Kategoriarkiv: trening

Mont Blanc 80 km – the war with the lårs….

I passet mitt står det ingenting om at jeg er autorisert fjellgeit….Jeg burde muligens ha sett i passet før jeg meldte meg på Mont Blanc 80 km….Eller så burde jeg grisebanke han svensken som mente at det å løpe 80 km i Chamonix var en fantastisk ide…
At starten går 0400 på morningen er jo heller ikke akkurat et normalt starttidspunkt….Men heldigvis så var den samme svensken ( Vi kan kalle han «Claes») – så smart at han valgte det hotellet som lå nærmest start. Så nære at 3 verdensrekorder i lengde var nok til å stå på startstrek.
Det er helt feil å si at jeg hadde sovet nok de siste nettene, for hotellrommet var en badstue 24/7 + at vi dro veldig tidlig fra Norge.

Anyway, 0345 står vi nå der da : Synne, Jacob, Alistair, svensken og jeg. Jeg hadde helt nye fine staver som jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med og kåla litt med det. Ellers var hodet bare tomt og trøtt…Det var mørkt, men ok temperatur – så alt lå til rette for en bra dag ( om enn litt lang). På forhånd tenkte jeg 16 – 18 timer….I ettertid vil jeg bare si : hva tenkte jeg egentlig på når jeg så for meg 16 timer ?

Løypa skulle være 82 km og 6000 høydemetre..Og som den matematikeren jeg er, la jeg bare sammen tidl tider på maraton her nede – and then added some…


Før start : Alistair, svensken, meg, Synne og Jacob – en bra gjeng 🙂

sånn ca 30 sek før 0400 ljomet «Hells Bells» med AC/DC over høytaleren og vips var vi i gang.
De første 2 km gikk på asfalt gjennom hovedgata i Chamonix + noen sidegater for å komme til stien. Svensken tassade frem i feltet, jeg fulgte han som en skygge…Han løp lett og jeg husker var litt imponert over hvordan de tynne beina hoppet seg fremover. Så takket være han kom vi sånn rimelig bra fremme i køen når stien begynte. Det var mørkt og bare  å begynne gåingen.
Å løpe var mulig da, med en ganske stor risiko for å treffe galt – og vips så lå du i steinrøysa nedenfor.

Jeg var faktisk deprimert opp her. jeg likte ikke stien, jeg syns det var skummelt og hadde en lang prat med meg selv om hvorfor i all verden var jeg HER…Og tenkte at hvorfor gjøre noe jeg egentlig ikke vil ?
Det var ca 9 km opp til første topp ( Brevent), som lå på 2454 moh. Svensken lå bak meg og jeg var ivrig på å prate for liksom å fortrenge min egen usikkerhet…Det var nesten så jeg ikke fikk med meg at lyset ble slått og Mont Blanc dukket opp på andre siden. Det var ganske fint faktisk 🙂 Etterhvert kom vi opp på eggen som skulle løpes litt bort og opp mot Brevent. Nå var det lyst og helt ok å  løpe.

og vips sa var de kjipe tankene borte. Egentlig tror jeg det var en kombinasjon av trøtthet, mørket og litt sånn angst. Men når lyset kom ble alt så mye bedre.
Vel på toppen var det en ganske bratt grusvei ned til første matstopp. Alle spratt forbi meg ned her, for jeg hadde jo ikke akkurat løpt mye i sånne bratte nedover greier. Så lårene fikk juling med engang de. Og å løpe med DE lårene ble ganske interessant….De første 10,5 km gikk på 2t og 26 min….


På toppen av den første bakken, sola har kommet opp og svensken måtte tisse 🙂

Svensken stakk fra meg også, så nå var jeg på egenhånd. Det kjentes ok, det var bare disse lårene da…Og å bruke staver viste seg å være ganske bra, I motbakkene var de veldig fine å bruke aktivt – og jeg fikk hengt litt på de for hvert tak. Fra Brevent til Tete Aux Vents ( 22,5 km) – var det helt ok å hete Tim. Folk løp som regel forbi meg fordi jeg er dårlig på sti nedover, jeg brydde meg ganske lite om det egentlig. For på denne type løp vet jeg at det eneste jeg kan vinne på – er å være tålmodig, finne min fart og bare akseptere at folk tar meg nedover.

Fra Tete Aux Vents og ned til Buet ( 28,5 km), var det ganske teknisk..her fikk lårene virkelig juling og jeg hadde det ganske vondt ned der…Og det gikk sakte, for jeg bremset jo hele veien ned…Det eneste positive jeg fikk med meg, var en fjellbukk – som flere menn faktisk stoppet og tok bilder av! Og jeg skriver menn – fordi de damene som passerte meg hadde ikke planer om å stoppe å se på attraksjonene liksom..

men jeg kom ned til Buet da, med helsa i behold – bortsett fra lårene som nå var helt dustete. Av en merkelig grunn tenkte jeg veldig på lårene til Jan Åge Fjørtoft da. De var store som hus, og må jo ha vært tunge, jeg hadde de låra nå! Så var det ca 2 km med løping sånn ca flatt, interessant det også, for beina klarer ikke å løpe ordentlig for låra var bare i veien.
På neste matstopp møtte jeg Alistair. Alistair var en kul type som svensken kjente. Og vi fant tonen bra og bestemte oss for å holde litt sammen.

Så neste stigning gikk bra – og sammen pratet vi oss oppover og forbi ganske mange. Det ble veldig mye «excuse me» opp den bakken gitt. Vi løp sammen ned fra neste topp også , den var lett og lite teknisk. Ved 38,2 km Le Molard, så jeg for første gangen Emosson – en demning vi skulle over på sveitsisk side. Alistair snakket om at den var ganske exposed for sol og at folk hadde kollapset der i fjor.
Demningen lå veldig nære, det så sånn ut – men å komme seg OPP dit – var alt annet enn en søndagstur…Vi snakker her 5,1 km og 769 høydemetre…Og stien – vel den gikk rett opp skråningen! Jeg tok mange opp her, selvom jeg også slet bra i varmen…Jeg drakk med begge hender og holdt det gående.
Det jeg husker best opp her var lidelsen i øynene til de jeg passerte. De så ut som zoombier, som alle sammen egentlig nok bare ville hjem til den trygge sofaen…Noen lå halvveis på stien og bare så apatisk rett frem. Lett intelligente meg presterte å spørre flere om de syns det var hardt…

Med kanskje 1500 meter opp til demningen tar jeg igjen en gruppe. Han bakerst sliter big time og griner HØYT, mens de andre trøster han…Jeg tenker at her bør jeg bare komme meg forbi før han tilter fullstendig og evnt faller bakover…Da hadde JEG også fått en ganske vond tur ned skråningen..
Belønningen – hvis man kan bruke et sånt ord, var å komme opp ved siden av demningen. Det var et gigantisk vannreservoar, blått vann og litt sånn hysterisk vakkert. Jeg var rimelig kjørt av den siste stigningen og gledet meg til matstasjonen på andre siden av demningen…


Vannet ved demningen. jeg kunne fint ha sittet der og bare glodd – lenge !

Klokken viste at jeg var i tidsnød….Så det gikk mange tanker i hodet mitt mens jeg fylte flasker og drikkesekk..Snakket sågar med en kar om det, men vi ble enige om å prøve…
Selvsagt var denne nedstgningen teknisk….Litt for teknisk! Så han duden forsvant fort foran meg…
Så ser jeg et helikopter fly bort fra området med en kar og tenker litt..Lårene mine var helt knust, så jeg hadde ingenting å bremse med ned der, de var bare ekstremt vonde – men det var det eneste stedet jeg hadde vondt. Ellers var kroppen og hodet helt fint…Men – klart, det koster ganske mye å bevege seg med lår som er totalt ødelagt..Så det går veldig smått…
Da hører jeg et ordentlig hyl – av den typen du egentlig ikke vil høre…Og dumper rett inn i en ulykke hvor han karen jeg snakket med, var han som skrek…
Han hadde snublet ordentlig og beinet hadde definitivt ikke en bra vinkel….

her stod det faktisk medisinsk personell, så dette var nok et ulykkespunkt…..Han duden fortsatte å skrike og det hele ble litt kaotisk. Vi som kom nedover, fikk beskjed om å vente…
Attpåtil holdt de på å miste han ned skråningen også…
Det var her mitt løp stoppet. Jeg hadde 30 min på meg til neste tidssjekk og skjønte at jeg måtte ta sjanser for å rekke det..
Med mine lår hadde det blitt risiko de luxe. Og jeg hadde ingen planer om å utfordre skjebnen der gitt. Så jeg gikk OPP igjen til Emosson, meldte meg brutt og satte meg i brytebussen…
Jeg fikk altså 46 km på 12 timer…..

