Kategoriarkiv: trening

Maraton

”Maraton er et løp som går over 42 195 m. Løpet er regnet som svært krevende, og betegnelsen «maraton» brukes ofte for å beskrive noe som krever stor utholdenhet.

Navnet maraton kommer fra en gresk legende som forteller hvordan soldaten Pheidippides løp fra byen Marathon i Hellas til Athen for å forkynne at perserne hadde blitt beseiret i slaget ved Marathon. Legenden forteller videre at Pheidippides døde like etter han hadde forkynt grekernes seier.”

Det over er det som beskriver Maraton i Wikipedia…

Min egen beskrivelse av maraton er litt mer nyansert. Jeg syns maraton er langt, alt for langt for min tålmodighet…Og spesielt når det skal løpes på tid. For det å løpe 42 km i seg selv – syns jeg er ganske greit. Men å løpe det fort er en helt annen sak. Maraton krever tålmodighet og fokus, over tid. Der sliter jeg litt gitt.
Min maraton karriere startet på slutten av 80 tallet – i Oslo maraton selvsagt. Den gangen var Oslo maraton ganske tøff og enda litt tøffere enn den jeg laget til årets Oslo maraton. Med blant annet Markveien og Bjerregårdsgt som 2 av stigningene….
Den gangen løp jeg også med knebeskytter og brukte kulltabletter. Men selv ikke kull tablettene klarte å holde magen i sjakk. Så i beste sendetid måtte jeg innom en restaurant i Markveien…Og nei ikke for å spise!

Selve løpet og evnt smerte husker jeg lite av, ikke tiden for den sakens skyld heller..Men tenker at jeg nok løp mer uanstrengt den gangen enn nå for tiden. Ganske sikkert fordi jeg ikke tenkte verken maraton fart elller noe som helst da. Da skulle jeg jo bare løpe liksom….

i 2001 løp jeg mitt første «ordentlige» maraton – nemlig London maraton. Da var jeg på kanten til å bli en slags «seriøs» løper – men hadde en tung last : jeg røyket….
Og da snakker vi ikke om å røyke løpesokker og diverse. Vi snakker Prince Mild – og mer enn 5 om dagen. Jeg tror faktisk jeg røyket 5 allerede før start!


16 år yngre, 8 kg lettere og med knebeskytter. TID: 3.04.19. Princ’en lå i sekken og ventet…

London var suksess, selv med Prince Mild…Og jeg løp på 3.04.19. Selv den gangen ante jeg lite om maraton fart og var mest forvirret over at det IKKE var km skilter, men miles!
At jeg løp så bra mente jeg i etterkant skyldtes at det bare var 26  – skilter og ikke 42. Altså fordi det var miles skilter… Vel , jeg har aldri utgitt meg for å være rakettforsker heller da…

Og siden har jeg løpt maraton sånn ca en del ganger, sånn at jeg per i dag har 82 eller noe  totalt. Jeg har aldri holdt sånn helt 100% telling, men ligger nok ganske sikkert rundt der.
Ganske mange av de gangene har jeg hatt ambisjoner om å bryte lydmuren – det vil si, løpe UNDER 3 timer. Og like mange av gangene har jeg ganske enkelt mislykkes…Maraton har liksom blitt den akilleshælen for meg. Og jeg er vel ganske nære hver gang på å tisse på meg før start…

Andre ganger har jeg gjort mer enn å tisse på meg også. Som det året rundt midten av 2000 tallet, hvor jeg spiste indisk mat dagen før….Jeg spiste for sikkerhets skyld ganske mye indisk mat også…Det var jo digg må vite 🙂
Det skal også sies at jeg aldri hadde spist indisk mat før – og derfor ikke visste noe om hvordan magen ville reagere…Det fant jeg ut dagen etter….


Indisk mat…..før maraton, ikke alltid det lureste….dette er etter 8 dobesøk…

Og som årene gikk, kom jeg aldri nærmere enn de 3.04.19 i 2001. Men så fyller man jo 50 – og må gjøre noe for å vise at man ikke er 50 fysisk….Jeg ble 50 i  april 2015, faktisk rett før London maraton – og vendte tilbake til London for å løpe. Uten Prince Mild, men med viten om hva maratonfart egentlig er…
Og ut av ingenting, så løp jeg nesten under 3 timer….på 3.02.42! Etterpå var jeg litt usikker på hvordan jeg egentlig klarte det …..Kanskje var det bare en bra dag, kanskje hadde jeg disponert riktig og hatt fokus nok, eller var det bare ren flaks ?


