Kategoriarkiv: Uncategorized

SuperTIM

Sitter og ser ut av vinduet – det snør. Også i februar a ! Og jeg merker at det gjør meg irritert. Hvorfor skal denne snøen liksom ødelegge for meg som vil løpe ? OgsÃ¥ i februar a!
Vel – det er massevis av ting jeg KUNNE ha irritert meg over egentlig – men snø¸en er altså det eneste akkurat nå.
Nå har jo vinteren i Oslo vært ganske skral og jeg trodde jo at nå slapp vi vinter her i byen, men livet blir ikke alltid som planlagt..

Men – hvis snøen er det verste jeg kan klage over, sÃ¥ tenker jeg at livet nok ikke er sÃ¥ verst. Jeg kunne ha klaget over bÃ¥de kjerring og unger( som jeg ikke har), all dritt pÃ¥ jobben og de helvetes regningene som hele tiden ramler ned i postkassa  – men behøver ikke det gitt…
Og altså – jeg har ikke så mye å klage over.
Er jeg kommet så langt i livet at all erfaring tilsier at livet – er en slags hinderløype med uforutsette hindringer i en salig blanding?

Kan godt være det gitt. Lenge syns jeg hindringene bare ble større og verre. Noe som gjorde at meningen med livet, for min del – en stund var svart som natta – og at alle tankene jeg hadde bar preg av det mørket.
Heldigvis har det allikevel vært et lys ( et lite et) – som har brent der inne i denne 75 kg’s kroppen, type maskulin mann. Og det lyset er faktisk evigvarende. Legg til litt naiv tro på at hindringen jeg just opplevde, var den siste – så har tingene og livet humpet seg fremover.

På mange måter er jeg kanskje så treg at jeg ikke alltid oppdager greiene før det er for sent. På den måten kan jeg jo lite annet gjøre enn å å konstatere hva som har skjedd – og rulle videre. Eller løpe.
Jeg opplevde lenge verden som urettferdig. Hvorfor skulle alt skje MEG liksom ? Hvorfor skulle jeg nærmest være som en svamp, som hele tiden ble sugd opp i masse unødvendig bryderi.

I dag kan jeg vel litt sånn tørt si at , det blir som regel det man tenker…Så tenker man natta, så blir det fort natta..Simple as that!
Jeg har nok vært der flere ganger.Livet er en serie med hendelser – de fleste tilfeldige, men ikke alle. Jeg tror at jeg nok hadde tenkt litt annerledes, hadde jeg kunne gå tilbake til fortiden. Kanskje jeg hadde tatt den høyresvingen da – som jeg i ettertid skjønner jeg  burde ha  gjort…Det fine er at det får jeg aldri svar på- og rent filosofisk er det like bra egentlig.

Men så lenge jeg har hatt det lille lyset der inne i den 75 kg’s maskuline kroppen jeg er en del av, så har jeg kommet meg over hindringene. Ikke alltid like elegant, ei heller alltid like ordentlig – og noen ganger på et bananskall – men det har funka!

Noen ganger kan jeg kun skylde på meg selv – andre ganger er det bare skjebne liksom.
Samtidig så gjelder det å leve greiene helt ut. Ikke bare ved første og beste mulighet – snu helt om å gjøre noe helt annet – men faktisk tørre å stå i gjørma, mens du prøver å overleve.
Mitt liv er basert på erfaringer. Jeg blir aldri en Einstein som kan vise til fantastiske papirer på både høy utdannelse, store prestasjoner og andre bragder.

Ikke tror jeg nødvendigvis jeg hadde hat det bedre heller, det hadde sikkert vært nok av utfordringer på den måten også!

