Kategoriarkiv: trening

Gutten i vinduet

Løpe maraton..
Det er faktisk ganske skremmende! Og om 6 dager skal jeg løpe min maraton nr 80. Da skulle man jo tro at frykten forlengst var borte og at det hele bokstavelig talt er en walk in the park.. NÃ¥ er forsÃ¥vidt mÃ¥let pÃ¥ søndag i Central Park – men jeg hÃ¥per jeg ikke GÃ…R dit.

NÃ¥r jeg var mindre og satt pÃ¥ rommet mitt, kikket jeg ofte ut av vinduet – for Ã¥ se pÃ¥ hva de andre barna gjorde. Som regel spiste jeg potetgull og drakk cola…Det var trøsten i en hverdag jeg ikke likte egentlig. Jeg likte Ã¥ se ut av vinduet, selvom det bare gjorde lengselen enda større i forhold til Ã¥ ønske at jeg kunne være med…
Men siden da har jeg alltid likt Ã¥ se pÃ¥ folk – og det gjør meg alltid av en eller annen grunn rolig!

Jeg skjønner det ikke helt, for det var jo litt sÃ¥rt Ã¥ sitte der Ã¥ trøste meg selv med snop og ønske at jeg var som alle de andre. En ting er sikkert – jeg tenkte like mye da – som jeg gjør i dag. Og tankene var omtrent ca like smarte ogsÃ¥, hvertfall tidvis.
Heldigvis gikk jeg via litt selvdisiplin mot bedre tider gjennom lavere vekt.
Og enda mer heldigvis så oppdaget jeg etterhvert løping, spesielt gjennom Lasse.

Løpingen var det jeg var flinkest til, fordi løping var enklest. Løping er jo tross alt bare snakk om Ã¥ flytte 2 bein i en retning, fortrinnsvis fremover…OgsÃ¥ kunne man snakke nÃ¥r man løp – om alt mulig rart egentlig. Og sÃ¥nn sett ble løping en ventil for Ã¥ fÃ¥ lettet trykket psykisk, samtidig som det hadde en fysisk effekt ogsÃ¥.
Selvsagt husker jeg ikke alt hva feks Lasse og jeg snakket om pÃ¥ diverse løpeturer opp gjennom, men jeg er ganske sikker pÃ¥ at det har vært i aller høyeste grad seriøst og minst like mye som har vært helt borti natta useriøst…Lasse er flink pÃ¥ Ã¥ være useriøs 🙂
Det fine er at løpingen da alltid har vært det stedet jeg har kunnet glemme det mørke…
Og bare le – MYE og høyt. OgsÃ¥ har man det bra veldig lenge etterpÃ¥.

Men som årene går så blir løpingen enda mer viktig, fordi det blir fristedet. Fristedet for å finne meg selv gjennom å ha det GØY. Gjennom å kjenne at man gjør noe for kropp og sjel på en måte som er bra.
Jeg innrømmer veldig at jeg ikke alltid har de beste tankene om livet. SÃ¥nn har det blitt nÃ¥r usikkerhet har en veldig stor plass i meg. En usikkerhet som jeg aldri blir 100 % kvitt..Her skal det sies at litt usikkerhet er bra – mener jeg!

Gjennom løpingen har jeg truffet fantastisk mange folk. Folk som jeg garantert ikke hadde truffet hvis jeg hadde blitt sittende i vinduet med colaen og potetgull . Ikke sikkert jeg hadde truffet sÃ¥ mange heller…
Selvsagt kjenner jeg jo at jeg ikke er like trygg pÃ¥ alle jeg har møtt pÃ¥ min løpevei, men det igjen har gitt meg livserfaring jeg ikke hadde fÃ¥tt ellers. Læren om Ã¥ takle alle typer folk og samtidig kunne stÃ¥ der oppreist uten Ã¥ bli en liten fjott har hele tiden gjort meg bedre – som person.
SÃ¥ nÃ¥r jeg stÃ¥r pÃ¥ Elixia Røa som instruktør – og sier at du skal være høy og mørk nÃ¥r du løper – sÃ¥ er det selvopplevd 🙂
Og det funker!

For jeg blir ofte høy og mørk nÃ¥r jeg løper. Fordi det er pÃ¥ min hjemmebane – og der er jeg ikke usikker. Der tør jeg i veldig stor grad gjøre egne vurderinger og Ã¥ gjennomføre de, uten Ã¥ tenke pÃ¥ de fordømte konsekvenser som finnes i alt annet her i livet.
Ved løping så er verste konsekvens at du ikke løper så fort som ønsket, det er hvertfall en konsekvens jeg kan leve med.
Det jeg dog alltid opplever – er at de første 2-3 minuttene av en løpetur / konkurranse, alltid er litt in the twilight zone. Jeg mÃ¥ liksom fÃ¥ av meg den usikre Tim og komme opp som den høye og mørke Tim…

hoy
Høy og mørk FØR løpetur….

De minuttene er ganske merkelige og jeg opplever de hver eneste gang. Det blir som om jeg må liste meg i gang så ingen ser meg. Det blir reneste evolusjonsteorien, hvor jeg går fra krabbende til løpende.
Den prosessen er det samme hver gang – men uansett om resten av løpeturen ikke alltid føles sÃ¥nn 100 % perfekt – sÃ¥ har jeg allikevel reist meg ! Og det er faktisk viktigst!

Det er 6 dager til jeg skal stå på startstrek i New York og høre Frank Sinatra synge. Han er visst alltid på høytaler før start med sangen sin om New York. Jeg har aldri forresten likt han . Så den sangen hører nok ikke jeg mest på.
Jeg vet jeg vil ha samme følelse som over der jeg står og venter. Jeg vet det vil være kaos i hodet og følelser. Jeg vet jeg vil være usikker også. Jeg vil tilogmed kanskje også bare løpe å gjemme meg.
Samtidig sÃ¥ tenker jeg at jeg mÃ¥ være den jeg er – uansett. Og at hver løpetur lever sitt eget liv. Kanskje burde jeg bare se pÃ¥ hele maratonen som en løpetur – og ikke noe annet?
Eller kanskje burde jeg bare se for meg han som satt i vinduet for lenge siden – og innse at jeg har kommet langt siden den gang. Da har jeg egentlig ikke sÃ¥ mye Ã¥ tape…

Det er 6 dager til start, mine 2 siste løpeturer har vært de tregeste av alle i Ã¥r. Jeg har fÃ¥tt den siste omgangen med ordentlig massasje i dag. Beina verker forsÃ¥vidt litt av massasjen ennÃ¥ men jeg føler meg ganske klar…
Og tenker at jeg uten løpingen aldri hadde fÃ¥tt oppleve New York heller. SÃ¥nn sett sÃ¥ vant gutten i vinduet tilslutt – uansett.
Hvem bryr seg om 2.59.59 da ?

motivational-message-for-marathon-runners-to-wish-good-luck-640x480

Nøklevann Rundt

Jeg har bodd i Nærheten av Nøklevann – sÃ¥ jeg har løpt rundt det vannet ganske mange ganger før i tiden. Ergo sÃ¥ vet jeg at det er kupert og ganske hardt Ã¥ løpe rundt der…Men for Ã¥ bruke litt fine ord, sÃ¥ er det ordentlig vakkert Ã¥ løpe der. Og særlig om høsten med fine farger og kaldt, rÃ¥tt vær.
Tror egentlig jeg liker Ã¥ løpe sÃ¥nn type løp pÃ¥ høsten ogsÃ¥. Du mÃ¥ jobbe for Ã¥ holde varmen + at det ikke kommer av seg selv Ã¥ løpe der. Nøklevann Rundt er et sÃ¥nt løp hvor det Ã¥ ha en bra grunn kondisjon ofte er det som gir godt resultat, for bakkene kommer jevnt og trutt de – bratte er de ogsÃ¥. Den siste bakken gÃ¥r ogsÃ¥ under navnet «Drepern»…

I og med at jeg fortsatt skal til New York, så er det fortsatt grunntrening som teller, så det var ikke noe snakk om topping før Nøklevann rundt. Nøklevann skulle bare være en hard treningsøkt det. Dermed løp jeg 20 km rolig dagen før. Kroppen kjennes ganske god ut for tiden, så det å løpe 20 km dagen før er sånn sett ikke noen særlig fare.

Det eneste jeg kanskje ikke er sÃ¥ glad i – er at starten gÃ¥r ganske langt ut pÃ¥ dagen, som gjør at jeg burde ha god tid pÃ¥ Ã¥ rekke frem til start…Men som vanlig bruker jeg fantastisk lang tid pÃ¥ Ã¥ komme meg avgÃ¥rde..Og stresser litt i bilen. Og har du dÃ¥rlig tid, sÃ¥ kjennes det som om alle rundt deg kjører i 30 HELE tiden 🙂 . Jeg sier til meg selv hver eneste gang at neste gang, skal jeg dra tidligere…
Men jeg gidder ikke vedde på at jeg klarer det gitt!