London 2015. 50 år, røykfri og uten knebeskytter. TID :3.02.42

Det var allikevel ganske moro å få det til da, særlig med Knoll og Tott ( Alexander og Ole Arne) – med på turen. Kanskje det tilogmed var på grunn av de, jeg fikset det ?
Only God knows that…
Kanskje var det der borte i Londons gater at toget gikk for SUB 3 timer…
Men så kom Ole Arne opp med ideen – Manchester maraton i april 2016…Smart tenkte jeg, England er tydeligvis stedet jeg løper fort…Manchester er også flat og dermed lettløpt.

Men good old England i 2016 funka dårlig. Jeg husker ikke engang tiden min jeg – men det var lysår unna SUB 3 – og de siste 10-15 km ble det rusling på landsbygda i Manchester. Ganske vakkert, men lukta vondt. Masse hester og sånn greier…Jeg hadde noen samtaler med meg selv der gitt. Og skulle aldri mer løpe maraton..

I fjor skulle jeg endelig til New York for å løpe alle maratoners mor. Nev York har aldri liksom stått på listen min – men jeg ble altså «lurt» til  å slenge inn en søknad….Og plass fikk jeg selvsagt…
New York var ikke stedet for å løpe fort ble jeg fortalt. Til det sa man jo at New York er for tøff. Og nettopp derfor tenkte jeg at det skulle jeg gjøre noe med.

Vel, de som kjenner historien vet at den satsingen fikk seg en knekk, sånn ca etter 21 km . hvor jeg rett og slett måtte gå. Og Hadde ikke Janicke dukket opp etterhvert, så hadde jeg vel gått ennå….

Og etter det skulle jeg hvertfall aldri løpe maraton mer 🙂

det er 1 år siden – og nå skal jeg jaggu over igjen! Jeg har ikke blitt noe klokere siden i fjor, men starter allikevel i 3.00 feltet.
New York er ikke blitt flatere heller og jeg har ikke begynt å trene med smartness heller. Jeg er jo ikke der. Jeg vil jo bare løpe å ha det gøy liksom….Og gjøre ting på min måte!
Derfor har jeg de siste 3 månedene løpt mer mengde enn noensinne – og har en teori på det. Om den teorien har rot i virkeligheten vet jeg om 1 uke, på denne tiden faktisk….

Jeg har også lest at Eliud Kipchoge – han som nesten har vært UNDER 2 timer på maraton, omtrent ikke slipper opp i det hele tatt før maraton. Og før Berlin løp han 40 km 10 dager før løpet. Ergo løp jeg i dag 30 km, 7 dager før New York….
Igjen så er jeg ikke rakettforsker – men kan de beste, så kan vel jeg også ?

Så – hva som skjer neste søndag i New York vet jeg ikke. Jeg vet dog at jeg kommer til å være preget av stundens alvor under løpet. Kanskje tilogmed både redd og engstelig. Samtidig vet jeg også – at den dagen alle stjernene på himmelen er på min side, så er jeg en gudebenådet løper . Da kan jeg faktisk løpe fort….


Fra gårsdagens siste fartstest, 5 km Parkrun i Tøyenparken. Faktisk i 4.04 fart – som er laaangt under 3.00 skjema. 42 sånne og jeg er presidenten av New York…FOTO : Ole Brastad

 

Last man running

Jeg har løpt mye de siste 3 månedene.Egentlig mer enn før også – men bare mengde. Fart og sånn har jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Og har egentlig bare løpt akkurat slik som jeg har hatt lyst til. Da blir det ekstra spennende å løpe løp også. For jeg har jo ikke hatt peiling i det hele tatt på hvor jeg har stått sånn fartsmessig.
Tidligere i år har jeg også løpt ganske ”dårlig” på løp, særlig på 10 km. Ergo har jeg tenkt at nivået mitt nå ikke er bedre enn ca 40 min på mila.

Men så gjør jeg noen bakkeløp og kjenner jo at om ikke farten er der – så er i hvertfall stayer og arbeidsøkonomi der.  De greiene der skal man heller ikke kimse av !
Også er det nok slik at jeg fort løper meg i form gjennom å konkurrere – selv om det ikke gikk like bra i mai og juni. Sikkert fordi jeg da kjørte for MANGE løp – og hadde for lite mengde.