Men mine erfaringer har tatt meg hit jeg er i dag ( mens jeg fortsatt ser ut og konstaterer at det snør enda ….)
Og med handa midt på løpehjertet, kan jeg si at jeg er en happy  dude – på tross av alt( bortsett fra snøen da ):
Mine erfaringer har gjort meg trygg på at jeg kan gjøre det som er riktig for meg. Jeg er bra nok og  kan overleve i en verden som stadig blir mer spinnvill.
Jeg kommer helt sikkert til å gå meg bort igjen, men vet at så lenge jeg har det lille lyset inne i min 75 kg’s maskuline kropp – så går det faktisk ganske ok!

Og – og her kommer poenget- for jeg må jo dra løping inn i dette, jeg er jo tross alt en løper !
Løpingen i dag er basert på det lille lyset – som faktisk nå tar ganske stor plass inne i den kroppen du vet…
Løpingen blir eventyret som aldri tar slutt. Og løpingen er gøyere fordi jeg gjør det med hjertet og ikke noe annet. Og så lenge jeg kan ha det sånn, står jeg fritt til å gjøre hva jeg vil med løpingen min.
Ikke må jeg trene etter noe program – livet er ikke tvang liksom. Jeg løper det jeg føler for og tar tiden til hjelp…

eidfjord
Life – and how to live it!

Litt besynderlig kanskje, all den tid løping handler om å bruke minst mulig tid ( for noen )…
I dag er jeg som en liten oppdagelses søkende fuglehund, hver gang jeg løper : hva kan jeg se i dag som jeg ikke så i går? Hva kan jeg føle i dag som jeg ikke følte i går ?
Og hele verden er lekeplassen faktisk ! det er jo det beste – for verden er STOR – med masse å se.

Så litt senere i dag, driter jeg i snøen – tar på meg de kule løpeskoene mine og har faktisk ROSA sokker på i dag også – og løper av gårde med et smil. Ikke bryr jeg meg om luft kvaliteten, at det er glatt og at kanskje beina til fuglehunden var bedre i går heller.
For jeg er TIM – 100 % SUPERTIM og den eneste superhelten jeg trenger i mitt eget liv. Og ryker lårhalsen – vel – så er det bare skjebne…..
dovendyret_sid_i_is_131773a-1999957-12-1457005411108

Sid – my kind of guy 🙂

Tøff og stor, liten og redd

I mange sammenhenger er jeg ganske liten og egentlig ganske redd. Ikke sånn redd at jeg tisser på meg når jeg opplever noe jeg er redd for -type høyder osv. Men mer sånn at jeg ikke klarer å levere som forventet. Det kalles kanskje prestasjonsangst?
Prestasjonsangst er vanskelig og jeg kjenner pÃ¥ det ganske ofte – og det er i de situasjonene jeg tenker mest pÃ¥ løping – som jo er noe jeg hÃ¥ndterer ganske bra. Der er jeg jo mer høy og mørk og leverer en vare ganske bra etter kriterier jeg setter.

I den sammenhengen har jeg ingenting Ã¥ tape fordi jeg vet hva pakka inneholder. Grunnpakken eller basis er solid, sÃ¥ det er mer det siste laget pÃ¥ toppen som avgjør : nemlig dagsform. Og dagsform – i min alder, er ikke alltid forutsigbart 🙂
Og noen ganger så skulle jeg vel ønske at den grunnpakken var like gjeldende UTEN løpesko, men det er den ikke gitt!
Hele tiden prøver jeg allikevel å tilnærme meg på den samme måten jeg gjør med løping. Men i livet ellers så er det mange fler variabler har jeg funnet ut. Og da gjelder det hvertfall å finne balansegangen mellom det å være offensiv til enhver tid og i enhver sammenheng, eller å sitte litt mer avventende på venterommet.