Det var kaldt pÃ¥ Haraløkka, høstkaldt de luxe og folk var godt kledd. Jeg hadde for anledningen nye Hagio pÃ¥ beina, Ganske enkelt fordi det var de som fristet meg mest nÃ¥r jeg tittet inn i skoskapet mitt. Jeg tror jeg gjorde et riktig valg. Som vanlig stilte jeg meg ganske langt foran – og som vanlig nÃ¥r starten gÃ¥r, sÃ¥ løper omtrent alle forbi meg.
Det er nesten ille hvor treg jeg er i starten. Umiddelbart kommer første bakke også.Litt trangt og det blir litt slalom for å komme seg forbi folk.

Beina kjennes ok, skoene sitter og det er bare kos faktisk. Jeg stresser ikke veldig med Ã¥ løpe forbi folk, men tenker mer pÃ¥ Ã¥ løpe slik at jeg stort sett har fri passasje – det funker bra. Klokka seiler sin egen sjø og jeg fokuserer mest pÃ¥ Ã¥ løpe med bra kontroll. Bakken opp til SarabrÃ¥ten gÃ¥r ogsÃ¥ bra og det neste stykket omtrent bort til neste brattbakke er lettløpt. Jeg liker variasjonen som er rundt Nøklevann, det er opp eller ned stort sett hele tiden. Da gjelder det Ã¥ løpe lett i nedoverbakkene.
Men ganske mange er bedre enn meg nedover. Tenker litt på det og prøver å la beina løpe litt lettere nedover.

kondis_2016-10-15-syl_5512
Ikke sliten altsÃ¥, mere konsentrert og fokusert…FOTO : Sylvain Cavatz /kondis.no

Litt sÃ¥nn paradoksalt det der altsÃ¥, for jeg sier ofte til folk at de bare skal slippe opp nedover og la beina løpe – men jeg klarer det ikke helt selv gitt! Sikkert fordi jeg er gammel og beina rett og slett ikke gÃ¥r fortere nedover! Heldigvis er de ganske gode oppover 🙂
Den siste bakken – Drepern – er den verste! Den er bare bratt! Legg til at det kommer en liten kneik etter den ogsÃ¥ ganske med en gang – og den siste lille trøkken er egentlig verre…

Men derifra og inn, er det bare å løpe på.

Jeg bruker 39.57 på Nøklevann Rundt i år. Ut i fra forutsetninger og alt, så er jeg ganske godt fornøyd med det. jeg kommer under 40 min i en løype som ikke er lett. Og hadde jeg kanskje kikket litt på klokken underveis, så hadde jeg kanskje kunnet stjele noen sekunder til.
Dette var mitt 13 Nøklevann Rundt – og min 4.beste tid. I fjor løp jeg pÃ¥ 39.24 – sÃ¥ at jeg «bare» er 33 sekunder dÃ¥rligere i Ã¥r – er veldig bra.
Det beste med lørdagen er uansett alle de jeg treffer før, under og etterpå. Det å slå av en prat med sånn og slik er alltid bra.
Det er ogs̴ en del eldre herremenn, som holder til p̴ den siden av byen Рsom jeg da ikke ser s̴ ofte, som heier p̴ meg. Det er kjempemoro Рfor de gutta er jo de jeg s̴ opp til p̴ 80 og 90 tallet, n̴r jeg trente med de! Jeg blir faktisk litt stolt av at de heier !


Rett etter mÃ¥lgang, det verste slevet er borte – sliten og godt fornøyd. FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

Formen er nok bra, jeg løper ganske ok nÃ¥ hele tiden og føler meg lett og fin i kroppen. De siste 3 ukene har jeg løpt 490 km – og har tÃ¥lt det bra. Jeg har ingen skavanker av noe slag og burde kanskje vært lagt pÃ¥ is – helt frem til løpsdagen i New York. Men samtidig er det jo gøy Ã¥ løpe nÃ¥r ting funker sÃ¥nn som det gjør akkurat nÃ¥.
OgsÃ¥ er det jo slik at maratonen om snaue 3 uker – skal være lystbetont og uten noe press…

Til lørdag er det Hytteplanmila. Jeg satte pers der i fjor med 38.02. Jeg er ikke helt der i Ã¥r – tror jeg. Men skal gjøre et skikkelig løp uansett. Heller ikke denne uka kommer jeg til Ã¥ lade veldig opp til konkurranse. Løper kanskje noen færre km, men i utgangspunktet er dette en helt «vanlig» treningsuke !
Det er de neste 2 ukene, det virkelige overskuddet skal komme….

quote

The truth about dogs and cats…

Er tittel på en film som absolutt ikke handler om katter og hunder.
Den handler derimot om mennesker…Og hvordan takle livet. Jeg trenger ikke verken en hund eller katt for Ã¥ takle mitt liv – men jeg trenger nok et par løpesko ( eller 40 til ….). for nÃ¥r ting ikke gÃ¥r helt som man vil og man sitter der inne i hjørnet og egentlig ikke vet veien ut – sÃ¥ er det altsÃ¥ løpeskoene som er redningen.
Kanskje er det utleverende Ã¥ skrive sÃ¥ mye om egne tanker som jeg noen ganger gjør, men jeg gjør det mye for Ã¥ forklare hvorfor jeg løper sÃ¥ mye – og at det faktisk hjelper mot helt andre ting enn Ã¥ se bra  ut – eller være i god form.

Psykisk helse er minst like viktig. Min psykiske helse trenger løpeskoene…For alle sammen trenger en plattform hvor de regjerer og kan gjøre alt uten konsekvenser. Den plattformen er for meg løping. Ganske ofte tenker jeg for mye – for lenge. Det funker faktisk ganske dÃ¥rlig og fører noen ganger til mindre heldige hendelser..Jeg har hatt noen av de gjennom de siste Ã¥rene og nÃ¥r jeg nÃ¥ skal prøve Ã¥ manne meg opp til Ã¥ være en bedre utgave av meg selv – sÃ¥ er det viktig Ã¥ se fakta.
Og det handler for meg om Ã¥ stole pÃ¥ meg selv, godta at jeg er bra nok , puste nok – og lenge nok til Ã¥ gjøre ting uten Ã¥ handle i ren panikk. For Ã¥ gjøre saker i panikk er nok ikke en bra greie.

Fysisk aktivitet – og for meg løping, har en beroligende effekt og en oppbyggende. Alle trenger Ã¥ kjenne pÃ¥ mestring og særlig de av oss som ikke har katter og hunder rundt oss – men heller noen demoner pÃ¥ skuldern :). SÃ¥nn sett burde fysisk aktivitet være definert som medisin. En medisin som i tillegg har en bra bieffekt : du blir i bra fysisk form ogsÃ¥ !

Skal man trekke min egen paralell litt lenger og pense det inn mot det eneste som stÃ¥r i hodet mitt nÃ¥ : nemlig maraton  i New York – sÃ¥ ser jeg jo et mønster…For jo lenger det blir, desto dÃ¥rligere takler jeg det..Jeg løper klart bedre pÃ¥ kortere distanser og har en mye større ro nÃ¥r jeg løper de korte løpene..PÃ¥ maraton blir jeg utÃ¥lmodig og nÃ¥r tankene da gÃ¥r litt for langt, sÃ¥ sprekker det. Akkurat som i mange episoder i livet mitt, jeg takler det ikke og faller sammen ( pÃ¥ maraton), eller gÃ¥r helt i vranglÃ¥s ( i livet).
Da tenker man jo at det hele ligger i forberedelser, men sÃ¥ enkelt er det jo ikke…For jo lenger tid jeg fÃ¥r til Ã¥ tenke pÃ¥ at jeg ikke duger – jo mer sier det BOOM..Og stÃ¥r jeg pÃ¥ startstrek i New York med det i bakhodet ligger jeg litt dÃ¥rlig an…SÃ¥nn er det Ã¥ løpe maraton en dÃ¥rlig greie, siden løping liksom er min redning.

Heldigvis er jeg mer bevisst pÃ¥ disse tingene nÃ¥ enn før, for jeg mÃ¥tte jo stikke fingern i jorden Ã¥ spørre meg selv om hva som er galt med meg…
Det er nok ikke så mye galt med meg, men selvtillit er nok et  stikkord.

