Zlatan og jeg

Mens Oslo maraton uka var pÃ¥ sitt verste tenkte jeg pÃ¥ turen til Manchester helgen etter. Og den turen holdt meg liksom oppe…
Jeg skulle pÃ¥ tur med Lasse og Aleksander ( far og sønn) – begge 2 like lange som skyskrapere, med humor enda lavere enn mitt nivÃ¥ ( det sier en del) + upÃ¥klagelig blide hele tiden. I tillegg skulle  vi se se Manchester United spille fotball…Jeg HATER egentlig United, men Aleksander digger jo United, sÃ¥ det var enkelt sÃ¥nn sett. Tross alt har jeg kjent guttungen siden han var 60 cm lang!

Selvsagt hadde jeg med løpesko!
Planen var Ã¥ løpe hver dag – noe jeg selvfølgelig klarte..Løping og meg er sÃ¥nn – uansett hvor død jeg er om morran. Etter litt research hadde jeg funnet ut at det var et sÃ¥kalt «Parkrun» i en park 3 miles unna hotellet – som startet 9 om morran.
Egentlig en ganske dÃ¥rlig kombo at jeg er trøtt og treg, samtidig som jeg er distre og bare vet at jeg skal til en park – i en eller annen retning. Og ja – jeg løp feil..
Heldigvis rakk jeg løpet. Parkrun er løp på 5 km i diverse parker året rundt. Konseptet er engelsk og det er gratis. Jeg tenkte at det sikkert dukka opp 100 stk max. Ditto mer overrasket ble jeg når så hvor mange som faktisk dukket opp for å løpe 5 km kl 0900.

For hele 322 stk stilte opp. Race director var en pratsom, men hyggelig dame pÃ¥ min alder. Hun spurte tilogmed om det var noen visitors from abroad i plenum. En mann rakk opp handa : MEG. Og alle sa hei til duden fra Norway 🙂
5 km er absolutt ikke min distanse, det er for kort og det gÃ¥r for fort…Og igjen – klokkeslettet..
Men kanskje gjorde miss race director det hele veldig «koselig». Hun fikk frem smilet i alle og det smittet. Ergo ble stemningen ved start veldig fin og uhøytidelig.
Jeg visste ingenting om løypa, så det var bare å følge strømmen. Stort sett var det asfalt, med noen grusvei strekk i mellom.

Beina kjentes ut som de hadde sovet for lite – de hadde de ogsÃ¥…Men kanskje var hamburgeren og pommes frites pÃ¥ Hard Rock cafe en bra oppladning. Jeg spiser jo aldri sÃ¥nn mat – men gamlingen ( Lasse) – ville jo dit for Ã¥ se gamle menn spelle gamle hits fra 80 tallet…

Km 1 gikk pÃ¥ 3.57 – jeg trodde selv jeg løp pÃ¥ nærmere 4.30…Det kjentes jo ut som om jeg «jogget». km 2 og 3 gikk litt roligere, men jeg jobbet meg hele tiden gjennom feltet. Etter ca 3 km passerte jeg ogsÃ¥ en kar som sa noe om the fast norwegian guy 🙂
Egentlig er det lenge siden jeg har løpt sÃ¥ fort som jeg gjorde denne morran i en park i Manchester. Jeg løp pÃ¥ 20.15 og ble nr 30 av 322 stk. Tid og plassering har null betydning altsÃ¥ – det viktige var Ã¥ fÃ¥ litt fart i beina.

parkrun
«the fast guy from Norway»

Joggeturen tilbake til hotellet etterpå var lystig, for jeg hadde jo løpt helt ok. Og snart skulle jeg jo se Zlatan!
Zlatan er egentlig ikke en type jeg liker, litt arrogant og kanskje en smule overlegen i væremÃ¥te – men samtidig veldig kul i mÃ¥ten Ã¥ være pÃ¥. Og at han kan bruke en fotball visste jeg jo.
Lasse hadde fikset gode plasser – og sammen med 75000 andre satt vi og ventet pÃ¥ «the red devils». Det morsomme med fotball pÃ¥ dette nivÃ¥et , er at selv voksne menn blir som barn. Foran meg satt en gammel mann pÃ¥ sikkert 70 – han tok bilder i hytt og pine og var relativt ivrig . Og mange hadde selvsagt #9 IBRAHIMOVIC pÃ¥ ryggen.

At Zlatan kunne spille ball, fikk vi se fort. Jeg satt egentlig og bare fulgte med pÃ¥ hva han gjorde. Ikke alt var like bra, noen ganger blir det for elegant, selv for han. Og ingenting av det han gjør, skal gjøres enkelt. Det skal hele tiden se vakkert ut….
Stort sett gjør det også det. Han løp ikke mest, men alt han gjorde ble gjort med 100% trygghet på egne ferdigheter. Kampen var vel aldri spennende, til det var United et par 3 hakk bedre enn Leicester.
Men kampen, stemningen og atmosfæren på drømmenes teater var verdt alt sammen. Og noen ganger går tiden bare for fort.
Og kanskje lærte en litt usikker 51 Ã¥ring noe om hvordan livet skal være – pÃ¥ den mÃ¥ten at du mÃ¥ tørre Ã¥ være deg selv – uansett. SÃ¥nn sett liker jeg Zlatan – han er 100%.
«you don’t get chances, you take them » – som han ogsÃ¥ sier.

Det samme er de fleste taxi sjÃ¥førene der borte ogsÃ¥…De snakker mye og har relativt ofte rett i det meste – according to themselves!
Utelivet i Manchester kan sammenfattes i et ord : HUD, mye HUD!

Søndag morgen skulle jeg løpe 20 km. Jeg hadde ingen peiling pÃ¥ retning og slikt, sÃ¥ jeg bare løp til venstre for hotellet – og sÃ¥ fikk jeg bare se hvor jeg havnet.
Det er digg Ã¥ løpe pÃ¥ nye steder og du lærer ganske mye om byen pÃ¥ den mÃ¥ten. Jeg havnet litt utenfor bykjernen hvor leilighetene ikke akkurat er top notch. De er rett og slett ganske sÃ¥ slitne og enkle – det samme kan nok ogsÃ¥ sies om menneskene jeg sÃ¥ der..Men nÃ¥r det er sÃ¥ mye Ã¥ se pÃ¥ og ikke minst tenke pÃ¥, sÃ¥ gÃ¥r tiden ganske fort den. Jeg løp langtifra fort – til det har jeg konstant for slitne bein…Det løsner liksom ikke og farten er bare «treig»

Jeg har lært meg Ã¥ leve med det. TÃ¥lmodighet er alltid en dyd osv. Og sÃ¥ lenge tÃ¥ka letter i New York om noen uker spiller det ingen trille. Hvis tÃ¥ka da IKKE letter….Vel, vi lar den henge i lufta:)

Mandag morgen løp jeg ogsÃ¥ – langs kanalen. Veldig mye søppel…Engelskmenn griser ordentlig! Men samtidig veldig fint , i rÃ¥ engelsk morgenluft. Jeg tenkte pÃ¥ at jeg hadde hatt en bra tur – akkurat sÃ¥ bra som jeg hadde trodd : jeg hadde sett fotball, drukket øl og ledd vanvittig mye sammen med skyskraperne fra Stovner. Kanskje var den eldste skyskrapern litt lei av kjeften som stort sett aldri var stille – men har man det moro, sÃ¥ man jo vise det!
Løpeturen mandag morgen var egentlig finest. Den siste turen pÃ¥ nye steder er alltid det – for da gjelder det Ã¥ suge til seg sÃ¥ mye som mulig. Slik at noe lagres pÃ¥ harddisken for alltid .

kanal2
Kanal løping – best there is !

NÃ¥ er det ca 5 uker til NY. Jeg er ikke der jeg ønsker Ã¥ være – det er det bare Ã¥ innse…Jeg løper harddøkter i maratonfart, men beina vil liksom ikke gi meg noe gratis. Det er slitsomt – samtidig vet jeg at New York blir stort for en som aldri har vært i USA før…SÃ¥nn sett fÃ¥r bare maratonen gÃ¥ som den vil. Jeg skal fortsatt ha troa pÃ¥ at det er mulig Ã¥ løpe fort – ogsÃ¥ fÃ¥r vi se..

zlatans-beste-gullkorn-united-no_2016-09-28_23-07-57

Ja, jeg trener!

Det er 6 uker til New York maraton.
Jeg er 51 , men det føles som om jeg er 78 og at beina er av et kaliber som ikke egner seg til noe annet enn Ã¥ spille bingo med… Jeg er evig trøtt og det Ã¥ stÃ¥ opp om morran er som Ã¥ kjempe mot noe umulig. Hver eneste morgen gÃ¥r tanken bare pÃ¥ Ã¥ snu rumpa til verden Ã¥ sove videre…Før om Ã¥ra kunne jeg klare meg lenge med 4-5 timer søvn – nÃ¥ er det omtrent umulig….