I bilen nedover var jeg helt happy med avgjørelsen min. Jeg hadde gjort noe jeg aldri før hadde gjort og beveget meg i terreng som hadde fått meg til å pisse på meg for noen år siden…Jeg kom meg opp 4 fjell og ned 3,5 av de. Og det var «bare» 2 fjell igjen.
Selvsagt hadde det vært gildt og gjort det samme som Claes ( svensken), Synne og Jacob – nemlig å fullføre, som de også skal ha MYE skryt for. For dette løpet er ikke for kyllinger !
Men – jeg hadde definitivt utsatt meg for ganske mye HVIS jeg hadde kommet videre, for lårene kom ikke til å bli bedre…
Og psykisk var jeg helt «fin» bortsett fra de første km i mørten…
Jeg løp med SKIGO compress tights, GORE teknisk trøye, SALOMON Sense Ultra sko, SALOMON skin pro sekk og Zensah Leggings.  Utstyret var innertier, rett og slett !


DNF – men like glad. Det er helt ok å kjenne sin egen begrensning og ta en rett avgjørelse !

Det skal sies at litt sånn revansjelysten, prøvde jeg å få plass på maratonen som gikk i går…Ikke sikkert det hadde vært noen høidare heller, lår messig…For lårene er fortsatt vonde 🙂
Uansett – jeg har bestemt meg for å gjøre et forsøk til neste år – og da SKAL jeg ha løpt endel i bratte terreng nedoverbakker…For lårene mine skal ikke vinne en gang til…
Neste løp – i Zermatt lørdag, er heldigvis bare oppover – og ned igjen går det tog….

 

 

 

Som julekvelden på kjerringa…

Dette innlegget har veldig lite med jul å gjøre da. Men tankegangen blir litt den samme. Som «liten» gikk jeg jo hele året og ventet på julaften – og vips så var den der. I år er det ikke julekvelden jeg har ventet på heller – det er mere 0400 på torget i Chamonix fredag morgen. Og nå er det snart bare 2 dager dit…..
Om jeg gleder meg ? Ja – jeg gjør jo det, det finnes lite som kan slå det å røre rundt i alpene i ca 82 km. Bakke opp, bakke ned, bakke opp, bakke ned osv….Over en demning skal jeg også faktisk! Naturen blir helt sikkert fantastisk – eller den er det. Hvertfall såvidt jeg kan huske fra de andre gangene jeg har løpt løp i det samme området. Det jeg husker fra de løpene var at jeg alltid ble grådig sliten – og da løp jeg bare halve distansen i tillegg. Men da trøster jeg meg selv med at jeg er voksen og mer rutinert blitt…Jeg vet at det å gå ut å løpe som om målet er rundt neste sving – er dumt. Jeg vet også at sol og varmt vær er deilig, men at det også sliter på deg.
Enda en ting jeg vet,  er at jeg absolutt ikke har knirkefrie bein som tåler alt…

For 2017 har jo vært året hvor jeg har satt flere nåler enn ever og vært både tapet og behandlet i hytt og pine…Og følelsen av å være den topptrente super duden som jeg var i mars,  i Portugal er helt borte…
Jeg føler mest at jeg har løpt gal vei og ikke helt funnet tilbake til den gode tiden, hvor alt gikk på skinner…Det er nesten sånn at jeg tenker at utviklingen har stoppet opp. Det er ikke mer å hente, nå er det bare om å gjøre å komme seg helskinnet gjennom løpene….På en måte er det ok, for det er fortsatt vakkert og deilig å løpe lange turer i marka, rolig mens jeg funderer på hvorfor trikkeskinner er paralelle…Hva er greia der liksom ?

Egentlig er det et luksus problem da , for det er jo ikke noe galt med meg – jeg er bare på et sidespor….Og kanskje er det bra det – for det er jo ikke gitt at jeg løper som en gud HVER gang jeg er ute og løper…De siste løpene har jeg vært veldig menneskelig faktisk 🙂 Så menneskelig at jeg tilogmed måtte ut i skogen på Nordmarka Skogsmaraton ( halv)….Ikke fordi jeg hadde så lyst til å plukke bær eller se på kongler, mere fordi magen valgte dønn riktig dag å ha hangover på…
Birkebeinerløpet var heller ikke strålende, det var pent å se på, men det gikk i sakte film…

Og veldig liten vits i å være pent å se på i skogen – hvor det ikke er tilskuere, bare trær.


Og etter turen i skogen, gikk halvmaratonen bedre. Jeg er ikke sliten, bare innbitt og tom…
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Da er det litt sånn bakvendt å sitte her å tenke på at jeg skal løpe 80 km + på fredag…Nå blir det jo ikke bare løping da, selvom jeg kommer til å prøve å løpe overalt. Såpass godt kjenner jeg meg selv 🙂 Og vet at jeg kommer til å stange i alle som gjør det riktige, nemlig å gå i de kjipeste bakkene. Jeg har aldri helt skjønt det der – og lærer det hver eneste gang på verst mulig måte…
Senest sist sommer hvor jeg skulle løpe opp Galdhøpiggen – det gikk lett og fint en stund, helt til jeg bare ble dønn sliten…

At jeg blir sliten fredag er glassklart. Kanskje tilogmed så sliten at Claes må bære meg til mål…Ikke sikker på om Claes er forberedt på det, så det får bli en overraskelse. Jeg kommer helt sikkert til å være litt redd også…For høyder er jo ikke min force, særlig når det er steinete, bratt og ulendt. Som gjør at jeg kommer til å synge for meg selv – jeg gjør alltid det når jeg er litt engstelig…

Chamonix sliten…..Fra Mont Blanc maraton i 2013, 1 km før mål, jeg var nede i det mørkeste akkurat der….FOTO : Runar Gilberg

Men på alle sånne lange greier jeg har gjort, så har jeg alltid lært noe nytt. Liksom alltid bygget på en kloss eller 2 på min egen mur av læring. Det er noe av det fine – og helt klart det som gjør det så fascinerende å gjøre sånne konkurranser.
Så – kl0400 fredag morgen på torget i chamonix, har jeg nok mange sommerfugler i magen og er litt spent – og føler meg nok ganske så liten der jeg står…
Men som julekvelden på kjerringa – så ble det alltid julaften…..Min julaften kan tilogmed bli ganske lang 🙂

Urettferdig

Urettferdig er et ord jeg ofte har tenkt på.
Livet er urettferdig liksom, der du står midt i gjørma og kommer verken opp, ut, bort eller ned. Akkurat nå så får jeg tårer i øynene når jeg ser noen løpe. Og enda mer tårer i øynene når jeg selv prøver å løpe – samtidig som jeg vet at smertene kommer uansett. Jeg lukker øynene og håper, men det hjelper ikke. Og jeg tenker – faen, så urettferdig 🙂

Men så må man sette seg ned å tenke gjennom sakene, det har jeg alltid fått beskjed om egentlig. Du må tenke hva du selv kan gjøre for å ikke havne i uløkka…Kanskje er det min litt naive innstilling som egentlig er skylden – for jeg tror jo at alt blir mye bedre i morgen – men burde ha skjønt for lenge siden, at sånn er det jo ikke. Noen ganger har jeg skjønt det når jeg har våknet nesten morgen – og nærmest fått angst. For sannheten svir den altså, hvertfall de gangene jeg skulle ønske ting var annerledes!

