Kategoriarkiv: trening

En hund etter løping

Jeg sÃ¥ et klipp pÃ¥ Youtube for noen dager siden, den handlet om ørna som vokste opp med kyllingene og dermed aldri ble den ørna, som stolt fløy oppe pÃ¥ himmelen, majestetisk og med en ro mange kan misunne. I stedenfor ble han rotende rundt pÃ¥ marka og agere kylling…Det var mange ord og fraser i den videoen, men den tok meg litt…

Ikke at jeg noensinne kommer til Ã¥ bli en ørn altsÃ¥ – jeg er for det første redd for høyder og heller ikke et rovdyr.
Meningen med det som blir sagt går på å ikke være kyllingen som poker rundt i jorda, men tørre å være ørna.

Kanskje er jeg sentimental og litt brent, men jeg er uansett halvveis i livet – uten veldig mye Ã¥ fare med. Bortsett fra en skopark jeg vet minst en person vil ha :). Jeg sier jo ikke at jeg MÃ… oppnÃ¥ sÃ¥ veldig mye da – men kanskje jeg vil oppnÃ¥ noe annet. Men jeg kjenner meg igjen i den kylling greia altsÃ¥. Og har vært alt for mye kylling pÃ¥ den mÃ¥ten at jeg har poka rundt i jorda pÃ¥ leting etter noe og dermed ødelagt noe annet. Det er i hvertfall min tolkning av saka.

Jeg syns livet er komplisert og jeg skjønner ikke alt som foregÃ¥r i livet. jeg kan velge Ã¥ bare poke rundt i jorda fortsatt og finne en slags mening med det – eller jeg kan gjøre noe annet. Heldigvis er det mitt valg og langtifra sÃ¥ alvorlig at det er farlig liksom, men jo mer jeg tenker pÃ¥ det – sÃ¥ tenker jeg at det er pÃ¥ tide Ã¥ være meg  – og ikke en «kylling».
«Fortune favours the bold» er et uttrykk som blir brukt – den liker jeg og den kan jeg nok prøve Ã¥ følge pÃ¥ min mÃ¥te.

Og igjen er vi tilbake til løpingen. Der er jeg den som tør. Jeg bryr meg lite om hvordan andre gjør sine greier der og jeg stoler pÃ¥ det jeg selv driver med. Det er veldig mye fordi jeg stoler pÃ¥ meg selv i den delen av livet. Løpingen er ukomplisert faktisk – og kan gjøres veldig enkelt. Prestasjon er ikke noe annet enn bekreftelse for meg selv , pÃ¥ at mine ideer funker – for meg.
Pr skrivende stund er jeg mer tilfreds med løping, enn noensinne. For på grunn av alt som har skjedd så har jeg skjønt hvor viktig løping er.

Skal det fortsatt være sånn, så må jeg tenke litt filosofisk om det. Passe på det, kjæle med det og bruke løpingen som den er tenkt fra grunnen av.
Løping er bevegelse, løping er instinkt basert på følelser. Det er hele tiden mitt instinkt som forteller meg hvordan jeg skal løpe.
Veldig ofte nÃ¥r jeg gÃ¥r ut døra, starter klokka og løper nedover gata – sÃ¥ blir jeg nærmest fortalt hvordan løpeturen skal foregÃ¥. De dagene instinktet mitt sier at det er dagen for Ã¥ jakte – sÃ¥ ender jeg med Ã¥ løpe fort. Og det behøver ikke presses – det kommer av seg selv faktisk. De dagene er jeg hverken ørn eller kylling, men en hund pÃ¥ løpetur. Jeg bruker hele registeret og løper fra A til Ã…. Kropp, hode og hjerte vet hva som skal skje og jeg blir bare en enda mer logrende hund nÃ¥r jeg kjenner at jeg lever. Ikke gjennom smerte, men gjennom de følelsene jeg fÃ¥r underveis.

11649112_10153454465782139_139900191_o
Nordmarka halvmaraton i 2015. Jeg startet rolig – men løp etterhvert seriøst all out. Hele tiden ville jeg bare videre….Det løpet er pÃ¥ mange mÃ¥ter der jeg har vært nærmest min egen fasit!
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Som regel smiler jeg til meg selv, nÃ¥r det er pÃ¥ det «verste» – for da vet jeg at jeg er i den riktige sonen. Jeg passer veldig dÃ¥rlig til Ã¥ ligge i felt under løp og trening. Fordi det begrenser min frihet. Det høres ut som om jeg har røyket mer enn jeg burde – men det er jo sÃ¥nn det er!
For jeg i denne delen av livet passer ikke jeg til å være kyllingen. Jeg må løpe etter hva mine instinkter sier..
PÃ¥ Bislett, starter jeg gjerne bak i klynga, men sakte tar instinktet over – og jeg ligger foran….For friheten ligger der foran hvor jeg kan styre selv. Jeg tar næmest løpeskoene i egne hender og har det moro.

Selvsagt gÃ¥r det noen ganger ikke bra da, men det har jeg aldri brydd meg om – det jeg alltid husker best er de sekvensene hvor jeg opplevde full frihet og bare løp som jeg kan.
Det samme skjer i løp ogsÃ¥….Instinktet mitt jager meg hele tiden videre – det er alltid noe som kan oppleves der fremme foran meg. Det er alltid en ny følelse Ã¥ jakte pÃ¥ – som sikkert noen ganger ogsÃ¥ gjør meg grÃ¥dig 🙂 . SÃ¥ grÃ¥dig at jeg omtrent med hodet under armen fortsetter….Det viktige er dog at jeg aldri angrer. Igjen er fokuset de sekvensene hvor jeg var der JEG ville være.
Det hender nok at jeg noen ganger gir meg pÃ¥ slutten og liksom lar meg løpe fra. Klart jeg er sliten ogsÃ¥, men jeg trenger ikke fullføre alltid. Som kanskje gjør meg litt arrogant noen ganger,jeg kan leve med det jeg – litt arroganse er helt greit, sÃ¥ lenge det gÃ¥r utover meg selv.

Sånn som det er nå, løper jeg ikke intervall veldig mye, jeg stoler på det jeg gjør og løper altså fort når jeg føler for det. Kanskje er det min egen måte å tilnærme meg noe enda bedre, gjennom å lære mine instinkter bedre!
Og kanskje kan jeg en dag faktisk gjøre den perfekte løpeturen jeg alltid har drømt om. Om det skjer i konkurranse eller på trening spiller liten trille. Opplevelsen vil være den samme uansett.
Kanskje gjør jeg da som Forrest Gump – jeg slutter Ã¥ løpe…..

runhappy_stranden
I do it my way – med velsignelse 🙂 FOTO : Janicke Ekelberg

Danse med ulver

Jeg har sett mange filmer i min tid, noen av de har vært noksÃ¥ meningsløse – men de har fÃ¥tt meg til Ã¥ le. Latter har alltid vært viktig for meg, for latter er totalt det motsatte av hva jeg husker fra min barndom. Derfor har jeg alltid ment at det Ã¥ fÃ¥ andre til Ã¥ smile, gjør dagene mine verdt noe.
Mitt mÃ¥l har aldri vært Ã¥ fÃ¥ andre til Ã¥ være fornøyd med meg, det viktige har alltid vært Ã¥ se andre smile. Kanskje er det noe av grunnen til at jeg aldri har hatt ambisjoner pÃ¥ egne vegne – jeg vet ikke og det betyr ikke mye heller. Tanken bak det hele bygger pÃ¥ det at de rundt meg ikke skal være nødt til Ã¥ ha det trist  pga meg, for det hjelper jo lite. Smil til verden og verden smiler til deg liksom.

Men in the real life, blir det ikke alltid sÃ¥nn. Det finnes alltid noe i veien – enten det er snakk om levende eller – døde ting. Som feks i Nederland hvor jeg mÃ¥tte hoppe over ganske mange døde trær der ute i skogen. Og for hvert tre jeg hoppet over, ble jeg litt mer sliten. For det koster ganske mye mer med ting i veien – ogsÃ¥ med løpesko pÃ¥. Det samme med oppoverbakker….De suger ordentlig noen ganger.
Allikevel klarer jeg alltid å løpe noen av bakkene bedre enn andre, fordi jeg klarer å fokusere på at bakken ikke skal bestemme over meg. Det er jeg som skal eie bakken, vise bakken at jeg med et smil om munnen viser den fingern og spretter opp!

Jeg tror jeg er flinkest til det pÃ¥ sykkel faktisk…SÃ¥nn sett har jeg fortsatt potensiale i løping!