Derfor har jeg bevisst trent mye mengde, bare sånn for å teste ut mine egne teorier. For jeg er god på teorier…
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å løpe løp i det hele tatt i høst, men jeg tar som regel ting på sparket og ser hva som skjer. Det er liksom alltid sånn jeg gjør ting!
Også hadde det seg slik at det var noen gullsko for årets veteranløpere 2016, som skulle deles ut også – på vegne av Kondis.

Så da ble det Furumomila ene helgen og Hytteplanmila, helgen etter.  Furumomila hadde jeg faktisk ikke løpt siden 2009. Mye fordi det løpet stort sett kræsjet med Nøklevann Rundt.  Og Nøklevann er litt nærmere heimen.
Men jeg vet jo at Furumo er fint, at underlaget er bra, det er trivelig og massevis av løpere der også. Og Jeg liker også den type terrengløp, på fine stier med variasjon hele veien.

Jeg ladet ikke opp til Furumo – og løp full uke, med 20 km dagen før. For øvrig ganske slitsomme og tunge 20 km. Så ambisjonen på lørdagen var bare å dele ut gullskoen til Kristen Aaby – og å løpe en grei 10 km etterpå. Begge deler gikk greit det altså. Og Kristen Aaby er liksom ikke hvemsohelst i løpefaget.
Løpet gikk bedre enn jeg hadde trodd faktisk. Target var å være i nærheten av det jeg løp for 8 år siden.
Starten var seig den og jeg lå langt bak i køen opp første bakken. Men fra 2 km og inn hadde jeg bra flyt og løp ganske ok. Og de tunge beina fra dagen før var nesten borte gitt. Noe som også kan ha med å gjøre at jeg nok har et konkurranse instinkt langt der inne et sted.
Faktum er at den eneste som løp forbi meg fra 2 km og inn til mål – var Kristen Aaby!

Tiden ble 40.49 – 9 sekunder bedre enn for 8 år siden. Jeg vil si at det er godkjent jeg !


Gir alt mot mål…på Furumo løp jeg med første versjon av Adidas Takumi Sen. Ganske bra de også. FOTO : Siw Denné

Furumomila er et lett løp i den forstand at underlaget er så bra. Derfor var jeg ikke spesielt sliten etterpå. Og kunne løpe min ”vanlige” 3 mils søndagstur.  Med en liten catch : 3 x 1000 m i flytfart som avslutning.
Litt usikker på hvorfor jeg kom på det da, men erfaringen var udelt positiv den.

Lørdagen etter var det så Hytteplanmila. Heller ikke til den ladet jeg opp – og tenkte vel at jeg ville havne rundt 40 min der også. Beina var litt bedre enn for 1 uke siden, men 100 % var de ikke. Ikke var det viktig heller, løp med de beina jeg har liksom. Dog stilte jeg i splitter nye Adidas Takumi Sen da. Fordi jeg vet jeg elsker å løpe gateløp med den modellen. Punktum!
Det jeg var mest redd for på Hytteplan, var egentlig starten. Det er blitt veldig trangt der og for meg som er blitt gammel og alltid har vært starttreg – er det en utfordring. Og jeg er livredd for å falle faktisk!

Heldigvis gikk starten uten plett og lyte. Jeg hadde egentlig en perfekt start uten hindringer av noe slag.
Det å løpe 10 km fort – eller prøve å løpe fort, krever at du er ”på” – hele tiden. På en sånn distanse i en så rask løype kan du ikke sove underveis.
Jeg kjenner at det er krevende å hele tiden være sånn ”på” – men vet jo innerst inne at jeg fikser det ganske ok. Tross alt er det jo bare gøy…Og hva er det verste som kan skje liksom?

Ved 8 km…løper greit men ser jo at jeg ser litt preget ut…..FOTO : Hans Edgard Rakeie

Underveis tenker jeg på det å være ”på”, ikke hvile, se fremover å holde beina i gang. Det funker bra og jeg løper mer økonomisk og lettere enn før. Jeg mener fortsatt det er fordi jeg har så mange km i beina de siste 3 månedene, slik at jeg faktisk føler meg litt ovenpå!  Jeg faller ikke sammen heller og løper begge halvdelene sånn ca likt, hvis jeg dropper den dumme bakken på slutten. I den bakken er jeg ikke med uansett – selv om Cato skrek så mye at jeg skjerpet meg – litt.
Tiden blir 38.30 – det er egentlig bedre enn tenkt – og helt greit. Jeg løper saktere enn både i fjor og 2015, men i år har jeg ikke gjort noe somhelst for å komme 100% fit til start.  Dessuten er det jo bare min egen udødelighet jeg sloss mot …

Og etterpå delte jeg ut gullsko til Synøve Brox. Hun har 2 sånne nå – begge har jeg delt ut. En fantastisk bra løper og verdens hyggeligste. FOTO : KJell Vigestad / Kondis

Dagen etter løp jeg 30 km igjen – denne gangen med 4 x 1000 i flytfart på slutten. Det kommer til å bli en gjenganger føler jeg på meg. Beina responderer hvertfall bra på den fartsøkningen mot slutten – og de blir faktisk litt freshere!