Akkurat NÅ tenker jeg mye på løpingen. Tenk hvis jeg ikke blir frisk i benet, tenk hvis jeg aldri mer kan løpe akkurat så fort som jeg vil. Og tenk hvis jeg aldri mer kan kjenne hvor fantastisk digg det er å løpe. Samtidig er dette minor details i den store verden og kan hende det bare er klaging og syting fra et EGO – som ikke har noen grunn til å klage. Jeg hakke peiling ass, jeg prater jo bare om det som er i hodet mitt. Og hvis løpingen er det eneste jeg har å klage på….

Jeg lar det henge i luften jeg. Uansett – så er det jo faktisk min egen skyld at ting har gått så langt. For denne dud’en trodde han var en bikkje , som med sine 4 bein bare kunne øse på. Men faktum er at jeg bare har 2 bein, ingen hale og lyder ikke navnet » Pelle». Og er ganske langt unna umenneskelig.
Hvis jeg tar en raskt recap av livet, så viser det seg at det er høyst menneskelig det jeg har bak meg. Det er vel sånn det er for de fleste av oss 🙂 . Og å si at livet er urettferdig er som regel en ganske lettvint løsning i den sammenhengen.

Så da gjelder det bare å stikke fingern i jorda, innse at life is life – og gjøre det beste ut av det..
Løpe kan jeg garantert gjøre i en eller annen form uansett. Kanskje er det tilogmed sånn at jeg oppdager noe annet som er like gøy?
Foreløpig har jeg det gøy med å sykle. Sykling er ikke noe dårlig erstatning egentlig. Det tar bare litt lenger tid og krever noe mer planlegging. Men det er fett ass! Selv om jeg er litt pinglete i nedoverbakker og synger for meg selv – HØYT – bare for å begrense angsten litt, når jeg «dundrer» ned fra Tryvann på 2 hjul.
Men samtidig så merker jeg jo at jeg lever ganske bra da også, at det er moro å ligge der å prøve litt høyere fart, kutte svingen enda litt bedre og å velge det totalt sett mest ideelle sporvalget for å komme fortest mulig ned – mens jeg kjefter på de trege bilistene som IKKE holder fartsgrensen…


En bra sykkeltur i 2015 med Thomas. Vi syklet til Dalen i Telemark fra Oslo. Begge 2 punkterte med ca 500 meter igjen til «målet» …Men før det var det bare idyll….:) 

Sånn sett gir sykling meg en litt annen dimensjon enn det å løpe. Sykkel er litt mer teknikk, litt mere fart og litt mer taktikk faktisk. Ergo er sykkel ganske fint, for det viser seg at på sykkel, så blir jeg ganske detaljert i min gjøren og laden. Jeg liker det.
Jeg liker også når jeg kjenner at tråkket mitt stemmer, når jeg har den lille ekstra snerten som gjør at jeg får den bekreftelsen jeg trenger for å vite at jeg gjør sakene riktig .
Det er ganske kult – og gjør meg enda mer gira på å løse de bitte små detaljene…

I dag så regnet det ute, så da ble det inne sykling på meg. Spinning er helt ok – og enda litt nærmere løping, siden beina i prinsipp må jobbe hele tiden. Jeg var litt usikker på om jeg orket å sitte 3 timer inne på en sykkel, men det viste seg å være veldig enkelt.
Mens jeg sitter der, så får jeg jobbet like mye med hodet – som når jeg løper og har det sånn sett like bra.
Så sykkel kurerer like mye «gruff» som løping. Også er det ganske deilig å gjøre en aktivitet som IKKE gjør vondt….For der løping nå er konstant vondt, så er sykling helt smertefritt – og det kan bare nytes, mens jeg drømmer om det samme mens jeg løper..

Det er sånn jeg drømmer om løping nå for tiden 🙂

Og urettferdig – det er masse i verden som er mer urettferdig enn at jeg ikke kan løpe som jeg vil – heldigvis !

Bruke huet

Jeg har just passert 52 år – fysisk. I hodet tror jeg at jeg er mye yngre – og at det bare er å kjøre på liksom. Begrensninger tenker jeg ikke på og tror vel at jeg tåler alt og litt til. Selvsagt er det jo ikke slik. Jeg burde vite det som har hatt en skranglete hamstring i flere år nå. Men jeg gikk inn i 2017 med krum hals og skulle fikse både hamstring og resten av kongeriket faktisk. Lenge så det lyst ut det da. Jeg løp flere km enn før i uka, kroppen kjentes bra ut den. Jeg trente mer styrke enn før og kroppen SER bedre ut enn før også . Det er jo egentlig det morsomste pr i dag da, for det er ganske interessant å se at selv jeg kan bygge muskler. Kanskje har det gjort meg hakket for selvsikker i forhold til løping også, siden jeg plutselig er like sterk som en (liten) bjørn…
Men løping – er slitasje. Og pusher man for mye uten å ta hensyn, så skjer det saker over tid.  Kanskje gikk det over styr på treningsleiren i Portugal, hvor jeg på 7 dager løp 200 km. Ganske mange av de med stor belastning også. Jeg tror ikke at den uka i seg selv ødela, for det er jo hele tiden slitasje over tid som er avgjørende. Portugal var faktisk ganske lett! Eller så var jeg bare så gira at det hele gikk på overskudd og glede. Jeg er ganske lett å begeistre sånn sett – og logrer stort sett når jeg får løpe så mye jeg bare vil..

Men der pilen pekte bratt opp i Portugal, så er den litt på nedtur nå da. Denne uken har jeg løpt 22,7 km. Det sier alt. Det var jo nesten det jeg hadde i snitt pr dag det før jeg ble 52 🙂

Så SuperTim brøler ikke så høyt med løpesko akkurat nå, for jeg har vondt i det venstre benet – som jeg har hatt før, men nå er det litt annerledes. Og litt selvdiagnostisering via dette de kaller internett, har kanskje gitt meg noen svar. Så nå får jeg bare se om noen andre – og mer kyndige kan være enig.
Jeg hadde et mål om å løpe Sentrumsløpet på 37 tallet, nå er målet heller å bli hjelperytter for Alexsander Kristoff i Tour de France..:) Det gjelder å sette seg (u)realistiske mål serru – hele tiden 🙂


sykkelrytter med stort potensial, søker lag med enda større potensial. 

Hele 2016 så har racersykkelen min stått på utstilling i stua. forsåvidt en pen sykkel da – så den har liksom ikke vært noe stygt å ha i stua. Ikke har jeg så mye annet å se på her heller, så den har passet bra inn. Men den har bare stått der da – urørt av menneske hender, bortsett fra at jeg har tørket litt støv en og annen gang…


Lenge stod den ubrukt. Men nå brukes den og den er veldig morsom å sykle med . Og sef – litt rosa 🙂

Inntil denne uken….Nå er den faktisk tatt i bruk igjen, fordi jeg måtte.
Og merkelig nok – så er sykling helt greit. Formen min er jo prima, så det var ikke vanskelig å dra på sykkeltur. Ting tar litt lenger tid på sykkel, men så lenge jeg syns det er gøy, så er det null stress.


Løpesko kassen : skoene har gode dager nå…

Foreløpig så står kassen med løpesko der –  uten at innholdet brukes. Tiden får vise hvor lenge skoene blir urørte. Tankene om å løpe er jo der hele tiden da, særlig når jeg ser folk løpe også.
I dag har jeg jo også sett på London Maraton – det knirket litt i løpebena da ja. Men jeg så jo også på sykkelrittet  Liege – Bastogne -Liege – det knirket da også i beina 🙂
Og – det som irriterer meg mest pr i dag – er at Liverpool tapte i dag.