PÃ¥ mine løpeturer er jeg ganske bevisst pÃ¥ Ã¥ smile til folk jeg møter, eller i hvertfall forsøke pÃ¥ det. Noen ser jeg pÃ¥ lang avstand – ikke er klar til Ã¥ bli møtt av et smil, sÃ¥ da løper jeg ganske ubemerket forbi. Andre smiler tilbake, som den største selvfølge – det føles alltid godt 🙂
Jeg kan leve lenge med sÃ¥nne smil – det føles i hvertfall som en hel evighet noen ganger.
Sånn sett har hver løpetur sin sjarm.

Løpingen har gjort meg tryggere pÃ¥ at jeg kan bidra med noe, derfor har jeg vokst i takt med antall løpte km, for hvert Ã¥r som har gÃ¥tt. Selvsagt har voksingen stoppet noen ganger – og jeg har kjørt meg fast…
Ganske enkelt fordi jeg aldri skal gi meg, uansett hvor dumt det faktisk er ̴ fortsette noen ganger. Men i steden for ̴ stoppe opp Рs̴ tar jeg heller en omvei, som en slags greie p̴ at det uansett til slutt g̴r bra Рdet tar bare lenger tid!
SÃ¥nn gjør jeg med løpingen ogsÃ¥ – jeg tar omveien nÃ¥r det er nødvendig…Slutten blir kanskje ikke like gjev , eller resultatet ikke like bra, men til en form for mÃ¥l kommer jeg jo alltid.

Det som er litt interessant er at jeg pÃ¥ mange mÃ¥ter gjør løpingen som jeg opplever livet mitt…
Jeg har kanonbra oppturer gjennom Ã¥ være sammen med mennesker jeg er trygge med, mennesker som gir MEG noe. Og akkurat sÃ¥nn er det med løpingen ogsÃ¥ , som noen dager bare føles som Ã¥ fly. Selvom jeg faktisk ikke er spesielt glad i verken høyder – eller Ã¥ fly. Men jeg flyr inni meg, tar looper og har det egentlig bare moro – og smiler MYE.
OgsÃ¥ har jeg de dagene hvor verden hele tiden er noe jeg kræsjer med, uansett hvordan jeg prøver Ã¥ løse det, sÃ¥ ender det faktisk med kræsj…

slit
En typisk dÃ¥rlig dag….

PÃ¥ de dagene er løpingen redningen – det er da jeg faktisk danser med ulvene. Helt til løpeturen er over og ulvene er borte. Da har jeg danset meg gjennom de og lagt de bak meg.
Og kan gÃ¥ tilbake Ã¥ være som jeg egentlig vil være – han som danser og smiler.
Ulver finnes i løping ogsÃ¥, de fleste er ganske ok – sikkert fordi vi i den sammenhengen er innenfor det samme fellesskapet – og der har en respekt for hverandre. Vi er samme ulla, bare fra forskjellige flokker.

Og kanskje er det litt slik at de gangene jeg kan ligge foran, enten det er pÃ¥ Bislett eller andre steder Ã¥ lede an, sÃ¥ føler jeg meg som den ulven som tar ansvaret og sørger for fremdrift i flokken. Jeg liker den oppgaven faktisk – den gjør meg mer observant, fokusert og resultatorientert.
Kanskje er det her jeg misser i det «vanlige» livet – for der har jeg ikke alltid den samme litt naive troen pÃ¥ at jeg kan fikse greiene. SÃ¥ istedenfor Ã¥ gjøre noe glassklart, blir jeg litt usikker…
Så igjen må jeg prøve å ta det beste fra det ene å overføre  til det andre.

I dag løp jeg 30 km med Christian. Ingen av oss hadde verdens beste dag, det var glatt og begge hadde litt vondt – som gamle menn ofte har 🙂
Uansett er jeg ganske sikker pÃ¥ at tidvis sÃ¥ hadde vi 2 det GØYEST i hele verden. Ganske enkelt fordi vi begge gjør noe som gir oss noe, litt mere enn bare kondisjon faktisk. Og som vi begge 2 kan le av uten Ã¥ legge noe mer i det. Lange løpeturer bør ha visse perioder med totalt meningsløs konversasjon, for lange løpeturer kan faktisk noen ganger være meningsløse….
I de periodene hadde jeg i dag en ganske meningsløs teori om Bigfoot og Loch Ness, ikke basert på faglig kunnskap, mere fantasi liksom.
Men jeg fikk Christian til Ã¥ le – og det var faktisk viktigst, case closed  🙂

langer
Michelin mannen smiler alltid….

c5b724eca4705a88bafa110c1f63710f

En slags status liksom…

2016 ble kanskje ikke helt det jeg hadde tenkt, hvis jeg tenker 1 Ã¥r tilbake. for Ã¥ bruke litt fotball terminologi – sÃ¥ har jeg vunnet 3 ganger, løpt 1 uavgjort og hatt mange tap. 2 av tapene har vært stygge : Manchester maraton og New York maraton. I begge de løpene burde jeg ha byttet ut meg selv, sÃ¥nn ca halvveis…

Men det er noe med Ã¥ la «laget» stÃ¥ kampen(e) ut da – for liksom Ã¥ holde pÃ¥ tillit til nye kamper. For nye kamper kommer ganske sikkert.
Jeg har slitt med udefinert vondt i rumpa, setet,hofta og hamstring i hele Ã¥r og hatt veldig mye smerte tidvis. SÃ¥ det med Ã¥ tÃ¥le smerte er jeg definitivt god til. Om det er sÃ¥ bra er en helt annen ting. Legger jeg til litt annet grums ogsÃ¥ – sÃ¥ er jeg egentlig ganske tilfreds med Ã¥ sitte med beina pÃ¥ bordet akkurat nÃ¥ – og si at jeg som menneske har lært mye i Ã¥r.

All læring er ikke nødvendigvis like gøy, men all læring gjør at jeg stadig vekk kommer nærmere det jeg selv vil være.
Det Ã¥ ha løping som limet i mitt liv – har reddet meg fra mye. Og selvom 90 % av mine løpeturer har vært vonde fysisk, sÃ¥ har de vært veldig viktige psykisk. For der mange av de samme turene har startet med en selvtillit langt nede i potetkjelleren, sÃ¥ har jeg i andre ende av de turene – kommet meg opp, gjort meg ferdig med ting og heller lagt til noe i erfarings lageret mitt.

Kanskje hadde jeg løpt bedre med mindre trening,ganske sikkert hadde jeg hatt mindre vondt ogsÃ¥ – men der er altsÃ¥ ikke jeg. Jeg vil løpe, for løping gjør noe med sinnet mitt. Løpingen er gøyet som gjør at jeg sover godt om natten, samtidig som det altsÃ¥ tømmer hodet for tanker som ofte har vært ganske mørke…
Jeg har lært mye om løping ogsÃ¥ – det gjør jeg hele tiden. Jeg vet hvordan jeg skal fÃ¥ det beste ut av mÃ¥ten jeg gjør ting pÃ¥.

Prestasjon for meg er ikke resultat utad, prestasjon for meg er det som skjer inne i hodet mitt. Det er meg selv jeg skal leve med resten av livet mitt, da er det greit Ã¥ være glad i seg selv . SÃ¥nn sett har jeg kommet langt i 2016. Derfor dveler ikke jeg veldig lenge ved resultater. Resultatene vil alltid være det som utad forteller noe – men for min del sÃ¥ betyr det altsÃ¥ ganske lite.
Og jeg kan gi av meg selv uten Ã¥ være redd for konsekvenser…Konsekvenser vil det altid være – men hvis jeg ikke prøver der jeg aldri før liksom helt turde – sÃ¥ blir konsekvensene egentlig bare verre 🙂

Det er ogsÃ¥ viktig Ã¥ ha bra folk rundt seg, jeg er sÃ¥pass heldig at jeg har ganske mange av den sorten. Alle disse som lar Tim være Tim – pÃ¥ godt og vondt. Ikke merkelig – sÃ¥ er dette folk jeg løper en del med. Løping er det mest sosiale som finnes og burde være en del av alle mennesker sitt liv. Det hjelper Ã¥ le – og jeg har ledd masse pÃ¥ mine løpeturer i Ã¥r – kanskje enda mer enn før – det syns jeg er fint!
Rallarvegsløpet og Zermatt, var hver på sin måte ganske unike sånn sett.

img_20161126_132022
Dagens blodferske. Christian og jeg løp langt – og lenge. Vi snakket om Belinda carlisle. 80 tallet, motocross, vonde legger og mye annet gøy. Derfor smiler man etter 36 km uansett 🙂

Utenlandsturene har vært bra opplevelser, selvom altså Manchester og New York ikke løpsmessig var all verden. Igjen så er det noe med å ha de rette folkene rundt seg som gjør at livet ikke er så verst uansett !

itrappa
I utlandet er det ingen som kjenner deg – det utnyttes alltid….