Mye skyldes nok Oslo maraton jobbingen i hele forrige uke. Det var mye jobbing, lite trening og lite søvn. Jeg hadde faktisk hele 3 dager UTEN løping…Det er ganske lenge siden det har skjedd. Kanskje trengte jeg det og hadde garantert godt av det, heldigvis aksepterte jeg det ogsÃ¥. Egentlig hadde jeg vel ikke noe valg heller – for det Ã¥ tvinge seg selv til Ã¥ trene nÃ¥r kropp og hode ikke er i nærheten av Ã¥ ville, er sÃ¥nn sett ganske meningsløst. Oslo maraton jobbingen var ikke det. Det var en lærerik uke – kanskje enda mer lærerik enn i fjor.

Det er noe med Ã¥ jobbe sammen med bra folk og Ã¥ gjøre det beste ut av det man har Ã¥ jobbe med.  Ikke at jeg nødvendigvis passer som sjef heller, men det er noe ganske pirrende med Ã¥ mÃ¥tte ta avgjørelser basert pÃ¥ egne vurderinger – og Ã¥ se at det faktisk fungerer.
SÃ¥ lørdagen med alle løperne og DET været – var egentlig bare moro.

først pÃ¥ kvelden nÃ¥r jeg skulle hjem – kom nedturen..Da ble det stille og den trøttheten du har holdt pÃ¥ avstand hele uka kommer kastende over deg. Natt til søndag sov jeg 9 timer…
Søndag skulle jeg selvsagt ta igjen for tapte løpeturer og endte opp med 34 km i marka.. Lurt eller ikke – gjort er gjort!

sliten
Sliten…

Denne uka mÃ¥tte jeg jo ogsÃ¥ prøve Ã¥ løpe litt fort igjen ogsÃ¥…Mandag og tirsdag var det ganske umulig…SÃ¥ da ble det Ã¥ prøve pÃ¥ SRM onsdag..Tanken var 3 runder, med økende fart pr runde. Konkret skulle det være 4.15, 4.10 og 4.05 fart.
Joggeturen bort til Sognsvann var ikke av det oppløftende slaget – beina var alt annet enn freshe og jeg funderte jo pÃ¥ om det hadde noe for seg Ã¥ følge planen.
Samtidig er 4.15 – som er min maratonfart egentlig ikke sÃ¥ «fort». I hvertfall ikke pÃ¥ drøye 3 km.

Det ble 3 runder pÃ¥ 4.15, 4.10 og 4.11 – fart. 2 av 3 er godkjent, men jeg mÃ¥tte jaggu jobbe for det. Det føltes som om Ã¥ sykle med firkanta hjul…Hvor hver eneste meter mÃ¥tte jobbes for – og jeg fikk egentlig ikke betalt for det heller.
I dag var planen Ã¥ løpe til jobb – det ble det aldri noe av gitt. Søvn var mye deiligere..
Løpeturen ble utsatt til etter jobb. Det ble 10 km rolig rundt Sognsvann – Og var det ille i gÃ¥r pÃ¥ høy fart, var det faktisk enda verre pÃ¥ rolig fart i dag..
Beina var såre og kroppen litt i ulage.

SÃ¥ nÃ¥r jeg etterpÃ¥ sitter i bilen pÃ¥ vei til Elixia Røa, for Ã¥ ha triathlon timen min – sÃ¥ er ikke optimismen veldig stor. Svømmingen stod jeg over – jeg har rett og slett ikke lyst til Ã¥ svømme…
Kanskje glente jeg alt siden det var sÃ¥ mange med,kanskje gjorde 30 min sykkel at beina fikk noe annet Ã¥ jobbe med  – eller sÃ¥ er jeg nÃ¥ sÃ¥ generelt sliten at det svinger ganske mye. spinningen med 10 x 2 min gikk greit. Jeg blir nok «litt» gira nÃ¥r salen omtrent er full og glemmer at jeg er sliten.. Løpingen etterpÃ¥ med 10 x 2  gikk enda bedre. nÃ¥r mølla stod pÃ¥ 5.00 fart, sÃ¥ gikk det for sakte og jeg var nødt til Ã¥ øke farten.

De vonde beina jeg hadde rundt Sognsvann litt tidligere var helt borte. Og løpingen gikk utrolig nok bra. Igjen er det nok slik at jeg «glemmer» nÃ¥r det er mange i salen. Fokuset blir mere Ã¥ motivere sÃ¥ DE fikser og svaret ligger nok der : flytte fokuset!

Kvelden var ikke over med det. For etterpå skulle Lars Erik og jeg trene overkropp og mage.

Styrketrening er nÃ¥ fantastisk moro. Og særlig nÃ¥r du ser at kroppen forandrer seg. Med Lars Erik som kyndig og motiverende trener – er det ganske enkelt, Selvom han sørger for at jeg tilslutt ikke er i stand til Ã¥ bruke armene fordi han har kjørt de helt ned..
Jeg skjønner at styrketrening gir et kick! Ganske enkelt fordi det er så vanvittig synlig når tingene gjøres riktig. Det å mestre det gir meg også en selvtillit jeg nok sårt trenger. Ikke for at jeg nødvendigvis skal bli Hulk å fly rundt å brife, men mere fordi mestringsfølelsen er så enorm fordi jeg aldri har vært særlig sterk.

Lars Erik korrigerer meg sÃ¥ fort jeg løfter galt. Det skal ikke rives og røskes – det skal fokuseres pÃ¥ Ã¥ løfte riktig slik at riktige muskler blir trigget. Den tilnærmingen er gull verdt!
SÃ¥ da blir det som før i tiden egentlig bare var tidtrøyte, nÃ¥ førsteklasses trening – med en trener som tar meg ganske langt avgÃ¥rde.

Gulroten ligger litt foran meg – til den dagen jeg kjører Pull ups ordentlig…Det er i sÃ¥fall noe jeg aldri har klart før i hele mitt liv…Den dagen vil jorden stÃ¥ stille….
pullups
Foreløpig pullups med strikk – men snart, snart UTEN 🙂

Kan godt være at all styrke og core trening er med på å gjøre meg sliten på en helt annen måte enn før. Siden alt nå gjøres med kvalitet. Så balansegangen er ganske tynn. Heldigvis har jeg en plan på det i forhold til  New York maraton..

Og som Zlatan sier : «you don’t get chances, you take them «

Livredd

Livet blir hva man gjør det til , har jeg lest flere steder.
Og det stemmer faktisk veldig godt har jeg funnet ut. Ikke alt du gjør i livet blir som det er tenkt, massevis av ting er sagt, minst like mange ting er gjort – og mye av det kom bare helt ut av det blå.
Også kan man sitte å se ut av vinduet å tenke : hva hvis jeg hadde gjort det annerledes?
Det fine med livet – er at det får jeg aldri svar på….
Jeg er ikke en sånn filosof av legning, som konstant sitter og tenker på livets forunderlige verden. Men mange ganger kjenner jeg at jeg er litt livredd…

Livredd for å den ene feilen som liksom snur opp ned på alt. Kanskje burde jeg bare slutte å være livredd, kanskje burde jeg bare leve akkurat NÅ – og kjenne på at akkurat i det ene nanosekundet som er NÅ – så er alt bra.
Og kanskje burde jeg begynne å tenke litt sånn, da hadde jeg sluppet ganske mange sider i boka mi – under kapittelet – livredd.

Livredd er aldri bra, da gjør du feil i neste scenario. Eller feil er ikke riktig ord heller – mer sånn at du presterer litt sånn galt bare.
Livredd kan også være ”litt” bra – jeg er jo alltid livredd de gangene jeg har svømt i Hardangerfjorden på Norseman. Og særlig første gangen. Jeg husker jo godt panikken som kom i det jeg traff vannet og kjente instant at NÅ er jeg virkelig nære den endelige slutten…Ikke noen god følelse i et element du absolutt ikke takler – eller i hvertfall tror du ikke takler! Og den hendelsen kan ganske lett gjenkjennes i andre kapitler av mitt liv.
Det er mye jeg tror jeg ikke takler – og da handler man gjerne urasjonelt under press. For istedenfor å tenke – så gjør man bare.

Så også på svømmingen i Norseman første gangen : jeg tenkte ikke, jeg bare gjorde…Og etter en ganske lang stund i vannet kommer man opp og er bare lykkelig for å være i live.
Så lykkelig at resten av Norseman er nødt til å bli en suksess, ganske enkelt fordi jeg overlevde fjorden!
Jeg sammenligner ofte livet med idrett – det er mange nedturer og mange oppturer som er sammenlignbare. Men det meste løses når man får et startnummer på brystet – da blir jeg en helt annen person, omtrent som Clark Kent når han har fått på seg kostymet sitt…Jeg blir absolutt ikke uovervinnelig og kryptonitt har jeg ikke – men tydeligvis så funker ting bedre da.
Ergo har jeg tenkt mange ganger at jeg burde ha et startnummer i baklomma hele tiden – for så å ta det på når alarmen i toppetasjen går…

halvmaraton_tim_bennett_img_1570
Stor og sterk Рmed startnummer p̴ ! FOTO : Heming Leira /kondis.no

På samme måte kan jeg sitte å gruble før en løpetur også. Og være redd, livredd for at jeg ikke får til det jeg har tenkt å gjøre på dagens løpetur. Sånn er det ofte. Noen ganger er løsningen å løpe med andre, for da slipper jeg å tenke så mye. Da kan jeg leve i nuet og ha det moro. Sikkert mange som har tenkt at jeg både har diagnose sånn og slik fordi skravla går ustanselig og mye av det som kommer ut er ganske lavt i iq verdi. Men sånn blir det når jeg lever akkurat der og da – når verden utenfor x antall løpesko ikke finnes – da har jeg en luftlomme til å bare være. Være meg selv uten å være livredd…

I dag skulle jeg løpe intervaller : 10 x 1000 m…Alle signaler sa meg at det kom til å bli slitsomt – og at det kunne ende som ren katastrofe.. Oppvarmingen til og rundt Sognsvann var tung og treg. Alene var jeg også, noe som ikke er optimalt for da er tankene ganske tilstede. Jeg er redd for og mislykkes og redd for at jeg ikke klarer å få det til. Litt nølende starter jeg på første intervall og redselen for å feile er der. Det blir som å liste seg frem slik at ingen skal se at det går sakte.
Jeg løp alle 10 intervallene, jeg løp de med kortere pauser enn tenkt – og de gikk fortere enn tenkt.
Og når jeg etterpå jogget hjem så var jeg oppriktig GLAD på egne veier. Jeg hadde ikke feilet!