Jeg tar det som et godt tegn jeg. Det betyr at jeg kanskje ikke er så utålmodig allikevel ?
Bare slappe av liksom, ting tar tid – hastverk er ikke nødvendig lenger….Og løsninger finnes jo på alt, det tar noen ganger bare litt tid…

En hund etter løping

Jeg sÃ¥ et klipp pÃ¥ Youtube for noen dager siden, den handlet om ørna som vokste opp med kyllingene og dermed aldri ble den ørna, som stolt fløy oppe pÃ¥ himmelen, majestetisk og med en ro mange kan misunne. I stedenfor ble han rotende rundt pÃ¥ marka og agere kylling…Det var mange ord og fraser i den videoen, men den tok meg litt…

Ikke at jeg noensinne kommer til Ã¥ bli en ørn altsÃ¥ – jeg er for det første redd for høyder og heller ikke et rovdyr.
Meningen med det som blir sagt går på å ikke være kyllingen som poker rundt i jorda, men tørre å være ørna.

Kanskje er jeg sentimental og litt brent, men jeg er uansett halvveis i livet – uten veldig mye Ã¥ fare med. Bortsett fra en skopark jeg vet minst en person vil ha :). Jeg sier jo ikke at jeg MÃ… oppnÃ¥ sÃ¥ veldig mye da – men kanskje jeg vil oppnÃ¥ noe annet. Men jeg kjenner meg igjen i den kylling greia altsÃ¥. Og har vært alt for mye kylling pÃ¥ den mÃ¥ten at jeg har poka rundt i jorda pÃ¥ leting etter noe og dermed ødelagt noe annet. Det er i hvertfall min tolkning av saka.

Jeg syns livet er komplisert og jeg skjønner ikke alt som foregÃ¥r i livet. jeg kan velge Ã¥ bare poke rundt i jorda fortsatt og finne en slags mening med det – eller jeg kan gjøre noe annet. Heldigvis er det mitt valg og langtifra sÃ¥ alvorlig at det er farlig liksom, men jo mer jeg tenker pÃ¥ det – sÃ¥ tenker jeg at det er pÃ¥ tide Ã¥ være meg  – og ikke en «kylling».
«Fortune favours the bold» er et uttrykk som blir brukt – den liker jeg og den kan jeg nok prøve Ã¥ følge pÃ¥ min mÃ¥te.

Og igjen er vi tilbake til løpingen. Der er jeg den som tør. Jeg bryr meg lite om hvordan andre gjør sine greier der og jeg stoler pÃ¥ det jeg selv driver med. Det er veldig mye fordi jeg stoler pÃ¥ meg selv i den delen av livet. Løpingen er ukomplisert faktisk – og kan gjøres veldig enkelt. Prestasjon er ikke noe annet enn bekreftelse for meg selv , pÃ¥ at mine ideer funker – for meg.
Pr skrivende stund er jeg mer tilfreds med løping, enn noensinne. For på grunn av alt som har skjedd så har jeg skjønt hvor viktig løping er.

Skal det fortsatt være sånn, så må jeg tenke litt filosofisk om det. Passe på det, kjæle med det og bruke løpingen som den er tenkt fra grunnen av.
Løping er bevegelse, løping er instinkt basert på følelser. Det er hele tiden mitt instinkt som forteller meg hvordan jeg skal løpe.
Veldig ofte nÃ¥r jeg gÃ¥r ut døra, starter klokka og løper nedover gata – sÃ¥ blir jeg nærmest fortalt hvordan løpeturen skal foregÃ¥. De dagene instinktet mitt sier at det er dagen for Ã¥ jakte – sÃ¥ ender jeg med Ã¥ løpe fort. Og det behøver ikke presses – det kommer av seg selv faktisk. De dagene er jeg hverken ørn eller kylling, men en hund pÃ¥ løpetur. Jeg bruker hele registeret og løper fra A til Ã…. Kropp, hode og hjerte vet hva som skal skje og jeg blir bare en enda mer logrende hund nÃ¥r jeg kjenner at jeg lever. Ikke gjennom smerte, men gjennom de følelsene jeg fÃ¥r underveis.

11649112_10153454465782139_139900191_o
Nordmarka halvmaraton i 2015. Jeg startet rolig – men løp etterhvert seriøst all out. Hele tiden ville jeg bare videre….Det løpet er pÃ¥ mange mÃ¥ter der jeg har vært nærmest min egen fasit!
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Som regel smiler jeg til meg selv, nÃ¥r det er pÃ¥ det «verste» – for da vet jeg at jeg er i den riktige sonen. Jeg passer veldig dÃ¥rlig til Ã¥ ligge i felt under løp og trening. Fordi det begrenser min frihet. Det høres ut som om jeg har røyket mer enn jeg burde – men det er jo sÃ¥nn det er!
For jeg i denne delen av livet passer ikke jeg til å være kyllingen. Jeg må løpe etter hva mine instinkter sier..
PÃ¥ Bislett, starter jeg gjerne bak i klynga, men sakte tar instinktet over – og jeg ligger foran….For friheten ligger der foran hvor jeg kan styre selv. Jeg tar næmest løpeskoene i egne hender og har det moro.

Selvsagt gÃ¥r det noen ganger ikke bra da, men det har jeg aldri brydd meg om – det jeg alltid husker best er de sekvensene hvor jeg opplevde full frihet og bare løp som jeg kan.
Det samme skjer i løp ogsÃ¥….Instinktet mitt jager meg hele tiden videre – det er alltid noe som kan oppleves der fremme foran meg. Det er alltid en ny følelse Ã¥ jakte pÃ¥ – som sikkert noen ganger ogsÃ¥ gjør meg grÃ¥dig 🙂 . SÃ¥ grÃ¥dig at jeg omtrent med hodet under armen fortsetter….Det viktige er dog at jeg aldri angrer. Igjen er fokuset de sekvensene hvor jeg var der JEG ville være.
Det hender nok at jeg noen ganger gir meg pÃ¥ slutten og liksom lar meg løpe fra. Klart jeg er sliten ogsÃ¥, men jeg trenger ikke fullføre alltid. Som kanskje gjør meg litt arrogant noen ganger,jeg kan leve med det jeg – litt arroganse er helt greit, sÃ¥ lenge det gÃ¥r utover meg selv.

Sånn som det er nå, løper jeg ikke intervall veldig mye, jeg stoler på det jeg gjør og løper altså fort når jeg føler for det. Kanskje er det min egen måte å tilnærme meg noe enda bedre, gjennom å lære mine instinkter bedre!
Og kanskje kan jeg en dag faktisk gjøre den perfekte løpeturen jeg alltid har drømt om. Om det skjer i konkurranse eller på trening spiller liten trille. Opplevelsen vil være den samme uansett.
Kanskje gjør jeg da som Forrest Gump – jeg slutter Ã¥ løpe…..

runhappy_stranden
I do it my way – med velsignelse 🙂 FOTO : Janicke Ekelberg

Danse med ulver

Jeg har sett mange filmer i min tid, noen av de har vært noksÃ¥ meningsløse – men de har fÃ¥tt meg til Ã¥ le. Latter har alltid vært viktig for meg, for latter er totalt det motsatte av hva jeg husker fra min barndom. Derfor har jeg alltid ment at det Ã¥ fÃ¥ andre til Ã¥ smile, gjør dagene mine verdt noe.
Mitt mÃ¥l har aldri vært Ã¥ fÃ¥ andre til Ã¥ være fornøyd med meg, det viktige har alltid vært Ã¥ se andre smile. Kanskje er det noe av grunnen til at jeg aldri har hatt ambisjoner pÃ¥ egne vegne – jeg vet ikke og det betyr ikke mye heller. Tanken bak det hele bygger pÃ¥ det at de rundt meg ikke skal være nødt til Ã¥ ha det trist  pga meg, for det hjelper jo lite. Smil til verden og verden smiler til deg liksom.