2017 blir for meg noe helt nytt.

Jeg vet nÃ¥ sÃ¥nn ca hva som feiler meg fysisk – og mÃ¥ kanskje ta tak i det pÃ¥ en mÃ¥te som jeg egentlig ikke vil..Det gjenstÃ¥r Ã¥ gjøre MR – men jeg har altsÃ¥ en hamstrings som er sliten, som vil kreve at jeg gjør noen grep. Det kan gÃ¥ ut over løpingen…
Men – jeg velger Ã¥ være optimistisk og satser pÃ¥ at jeg kan løpe noe – om enn ikke sÃ¥ mye som nÃ¥.
Kan jeg ikke løpe, sÃ¥ blir det andre ting jeg skal gjøre …

SÃ¥ langt vet jeg at juni 2017 blir en prøvelse, for da skal jeg løpe 80 km i fjellene rundt Chamonix. Jeg gruer meg – for der mÃ¥ jeg jobbe med noen demoner….Det blir langt, det blir bratt, det vil være mørkt og jeg kommer til Ã¥ være vanvittig utÃ¥lmodig. Heldigvis skal jeg løpe med Claes – og Claes er en dude som jeg vet vil være bra Ã¥ ha med i den krigen.

I alder er jeg nok på andre halvdel, fysisk er jeg sterkere enn før og psykisk det samme.
Det er gode forutsetninger. Ganske sikkert er jeg litt mer arrete enn før ( senest de 2 siste dagene har jeg tryna i mørten feks =skrubbsÃ¥r) – bÃ¥de der inne og utapÃ¥,
Jeg vet at 2017 vil gi meg noen prøvelser, men det gjelder Ã¥ holde øynene oppe, ta livet for det – det er. Ikke bekymre meg sÃ¥ mye over det som skjer. Men heller bruke det til noe bra. Det viktige er Ã¥ leve NÃ…. Det som skjedde i gÃ¥r – og det som skjer i morgen er sÃ¥nn sett uinteressant…

29

 

Gutten i vinduet

Løpe maraton..
Det er faktisk ganske skremmende! Og om 6 dager skal jeg løpe min maraton nr 80. Da skulle man jo tro at frykten forlengst var borte og at det hele bokstavelig talt er en walk in the park.. NÃ¥ er forsÃ¥vidt mÃ¥let pÃ¥ søndag i Central Park – men jeg hÃ¥per jeg ikke GÃ…R dit.

NÃ¥r jeg var mindre og satt pÃ¥ rommet mitt, kikket jeg ofte ut av vinduet – for Ã¥ se pÃ¥ hva de andre barna gjorde. Som regel spiste jeg potetgull og drakk cola…Det var trøsten i en hverdag jeg ikke likte egentlig. Jeg likte Ã¥ se ut av vinduet, selvom det bare gjorde lengselen enda større i forhold til Ã¥ ønske at jeg kunne være med…
Men siden da har jeg alltid likt Ã¥ se pÃ¥ folk – og det gjør meg alltid av en eller annen grunn rolig!

Jeg skjønner det ikke helt, for det var jo litt sÃ¥rt Ã¥ sitte der Ã¥ trøste meg selv med snop og ønske at jeg var som alle de andre. En ting er sikkert – jeg tenkte like mye da – som jeg gjør i dag. Og tankene var omtrent ca like smarte ogsÃ¥, hvertfall tidvis.
Heldigvis gikk jeg via litt selvdisiplin mot bedre tider gjennom lavere vekt.
Og enda mer heldigvis så oppdaget jeg etterhvert løping, spesielt gjennom Lasse.

Løpingen var det jeg var flinkest til, fordi løping var enklest. Løping er jo tross alt bare snakk om Ã¥ flytte 2 bein i en retning, fortrinnsvis fremover…OgsÃ¥ kunne man snakke nÃ¥r man løp – om alt mulig rart egentlig. Og sÃ¥nn sett ble løping en ventil for Ã¥ fÃ¥ lettet trykket psykisk, samtidig som det hadde en fysisk effekt ogsÃ¥.
Selvsagt husker jeg ikke alt hva feks Lasse og jeg snakket om pÃ¥ diverse løpeturer opp gjennom, men jeg er ganske sikker pÃ¥ at det har vært i aller høyeste grad seriøst og minst like mye som har vært helt borti natta useriøst…Lasse er flink pÃ¥ Ã¥ være useriøs 🙂
Det fine er at løpingen da alltid har vært det stedet jeg har kunnet glemme det mørke…
Og bare le – MYE og høyt. OgsÃ¥ har man det bra veldig lenge etterpÃ¥.

Men som årene går så blir løpingen enda mer viktig, fordi det blir fristedet. Fristedet for å finne meg selv gjennom å ha det GØY. Gjennom å kjenne at man gjør noe for kropp og sjel på en måte som er bra.
Jeg innrømmer veldig at jeg ikke alltid har de beste tankene om livet. SÃ¥nn har det blitt nÃ¥r usikkerhet har en veldig stor plass i meg. En usikkerhet som jeg aldri blir 100 % kvitt..Her skal det sies at litt usikkerhet er bra – mener jeg!

Gjennom løpingen har jeg truffet fantastisk mange folk. Folk som jeg garantert ikke hadde truffet hvis jeg hadde blitt sittende i vinduet med colaen og potetgull . Ikke sikkert jeg hadde truffet sÃ¥ mange heller…
Selvsagt kjenner jeg jo at jeg ikke er like trygg pÃ¥ alle jeg har møtt pÃ¥ min løpevei, men det igjen har gitt meg livserfaring jeg ikke hadde fÃ¥tt ellers. Læren om Ã¥ takle alle typer folk og samtidig kunne stÃ¥ der oppreist uten Ã¥ bli en liten fjott har hele tiden gjort meg bedre – som person.
SÃ¥ nÃ¥r jeg stÃ¥r pÃ¥ Elixia Røa som instruktør – og sier at du skal være høy og mørk nÃ¥r du løper – sÃ¥ er det selvopplevd 🙂
Og det funker!

For jeg blir ofte høy og mørk nÃ¥r jeg løper. Fordi det er pÃ¥ min hjemmebane – og der er jeg ikke usikker. Der tør jeg i veldig stor grad gjøre egne vurderinger og Ã¥ gjennomføre de, uten Ã¥ tenke pÃ¥ de fordømte konsekvenser som finnes i alt annet her i livet.
Ved løping så er verste konsekvens at du ikke løper så fort som ønsket, det er hvertfall en konsekvens jeg kan leve med.
Det jeg dog alltid opplever – er at de første 2-3 minuttene av en løpetur / konkurranse, alltid er litt in the twilight zone. Jeg mÃ¥ liksom fÃ¥ av meg den usikre Tim og komme opp som den høye og mørke Tim…

hoy
Høy og mørk FØR løpetur….

De minuttene er ganske merkelige og jeg opplever de hver eneste gang. Det blir som om jeg må liste meg i gang så ingen ser meg. Det blir reneste evolusjonsteorien, hvor jeg går fra krabbende til løpende.
Den prosessen er det samme hver gang – men uansett om resten av løpeturen ikke alltid føles sÃ¥nn 100 % perfekt – sÃ¥ har jeg allikevel reist meg ! Og det er faktisk viktigst!

