Kategoriarkiv: utstyr

Adidas, best there is

I de siste 2 – 3 Ã¥rene har jeg snevret inn veldig i forhold til hvilke merker jeg bruker i løpesko. Og Adidas er for meg blitt DET merket jeg lever best med…
Løpesko er en industri med mye forskjellig og det er søren ikke lett Ã¥ finne ut av alt innenfor det omrÃ¥det. Det er 0 dropp, det er brede tÃ¥bokser, det er boost og det er minimalisme. Og skal en finne ut av alt dette, sÃ¥ skal du lese en del – og alt dette finner du i bøtter og spann pÃ¥ det store internettet.

Jeg har brydd meg lite om disse tingene, ganske enkelt fordi jeg kun er ute etter en ting – og det er kontakten med underlaget.  Og skal jeg være helt ærlig, sÃ¥ har jeg kanskje ikke skjønt alt rundt dette med dropp heller. En annen ting er hvordan vi pÃ¥virkes av all slags propaganda rundt dette med løpesko. For løpesko er big business!
Og akkurat nÃ¥ sÃ¥ er det Hoka og Altra som tydeligvis fenger. Men ikke for meg…Jeg har prøvd Hoka ja, men den skoen passer ikke meg..Det var som Ã¥ løpe pÃ¥ puter.Og jeg ble bare frustrert fordi jeg overhodet ikke kjente underlaget. Som gjorde sitt til at jeg hele tiden prøvde Ã¥ kjenne underlaget, nærmest søkte etter det egentlig.
Altra har jeg ingenting Ã¥ si om, annet enn at de ser svære ut :) Asics og spesielt folkemodellen Gel Kayano har jeg aldri skjønt noe av….Hvorfor skal folk oppfordres til Ã¥ kjøpe en murstein av en sko , som Kayano faktisk er ?
At det er bra med demping ser jeg – og særlig for nybegynnere. Men hvor blir det av løpegleden nÃ¥r skoen bare er tung og klumpete?

Selvsagt har jeg ikke noe grunnlag for Ã¥ si at den type sko, er noe dÃ¥rligere enn andre – for sko er veldig vanskelig materie. Særlig fordi løping er sÃ¥ uhyre individuelt.
Men mitt merke er altså Adidas.

Jeg har ikke alltid vært fornøyd med Adidas – og pÃ¥ visse omrÃ¥der er jeg fortsatt ikke det. Holdbarhet for eksempel…Der er det fortsatt mye Ã¥ gÃ¥ pÃ¥. For nÃ¥r 1 par av Boston Boost 5, etter 3 mÃ¥neders bruk gÃ¥r i stykker, sÃ¥ er ikke det bra. Og tyder pÃ¥ at materialet ikke holder mÃ¥l.
De siste Ã¥rene sÃ¥ har jeg byttet favoritt modell flere ganger, Mana 7, Tempo 4 og 6, Boston 4 og 5 og Hagio. Tar du med Adios 2 ogsÃ¥ – sÃ¥ er noen av modellene nevnt. Alle disse er fra før Boost dukket opp.
Adios 2 har jeg løpt ganske mange maraton med og når sant skal skrives, så har jeg vel ikke alltid vært fornøyde med de, men jeg har allikevel holdt meg til de.
Den av før Boost tiden skoen jeg er mest fornøyd med – er Mana 7. Mana 7 er fortsatt en kanonsko og senest i sommer pÃ¥ Matterhorn Ultraks, brukte jeg de. Mye fordi skoen selvsagt er god Ã¥ løpe i , men ogsÃ¥ fordi den har Continental sÃ¥le.
Flere av Adidas modellene har det Рog det finnes etter min mening ikke bedre s̴le.
Les mer om de sålene her :

Jeg løper best med de skoene som har den sålen. Sålen sitter klistret ti underlaget, som gjør at jeg kan legge enda mer trykk i frasparket uten at noe glipper.  Det gjør at jeg stoler 100 % på skoen. Teknisk sett så løper jeg nok klart best med den type såle!

Tilslutt mÃ¥tte jeg ogsÃ¥ prøve Boost….Og Boston Boost 5 var den første skoen. Boston Boost er mykere enn den gamle Boston skoen ( i sÃ¥len). Og sÃ¥nn umiddelbart syns jeg kanskje den var FOR myk…Men etter litt bruk sÃ¥ satt den greit nok. Boston Boost er nok den mykeste i sortimentet og dermed ogsÃ¥ mest ustabil – uten at det nødvendigvis er en bakdel. Men som jeg skrev høyere opp – sÃ¥ er  holdbarheten pÃ¥ stoffet dÃ¥rlig…SÃ¥ der mÃ¥ Adidas komme med noe bedre!

Adios Boost 2 ble brukt i London i Ã¥r. Det var den andre løpeturen med den skoen. Og med ny pers pÃ¥ maraton som resultat, sÃ¥ funket i hvertfall den modellen! Gamle Adios er nok litt stivere uten Boost – og det er nok forskjellen. Selvsagt har den ogsÃ¥ Continental gummi.
SÃ¥ kom tiden for Takumi Ren 3 Boost – den har litt mindre Boost, men er allikevel MYE bedre enn den gamle Takumi Ren uten Boost!
Takumi Ren 3 er for meg blitt den perfekte halvmaraton skoen. Der hvor Hagio 2 før var bra, så er Takumi Ren blitt perfekt.
Ã… løpe et dÃ¥rlig løp med den skoen er nærmest umulig…

theshoes
Tempo Boost 7, Takumi Sen Boost 3 og Takumi Ren Boost 3. De røde i bakgrunnen er ogsÃ¥ gode sko – til Ã¥ gÃ¥ med…..

Takumi Sen 3 Boost er den litt lettere broren til Ren 3. Den er ogsÃ¥ kanon pÃ¥ halvmaraton, men krever nok litt mer av beina. Men jeg har løpt halv like fort med den da! Etter min mening sÃ¥ er Ren 3 litt mer stabil, naturlig nok – siden den veier noen gram mer.
Da mangler egentlig bare en modell  og det er den modellen jeg i utgangspunktet trodde minst pÃ¥! Nemlig Tempo Boost 7. Tempo Boost veier nemlig mest av alle disse Adidas skoene….Og jeg liker ikke sko som veier mye..I den grad 260 gram er mye da.

Men Tempo Boost er den skoen jeg bruker mest nå. Jeg har 3 modeller av den som går på rundgang og den brukes til alle typer trening.
Skoen er superstabil og selv om den virker tung, så klarer jeg å flytte beina fort med den.
Mine treningssko har etterhvert en tendens til Ã¥ bli litt»daue» – det føles i hvertfall sÃ¥nn. Men Tempo holder seg faktisk.
SÃ¥ pr i dag, er det min favorittsko!

P̴ terrengskofronten har jeg s̴ langt ikke brukt Adidas sine terrengsko, derimot har jeg brukt Takumi Ren 3 og Mana 7. Fordi de er lettere, men siden de har Continental s̴le Рs̴ stoler jeg p̴ de:)

SÃ¥ i en perfekt sko skuff ville jeg hatt disse skoene :

Adidas Tempo Boost 7
Adidas Boston Boost 5
Adidas Adios Boost 2
Adidas Takumi Ren Boost 3
Adidas Takumi Sen Boost 3

Adidas har ogsÃ¥ flere forskjellige energy og ultra energy sko. De skoene styrer jeg unna….De er for tunge og har / gir 0 respons. Og uten respons løper ikke jeg bra !