Men in the real life, blir det ikke alltid sÃ¥nn. Det finnes alltid noe i veien – enten det er snakk om levende eller – døde ting. Som feks i Nederland hvor jeg mÃ¥tte hoppe over ganske mange døde trær der ute i skogen. Og for hvert tre jeg hoppet over, ble jeg litt mer sliten. For det koster ganske mye mer med ting i veien – ogsÃ¥ med løpesko pÃ¥. Det samme med oppoverbakker….De suger ordentlig noen ganger.
Allikevel klarer jeg alltid å løpe noen av bakkene bedre enn andre, fordi jeg klarer å fokusere på at bakken ikke skal bestemme over meg. Det er jeg som skal eie bakken, vise bakken at jeg med et smil om munnen viser den fingern og spretter opp!

Jeg tror jeg er flinkest til det pÃ¥ sykkel faktisk…SÃ¥nn sett har jeg fortsatt potensiale i løping!

PÃ¥ mine løpeturer er jeg ganske bevisst pÃ¥ Ã¥ smile til folk jeg møter, eller i hvertfall forsøke pÃ¥ det. Noen ser jeg pÃ¥ lang avstand – ikke er klar til Ã¥ bli møtt av et smil, sÃ¥ da løper jeg ganske ubemerket forbi. Andre smiler tilbake, som den største selvfølge – det føles alltid godt 🙂
Jeg kan leve lenge med sÃ¥nne smil – det føles i hvertfall som en hel evighet noen ganger.
Sånn sett har hver løpetur sin sjarm.

Løpingen har gjort meg tryggere pÃ¥ at jeg kan bidra med noe, derfor har jeg vokst i takt med antall løpte km, for hvert Ã¥r som har gÃ¥tt. Selvsagt har voksingen stoppet noen ganger – og jeg har kjørt meg fast…
Ganske enkelt fordi jeg aldri skal gi meg, uansett hvor dumt det faktisk er ̴ fortsette noen ganger. Men i steden for ̴ stoppe opp Рs̴ tar jeg heller en omvei, som en slags greie p̴ at det uansett til slutt g̴r bra Рdet tar bare lenger tid!
SÃ¥nn gjør jeg med løpingen ogsÃ¥ – jeg tar omveien nÃ¥r det er nødvendig…Slutten blir kanskje ikke like gjev , eller resultatet ikke like bra, men til en form for mÃ¥l kommer jeg jo alltid.

Det som er litt interessant er at jeg pÃ¥ mange mÃ¥ter gjør løpingen som jeg opplever livet mitt…
Jeg har kanonbra oppturer gjennom Ã¥ være sammen med mennesker jeg er trygge med, mennesker som gir MEG noe. Og akkurat sÃ¥nn er det med løpingen ogsÃ¥ , som noen dager bare føles som Ã¥ fly. Selvom jeg faktisk ikke er spesielt glad i verken høyder – eller Ã¥ fly. Men jeg flyr inni meg, tar looper og har det egentlig bare moro – og smiler MYE.
OgsÃ¥ har jeg de dagene hvor verden hele tiden er noe jeg kræsjer med, uansett hvordan jeg prøver Ã¥ løse det, sÃ¥ ender det faktisk med kræsj…

slit
En typisk dÃ¥rlig dag….

PÃ¥ de dagene er løpingen redningen – det er da jeg faktisk danser med ulvene. Helt til løpeturen er over og ulvene er borte. Da har jeg danset meg gjennom de og lagt de bak meg.
Og kan gÃ¥ tilbake Ã¥ være som jeg egentlig vil være – han som danser og smiler.
Ulver finnes i løping ogsÃ¥, de fleste er ganske ok – sikkert fordi vi i den sammenhengen er innenfor det samme fellesskapet – og der har en respekt for hverandre. Vi er samme ulla, bare fra forskjellige flokker.

Og kanskje er det litt slik at de gangene jeg kan ligge foran, enten det er pÃ¥ Bislett eller andre steder Ã¥ lede an, sÃ¥ føler jeg meg som den ulven som tar ansvaret og sørger for fremdrift i flokken. Jeg liker den oppgaven faktisk – den gjør meg mer observant, fokusert og resultatorientert.
Kanskje er det her jeg misser i det «vanlige» livet – for der har jeg ikke alltid den samme litt naive troen pÃ¥ at jeg kan fikse greiene. SÃ¥ istedenfor Ã¥ gjøre noe glassklart, blir jeg litt usikker…
Så igjen må jeg prøve å ta det beste fra det ene å overføre  til det andre.

I dag løp jeg 30 km med Christian. Ingen av oss hadde verdens beste dag, det var glatt og begge hadde litt vondt – som gamle menn ofte har 🙂
Uansett er jeg ganske sikker pÃ¥ at tidvis sÃ¥ hadde vi 2 det GØYEST i hele verden. Ganske enkelt fordi vi begge gjør noe som gir oss noe, litt mere enn bare kondisjon faktisk. Og som vi begge 2 kan le av uten Ã¥ legge noe mer i det. Lange løpeturer bør ha visse perioder med totalt meningsløs konversasjon, for lange løpeturer kan faktisk noen ganger være meningsløse….
I de periodene hadde jeg i dag en ganske meningsløs teori om Bigfoot og Loch Ness, ikke basert på faglig kunnskap, mere fantasi liksom.
Men jeg fikk Christian til Ã¥ le – og det var faktisk viktigst, case closed  🙂

langer
Michelin mannen smiler alltid….

c5b724eca4705a88bafa110c1f63710f

En slags status liksom…

2016 ble kanskje ikke helt det jeg hadde tenkt, hvis jeg tenker 1 Ã¥r tilbake. for Ã¥ bruke litt fotball terminologi – sÃ¥ har jeg vunnet 3 ganger, løpt 1 uavgjort og hatt mange tap. 2 av tapene har vært stygge : Manchester maraton og New York maraton. I begge de løpene burde jeg ha byttet ut meg selv, sÃ¥nn ca halvveis…

Men det er noe med Ã¥ la «laget» stÃ¥ kampen(e) ut da – for liksom Ã¥ holde pÃ¥ tillit til nye kamper. For nye kamper kommer ganske sikkert.
Jeg har slitt med udefinert vondt i rumpa, setet,hofta og hamstring i hele Ã¥r og hatt veldig mye smerte tidvis. SÃ¥ det med Ã¥ tÃ¥le smerte er jeg definitivt god til. Om det er sÃ¥ bra er en helt annen ting. Legger jeg til litt annet grums ogsÃ¥ – sÃ¥ er jeg egentlig ganske tilfreds med Ã¥ sitte med beina pÃ¥ bordet akkurat nÃ¥ – og si at jeg som menneske har lært mye i Ã¥r.

All læring er ikke nødvendigvis like gøy, men all læring gjør at jeg stadig vekk kommer nærmere det jeg selv vil være.
Det Ã¥ ha løping som limet i mitt liv – har reddet meg fra mye. Og selvom 90 % av mine løpeturer har vært vonde fysisk, sÃ¥ har de vært veldig viktige psykisk. For der mange av de samme turene har startet med en selvtillit langt nede i potetkjelleren, sÃ¥ har jeg i andre ende av de turene – kommet meg opp, gjort meg ferdig med ting og heller lagt til noe i erfarings lageret mitt.

Kanskje hadde jeg løpt bedre med mindre trening,ganske sikkert hadde jeg hatt mindre vondt ogsÃ¥ – men der er altsÃ¥ ikke jeg. Jeg vil løpe, for løping gjør noe med sinnet mitt. Løpingen er gøyet som gjør at jeg sover godt om natten, samtidig som det altsÃ¥ tømmer hodet for tanker som ofte har vært ganske mørke…
Jeg har lært mye om løping ogsÃ¥ – det gjør jeg hele tiden. Jeg vet hvordan jeg skal fÃ¥ det beste ut av mÃ¥ten jeg gjør ting pÃ¥.