Mye mulig setter jeg hele tiden mine evner opp til tiltale, ingen god plan egentlig. Hverdagen er heller ikke som en intervall hvor du hele tiden har muligheten til å gjøre det bedre. I hverdagen er det ofte det du gjør der og da som kan velte hele lasset..
Sånn sett er løpingen lettere. Ofte tenker jeg derfor at jeg kanskje burde opptre som når jeg løper – i dagliglivet. Kanskje , eller ganske sikkert så hadde jeg sluppet mye dumt – og vondt.

Men blitt en dårligere løper…

Nå er det 8 uker til New York maraton – jeg er ikke redd for den. For jeg klarer fint å komme gjennom den. Jeg er heller ikke redd for at jeg ikke klarer å løpe under 3 timer. Tiden blir hva den blir, men jeg fortsetter å jobbe for å kunne være i  stand til å klare det. Men jeg kommer uansett til å være livredd de 4 -5 siste sekundene før start. Sånn er det bare!

kara

Løpe med djevelen

I dag sÃ¥ jeg Spania Rundt pÃ¥ tv’en -og i en  reklamepause dukket det opp en greie fra  TV-shop om en eller annen vidundermaskin som ved 5 minutters trening hver dag, bla skulle gi deg slanke bein!
Reklamen sa ogsÃ¥ at denne maskinen var MYE bedre enn løping – fordi løping tar tid!  Jeg tror faktisk jeg sa til meg selv HØYT : løping tar tid, som en reaksjon…Snakk om Ã¥ prøve Ã¥ selge produkter for enhver pris a.
Løping tar tid hvis du trener mye ja, men det reklamen ikke sa noe om er at løping er ganske effektiv trening da OG du får slanke bein.
Løping kan ogsÃ¥ gi trege bein…Eller tunge – eller bÃ¥de tunge og trege. Mine føles som de er det ganske ofte egentlig. Noen vil sikkert si at det kanskje ikke er sÃ¥ rart da, fordi jeg trener for mye that is. Jeg kan sikkert argumentere i mot det – men tenker at det ikke er viktig. For løpinga mi angÃ¥r jo bare meg egentlig 🙂

Og det er bare jeg som kjenner pÃ¥ hvordan det er Ã¥ ta de skjelvende første skritt pÃ¥ de samme beina. I morges ble jeg ogsÃ¥ tatt igjen av en dame rundt Sognsvann, som jeg trodde jeg greit skulle holde bak meg…Min reaksjon ?  Faen tenkte jeg, hva gjør jeg nÃ¥ a ? Og dama løp faktisk fra meg før jeg fikk summet meg! Egentlig burde jeg jo bare la henne løpe uten Ã¥ tenke over det. Løping er for alle og alle løper sitt løp utifra sine grunner, vaner, handlinger og mye annet rart…Det blir som en motorvei det, hvor biler i alle størrelser kjører i forskjellige farter. Vel er det farts sklilter der, men de fleste kjører allikevel enten over eller under uansett. Og pÃ¥ motorveien bryr jeg meg lite om det.

resfjellet
Med reklamen på og startnummer på magen !

Men i dag, sÃ¥ brydde jeg meg om hu dama som i joggebukse løp fra meg…Jeg hadde jo ordentlig løpeshorts, med reklame pÃ¥. Jeg hadde ordentlig løpetrøye – ogsÃ¥ med reklame pÃ¥ ! Jeg hadde løpesko som var 6 km fra Ã¥ runde 1000 km løpte km ( Strava holder orden pÃ¥ alt ) og jeg burde jo strengt tatt nesten bare skjene ut i skogen Ã¥ dø…
Selvsagt gjorde jeg ikke det Рistedenfor s̴ fikk jeg orden p̴ tankene og gjorde det eneste riktig : jeg tok henne igjen!
Noen ganger her i verden sÃ¥ man sette skapet pÃ¥ plass og ta ansvar. Jeg løp «lett» forbi og prøvde Ã¥ se ut som jeg var en løper – jeg hadde tross alt reklame pÃ¥ meg 🙂
Det morsomme er dog at jeg allikevel kikket meg litt nervøst tilbake, bare for Ã¥ se om hun kom til Ã¥ svare…Hadde hun gjort det OG tatt meg igjen en gang til – sÃ¥ hadde jeg nok lagt løpeskoene bort – og heller kjøpt den vidundermaskinen fra TV-shop. Hun var ikke djevelen, hun var faktisk bare en jogger som hadde bedre bein enn meg der og da.
Dem lille smarte delen av meg, vet jo at jeg nok hadde slått henne i vilket som helst løp..

Greia er vel heller at jeg ikke lenger er p̴ motorveien hvor alt er smooth Рog fart bare er snakk om ̴ gire til rett tid. Jeg er ute p̴ den litt humpete sideveien og har bare de tunge girene igjen.
Jeg prøver Ã¥ se elegant ut uansett og reklamen hjelper jo litt – tenker jeg. Da ser jeg litt proff ut og folk tenker sikkert at han trener sikkert sÃ¥ mye og sÃ¥ hardt – at nÃ¥ er han bare ute og jogger..
Det føles som jeg jogger by the way 🙂
Og foran hver eneste intervalløkt jeg nÃ¥ har – sÃ¥ er jeg mest spent pÃ¥ om jeg klarer Ã¥ løpe sÃ¥ fort som jeg skal!
Men when push comes to show – sÃ¥ leverer jeg faktisk. Utifra hva jeg skal gjøre om 10 uker i New York – sÃ¥ leverer jeg. Men i forhold til «vanlig» standard har jeg litt Ã¥ gÃ¥ pÃ¥. Og kanskje justerer man nivÃ¥et litt bare sÃ¥nn for Ã¥ føle at ting er pÃ¥ stell.
Og kanskje har jeg ikke djevelen løpende bak meg lenger – for da hadde jeg løpt fortere…
Og kanskje er det like greit. For det er veldig lite sjarm i å ha den typen etter seg.

Ikke vet jeg, men løping er uansett mye bedre enn Ã¥ stÃ¥ 5 minutter hver dag pÃ¥ en maskin, som gir deg en totaltrent kropp pÃ¥ 1 uke..SÃ¥ jeg kommer nok til Ã¥ velte ut av senga i morgen tidlig ogsÃ¥, halte ut pÃ¥ badet ( alle sier det ser ut som jeg halter nÃ¥r jeg gÃ¥r) – det er alder sier jeg da…
Kanskje blir det løping med reklame pÃ¥ i morgen ogsÃ¥ – image er fortsatt everything u know og garantert har jeg ordentlig løpesko pÃ¥. Retningen er som mange ganger mot Sognsvann. Ergo kan det være at den samme damen i den samme joggebuksen kommer løpende – og vips har jeg djevelen bak meg 🙂
Men denne gangen skal hun bare fÃ¥ løpe forbi meg hvis hun klarer. For hvorfor skal jeg løpe ETTER djevelen 🙂

th

Ikke tenke, bare leke

Jeg har aldri vært spesielt engstelig for Ã¥ gjøre ting jeg ikke er forberedt pÃ¥, sÃ¥ nÃ¥r min gode venn André sist onsdag spør om jeg vil overta hans start pÃ¥ Oslo Triathlon hadde jeg egentlig lyst med en gang. Jeg mÃ¥tte bare tenke litt over at jeg da ville «tape» noen km med løpesko i forhold til André 🙂
Men lysten til å gjøre noe morsomt vant gitt!

Så lørdag morgen syklet jeg ganske fornøyd opp til Sognsvann og gledet meg til å ha det gøy i noen timer. Prestasjon og sånt tenkte jeg nada på. jeg skulle ikke delta fordi jeg måtte prestere. jeg skulle delta fordi triathlon er moro.
Jeg hadde ikke svømt ute i Ã¥r, ei heller syklet mer enn 2 turer pÃ¥ landeveissykkel heller. Ergo som vanlig stoler jeg pÃ¥ at min kondisjon drar meg greit gjennom – det gjør den alltid!
Også var jeg litt lysten på å se om all styrke / core trening jeg nå gjør ville merkes på svømmingen. Det var nesten det jeg var mest keen på å finne ut av !