I går skulle jeg løpe Skjennungstua Opp, et lite lokalt løp funnet opp av Heming Leira. Alle løpene som han står bak, står for det jeg ønsker med aktivitet for alle. Det er inkluderende, det er enkelt, det er harmløst og du kan gjøre akkurat hva du selv vil ut av det. Jeg elsker de løpene!
Og dermed kunne jo ikke Skjennungstua Opp gå galt!
Motbakke er noe jeg kun liker i konkurranse, på trening er bakker bare vondt, tungt og innebærer å løpe med betongbein.
I konkurranse derimot så endres tankegangen sånn sett ganske mye. Da ser jeg bakkene som en utfordring og vet nøyaktig hvordan jeg skal gjøre det.

skjennungstua
Litt over halvveis. Bak meg har jeg en meget bra løper i sånn ca samme alder , Lars Sverdrup-Thygeson. I går slo jeg han, det skjer ikke ofte, for Lars løper alltid bra !
FOTO : Stian Schløsser Møller/stiansmollerfoto.no

SÃ¥ akkurat som pÃ¥ lørdag opp Wyller – lar jeg folk løpe nÃ¥r starten gÃ¥r og bruker den tiden jeg trenger for Ã¥ finne rytmen og Ã¥ la kroppen bestemme nÃ¥r kjøret skal begynne. Sakte men sikkert roer den lett anstrengte pusten seg og jeg kan begynne den nøysommelige jobben med Ã¥ spise deltagere.
For det er faktisk s̴nn jeg tenker : jeg skal spise deltagere! Ikke ta alle i en jafs, men jobbe meg gjennom spisinga Рp̴ en metodisk m̴te.
Jobben er ikke ferdig nÃ¥r en er tatt, da venter neste og sÃ¥nn gÃ¥r løpet liksom. PÃ¥ sÃ¥nne korte løp har jeg en tÃ¥lmodighet og tro pÃ¥ det jeg gjør slik at hele det scenarioet virker. Selvsagt hjelper det Ã¥ være godt trent og ha en bra kondisjon, jeg vet jeg har det…Ergo blir det ganske «lett».
Jeg hadde definitivt høyere puls i gÃ¥r enn lørdag – helt naturlig siden stigningen er lettere og det Ã¥ løpe med større fart er mulig.

I gÃ¥r hadde jeg en bra dag opp de 5,7 km. Jeg fant mitt tempo, kom riktig i gang og kunne hele veien justere tempoet. Selvsagt merker jeg ogsÃ¥ kjøret men gjennom fokuset jeg har, sÃ¥ klarer jeg hele tiden Ã¥ løpe med samme presisjon. Mekanikken funker liksom 🙂
Og vel pÃ¥ toppen – er det bÃ¥de vondt og deilig. Deilig fordi jeg har klart Ã¥ følge planen min. Vondt fordi det er over….For nÃ¥r jeg løper bra og presterer vil jeg jo ikke at det skal slutte..
Tenk om det kunne være slik at jeg hadde samme tanker i hodet etter mÃ¥lgang i New York…Da er jeg hvertfall kurert i maraton…

Abby: I have to tell you something.
Brian: What?
Abby: The other night on the phone…I’m pregnant.
Brian: Oh darling…are you sure it was me?
Abby: I don’t know. I made a lot of phone calls that night.

( Fra filmen the truth about dogs and cats )

 

 

Unaiten states of amerka

Det er under 5 uker til den gamle mannen skal danse i gatene i New York.
Her jeg sitter og skriver – sÃ¥ tror jeg det faktisk kan bli en artig dans. Jeg er nærmere samba enn slow fox  akkurat nÃ¥ , kjennes det som.
Men i min verden, som i de fleste andres sÃ¥ gÃ¥r livet opp og ned – og garantien for suksess opp Central Park er i høyeste grad 50/50.

Sist uke fikk jeg 130,2 km – det er en helt grei uke egentlig. det beste med uka er at beina ble bedre jo lenger ut i uka jeg kom, sÃ¥ det der med Ã¥ starte uka med rolige turer pÃ¥ rundt timen – ser ut til Ã¥ være en ok plan.
Den første hardøkten skulle bli Sognsvann Rundt Medsols forrige onsdag. Jeg ruslet glad og fornøyd ned til vannet og tenkte at det skulle bli ok å varme opp med en rolig runde rundt vannet.
Men noen ganger sÃ¥ er det ikke alltid jeg fÃ¥r med meg alt som skjer i verden. Denne gangen hadde jeg ikke fÃ¥tt med meg at jeg skulle være tidtager pÃ¥ SRM…

SÃ¥ istedenfor Ã¥ fÃ¥ en rolig runde for Ã¥ bli litt varm, ble jeg sittende pÃ¥ en kald stol, i shorts og tskjorte og legge inn folk som skulle løpe.. Jeg frøs ordentlig der jeg satt – men hadde jo bare meg selv Ã¥ takke da…
Etter å ha vist mine dådyrøyne og spurt pent, fikk jeg allikevel lov til å løpe mine 3 planlagte runder.
Etter Ã¥ ha sittet stille og fryst i 15 min før start, sÃ¥ var all muskulatur iskald…Nesten hele første runde gikk med til Ã¥ tine muskulaturen. Hver eneste kroppsdel var bare kald og ingenting var lett. Det kjentes mer som om ting og tang kunne brekke nÃ¥rsomhelst og løpsfølelsen var mer som usmurt sykkelkjede i en forgjeves jakt etter olje.
Det eneste positive var at jeg pÃ¥ tross av kulde og alt – løp sÃ¥nn ca slik jeg skulle, litt raskere enn maratonfart.

All good liksom 🙂

Planen var ogsÃ¥ Ã¥ løpe «Oslos Bratteste» lørdag – men uten Ã¥ lade opp. Den bakken skulle bare være en treningsøkt, uansett hvor slitne beina evnt var. Det er forsÃ¥vidt sÃ¥nn jeg ogsÃ¥ liker Ã¥ løpe egentlig. Da er liksom presset pÃ¥ meg selv bort og forutsetningene litt enklere.
Jeg løp 10 km pÃ¥ morran sammen med Ole Arne – de var ikke sÃ¥nn veldig lette og det gjorde vondt i setet…
Planen var  å jogge til start ( ca 5 km). Men jeg mÃ¥tte tilslutt ta trikken for Ã¥ i det hele tatt rekke starten…Jeg var i startomrÃ¥det 4 min før start…Og rakk akkurat Ã¥ kle av meg Ã¥ komme meg til start.
Jeg hadde ingen planer om å sette pers ,jeg trodde at jeg ikke var i god nok shape til det. Så klokka tenkte jeg ikke å se så mye på. Jeg skulle i utgangspunktet bare pådra meg syre jeg !
NÃ¥r starten gÃ¥r, lar jeg de fleste bare løpe og legger meg pent bak. Den første bratte kneika( ny av Ã¥ret) – kom fort – den var bratt de luxe!
Setet likte ikke motbakkeløpingen gitt og det gjorde ganske vondt.  Men jeg skulle bare jobbe metodisk å vente på at syra kom.
Litt lenger oppe i bakken sÃ¥ jeg en tskjorte det stod RUTER pÃ¥ – og straks kjente jeg igjen duden innafor trøya : Erik.
Jeg passerte og hilste, hvorpÃ¥ han sporenstreks økte farten og løp forbi igjen…Jaja, tenkte jeg – la han løpe…

Men bittelitt lenger oppe hadde Erik fÃ¥tt det litt og jeg passerte han igjen. Denne gangen kom han ikke tilbake. Løpingen gikk jevnt, tempoet var det samme hele veien og jeg passerte folk i bakkene ganske greit. Før de siste 900 m kom det en bitte liten gutt opp pÃ¥ siden av meg og jeg heiet pÃ¥ han og tenkte at det hadde vært stilig og vært like gammel som han…
Første gang jeg kikket på klokken var etter 18 min ca.
Og hadde vel noen 100 meter igjen. Hoderegning har aldri vært min styrke, sÃ¥ jeg fant ut at jeg hadde 5 min pÃ¥ meg til Ã¥ komme opp pÃ¥ ca 21 min…
50 meter lenger opp slo fasit meg i hodet : jeg hadde 3 min, ikke 5 min 🙂

Jeg løp pÃ¥ 21.02. 7 sekunder raskere enn tidligere pers. Jeg fikk aldri syra og hadde egentlig løpt ganske enkelt opp bakken. Ikke var jeg sliten heller, heller litt mer sÃ¥nn : var dette alt? Og følte meg litt snytt…
Joggeturen hjem etterpå var som å løpe med nye bein!

14572075_10207625254571354_2147152281_o
PÃ¥ bildet ser jeg faktisk ganske sliten ut, men jeg følte meg ikke sÃ¥nn…Ser du godt etter sÃ¥ stÃ¥r det en kjent kar og heier…FOTO : Hanne Winje

Søndag skulle jeg løpe med Ole Arne – vÃ¥r vanlige langtur pÃ¥ grusveiene i marka. De turene er ukas beste egentlig, for praten gÃ¥r lett om alt mulig og vi ler mye, selvom vi til tider ser ut som 2 gamle herremenn pÃ¥ blÃ¥bærtur.
Men denne morningen ville jeg prøve noe nytt…Først ta frem splitter nye løpesko som test til NYC, deretter Ã¥pne løpeturen med 4 x 1000 meter i maratonfart, for sÃ¥ Ã¥ løpe med Ole Arne – og tilslutt løpe 2 x 1000 pÃ¥ veien hjem.
Hvordan jeg resonnerte rundt denne planen vet jeg ikke – det bare ble sÃ¥nn! Som det ofte gjør nÃ¥r jeg lar tankene slippe fri!
Jeg løp 4.18, 4.08, 4.03 og 4.06. Det positive var at de alle gikk under terskel og at jeg fikk røska litt i muskulaturen før Ole Arne dukket opp. Så langturen føltes for min del enkel. Og de nye skoene satt også perfekt.