Nå er det 10 dager til New York maraton. Jeg har start helt forrest i feltet og burde vel egentlig prøve å løpe det jeg kan. Nå blir det kanskje ikke sånn, for jeg er litt usikker på om maraton er noe som passer meg ….Men det skal løpes først osv. Jeg kommer heller ikke nå til å trappe ned – og planen er en ny 13 mils uke. Om det straffer seg eller ikke – vet jeg først neste søndag….Uansett så blir jeg ikke last man running 🙂

Running up that hill

Tittelen over er fra Kate Bush sin nydelige sang fra den andre siden av 2000 tallet og passer veldig bra inn her faktisk. De første linjene går som følger :

It doesn’t hurt me
Do you wanna feel how it feels?
Do you wanna know, know that it doesn’t hurt me?
Do you wanna hear about the deal that I’m making?
You
It’s you and me
And if I only could
I’d make a deal with God
And I’d get him to swap our places
Be running up that road
Be running up that hill
Be running up that building
See if I only could, oh

Teksten er kanskje ikke helt akkurat som jeg tenker, når jeg løper opp bakkene da, men at det ikke smerter meg tenker jeg litt på. Forøvrig er jeg blodfan av Kate Bush – og hadde lett løpt opp bakkene for henne…

Jeg liker egentlig ikke bakker, hvertfall ikke på løp. På sykkel er bakker derimot det beste jeg vet. Der kan jeg liksom ikke få nok av de. Når jeg løper på trening så hater jeg alltid siste bakken hjem og innrømmer at jeg noen ganger sørger for å ha nok distanse inne , slik at jeg kan stoppe litt lenger ned i veien – og GÅ resten….Så lat er jeg liksom 🙂

Men noen bakkeløp har jeg da løpt opp gjennom årene. Og noen av de er sånn ca rett i nærheten også.
Oslos Bratteste er et sånt løp. Kort og bratt opp Wyllerløypa ( jeg vil ikke bruke ordet brutalt) – brutalt i mine ører lyder som noe som bare er vondt….Og det å løpe opp en bakke er da ikke så vondt, eller?


Mitt første Oslos Bratteste – i 2009.. Astrid Uhrenholdt Jacobsen tok meg på slutten gitt..Men bare fordi jeg tråkket over litt lenger ned i bakken….KUN derfor 🙂 

Jeg har løpt Oslos Bratteste 5 ganger før, tidene har ligget mellom 21.12 og 21.02 de siste 4 gangene. Så jeg er ganske jevn opp der.
Årets løp ble tatt på sparket, jeg meldte meg på samme uka og tenkte å ta det som en ren hardøkt. Det er greit å si det sånn – i tilfelle det går dårlig osv…

Det å bo i nabolaget til Wyller er noen ganger dumt. Og gjør sitt til at jeg ikke er veldig effektiv. Dermed kommer jeg ofte skjevt ut å må stresse for å rekke…
I år ble det nesten for seint gitt. Planen var å jogge opp, nice and easy – men etter å løpt nesten 3 km skjønte jeg at dette faktisk ikke gikk opp. Så jeg måtte sette meg på trikken fra Midtstuen og opp.
Som betydde at jeg måtte løpe NED først. De som har sett meg løpe ned skråninger vet at det ikke er veldig elegant – i hvertfall ikke når jeg har dårlig tid.
Jeg kom meg da ned og hadde 3 min til start….fikk skiftet og levert tøyet, før jeg stilte til start…

Å legge en plan hadde jeg ikke rukket, uansett så skal en jo bare komme seg opp liksom. Så hadde vel ikke tenkt mye uansett på det da! Starten gikk og jeg var nesten bakerst ut fra start. Hadde også glemt den  første kneika – som er smal og bratt. Så for ikke å stoppe helt opp brukte jeg yttersiden opp der. Litt mer gress, tuster og annet – men ikke stopp.
I motsetning til de andre så ønsker jeg å løpe mest mulig, så jeg går minimalt. Tilsynelatende funker det bra -for jeg tar hele tiden folk opp kneikene. Beina kjennes ok, men selvsagt svir det litt – og jeg løper litt «rart» når det blir flatt…