Livet er ikke det enkleste man har, men om litt er kaffen klar – sies det i en reklame og det ligger kanskje noe i det? Min erfaring er i hvertfall at livet er komplisert noen ganger og at det alltid tar litt tid før kaffen er klar :).
Jeg kan velge Ã¥ sakte , men sikkert ta meg gjennom livets alle faser uten store krumspring, liksom hele tiden Ã¥ være pÃ¥ den sikre siden, aldri gÃ¥ pÃ¥ dypt vann eller noe i den duren. Og tenker at det er det enkleste…..For da slipper jeg en hel masse bekymringsrynker og skumle tanker!
Tanker om at jeg ikke er god nok -prestasjonsangst!

Men -stadig vekk, sÃ¥ møter jeg meg selv i døra her – og mÃ¥ hele tiden gruble pÃ¥ meg nye bekymringsrynker. Litt slitsomt, men jeg har vel pÃ¥ en eller annen mÃ¥te lært meg Ã¥ leve med det..Skulle bare mangle siden jeg faktisk er 50 Ã¥r!!
Norseman Xtreme Triathlon er et godt eksempel sÃ¥nn sett. Jeg hadde veldig lyst, men var livredd vann – allikevel en august morgen i 2004, vÃ¥knet jeg brutalt hengende i vÃ¥tdrakt i rekkverket pÃ¥ en bÃ¥t i Hardangerfjorden..
Den gangen var b̴ten mindre enn i dag, det var ikke en ferje engang Рmen det var like ille uansett.

Jeg brukte 2t og 27 min i vannet den dagen og var absolutt livredd hele veien – og det føltes nærmest som om jeg ble født pÃ¥ nytt idet jeg var pÃ¥ fast grunn. Resten av den dagen var jeg egentlig uovervinnelig, for jeg hadde taklet min største frykt ever!
Også tenker man at etter en sånn greie, så fikser man alt!
Det er 11 Ã¥r siden – og jeg har vokst, ingen tvil om det – men det er et stykke arbeid igjen…

I gÃ¥r - skulle jeg pÃ¥ nytt utfordre min egen prestasjonsangst….Og igjen hadde jeg sagt JA, til noe jeg kanskje egentlig ikke ville.
Dagen startet med å være med på et stafettlag i Oslo triathlon, hvor jeg skulle løpe.I tillegg skulle Silja svømme og Adelheid sykle.
Ã… være med pÃ¥ et stafettlag er gøy, jeg er ikke bortskjemt med sÃ¥nt no heller, sÃ¥ det gledet jeg meg til. Og min løping ( 5 km) – gikk bedre enn jeg hadde tenkt. Ergo var ikke dagsformen den verste. Alle 3 presterte bra og vi var fornøyde.

11817259_10153033432390737_7064701294996949465_n
Team SuperKondis. Ikke akkurat liten og redd her:)  Kanskje er Rosa fargen som gir selvtillit?

Det var de lette delen av dagen i går.

Etterpå var det dags for IRON MAN 2015, som er hockeyligans årlige seanse før seriestart, hvor beste lag og beste utøver skulle kåres. 8 øvelser skulle gjøres : styrke,spenst,utholdenhet og fart var ingredienser. GET som hovedsponsor til elitserien i Ishockey, skulle også stille lag, derfor var jeg med. Alt foregikk på Olympiatoppen.
Kun en av øvelsene kunne jeg klare meg sÃ¥nn passe i , nemlig 3000 m løp pÃ¥ bane. Alle de andre øvelsene vill jeg høyst sannsynlig ikke klare veldig bra…Ikke fordi jeg nødvendigvis hadde prestasjonsangst, men mere fordi jeg VET jeg er dÃ¥rlig pÃ¥ saker og ting…
SÃ¥ med ganske stor visshet om at jeg kom til Ã¥ drite meg ut – vandret jeg inn pÃ¥ Olympiatoppen og tok pÃ¥ meg tskjorten med GET sin logo pÃ¥…