Jeg var mer spent pÃ¥ de 2 x 1000 etter Ã¥ ha løpt til sammen 30 km. Og ganske riktig – den første gikk «tregt» ( 4.23) . Jeg tenker at det satt mest i hodet fordi jeg ikke trodde jeg skulle klare Ã¥ løpe fort! PÃ¥ den siste var det derfor full skjerpings – og vips, sÃ¥ løp jeg pÃ¥ 4.14!
Hva jeg fikk ut av den økta ? Aner ikke….
Men jeg fikk løpt noen 1000 metere da – er jo ikke fy skam det heller.

Fortsatt er det massevis av tid til Ã¥ tulle bort greiene pÃ¥. Av erfaring sÃ¥ er det ofte de siste ukene jeg er dÃ¥rligst pÃ¥. Det derre med Ã¥ slippe opp – har aldri vært min beste gren. Jeg vil jo løpe! Det er jo det Ã¥ løpe hver dag som er stilig..Samtidig vet jeg jo at alle lærebøkene sier noe om Ã¥ slippe opp..
En ting jeg gjør annerledes da, er at jeg nÃ¥ gÃ¥r til massør jevnlig. Psykisk sÃ¥ hjelper det veldig og de neste ukene blir det mer av det. Det gjør noe sÃ¥ inn i granskauen vondt nÃ¥r hun jobber med sete / hamstring – men jeg føler meg alltid som et nytt menneske nÃ¥r jeg gÃ¥r ut derifra. Og i min alder er det gull verdt  ….

When you run the marathon, you run against the distance, not against the other runners and not against the time.

Haile Gebrselassie

Zlatan og jeg

Mens Oslo maraton uka var pÃ¥ sitt verste tenkte jeg pÃ¥ turen til Manchester helgen etter. Og den turen holdt meg liksom oppe…
Jeg skulle pÃ¥ tur med Lasse og Aleksander ( far og sønn) – begge 2 like lange som skyskrapere, med humor enda lavere enn mitt nivÃ¥ ( det sier en del) + upÃ¥klagelig blide hele tiden. I tillegg skulle  vi se se Manchester United spille fotball…Jeg HATER egentlig United, men Aleksander digger jo United, sÃ¥ det var enkelt sÃ¥nn sett. Tross alt har jeg kjent guttungen siden han var 60 cm lang!

Selvsagt hadde jeg med løpesko!
Planen var Ã¥ løpe hver dag – noe jeg selvfølgelig klarte..Løping og meg er sÃ¥nn – uansett hvor død jeg er om morran. Etter litt research hadde jeg funnet ut at det var et sÃ¥kalt «Parkrun» i en park 3 miles unna hotellet – som startet 9 om morran.
Egentlig en ganske dÃ¥rlig kombo at jeg er trøtt og treg, samtidig som jeg er distre og bare vet at jeg skal til en park – i en eller annen retning. Og ja – jeg løp feil..
Heldigvis rakk jeg løpet. Parkrun er løp på 5 km i diverse parker året rundt. Konseptet er engelsk og det er gratis. Jeg tenkte at det sikkert dukka opp 100 stk max. Ditto mer overrasket ble jeg når så hvor mange som faktisk dukket opp for å løpe 5 km kl 0900.

For hele 322 stk stilte opp. Race director var en pratsom, men hyggelig dame pÃ¥ min alder. Hun spurte tilogmed om det var noen visitors from abroad i plenum. En mann rakk opp handa : MEG. Og alle sa hei til duden fra Norway 🙂
5 km er absolutt ikke min distanse, det er for kort og det gÃ¥r for fort…Og igjen – klokkeslettet..
Men kanskje gjorde miss race director det hele veldig «koselig». Hun fikk frem smilet i alle og det smittet. Ergo ble stemningen ved start veldig fin og uhøytidelig.
Jeg visste ingenting om løypa, så det var bare å følge strømmen. Stort sett var det asfalt, med noen grusvei strekk i mellom.

Beina kjentes ut som de hadde sovet for lite – de hadde de ogsÃ¥…Men kanskje var hamburgeren og pommes frites pÃ¥ Hard Rock cafe en bra oppladning. Jeg spiser jo aldri sÃ¥nn mat – men gamlingen ( Lasse) – ville jo dit for Ã¥ se gamle menn spelle gamle hits fra 80 tallet…

Km 1 gikk pÃ¥ 3.57 – jeg trodde selv jeg løp pÃ¥ nærmere 4.30…Det kjentes jo ut som om jeg «jogget». km 2 og 3 gikk litt roligere, men jeg jobbet meg hele tiden gjennom feltet. Etter ca 3 km passerte jeg ogsÃ¥ en kar som sa noe om the fast norwegian guy 🙂
Egentlig er det lenge siden jeg har løpt sÃ¥ fort som jeg gjorde denne morran i en park i Manchester. Jeg løp pÃ¥ 20.15 og ble nr 30 av 322 stk. Tid og plassering har null betydning altsÃ¥ – det viktige var Ã¥ fÃ¥ litt fart i beina.

parkrun
«the fast guy from Norway»

Joggeturen tilbake til hotellet etterpå var lystig, for jeg hadde jo løpt helt ok. Og snart skulle jeg jo se Zlatan!
Zlatan er egentlig ikke en type jeg liker, litt arrogant og kanskje en smule overlegen i væremÃ¥te – men samtidig veldig kul i mÃ¥ten Ã¥ være pÃ¥. Og at han kan bruke en fotball visste jeg jo.
Lasse hadde fikset gode plasser – og sammen med 75000 andre satt vi og ventet pÃ¥ «the red devils». Det morsomme med fotball pÃ¥ dette nivÃ¥et , er at selv voksne menn blir som barn. Foran meg satt en gammel mann pÃ¥ sikkert 70 – han tok bilder i hytt og pine og var relativt ivrig . Og mange hadde selvsagt #9 IBRAHIMOVIC pÃ¥ ryggen.

At Zlatan kunne spille ball, fikk vi se fort. Jeg satt egentlig og bare fulgte med pÃ¥ hva han gjorde. Ikke alt var like bra, noen ganger blir det for elegant, selv for han. Og ingenting av det han gjør, skal gjøres enkelt. Det skal hele tiden se vakkert ut….
Stort sett gjør det også det. Han løp ikke mest, men alt han gjorde ble gjort med 100% trygghet på egne ferdigheter. Kampen var vel aldri spennende, til det var United et par 3 hakk bedre enn Leicester.
Men kampen, stemningen og atmosfæren på drømmenes teater var verdt alt sammen. Og noen ganger går tiden bare for fort.
Og kanskje lærte en litt usikker 51 Ã¥ring noe om hvordan livet skal være – pÃ¥ den mÃ¥ten at du mÃ¥ tørre Ã¥ være deg selv – uansett. SÃ¥nn sett liker jeg Zlatan – han er 100%.
«you don’t get chances, you take them » – som han ogsÃ¥ sier.

Det samme er de fleste taxi sjÃ¥førene der borte ogsÃ¥…De snakker mye og har relativt ofte rett i det meste – according to themselves!
Utelivet i Manchester kan sammenfattes i et ord : HUD, mye HUD!

Søndag morgen skulle jeg løpe 20 km. Jeg hadde ingen peiling pÃ¥ retning og slikt, sÃ¥ jeg bare løp til venstre for hotellet – og sÃ¥ fikk jeg bare se hvor jeg havnet.
Det er digg Ã¥ løpe pÃ¥ nye steder og du lærer ganske mye om byen pÃ¥ den mÃ¥ten. Jeg havnet litt utenfor bykjernen hvor leilighetene ikke akkurat er top notch. De er rett og slett ganske sÃ¥ slitne og enkle – det samme kan nok ogsÃ¥ sies om menneskene jeg sÃ¥ der..Men nÃ¥r det er sÃ¥ mye Ã¥ se pÃ¥ og ikke minst tenke pÃ¥, sÃ¥ gÃ¥r tiden ganske fort den. Jeg løp langtifra fort – til det har jeg konstant for slitne bein…Det løsner liksom ikke og farten er bare «treig»

Jeg har lært meg Ã¥ leve med det. TÃ¥lmodighet er alltid en dyd osv. Og sÃ¥ lenge tÃ¥ka letter i New York om noen uker spiller det ingen trille. Hvis tÃ¥ka da IKKE letter….Vel, vi lar den henge i lufta:)

Mandag morgen løp jeg ogsÃ¥ – langs kanalen. Veldig mye søppel…Engelskmenn griser ordentlig! Men samtidig veldig fint , i rÃ¥ engelsk morgenluft. Jeg tenkte pÃ¥ at jeg hadde hatt en bra tur – akkurat sÃ¥ bra som jeg hadde trodd : jeg hadde sett fotball, drukket øl og ledd vanvittig mye sammen med skyskraperne fra Stovner. Kanskje var den eldste skyskrapern litt lei av kjeften som stort sett aldri var stille – men har man det moro, sÃ¥ man jo vise det!
Løpeturen mandag morgen var egentlig finest. Den siste turen pÃ¥ nye steder er alltid det – for da gjelder det Ã¥ suge til seg sÃ¥ mye som mulig. Slik at noe lagres pÃ¥ harddisken for alltid .

kanal2
Kanal løping – best there is !