Prestasjon for meg er ikke resultat utad, prestasjon for meg er det som skjer inne i hodet mitt. Det er meg selv jeg skal leve med resten av livet mitt, da er det greit Ã¥ være glad i seg selv . SÃ¥nn sett har jeg kommet langt i 2016. Derfor dveler ikke jeg veldig lenge ved resultater. Resultatene vil alltid være det som utad forteller noe – men for min del sÃ¥ betyr det altsÃ¥ ganske lite.
Og jeg kan gi av meg selv uten Ã¥ være redd for konsekvenser…Konsekvenser vil det altid være – men hvis jeg ikke prøver der jeg aldri før liksom helt turde – sÃ¥ blir konsekvensene egentlig bare verre 🙂

Det er ogsÃ¥ viktig Ã¥ ha bra folk rundt seg, jeg er sÃ¥pass heldig at jeg har ganske mange av den sorten. Alle disse som lar Tim være Tim – pÃ¥ godt og vondt. Ikke merkelig – sÃ¥ er dette folk jeg løper en del med. Løping er det mest sosiale som finnes og burde være en del av alle mennesker sitt liv. Det hjelper Ã¥ le – og jeg har ledd masse pÃ¥ mine løpeturer i Ã¥r – kanskje enda mer enn før – det syns jeg er fint!
Rallarvegsløpet og Zermatt, var hver på sin måte ganske unike sånn sett.

img_20161126_132022
Dagens blodferske. Christian og jeg løp langt – og lenge. Vi snakket om Belinda carlisle. 80 tallet, motocross, vonde legger og mye annet gøy. Derfor smiler man etter 36 km uansett 🙂

Utenlandsturene har vært bra opplevelser, selvom altså Manchester og New York ikke løpsmessig var all verden. Igjen så er det noe med å ha de rette folkene rundt seg som gjør at livet ikke er så verst uansett !

itrappa
I utlandet er det ingen som kjenner deg – det utnyttes alltid….

2017 blir for meg noe helt nytt.

Jeg vet nÃ¥ sÃ¥nn ca hva som feiler meg fysisk – og mÃ¥ kanskje ta tak i det pÃ¥ en mÃ¥te som jeg egentlig ikke vil..Det gjenstÃ¥r Ã¥ gjøre MR – men jeg har altsÃ¥ en hamstrings som er sliten, som vil kreve at jeg gjør noen grep. Det kan gÃ¥ ut over løpingen…
Men – jeg velger Ã¥ være optimistisk og satser pÃ¥ at jeg kan løpe noe – om enn ikke sÃ¥ mye som nÃ¥.
Kan jeg ikke løpe, sÃ¥ blir det andre ting jeg skal gjøre …

SÃ¥ langt vet jeg at juni 2017 blir en prøvelse, for da skal jeg løpe 80 km i fjellene rundt Chamonix. Jeg gruer meg – for der mÃ¥ jeg jobbe med noen demoner….Det blir langt, det blir bratt, det vil være mørkt og jeg kommer til Ã¥ være vanvittig utÃ¥lmodig. Heldigvis skal jeg løpe med Claes – og Claes er en dude som jeg vet vil være bra Ã¥ ha med i den krigen.

I alder er jeg nok på andre halvdel, fysisk er jeg sterkere enn før og psykisk det samme.
Det er gode forutsetninger. Ganske sikkert er jeg litt mer arrete enn før ( senest de 2 siste dagene har jeg tryna i mørten feks =skrubbsÃ¥r) – bÃ¥de der inne og utapÃ¥,
Jeg vet at 2017 vil gi meg noen prøvelser, men det gjelder Ã¥ holde øynene oppe, ta livet for det – det er. Ikke bekymre meg sÃ¥ mye over det som skjer. Men heller bruke det til noe bra. Det viktige er Ã¥ leve NÃ…. Det som skjedde i gÃ¥r – og det som skjer i morgen er sÃ¥nn sett uinteressant…

29

 

Gutten i vinduet

Løpe maraton..
Det er faktisk ganske skremmende! Og om 6 dager skal jeg løpe min maraton nr 80. Da skulle man jo tro at frykten forlengst var borte og at det hele bokstavelig talt er en walk in the park.. NÃ¥ er forsÃ¥vidt mÃ¥let pÃ¥ søndag i Central Park – men jeg hÃ¥per jeg ikke GÃ…R dit.

NÃ¥r jeg var mindre og satt pÃ¥ rommet mitt, kikket jeg ofte ut av vinduet – for Ã¥ se pÃ¥ hva de andre barna gjorde. Som regel spiste jeg potetgull og drakk cola…Det var trøsten i en hverdag jeg ikke likte egentlig. Jeg likte Ã¥ se ut av vinduet, selvom det bare gjorde lengselen enda større i forhold til Ã¥ ønske at jeg kunne være med…
Men siden da har jeg alltid likt Ã¥ se pÃ¥ folk – og det gjør meg alltid av en eller annen grunn rolig!

Jeg skjønner det ikke helt, for det var jo litt sÃ¥rt Ã¥ sitte der Ã¥ trøste meg selv med snop og ønske at jeg var som alle de andre. En ting er sikkert – jeg tenkte like mye da – som jeg gjør i dag. Og tankene var omtrent ca like smarte ogsÃ¥, hvertfall tidvis.
Heldigvis gikk jeg via litt selvdisiplin mot bedre tider gjennom lavere vekt.
Og enda mer heldigvis så oppdaget jeg etterhvert løping, spesielt gjennom Lasse.

Løpingen var det jeg var flinkest til, fordi løping var enklest. Løping er jo tross alt bare snakk om Ã¥ flytte 2 bein i en retning, fortrinnsvis fremover…OgsÃ¥ kunne man snakke nÃ¥r man løp – om alt mulig rart egentlig. Og sÃ¥nn sett ble løping en ventil for Ã¥ fÃ¥ lettet trykket psykisk, samtidig som det hadde en fysisk effekt ogsÃ¥.
Selvsagt husker jeg ikke alt hva feks Lasse og jeg snakket om pÃ¥ diverse løpeturer opp gjennom, men jeg er ganske sikker pÃ¥ at det har vært i aller høyeste grad seriøst og minst like mye som har vært helt borti natta useriøst…Lasse er flink pÃ¥ Ã¥ være useriøs 🙂
Det fine er at løpingen da alltid har vært det stedet jeg har kunnet glemme det mørke…
Og bare le – MYE og høyt. OgsÃ¥ har man det bra veldig lenge etterpÃ¥.

Men som årene går så blir løpingen enda mer viktig, fordi det blir fristedet. Fristedet for å finne meg selv gjennom å ha det GØY. Gjennom å kjenne at man gjør noe for kropp og sjel på en måte som er bra.
Jeg innrømmer veldig at jeg ikke alltid har de beste tankene om livet. SÃ¥nn har det blitt nÃ¥r usikkerhet har en veldig stor plass i meg. En usikkerhet som jeg aldri blir 100 % kvitt..Her skal det sies at litt usikkerhet er bra – mener jeg!

Gjennom løpingen har jeg truffet fantastisk mange folk. Folk som jeg garantert ikke hadde truffet hvis jeg hadde blitt sittende i vinduet med colaen og potetgull . Ikke sikkert jeg hadde truffet sÃ¥ mange heller…
Selvsagt kjenner jeg jo at jeg ikke er like trygg pÃ¥ alle jeg har møtt pÃ¥ min løpevei, men det igjen har gitt meg livserfaring jeg ikke hadde fÃ¥tt ellers. Læren om Ã¥ takle alle typer folk og samtidig kunne stÃ¥ der oppreist uten Ã¥ bli en liten fjott har hele tiden gjort meg bedre – som person.
SÃ¥ nÃ¥r jeg stÃ¥r pÃ¥ Elixia Røa som instruktør – og sier at du skal være høy og mørk nÃ¥r du løper – sÃ¥ er det selvopplevd 🙂
Og det funker!

For jeg blir ofte høy og mørk nÃ¥r jeg løper. Fordi det er pÃ¥ min hjemmebane – og der er jeg ikke usikker. Der tør jeg i veldig stor grad gjøre egne vurderinger og Ã¥ gjennomføre de, uten Ã¥ tenke pÃ¥ de fordømte konsekvenser som finnes i alt annet her i livet.
Ved løping så er verste konsekvens at du ikke løper så fort som ønsket, det er hvertfall en konsekvens jeg kan leve med.
Det jeg dog alltid opplever – er at de første 2-3 minuttene av en løpetur / konkurranse, alltid er litt in the twilight zone. Jeg mÃ¥ liksom fÃ¥ av meg den usikre Tim og komme opp som den høye og mørke Tim…

hoy
Høy og mørk FØR løpetur….