Starten gikk kl 0900, det var 16 grader i vannet, ikke veldig varmt – men helt greit. Jeg var sÃ¥pass dÃ¥rlig forberedt at jeg ikke hadde strammet brillene ordentlig heller, sÃ¥ det kom vann inn pÃ¥ det ene øyet jevnt og trutt…Kanskje burde jeg bare ha stoppet og fikset det – men den tanken tenkte jeg faktisk aldri !!!
Svømmingen gikk bra – til meg Ã¥ være. Jeg følte jeg lÃ¥ bedre i vannet og at jeg hadde en mer stabil kropp. Samtidig som armene mine var sterkere enn noensinne. Ikke sÃ¥ rart egentlig for nÃ¥ tar jeg jo 25 push ups hver dag, etter Ã¥ ha startet pÃ¥ 7 stk for noen mÃ¥neder siden. Det positive sÃ¥nn sett er at jeg har ganske mye Ã¥ gÃ¥ pÃ¥…

svøm
Tim the swimmer. Ganske alene som vanlig 🙂

jeg brukte 44 min i vannet, det er ikke fort – men allikevel raskere enn før og det med null turer ute i Ã¥pent vann. I skiftesonen har jeg som vanlig god tid – sÃ¥ god tid at jeg satte meg ned pÃ¥ bakken for Ã¥ ta pÃ¥ sokker og sko. Hvorfor skal jeg stresse og mase stÃ¥ende, nÃ¥r jeg kan gjøre alt like fort sittende uansett?
Syklingen hadde jeg også gledet meg til. For sykling er ganske gøy faktisk. Så det å sette seg på jernhesten i retning Maridalen var helt kanon. Dalen var full av syklister i alle fasonger. Og jeg tenkte at sånn sett så må triathlon være en ypperlig breddeidrett. For alle er som regel god i en av grenene slik at det hele jevner seg ut. Samtidig så er kampen egentlig bare mot deg selv.
Ofte så føler jeg at jeg teknisk sett er like god på sykkel som med løpesko. Og tror at jeg kunne ha syklet ganske så bra hvis jeg hadde gått inn for det.  Sykling er også veldig i gøy  forhold til det å planlegge hvordan jeg skal sykle flatt vs bakker osv. Fart er også et aspekt som jeg liker.

Sykkeltiden ble 1.11 på 40 km, utifra forutsetningene er jeg fornøyd med det.

sportograf-85496258_lowres

Den avsluttende løpingen ble sÃ¥nn akkurat passe. Selvsagt var det en liten prøvelse Ã¥ gÃ¥ rett fra sykkel. Beina var ogsÃ¥ ganske slitne løpsmessig fordi jeg har løpt sÃ¥nn ca drøye 700 km siden 4 juli. Da trenger beina litt tid til Ã¥ bli varme….Smerten i rumpa var ogsÃ¥ ganske pÃ¥tagelig etter syklingen – den trengte jeg ogsÃ¥ litt tid pÃ¥ Ã¥ løpe av meg…SÃ¥ de siste 5 km gikk mye bedre enn de første 5. Igjen sÃ¥ koste jeg meg allikevel. For igjen sÃ¥ er det jo folk og røvere i alle fasonger. Og det syns jeg er fantastisk kult Ã¥ se pÃ¥!!!

Jeg avsluttet bra og hadde en egen heiagjeng i familien Heimbeck, som ga meg MYE feedback hele dagen.
Jeg kom pÃ¥ side 3 av 4, pÃ¥ resultatlisten. Det spiller ingen trille. Jeg fikk en super dag pÃ¥ Sognsvann med massevis av andre folk, som hadde det minst like gøy som meg. Og jeg var enda blidere nÃ¥r jeg etterhvert syklet hjem…

sportograf-85499178_lowres
Den rosa mannen  – med dekknavn…

Og med det var triathlon sesongen over, den ble kort og hektisk kan man jo si!

NÃ¥ blir det Ã¥ se mot New York maraton. Det er i dag 12 uker dit….Og den første økten mot New York ble en rolig langtur pÃ¥ 10,5 km i 5.26 fart. Jeg skal prøve Ã¥ trene pÃ¥ det jeg er dÃ¥rligst pÃ¥ de neste 12 ukene : nemlig det Ã¥ gjøre kvalitetsøkter over tid i riktig fart. Jeg kan lett løpe intervaller i maratonfart eller bedre – men de lengre tempoøktene i samme fart, er jeg dÃ¥rlig pÃ¥….
Og med litt hjelp fra kyndig hold – blir de neste 12 ukene spennende….

TCS New York City Marathon_2016-08-15_21-19-44
Nedtelling. Det gjelder å gjøre noe riktig de neste 82 dagene!

Fysisk sett er jeg altsÃ¥ bedre trent enn noensinne, Jeg er sterkere i hele kroppen og løper mer stabilt riktig. Det kjennes ogsÃ¥ nÃ¥r jeg løper – dermed blir selvtilliten ogsÃ¥ bedre.
OgsÃ¥ kan man jo spørre seg selv om hva som er viktigst : løpe maraton fort eller generelt være i fysisk bra form. I min alder er den fysiske formen klart viktigst 🙂

Konkurranse instinktet føles sÃ¥nn sett litt borte. Øktene med Lars Erik pÃ¥ Elixia Røa er morsomst. De gjør vondt, men de gjør meg sterkere….Sist tirsdag knelte jeg etter Ã¥ ha stÃ¥tt i 90 grader pÃ¥ bosuball opp ned med 15 kg pÃ¥ lÃ¥rene i 40 sek…..Da vet du at du gjør noe som gjør deg sterk….Og igjen sÃ¥ er Lars Erik verdens beste innpisker.
Jeg skal helt sikkert løpe noen løp før New York, men de løpes nok mest for moro skyld – for leken er nÃ¥ viktigst…

The only way is OPP…

Opptur har jeg hørt om mange ganger…Kanskje er det noe Martin Johnsrud Sundbye trenger nÃ¥ ogsÃ¥?
Ikke vet jeg altså, men opptur ble i hvertfall tema denne uka. For hva gjør en når en har tid til overs, en 10 års gammel Volvo UTEN United Bakeries på panseret som fortsatt går som en kule..Da kjører man til Bøverdalen onsdag kveld fra Oslo!

Men altsÃ¥, etter Ã¥ ha løpt Rallarvegsløpet forrige helg, fikk jeg litt blod pÃ¥ tann og ville gjøre noe annet jeg ikke er sÃ¥ god pÃ¥ , nemlig Ã¥ sprette opp fjelltopper…
SÃ¥ torsdag formiddag stÃ¥r jeg altsÃ¥ pÃ¥ Spiterstulen ( 1104), med planen om Ã¥ løpe opp til Galdhøpiggen(2469). Jeg fant tilogmed ut at rekorden opp var pÃ¥ smÃ¥pene 1.08 – uten at jeg visste hvordan terrenget var. Men skjønte vel raskt at det var en tid jeg skulle slite med.. Alle rundt meg stilte i førsteklasses fjellutstyr og sekker store som hus…Jeg trengte jo ikke det, jeg skulle jo bare dundre opp fjellet og snu…

Etter Ã¥ ha blitt en sterkere og bedre trent dude etter alle øktene med Lars Erik, sÃ¥ ville jeg se om det virkelig stemte og om mestringsfølelsen ble deretter. SÃ¥ med blikket rettet sÃ¥nn ca 1 meter foran meg satte jeg avgÃ¥rde. Opp gÃ¥r det med engang og folk lurte veldig pÃ¥ hva jeg skulle, der jeg kom halsende og egentlig hadde dÃ¥rlig tid…Planen var ikke Ã¥ se pÃ¥ utsikten heller…Jeg jogget lett i starten. Ganske raskt ble den fine stien en steinrøys. Og jeg pustet allerede bra.
Jeg kjente meg allikevel sterk og syns det var lidderlig gøy – jeg satte beina stort sett pÃ¥ de riktige stedene og prøvde Ã¥ tenke som en geit….Det er søren ikke enkelt, for jeg har jo aldri sittet inne i hode pÃ¥ en geit liksom 🙂

I utgangspunktet er jeg høyderedd, men oppover rekker jeg ikke Ã¥ tenke pÃ¥ det – men skjønte at NED kunne jo bli interessant…Det var masse folk pÃ¥ vei oppover – og alle med disse store sekkene pÃ¥. Jeg hadde en liten Salomon sekk, med en drikke flaske oppi, en buff og hansker. Jeg skulle jo for faen bare raskt opp og ned….Og tenkte litt pÃ¥ en film jeg hadde sett for mange Ã¥r siden : An englishman who went up a hill, and came down a mountain .
Og følte at det var det min «ekspedisjon» handlet om egentlig! Dette var jo bare for Ã¥ utfordre meg selv, fÃ¥ luftet tankene litt og kanskje fÃ¥ litt fred inni meg.
Tanker fikk jeg aldri tid til, jeg hadde mer enn nok med å fokusere på å komme meg opp som en geit!