I nærheten av toppen…..gjør sånn akkurat passe vondt

Tidsmessig har jeg ikke peiling og tenker bare på å holde jevn fart opp. Og regnet med at formen var dårligere enn i fjor, så jeg jeg trodde ikke at jeg ville løpe raskere enn 21.02 fra i fjor.
Men jeg syns det gikk fairly ok, ble liksom ikke sånn dødstiv og holdt den jevne farten hele veien.
og når jeg vel ser den siste steile kneiken til mål, viser klokka at jeg faktisk er i nærheten av 2016 tiden. Og i mål er jeg faktisk ETT sekund foran 🙂 21.01 faktisk!
Litt surt å være 2 sek unna å se 20 tallet da, men det kommer jo et 2018 løp – så jeg får ta det da. Joggingen hjem etterpå var digg – på veldig ok bein. Tross alt hadde det vært en bra dag, running up that hill.

Neste bakkeløp – Skjennungstua Opp, var litt mer planlagt. Der var jeg tross alt meldt på minst 7 dager før. Selvom det bare var 3 dager etter Oslos Bratteste tenkte jeg at det ikke ville bety så mye. Å løpe oppover er ikke så belastende mener jeg da. Og denne dagen var jeg faktisk på plass 15 min før start! Jeg kan hvis jeg vil ….

Skjennungstua Opp er litt lenger og litt enklere. Den krever bare mer over tid og er i prinsipp opp hele veien. I wyller er det en nedoverbakke…
Jeg hadde ikke verdensmester bein, så det ble 5 min jogging før start. Og når starten gikk – stod jeg igjen gitt. Reaksjon vareheis og hvor var Tim når starten gikk?
Men jeg kom meg i gang da, sakte men sikkert. Kanskje var ikke hodet helt på plass denne kvelden, for jeg hadde ikke helt lyst til å starte opp motoren….Men våknet ganske brått når de fleste ganske raskt lå foran meg.

Minste motstandsvei ble da å løpe på teknikk og flyt. Det gjør mindre vondt og går bare litt saktere…Og fokuserte mest på å ta igjen så mange som mulig. Tid betyr sånn sett lite, skalpene er viktigere 🙂


Passering Ullevålseter. akkurat passe fokusert liksom 🙂 FOTO : Stian S.Møller

Og jobbet meg metodisk oppover mot stua. Været var nydelig og det ble ganske gøy egentlig. Jeg løp på 29.01 – litt dårligere enn i fjor, men sikret klasseseier for 2.året på rad åkke som.
I den grad det betyr noe da 🙂

Mye viktigere å få til en ok økt som endte i fantastisk høstsol på Skjennungstua!

Jeg rakk ikke «festen» der oppe, da jeg hadde en ny løpeavtale i Frognerparken 60 min senere….Så det var bare å snu å løpe ned igjen. Om mulig var høstkvelden enda finere ned igjen også.. Økten i Frognerparken etterpå viste at det hadde kostet litt å løpe opp /ned Skjennungstua…

So if I only could
Be running up that hill
With no problems
If I only could, I’d be running up that hill
If I only could, I’d be running up that hill

Jeg lurer litt på om jeg ikke hadde løpt både opp og ned for Kate Bush…..

Mitt Oslo maraton

Noen ganger er det ensomt å være en slags «sjef» ….særlig for noe så vanskelig som et maraton. Og attpåtil være den som er med på å designe løypa..
Jeg har opp gjennom årene løpt veldig mye rundt i Oslo, både på dagtid og nattestid. Helt klart triveligere på dagtid, men definitivt like bratt noen steder om natten.

Oslo er en fin by å løpe i, jeg elsker faktisk at det er så variert som det er i byen MIN. Det er liksom hele tiden noe å bryne seg på!
Og husker også tilbake til 80 – og 90 tallet hvor det også ble løpt ganske så bratt under Oslo maraton. Ikke at jeg direkte husker hver meter de gangene jeg løp – men jeg har noen bilder liggende som viser at det nok kostet.