Jeg lyktes i en øvelse, selvsagt var det 3000 m. Bare 1 time etter at jeg hadde løpt stafettdelen pÃ¥ 5 km i Oslo tri, gikk den…
Og der er jeg offensiv, tar teten og ser meg aldri tilbake. Tiden ble 11.20, som jeg er fornøyd med utifra omstendighetene. NB – jeg «vant» bare blant oss fra GET altsÃ¥. Øvelsen totalt ble vunnet pÃ¥ 10.09, som jeg synes er veldig bra for en ishockeyspiller!
Her var jeg altsÃ¥ høy og mørk…

PÃ¥ de resterende øvelsene var jeg bare liten….i 2 av øvelsene fikk jeg ikke resultat engang – fordi jeg var for svak. I de resterende 4 øvelsene var jeg dÃ¥rligst pÃ¥ GET laget…Og følte meg ganske avkledd. SÃ¥pass avkledd at det egentlig ikke var noe moro. Men jeg visste jo at det ville bli sÃ¥nn og burde bare ha sagt nei takk pÃ¥ forhÃ¥nd…
I blant voksne mennesker er det ganske trist Ã¥ føle sÃ¥nn, for alle ser hvor hjelpeløs jeg er. Hva resten av gutta tenkte der og da, vet jeg jo ikke og mÃ¥ egentlig bare droppe Ã¥ tenke pÃ¥ det…
NÃ¥r jeg er sÃ¥ «dum» og stiller opp, sÃ¥ mÃ¥ jeg faktisk bare stÃ¥ for det…Kan ogsÃ¥ være at jeg tenker for mye pÃ¥ hva andre tror om meg – eller jeg vet at jeg gjør det. Og kanskje stiller jeg for høye krav pÃ¥ meg selv…

Ikke at jeg har tenkt veldig mye pÃ¥ det i ettertid, for jeg klarer Ã¥ se meg selv i øynene uten Ã¥ være flau – men det har litt bismak. ikke at jeg heller MÃ… prestere til enhver tid da, jeg vet det er umulig og absolutt ikke noe noe mÃ¥l heller. Og kanskje hadde jeg prestert bedre uten prestasjonsangst…
I min verden er svakhet ikke et tegn for nederlag. I min verden er svakhet det å IKKE prøve. Og å ikke tørre å vise sine svakheter. Jeg gjør det ganske ofte og tror at jeg på sikt lærer av det og blir bedre i saker og ting.
Bortsett fra i styrkeøvelser da – for der hadde nok jeg trengt minst et billass med «styrkedrikk», for hadde jeg prøvd Ã¥ løfte mer enn 50 kg i benkpress, sÃ¥ hadde jeg brekt armene…

Noen ganger føler jeg at jeg er født for seint, eller ennå ikke utvokst. Jeg føler at det er mange ting jeg ikke mestrer. Og kjenner at det begynner å haste, for jeg skal i følge alder forlengst både være utvokst og utlært.
Til syvende og sist mÃ¥ jeg godta fakta : stor og sterk, liten og redd – er faktisk en del av det Ã¥ være menneske..
Og jeg hadde uansett sagt JA, til Ã¥ være med pÃ¥ hockeygreiene – igjen jeg. For det er ogsÃ¥ menneskelig Ã¥ tro pÃ¥ at ting kan bli bedre. Uten tro pÃ¥ det, hjelper ikke kaffe engang….

Lekekamerater

Alle burde ha lekekamerater! Lekekamerater er det beste som finnes nÃ¥r livet gÃ¥r alle veier liksom. Lekekamerater – er som ordet sier, noen du rett og slett leker med. Jeg husker omtrent ingen av de lekekameratene jeg hadde som liten gutt og kanskje hadde jeg ingen «ordentlige» da, men det har heldigvis forandret seg.
Og i dag er jeg veldig glad for det, for livet er ikke alltid en dans på roser gitt.