NÃ¥ er det ca 5 uker til NY. Jeg er ikke der jeg ønsker Ã¥ være – det er det bare Ã¥ innse…Jeg løper harddøkter i maratonfart, men beina vil liksom ikke gi meg noe gratis. Det er slitsomt – samtidig vet jeg at New York blir stort for en som aldri har vært i USA før…SÃ¥nn sett fÃ¥r bare maratonen gÃ¥ som den vil. Jeg skal fortsatt ha troa pÃ¥ at det er mulig Ã¥ løpe fort – ogsÃ¥ fÃ¥r vi se..

zlatans-beste-gullkorn-united-no_2016-09-28_23-07-57

Ja, jeg trener!

Det er 6 uker til New York maraton.
Jeg er 51 , men det føles som om jeg er 78 og at beina er av et kaliber som ikke egner seg til noe annet enn Ã¥ spille bingo med… Jeg er evig trøtt og det Ã¥ stÃ¥ opp om morran er som Ã¥ kjempe mot noe umulig. Hver eneste morgen gÃ¥r tanken bare pÃ¥ Ã¥ snu rumpa til verden Ã¥ sove videre…Før om Ã¥ra kunne jeg klare meg lenge med 4-5 timer søvn – nÃ¥ er det omtrent umulig….

Mye skyldes nok Oslo maraton jobbingen i hele forrige uke. Det var mye jobbing, lite trening og lite søvn. Jeg hadde faktisk hele 3 dager UTEN løping…Det er ganske lenge siden det har skjedd. Kanskje trengte jeg det og hadde garantert godt av det, heldigvis aksepterte jeg det ogsÃ¥. Egentlig hadde jeg vel ikke noe valg heller – for det Ã¥ tvinge seg selv til Ã¥ trene nÃ¥r kropp og hode ikke er i nærheten av Ã¥ ville, er sÃ¥nn sett ganske meningsløst. Oslo maraton jobbingen var ikke det. Det var en lærerik uke – kanskje enda mer lærerik enn i fjor.

Det er noe med Ã¥ jobbe sammen med bra folk og Ã¥ gjøre det beste ut av det man har Ã¥ jobbe med.  Ikke at jeg nødvendigvis passer som sjef heller, men det er noe ganske pirrende med Ã¥ mÃ¥tte ta avgjørelser basert pÃ¥ egne vurderinger – og Ã¥ se at det faktisk fungerer.
SÃ¥ lørdagen med alle løperne og DET været – var egentlig bare moro.

først pÃ¥ kvelden nÃ¥r jeg skulle hjem – kom nedturen..Da ble det stille og den trøttheten du har holdt pÃ¥ avstand hele uka kommer kastende over deg. Natt til søndag sov jeg 9 timer…
Søndag skulle jeg selvsagt ta igjen for tapte løpeturer og endte opp med 34 km i marka.. Lurt eller ikke – gjort er gjort!

sliten
Sliten…

Denne uka mÃ¥tte jeg jo ogsÃ¥ prøve Ã¥ løpe litt fort igjen ogsÃ¥…Mandag og tirsdag var det ganske umulig…SÃ¥ da ble det Ã¥ prøve pÃ¥ SRM onsdag..Tanken var 3 runder, med økende fart pr runde. Konkret skulle det være 4.15, 4.10 og 4.05 fart.
Joggeturen bort til Sognsvann var ikke av det oppløftende slaget – beina var alt annet enn freshe og jeg funderte jo pÃ¥ om det hadde noe for seg Ã¥ følge planen.
Samtidig er 4.15 – som er min maratonfart egentlig ikke sÃ¥ «fort». I hvertfall ikke pÃ¥ drøye 3 km.

Det ble 3 runder pÃ¥ 4.15, 4.10 og 4.11 – fart. 2 av 3 er godkjent, men jeg mÃ¥tte jaggu jobbe for det. Det føltes som om Ã¥ sykle med firkanta hjul…Hvor hver eneste meter mÃ¥tte jobbes for – og jeg fikk egentlig ikke betalt for det heller.
I dag var planen Ã¥ løpe til jobb – det ble det aldri noe av gitt. Søvn var mye deiligere..
Løpeturen ble utsatt til etter jobb. Det ble 10 km rolig rundt Sognsvann – Og var det ille i gÃ¥r pÃ¥ høy fart, var det faktisk enda verre pÃ¥ rolig fart i dag..
Beina var såre og kroppen litt i ulage.

SÃ¥ nÃ¥r jeg etterpÃ¥ sitter i bilen pÃ¥ vei til Elixia Røa, for Ã¥ ha triathlon timen min – sÃ¥ er ikke optimismen veldig stor. Svømmingen stod jeg over – jeg har rett og slett ikke lyst til Ã¥ svømme…
Kanskje glente jeg alt siden det var sÃ¥ mange med,kanskje gjorde 30 min sykkel at beina fikk noe annet Ã¥ jobbe med  – eller sÃ¥ er jeg nÃ¥ sÃ¥ generelt sliten at det svinger ganske mye. spinningen med 10 x 2 min gikk greit. Jeg blir nok «litt» gira nÃ¥r salen omtrent er full og glemmer at jeg er sliten.. Løpingen etterpÃ¥ med 10 x 2  gikk enda bedre. nÃ¥r mølla stod pÃ¥ 5.00 fart, sÃ¥ gikk det for sakte og jeg var nødt til Ã¥ øke farten.

De vonde beina jeg hadde rundt Sognsvann litt tidligere var helt borte. Og løpingen gikk utrolig nok bra. Igjen er det nok slik at jeg «glemmer» nÃ¥r det er mange i salen. Fokuset blir mere Ã¥ motivere sÃ¥ DE fikser og svaret ligger nok der : flytte fokuset!

Kvelden var ikke over med det. For etterpå skulle Lars Erik og jeg trene overkropp og mage.

Styrketrening er nÃ¥ fantastisk moro. Og særlig nÃ¥r du ser at kroppen forandrer seg. Med Lars Erik som kyndig og motiverende trener – er det ganske enkelt, Selvom han sørger for at jeg tilslutt ikke er i stand til Ã¥ bruke armene fordi han har kjørt de helt ned..
Jeg skjønner at styrketrening gir et kick! Ganske enkelt fordi det er så vanvittig synlig når tingene gjøres riktig. Det å mestre det gir meg også en selvtillit jeg nok sårt trenger. Ikke for at jeg nødvendigvis skal bli Hulk å fly rundt å brife, men mere fordi mestringsfølelsen er så enorm fordi jeg aldri har vært særlig sterk.

Lars Erik korrigerer meg sÃ¥ fort jeg løfter galt. Det skal ikke rives og røskes – det skal fokuseres pÃ¥ Ã¥ løfte riktig slik at riktige muskler blir trigget. Den tilnærmingen er gull verdt!
SÃ¥ da blir det som før i tiden egentlig bare var tidtrøyte, nÃ¥ førsteklasses trening – med en trener som tar meg ganske langt avgÃ¥rde.

Gulroten ligger litt foran meg – til den dagen jeg kjører Pull ups ordentlig…Det er i sÃ¥fall noe jeg aldri har klart før i hele mitt liv…Den dagen vil jorden stÃ¥ stille….
pullups
Foreløpig pullups med strikk – men snart, snart UTEN 🙂

Kan godt være at all styrke og core trening er med på å gjøre meg sliten på en helt annen måte enn før. Siden alt nå gjøres med kvalitet. Så balansegangen er ganske tynn. Heldigvis har jeg en plan på det i forhold til  New York maraton..

Og som Zlatan sier : «you don’t get chances, you take them «

Livredd

Livet blir hva man gjør det til , har jeg lest flere steder.
Og det stemmer faktisk veldig godt har jeg funnet ut. Ikke alt du gjør i livet blir som det er tenkt, massevis av ting er sagt, minst like mange ting er gjort – og mye av det kom bare helt ut av det blå.
Også kan man sitte å se ut av vinduet å tenke : hva hvis jeg hadde gjort det annerledes?
Det fine med livet – er at det får jeg aldri svar på….
Jeg er ikke en sånn filosof av legning, som konstant sitter og tenker på livets forunderlige verden. Men mange ganger kjenner jeg at jeg er litt livredd…

Livredd for å den ene feilen som liksom snur opp ned på alt. Kanskje burde jeg bare slutte å være livredd, kanskje burde jeg bare leve akkurat NÅ – og kjenne på at akkurat i det ene nanosekundet som er NÅ – så er alt bra.
Og kanskje burde jeg begynne å tenke litt sånn, da hadde jeg sluppet ganske mange sider i boka mi – under kapittelet – livredd.