OgsÃ¥ kan man lure pÃ¥ hvorfor jeg ikke prøver andre merker….Over tid sÃ¥ er Adidas det merket som passer meg best ganske enkelt.
Nike har sÃ¥ler som jeg ikke helt klarer Ã¥ bli klok pÃ¥. Nike er lette ja, men det er noe med sÃ¥len….
Saucony, Brooks og New Balance har jeg faktisk aldri prøvd – og kommer nok ikke til Ã¥ gjøre det heller.
Hvis jeg pr i dag skulle supplere med et annet merke, så er det Salming som kommer nærmest

PÃ¥ løpefronten er fortsatt ankelen større enn den skal – men jeg klarte allikevel Ã¥ løpe 120 km sist uke…And things can only get better !

primeknit trøya
Og Adidas har ogsÃ¥ Primeknit tøy – det kan ogsÃ¥ anbefales 🙂

All u need is Matterhorn Ultraks

Jeg løp den første utgaven av Matterhorn Ultraks i 2013. Den gangen visste jeg veldig lite om hva jeg gikk til. Fokuset mitt var at jeg endelig skulle fÃ¥ løpe i Zermatt – noe jeg har hatt lyst til lenge!!
Det løpet ble tøft – og etterpÃ¥ var jeg ganske bestemt pÃ¥ at det gjør jeg aldri igjen, for jeg var livredd underveis da + litt sliten ogsÃ¥ 🙂
Men tiden går, jeg løper i Zermatt på nytt både i 2014 og tidligere i sommer, men da det litt lettere løpet Zermatt ultramaraton. Lettere fordi det stort sett går oppover og på fine veier.
I Zermatt i Ã¥r snakket Arne og Jorun MYE om Ultraks, om at de skulle gjøre det neste Ã¥r osv. Og pÃ¥ vei hjem fra Zermatt i juli bestemte jeg meg for Ã¥ løpe Matterhorn Ultraks – i Ã¥r….

Og for 1 uke siden satt man da sine løpebein atter en gang på asfalten i Zermatt sentrum..
Tankegangen min var offensiv, jeg skulle løpe MYE fortere enn siste gang i 2013, veldig mye fortere…Og jeg skulle heller ikke fÃ¥ angst der oppe i høyden. Litt sÃ¥nn i beste og naive Tim stil liksom..
PÃ¥ fredagen skulle Silja og jeg løpe en liten tur bare for Ã¥ kjenne litt pÃ¥ beina..Bein som egentlig ikke kjentes sÃ¥ gode ut og en pust som var slitsom i høyden. Litt skeptisk var jeg pÃ¥ den turen gitt, men løste en bekymring da gjennom Ã¥ teste den forferdelige hengebruen…
Silja LØP foran meg  – og selvsagt begynte broa Ã¥ gynge, men harehjertet roet seg fort faktisk og jeg kjente en ro innvendig nÃ¥r jeg var over den. SÃ¥ slapp jeg i hvertfall Ã¥ tenke pÃ¥ det problemet noe mer før start 🙂

broa
Eksponeringstrening, dagen før dagen.

Matterhorn Ultraks er 47,5 km (på min klokke), det er er 3600 høydemetre opp som skal gjøres. Høyeste punkt er på 3130 meter ( Gornergrat). Og det er stort sett opp og ned x antall ganger, stort sett på sti.
Starten gikk 0730 lørdag morgen foran kirken i sentrum av Zermatt. Jeg jogget ned 0715 på bein som ikke helt var pr kasse.
Det bekymret meg ikke egentlig altså, for været var nydelig med helt blå himmel og dønn vindstille. Og jeg skulle få løpe i de fjellene jeg elsker mest her i verden.
Prøvde å se etter Eirik Haugsnes ved start, for det ville være siste gang jeg så han under løpet..
Eirik snakket om Ã¥ Ã¥pne rolig og Ã¥ løpe taktisk, noe som var lærepengen etter hans 2014 løp – hvor han gikk ut for hardt og fikk det… Eirik var vel den eneste av favorittene jeg ikke sÃ¥ før start…

De første 13 km er tøffe og 1500 høydemetre skal gjøres unna. Legg til at det faktisk er en ganske bratt nedoverbakke sÃ¥nn ca etter 5 km, sÃ¥ skjønner en at den starten er hard. Derfor Ã¥pnet jeg rolig og stresset ikke. Etterhvert fant jeg ogsÃ¥ en ganske grei rytme oppover og passerte Sunnegga (2260) utenÃ¥ anstrenge meg. SÃ¥ kom den bratte kneika ned – og alle jeg hadde tatt OPP, løp forbi meg nÃ¥…Jeg tenkte bare at de tar jeg i neste bakke…
Den neste bakken opp til Gornergrat er ganske mye brattere og omtrent umulig å løpe stedvis..

Ultraks4
Passering Sunnegga, uansett hvor du er i fjellene, sÃ¥ ser du Matterhorn. jeg føler en veldig dragning mot det fjellet 🙂

Jeg tok , som tenkt Рigjen de fleste opp her. Folk s̴ ut som zoombier allerede der de stavret seg oppover, veldig mange med staver ogs̴. Ingen sa noen ting, alle hadde mer enn nok med sitt.
Og jeg tenkte at det mÃ¥ ha sett ganske latterlig ut for de som var tilskuere…
Foreløpig følte jeg meg ikke som zoombie…
PÃ¥ toppen av Gornergrat etter 13 km følte jeg meg fin i beina og klar i hodet. Været var fortsatt nydelig og jeg holdt det skjemaet jeg skulle for Ã¥ løpe pÃ¥ 7 timer blank…

Ultraks_Gornergrat1
Rett før Gornergrat ( 3130 moh), Isbreen i bakgrunnen er et vakkert skue !!!!

Men ting snur seg fort….For pÃ¥ vei ned fra Gornergrat fikk beina ( lÃ¥rene) – mye juling og de begynte Ã¥ verke – ordentlig…Jeg er ogsÃ¥ en krise pÃ¥ nedoverløping pÃ¥ sti og bremser med lÃ¥rene sÃ¥ det holder. Problemet denne lørdagen var at det satt seg ordentlig!
Og pÃ¥ litt vaklende bein «danset» jeg nedover. Vi skulle ned til 1900 meter før neste stigning begynte. Hengebroen var rett før neste stigning.
Hengebroen tenkte jeg lite på inntil jeg kom ut på den.
For hengebroen var full av løpere – som gikk, for løping var ikke lov. Vel ute pÃ¥ broen skjønte jeg HVORFOR løping ikke var lov…For broa gynget ordentlig selv nÃ¥r folk gikk over.

Jeg fikk tilløp til panikk ja, men tok meg sammen – fokuserte pÃ¥ Ã¥ holde blikket rett frem og bare gÃ¥. selve overfarten tar bare et drøyt minutt, men det er et langt minutt 🙂
De siste 50 meterne hadde jeg en høylytt prat med meg selv og sa noe om å ta meter for meter, tenke positivt å bare gå. Dette gjentok jeg til jeg var vel over. Også denne gange hadde jeg taklet broen bra !!!
Det ga meg dog lite energi i forhold til neste bakke, opp til Schwarzee( 2583). Det er en stigning pÃ¥ 3 km – med ca 700 høydemetre pÃ¥ sti
Igjen tok jeg igjen masse folk og gikk fra de, men det koster veldig mye krefter. Og pÃ¥ toppen var jeg egentlig ferdig…
Og hadde bare 21 km igjen.

Nedløpingen fra Schwarzee er egentlig ganske lett, men nÃ¥ var det bare vondt…LÃ¥rene skrek om nÃ¥de og farten var ikke veldig stor.
Neste bakke opp er ogsÃ¥ en liten mumsbit : 3 km og 500 høydemetre..Og her begynte min zoombie ferd…Vel oppe her kommer et drøyt stykke pÃ¥ smal stil langs fjellsiden – og tiden gikk fort. jeg kjente litt pÃ¥ høydeskrekken og tok det veldig forsiktig pÃ¥ stive bein. Og plutselig var det jeg som hadde stivest bein…Hele tiden ventet jeg pÃ¥ den veldig bratte stien ned til Trift, som jeg husket godt fra 2013….
Den gikk bedre i år, men jeg måtte stoppe flere ganger å slippe forbi meg de som løp mye fortere enn meg.