Noen ganger sÃ¥ er rosene ganske visne og det Ã¥ stÃ¥ opp om morningen er ikke alltid like digg. Jeg er en sÃ¥nn person som kanskje lar saker og ting pÃ¥virke meg for mye – og jeg grubler definitivt for mye! Grubling er ikke bra sÃ¥nn sett og fører med seg lite konstruktivt. I mange tilfeller kan grubling gjøre ting verre – belive u me!

Og er man først ute pÃ¥ det sidesporet sÃ¥ er det vanskelig Ã¥ bare snu, selv for en voksen mann som meg. Jeg er klart sterkest og klart tøffest i mitt element – som er nÃ¥r jeg har løpeskoene eller sykkelskoene pÃ¥. Da er det akkurat som om jeg blir en helt annen person. Skulle forøvrig ønske jeg var like mye pÃ¥ høyden nÃ¥r jeg hadde vÃ¥tdrakten pÃ¥ ogsÃ¥ – men der er jeg forsatt for fiskeyngel Ã¥ regne.

Jeg har ingen problemer med Ã¥ si at jeg til tider er ganske «liten» og nok føler meg som en som ikke helt forstÃ¥r hvordan det fungerer der ute i den ordentlige verden, for i Pondus sin verden – sÃ¥ er tingene ganske enkle og det meste harmløst.
Det er oppi alt dette at lekekameraten dukker opp. Som for meg er de jeg trener sammen med innimellom.
Det er ganske ofte at jeg trenger å kunne koble ut hjernen og heller bare leke med hjertet og være litt som Pondus, med et litt avslappet blikk på livet. Det er jo sånn jeg på en måte overlever!

Sist torsdag fikk jeg en sms fra Thomas. Thomas kom ikke med tilbud om en drøss med halvlitre pÃ¥ Aker Brygge, men derimot en drøss mil pÃ¥ racersykkel. Det tok meg ca 1 min Ã¥ tenke over det tilbudet. Og i 600 av 100 mulige, ville jeg ha svart ja uansett! En drøss med mil betydde eksakt 226,5 km, med mÃ¥l i Dalen ( Telemark). Jeg hadde vel lest om Dalen, men hadde sÃ¥nn ca null peiling pÃ¥ hvor det var. Jeg visste bare at det ville ta noe tid Ã¥ komme seg dit…Legg til noen bakker og MYE vind ogsÃ¥, sÃ¥ var hele greia satt.
En lekekamerat er en som tar deg ut av det vanlige livet og gir deg frihet til å tenke på helt andre ting. En frihet som jeg i mange tilfeller er helt avhengig av. For i en prosess som skal gjøre meg til en 100 % sterk og stødig Tim, er det alfa og omega. Jeg er langt i fra en fantastisk syklist, jeg var faktisk ganske så redd og liten, når vinden tok tak i forhjulet ned bakkene med en trailer rett bak meg.

leke
Somewhere mellom Oslo og Dalen….Det bildet viser hvor viktig det er Ã¥ leke !

Allikevel vil jeg ikke vært noe annet sted der og da! For jeg var fri som fuglen og hadde ingen andre bekymringer enn Ã¥ unngÃ¥ Ã¥ bli kasta inn i fjellveggen…Det er da du kjenner at du lever litt og det gjelder Ã¥ ha litt fokus. Jeg er god på å fortelle meg selv underveis at det bare er Ã¥ gÃ¥ inn i det med Ã¥pne øyne, kjenne litt pÃ¥ det Ã¥ ha en smule angst, men allikevel takle det!
Kort og godt, så stoler jeg på meg selv der. Og at jeg stoler på meg selv er ikke helt hverdagskost, men det blir learning by doing.

Sykkelturen vÃ¥r ble lang, bakkene var flere enn vi trodde og moralen sank en smule med de uforutsette bakkene:). Men vi kom oss gjennom med en høy dose av humor, gode diskusjoner og litt sukker. Ikke gjorde det noe heller at de siste 4 km var bratt nedover…For engangs skyld sÃ¥ var jeg relativt tøff nedover ogsÃ¥! Noe som kan komme godt med nÃ¥r jeg om snaue 3 uker mÃ¥ sykle over evne i en viss konkurranse.

leke2
Thomas og jeg akkurat ferdig med 226,5 km. Begge bakhjulene er punktert, men hvem bryr seg om det ?