I tankene mine har det uansett vært en liten drøm å få til et lignende veivalg igjen da. Samtidig som jeg har hatt lyst til å komme bort i fra det innestengte løpet med massevis av gjerder, hvor det løpes trangt og i kø. Ingen fortjener å løpe som kveg liksom !
Jeg har løpt gjennom årets løype mange ganger – og ingen av gangene tvilte jeg egentlig på det jeg sammen med politiet hadde fått til. Jeg likte variasjonen av opp og ned, samt at det er ganske mye å se på.

Å løpe lange løp er ofte en historie med innlagte opp – og nedturer. Noen perioder løper du lett og kanskje så lett at du liksom øker farten litt ekstra. Det koster som regel når de litt tyngre partiene kommer. Den fellen har jeg gått i 8 av 10 ganger på maraton – garantert.
En maraton kan ofte sammenlignes med livet også, hvis jeg skal være veldig filosofisk.
Selvsagt er det moro å løpe fort, men like selvsagt er det å komme seg gjennom prøvelsene, selv om det har vært både bratt og kjipt.
Det er jo seieren over deg selv som er hjertet i det å løpe! Punktum!

Og ganske sannsynlig hadde nok jeg også kjent litt på det opp St.Hanshaugen på runde 2. Jeg hadde nok ikke bannet så mye, men heller bitt tenna sammen og krabbet meg over toppen. Og latt beina løpe fritt nedover igjen. Det er jo belønningen 🙂

Dagen før løp jeg forresten sammen med Yuki Kawauchi ( han som vant maraton). Vi løp de siste 8 km , bla opp til St.Hanshaugen. Og jeg skjønner  hvorfor han løper under 2.20 hver gang…Han var dårlig på engelsk, sa stort sett «hai», men smilte uansett når jeg via tolken forklarte om løypa. Virker jo litt tullete at jeg med pers på 3.02 skal fortelle at det å disponere er viktig…..Så jeg skjønner at han smilte!
Uansett – han løp lett opp bakkene. Fordi han er bedre trent, men også fordi han nok utifra hva jeg så – ikke tenker problemer, men heller utfordringer. Jeg likte hans måte å gjøre løping på liksom. Uanstrengt med et godt positivt hjerte og selvsagt – sterke bein. Den løpeturen ble avsluttet med omtrent full spurt ned til Rådhusplassen på begge. Jeg måtte jo prøve meg….


Før løpeturen vår, jeg var nok litt spent på hvordan dette skulle gå…..

Selve løpsdagen ble en mektig dag. Mye jobbing selvsagt, men også vanvittig moro. Jeg trives merkelig nok med å være litt  i vinden, selv om jeg har gruet meg veldig til denne dagen. For mye kan gå galt.
Men når starten på maraton gikk og jeg satt i lederbilen, så var jeg ganske trygg. Jeg visste jo at alle som bidrar – hadde gjort sitt og at med solen oppe, kunne det bare gå bra.
Man ser mye fra lederbilen – mye jeg ikke skjønner noe av også . Bla det at folk rundt omkring er fantastisk lite velvillige overfor de med løpesko. Selv politiet gir enkelte blaffen i! Og tenker med meg selv – at den dagen jeg blir så gretten og vanskelig, da er det på tide å gå seg en laaaaaang tur i skogen.
Yuki prøvde seg på det han skulle han, men lå nok de små sekundene på feil side, som hele tiden akkumulerer seg litt. Been there, done that!
Men han løp jo et fremragende løp uansett da og jeg er ganske sikker på at han trivdes i Oslo sine gater!

Fra «kommandobilen». Jeg har det ganske bra der egentlig :). FOTO : BJørn Johannessen /KONDIS 

Jeg elsker å se på andre løpe, kan gjøre det lenge faktisk. Det finnes ikke noe som er så fascinerende som akkurat det. Løping er der og da – og du kan ikke skjule noe. For løping ER som livet det : lett for noen, variabelt for andre og egentlig ganske tøft for enda noen. Men alle kommer vi i mål liksom, på hver sin måte.
Alle ansiktene, alle bevegelsene forteller en historie som er gøy å få med seg.
Det er også ganske moro å se hvordan folk reagerer på å bli heiet på av en totalt «ukjent» dude som står og skriker….
På 10 km gjorde jeg det til hele feltet hadde passert, ved rundt 9 km. Og igjen så opplever jeg den totale mangelen på respekt fra forbipasserende….Vi mennesker er forskjellige, helt klart. Men fra mitt ståsted så vil jeg alltid ha respekt for de som har guts nok til å løpe, uansett!