Livredd er aldri bra, da gjør du feil i neste scenario. Eller feil er ikke riktig ord heller – mer sånn at du presterer litt sånn galt bare.
Livredd kan også være ”litt” bra – jeg er jo alltid livredd de gangene jeg har svømt i Hardangerfjorden på Norseman. Og særlig første gangen. Jeg husker jo godt panikken som kom i det jeg traff vannet og kjente instant at NÅ er jeg virkelig nære den endelige slutten…Ikke noen god følelse i et element du absolutt ikke takler – eller i hvertfall tror du ikke takler! Og den hendelsen kan ganske lett gjenkjennes i andre kapitler av mitt liv.
Det er mye jeg tror jeg ikke takler – og da handler man gjerne urasjonelt under press. For istedenfor å tenke – så gjør man bare.

Så også på svømmingen i Norseman første gangen : jeg tenkte ikke, jeg bare gjorde…Og etter en ganske lang stund i vannet kommer man opp og er bare lykkelig for å være i live.
Så lykkelig at resten av Norseman er nødt til å bli en suksess, ganske enkelt fordi jeg overlevde fjorden!
Jeg sammenligner ofte livet med idrett – det er mange nedturer og mange oppturer som er sammenlignbare. Men det meste løses når man får et startnummer på brystet – da blir jeg en helt annen person, omtrent som Clark Kent når han har fått på seg kostymet sitt…Jeg blir absolutt ikke uovervinnelig og kryptonitt har jeg ikke – men tydeligvis så funker ting bedre da.
Ergo har jeg tenkt mange ganger at jeg burde ha et startnummer i baklomma hele tiden – for så å ta det på når alarmen i toppetasjen går…

halvmaraton_tim_bennett_img_1570
Stor og sterk Рmed startnummer p̴ ! FOTO : Heming Leira /kondis.no

På samme måte kan jeg sitte å gruble før en løpetur også. Og være redd, livredd for at jeg ikke får til det jeg har tenkt å gjøre på dagens løpetur. Sånn er det ofte. Noen ganger er løsningen å løpe med andre, for da slipper jeg å tenke så mye. Da kan jeg leve i nuet og ha det moro. Sikkert mange som har tenkt at jeg både har diagnose sånn og slik fordi skravla går ustanselig og mye av det som kommer ut er ganske lavt i iq verdi. Men sånn blir det når jeg lever akkurat der og da – når verden utenfor x antall løpesko ikke finnes – da har jeg en luftlomme til å bare være. Være meg selv uten å være livredd…

I dag skulle jeg løpe intervaller : 10 x 1000 m…Alle signaler sa meg at det kom til å bli slitsomt – og at det kunne ende som ren katastrofe.. Oppvarmingen til og rundt Sognsvann var tung og treg. Alene var jeg også, noe som ikke er optimalt for da er tankene ganske tilstede. Jeg er redd for og mislykkes og redd for at jeg ikke klarer å få det til. Litt nølende starter jeg på første intervall og redselen for å feile er der. Det blir som å liste seg frem slik at ingen skal se at det går sakte.
Jeg løp alle 10 intervallene, jeg løp de med kortere pauser enn tenkt – og de gikk fortere enn tenkt.
Og når jeg etterpå jogget hjem så var jeg oppriktig GLAD på egne veier. Jeg hadde ikke feilet!

Mye mulig setter jeg hele tiden mine evner opp til tiltale, ingen god plan egentlig. Hverdagen er heller ikke som en intervall hvor du hele tiden har muligheten til å gjøre det bedre. I hverdagen er det ofte det du gjør der og da som kan velte hele lasset..
Sånn sett er løpingen lettere. Ofte tenker jeg derfor at jeg kanskje burde opptre som når jeg løper – i dagliglivet. Kanskje , eller ganske sikkert så hadde jeg sluppet mye dumt – og vondt.

Men blitt en dårligere løper…

Nå er det 8 uker til New York maraton – jeg er ikke redd for den. For jeg klarer fint å komme gjennom den. Jeg er heller ikke redd for at jeg ikke klarer å løpe under 3 timer. Tiden blir hva den blir, men jeg fortsetter å jobbe for å kunne være i  stand til å klare det. Men jeg kommer uansett til å være livredd de 4 -5 siste sekundene før start. Sånn er det bare!

kara

Løpe med djevelen

I dag sÃ¥ jeg Spania Rundt pÃ¥ tv’en -og i en  reklamepause dukket det opp en greie fra  TV-shop om en eller annen vidundermaskin som ved 5 minutters trening hver dag, bla skulle gi deg slanke bein!
Reklamen sa ogsÃ¥ at denne maskinen var MYE bedre enn løping – fordi løping tar tid!  Jeg tror faktisk jeg sa til meg selv HØYT : løping tar tid, som en reaksjon…Snakk om Ã¥ prøve Ã¥ selge produkter for enhver pris a.
Løping tar tid hvis du trener mye ja, men det reklamen ikke sa noe om er at løping er ganske effektiv trening da OG du får slanke bein.
Løping kan ogsÃ¥ gi trege bein…Eller tunge – eller bÃ¥de tunge og trege. Mine føles som de er det ganske ofte egentlig. Noen vil sikkert si at det kanskje ikke er sÃ¥ rart da, fordi jeg trener for mye that is. Jeg kan sikkert argumentere i mot det – men tenker at det ikke er viktig. For løpinga mi angÃ¥r jo bare meg egentlig 🙂

Og det er bare jeg som kjenner pÃ¥ hvordan det er Ã¥ ta de skjelvende første skritt pÃ¥ de samme beina. I morges ble jeg ogsÃ¥ tatt igjen av en dame rundt Sognsvann, som jeg trodde jeg greit skulle holde bak meg…Min reaksjon ?  Faen tenkte jeg, hva gjør jeg nÃ¥ a ? Og dama løp faktisk fra meg før jeg fikk summet meg! Egentlig burde jeg jo bare la henne løpe uten Ã¥ tenke over det. Løping er for alle og alle løper sitt løp utifra sine grunner, vaner, handlinger og mye annet rart…Det blir som en motorvei det, hvor biler i alle størrelser kjører i forskjellige farter. Vel er det farts sklilter der, men de fleste kjører allikevel enten over eller under uansett. Og pÃ¥ motorveien bryr jeg meg lite om det.

resfjellet
Med reklamen på og startnummer på magen !

Men i dag, sÃ¥ brydde jeg meg om hu dama som i joggebukse løp fra meg…Jeg hadde jo ordentlig løpeshorts, med reklame pÃ¥. Jeg hadde ordentlig løpetrøye – ogsÃ¥ med reklame pÃ¥ ! Jeg hadde løpesko som var 6 km fra Ã¥ runde 1000 km løpte km ( Strava holder orden pÃ¥ alt ) og jeg burde jo strengt tatt nesten bare skjene ut i skogen Ã¥ dø…
Selvsagt gjorde jeg ikke det Рistedenfor s̴ fikk jeg orden p̴ tankene og gjorde det eneste riktig : jeg tok henne igjen!
Noen ganger her i verden sÃ¥ man sette skapet pÃ¥ plass og ta ansvar. Jeg løp «lett» forbi og prøvde Ã¥ se ut som jeg var en løper – jeg hadde tross alt reklame pÃ¥ meg 🙂
Det morsomme er dog at jeg allikevel kikket meg litt nervøst tilbake, bare for Ã¥ se om hun kom til Ã¥ svare…Hadde hun gjort det OG tatt meg igjen en gang til – sÃ¥ hadde jeg nok lagt løpeskoene bort – og heller kjøpt den vidundermaskinen fra TV-shop. Hun var ikke djevelen, hun var faktisk bare en jogger som hadde bedre bein enn meg der og da.
Dem lille smarte delen av meg, vet jo at jeg nok hadde slått henne i vilket som helst løp..

Greia er vel heller at jeg ikke lenger er p̴ motorveien hvor alt er smooth Рog fart bare er snakk om ̴ gire til rett tid. Jeg er ute p̴ den litt humpete sideveien og har bare de tunge girene igjen.
Jeg prøver Ã¥ se elegant ut uansett og reklamen hjelper jo litt – tenker jeg. Da ser jeg litt proff ut og folk tenker sikkert at han trener sikkert sÃ¥ mye og sÃ¥ hardt – at nÃ¥ er han bare ute og jogger..
Det føles som jeg jogger by the way 🙂
Og foran hver eneste intervalløkt jeg nÃ¥ har – sÃ¥ er jeg mest spent pÃ¥ om jeg klarer Ã¥ løpe sÃ¥ fort som jeg skal!
Men when push comes to show – sÃ¥ leverer jeg faktisk. Utifra hva jeg skal gjøre om 10 uker i New York – sÃ¥ leverer jeg. Men i forhold til «vanlig» standard har jeg litt Ã¥ gÃ¥ pÃ¥. Og kanskje justerer man nivÃ¥et litt bare sÃ¥nn for Ã¥ føle at ting er pÃ¥ stell.
Og kanskje har jeg ikke djevelen løpende bak meg lenger – for da hadde jeg løpt fortere…
Og kanskje er det like greit. For det er veldig lite sjarm i å ha den typen etter seg.