I bilen hjem etterpå er jeg bare en happy kid som har lekt med med lekekameraten sin hele dagen og nå sørger for at de gode historiene den dagen blir bevart i langtidsminnet. Det er disse stundene med lekekameratene som er gull verdt når du sitter på kontoret og titter ut av vinduet med en tankefull hjerne.
Heldigvis har jeg opp gjennom årene skaffet meg noen sånne lekekamerater. Idretten bringer masse forskjellige typer sammen, noe som gjør det til en fantastisk lekegrind, derfor er jeg veldig happy for at jeg engang i tiden valgte å leke i den riktige lekegrinden.

Jeg driver ikke med løping/sykling/triathlon – for Ã¥ bli verdens beste, ei heller for Ã¥ realisere meg selv. Og i hvertfall ikke for Ã¥ slanke meg…..Jeg driver med alt dette fordi jeg trenger et fristed hvor jeg kan slappe av, være meg selv uten at jeg pÃ¥ død og liv mÃ¥ leve opp til noe. En lekegrind hvor jeg kan utforske, lære og dumme meg ut – uten at noen reagerer verken sÃ¥nn eller slik.
Og noe har jeg ogsÃ¥ lært i denne lekegrinden – og det er at vi alle i bunn og grunn har høyst menneskelige sider. For meg som ikke alltid lyser selvtillit, sÃ¥ er det godt Ã¥ se.

Viva lekekameratene 🙂
toget
Her er noen av lekekameratene på toget til starten på Zermatt ultramarathon. Det var søren ikke mange på det toget, som hadde det humøret vi hadde !

Life of Tim

Mange sier jeg er avhengig av å løpe. Javel sier jeg og tenker noe helt annet. Jeg er ikke avhengig av å løpe, jeg er mer avhengig av å kunne være meg selv. Og når jeg løper kan jeg være meg selv, helt uten filter og svart sladdet skjerm.
Da kan jeg være den personen jeg ønsker å være, på en bedre måte. Mange ganger når jeg er ute og løper så lurer jeg på hvor jeg hadde vært uten løpingen..Det er en trist tankegang, for jeg tror jeg hadde vært noe ganske annet enn hva jeg faktisk har blitt!
At jeg gjør mange feil og ikke alltid er like flink til å tenke før jeg agerer, vet jeg. Det viser seg også på løpingen min. For jeg vil ofte gå mine egne veier, tenke ut egne teorier og prøve de ut. Men med løpesko på beina, så blir jeg litt som Clark Kent og Supermann…Jeg blir tøffere og modigere rett og slett. Og føler at det bare finnes uutforsket mark, som jeg kan forske på uten å gjøre skade på andre enn meg selv…Derfor blir det kanskje slik at jeg ikke får den fremgangen jeg burde ha hatt – som løper!
Men hva er viktigst? Å kunne løpe maraton på 2.59 eller å kunne leke litt i livet og samtidig være seg selv? I utgangspunktet er jeg som Ole Brumm : ja takk, begge deler. Men Ole Brumm er eventyr og ikke helt det samme som livet. At jeg kanskje kunne ønske det var det samme er noe helt annet.
Det er løpingen som har gjort meg tøffere som person, det er helt klart. Noe som også er glassklart er at jeg trenger løpingen for å kunne utfolde meg selv – for det er da jeg er som tryggest i livet mitt. Og er man trygg så gjør man ting lettere.