Ultraks1
Ett eller annet sted i nærheten av Trift. Igjen sÃ¥ er det mange som kommenterer mine rosa leggings. Jeg hørte stadig vekk folk si «love your socks». Zensah vekker oppsikt – og er skitsnygga, som de sier i Sverige!

Nede i Trift, sÃ¥ er det det 6 km igjen, snaue 2 av de oppover – og resten egentlig bare rett ned…Her var det jeg fikk total høydeskrekk i 2013…Da holdt jeg meg fast i et gresstrÃ¥ og trodde at det var redningen…den gangen tapte jeg masse tid her.
NÃ¥ hadde jeg tapt alt, FØR jeg kom hit..Nedløpingen var vond – i beina, høydeskrekken merket jeg aldri noe til, sikkert fordi beina var helt knust!

Med 1 km igjen var jeg nede og det var bare asfalt igjen, her økte jeg farten selvsagt og ble litt høy og mørk igjen :). Silja stod og tok bilder med 500 meter igjen. De siste metrene inn til mÃ¥l er best! For nÃ¥r du runder inn pÃ¥ hovedgata og har 300 meter igjen, sÃ¥ er stemningen helt kanon. Alle heier og alle skal ta «high five»! Og plutselig glemmer jeg helt smerten i beina og danser over mÃ¥l pÃ¥ 8timer og 24 min.

2015-08-22 15.40.07
Rett før mål, tatt av Silja.
Jeg løp ogsÃ¥ med hvit seamless trøye fra Skigo, selvsagt med rosa detaljer 🙂
Trøya er glimrende, selv med vekslende temperaturer underveis. Den sitter godt, uten å stramme, gnager ikke og er lett!

Tiden er faktisk dÃ¥rligere enn i 2013 og minst 1 time etter mÃ¥lsetting…Likevel blir jeg nr 15 i klassen av 56 og nr 260 av nesten 600 fullførende….Tidsmessig et «dÃ¥rlig» løp, plasseringsmessig helt greit.
Jeg tipper at borti 100 stk har tatt meg igjen fra 13 km og inn…
Etter mÃ¥lgang kommer en franskmann bort til meg, eller han snakket i hvertfall fransk 🙂 – tror jeg !
Han sa at jeg hadde sett helt kanon ut i stigningene i starten, men at jeg sÃ¥ litt mer menneskelig ut nÃ¥r han løp forbi meg etterhvert . og lurte pÃ¥ om noe hadde hendt meg…
Jeg svarte bare at  beina var helt knust, alt for tidlig….

Kanskje hadde jeg gjort en Eirik Haugsnes og Ã¥pnet for hardt, kanskje hadde jeg en dÃ¥rlig dag og kanskje var jeg bare sliten allerede før start…
Ja takk, alle 3 sier jeg da!

Kroppen min fikk ikke nok hvile etter Zermatt Ultramaraton i juli, som igjen, via en halvmaraton i Hornindal ødela for Norseman. Etter Norseman tok jeg fri 3 dager – før det var fullt øs igjen. Jeg burde ha hvilt mer og startet roligere opp igjen…
Men sÃ¥nn funker ikke denne karen gitt 🙂 Jeg vil jo bare løpe og sÃ¥ lenge det er gøy kjenner jeg jo ikke at jeg egentlig er sliten.

Ã…kke som – Matterhorn Ultraks ble gjennomført og jeg er happy med det! Det viktigste er jo at jeg fÃ¥r løpe der jeg elsker Ã¥ løpe.
Det er noe spesielt nÃ¥r du kommer ut av skogen etter 3 km, og en hel dal Ã¥penbarer seg , badet i sol og blÃ¥ himmel. Like ekstatisk er det Ã¥ komme opp Gornergrat, med den samme solen og en isbree i tillegg + at massevis av mennesker skriker «hop hop»
Og uansett hvor vondt jeg hadde det underveis, jeg ville ikke ha vært noe annet sted 🙂

finish
Stolt bærer av en fet trøye 🙂

Prestasjon for meg er å gjøre de tingene jeg takler best her i livet. Jeg elsker å måtte grave dypt, pushe meg selv til å fortsette, mens jeg kjenner at det dirrer både her og der. Det er jo DA jeg lever som best.
Jeg har klare svakheter som trailløper, spesielt nedover – jeg vet det. Men jeg kan jo ikke la det stoppe meg heller. Men jeg hadde nok løpt bedre uansett, hadde jeg bare vært litt mer fornuftig de siste 7 ukene .
Løper jeg Matterhorn Ultraks igjen ?

Min siste Norseman Xtreme Tri…

Norseman Xtreme Triathlon, ekstrem triathlonets mor og den konkurransen alle bare mÃ¥ gjøre, lÃ¥ plutselig bare et snaut døgn unna..Og hvor kaldt det skulle bli skjønte jeg først nÃ¥r Team Pink Power med Guy som sjÃ¥før dundret over Hardangervidda. Og pÃ¥ dette tidspunktet visste jeg ikke at svømmingen allerede var gjort kortere. For selvsagt hadde jeg fÃ¥tt med meg at det var sÃ¥nn passe kaldt i Hardangerfjorden. Innerst inne hÃ¥pet jeg at det IKKE ble svømming, da det ikke akkurat er der jeg er best…

Eidfjord dagen før Norseman er alltid en kokende gryte med folk,sykler,biler og turister. Jeg tipper vel at flere turister med ganske stor øyne ser pÃ¥ alt utstyret og diverse – som er pÃ¥ plass. For min egen del sÃ¥ var det litt rart Ã¥ komme tilbake som deltager etter noen Ã¥r som support for Even. Fokuset er liksom litt annet nÃ¥r du skal delta selv. Og særlig med elementet vann som en del av det hele. OG ekstra veldig mye trykk pÃ¥ det med kaldt vann…Jeg tenkte pÃ¥ det omtrent hele tiden..At det ble kortet ned til bare 1900 meter hjalp litt – men kanskje ikke nok.

_MG_5384
D
agen før og litt posing med Pink Power. Foto : Guy M.Huste

Jeg hadde trent mye i det siste, løpt 2 harde løp den siste mÃ¥neden og ikke egentlig trappet ned. For jeg følte meg nesten litt sÃ¥nn uovervinnelig og trodde at ingenting kunne bite pÃ¥ meg. Og som jeg skrev pÃ¥ Facebook den kvelden : det er godt jeg ikke vet hva morgendagen bringer…
Kl 2300 var vi i seng. Guy sloknet som et lite barn – jeg gjorde ikke det. Jeg lÃ¥ og tenkte pÃ¥ svømmingen og angsten kom krypende, det var ingen god følelse. Legg til at vi ogsÃ¥ hadde vindu ut mot inngangen pÃ¥ hotellet – hvor sikkert alle de fulle i Eidfjord var innom i løpet av natten. Og fulle folk kan lage brÃ¥k! Jeg skreik og hoia helt sikkert like mye for 30 Ã¥r siden i samme tilstand.