De minuttene er ganske merkelige og jeg opplever de hver eneste gang. Det blir som om jeg må liste meg i gang så ingen ser meg. Det blir reneste evolusjonsteorien, hvor jeg går fra krabbende til løpende.
Den prosessen er det samme hver gang – men uansett om resten av løpeturen ikke alltid føles sÃ¥nn 100 % perfekt – sÃ¥ har jeg allikevel reist meg ! Og det er faktisk viktigst!

Det er 6 dager til jeg skal stå på startstrek i New York og høre Frank Sinatra synge. Han er visst alltid på høytaler før start med sangen sin om New York. Jeg har aldri forresten likt han . Så den sangen hører nok ikke jeg mest på.
Jeg vet jeg vil ha samme følelse som over der jeg står og venter. Jeg vet det vil være kaos i hodet og følelser. Jeg vet jeg vil være usikker også. Jeg vil tilogmed kanskje også bare løpe å gjemme meg.
Samtidig sÃ¥ tenker jeg at jeg mÃ¥ være den jeg er – uansett. Og at hver løpetur lever sitt eget liv. Kanskje burde jeg bare se pÃ¥ hele maratonen som en løpetur – og ikke noe annet?
Eller kanskje burde jeg bare se for meg han som satt i vinduet for lenge siden – og innse at jeg har kommet langt siden den gang. Da har jeg egentlig ikke sÃ¥ mye Ã¥ tape…

Det er 6 dager til start, mine 2 siste løpeturer har vært de tregeste av alle i Ã¥r. Jeg har fÃ¥tt den siste omgangen med ordentlig massasje i dag. Beina verker forsÃ¥vidt litt av massasjen ennÃ¥ men jeg føler meg ganske klar…
Og tenker at jeg uten løpingen aldri hadde fÃ¥tt oppleve New York heller. SÃ¥nn sett sÃ¥ vant gutten i vinduet tilslutt – uansett.
Hvem bryr seg om 2.59.59 da ?

motivational-message-for-marathon-runners-to-wish-good-luck-640x480

Nøklevann Rundt

Jeg har bodd i Nærheten av Nøklevann – sÃ¥ jeg har løpt rundt det vannet ganske mange ganger før i tiden. Ergo sÃ¥ vet jeg at det er kupert og ganske hardt Ã¥ løpe rundt der…Men for Ã¥ bruke litt fine ord, sÃ¥ er det ordentlig vakkert Ã¥ løpe der. Og særlig om høsten med fine farger og kaldt, rÃ¥tt vær.
Tror egentlig jeg liker Ã¥ løpe sÃ¥nn type løp pÃ¥ høsten ogsÃ¥. Du mÃ¥ jobbe for Ã¥ holde varmen + at det ikke kommer av seg selv Ã¥ løpe der. Nøklevann Rundt er et sÃ¥nt løp hvor det Ã¥ ha en bra grunn kondisjon ofte er det som gir godt resultat, for bakkene kommer jevnt og trutt de – bratte er de ogsÃ¥. Den siste bakken gÃ¥r ogsÃ¥ under navnet «Drepern»…

I og med at jeg fortsatt skal til New York, så er det fortsatt grunntrening som teller, så det var ikke noe snakk om topping før Nøklevann rundt. Nøklevann skulle bare være en hard treningsøkt det. Dermed løp jeg 20 km rolig dagen før. Kroppen kjennes ganske god ut for tiden, så det å løpe 20 km dagen før er sånn sett ikke noen særlig fare.

Det eneste jeg kanskje ikke er sÃ¥ glad i – er at starten gÃ¥r ganske langt ut pÃ¥ dagen, som gjør at jeg burde ha god tid pÃ¥ Ã¥ rekke frem til start…Men som vanlig bruker jeg fantastisk lang tid pÃ¥ Ã¥ komme meg avgÃ¥rde..Og stresser litt i bilen. Og har du dÃ¥rlig tid, sÃ¥ kjennes det som om alle rundt deg kjører i 30 HELE tiden 🙂 . Jeg sier til meg selv hver eneste gang at neste gang, skal jeg dra tidligere…
Men jeg gidder ikke vedde på at jeg klarer det gitt!

Det var kaldt pÃ¥ Haraløkka, høstkaldt de luxe og folk var godt kledd. Jeg hadde for anledningen nye Hagio pÃ¥ beina, Ganske enkelt fordi det var de som fristet meg mest nÃ¥r jeg tittet inn i skoskapet mitt. Jeg tror jeg gjorde et riktig valg. Som vanlig stilte jeg meg ganske langt foran – og som vanlig nÃ¥r starten gÃ¥r, sÃ¥ løper omtrent alle forbi meg.
Det er nesten ille hvor treg jeg er i starten. Umiddelbart kommer første bakke også.Litt trangt og det blir litt slalom for å komme seg forbi folk.

Beina kjennes ok, skoene sitter og det er bare kos faktisk. Jeg stresser ikke veldig med Ã¥ løpe forbi folk, men tenker mer pÃ¥ Ã¥ løpe slik at jeg stort sett har fri passasje – det funker bra. Klokka seiler sin egen sjø og jeg fokuserer mest pÃ¥ Ã¥ løpe med bra kontroll. Bakken opp til SarabrÃ¥ten gÃ¥r ogsÃ¥ bra og det neste stykket omtrent bort til neste brattbakke er lettløpt. Jeg liker variasjonen som er rundt Nøklevann, det er opp eller ned stort sett hele tiden. Da gjelder det Ã¥ løpe lett i nedoverbakkene.
Men ganske mange er bedre enn meg nedover. Tenker litt på det og prøver å la beina løpe litt lettere nedover.

kondis_2016-10-15-syl_5512
Ikke sliten altsÃ¥, mere konsentrert og fokusert…FOTO : Sylvain Cavatz /kondis.no

Litt sÃ¥nn paradoksalt det der altsÃ¥, for jeg sier ofte til folk at de bare skal slippe opp nedover og la beina løpe – men jeg klarer det ikke helt selv gitt! Sikkert fordi jeg er gammel og beina rett og slett ikke gÃ¥r fortere nedover! Heldigvis er de ganske gode oppover 🙂
Den siste bakken – Drepern – er den verste! Den er bare bratt! Legg til at det kommer en liten kneik etter den ogsÃ¥ ganske med en gang – og den siste lille trøkken er egentlig verre…

Men derifra og inn, er det bare å løpe på.

Jeg bruker 39.57 på Nøklevann Rundt i år. Ut i fra forutsetninger og alt, så er jeg ganske godt fornøyd med det. jeg kommer under 40 min i en løype som ikke er lett. Og hadde jeg kanskje kikket litt på klokken underveis, så hadde jeg kanskje kunnet stjele noen sekunder til.
Dette var mitt 13 Nøklevann Rundt – og min 4.beste tid. I fjor løp jeg pÃ¥ 39.24 – sÃ¥ at jeg «bare» er 33 sekunder dÃ¥rligere i Ã¥r – er veldig bra.
Det beste med lørdagen er uansett alle de jeg treffer før, under og etterpå. Det å slå av en prat med sånn og slik er alltid bra.
Det er ogs̴ en del eldre herremenn, som holder til p̴ den siden av byen Рsom jeg da ikke ser s̴ ofte, som heier p̴ meg. Det er kjempemoro Рfor de gutta er jo de jeg s̴ opp til p̴ 80 og 90 tallet, n̴r jeg trente med de! Jeg blir faktisk litt stolt av at de heier !