Folk heiet pÃ¥ meg og lurte pÃ¥ hvor fort dette skulle gÃ¥ liksom…Jeg svarte at planen var sÃ¥nn ca 1.30, som jo var litt bak rekorden – men det var jo jomfruturen min opp her da..
Innimellom var det partier med vÃ¥t og tung snø – der kom syra gitt, men jeg spratt jo forbi alle her ogsÃ¥ – sÃ¥ jeg hadde jo en viss fart 🙂
Og jeg er jo en som elsker Ã¥ kjenne litt pÃ¥ det Ã¥ ha det vondt i aktivitet – jeg lever jo liksom best da. Og nÃ¥r blodsmaken kom, sÃ¥ var lykken gjort. Jeg hadde fÃ¥tt blodsmak!!! Det har jeg jo ikke hatt siden jeg var dÃ¥rlig trent og røyka tilbake pÃ¥ starten av 2000 tallet.
De snaue 6 km opp til toppen tok tid…Det begynte Ã¥ snø ogsÃ¥ – ganske mye en bitte liten stund ogsÃ¥ – men siden det gikk oppover sÃ¥ frøs jeg ikke. Jeg pustet som en evighetsmaskin og hadde det supergøy og var rimelig fokusert…Det er ogsÃ¥ sÃ¥nn at jeg blir mer gira nÃ¥r folk heier ogsÃ¥ – jeg er jo ganske enkel sÃ¥nn og lever meg litt inn i det Ã¥ være en slags «helt». I den grad en kan være helt ved Ã¥ løpe opp et fjell…

Jeg var pÃ¥ den meste folksomme toppen i Norge etter 1time og 53 min…Og ble raskt satt pÃ¥ plass av en eldre lokal herremann som hadde løpt pÃ¥ 1.13 i 1963…Han hadde helt sikkert løpt opp der 700 ganger etter det ogsÃ¥..
Sånt prellet av meg fort, jeg var såre happy med min egen bedrift og syntes jeg hadde vært ganske nære å løpe som en geit.
PÃ¥ toppen var det kaldt og snødde….Og fort skjønte jeg hvorfor folk hadde disse store sekkene…Jeg hadde altsÃ¥ bare en buff og hansker som «ekstra utstyr»..Heldigvis løp jeg i tights…planen var egentlig Ã¥ bruke shorts..

13717340_10153580011992163_5589564030071173951_o
Frosne Fritz pÃ¥ Norges tak….

Ned igjen kom som et sjokk. Jeg hadde jo snaut tenkt pÃ¥ hvor vanskelig det ville bli Ã¥ dundre ned pÃ¥ stive, skjelvne bein – samtidig som jeg frøs…Drikkeflaska hadde jeg heller ikke brukt pÃ¥ vei opp – sÃ¥ egentlig var jeg kjørt…Og steinene som stort sett lÃ¥ riktig til OPP, hadde noen nÃ¥ helt klart flyttet pÃ¥…
Men etter opptur, sÃ¥ kommer som regel en nedtur…
Og der jeg var ganske spretten og grasiøs oppover, var jeg nÃ¥ høyst dødelig. Jeg brukte mye lenger tid ned gitt, men hadde det gøy pÃ¥ de snøpartiene hvor jeg løp som en dust nedover…Snørra ordentlig 2 ganger pÃ¥ snøen – det betydde lite og var bare moro.   Jeg følte jo at jeg levde ordentlig der jeg lÃ¥ pÃ¥ ryggen og sÃ¥ pÃ¥ himmelen. Selvsagt kom jeg meg ned uten Ã¥ brekke hverken det ene eller andre OG ble tilogmed kjent med en kar fra Steinkjer – som nok syns jeg var en snÃ¥ling, til vi ble bedre kjent 🙂

Vel nede  – og i bilen var jeg fornøyd. Ekspedisjonen var vellykket den. Jeg hadde fÃ¥tt utfordret meg og fÃ¥tt bevist at jeg ER sterkere, smidigere og mer «modig» enn før. Da kan rekorden pÃ¥ 1.08 fÃ¥ leve sitt eget liv og jeg dundre videre til nye fjell…

Som ble Fanaråken dagen etter.  Jeg kom meg opp der også jeg greit. Den dagen hadde jeg litt mer i den lille sekken min : en tynn treningsbukse og en tynn treningsjakke. Men løp i shorts!
Ergo sÃ¥ frøs jeg ikke pÃ¥ vei ned igjen da..Ned hadde jeg litt den derre høydeskrekkfølelsen og snakket litt med meg selv nedover, bare sÃ¥nn for Ã¥ psykiatere meg selv greit ned liksom. Selvsagt gikk det jo bra – og jeg la pÃ¥ noen ekstra km pÃ¥ grusveien – før jeg satte nesa tilbake til Turtagrø.
fanaraaken
Fanar̴ken, sliten her ogs̴ Рmen ikke like kald.

Egentlig ville jeg bare ruse avgÃ¥rde til neste fjell med en gang..Og hadde Glittertind som en mulig 3. topp pÃ¥ blokka før dro hjem til Oslo…Det ble bare med tanken heldigvis, for beina var ganske møre nÃ¥r jeg pÃ¥ lørdagen løp 20 km i Oslo…

Men 2 dager i fjellene med 2 topper var vellykket altsÃ¥. Og i bilen hjem var jeg ganske høy pÃ¥ det jeg hadde opplevd oppe i høyden. Normalt blir jeg trøtt og sliten etter noen timer i bil – pÃ¥ fredagen var jeg lys vÃ¥ken hele veien hjem fra Turtagrø ( 6 timer)…Det sier egentlig sitt.

Noen ganger sÃ¥ mÃ¥ man bare brette opp arma Ã¥ se oppover. Oppover blir det samme som fremover. Selvsagt kommer nedturene ogsÃ¥ – de vil alltid være vanskeligere pÃ¥ mange mÃ¥ter – men det ligger mye i Ã¥ takle de pÃ¥ en bra mÃ¥te ogsÃ¥. Og jeg lærer hvertfall ganske mye om mine egne selvpÃ¥lagte begrensninger nedover…Men selv geita mÃ¥ lære seg Ã¥ gÃ¥ nedover – sÃ¥ det sÃ¥ !

thedude
Høy og mørk i sola, etter 2 fjell 🙂

Live to learn

Hele livet har jeg vært redd. redd for Ã¥ falle Ã¥ slÃ¥ meg, redd for Ã¥ mislykkes overfor andre og kanskje aldri gjort noe 100 %. Fordi jeg i utgangspunktet aldri har trodd pÃ¥ meg selv. Jeg har skrevet mye om bÃ¥de det ene og det andre – og sÃ¥nn sett utlevert meg selv. OgsÃ¥ kan man jo mene hva man vil om det egentlig.
Problemet mitt er at jeg nok aldri har fulgt opp mine «rÃ¥d» selv. Mulig fordi jeg altsÃ¥ ikke har trodd pÃ¥ det for meg selv.

Det skyldes sikkert litt arv og miljø og sikkert andre greier ogsÃ¥. Uansett sÃ¥ har jeg aldri vært sterk nok i meg selv – og altsÃ¥ aldri trodd…En sÃ¥nn tankegang fører ofte til en del indre stridigheter. som har ført til en del greier opp gjennom.
Løpingen har sÃ¥nn sett vært «trøsten» for en med lite tro pÃ¥ seg selv. Fordi løping er sÃ¥ enkelt at selv jeg fikset det….Men nÃ¥r man i voksen alder blir tvunget til Ã¥ tenke gjennom gjøren og laden, sÃ¥ innser jeg at løpingen bare har vært en greie som jeg har trengt. Jeg har aldri tatt løpingen sÃ¥ seriøst som jeg selv trodde – for jeg har egentlig bare løpt….Og det trenger man ikke tenke sÃ¥ mye for. Løping er heller ikke veldig utfordende, sÃ¥nn sett – hvis man bare løper liksom!
Og trygghet for meg har vært Ã¥ gjøre det som ikke er utfordrende / «farlig»

Men løping er bra på den måten at du får et frikvarter fra deg selv, hver gang det gjøres. Og alle disse frikvarterene har på en måte gjort at jeg har kommet meg sånn noenlunde gjennom livet .

2016 har vært tøft. Ingenting har fungert veldig bra og det Ã¥ løpe med konstant smerte i rumpa er slitsomt. Slitsomt fordi jeg vet at jeg hadde løpt sÃ¥ uendelig mye fortere hvis jeg ikke hadde hatt vondt..Og kanskje burde jeg droppet løping helt for en periode – men da hadde jeg altsÃ¥ ikke hatt frikvarterene mine…Men det har slitt meg ut psykisk fordi det er belastende Ã¥ ha vondt hele tiden. Og tilslutt sÃ¥ tviler man pÃ¥ seg selv enda mer : for hva hvis det ender opp med at jeg IKKE kan løpe mer?
Tanken er tenkt!