Klokka ringte 0215, jeg var ikke blid da, jeg var trøtt,sliten og egentlig litt grinete. Vi gikk og spiste frokost og humøret ble litt bedre. Sykkel og alt det der måtte sjekkes inn før 0330, det rakk jeg greit. Og litt senere trampet jeg ombord på båten.
Jeg hadde nÃ¥ ogsÃ¥ fÃ¥tt vite at jeg kom til Ã¥ hyperventilere nÃ¥r jeg traff vannet…det grublet jeg veldig pÃ¥, men klarte allikevel Ã¥ være ganske rolig inni meg. BÃ¥ten tøffet utover, jeg hadde pÃ¥ meg varmekrem i tillegg til en tridrakt og en neoprenvest – under vÃ¥tdrakten + sokker. En heldekkende hette var ogsÃ¥ kjøpt for anledningen. Og 0450 stod jeg pÃ¥ hoppkanten…
_MG_5394
Nei, jeg svømte ikke med disse 🙂

DA kom pulsen gitt! Jeg husker jeg stod og tenkte pÃ¥ det med hyperventilering og at jeg aldri i verden ville takle det og dermed dø…Det høres helt dustete ut ja, men det var sÃ¥nn jeg tenkte..
Igjen sÃ¥ jeg pÃ¥ klokken – 0455, jeg mÃ¥tte hoppe i det snart…
Lett manisk tok jeg sats – og hoppet! Merkelig nok ble det ikke noe hyperventilering og enda mer merkelig, jeg syns ikke vannet var kaldt heller – selvom det bare var 10,5 grader.
Det var sÃ¥vidt jeg rakk bort til start før hornet sa fra. Med engang hadde jeg Charlotte sine ord i hodet : tenk at du bokser nÃ¥r du bruker armene. de som har sett meg svømme vet at kjennemerket er armer som stryker vannet…

Strykingen var borte og jeg bokset meg bortover. En liten stund sÃ¥ jeg røkla foran meg, men snart var jeg alene – som normalt.
Svømmingen gikk egentlig veldig bra, jeg frøs ikke i det hele tatt og den neopren hetten var sÃ¥ varm at hodet nærmest kokte pÃ¥ slutten. Og etter ca 51 min var jeg ferdig med det som alltid har vært verst. I dag var svømmingen faktisk veldig gøy 🙂
Som vanlig gÃ¥r det ikke fort nÃ¥r Tim skal skifte og sÃ¥nn…Det gÃ¥r grusomt tregt og jeg prøver hele tiden Ã¥ være effektiv, men det ligger nok ikke i mine gener!

Etter en haug med minutter kom jeg meg avgårde. Racet kunne begynne og Pink Power skulle vise hvem som ruler..
Stykket bort til selve klatringen opp mot Vøringsfossen begynte, gikk greit – men jeg stusset litt pÃ¥ at jeg ikke hadde tatt igjen noen ennÃ¥ – jeg pleier jo alltid det….Tisse mÃ¥tte jeg ogsÃ¥. Etter noen km til sÃ¥ jeg førstemann foran meg og ble glad, endelig kunne moroa begynne. Og jeg tok noen opp til Dyranut, ikke mange men nok til at jeg var sÃ¥nn passe tilfreds.
PÃ¥ Dyranut stod Guy med drikke, jeg trengte ingen drikkeflasker gitt – for jeg hadde omtrent ikke drukket noesomhelst – men stod allikevel og pisset i minst 4 minutter.
Og flere av de jeg hadde tatt ,syklet nÃ¥ forbi…

og jeg ble irritert der jeg stod og aldri ble ferdig..

Syklingen bort til Geilo var ganske kald og det gikk ikke fort heller…Det gikk faktisk ganske dÃ¥rlig og enda noen til tok meg igjen. Neste stopp var etter Geilo, før første bakke. Humøret var ikke pÃ¥ topp og jeg mÃ¥tte tisse IGJEN – enda jeg fortsatt nesten ikke hadde drukket noe. Allerede her begynte jeg Ã¥ mumle om at dette ikke ble en bra dag. For jeg kom aldri inn i syklingen. DEn driven, gutsen og iver jeg hadde i 2012 var helt borte…Beina,kroppen og hodet var ikke pÃ¥ samme lag i det hele tatt og jeg dasset meg avgÃ¥rde. Pulsen var aldri i nærheten av terskel heller. Jeg var rett og slett for sliten i kroppen…
Selv ikke alle de kule bakkene etter Geilo gjorde dagen noe bedre og jeg var mer opptatt av å se om jeg klarte å sykle fra de jeg tok igjen i bakkene, noe som gjorde meg enda mer deprimert.
For vanligvis var jeg jo helt konge i disse bakkene og bare seilet i fra. Denne dagen fikk jeg bare små luker.

_MG_5553
En av mine bedre perioder pÃ¥ sykkel underveis, det var ikke ofte jeg smilte….

Ann-Cathrin og Lasse stod i en av bakkene, der stoppet jeg og tisset igjen….Guy sa noe om at jeg var nødt til Ã¥ drikke mer + spise…
Jeg var ikke noe stort happy face og gryntet og klagde. Dog skjerpet jeg meg litt og de resterende bakkene gikk ganske sÃ¥ ok, særlig fornøyd var jeg med Imingfjell og fikk tilbake litt tro. Og dundret ned Tessungdalen pÃ¥ en sykkel som taklet alle humpene veldig bra. jeg forsøkte Ã¥ spise litt og drikke mer mens jeg tenkte pÃ¥ hvor langt bak jeg egentlig var…Jeg tippet rundt 180…

_MG_5603
Hvorfor jeg smiler her vet jeg ikke, for jeg hadde ikke noen grunn til det….

Det var særdeles dÃ¥rlig tippet gitt, for jeg vraltet meg ut pÃ¥ plass 209 og hadde syklet 1 t og 20 min dÃ¥rligere enn i 2012!!!! Her var Siw og Christian ogsÃ¥, de fikk se en ganske artig løpestil ut fra T2…
Nå måtte jeg først få i gang beina og så vurdere hva jeg skulle gjøre. Å ta igjen 50 stk på 32,5 km virket helt håpløst, særlig når jeg bare så 2 stk rett foran meg.
Jeg valgte Ã¥ gjøre et forsøk pÃ¥ at jeg skulle klare Ã¥ ta igjen nok folk.  Og fikk opp farten – litt. Men det i 5.00 fart noe som jeg virkelig mÃ¥tte jobbe for . Normalt sett skulle det være ganske lett Ã¥ løpe i den farten. Endelig begynte jeg Ã¥ plukke folk og flere jeg kjente langs veien heiet og sa at jeg løp bra. De ukjente heiet pÃ¥ meg ogsÃ¥ – fordi jeg var kledd i rosa 🙂

_MG_5634
Mens jeg ennÃ¥ løp «fort»

Marius tok jeg ogsÃ¥ igjen langs Tinnsjøen og han ble 1 av de 25 jeg tok pÃ¥ de første 18 km. Og etter 18 km var det shutdown…Beina ville absolutt ikke mer gitt og jeg mÃ¥tte stoppe helt – og satte meg ned pÃ¥ rekkverket. Siw og Christian prøvde Ã¥ fÃ¥ meg i gang men det funket ikke.
Og her sluttet egentlig kampen om svart trøye…

Marius kom etterhvert gÃ¥ende og jeg hang meg pÃ¥ han slik at jeg i hvertfall hadde noen Ã¥ skravle med bortover. Men Marius GIKK fra meg han etterhvert….:)
Jeg var lei meg, jeg var frustrert og gnåla fælt med meg selv. Heldigvis var det en dansk supportbil som hver gang jeg passerte spilte musikk og skrek GO Tim. Så jeg kom meg bort til Dale og 25 km.
Guy ventet her og vi hadde en lang prat , ikke om blomster og bier, ei heller om amerikanske stater -som vi egentlig burde, for Guy klarte bare 12 av de i bilen hjem dagen etterpÃ¥ 🙂
Vi snakket om Ã¥ bryte, sette oss i bilen Ã¥ kjøre hjem til Oslo . Jeg ville bryte og stikke hjem…