Rett etter mÃ¥lgang, det verste slevet er borte – sliten og godt fornøyd. FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

Formen er nok bra, jeg løper ganske ok nÃ¥ hele tiden og føler meg lett og fin i kroppen. De siste 3 ukene har jeg løpt 490 km – og har tÃ¥lt det bra. Jeg har ingen skavanker av noe slag og burde kanskje vært lagt pÃ¥ is – helt frem til løpsdagen i New York. Men samtidig er det jo gøy Ã¥ løpe nÃ¥r ting funker sÃ¥nn som det gjør akkurat nÃ¥.
OgsÃ¥ er det jo slik at maratonen om snaue 3 uker – skal være lystbetont og uten noe press…

Til lørdag er det Hytteplanmila. Jeg satte pers der i fjor med 38.02. Jeg er ikke helt der i Ã¥r – tror jeg. Men skal gjøre et skikkelig løp uansett. Heller ikke denne uka kommer jeg til Ã¥ lade veldig opp til konkurranse. Løper kanskje noen færre km, men i utgangspunktet er dette en helt «vanlig» treningsuke !
Det er de neste 2 ukene, det virkelige overskuddet skal komme….

quote

The truth about dogs and cats…

Er tittel på en film som absolutt ikke handler om katter og hunder.
Den handler derimot om mennesker…Og hvordan takle livet. Jeg trenger ikke verken en hund eller katt for Ã¥ takle mitt liv – men jeg trenger nok et par løpesko ( eller 40 til ….). for nÃ¥r ting ikke gÃ¥r helt som man vil og man sitter der inne i hjørnet og egentlig ikke vet veien ut – sÃ¥ er det altsÃ¥ løpeskoene som er redningen.
Kanskje er det utleverende Ã¥ skrive sÃ¥ mye om egne tanker som jeg noen ganger gjør, men jeg gjør det mye for Ã¥ forklare hvorfor jeg løper sÃ¥ mye – og at det faktisk hjelper mot helt andre ting enn Ã¥ se bra  ut – eller være i god form.

Psykisk helse er minst like viktig. Min psykiske helse trenger løpeskoene…For alle sammen trenger en plattform hvor de regjerer og kan gjøre alt uten konsekvenser. Den plattformen er for meg løping. Ganske ofte tenker jeg for mye – for lenge. Det funker faktisk ganske dÃ¥rlig og fører noen ganger til mindre heldige hendelser..Jeg har hatt noen av de gjennom de siste Ã¥rene og nÃ¥r jeg nÃ¥ skal prøve Ã¥ manne meg opp til Ã¥ være en bedre utgave av meg selv – sÃ¥ er det viktig Ã¥ se fakta.
Og det handler for meg om Ã¥ stole pÃ¥ meg selv, godta at jeg er bra nok , puste nok – og lenge nok til Ã¥ gjøre ting uten Ã¥ handle i ren panikk. For Ã¥ gjøre saker i panikk er nok ikke en bra greie.

Fysisk aktivitet – og for meg løping, har en beroligende effekt og en oppbyggende. Alle trenger Ã¥ kjenne pÃ¥ mestring og særlig de av oss som ikke har katter og hunder rundt oss – men heller noen demoner pÃ¥ skuldern :). SÃ¥nn sett burde fysisk aktivitet være definert som medisin. En medisin som i tillegg har en bra bieffekt : du blir i bra fysisk form ogsÃ¥ !

Skal man trekke min egen paralell litt lenger og pense det inn mot det eneste som stÃ¥r i hodet mitt nÃ¥ : nemlig maraton  i New York – sÃ¥ ser jeg jo et mønster…For jo lenger det blir, desto dÃ¥rligere takler jeg det..Jeg løper klart bedre pÃ¥ kortere distanser og har en mye større ro nÃ¥r jeg løper de korte løpene..PÃ¥ maraton blir jeg utÃ¥lmodig og nÃ¥r tankene da gÃ¥r litt for langt, sÃ¥ sprekker det. Akkurat som i mange episoder i livet mitt, jeg takler det ikke og faller sammen ( pÃ¥ maraton), eller gÃ¥r helt i vranglÃ¥s ( i livet).
Da tenker man jo at det hele ligger i forberedelser, men sÃ¥ enkelt er det jo ikke…For jo lenger tid jeg fÃ¥r til Ã¥ tenke pÃ¥ at jeg ikke duger – jo mer sier det BOOM..Og stÃ¥r jeg pÃ¥ startstrek i New York med det i bakhodet ligger jeg litt dÃ¥rlig an…SÃ¥nn er det Ã¥ løpe maraton en dÃ¥rlig greie, siden løping liksom er min redning.

Heldigvis er jeg mer bevisst pÃ¥ disse tingene nÃ¥ enn før, for jeg mÃ¥tte jo stikke fingern i jorden Ã¥ spørre meg selv om hva som er galt med meg…
Det er nok ikke så mye galt med meg, men selvtillit er nok et  stikkord.

I går skulle jeg løpe Skjennungstua Opp, et lite lokalt løp funnet opp av Heming Leira. Alle løpene som han står bak, står for det jeg ønsker med aktivitet for alle. Det er inkluderende, det er enkelt, det er harmløst og du kan gjøre akkurat hva du selv vil ut av det. Jeg elsker de løpene!
Og dermed kunne jo ikke Skjennungstua Opp gå galt!
Motbakke er noe jeg kun liker i konkurranse, på trening er bakker bare vondt, tungt og innebærer å løpe med betongbein.
I konkurranse derimot så endres tankegangen sånn sett ganske mye. Da ser jeg bakkene som en utfordring og vet nøyaktig hvordan jeg skal gjøre det.

skjennungstua
Litt over halvveis. Bak meg har jeg en meget bra løper i sånn ca samme alder , Lars Sverdrup-Thygeson. I går slo jeg han, det skjer ikke ofte, for Lars løper alltid bra !
FOTO : Stian Schløsser Møller/stiansmollerfoto.no

SÃ¥ akkurat som pÃ¥ lørdag opp Wyller – lar jeg folk løpe nÃ¥r starten gÃ¥r og bruker den tiden jeg trenger for Ã¥ finne rytmen og Ã¥ la kroppen bestemme nÃ¥r kjøret skal begynne. Sakte men sikkert roer den lett anstrengte pusten seg og jeg kan begynne den nøysommelige jobben med Ã¥ spise deltagere.
For det er faktisk s̴nn jeg tenker : jeg skal spise deltagere! Ikke ta alle i en jafs, men jobbe meg gjennom spisinga Рp̴ en metodisk m̴te.
Jobben er ikke ferdig nÃ¥r en er tatt, da venter neste og sÃ¥nn gÃ¥r løpet liksom. PÃ¥ sÃ¥nne korte løp har jeg en tÃ¥lmodighet og tro pÃ¥ det jeg gjør slik at hele det scenarioet virker. Selvsagt hjelper det Ã¥ være godt trent og ha en bra kondisjon, jeg vet jeg har det…Ergo blir det ganske «lett».
Jeg hadde definitivt høyere puls i gÃ¥r enn lørdag – helt naturlig siden stigningen er lettere og det Ã¥ løpe med større fart er mulig.

I gÃ¥r hadde jeg en bra dag opp de 5,7 km. Jeg fant mitt tempo, kom riktig i gang og kunne hele veien justere tempoet. Selvsagt merker jeg ogsÃ¥ kjøret men gjennom fokuset jeg har, sÃ¥ klarer jeg hele tiden Ã¥ løpe med samme presisjon. Mekanikken funker liksom 🙂
Og vel pÃ¥ toppen – er det bÃ¥de vondt og deilig. Deilig fordi jeg har klart Ã¥ følge planen min. Vondt fordi det er over….For nÃ¥r jeg løper bra og presterer vil jeg jo ikke at det skal slutte..
Tenk om det kunne være slik at jeg hadde samme tanker i hodet etter mÃ¥lgang i New York…Da er jeg hvertfall kurert i maraton…

Abby: I have to tell you something.
Brian: What?
Abby: The other night on the phone…I’m pregnant.
Brian: Oh darling…are you sure it was me?
Abby: I don’t know. I made a lot of phone calls that night.

( Fra filmen the truth about dogs and cats )