Min selvtillit er bygget opp om min løping. Jeg hadde garantert ikke vært like sterk uten løpingen. For løpingen har gitt meg impulser som har vært gull verdt. Bare det å ha møtt så mange forskjellige personer innen løpingens verden er mat i seg selv. Alle disse menneskene jeg har møtt, har hver på sin måte gitt meg noe. Jeg kan ramse opp navn i fleng, men skal ikke gjøre det. Jeg er i utgangspunktet en ganske så beskjeden mann og er veldig følsom i forhold til andre mennesker…Og setter meg selv ganske ofte i sjakk matt.
Heldigvis så har kondisjonsverden gitt meg såpass mye at jeg mer enn før, tør å være meg selv oftere.
Det er bra for min utvikling som person. Jeg trenger å lære, jeg ønsker å lære og jeg ønsker å være en bra person for meg selv.

Derfor har jeg kanskje ikke den ærgjerrigheten som trengs for å prestere som løper. Fordi jeg i mye større grad bruker løping som terapi, enn som en måte å oppnå noe på. Jeg mener at min psykiske helse er bra på grunn av løpingen. Jeg mener også at løping ER bra for generell psykisk helse.
I mitt liv er jeg avhengig av å kunne leke – mye! Med løpingen kan jeg det – og derfor løper jeg mye! For da kan jeg utfolde meg alene – og sammen med andre.
Når jeg løper så forsvinner ofte mine litt mørke tanker og jeg vokser for hvert eneste løpesteg. Selvsagt er det slik at jeg også har treningsøkter som er tunge og leie, men i 101 av 100 tilfeller er jeg alltid ”lykkelig” når jeg er ferdig uansett. For jeg gjør tingene på egne premisser, uten at jeg må stå til rette for noen og noe. Jeg kan løpe akkurat så fort som jeg vil, jeg kan le og grine så mye jeg bare vil og jeg kan leke akkurat slik jeg vil.
Med gode lekekamerater eller alene. Alt til sin tid liksom!

Ja, jeg ønsker å løpe maraton på 2.59 – men jeg ønsker enda mer å leke i livet mitt. Jeg vil være som den lille gutten som hele tiden bygger noe nytt av Legoklossene sine, uten egentlig å ha noe plan for byggingen. Det blir bra uansett, for det er leken som er viktigst! Sånn tenker jeg når jeg løper også : jeg starter alltid på noe nytt, som jeg selv bestemmer hvordan skal se ut, eller ende. Sånn sett blir det aldri feil.
For meg er ikke suksess gjennom prestasjon alfa og omega, for meg er suksess det å lære noe gjennom prestasjon. Og min viktigste prestasjon er å leke….For når jeg leker er jeg på mitt beste!
Ergo gleder jeg meg allerede til neste løpetur.
Og er byggeklossene de riktige, så kan den gå fort  :) ballongmannn
L
øpe med ballong er helt klart Ã¥ leke. ForhÃ¥pentligvis blir  det like moro Ã¥ bli 50…..

Leke eller satse ?

Ukene gÃ¥r og antall løpte km øker ikke. Diagnosen pÃ¥ ankelen er satt – og jeg har mest sannsynlig røket et leddbÃ¥nd. I sÃ¥fall sÃ¥ er det første gang kroppen min har en seriøs mailfunction.
Det er forsåvidt greit og jeg slipper heldigvis å sitte stille. Det er mye mulig jeg hadde agert litt annerledes da. Ankelen blir nok bra til slutt, jeg er ikke engstelig for det.
Men man gjør seg sine tanker nÃ¥r status er som den er. Mye av tankegangen gÃ¥r pÃ¥ om jeg rett og slett skal trappe ned…Trenger jeg Ã¥ jage etter tider, antall km løpt, rekorder og den slags? Er jeg rett og slett over middagshøyden?