Men sÃ¥ er det noe med Ã¥ fullføre det man begynner pÃ¥, uansett hvilken farge pÃ¥ tskjorten det innebærer.Selvom det virket som det kom til Ã¥ bli en endeløs vandring opp Zoombie Hill til 32,5 km – omtrent alene pÃ¥ veien….
Jeg hadde spist og drukket usedvanlig dÃ¥rlig og brukte noen minutter pÃ¥ det før Pink Power satt i gang operasjon «gÃ¥ til mÃ¥l og fÃ¥ tak i en hvit trøye».
Opp i bakken ble jeg svimmel også, og måtte ta noen pauser. Det kom mange biler nedover med kjentfolk i som alle oppmuntret meg + Andreas på rulleski stakende oppover. Guy parkerte bilen lenger opp og kom også løpende nedover.
Ved 32 km kom regnet ogsÃ¥…..Og jeg sa bare FAEN og tenkte at dette var dagen alt skulle gÃ¥ galt. Check point pÃ¥ 32,5 km var vÃ¥tt, kaldt og surt – men menneskene der var bare gamle kjenninger sÃ¥ jeg smilte litt allikevel og tok til venstre – bort den sÃ¥kalte hvite løypa mot Gaustablikk. Jeg prøvde Ã¥ jogge litt, men fikk da instant hodepine.
Litt lenger bort dukket Charlotte opp – og gikk noen km med meg. Igjen prøvde jeg Ã¥ løpe, men igjen kom hodepina…

PÃ¥ Gaustablikk hadde jeg 6 km igjen, som skulle gÃ¥ i en sløyfe pÃ¥ 3 km x 2. Og denne delen var egentlig det beste pÃ¥ hele dagen. Her var det blide deltagere, blide arrangører, blide hyttefolk og en veldig ivrig heiagjeng (B.O.B). Og jeg fikk tilbake troen pÃ¥ livet faktisk 🙂
Og tilslutt var jeg faktisk i mål! hvor lenge jeg hadde vært ute totalt ante jeg ikke, for klokka hadde jeg slått av. Tiden var helt uinteressant sånn sett.

_MG_5732
MÃ¥lgang pÃ¥ Gaustablikk. Underlaget er nesten det samme som pÃ¥ toppen…Gutta med flaggene er det ingen av oss med hvit tskjorte som glemmer !!!

Og jeg er veldig glad for at Guy snakket meg videre der nede pÃ¥ 25 km. For det beste er Ã¥ fullføre – uansett! SÃ¥ takk for det Guy – og takk for at du var med som support. Vi hadde det gøy innimellom 🙂

_MG_5768
Me and my support. Guy var faktisk med første året som trøya hans viser!

Norseman kan ikke gjøres med tomme lagre og stive bein. Norseman skal gjøres med overskudd. Og Ã¥ trappe ned er viktig de luxe…. Og for første gang i Ã¥r var jeg sliten før start. Syklingen ble stakkato,hakkete og veldig urytmisk. Det nytter liksom ikke Ã¥ tvinge kropp og Merida sykkel til Ã¥ sykle fort….Og å løpe etterpÃ¥ pÃ¥ en kropp som er sliten av alt tullet pÃ¥ sykkel, gÃ¥r ganske dÃ¥rlig.

SÃ¥ min siste Norseman ble kanskje ikke helt som jeg trodde, men jeg tapte ikke en sort tskjorte, jeg vant en hvit 🙂

dessuten har jeg 7 svarte hjemme fra før……

 

Pink power goes Norseman Xtreme Tri

Jeg har sagt opptil flere ganger at jeg var ferdig med Norseman. Såpass mange ganger at selv Silja ikke tror på meg lenger når jeg sier nok er nok!
Kanskje syns hun ogsÃ¥ at det er pÃ¥ tide Ã¥ gÃ¥ videre ogsÃ¥…
I mange Ã¥r stod det pÃ¥ bakken opp MÃ¥bødalen noe med om jeg hadde brent vÃ¥tdrakta, fordi jeg sa jeg skulle brenne den…Og liksom være ferdig!

Vel, nÃ¥ skriver vi 2015 og drakten er tilsynelatende fortsatt ikke brent. Jeg kommer nok heller ikke til Ã¥ brenne den etterpÃ¥, for den kan jo være bra Ã¥ ha hvis jeg skal pÃ¥ fest hvor neopren er temaet 🙂
Men – siden dette da skal være siste gangen – pÃ¥ ordentlig + at jeg fylte 50 i april, sÃ¥ ville jeg avslutte med stil.
SÃ¥ helt ut av det blÃ¥ kom tanken om Ã¥ gjøre det hele i fargen rosa. Ikke det at rosa betyr noe spesielt for meg – men det var bare den fargen som var inne i hodet mitt.

Prosjekt Pink power, var med det født!

Jeg har styra veldig for å få til det meste og kunne nok ha ønsket meg enda flere rosa detaljer, men er uansett fornøyd. På slutten var det litt spennende om alt ville være på plass i tide. I dag kom sykkelskoene fra Spania feks!
Det er en gang sÃ¥nn at jeg aldri vil vinne Norseman, det var egentlig opplest og vedtatt den dagen jeg ble født det – for jeg hadde ikke svømmehud mellom tærne…
Og 50 år etter, så har jeg fortsatt ikke svømmehud mellom tærne.

Men med aldern kommer kanskje litt forfengelighet også ? Jeg bruker jo veldig mye av min tid i treningsklær OG med treningsutstyr, så hvorfor ikke kjøre litt stil ?
Hvordan racet til lørdag gÃ¥r, aner jeg ikke – det er mange spørsmÃ¥l som suser forbi og svarene pÃ¥ de har jeg ikke.
Jeg vet vannet er kaldt, veldig kaldt ! jeg vet også at jeg er dårlig svømmer. Ikke er jeg i utgangspunktet verdens tøffeste heller, så at jeg tenker endel på svømmingen er helt sant. Ikke at jeg tror noe skal skje, men jeg har respekt for elementet vann.

Syklingen blir selvsagt enklere, men jeg har ikke syklet altfor mye og mÃ¥ bare stole pÃ¥ at jeg kjenner løypa godt, at jeg vet hvor jeg skal ligge for Ã¥ jobbe mest mulig effektivt. Jeg vet ogsÃ¥ at jeg digger Ã¥ sykle bakker og at selvtiiliten der er ganske ok. Det er aldri slik at bakken bestemmer over deg – det er DU som bestemmer hvordan bakken skal taes og ikke noe mer! Men syklingen er uansett ikke over før jeg er i T2..Et Ã¥r husker jeg omtrent ikke hvordan jeg kom meg til T2 – det Ã¥ret var det kaldt og jævelig pÃ¥ sykkel, særlig de siste 30 km nedover iTessungdalen. SÃ¥ kaldt at jeg en stund der ikke husker noen ting…

Løpingen blir sånn sett det enkleste. Jeg ER en veldig mye bedre løper enn hva jeg tidligere har vært. Jeg VET jeg kan løpe fortere på lavere puls enn før . Og jeg vet også at jeg takler overgangen sykkel / løp bra!

Tiden blir uansett det den blir, det samme gjelder fargen pÃ¥ tskjorten…Det jeg uansett mÃ¥ ha fokus pÃ¥, er Ã¥ være tÃ¥lmodig, ikke bry meg om alle andre men kun kjøre mitt eget løp og kun tenke pÃ¥ hva jeg selv skal gjøre.
OgsÃ¥ har jeg med meg en kar som har gjort dette selv flere ganger og han er heller ikke særlig stresset, men veldig «lugn» som de sier i Sverige. SÃ¥ jeg stoler pÃ¥ Mr Huste og hans hjelp!