Mine løpsrelaterte issues skyldes en kropp og et hode, som aldri beveget seg som jeg burde allerede som barn. Motorikken og ikke minst hodet – har aldri fÃ¥tt den erfaringen og læringen den burde. Derfor har jeg alltid vært treg, klossete og lite motorisk…Det har selvsagt satt sine spor pÃ¥ løpingen som jeg har gjort i alle Ã¥r – og belastningen har sÃ¥nn sett blitt for mye for de stakkars beina!
Jeg har alltid vært livredd for Ã¥ falle, fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skulle takle det. derfor har jeg alltid vært ekstremt nølende i alle fysiske utskeielser….Selv pÃ¥ sykkel har det begrenset meg fordi jeg ikke har kontroll over egen kropp. Det har vært veldig frustrerende.

SÃ¥ utifra mine egne tanker og følelser – sÃ¥ har jeg prestert over evne – i alt jeg har prøvd innen løping, triathlon, sykkel og ski…..Selvom jeg stort sett har gjort de farlige greiene med hjertet i halsen. SÃ¥nn sett har jeg vært strÃ¥lende fornøyd bare med Ã¥ klare tingene..

Jeg har visst mine begrensinger og tenkt at jeg burde gjøre noe med det, men det har aldri blitt noe av liksom, for det kjente er alltid enklest..
Men sÃ¥ dukker det opp noen innimellom som setter deg litt til veggs – og utfordrer deg…
Mitt mønster har alltid vært Ã¥ gjøre greiene innenfor de rammene jeg kjenner og har erfaring fra – men det gir meg begrensninger! Som jeg har trodd jeg har kunnet kompensere pÃ¥ andre mÃ¥ter – som feks Ã¥ løpe – og tilogmed egentlig kunne løpe ganske bra…

Og de siste 6-7 mÃ¥nedene har en viss herremann , la oss bare kalle han Lars Erik – utfordret meg grusomt.  Han er et oppkomme av øvelser pÃ¥ styrketrening. Og ogsÃ¥ ekstrem til Ã¥ finne de øvelsene jeg sÃ¥rt har trengt i snart 40 Ã¥r…SÃ¥ iløpet av den samme tiden sÃ¥ har han fÃ¥tt meg til Ã¥ bli litt tøffere , litt mere modig og fÃ¥tt meg til innse at jeg faktisk KAN….
Det er sÃ¥nn at jeg har gledet meg til alle øktene vÃ¥re – selvom jeg vet at det alltid kommer en surprise…

Etterhvert har Lars Erik skjønt hvordan jeg reagerer, men han har stÃ¥tt pÃ¥ sitt og liksom dyttet meg ut i det.  Til dags dato har jeg vel prøvd pÃ¥ alt han har bedt meg om – men noen ganger med hjertet i halsen – det inrømmer jeg!
I dag – skulle han ha meg til Ã¥ stÃ¥ opp pÃ¥ en bosu balanse greie oppÃ¥ en kasse…Høyden er et moment, et annet er balanse. Jeg er ikke spesielt god pÃ¥ noen av de 2.
I tilleg skulle den øvelse inngÃ¥ i en sirkeltrenings greie med 9 andre øvelser for kjernemuskulatur…

kassebosu
Kassen og bosu’n, mine beste venner i dag!

Ergo kommer ogsÃ¥ inn i bildet at jeg er sliten nÃ¥r jeg skal oppÃ¥ den kassen…Jeg har aldri vært redd for Ã¥ vise følelser, men tenker jo litt pÃ¥ at jeg som 51 Ã¥ring ikke akkurat viser verken selvsikkerhet, livserfaring eller noe som helst annet, for alle de som evnt fÃ¥r med seg vÃ¥re diskusjoner.. For diskusjon ble det – og Lars Erik nærmest lurer meg utpÃ¥..Jeg merket at jeg ble ekstremt pushet bÃ¥de fysisk og psykisk…Og det kostet vanvittig mye Ã¥ gÃ¥ opp pÃ¥ den kassen 4 ganger. Jeg gjorde det ikke 100 %, jeg mÃ¥tte bruke bÃ¥de en stokk OG Lars Erik…Og var egentlig litt redd.
Sliten fysisk + pÃ¥kjenningen psykisk gjør noe med deg. Du mÃ¥ være enda mer skjerpet og du mÃ¥ bruke alle sansene du har. Samtidig skal altsÃ¥ kroppen forsøke Ã¥ lære noe som er forsømt i sikkert 40 Ã¥r…Hele tiden vil jeg egentlig bare be om timeout og gÃ¥ videre. Men et eller annet langt inne i meg skjønner at dette faktisk er bra for meg – sÃ¥ jeg prøver. Og driter egentlig veldig i at Lars Erik fÃ¥r se hvor redd jeg egentlig er…

For at jeg skal komme videre i mitt liv og bedre forstÃ¥ og utvikle meg selv – sÃ¥ er altsÃ¥ type øvelser pÃ¥ en dum kasse med en bosu pÃ¥, faktisk en ganske viktig vei…
Rom ble ikke bygd p̴ en dag Рjeg blir heller ikke det , men kanskje blir jeg en litt bedre person, som ser litt flere muligheter og tror litt mer p̴ seg selv. Da st̴r jeg gjerne p̴ en kasse og er litt redd.

Resten av løps sesongen er helt uviss. Jeg har ingen store ønsker / planer bortsett fra Ã¥ løpe New York maraton. Kanskje blir New York den siste «ordentlige» konkurransen jeg gjør tilogmed. Det fÃ¥r tiden vise – live to learn liksom !

turkameratene
Og tidligere i dag hadde turkameratene en 4 timer lang løpetur opp og ned i Nordmarka.
Pr i dag er de turene viktigere enn Ã¥ løpe løp  – og mer givende 🙂

Om radiobiler, japanere og ultramaraton

Zermatt er kanskje verdens fineste sted Рdet syns i hvertfall halve Japan, i tillegg til meg selv..Japanerne er overalt og de kommer i flokk. Alle har kamera, sekk, hansker og drikkeflaske..Og egentlig lurer jeg litt p̴ om Zermatt hadde overlevd uten de japanske turistene!
IMG_20160701_101019
Toblerone fjellet!

Zermatt har ogsÃ¥ elektriske biler, eller radiobiler som jeg liker Ã¥ kalle de. Og en ting skal du ikke gjøre, when in Zermatt – nemlig Ã¥ kjøre radiobil taxi…For det er hinsides dyrt og nærmere en følelse av Ã¥ bli ranet pÃ¥ høylys dag kommer du ikke!
Zermatt har ogsÃ¥ busser – i radiobilversjon. Det er helt overlegent og bussen kommer alltid frem. Det er nemlig sÃ¥nn at med de smÃ¥ gatene her, sÃ¥ mÃ¥ folk passe seg nÃ¥r bussen kommer, sÃ¥ trangt er det! Og du skal være ganske god for Ã¥ kjøre de bussene altsÃ¥, for det er mye svinger og hushjørner + mennesker, sykler, dyr og andre radiobiler!
So when in Zermatt, do the bus!

zermattbuss
T
he bus! Og sangen om bussjåføren kan trygt synges her. For de gutta her kjenner alle og er like blide uansett!

Jeg kom også hit for å løpe da : Zermatt Ultramaraton (45,6 km), for 3.året på rad. Å løpe løp her er helt nydelig. Været er som regel bra og å løpe mot Matterhorn er bare fint!
Mine forhÃ¥pninger om 3.plass og ost, som jeg greide i fjor – var ikke store…For rumpa mi ( dette høres ut som en klisje pÃ¥ DDE sangen) – bortsett fra at jeg ikke er like glad i rumpa mi! For den er bare vond og ikke noe annet.
Så allerede på toget ned til start i St.Niklaus har jeg vondt. Heldigvis slapp jeg å gruble mye på den siden Jan også var med. Så vi skravlet egentlig om alt annet enn rumpa mi!

Zermat Ultramaraton starter pÃ¥ 1116 moh og ender pÃ¥ 3089 moh. De riktige stigningene starter etter passering 22 km ( Zermatt sentrum). Ergo blir de første 22 ganske enkle, selvom det er noen kneiker der ogsÃ¥. Før start møtte jeg ogsÃ¥ Vidar og tenkte Ã¥ følge han…
Godt tenkt, men ikke praktisk gjennomførbart. For nÃ¥r starten gikk sÃ¥ danset han seg raskt fremover gitt. Og jeg klarte Ã¥ følge han i 356 meter….
Med de smertene jeg har i rumpa ( venstre side) – sÃ¥ klarer jeg ikke Ã¥ gjøre et fullverdig steg med venstre beinet, det gjør bare vondt og all kraft blir egentlig borte..
Varmt var det ogs̴ Рog allerede etter 2 km var jeg klissv̴t av svette.

Jeg vet hva jeg går til og syns ikke noe synd i meg selv og trives egentlig greit langs løypa. Silja skulle starte på halvmaraton i Zermatt, sånn ca rundt den tiden jeg ville passere der, så jeg tenkte mest på at jeg skulle hilse på henne og se hvordan hun hadde det.
Beina mine kjentes ok ut, men farten var for lav pga det steg greiene..
etter 1 time og 51 min var jeg i Zermatt sentrum og regnet ut at Silja hadde startet allerede. Og tenkte at da ser jeg henne sikkert etterhvert i den første bakken utfra byen. Etter ca 27 km og litt oppe i bakken mot Sunnegga så jeg henne. Hun så veldig energisk ut bakfra, med en kroppsholdning som viste at hun var offensiv.