MJ
Snart 50 ja, men det betyr ikke at jeg ikke kan leke 🙂 FOTO:Lars-Erik Blenne Lien

Fysisk sett sÃ¥ skal jeg være over toppen, alle sier det. Det er noe som jeg egentlig ikke har trodd noe særlig pÃ¥ da. Alder har aldri vært noe jeg har tenkt pÃ¥ sÃ¥nn sett. Jeg har alltid definert meg selv som likeverdig de «unge». Og aldri tenkt at jeg ikke har sjans mot de som er 30 Ã¥r! SÃ¥ lenge jeg har stilt i løp med sko pÃ¥ begge beina, har jeg ansett at alt er likt 🙂

Og løpt deretter. Og har også sett at det finnes eldre folk enn meg som løper styggfort! Ergo har jeg alltid tenkt at det er instilling og vedlikehold av egen kropp som er avgjørende.
Der føler jeg at jeg har vært flink 🙂 Jeg har lekt og kost meg. Jeg har utfordret meg selv pÃ¥ smÃ¥ og store ting – og jeg har gÃ¥tt mine egne veier og prøvd ting! For meg har det vært riktig!
Og mener at jeg gjennom dette har vedlikeholdt riktig – fordi jeg bare har gjort ting som øker min egen trivselsfaktor.

MJ og even
Siste «løpetur». Opp Zoombie Hill pÃ¥ Norseman Xtreme Tri som vannbærer. Even gjorde en kanonjobb og ble til slutt nr 7. Even viser ogsÃ¥ at alder ikke har veldig mye Ã¥ si! FOTO : Lars-Erik Blenne Lien

Samtidig sitter jeg nå og lurer litt. På om jeg kanskje hadde unngått ankeltrøbbel hvis jeg hadde løpt mindre tidligere i år. Det er en helt logisk tankegang, med et snev av sannhet i seg. Det får jeg nok aldri et ordentlig svar på da, men det er nok en sammenheng.
NÃ¥ bruker jeg dermed mye av tiden til Ã¥ tenke fremover….Hva skal jeg finne pÃ¥ liksom? Skal jeg bare legge ned vÃ¥pnene ( les løpeskoene) og bare pÃ¥ en eller annen mÃ¥te holde meg i en slags form?
Jeg sykler jo mye nÃ¥ – og det er kanongøy det altsÃ¥. Det er jo sÃ¥ gøy at jo mer jeg sykler, desto ivrigere blir jeg…Sykling ER moro det. Men det blir mest sone 1 sykling da – og knapt nok det! Og om det er nok fÃ¥r jeg kanskje svar pÃ¥ neste gang jeg evnt stiller i et løp…

Det er veldig behagelig Ã¥ sykle litt sÃ¥nn etter innfallsmetoden. Da kan jeg gjøre akkurat det jeg føler for der og da! Mye i mitt liv preges av at jeg MÃ… saker og ting – og ikke alltid at jeg har lyst. Jeg elsker Ã¥ løpe bare sÃ¥ det er sagt. Det er egentlig det viktigste – at jeg elsker Ã¥ løpe! Det er noe helt annet enn at jeg mÃ¥ følge programmer, skjemaer osv.
SÃ¥nn er det med sykkel nÃ¥ – jeg kan gjøre hva jeg vil 🙂

Sist mandag prøvde jeg ogsÃ¥ romaskin for første gang i mitt liv. Det var ingen negativ opplevelse heller 🙂 Kanskje gjør jeg mer av det ogsÃ¥?
Sist fredag svømte jeg litt ogsÃ¥ og lærte noen ting – som kanskje kan gjøre svømming til en bedre opplevelse ogsÃ¥…For det er faktisk mulig at denne ikke svømmeren kan bli bedre..Med litt kyndig hjelp av personer som tenker helhet fra bunnen av – er det klart innafor!

Uansett, alle arkene mine fremover er tomme. Jeg har ingenting jeg MÃ… gjøre, det er masse jeg evnt har lyst til Ã¥ gjøre – men dagsform og lyst fÃ¥r bestemme!  Og ja – at ankelen blir 100 % bra da 🙂