Ikke vet jeg, men løping er uansett mye bedre enn Ã¥ stÃ¥ 5 minutter hver dag pÃ¥ en maskin, som gir deg en totaltrent kropp pÃ¥ 1 uke..SÃ¥ jeg kommer nok til Ã¥ velte ut av senga i morgen tidlig ogsÃ¥, halte ut pÃ¥ badet ( alle sier det ser ut som jeg halter nÃ¥r jeg gÃ¥r) – det er alder sier jeg da…
Kanskje blir det løping med reklame pÃ¥ i morgen ogsÃ¥ – image er fortsatt everything u know og garantert har jeg ordentlig løpesko pÃ¥. Retningen er som mange ganger mot Sognsvann. Ergo kan det være at den samme damen i den samme joggebuksen kommer løpende – og vips har jeg djevelen bak meg 🙂
Men denne gangen skal hun bare fÃ¥ løpe forbi meg hvis hun klarer. For hvorfor skal jeg løpe ETTER djevelen 🙂

th

Ikke tenke, bare leke

Jeg har aldri vært spesielt engstelig for Ã¥ gjøre ting jeg ikke er forberedt pÃ¥, sÃ¥ nÃ¥r min gode venn André sist onsdag spør om jeg vil overta hans start pÃ¥ Oslo Triathlon hadde jeg egentlig lyst med en gang. Jeg mÃ¥tte bare tenke litt over at jeg da ville «tape» noen km med løpesko i forhold til André 🙂
Men lysten til å gjøre noe morsomt vant gitt!

Så lørdag morgen syklet jeg ganske fornøyd opp til Sognsvann og gledet meg til å ha det gøy i noen timer. Prestasjon og sånt tenkte jeg nada på. jeg skulle ikke delta fordi jeg måtte prestere. jeg skulle delta fordi triathlon er moro.
Jeg hadde ikke svømt ute i Ã¥r, ei heller syklet mer enn 2 turer pÃ¥ landeveissykkel heller. Ergo som vanlig stoler jeg pÃ¥ at min kondisjon drar meg greit gjennom – det gjør den alltid!
Også var jeg litt lysten på å se om all styrke / core trening jeg nå gjør ville merkes på svømmingen. Det var nesten det jeg var mest keen på å finne ut av !

Starten gikk kl 0900, det var 16 grader i vannet, ikke veldig varmt – men helt greit. Jeg var sÃ¥pass dÃ¥rlig forberedt at jeg ikke hadde strammet brillene ordentlig heller, sÃ¥ det kom vann inn pÃ¥ det ene øyet jevnt og trutt…Kanskje burde jeg bare ha stoppet og fikset det – men den tanken tenkte jeg faktisk aldri !!!
Svømmingen gikk bra – til meg Ã¥ være. Jeg følte jeg lÃ¥ bedre i vannet og at jeg hadde en mer stabil kropp. Samtidig som armene mine var sterkere enn noensinne. Ikke sÃ¥ rart egentlig for nÃ¥ tar jeg jo 25 push ups hver dag, etter Ã¥ ha startet pÃ¥ 7 stk for noen mÃ¥neder siden. Det positive sÃ¥nn sett er at jeg har ganske mye Ã¥ gÃ¥ pÃ¥…

svøm
Tim the swimmer. Ganske alene som vanlig 🙂

jeg brukte 44 min i vannet, det er ikke fort – men allikevel raskere enn før og det med null turer ute i Ã¥pent vann. I skiftesonen har jeg som vanlig god tid – sÃ¥ god tid at jeg satte meg ned pÃ¥ bakken for Ã¥ ta pÃ¥ sokker og sko. Hvorfor skal jeg stresse og mase stÃ¥ende, nÃ¥r jeg kan gjøre alt like fort sittende uansett?
Syklingen hadde jeg også gledet meg til. For sykling er ganske gøy faktisk. Så det å sette seg på jernhesten i retning Maridalen var helt kanon. Dalen var full av syklister i alle fasonger. Og jeg tenkte at sånn sett så må triathlon være en ypperlig breddeidrett. For alle er som regel god i en av grenene slik at det hele jevner seg ut. Samtidig så er kampen egentlig bare mot deg selv.
Ofte så føler jeg at jeg teknisk sett er like god på sykkel som med løpesko. Og tror at jeg kunne ha syklet ganske så bra hvis jeg hadde gått inn for det.  Sykling er også veldig i gøy  forhold til det å planlegge hvordan jeg skal sykle flatt vs bakker osv. Fart er også et aspekt som jeg liker.

Sykkeltiden ble 1.11 på 40 km, utifra forutsetningene er jeg fornøyd med det.

sportograf-85496258_lowres

Den avsluttende løpingen ble sÃ¥nn akkurat passe. Selvsagt var det en liten prøvelse Ã¥ gÃ¥ rett fra sykkel. Beina var ogsÃ¥ ganske slitne løpsmessig fordi jeg har løpt sÃ¥nn ca drøye 700 km siden 4 juli. Da trenger beina litt tid til Ã¥ bli varme….Smerten i rumpa var ogsÃ¥ ganske pÃ¥tagelig etter syklingen – den trengte jeg ogsÃ¥ litt tid pÃ¥ Ã¥ løpe av meg…SÃ¥ de siste 5 km gikk mye bedre enn de første 5. Igjen sÃ¥ koste jeg meg allikevel. For igjen sÃ¥ er det jo folk og røvere i alle fasonger. Og det syns jeg er fantastisk kult Ã¥ se pÃ¥!!!

Jeg avsluttet bra og hadde en egen heiagjeng i familien Heimbeck, som ga meg MYE feedback hele dagen.
Jeg kom pÃ¥ side 3 av 4, pÃ¥ resultatlisten. Det spiller ingen trille. Jeg fikk en super dag pÃ¥ Sognsvann med massevis av andre folk, som hadde det minst like gøy som meg. Og jeg var enda blidere nÃ¥r jeg etterhvert syklet hjem…

sportograf-85499178_lowres
Den rosa mannen  – med dekknavn…

Og med det var triathlon sesongen over, den ble kort og hektisk kan man jo si!

NÃ¥ blir det Ã¥ se mot New York maraton. Det er i dag 12 uker dit….Og den første økten mot New York ble en rolig langtur pÃ¥ 10,5 km i 5.26 fart. Jeg skal prøve Ã¥ trene pÃ¥ det jeg er dÃ¥rligst pÃ¥ de neste 12 ukene : nemlig det Ã¥ gjøre kvalitetsøkter over tid i riktig fart. Jeg kan lett løpe intervaller i maratonfart eller bedre – men de lengre tempoøktene i samme fart, er jeg dÃ¥rlig pÃ¥….
Og med litt hjelp fra kyndig hold – blir de neste 12 ukene spennende….

TCS New York City Marathon_2016-08-15_21-19-44
Nedtelling. Det gjelder å gjøre noe riktig de neste 82 dagene!

Fysisk sett er jeg altsÃ¥ bedre trent enn noensinne, Jeg er sterkere i hele kroppen og løper mer stabilt riktig. Det kjennes ogsÃ¥ nÃ¥r jeg løper – dermed blir selvtilliten ogsÃ¥ bedre.
OgsÃ¥ kan man jo spørre seg selv om hva som er viktigst : løpe maraton fort eller generelt være i fysisk bra form. I min alder er den fysiske formen klart viktigst 🙂

Konkurranse instinktet føles sÃ¥nn sett litt borte. Øktene med Lars Erik pÃ¥ Elixia Røa er morsomst. De gjør vondt, men de gjør meg sterkere….Sist tirsdag knelte jeg etter Ã¥ ha stÃ¥tt i 90 grader pÃ¥ bosuball opp ned med 15 kg pÃ¥ lÃ¥rene i 40 sek…..Da vet du at du gjør noe som gjør deg sterk….Og igjen sÃ¥ er Lars Erik verdens beste innpisker.
Jeg skal helt sikkert løpe noen løp før New York, men de løpes nok mest for moro skyld – for leken er nÃ¥ viktigst…

The only way is OPP…

Opptur har jeg hørt om mange ganger…Kanskje er det noe Martin Johnsrud Sundbye trenger nÃ¥ ogsÃ¥?
Ikke vet jeg altså, men opptur ble i hvertfall tema denne uka. For hva gjør en når en har tid til overs, en 10 års gammel Volvo UTEN United Bakeries på panseret som fortsatt går som en kule..Da kjører man til Bøverdalen onsdag kveld fra Oslo!