Sånn sett koster det meg veldig lite å stå på samme sted i over 1 time å heie. Det er faktisk bærre lekkert!

Dagen etter løp jeg 30 km i marka. Det var en fin tur. Ganske mye stillere enn lørdagen og ganske nødvendig for å få hele arrangementet ut av verden..
Der bestemte jeg meg også for å løpe Bergen City maraton til våren…..De som er tilskuere der vil nok klart se en sliten mann opp de verste bakkene. Trøsten er at det alltid finnes en nedoverbakke etterpå!

OG – Oslo maraton 2018 – #jegermed


Lørdag kveld etter løpet. Humøret er på topp både på Bodil og meg . 2018, here we come 🙂

løpe er å leve – og det å ikke rekke starten er ok !

Sist denne bloggen ble oppdatert satt jeg med brudd i ribbein og en kropp som var nokså sliten. Jeg hadde rett og slett kjørt for hardt, løpt for mye fjell, spist for lite og tryna i Zermatt. Og vurderte nesten å legge meg inn på hospitalet for de utbrukte løpere..Heldigvis valgte jeg en litt annen løsning – jeg valgte å løpe – mer!
De første ukene gikk det rolig, veldig rolig. Kroppen måtte liksom restartes en smule, jeg sov ganske mye og egentlig mer enn normalt og tenkte mest på bevegelse og ikke primært løping. Det å være ute var viktigst. Og hele prosessen gikk ut på å restarte en kropp som absolutt ikke hadde lyst til å bevege seg. Ganske slitsomt egentlig og medførte ganske mye tanker om hvordan det hele skulle være. Gikk på en liten mine på Rallarvegsløpet ( dag 1), hvor jeg snublet og traff ribbeinet som allerede var litt kjørt…Igjen fikk jeg samme reaksjon som i Zermatt, men faktisk litt verre….

I etterkant tolker jeg det som at kroppen fortsatt ikke var der den skulle liksom.

Men dagene går de – og jeg løp hver dag. Langt ja, men bare rolig. Mengde ble det primære, så jeg satte grensen ved 13 mil pr uke. Og sakte men sikkert reagerte kroppen litt bedre. Løpeturene var fortsatt rolige, men kroppen føltes bedre.
Redselen nå ble mer om jeg noensinne kunne løpe fort igjen….Haha…En gammel mann og hans litt nevrotiske tanker om at det å løpe «fort» var historie og at jeg var over the top..
Litt skremmende, men mest dumt – det viktige for meg er at jeg KAN løpe. Det er faktisk sånn. Også får resten bare bli bonus.


De siste 5 ukene med løping. legger jeg til de 4 ukene før dette også, så har jeg siden 10 juli løpt 1167 km. og kun hatt en dag uten løping. Siden det bare er rolig, så er det egentlig ganske greit å løpe mye.

Og jeg tenkte at jeg egentlig bare slår en strek over løpeplaner resten av året, kose meg med løping og ser hva som dukker opp i 2018. Jeg er fortsatt litt der – så derfor fortsetter jeg med å løpe mye, men bare rolig. Det fine med de lange rolige turene, er at det skjer noe i kroppen allikevel. Jeg føler meg bedre, mer utholdende og mer ivrig igjen. så gjennom det å løpe rolig har jeg fått en slags selvtillit tilbake – bortsett fra det å løpe fort da…

Sjansen til å løpe litt fort, kom da jeg ble minnet på at jeg skulle være fartsholder på Skiløpet 2.9. Jeg hadde faktisk glemt det…
Farten jeg skulle holde var 50 min – det virket som noe helt umulig og jeg var faktisk skeptisk…
Så med litt mixed feelings satte jeg meg i bilen på vei til Ski den dagen. Biltur til Ski er normalt ganske fort gjort, men denne dagen var alle veier til Ski av den trege sorten, type KØ….
og jo lenger jeg satt i bilen, jo mer vurderte jeg bare å snu…

Til slutt sendte jeg Janicke beskjed om at jeg ikke rakk det..Hennes svar var noe om at de hadde funnet en «reserve», men at jeg måtte komme allikvel…Hennes ord ble lov, så jeg kjørte ut dit. Jeg var i Ski 1507. Starten gikk 1500.
Jeg bestemte meg for å løpe uansett på vei ut dit – og skulle faktisk teste det å komme for sent til start. Noe som jeg har hatt mareritt om mange ganger!
2 timer i bil betydde at jeg måtte tisse også….hadde egentlig ikke tid, men måtte…Og har du dårlig tid, så må du ta de kjappe løsningene….Så jeg stilte meg inntil en busk på parkeringsplassen….