Det er 6 dager til jeg skal stå på startstrek i New York og høre Frank Sinatra synge. Han er visst alltid på høytaler før start med sangen sin om New York. Jeg har aldri forresten likt han . Så den sangen hører nok ikke jeg mest på.
Jeg vet jeg vil ha samme følelse som over der jeg står og venter. Jeg vet det vil være kaos i hodet og følelser. Jeg vet jeg vil være usikker også. Jeg vil tilogmed kanskje også bare løpe å gjemme meg.
Samtidig sÃ¥ tenker jeg at jeg mÃ¥ være den jeg er – uansett. Og at hver løpetur lever sitt eget liv. Kanskje burde jeg bare se pÃ¥ hele maratonen som en løpetur – og ikke noe annet?
Eller kanskje burde jeg bare se for meg han som satt i vinduet for lenge siden – og innse at jeg har kommet langt siden den gang. Da har jeg egentlig ikke sÃ¥ mye Ã¥ tape…

Det er 6 dager til start, mine 2 siste løpeturer har vært de tregeste av alle i Ã¥r. Jeg har fÃ¥tt den siste omgangen med ordentlig massasje i dag. Beina verker forsÃ¥vidt litt av massasjen ennÃ¥ men jeg føler meg ganske klar…
Og tenker at jeg uten løpingen aldri hadde fÃ¥tt oppleve New York heller. SÃ¥nn sett sÃ¥ vant gutten i vinduet tilslutt – uansett.
Hvem bryr seg om 2.59.59 da ?

motivational-message-for-marathon-runners-to-wish-good-luck-640x480

Nøklevann Rundt

Jeg har bodd i Nærheten av Nøklevann – sÃ¥ jeg har løpt rundt det vannet ganske mange ganger før i tiden. Ergo sÃ¥ vet jeg at det er kupert og ganske hardt Ã¥ løpe rundt der…Men for Ã¥ bruke litt fine ord, sÃ¥ er det ordentlig vakkert Ã¥ løpe der. Og særlig om høsten med fine farger og kaldt, rÃ¥tt vær.
Tror egentlig jeg liker Ã¥ løpe sÃ¥nn type løp pÃ¥ høsten ogsÃ¥. Du mÃ¥ jobbe for Ã¥ holde varmen + at det ikke kommer av seg selv Ã¥ løpe der. Nøklevann Rundt er et sÃ¥nt løp hvor det Ã¥ ha en bra grunn kondisjon ofte er det som gir godt resultat, for bakkene kommer jevnt og trutt de – bratte er de ogsÃ¥. Den siste bakken gÃ¥r ogsÃ¥ under navnet «Drepern»…

I og med at jeg fortsatt skal til New York, så er det fortsatt grunntrening som teller, så det var ikke noe snakk om topping før Nøklevann rundt. Nøklevann skulle bare være en hard treningsøkt det. Dermed løp jeg 20 km rolig dagen før. Kroppen kjennes ganske god ut for tiden, så det å løpe 20 km dagen før er sånn sett ikke noen særlig fare.

Det eneste jeg kanskje ikke er sÃ¥ glad i – er at starten gÃ¥r ganske langt ut pÃ¥ dagen, som gjør at jeg burde ha god tid pÃ¥ Ã¥ rekke frem til start…Men som vanlig bruker jeg fantastisk lang tid pÃ¥ Ã¥ komme meg avgÃ¥rde..Og stresser litt i bilen. Og har du dÃ¥rlig tid, sÃ¥ kjennes det som om alle rundt deg kjører i 30 HELE tiden 🙂 . Jeg sier til meg selv hver eneste gang at neste gang, skal jeg dra tidligere…
Men jeg gidder ikke vedde på at jeg klarer det gitt!

Det var kaldt pÃ¥ Haraløkka, høstkaldt de luxe og folk var godt kledd. Jeg hadde for anledningen nye Hagio pÃ¥ beina, Ganske enkelt fordi det var de som fristet meg mest nÃ¥r jeg tittet inn i skoskapet mitt. Jeg tror jeg gjorde et riktig valg. Som vanlig stilte jeg meg ganske langt foran – og som vanlig nÃ¥r starten gÃ¥r, sÃ¥ løper omtrent alle forbi meg.
Det er nesten ille hvor treg jeg er i starten. Umiddelbart kommer første bakke også.Litt trangt og det blir litt slalom for å komme seg forbi folk.

Beina kjennes ok, skoene sitter og det er bare kos faktisk. Jeg stresser ikke veldig med Ã¥ løpe forbi folk, men tenker mer pÃ¥ Ã¥ løpe slik at jeg stort sett har fri passasje – det funker bra. Klokka seiler sin egen sjø og jeg fokuserer mest pÃ¥ Ã¥ løpe med bra kontroll. Bakken opp til SarabrÃ¥ten gÃ¥r ogsÃ¥ bra og det neste stykket omtrent bort til neste brattbakke er lettløpt. Jeg liker variasjonen som er rundt Nøklevann, det er opp eller ned stort sett hele tiden. Da gjelder det Ã¥ løpe lett i nedoverbakkene.
Men ganske mange er bedre enn meg nedover. Tenker litt på det og prøver å la beina løpe litt lettere nedover.

kondis_2016-10-15-syl_5512
Ikke sliten altsÃ¥, mere konsentrert og fokusert…FOTO : Sylvain Cavatz /kondis.no

Litt sÃ¥nn paradoksalt det der altsÃ¥, for jeg sier ofte til folk at de bare skal slippe opp nedover og la beina løpe – men jeg klarer det ikke helt selv gitt! Sikkert fordi jeg er gammel og beina rett og slett ikke gÃ¥r fortere nedover! Heldigvis er de ganske gode oppover 🙂
Den siste bakken – Drepern – er den verste! Den er bare bratt! Legg til at det kommer en liten kneik etter den ogsÃ¥ ganske med en gang – og den siste lille trøkken er egentlig verre…

Men derifra og inn, er det bare å løpe på.

Jeg bruker 39.57 på Nøklevann Rundt i år. Ut i fra forutsetninger og alt, så er jeg ganske godt fornøyd med det. jeg kommer under 40 min i en løype som ikke er lett. Og hadde jeg kanskje kikket litt på klokken underveis, så hadde jeg kanskje kunnet stjele noen sekunder til.
Dette var mitt 13 Nøklevann Rundt – og min 4.beste tid. I fjor løp jeg pÃ¥ 39.24 – sÃ¥ at jeg «bare» er 33 sekunder dÃ¥rligere i Ã¥r – er veldig bra.
Det beste med lørdagen er uansett alle de jeg treffer før, under og etterpå. Det å slå av en prat med sånn og slik er alltid bra.
Det er ogs̴ en del eldre herremenn, som holder til p̴ den siden av byen Рsom jeg da ikke ser s̴ ofte, som heier p̴ meg. Det er kjempemoro Рfor de gutta er jo de jeg s̴ opp til p̴ 80 og 90 tallet, n̴r jeg trente med de! Jeg blir faktisk litt stolt av at de heier !


Rett etter mÃ¥lgang, det verste slevet er borte – sliten og godt fornøyd. FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

Formen er nok bra, jeg løper ganske ok nÃ¥ hele tiden og føler meg lett og fin i kroppen. De siste 3 ukene har jeg løpt 490 km – og har tÃ¥lt det bra. Jeg har ingen skavanker av noe slag og burde kanskje vært lagt pÃ¥ is – helt frem til løpsdagen i New York. Men samtidig er det jo gøy Ã¥ løpe nÃ¥r ting funker sÃ¥nn som det gjør akkurat nÃ¥.
OgsÃ¥ er det jo slik at maratonen om snaue 3 uker – skal være lystbetont og uten noe press…

Til lørdag er det Hytteplanmila. Jeg satte pers der i fjor med 38.02. Jeg er ikke helt der i Ã¥r – tror jeg. Men skal gjøre et skikkelig løp uansett. Heller ikke denne uka kommer jeg til Ã¥ lade veldig opp til konkurranse. Løper kanskje noen færre km, men i utgangspunktet er dette en helt «vanlig» treningsuke !
Det er de neste 2 ukene, det virkelige overskuddet skal komme….

quote

The truth about dogs and cats…

Er tittel på en film som absolutt ikke handler om katter og hunder.
Den handler derimot om mennesker…Og hvordan takle livet. Jeg trenger ikke verken en hund eller katt for Ã¥ takle mitt liv – men jeg trenger nok et par løpesko ( eller 40 til ….). for nÃ¥r ting ikke gÃ¥r helt som man vil og man sitter der inne i hjørnet og egentlig ikke vet veien ut – sÃ¥ er det altsÃ¥ løpeskoene som er redningen.
Kanskje er det utleverende Ã¥ skrive sÃ¥ mye om egne tanker som jeg noen ganger gjør, men jeg gjør det mye for Ã¥ forklare hvorfor jeg løper sÃ¥ mye – og at det faktisk hjelper mot helt andre ting enn Ã¥ se bra  ut – eller være i god form.

Psykisk helse er minst like viktig. Min psykiske helse trenger løpeskoene…For alle sammen trenger en plattform hvor de regjerer og kan gjøre alt uten konsekvenser. Den plattformen er for meg løping. Ganske ofte tenker jeg for mye – for lenge. Det funker faktisk ganske dÃ¥rlig og fører noen ganger til mindre heldige hendelser..Jeg har hatt noen av de gjennom de siste Ã¥rene og nÃ¥r jeg nÃ¥ skal prøve Ã¥ manne meg opp til Ã¥ være en bedre utgave av meg selv – sÃ¥ er det viktig Ã¥ se fakta.
Og det handler for meg om Ã¥ stole pÃ¥ meg selv, godta at jeg er bra nok , puste nok – og lenge nok til Ã¥ gjøre ting uten Ã¥ handle i ren panikk. For Ã¥ gjøre saker i panikk er nok ikke en bra greie.