Pink power ja – Jeg sier bare, se etter rosa langs veien – og du vil lett se meg!
Utstyret er viktig selvsagt og min sammensetning er jeg fornøyd med . La bildene under tale for seg selv 🙂

merida1
Det startet med denne : Merida Reacto Team

tempoforan
Dette er tempodrakten jeg skal sykle. Takk NjÃ¥l for glimrende arbeid 🙂
vest
Kjekt Ã¥ ha en vest ogsÃ¥…
vestbak

jakke
Og jakke hvis det blir helt ille…

tridrakt
Denne løper jeg trolig i

tridraktbak

diverse
Luck sko, Rudy Project hjelm og briller, Zensah sokker, leggings og armer. Og Polar pulsbelte 🙂

divskigo
Skigo seamless supertrøye og Skigo fleece jakke.

Pink Power tar sats og hopper i det , 0500 lørdag morgen! Og jeg gjør det pÃ¥ min mÃ¥te 🙂

 

Pallplass i Zermatt

Zermatt er stedet og være , nÃ¥r du digger fjell, hyggelige mennesker og flott terreng. Derfor ble det tur dit i Ã¥r ogsÃ¥. NÃ¥ ble det mye viderverdigheter før vi kom oss avgÃ¥rde – en dag etter planen…Litt synd Ã¥ miste 1 hel dag i Zermatt, men det viktigste var Ã¥ komme seg dit 🙂
Jeg skulle løpe samme løp som i fjor : Zermatt Ultramaraton – 45,6 km og med mÃ¥l pÃ¥ 3089 moh.
Tok fridag den dagen vi reiste og var derfor ganske klar for en løpetur på torsdagen. Silja og jeg startet sammen men når bakkene begynte så skilte vi lag. Jeg fikk 17 km og en knalløkt, 2 dager før løpet.
Beina var lette og fine og bakkene gikk lett, hvilket lovet godt for lørdagen. Et eller annet sted oppe i lia den torsdagen, så tenkte jeg for meg selv at hvis dette var dagen jeg skulle stryke med, så ville jeg i hvertfall vandre lykkelig! For jeg stortrives i de omgivelsene og rett og slett elsker å løpe i Zermatt.

Fredagen kjørte jeg 6 km ganske rolig. Ã¥ løpe 6 km rolig dagen før løp er noe jeg har gjort i hele Ã¥r – det ser ut som det passer meg bra, sÃ¥ den vanen vil nok fortsette! Det var veldig varmt i Zermatt i Ã¥r – faktisk varmere enn normalt! Varmen har aldri vært noe problem for meg og jeg hÃ¥pet at det ville bli like varmt pÃ¥ løpsdagen…For det det finnes da ikke noe bedre enn Ã¥ løpe i fjell badet av sol ?

Lørdagen kom , været var strÃ¥lende og sammen med 3 gale vestlendinger : Jorun Astrid, Arne og Øystein tok jeg toget til start. Humøret var pÃ¥ topp og vi lo omtrent alle 35 minutter vi satt pÃ¥ toget 🙂
toget
Gjengen på toget : Arne, Jorun Astrid og Øystein. Team Includia ruler:) Takk for selskapet der nede alle 3 !!!
Beina, kroppen og hodet kjentes veldig ok. Jeg vet liksom hvor «god» jeg er nÃ¥ og har veldig lave skuldre. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt hvordan jeg skulle løpe heller, bortsett fra at tanken var Ã¥ løpe de «lette» 20,5 km til Zermatt pÃ¥ rundt 1.40. Ved start i St.Niklaus var det ganske sÃ¥ varmt rett før start kl 0900.
Jeg stod sammen med 2 x Espen og Hilde. Vidar stod også rett i nærheten, så da hadde jeg en slags kontroll på alle sammen.

Zermatt ultra maraton var det 4 løpet pÃ¥ de siste 4 helgene, men jeg var ikke spesielt preget av det. Med sÃ¥ mange løp pÃ¥ rad, sÃ¥ vet jeg ogsÃ¥ hvilket utstyr som funker….SÃ¥ det ble akkurat det samme som forrige helg pÃ¥ Nordmarka halv : Adidas Takumi ren 3, Skigo seamless trøye, Adidas shorts og Zensah leggings.
Starten gikk 20 min ca senere enn annonsert pga et eller annet ! Når starten gikk så tenkte jeg ganske raskt at jeg skulle legge meg sammen med Hilde. For Hilde løper godt og ville nok komme høyt opp på lista. Gjennom å løpe sammen med henne ville jeg også skjerpe meg å ha bedre fokus. Vi byttet på å løpe foran og holdt jevnt bra fart, som tilsa rundt 1.40 opp til Zermatt.
De første 20,5 km er ganske varierte med alle typer underlag, samt at det stiger med i underkant av 500 høydemetre. Etter ca 15 km fikk Hilde noen meter på meg og med sti derifra og opp til Zermatt ble jeg liggende 100 meter bak henne, men så henne hele tiden.
Silja skulle starte sin halvmaraton i Zermatt og jeg håpet jeg kanskje så henne når jeg løp gjennom Zermatt sentrum. Men så heldig var jeg ikke gitt.
Jeg brukte 1.44 til Zermatt, det var helt ok. Kroppen var i godt slag og varmen plaget meg ikke.

Det var nok av drikkestasjoner hele veien og min strategi var Ã¥ drikke 2 krus Isostar pÃ¥ hver stasjon + 1 krus cola nÃ¥r det var tilgjengelig. Hvilket betyr at jeg skulle drikke mer enn jeg normalt gjør. Jeg tror det var lurt! Gjennom sentrum av Zermatt var stemningen enorm. Og siden jeg løp ganske alene gjennom sentrum fikk jeg mye heiarop. Mange kommenterte ogsÃ¥ mine rosa leggings 🙂
NÃ¥ sÃ¥ jeg ikke Hilde – for hun hadde nok økt forspranget litt pÃ¥ stien til Zermatt.Tenkte vel at det bare var Ã¥ fortsette jobbingen og kanskje nærme meg i motbakken som straks dukket opp. Espen R, rakk jeg Ã¥ se og konstaterte at han lÃ¥ ca 4-5 min bak meg. Etter drikkestasjonen pÃ¥ 24,8 km begynner første ORDENTLIGE motbakke. Den første motbakken er liksom den vanskeligste og mÃ¥ten den gjøres pÃ¥ setter standarden for resten av bakkene. Jeg traff bra her og jogget ganske greit oppover. Her har folk begynt Ã¥ gÃ¥ – og tilogmed 3 damer fra Ukraina og Hviterussland som var med i VM løpet gikk….Og jeg lurte litt pÃ¥ hvorfor i all verden de fikk løpe VM i mountain running!

Etter 26 km, sÃ¥ jeg Hilde gÃ¥ende litt lenger opp i bakken. Hun gikk fort, sÃ¥ jeg mÃ¥tte jobbe for Ã¥ ta henne igjen. Jeg tok henne igjen ca 1 km før toppen av denne bakken. Og regnet med at hun nok ville komme opp til meg nÃ¥r det flatet ut. PÃ¥ neste matstasjon etter 31,7 km (2280 moh) var hun der igjen 🙂 . NÃ¥ var det en liten utforbakke før egentlig det partiet jeg liker dÃ¥rligst kommer…Stiløping…Her spratt Hilde avgÃ¥rde og jeg regnet ikke med Ã¥ se henne igjen!
Overalt var det masse publikum og «hop hop» hørte jeg hele tiden. Strekket mellom 32 og 39 km er kanskje det mest tekniske av løypen. Her løp jeg rolig og hadde mest fokus pÃ¥ Ã¥ stokke beina riktig og Ã¥ unngÃ¥ tryn – det klarte jeg nesten….Og var nede i knestÃ¥ende en gang.