Fortsatt hadde jeg en viss mulighet til Ã¥ klare Ã¥ løpe under 5 timer, men selvsagt veldig teoretisk. Samtidig syns jeg jo at det er gøy Ã¥ løpe med henne, sÃ¥ vi tok følge oppover bakken. Sunnegga ble første delmÃ¥l. Det gikk greit for oss begge. Fortsatt var hun veldig blid og fornøyd – og jeg tenkte at jeg likegodt kunne løpe sammen med henne videre ogsÃ¥.
Etter Sunnegga kom en sti som gÃ¥r over og ned langs en Ã¥srygg, der tok Silja raskt føringen og jeg mÃ¥tte jobbe litt for Ã¥ holde følge.PÃ¥ sti kjenner jeg smertene VELDIG godt og det endte selvsagt med at jeg tryna – men ikke pÃ¥ stien – det skjedde rett etter at jeg kom ut pÃ¥ grusveien….Løfte beina gutt!

Jeg slo meg litt og fikk noen fine skrubbsår. Kom meg opp igjen og løp videre. Silja lå vel ca 200 meter foran meg. Smerten i rumpa ble gradvis mindre nå -uten at jeg helt skjønner hvorfor.
PÃ¥ Riffelalp tog stasjon, klarte Silja Ã¥ komme seg over før toget kom. Jeg mÃ¥tte dermed vente til toget hadde passert….
Fra Riffelalp er det 3 km til mÃ¥l for Silja – og det gÃ¥r bare oppover…ca 300 høydemetre. Hun var litt preget selvsagt, men fortsatt hadde hun smilet og humøret. Og egentlig har jeg vel aldri sett henne sÃ¥ positiv i kroppssprÃ¥ket før. Jeg snakket og Silja gikk. Og vips sÃ¥ var vi oppe pÃ¥ Riffelberg ( 2585 moh). Her tok Silja tll venstre mot mÃ¥l, mens jeg dro til høyre for mine siste 3,5 km. Jeg sÃ¥ Silja løpe elegant mot mÃ¥l og jeg fikk litt energi av det.
Beina mine var nÃ¥ veldige gode og smertene HELT borte, sÃ¥ de siste 3,5 km ble bare fine. Jeg smÃ¥jogget der det var mulig og gikk fort ellers. Jeg  tok igjen 12 stk og tenkte hele tiden pÃ¥ de styrkeøktene med Lars Erik. For de har gjort meg sterke i beina, sÃ¥ takk Lars Erik 🙂

Og jeg var overhodet ikke sliten nÃ¥r jeg passerte mÃ¥l pÃ¥ tiden 5.37, som var 36 min dÃ¥rligere enn i fjor. Det betydde nada, jeg visste jo at Ã¥ løpe like fort omtrent var umulig. Kanskje kunne jeg løpt litt fortere hvis jeg bare hadde sagt hei til Silja og fortsatt, eller kanskje ikke. Det fÃ¥r jeg aldri vite og det spiller liten rolle. Noen ganger er det faktisk viktigere Ã¥ gjøre greiene pÃ¥ en annen mÃ¥te. Silja satte dessuten ny pers i løypa – sÃ¥ da var det absolutt verdt Ã¥ følge henne.
NÃ¥r jeg etterpÃ¥ ser resultatene – sÃ¥ hadde jeg med tiden i fjor blitt nr 2….Heldigvis kommer det en ny sjanse i 2017.
20160702_173359
Tross alt, jeg var fornøyd med løpet jeg 🙂

I dag er beina gode, smertene i rumpa BORTE….Det er sikkert for godt til Ã¥ være sant – vi fÃ¥r se.
Uansett skal jeg bli flinkere til ̴ f̴ massasje jevnlig Рdet kalles vedlikehold av rusten kropp!
Jeg tenkte Ã¥ jogge en tur siden beina var sÃ¥ gode….etter 2 min skjønte jeg at det bare var tull…For beina ER nok slitne ja..
SÃ¥ det blir nok flere bussturer med radiobilen….

Og jeg sier det igjen, Zermatt anbefales, bare vær forberedt pÃ¥ mange japanere og kule radiobiler…

TÃ¥lmodighet

Å løpe løp var i fjor rasende festlig. Hvert eneste løp var en fest og jeg var alltid blant de som danset på bordet lenge etter stengetid. Da er det bare moro og du tror at du er udødelig, usårbar og egentlig guddommelig. Strengt tatt trodde jeg vel at jeg var mer gresk gud enn de faktiske greske guder!

Hittil i år har jeg vært mere lik bilen min : gammel, sliten,bulkete, sulten på olje og ujevn på fart.
Og når jeg står på startstreken, så tror jeg ikke veldig på det som skal skje. Idrett har mye med selvtillit å gjøre. Selvtillit til å tro på egne ferdigheter, eller guts til å bare gi gass.
NÃ¥ er jeg bare defensiv og litt sÃ¥nn umotivert og blir stÃ¥ende litt med lua i handa Ã¥ hÃ¥pe pÃ¥ et mirakel. Men mirakler skjer svært sjelden – eller kanskje hadde jeg alle miraklene i 2015?

Jeg har konkurrert mye i det siste, stor sett hver eneste helg og i utgangspunktet vært like blåøyd og sånn litt nykristen i forhold til å tro at det snur.
Sist lørdag løp jeg skogsmaraton for 12.gang. Det var en helt ok , lang treningstur. Og fant ut at neste gang jeg løper maraton skal jeg løpe med større sko. Prøvde det pÃ¥ skogsmaraton – og beina var mye bedre 🙂
Nå fredag løp jeg St.hansgaloppen ( kort løype, 8,6 km) uten å kjøre i nærheten av hardt liksom.
For – jeg skulle jo løpe Nordmarka halvmaraton denne lørdagen. Det var løpet jeg i fjor løp ordentlig hardt og ordentlig BRA. Egentlig burde jeg bare bli hjemme for jeg visste jo at Ã¥ løpe like fort som i fjor, rett og slett var naturstridig..

Kanskje prøvde kroppen Ã¥ si fra, for jeg kom meg veldig sent avgÃ¥rde.. Og var i startomrÃ¥det 15 min før start. MÃ¥tte ogsÃ¥ hente startnr, samtidig som jeg mÃ¥tte pÃ¥ do. Do rakk jeg aldri og takket være Christian som hentet startnummeret mitt, stilte jeg meg i startfeltet 30 sek før start – uten oppvarming..Om det egentlig spiller noen rolle vet jeg ikke da, uansett lite Ã¥ gjøre med .
Nordmarka halv er tøff, varmt var det ogsÃ¥ og Christian var mer ivrig enn noen gang før…SÃ¥ nÃ¥r starten gikk, tok det ikke lang tid før VÃ¥lerenga trøya med nr 9 pÃ¥ ryggen , lÃ¥ foran meg…

Litt sÃ¥nn lettsindig tenkte jeg at han bare var litt ivrig og at han ville fÃ¥ det underveis…Jeg tok han igjen 1 gang, men Christian løp mye lettere enn meg.
NM1
Her gir Christian fotograf Siw beskjed om Ã¥ si hvor jeg er….Dud’en sÃ¥ meg ikke 🙂
Ellers viser jo bildet klart hvem som har den beste dagen ..

Etter ca 8 km kom ogsÃ¥ den lange tøffe utforbakken. Tanken var jo Ã¥ parkere de fleste ned der…
Jeg hadde jo tilogmed øvd på nedoverbakkeløping  dagen før!
Taktikken slo fullstendig feil! Jeg startet bra ned bakken og tenkte at dette var jo satans enkelt og greit..
Men hovmod st̴r for fall Рog jaggu fikk jeg p̴ pukkelen selv gitt !

Og ble grundig fraløpt..I bånn av bakken var det landesorg i Team Bennett og fiaskoen var maksimal..Alt gikk i sakte film, smertene i rumpa var grusomme og hvert løpesteg var bare vondt. Jeg tenkte ikke på å bryte, mere å bare jogge til mål liksom. Halvveis kom Vålerenga trøya løpende i mot og bablet om at han skulle vente på meg ved drikkestasjonen. Haha! Så jeg virkelig så ille ut ?
Greia var bare at jeg løp sÃ¥ sakte at Christian ikke kunne vente sÃ¥ veldig lenge…SÃ¥ heldigvis hadde han løpt nÃ¥r jeg kom til drikkestasjonen.