Fysisk aktivitet – og for meg løping, har en beroligende effekt og en oppbyggende. Alle trenger Ã¥ kjenne pÃ¥ mestring og særlig de av oss som ikke har katter og hunder rundt oss – men heller noen demoner pÃ¥ skuldern :). SÃ¥nn sett burde fysisk aktivitet være definert som medisin. En medisin som i tillegg har en bra bieffekt : du blir i bra fysisk form ogsÃ¥ !

Skal man trekke min egen paralell litt lenger og pense det inn mot det eneste som stÃ¥r i hodet mitt nÃ¥ : nemlig maraton  i New York – sÃ¥ ser jeg jo et mønster…For jo lenger det blir, desto dÃ¥rligere takler jeg det..Jeg løper klart bedre pÃ¥ kortere distanser og har en mye større ro nÃ¥r jeg løper de korte løpene..PÃ¥ maraton blir jeg utÃ¥lmodig og nÃ¥r tankene da gÃ¥r litt for langt, sÃ¥ sprekker det. Akkurat som i mange episoder i livet mitt, jeg takler det ikke og faller sammen ( pÃ¥ maraton), eller gÃ¥r helt i vranglÃ¥s ( i livet).
Da tenker man jo at det hele ligger i forberedelser, men sÃ¥ enkelt er det jo ikke…For jo lenger tid jeg fÃ¥r til Ã¥ tenke pÃ¥ at jeg ikke duger – jo mer sier det BOOM..Og stÃ¥r jeg pÃ¥ startstrek i New York med det i bakhodet ligger jeg litt dÃ¥rlig an…SÃ¥nn er det Ã¥ løpe maraton en dÃ¥rlig greie, siden løping liksom er min redning.

Heldigvis er jeg mer bevisst pÃ¥ disse tingene nÃ¥ enn før, for jeg mÃ¥tte jo stikke fingern i jorden Ã¥ spørre meg selv om hva som er galt med meg…
Det er nok ikke så mye galt med meg, men selvtillit er nok et  stikkord.

I går skulle jeg løpe Skjennungstua Opp, et lite lokalt løp funnet opp av Heming Leira. Alle løpene som han står bak, står for det jeg ønsker med aktivitet for alle. Det er inkluderende, det er enkelt, det er harmløst og du kan gjøre akkurat hva du selv vil ut av det. Jeg elsker de løpene!
Og dermed kunne jo ikke Skjennungstua Opp gå galt!
Motbakke er noe jeg kun liker i konkurranse, på trening er bakker bare vondt, tungt og innebærer å løpe med betongbein.
I konkurranse derimot så endres tankegangen sånn sett ganske mye. Da ser jeg bakkene som en utfordring og vet nøyaktig hvordan jeg skal gjøre det.

skjennungstua
Litt over halvveis. Bak meg har jeg en meget bra løper i sånn ca samme alder , Lars Sverdrup-Thygeson. I går slo jeg han, det skjer ikke ofte, for Lars løper alltid bra !
FOTO : Stian Schløsser Møller/stiansmollerfoto.no

SÃ¥ akkurat som pÃ¥ lørdag opp Wyller – lar jeg folk løpe nÃ¥r starten gÃ¥r og bruker den tiden jeg trenger for Ã¥ finne rytmen og Ã¥ la kroppen bestemme nÃ¥r kjøret skal begynne. Sakte men sikkert roer den lett anstrengte pusten seg og jeg kan begynne den nøysommelige jobben med Ã¥ spise deltagere.
For det er faktisk s̴nn jeg tenker : jeg skal spise deltagere! Ikke ta alle i en jafs, men jobbe meg gjennom spisinga Рp̴ en metodisk m̴te.
Jobben er ikke ferdig nÃ¥r en er tatt, da venter neste og sÃ¥nn gÃ¥r løpet liksom. PÃ¥ sÃ¥nne korte løp har jeg en tÃ¥lmodighet og tro pÃ¥ det jeg gjør slik at hele det scenarioet virker. Selvsagt hjelper det Ã¥ være godt trent og ha en bra kondisjon, jeg vet jeg har det…Ergo blir det ganske «lett».
Jeg hadde definitivt høyere puls i gÃ¥r enn lørdag – helt naturlig siden stigningen er lettere og det Ã¥ løpe med større fart er mulig.

I gÃ¥r hadde jeg en bra dag opp de 5,7 km. Jeg fant mitt tempo, kom riktig i gang og kunne hele veien justere tempoet. Selvsagt merker jeg ogsÃ¥ kjøret men gjennom fokuset jeg har, sÃ¥ klarer jeg hele tiden Ã¥ løpe med samme presisjon. Mekanikken funker liksom 🙂
Og vel pÃ¥ toppen – er det bÃ¥de vondt og deilig. Deilig fordi jeg har klart Ã¥ følge planen min. Vondt fordi det er over….For nÃ¥r jeg løper bra og presterer vil jeg jo ikke at det skal slutte..
Tenk om det kunne være slik at jeg hadde samme tanker i hodet etter mÃ¥lgang i New York…Da er jeg hvertfall kurert i maraton…

Abby: I have to tell you something.
Brian: What?
Abby: The other night on the phone…I’m pregnant.
Brian: Oh darling…are you sure it was me?
Abby: I don’t know. I made a lot of phone calls that night.

( Fra filmen the truth about dogs and cats )

 

 

Unaiten states of amerka

Det er under 5 uker til den gamle mannen skal danse i gatene i New York.
Her jeg sitter og skriver – sÃ¥ tror jeg det faktisk kan bli en artig dans. Jeg er nærmere samba enn slow fox  akkurat nÃ¥ , kjennes det som.
Men i min verden, som i de fleste andres sÃ¥ gÃ¥r livet opp og ned – og garantien for suksess opp Central Park er i høyeste grad 50/50.

Sist uke fikk jeg 130,2 km – det er en helt grei uke egentlig. det beste med uka er at beina ble bedre jo lenger ut i uka jeg kom, sÃ¥ det der med Ã¥ starte uka med rolige turer pÃ¥ rundt timen – ser ut til Ã¥ være en ok plan.
Den første hardøkten skulle bli Sognsvann Rundt Medsols forrige onsdag. Jeg ruslet glad og fornøyd ned til vannet og tenkte at det skulle bli ok å varme opp med en rolig runde rundt vannet.
Men noen ganger sÃ¥ er det ikke alltid jeg fÃ¥r med meg alt som skjer i verden. Denne gangen hadde jeg ikke fÃ¥tt med meg at jeg skulle være tidtager pÃ¥ SRM…

SÃ¥ istedenfor Ã¥ fÃ¥ en rolig runde for Ã¥ bli litt varm, ble jeg sittende pÃ¥ en kald stol, i shorts og tskjorte og legge inn folk som skulle løpe.. Jeg frøs ordentlig der jeg satt – men hadde jo bare meg selv Ã¥ takke da…
Etter å ha vist mine dådyrøyne og spurt pent, fikk jeg allikevel lov til å løpe mine 3 planlagte runder.
Etter Ã¥ ha sittet stille og fryst i 15 min før start, sÃ¥ var all muskulatur iskald…Nesten hele første runde gikk med til Ã¥ tine muskulaturen. Hver eneste kroppsdel var bare kald og ingenting var lett. Det kjentes mer som om ting og tang kunne brekke nÃ¥rsomhelst og løpsfølelsen var mer som usmurt sykkelkjede i en forgjeves jakt etter olje.
Det eneste positive var at jeg pÃ¥ tross av kulde og alt – løp sÃ¥nn ca slik jeg skulle, litt raskere enn maratonfart.