PÃ¥ Riffelalp, 39 ,1 km og 2222 moh – kom neste bakke….Den er seig…Silja og jeg gikk den dagen før slik at hun skulle fÃ¥ se hvordan hennes 3 siste km var. Strekket er pÃ¥ 3,1 km med en stigning pÃ¥ 360 høydemetre. Jeg tenkte litt pÃ¥ hvordan Silja ville ha det her og hÃ¥pet at det ville gÃ¥ bra. Fortsatt hadde jeg en veldig fin dag og hadde sÃ¥langt ikke hatt noen negative tanker. Jeg koste meg i varmen og i fjellet og hadde fortsatt verdens beste bein. Adidas Takumi Ren 3 viste seg Ã¥ være perfekt skovalg ogsÃ¥. Bakken var lettere enn under gÃ¥turen dagen før. Og den siste lile røysa opp til Riffelberg viste jeg litt styrke og løp forbi alle som gikk her – til stor glede og begeistring for publikum.


Rett før Riffelberg ( 42 km)

SÃ¥ langt hadde jeg ikke tenkt mye pÃ¥ tider og sÃ¥nt. Jeg bare løp liksom og kom bare nærmere og nærmere fjellet mitt : selveste Matterhorn! Maraton og halvmaraton gÃ¥r i mÃ¥l pÃ¥ Riffelberg, sÃ¥ herifra og opp til Gornergrat ble det mange færre løpere, men publikum var det fortsatt mange av. De siste 3,5 har en stigning pÃ¥ 496 høydemetre, den første delen er pÃ¥ en fantastisk fin sti. Raskt tok jeg igjen en tysker som skravlet og ropte til alt og alle. Han var blid altsÃ¥ – men jeg ble litt sliten av all begeistringa hans sÃ¥ jeg økte farten litt….Klokken viste at jeg var i nærheten av Ã¥ komme UNDER 5 timer, men det ville ikke bli lett Ã¥ klare det.

De siste 50 metrene opp til mÃ¥l var deilige og jeg passerte mÃ¥l pÃ¥ 5.01.23. Det betydde at jeg hadde løpt 52 minutter raskere enn i fjor. Sliten var jeg heller ikke og beina var faktisk veldig fine. Hilde stod i mÃ¥lomrÃ¥det og det viste seg at hun vant dameklassen totalt, pÃ¥ 4.52. Ergo hadde hun tatt meg med snaue 9 minutter de siste 13 km…
Det bekymrer meg lite gitt! Jeg hadde jo hatt en fantastisk fin dag uansett, uten problemer i det hele tatt og bare kost meg:) Kanskje kunne jeg ha løpt fortere – men jeg dveler ikke mye ved det altsÃ¥.
IMG_20150704_143741
Grattis til Hilde med seiern 🙂

NÃ¥ var jeg mest opptatt av Ã¥ komme meg ned til Riffelberg for Ã¥ finne ut hvordan Silja hadde klart seg pÃ¥ halvmaraton. Jeg hadde tenkt mye pÃ¥ det underveis, men regnet med at hun hadde klart seg bra. Silja hadde løpt pÃ¥ 3.06 – som jeg syns var veldig bra 🙂 men hun hadde klok av skade kommet seg ganske raskt ned pÃ¥ hotellet…Og det var nok lurt….
Egentlig kunne historien ha endt her den, med bare fornøyde fjes osv – MEN, noen ganger sÃ¥ er det faktisk dessert ogsÃ¥…

For nÃ¥ jeg sjekker resultatene etterpÃ¥, sÃ¥ ender jeg som nr 34 av 556 fullførende pÃ¥ distansen. NÃ¥r jeg sjekker klasse M50, kommer smilet virkelig. Jeg er nemlig blitt nr 3 av 94 i klassen og skal faktisk pÃ¥ seierspallen nede i sentrum litt senere. Marginen til nr 4 var 1,7 sekunder……
Ã… havne pÃ¥ seierspallen var noen jeg aldri hadde tenkt pÃ¥ gitt og dette skulle bli første gangen jeg skulle pÃ¥ en ORDENTLIG seierspall 🙂
Det var faktisk ganske stort det altså og med en veldig barnslig glede så jeg frem til det.
Vidar – som jeg bare sÃ¥ før start, vant sin klasse ( M55), sÃ¥ han skulle ogsÃ¥ pÃ¥ pallen.
Husker jeg tenkte litt på hva jeg ville få i premie, men tenkte aldri at det ville være en OST!!!! Tilogmed en raclette ost!
Det viktigste og beste var uansett bare Ã¥ stÃ¥ pÃ¥ pallen da:) Og jeg innrømmer at det øyeblikket der er nok noe jeg ikke glemmer sÃ¥ lett 🙂
seierspall
Et stort øyeblikk for en gammel mann. Han i midten løp MYE fortere enn meg, mens nr 2 tar jeg neste Ã¥r – det lover jeg !

Og hvordan resten av sesongen nå går spiller egentlig liten rolle, for å være på seierspallen topper alt!
SÃ¥ med 1 kg raclette ost i baklomma ble resten av lørdagen i godt selskap veldig bra. Og neste Ã¥r gÃ¥r vi for 1 steg høyere opp – minst 🙂

6 på topp løpegreier

Et langt liv som løper har ført til bruk av mye rart og favoritter har kommet og gÃ¥tt. Akkurat nÃ¥ er de greiene under pÃ¥ favorittlista mi. Rekkefølgen er sÃ¥nn passe random 🙂

Adidas Takumi Ren 3:
Denne skoen er brukt i flere løp i Ã¥r. Og den har gitt meg bra tider hver gang! Skoen er litt annerledes enn versjon 2. Bla er det boost forfoten og den er litt lettere (tror jeg). Jeg har lest at den egner seg best for flate gateløp, men jeg har løpt Birkebeinerløpet  og Nordmarka halvmaraton med den – og der har den funka helt kanon. Fargemessig er den ogsÃ¥ kanon, selv om forrige var oransje!
Skoen sitter perfekt på beinet, er stram og sitter klistret. Den innbyr til fart og er rett og slett en angrepssko!Pr nå så er dette den beste konkurranse skoen jeg har på løp kortere enn maraton.
OgsÃ¥ fÃ¥r lørdagens Zermatt Ultramaraton ( 45,6 km), vise om den duger pÃ¥ lengre ogsÃ¥…
boost

 Zermatt:
Zermatt er et fantastisk sted innerst inne i Valais dalen. Med Matterhorn som den høye beskytter så er det et glimrende sted for løping. Stiene er mange, omgivelsene grandiose og bakkene bratte!
IMG_20150702_104152

SKIGO seamless trøye :
Selvfølgelig mÃ¥ jeg digge trøya som «Pølsa» Pettersen stadig vekk poserer i! Den er gul og kortermet. Den sitter tight pÃ¥ kroppen uten at den blir for stram, er lett og puster. jeg har aldri likt Ã¥ løpe med tettsittende trøyer – da det liksom ikke har føltes veldig behagelig pga tankegangen om Ã¥ se ut som en sprengt pølse…
Med denne pÃ¥ føles det bare digg! Fargen er heller ikke fy skam – akkurat sÃ¥nn en gul farge skal se ut 🙂
Trøyen passer nok ogsÃ¥ bedre pÃ¥ min kropp enn pÃ¥ «Pølsa» sin…
Nordmark - rettførmål

Zensah sokker og leggings:
Meningene er mange om kompresjon…Funker det, eller funker det ikke?…Jeg har ikke et fasit svar pÃ¥ det gitt, men jeg har prøvd de fleste merkene som skal være bra. Den mest skuffende var forøvrig Adidas…De sokkene skle ned med engang, enda de mÃ¥lte leggene mine først….
Men Zensah funker bra – og har sÃ¥ langt vært det beste merket jeg har prøvd. De sitter ikke for stramt, materialet er behagelig og kan nok ogsÃ¥ brukes som kose klut…NÃ¥r jeg sier de ikke sitter for stramt, sÃ¥ betyr ikke det at de henger og slenger….De sitter sÃ¥nn som de skal sitte!
I kombinasjon med Takumi Ren skoene sÃ¥ har de fungert ypperlig pÃ¥ løp. Jeg kan løpe enda mer pÃ¥ forfot fordi jeg vet leggene mine er tatt vare pÃ¥ , noe som gjør at jeg løper med mer angrep i hvert steg. Da løper du fort….
Mine er selvsagt i rosa…