Men altsÃ¥, etter Ã¥ ha løpt Rallarvegsløpet forrige helg, fikk jeg litt blod pÃ¥ tann og ville gjøre noe annet jeg ikke er sÃ¥ god pÃ¥ , nemlig Ã¥ sprette opp fjelltopper…
SÃ¥ torsdag formiddag stÃ¥r jeg altsÃ¥ pÃ¥ Spiterstulen ( 1104), med planen om Ã¥ løpe opp til Galdhøpiggen(2469). Jeg fant tilogmed ut at rekorden opp var pÃ¥ smÃ¥pene 1.08 – uten at jeg visste hvordan terrenget var. Men skjønte vel raskt at det var en tid jeg skulle slite med.. Alle rundt meg stilte i førsteklasses fjellutstyr og sekker store som hus…Jeg trengte jo ikke det, jeg skulle jo bare dundre opp fjellet og snu…

Etter Ã¥ ha blitt en sterkere og bedre trent dude etter alle øktene med Lars Erik, sÃ¥ ville jeg se om det virkelig stemte og om mestringsfølelsen ble deretter. SÃ¥ med blikket rettet sÃ¥nn ca 1 meter foran meg satte jeg avgÃ¥rde. Opp gÃ¥r det med engang og folk lurte veldig pÃ¥ hva jeg skulle, der jeg kom halsende og egentlig hadde dÃ¥rlig tid…Planen var ikke Ã¥ se pÃ¥ utsikten heller…Jeg jogget lett i starten. Ganske raskt ble den fine stien en steinrøys. Og jeg pustet allerede bra.
Jeg kjente meg allikevel sterk og syns det var lidderlig gøy – jeg satte beina stort sett pÃ¥ de riktige stedene og prøvde Ã¥ tenke som en geit….Det er søren ikke enkelt, for jeg har jo aldri sittet inne i hode pÃ¥ en geit liksom 🙂

I utgangspunktet er jeg høyderedd, men oppover rekker jeg ikke Ã¥ tenke pÃ¥ det – men skjønte at NED kunne jo bli interessant…Det var masse folk pÃ¥ vei oppover – og alle med disse store sekkene pÃ¥. Jeg hadde en liten Salomon sekk, med en drikke flaske oppi, en buff og hansker. Jeg skulle jo for faen bare raskt opp og ned….Og tenkte litt pÃ¥ en film jeg hadde sett for mange Ã¥r siden : An englishman who went up a hill, and came down a mountain .
Og følte at det var det min «ekspedisjon» handlet om egentlig! Dette var jo bare for Ã¥ utfordre meg selv, fÃ¥ luftet tankene litt og kanskje fÃ¥ litt fred inni meg.
Tanker fikk jeg aldri tid til, jeg hadde mer enn nok med å fokusere på å komme meg opp som en geit!

Folk heiet pÃ¥ meg og lurte pÃ¥ hvor fort dette skulle gÃ¥ liksom…Jeg svarte at planen var sÃ¥nn ca 1.30, som jo var litt bak rekorden – men det var jo jomfruturen min opp her da..
Innimellom var det partier med vÃ¥t og tung snø – der kom syra gitt, men jeg spratt jo forbi alle her ogsÃ¥ – sÃ¥ jeg hadde jo en viss fart 🙂
Og jeg er jo en som elsker Ã¥ kjenne litt pÃ¥ det Ã¥ ha det vondt i aktivitet – jeg lever jo liksom best da. Og nÃ¥r blodsmaken kom, sÃ¥ var lykken gjort. Jeg hadde fÃ¥tt blodsmak!!! Det har jeg jo ikke hatt siden jeg var dÃ¥rlig trent og røyka tilbake pÃ¥ starten av 2000 tallet.
De snaue 6 km opp til toppen tok tid…Det begynte Ã¥ snø ogsÃ¥ – ganske mye en bitte liten stund ogsÃ¥ – men siden det gikk oppover sÃ¥ frøs jeg ikke. Jeg pustet som en evighetsmaskin og hadde det supergøy og var rimelig fokusert…Det er ogsÃ¥ sÃ¥nn at jeg blir mer gira nÃ¥r folk heier ogsÃ¥ – jeg er jo ganske enkel sÃ¥nn og lever meg litt inn i det Ã¥ være en slags «helt». I den grad en kan være helt ved Ã¥ løpe opp et fjell…

Jeg var pÃ¥ den meste folksomme toppen i Norge etter 1time og 53 min…Og ble raskt satt pÃ¥ plass av en eldre lokal herremann som hadde løpt pÃ¥ 1.13 i 1963…Han hadde helt sikkert løpt opp der 700 ganger etter det ogsÃ¥..
Sånt prellet av meg fort, jeg var såre happy med min egen bedrift og syntes jeg hadde vært ganske nære å løpe som en geit.
PÃ¥ toppen var det kaldt og snødde….Og fort skjønte jeg hvorfor folk hadde disse store sekkene…Jeg hadde altsÃ¥ bare en buff og hansker som «ekstra utstyr»..Heldigvis løp jeg i tights…planen var egentlig Ã¥ bruke shorts..

13717340_10153580011992163_5589564030071173951_o
Frosne Fritz pÃ¥ Norges tak….

Ned igjen kom som et sjokk. Jeg hadde jo snaut tenkt pÃ¥ hvor vanskelig det ville bli Ã¥ dundre ned pÃ¥ stive, skjelvne bein – samtidig som jeg frøs…Drikkeflaska hadde jeg heller ikke brukt pÃ¥ vei opp – sÃ¥ egentlig var jeg kjørt…Og steinene som stort sett lÃ¥ riktig til OPP, hadde noen nÃ¥ helt klart flyttet pÃ¥…
Men etter opptur, sÃ¥ kommer som regel en nedtur…
Og der jeg var ganske spretten og grasiøs oppover, var jeg nÃ¥ høyst dødelig. Jeg brukte mye lenger tid ned gitt, men hadde det gøy pÃ¥ de snøpartiene hvor jeg løp som en dust nedover…Snørra ordentlig 2 ganger pÃ¥ snøen – det betydde lite og var bare moro.   Jeg følte jo at jeg levde ordentlig der jeg lÃ¥ pÃ¥ ryggen og sÃ¥ pÃ¥ himmelen. Selvsagt kom jeg meg ned uten Ã¥ brekke hverken det ene eller andre OG ble tilogmed kjent med en kar fra Steinkjer – som nok syns jeg var en snÃ¥ling, til vi ble bedre kjent 🙂

Vel nede  – og i bilen var jeg fornøyd. Ekspedisjonen var vellykket den. Jeg hadde fÃ¥tt utfordret meg og fÃ¥tt bevist at jeg ER sterkere, smidigere og mer «modig» enn før. Da kan rekorden pÃ¥ 1.08 fÃ¥ leve sitt eget liv og jeg dundre videre til nye fjell…

Som ble Fanaråken dagen etter.  Jeg kom meg opp der også jeg greit. Den dagen hadde jeg litt mer i den lille sekken min : en tynn treningsbukse og en tynn treningsjakke. Men løp i shorts!
Ergo sÃ¥ frøs jeg ikke pÃ¥ vei ned igjen da..Ned hadde jeg litt den derre høydeskrekkfølelsen og snakket litt med meg selv nedover, bare sÃ¥nn for Ã¥ psykiatere meg selv greit ned liksom. Selvsagt gikk det jo bra – og jeg la pÃ¥ noen ekstra km pÃ¥ grusveien – før jeg satte nesa tilbake til Turtagrø.
fanaraaken
Fanar̴ken, sliten her ogs̴ Рmen ikke like kald.

Egentlig ville jeg bare ruse avgÃ¥rde til neste fjell med en gang..Og hadde Glittertind som en mulig 3. topp pÃ¥ blokka før dro hjem til Oslo…Det ble bare med tanken heldigvis, for beina var ganske møre nÃ¥r jeg pÃ¥ lørdagen løp 20 km i Oslo…

Men 2 dager i fjellene med 2 topper var vellykket altsÃ¥. Og i bilen hjem var jeg ganske høy pÃ¥ det jeg hadde opplevd oppe i høyden. Normalt blir jeg trøtt og sliten etter noen timer i bil – pÃ¥ fredagen var jeg lys vÃ¥ken hele veien hjem fra Turtagrø ( 6 timer)…Det sier egentlig sitt.

Noen ganger sÃ¥ mÃ¥ man bare brette opp arma Ã¥ se oppover. Oppover blir det samme som fremover. Selvsagt kommer nedturene ogsÃ¥ – de vil alltid være vanskeligere pÃ¥ mange mÃ¥ter – men det ligger mye i Ã¥ takle de pÃ¥ en bra mÃ¥te ogsÃ¥. Og jeg lærer hvertfall ganske mye om mine egne selvpÃ¥lagte begrensninger nedover…Men selv geita mÃ¥ lære seg Ã¥ gÃ¥ nedover – sÃ¥ det sÃ¥ !

thedude
Høy og mørk i sola, etter 2 fjell 🙂