All good liksom 🙂

Planen var ogsÃ¥ Ã¥ løpe «Oslos Bratteste» lørdag – men uten Ã¥ lade opp. Den bakken skulle bare være en treningsøkt, uansett hvor slitne beina evnt var. Det er forsÃ¥vidt sÃ¥nn jeg ogsÃ¥ liker Ã¥ løpe egentlig. Da er liksom presset pÃ¥ meg selv bort og forutsetningene litt enklere.
Jeg løp 10 km pÃ¥ morran sammen med Ole Arne – de var ikke sÃ¥nn veldig lette og det gjorde vondt i setet…
Planen var  å jogge til start ( ca 5 km). Men jeg mÃ¥tte tilslutt ta trikken for Ã¥ i det hele tatt rekke starten…Jeg var i startomrÃ¥det 4 min før start…Og rakk akkurat Ã¥ kle av meg Ã¥ komme meg til start.
Jeg hadde ingen planer om å sette pers ,jeg trodde at jeg ikke var i god nok shape til det. Så klokka tenkte jeg ikke å se så mye på. Jeg skulle i utgangspunktet bare pådra meg syre jeg !
NÃ¥r starten gÃ¥r, lar jeg de fleste bare løpe og legger meg pent bak. Den første bratte kneika( ny av Ã¥ret) – kom fort – den var bratt de luxe!
Setet likte ikke motbakkeløpingen gitt og det gjorde ganske vondt.  Men jeg skulle bare jobbe metodisk å vente på at syra kom.
Litt lenger oppe i bakken sÃ¥ jeg en tskjorte det stod RUTER pÃ¥ – og straks kjente jeg igjen duden innafor trøya : Erik.
Jeg passerte og hilste, hvorpÃ¥ han sporenstreks økte farten og løp forbi igjen…Jaja, tenkte jeg – la han løpe…

Men bittelitt lenger oppe hadde Erik fÃ¥tt det litt og jeg passerte han igjen. Denne gangen kom han ikke tilbake. Løpingen gikk jevnt, tempoet var det samme hele veien og jeg passerte folk i bakkene ganske greit. Før de siste 900 m kom det en bitte liten gutt opp pÃ¥ siden av meg og jeg heiet pÃ¥ han og tenkte at det hadde vært stilig og vært like gammel som han…
Første gang jeg kikket på klokken var etter 18 min ca.
Og hadde vel noen 100 meter igjen. Hoderegning har aldri vært min styrke, sÃ¥ jeg fant ut at jeg hadde 5 min pÃ¥ meg til Ã¥ komme opp pÃ¥ ca 21 min…
50 meter lenger opp slo fasit meg i hodet : jeg hadde 3 min, ikke 5 min 🙂

Jeg løp pÃ¥ 21.02. 7 sekunder raskere enn tidligere pers. Jeg fikk aldri syra og hadde egentlig løpt ganske enkelt opp bakken. Ikke var jeg sliten heller, heller litt mer sÃ¥nn : var dette alt? Og følte meg litt snytt…
Joggeturen hjem etterpå var som å løpe med nye bein!

14572075_10207625254571354_2147152281_o
PÃ¥ bildet ser jeg faktisk ganske sliten ut, men jeg følte meg ikke sÃ¥nn…Ser du godt etter sÃ¥ stÃ¥r det en kjent kar og heier…FOTO : Hanne Winje

Søndag skulle jeg løpe med Ole Arne – vÃ¥r vanlige langtur pÃ¥ grusveiene i marka. De turene er ukas beste egentlig, for praten gÃ¥r lett om alt mulig og vi ler mye, selvom vi til tider ser ut som 2 gamle herremenn pÃ¥ blÃ¥bærtur.
Men denne morningen ville jeg prøve noe nytt…Først ta frem splitter nye løpesko som test til NYC, deretter Ã¥pne løpeturen med 4 x 1000 meter i maratonfart, for sÃ¥ Ã¥ løpe med Ole Arne – og tilslutt løpe 2 x 1000 pÃ¥ veien hjem.
Hvordan jeg resonnerte rundt denne planen vet jeg ikke – det bare ble sÃ¥nn! Som det ofte gjør nÃ¥r jeg lar tankene slippe fri!
Jeg løp 4.18, 4.08, 4.03 og 4.06. Det positive var at de alle gikk under terskel og at jeg fikk røska litt i muskulaturen før Ole Arne dukket opp. Så langturen føltes for min del enkel. Og de nye skoene satt også perfekt.

Jeg var mer spent pÃ¥ de 2 x 1000 etter Ã¥ ha løpt til sammen 30 km. Og ganske riktig – den første gikk «tregt» ( 4.23) . Jeg tenker at det satt mest i hodet fordi jeg ikke trodde jeg skulle klare Ã¥ løpe fort! PÃ¥ den siste var det derfor full skjerpings – og vips, sÃ¥ løp jeg pÃ¥ 4.14!
Hva jeg fikk ut av den økta ? Aner ikke….
Men jeg fikk løpt noen 1000 metere da – er jo ikke fy skam det heller.

Fortsatt er det massevis av tid til Ã¥ tulle bort greiene pÃ¥. Av erfaring sÃ¥ er det ofte de siste ukene jeg er dÃ¥rligst pÃ¥. Det derre med Ã¥ slippe opp – har aldri vært min beste gren. Jeg vil jo løpe! Det er jo det Ã¥ løpe hver dag som er stilig..Samtidig vet jeg jo at alle lærebøkene sier noe om Ã¥ slippe opp..
En ting jeg gjør annerledes da, er at jeg nÃ¥ gÃ¥r til massør jevnlig. Psykisk sÃ¥ hjelper det veldig og de neste ukene blir det mer av det. Det gjør noe sÃ¥ inn i granskauen vondt nÃ¥r hun jobber med sete / hamstring – men jeg føler meg alltid som et nytt menneske nÃ¥r jeg gÃ¥r ut derifra. Og i min alder er det gull verdt  ….

When you run the marathon, you run against the distance, not against the other runners and not against the time.

Haile Gebrselassie

Zlatan og jeg

Mens Oslo maraton uka var pÃ¥ sitt verste tenkte jeg pÃ¥ turen til Manchester helgen etter. Og den turen holdt meg liksom oppe…
Jeg skulle pÃ¥ tur med Lasse og Aleksander ( far og sønn) – begge 2 like lange som skyskrapere, med humor enda lavere enn mitt nivÃ¥ ( det sier en del) + upÃ¥klagelig blide hele tiden. I tillegg skulle  vi se se Manchester United spille fotball…Jeg HATER egentlig United, men Aleksander digger jo United, sÃ¥ det var enkelt sÃ¥nn sett. Tross alt har jeg kjent guttungen siden han var 60 cm lang!

Selvsagt hadde jeg med løpesko!
Planen var Ã¥ løpe hver dag – noe jeg selvfølgelig klarte..Løping og meg er sÃ¥nn – uansett hvor død jeg er om morran. Etter litt research hadde jeg funnet ut at det var et sÃ¥kalt «Parkrun» i en park 3 miles unna hotellet – som startet 9 om morran.
Egentlig en ganske dÃ¥rlig kombo at jeg er trøtt og treg, samtidig som jeg er distre og bare vet at jeg skal til en park – i en eller annen retning. Og ja – jeg løp feil..
Heldigvis rakk jeg løpet. Parkrun er løp på 5 km i diverse parker året rundt. Konseptet er engelsk og det er gratis. Jeg tenkte at det sikkert dukka opp 100 stk max. Ditto mer overrasket ble jeg når så hvor mange som faktisk dukket opp for å løpe 5 km kl 0900.

For hele 322 stk stilte opp. Race director var en pratsom, men hyggelig dame pÃ¥ min alder. Hun spurte tilogmed om det var noen visitors from abroad i plenum. En mann rakk opp handa : MEG. Og alle sa hei til duden fra Norway 🙂
5 km er absolutt ikke min distanse, det er for kort og det gÃ¥r for fort…Og igjen – klokkeslettet..
Men kanskje gjorde miss race director det hele veldig «koselig». Hun fikk frem smilet i alle og det smittet. Ergo ble stemningen ved start veldig fin og uhøytidelig.
Jeg visste ingenting om løypa, så det var bare å følge strømmen. Stort sett var det asfalt, med noen grusvei strekk i mellom.

Beina kjentes ut som de hadde sovet for lite – de hadde de ogsÃ¥…Men kanskje var hamburgeren og pommes frites pÃ¥ Hard Rock cafe en bra oppladning. Jeg spiser jo aldri sÃ¥nn mat – men gamlingen ( Lasse) – ville jo dit for Ã¥ se gamle menn spelle gamle hits fra 80 tallet…

Km 1 gikk pÃ¥ 3.57 – jeg trodde selv jeg løp pÃ¥ nærmere 4.30…Det kjentes jo ut som om jeg «jogget». km 2 og 3 gikk litt roligere, men jeg jobbet meg hele tiden gjennom feltet. Etter ca 3 km passerte jeg ogsÃ¥ en kar som sa noe om the fast norwegian guy 🙂
Egentlig er det lenge siden jeg har løpt sÃ¥ fort som jeg gjorde denne morran i en park i Manchester. Jeg løp pÃ¥ 20.15 og ble nr 30 av 322 stk. Tid og plassering har null betydning altsÃ¥ – det viktige var Ã¥ fÃ¥ litt fart i beina.

parkrun
«the fast guy from Norway»

Joggeturen tilbake til hotellet etterpå var lystig, for jeg hadde jo løpt helt ok. Og snart skulle jeg jo se Zlatan!
Zlatan er egentlig ikke en type jeg liker, litt arrogant og kanskje en smule overlegen i væremÃ¥te – men samtidig veldig kul i mÃ¥ten Ã¥ være pÃ¥. Og at han kan bruke en fotball visste jeg jo.
Lasse hadde fikset gode plasser – og sammen med 75000 andre satt vi og ventet pÃ¥ «the red devils». Det morsomme med fotball pÃ¥ dette nivÃ¥et , er at selv voksne menn blir som barn. Foran meg satt en gammel mann pÃ¥ sikkert 70 – han tok bilder i hytt og pine og var relativt ivrig . Og mange hadde selvsagt #9 IBRAHIMOVIC pÃ¥ ryggen.