Adidas Adizero Tempo L, briller :
Adidas briller hadde jeg aldri før prøvd før jeg kjøpte et par nylig. Jeg kjøpte selvsagt i rosa – og kanskje mest derfor…
Dermed hadde jeg egentlig ikke noen særlig tanker om hvordan de var Ã¥ bruke…Jeg har prøvd masse briller opp gjennom Ã¥rene, men ikke funnet noen som helt har vært 100%. Briller har dugget og sittet dÃ¥rlig bla. Men disse brillene har faktisk virket, bÃ¥de pÃ¥ løp og sykling. De har ikke dugget OG de sitter godt. Sikkert mye fordi du kan justere klemmingen pÃ¥ nesen. Brillene har andre gode ting ogsÃ¥ ble jeg fortalt av selger, men de husker jeg ikke….Ikke nøye heller da, jeg er mest opptatt av passform og at de ikke dugger….
adidas adizero tempo

Flipbelt :
Genial konstruksjon og passform. Sitter som støpt rundt livet, der alt annet jeg har prøvd bare rister og sklir ned. Takket være Flipbelt kan jeg nÃ¥ ogsÃ¥ faktisk ha med mobilen pÃ¥ løpetur…Men det skjer bare pÃ¥ løpeturer som den jeg hadde i Zermatt i dag 🙂
Flipbelt har mange ̴pninger, som du kan putte ting i Рdet er bare din egen oppfinnsomhet som kan stoppe deg i forhold til hva du dytter inn der! Flipbelt anbefales de luxe !
1418273575-md-flipbelt_003

Uke 10 – Mye moro !

Jeg har faktisk ingenting Ã¥ klage pÃ¥ nÃ¥! Alt fungerer og beina er fantastisk gode og bra nÃ¥. Kan det skyldes all styrketrening for sete og kjernemuskulatur? Jeg kjenner at jeg gjør utfall 3 ganger i uka, men allikevel sÃ¥ gÃ¥r løpingen veldig greit. Det Ã¥ gjøre disse greiene 3 ganger pr uke tar selvsagt tid, men jeg skjønner at det er viktig Ã¥ gjøre, sÃ¥ det er ganske enkelt Ã¥ sette av tid til det. Jeg vet jo at, jo bedre forberedt jeg er til Norseman – jo bedre kan det gÃ¥!
NÃ¥ er det ganske enkelt Ã¥ drømme seg bort og tro at det bare er Ã¥ stille opp. Heldigvis sÃ¥ vet jeg at livet er mer sammensatt enn det! Men drømmer er gratis og drømmer er bra det 🙂

Forrige uke så var det også premiere for Elixia Røa og triathlon time. Elixia Røa har nemlig svømmehall, som dermed gjør det mulig å kjøre triathlon innendørs.
Ingen andre treningssentre i Norge har dette. Dermed blir jeg ogsÃ¥ en prøvekanin som instruktør for noe sÃ¥nt. Det er jo bærre lekkert det da 🙂
Jeg liker egentlig å gjøre sånne greier. For det å løpe etter å ha syklet syns jeg er genialt. Beina mine responderer alltid bra på det. Dermed blir løpingen egentlig veldig lett. Sliten blir jeg heller ikke for beina er godt varmet opp med sykling, så det blir nesten som å være i sweet spot  hele tiden.

Triathlon er også veldig gøy, det er nok også en grunn til at det går så lett å kjøre sånn type økter. Så det er egentlig ikke så rart at triathlon er populært.
tri
Utstyret brukt pÃ¥ triathlon. Bag’en var full !

Jeg fikk også til en intervall økt ute sist uke. Og løp 10 x 1000 meter frem og tilbake på en rimelig rett og flat asfalt strekke. Følelsen var at det gikk tregt og tungt, klokka viste at det faktisk gikk fort nok. Å løpe i 3.51 fart ute med så tunge og stive bein, gjør at selvtilliten er rimelig grei. Det er noe med å kunne prestere bra med bein som er stinne. Det å måtte jobbe uten egentlig å kjenne flyt er lærerikt. Da vet jeg også at jeg er på riktig spor, det er en veldig god følelse!

Helgen ble avsluttet i Sverige – og Vasaloppet. For 4 Ã¥ret pÃ¥ rad var jeg med i serviceteamet rundt Team United Bakeries. Sjansen til Ã¥ følge seriøse utøvere pÃ¥ nært hold er kjempespennende. Jeg blir som en liten unge som bare suger inn alt jeg ser og hører.
Gutta pÃ¥ laget er en kanonbra gjeng. De er seriøse som bare fy – og det Ã¥ se pÃ¥ at de tester ski er en interessant greie. Og viser at det Ã¥ gÃ¥ langløp ikke er easy stuff!
De er nøye og alt skal være riktig.

TUB
Johan Kjølstad, Øystein pettersen, John Kristian Dahl og Tore Bjørseth Berdal før start.
Kanongjeng! Det gjelder også Arne Post, Simen Østensen og Vetle Thyli

Øystein Pettersen alias «pølsa» var favoritten min, men jeg hÃ¥pet jo at alle skulle gÃ¥ bra selvsagt. Pølsa er dønn seriøs og snakker uten Ã¥ gÃ¥ rundt grøten. Han er klar pÃ¥ hvordan ting skal være og tviler sÃ¥nn sett ikke. Samtidig er han blid og morsom selvsagt 🙂
NÃ¥ fikk dessverre han hammeren ikke sÃ¥ langt unna mÃ¥let og var rimelig ferdig nÃ¥r han ramlet sammen etter mÃ¥lgang. Litt sÃ¥nn som jeg pleier Ã¥ gjøre….
Han var nok litt skuffet ogsÃ¥, for han sÃ¥ jo ut som en million omtrent hele veien. Men langløp er marginer. Det gjelder Ã¥ hele tiden fÃ¥ i seg nok, uansett følelsen av at alt er lett. Hammeren er nÃ¥deløs der….
Team United Bakeries er et sabla godt lag! Alle utfyller hverandre og de gir 100 % og jeg er egentlig «glad» i alle sammen jeg ! Hele opplegget rundt er ogsÃ¥ bra, det er som en stor familie pÃ¥ tur og alle tar vare pÃ¥ hverandre, hele tiden med en god replikk pÃ¥ lager. SÃ¥nn sett er det veldig enkelt for meg Ã¥ bruke en helg pÃ¥ dette. Og til neste Ã¥r skal vi virkelig ta kransen hjem !!!

Uke 10

Mandag :
13,2 km på mølle. Progressivt med fartsøkning hvert 5 minutt

Tirsdag:
13 km rolig til jobb
12,2 km hjem fra jobb
50 min styrke

Onsdag:
10 x 1000 m, 50 sek pause. 7 av 10 gikk på under 4.00 fart. Totalt 16,5 km
64 min spinning ( rett etter løpingen)

Torsdag:
15 km til jobb
Triathlon på Elixa Røa : 30 min svøm, 45 min spinning og 30 min på mølle

Fredag:
15 km til jobb
6 km hjem fra jobb
50 min styrke

Lørdag:
25,2 km i Vasaloppsland

Søndag:
50 min styrke
( jeg orket ikke Ã¥ løpe….)

Totalt 15t og 40 min / 122,2 km

Ukens beste: 1000 metere ute. Vondt men jævla digg

Ukens tur : Vasaloppet

Ukens debut: triathlon på Elixia Røa

Ukens Muhammad Ali:
Friendship… is not something you learn in school. But if you haven’t learned the meaning of friendship, you really haven’t learned anything.