Et eller annet skjedde allikevel – og jeg tok meg litt sammen. Jeg var lei av alle de negative tankene i hodet og tenkte at for egen sjelefred skulle jeg løpe solid de siste 9 km.  Smertene i rumpa fikk bare være der og tankene i hodet ble snudd. Tiden tenkte jeg ikke pÃ¥, nÃ¥ var det mer mann mot mann /kvinne – som gjaldt.
Varmt og fint var det jo også, så jeg kunne jo egentlig ikke klage.
Jeg løp ikke veldig fort siste 9, men mere realt og tok igjen 12 stk pÃ¥ veien. Beina er blitt sterkere, jeg er bedre fysisk trent ( Takk Lars Erik 🙂 ) – og tenkte at fysisk var jeg godt rustet. Spurten de siste 9 var bra, men jeg endte tilslutt 1 min bak VÃ¥lerenga trøya til Christian. Han slo meg for første gang ever og jeg løp 8 min dÃ¥rligere enn i fjor…Men Christian fortjente Ã¥ slÃ¥ meg – for han ER bedre enn han selv tror !
nm2
Slitet er over. Heldigvis tok ikke Siw bilde nÃ¥r jeg prøver Ã¥ legge meg ned…  
NM4
Mysulf og presidenten… Mysulf var best i dag :) 

Jeg hadde sÃ¥ vondt i rumpa at jeg sÃ¥vidt klarer Ã¥ legge meg ned pÃ¥ bakken…Smertene er faktisk helt jævelige og det Ã¥ bare ligge helt stille var deilig…

Hjemturen i bilen var ikke sÃ¥nn super festlig…Jeg grubler mye og ønsker vel at det skal skje noe positivt. Uansett sÃ¥ er jeg ikke bedre pr i dag. Jeg har seriøse issues med rumpa! Og mÃ¥ faktisk finne pÃ¥ noe lurt. For sÃ¥ vondt som jeg har, er det omtrent umulig Ã¥ løpe fort over lengre tid. Fordi smerten bare blir verre og fordi det ogsÃ¥ setter seg i hamstrings over tid. Løping er pustehullet i min hverdag – og nÃ¥r ikke det heller funker sÃ¥nn veldig bra sÃ¥ blir det hele en litt negativ spiral. Og jeg innrømmer veldig at det gÃ¥r inn pÃ¥ meg…
Rise and shine liksom 🙂 Jeg skal prøve – det gjør jeg alltid 🙂


Og neste helg er det nytt løp….

19 av 19 birkebeinerløp…

Birkebeinerløpet er blitt en årlig tradisjon. Slik må det bare være når man har løpt alle utgavene.
Og veldig mye har endret seg siden utgave nr 1 i 1998. Da var startnummmerutdeling på Sjusjøen. Der var det heller ikke akkurat en stor sport1 butikk. Det hele var ganske enkelt og været var kaldt og tåkete, sånn ordentlig høstvær og egentlig perfekt for terrengløping.

Jeg var ingen stor terrengløper da heller og sleit veldig oppe på fjellet og etter hvert nede i skogen. I utgangspunktet trodde jeg merket skulle være ”grei” skuring, siden det er løping det snakkes om.
Men terrenget var verre enn jeg trodde og jeg bannet mye etter hvert. Og merket klarte jeg altså ikke på første forsøket. Egentlig kunne hele min birken karriere ha endt der, men året etter lanserte arrangøren trippelen.
Dermed var jeg på plass igjen i 1999 også.

Tims_hoener_paa_startnummerutdeling_AZ3T6482
3 voksne damer og 1 eldre herremann dagen før. Til sammen hadde vi 54 birkebeinerløp FØR årets utgave ! Og disse damene fullførte med stor stil. FOTO : Kjell Vigestad /KONDIS

Da gikk det også meget bedre – og endelig klarte jeg å ta mitt første merke noensinne i birken sammenheng. Jeg hadde jo fusket litt på ski og sykkel tidligere, uten noe særlig suksess.
De første årene som løypa gikk over lunkefjell, syns jeg var fine – selv om terrenget ikke egentlig var for meg. Men det er noe å løpe på fjellet i ordentlig hustrig høstvær. Kaldt ja, men akk så fint!
Et år var det vel nesten snøvær på start også.

i 2004 kunne det blitt et hull i antall løp…På den tiden gikk jo Birkebeinerrittet noen uker før løpet.
og det året gikk jeg mildt sagt på snørra på rittet. I en av de første utforbakkene ble jeg påkjørt bakfra – og gjorde et svalestup over sykkelen og landet på knærne i grøfta. Knærne fikk faktisk bare noen skrubbsår. Det var ribbeina som tok støyten – og det ble konstatert 2 brudd.
pÃ¥ grunn av trippelen gjennomførte jeg rittet allikevel. Legen som sjekket meg, sa jo at det bare var smerten som ville bli ille..Det ble 75 vonde km. Best husker jeg nok allikevel hun Røde Kors damen som liksom skulle hjelpe meg…Hun kom løpende ned til meg, noksÃ¥ overvektig og egentlig mer nære døden enn det jeg var!

så jeg stilte også på løpet noen uker senere – og målet var bare å overleve. Det gikk greit det, men jeg var ganske langt unna merket det året. Men trippelen var jo en helt ok erstatning.
Merket i Birkebeinerløpet var egentlig aldri noe jeg trodde på, så lenge det var bare terreng. Etter hvert ble jo løypa litt lettere og merket lettere å klare.
Men , først og fremst var det trippelen som var viktig. Jeg tok trippelen 10 år på rad, siste gang i 2010.

Fra og med 2009 har jeg tatt merket på løpet hvert år, ganske mye fordi løypa har blitt lettere – men også litt fordi jeg har blitt en bedre løper. Det foreløpige høydepunktet var i fjor – hvor jeg løp bedre enn noensinne og hadde et vakkert og djevelsk bra Birkebeinerløp. Pr i dag kan det godt være at det løpet er blant mine alltime high løp.

Og da er vi kommet fram til årets utgave…Jeg har hatt en dårlig sesong og var absolutt ikke optimist. Sovet dårlig hadde jeg også og beina var alt annet enn gode. Men som jeg sa til Kjell Vigestad : ” jeg må jo prøve å løpe fortere enn i fjor”.
Nå for tiden er starten på Birkebeinern skistadion, det er et helt greit startsted. I dag var været strålende FØR start også. Da er det greit å ligge litt på gresset å se an konkurrentene. Når du har løpt alle løpene og kjenner ganske mange ellers også, så blir det å kartlegge hvem av konkurrentene som er på plass. Og ALLE de jeg både elsker og hater – i konkurranser er der…

Før start fikk jeg også høre at det var kommet på 2 km med terreng, istedenfor da 2km grusvei. Ikke noe sånn gladmelding egentlig, men lite jeg kan gjøre med gitt.
Jeg startet i pulje 1, der stod flere av elskede og hatede…Alle er gode løpere, så jeg må ha klaff. Jeg vet det godt. Jeg vet også at de første 7-8 km er opp og ned og stort sett på sti. Der skal jeg egentlig bare holde en viss fart, for så å øke kraftig nå løypa snur – og vi er på vei tilbake til Lillehammer.
Dessverre husket jeg passeringstider fra i fjor…Så ganske tidlig skjønte jeg at å løpe som i fjor, ikke var særlig realistisk.
Heldigvis hadde jeg en slags hare i Ingulf, så jeg klarte å holde følge med han lenge – men etter hvert så blir han langsomt borte der foran. Min moral synker og der jeg i fjor formelig fløy ned bakkene – var det nå mer tripping og jogging. Nesten litt rart å vite at jeg faktisk løp fort på samme sted i fjor.
Ikke hjelper det at smertene i setet bare blir verre heller…Jeg hadde 2 gode km pÃ¥ vei nedover, men det blir allikevel slow motion fart. Pulsen gÃ¥r heller ikke veldig i taket – og det løpes egentlig pÃ¥ halv maskin..

i fjor brukte jeg 1.28.26. I år passerte jeg den tiden, når jeg hadde 2 km igjen…Jeg var helt enkelt 2 km for seint ute!
Jeg prøver Ã¥ gasse pÃ¥ litt, men beina svarer ikke  – og tilslutt blir det 1.36.28. AltsÃ¥ 8 min dÃ¥rligere enn i fjor..
Men jeg hadde fullført mitt 19 av 19 mulige løp – det er faktisk  viktigst! Og jeg fikk pokal ogsÃ¥ – det er jo alltids noe. Selvsagt var jeg skuffet, jeg er jo bedre enn dette – men løping er dønn ærlig. Og nÃ¥r jeg løper pÃ¥ nølende ben i terrenget, sÃ¥ blir det som Ã¥ se hinderløpern som er sliten, som tripper foran hvert hinder.

Birkebeinerlopet-KD-55074
I mÃ¥l…Som bildet viser klart – jeg er IKKE happy! FOTO : Finn Olsen /Kondis

pokal
Men berget i hvertfall en pokal da, med et nødskrik 🙂

Birkebeinerløpet er fortsatt et veldig fint arrangement og jeg håper de klarer å snu trenden med deltakere. For arrangementet er bra det, området er fint og løypa er ikke bare autostrada og grusveier . Det er faktisk noen kneiker hele veien også.
Jeg kommer uansett tilbake til neste år – det er nemlig fortsatt 31 stk + meg som fortsatt har løpt alle løpene…Jeg kommer ganske enkelt tilbake hvert år, helt til jeg er alene om å ha løpt alle løpene…

Aarets_loeper_Kristen_Aaby_Tim_Bennett_AZ3T8962
Kristen Aaby, mannen som bare blir bedre og bedre. Jeg fikk æren etter løpe Ã¥ dele ut Gullskoen for Ã¥rets mannlige veteranløper i 2015. Han løp Birken pÃ¥ 1.16.26 – og blir nr 24 totalt, som 55 Ã¥ring! FOTO : KJell Vigestad / KONDIS