At Zlatan kunne spille ball, fikk vi se fort. Jeg satt egentlig og bare fulgte med pÃ¥ hva han gjorde. Ikke alt var like bra, noen ganger blir det for elegant, selv for han. Og ingenting av det han gjør, skal gjøres enkelt. Det skal hele tiden se vakkert ut….
Stort sett gjør det også det. Han løp ikke mest, men alt han gjorde ble gjort med 100% trygghet på egne ferdigheter. Kampen var vel aldri spennende, til det var United et par 3 hakk bedre enn Leicester.
Men kampen, stemningen og atmosfæren på drømmenes teater var verdt alt sammen. Og noen ganger går tiden bare for fort.
Og kanskje lærte en litt usikker 51 Ã¥ring noe om hvordan livet skal være – pÃ¥ den mÃ¥ten at du mÃ¥ tørre Ã¥ være deg selv – uansett. SÃ¥nn sett liker jeg Zlatan – han er 100%.
«you don’t get chances, you take them » – som han ogsÃ¥ sier.

Det samme er de fleste taxi sjÃ¥førene der borte ogsÃ¥…De snakker mye og har relativt ofte rett i det meste – according to themselves!
Utelivet i Manchester kan sammenfattes i et ord : HUD, mye HUD!

Søndag morgen skulle jeg løpe 20 km. Jeg hadde ingen peiling pÃ¥ retning og slikt, sÃ¥ jeg bare løp til venstre for hotellet – og sÃ¥ fikk jeg bare se hvor jeg havnet.
Det er digg Ã¥ løpe pÃ¥ nye steder og du lærer ganske mye om byen pÃ¥ den mÃ¥ten. Jeg havnet litt utenfor bykjernen hvor leilighetene ikke akkurat er top notch. De er rett og slett ganske sÃ¥ slitne og enkle – det samme kan nok ogsÃ¥ sies om menneskene jeg sÃ¥ der..Men nÃ¥r det er sÃ¥ mye Ã¥ se pÃ¥ og ikke minst tenke pÃ¥, sÃ¥ gÃ¥r tiden ganske fort den. Jeg løp langtifra fort – til det har jeg konstant for slitne bein…Det løsner liksom ikke og farten er bare «treig»

Jeg har lært meg Ã¥ leve med det. TÃ¥lmodighet er alltid en dyd osv. Og sÃ¥ lenge tÃ¥ka letter i New York om noen uker spiller det ingen trille. Hvis tÃ¥ka da IKKE letter….Vel, vi lar den henge i lufta:)

Mandag morgen løp jeg ogsÃ¥ – langs kanalen. Veldig mye søppel…Engelskmenn griser ordentlig! Men samtidig veldig fint , i rÃ¥ engelsk morgenluft. Jeg tenkte pÃ¥ at jeg hadde hatt en bra tur – akkurat sÃ¥ bra som jeg hadde trodd : jeg hadde sett fotball, drukket øl og ledd vanvittig mye sammen med skyskraperne fra Stovner. Kanskje var den eldste skyskrapern litt lei av kjeften som stort sett aldri var stille – men har man det moro, sÃ¥ man jo vise det!
Løpeturen mandag morgen var egentlig finest. Den siste turen pÃ¥ nye steder er alltid det – for da gjelder det Ã¥ suge til seg sÃ¥ mye som mulig. Slik at noe lagres pÃ¥ harddisken for alltid .

kanal2
Kanal løping – best there is !

NÃ¥ er det ca 5 uker til NY. Jeg er ikke der jeg ønsker Ã¥ være – det er det bare Ã¥ innse…Jeg løper harddøkter i maratonfart, men beina vil liksom ikke gi meg noe gratis. Det er slitsomt – samtidig vet jeg at New York blir stort for en som aldri har vært i USA før…SÃ¥nn sett fÃ¥r bare maratonen gÃ¥ som den vil. Jeg skal fortsatt ha troa pÃ¥ at det er mulig Ã¥ løpe fort – ogsÃ¥ fÃ¥r vi se..

zlatans-beste-gullkorn-united-no_2016-09-28_23-07-57

Ja, jeg trener!

Det er 6 uker til New York maraton.
Jeg er 51 , men det føles som om jeg er 78 og at beina er av et kaliber som ikke egner seg til noe annet enn Ã¥ spille bingo med… Jeg er evig trøtt og det Ã¥ stÃ¥ opp om morran er som Ã¥ kjempe mot noe umulig. Hver eneste morgen gÃ¥r tanken bare pÃ¥ Ã¥ snu rumpa til verden Ã¥ sove videre…Før om Ã¥ra kunne jeg klare meg lenge med 4-5 timer søvn – nÃ¥ er det omtrent umulig….

Mye skyldes nok Oslo maraton jobbingen i hele forrige uke. Det var mye jobbing, lite trening og lite søvn. Jeg hadde faktisk hele 3 dager UTEN løping…Det er ganske lenge siden det har skjedd. Kanskje trengte jeg det og hadde garantert godt av det, heldigvis aksepterte jeg det ogsÃ¥. Egentlig hadde jeg vel ikke noe valg heller – for det Ã¥ tvinge seg selv til Ã¥ trene nÃ¥r kropp og hode ikke er i nærheten av Ã¥ ville, er sÃ¥nn sett ganske meningsløst. Oslo maraton jobbingen var ikke det. Det var en lærerik uke – kanskje enda mer lærerik enn i fjor.

Det er noe med Ã¥ jobbe sammen med bra folk og Ã¥ gjøre det beste ut av det man har Ã¥ jobbe med.  Ikke at jeg nødvendigvis passer som sjef heller, men det er noe ganske pirrende med Ã¥ mÃ¥tte ta avgjørelser basert pÃ¥ egne vurderinger – og Ã¥ se at det faktisk fungerer.
SÃ¥ lørdagen med alle løperne og DET været – var egentlig bare moro.

først pÃ¥ kvelden nÃ¥r jeg skulle hjem – kom nedturen..Da ble det stille og den trøttheten du har holdt pÃ¥ avstand hele uka kommer kastende over deg. Natt til søndag sov jeg 9 timer…
Søndag skulle jeg selvsagt ta igjen for tapte løpeturer og endte opp med 34 km i marka.. Lurt eller ikke – gjort er gjort!

sliten
Sliten…

Denne uka mÃ¥tte jeg jo ogsÃ¥ prøve Ã¥ løpe litt fort igjen ogsÃ¥…Mandag og tirsdag var det ganske umulig…SÃ¥ da ble det Ã¥ prøve pÃ¥ SRM onsdag..Tanken var 3 runder, med økende fart pr runde. Konkret skulle det være 4.15, 4.10 og 4.05 fart.
Joggeturen bort til Sognsvann var ikke av det oppløftende slaget – beina var alt annet enn freshe og jeg funderte jo pÃ¥ om det hadde noe for seg Ã¥ følge planen.
Samtidig er 4.15 – som er min maratonfart egentlig ikke sÃ¥ «fort». I hvertfall ikke pÃ¥ drøye 3 km.

Det ble 3 runder pÃ¥ 4.15, 4.10 og 4.11 – fart. 2 av 3 er godkjent, men jeg mÃ¥tte jaggu jobbe for det. Det føltes som om Ã¥ sykle med firkanta hjul…Hvor hver eneste meter mÃ¥tte jobbes for – og jeg fikk egentlig ikke betalt for det heller.
I dag var planen Ã¥ løpe til jobb – det ble det aldri noe av gitt. Søvn var mye deiligere..
Løpeturen ble utsatt til etter jobb. Det ble 10 km rolig rundt Sognsvann – Og var det ille i gÃ¥r pÃ¥ høy fart, var det faktisk enda verre pÃ¥ rolig fart i dag..
Beina var såre og kroppen litt i ulage.

SÃ¥ nÃ¥r jeg etterpÃ¥ sitter i bilen pÃ¥ vei til Elixia Røa, for Ã¥ ha triathlon timen min – sÃ¥ er ikke optimismen veldig stor. Svømmingen stod jeg over – jeg har rett og slett ikke lyst til Ã¥ svømme…
Kanskje glente jeg alt siden det var sÃ¥ mange med,kanskje gjorde 30 min sykkel at beina fikk noe annet Ã¥ jobbe med  – eller sÃ¥ er jeg nÃ¥ sÃ¥ generelt sliten at det svinger ganske mye. spinningen med 10 x 2 min gikk greit. Jeg blir nok «litt» gira nÃ¥r salen omtrent er full og glemmer at jeg er sliten.. Løpingen etterpÃ¥ med 10 x 2  gikk enda bedre. nÃ¥r mølla stod pÃ¥ 5.00 fart, sÃ¥ gikk det for sakte og jeg var nødt til Ã¥ øke farten.

De vonde beina jeg hadde rundt Sognsvann litt tidligere var helt borte. Og løpingen gikk utrolig nok bra. Igjen er det nok slik at jeg «glemmer» nÃ¥r det er mange i salen. Fokuset blir mere Ã¥ motivere sÃ¥ DE fikser og svaret ligger nok der : flytte fokuset!

Kvelden var ikke over med det. For etterpå skulle Lars Erik og jeg trene overkropp og mage.

Styrketrening er nÃ¥ fantastisk moro. Og særlig nÃ¥r du ser at kroppen forandrer seg. Med Lars Erik som kyndig og motiverende trener – er det ganske enkelt, Selvom han sørger for at jeg tilslutt ikke er i stand til Ã¥ bruke armene fordi han har kjørt de helt ned..
Jeg skjønner at styrketrening gir et kick! Ganske enkelt fordi det er så vanvittig synlig når tingene gjøres riktig. Det å mestre det gir meg også en selvtillit jeg nok sårt trenger. Ikke for at jeg nødvendigvis skal bli Hulk å fly rundt å brife, men mere fordi mestringsfølelsen er så enorm fordi jeg aldri har vært særlig sterk.

Lars Erik korrigerer meg sÃ¥ fort jeg løfter galt. Det skal ikke rives og røskes – det skal fokuseres pÃ¥ Ã¥ løfte riktig slik at riktige muskler blir trigget. Den tilnærmingen er gull verdt!
SÃ¥ da blir det som før i tiden egentlig bare var tidtrøyte, nÃ¥ førsteklasses trening – med en trener som tar meg ganske langt avgÃ¥rde.

Gulroten ligger litt foran meg – til den dagen jeg kjører Pull ups ordentlig…Det er i sÃ¥fall noe jeg aldri har klart før i hele mitt liv…Den dagen vil jorden stÃ¥ stille….
pullups
Foreløpig pullups med strikk – men snart, snart UTEN 🙂

Kan godt være at all styrke og core trening er med på å gjøre meg sliten på en helt annen måte enn før. Siden alt nå gjøres med kvalitet. Så balansegangen er ganske tynn. Heldigvis har jeg en plan på det i forhold til  New York maraton..

Og som Zlatan sier : «you don’t get chances, you take them «

Livredd

Livet blir hva man gjør det til , har jeg lest flere steder.
Og det stemmer faktisk veldig godt har jeg funnet ut. Ikke alt du gjør i livet blir som det er tenkt, massevis av ting er sagt, minst like mange ting er gjort – og mye av det kom bare helt ut av det blå.
Også kan man sitte å se ut av vinduet å tenke : hva hvis jeg hadde gjort det annerledes?
Det fine med livet – er at det får jeg aldri svar på….
Jeg er ikke en sånn filosof av legning, som konstant sitter og tenker på livets forunderlige verden. Men mange ganger kjenner jeg at jeg er litt livredd…

Livredd for å den ene feilen som liksom snur opp ned på alt. Kanskje burde jeg bare slutte å være livredd, kanskje burde jeg bare leve akkurat NÅ – og kjenne på at akkurat i det ene nanosekundet som er NÅ – så er alt bra.
Og kanskje burde jeg begynne å tenke litt sånn, da hadde jeg sluppet ganske mange sider i boka mi – under kapittelet – livredd.

Livredd er aldri bra, da gjør du feil i neste scenario. Eller feil er ikke riktig ord heller – mer sånn at du presterer litt sånn galt bare.
Livredd kan også være ”litt” bra – jeg er jo alltid livredd de gangene jeg har svømt i Hardangerfjorden på Norseman. Og særlig første gangen. Jeg husker jo godt panikken som kom i det jeg traff vannet og kjente instant at NÅ er jeg virkelig nære den endelige slutten…Ikke noen god følelse i et element du absolutt ikke takler – eller i hvertfall tror du ikke takler! Og den hendelsen kan ganske lett gjenkjennes i andre kapitler av mitt liv.
Det er mye jeg tror jeg ikke takler – og da handler man gjerne urasjonelt under press. For istedenfor å tenke – så gjør man bare.

Så også på svømmingen i Norseman første gangen : jeg tenkte ikke, jeg bare gjorde…Og etter en ganske lang stund i vannet kommer man opp og er bare lykkelig for å være i live.
Så lykkelig at resten av Norseman er nødt til å bli en suksess, ganske enkelt fordi jeg overlevde fjorden!
Jeg sammenligner ofte livet med idrett – det er mange nedturer og mange oppturer som er sammenlignbare. Men det meste løses når man får et startnummer på brystet – da blir jeg en helt annen person, omtrent som Clark Kent når han har fått på seg kostymet sitt…Jeg blir absolutt ikke uovervinnelig og kryptonitt har jeg ikke – men tydeligvis så funker ting bedre da.
Ergo har jeg tenkt mange ganger at jeg burde ha et startnummer i baklomma hele tiden – for så å ta det på når alarmen i toppetasjen går…

halvmaraton_tim_bennett_img_1570
Stor og sterk Рmed startnummer p̴ ! FOTO : Heming Leira /kondis.no

På samme måte kan jeg sitte å gruble før en løpetur også. Og være redd, livredd for at jeg ikke får til det jeg har tenkt å gjøre på dagens løpetur. Sånn er det ofte. Noen ganger er løsningen å løpe med andre, for da slipper jeg å tenke så mye. Da kan jeg leve i nuet og ha det moro. Sikkert mange som har tenkt at jeg både har diagnose sånn og slik fordi skravla går ustanselig og mye av det som kommer ut er ganske lavt i iq verdi. Men sånn blir det når jeg lever akkurat der og da – når verden utenfor x antall løpesko ikke finnes – da har jeg en luftlomme til å bare være. Være meg selv uten å være livredd…

I dag skulle jeg løpe intervaller : 10 x 1000 m…Alle signaler sa meg at det kom til å bli slitsomt – og at det kunne ende som ren katastrofe.. Oppvarmingen til og rundt Sognsvann var tung og treg. Alene var jeg også, noe som ikke er optimalt for da er tankene ganske tilstede. Jeg er redd for og mislykkes og redd for at jeg ikke klarer å få det til. Litt nølende starter jeg på første intervall og redselen for å feile er der. Det blir som å liste seg frem slik at ingen skal se at det går sakte.
Jeg løp alle 10 intervallene, jeg løp de med kortere pauser enn tenkt – og de gikk fortere enn tenkt.
Og når jeg etterpå jogget hjem så var jeg oppriktig GLAD på egne veier. Jeg hadde ikke feilet!

Mye mulig setter jeg hele tiden mine evner opp til tiltale, ingen god plan egentlig. Hverdagen er heller ikke som en intervall hvor du hele tiden har muligheten til å gjøre det bedre. I hverdagen er det ofte det du gjør der og da som kan velte hele lasset..
Sånn sett er løpingen lettere. Ofte tenker jeg derfor at jeg kanskje burde opptre som når jeg løper – i dagliglivet. Kanskje , eller ganske sikkert så hadde jeg sluppet mye dumt – og vondt.

Men blitt en dårligere løper…

Nå er det 8 uker til New York maraton – jeg er ikke redd for den. For jeg klarer fint å komme gjennom den. Jeg er heller ikke redd for at jeg ikke klarer å løpe under 3 timer. Tiden blir hva den blir, men jeg fortsetter å jobbe for å kunne være i  stand til å klare det. Men jeg kommer uansett til å være livredd de 4 -5 siste sekundene før start. Sånn er det bare!

kara