Da kom det en dame kjørende gitt, som mente noe om at DET DER ikke var særlig lekkert…Selvsagt var jeg enig i det og bare ristet litt oppgitt på skuldrene – men altså, hun tok meg ikke med buksene nede….Kun glidelåsen var nede 🙂

Jeg skiftet, tok på meg nye Adidas sko og løp til start. 1513 startet jeg ,med en såkalt flying start….5 km folket startet noen minutter før og jeg tok opp jakten. Litt rådvill om løypa måtte jeg skrike litt om veivalg i starten og ble pekt i riktig retning…Pulsen gikk fra hvilepuls til innbytterpuls på null komma niks og jeg var relativt stresset…Selvsagt løp jeg litt feil, selvsagt hadde også en løypevakt en kommentar om at jeg faktisk var for seint ute….
Jeg svarte vel noe om at – ja, det vet jeg faktisk, men hvor går løypa?

De tankene jeg hadde om at jeg ikke turte å løpe fort lenger, var helt borte – for nå var det bare om å gjøre å ta igjen noen. Det tok søren meg tid – først etter ca 3 km tok jeg igjen de bakerste.
Og tenkte at det å heie på de var lurt. Men de fleste som løper litt der bak – er litt i sin egen verden, så de fleste skvatt når jeg kom hoiende forbi….Så etterhvert sluttet jeg med det gitt.

Løpingen ble veldig hektisk, beina var over alt og jeg løp egentlig bare masete. Blir kanskje sånn når du med harahjerte og alene – skal prøve å ta igjen folk.
Det beste var allikevel at jeg hadde det moro der jeg bokstavelig talt jaget folk. Selvsagt ble det tungt etterhvert, jeg hadde jo ikke løpt «fort» siden Birkebeinerløpet i juni…Pluss at jeg hadde ganske mange mil i beina de siste ukene.
Så jeg var dyktig sliten da jeg etter en seig spurt i nedoverbakke valset i mål. Sliten de luxe ja, men veldig fornøyd med at jeg startet og fikk en ganske drøy gjennomkjøring.


Uten fartsholder flagg, men med en liten rakett i rumpa på Skiløpet. Jeg var ganske sliten her, men prøvde å pushe videre. FOTO : Frode Monsen/Sportsmanden.no  

Skal innrømme at jeg trodde jeg løp fortere enn tiden jeg faktisk fikk – jeg var ordentlig sliten liksom. Men etter å ha summet meg litt – så var 41.20 på egen klokke helt ok 🙂

Så i bilen på vei hjem – UTEN kø, var jeg happy. Det var godt å kjenne litt sagmugg igjen og at beina tålte belastningen. At det ikke går raskere enn 41.20 (ca), betydde sånn sett lite.
Og etter det løpet har jeg fortsatt i samme spor som før Ski – 13 mil i uka, alt rolig og med litt fartsøkning på slutten av de lange turene. Og pr nå – så fortsetter jeg nok med det. Kanskje stiller jeg på løp, kanskje ikke – det viktige er at jeg løper og at løpingen er bra for meg.

Kan jo være at min tilnærming til løping nå, med litt oppladning til et eller annet løp – kan slå positivt ut. Jeg har faktisk litt trua på det gitt. Men skal sørge for å rekke starten altså, for det er mye morsommere og sloss med andre enn å jage som en tulling der bak.!

Mont Blanc 80 km – the war with the lårs….

I passet mitt står det ingenting om at jeg er autorisert fjellgeit….Jeg burde muligens ha sett i passet før jeg meldte meg på Mont Blanc 80 km….Eller så burde jeg grisebanke han svensken som mente at det å løpe 80 km i Chamonix var en fantastisk ide…
At starten går 0400 på morningen er jo heller ikke akkurat et normalt starttidspunkt….Men heldigvis så var den samme svensken ( Vi kan kalle han «Claes») – så smart at han valgte det hotellet som lå nærmest start. Så nære at 3 verdensrekorder i lengde var nok til å stå på startstrek.
Det er helt feil å si at jeg hadde sovet nok de siste nettene, for hotellrommet var en badstue 24/7 + at vi dro veldig tidlig fra Norge.

Anyway, 0345 står vi nå der da : Synne, Jacob, Alistair, svensken og jeg. Jeg hadde helt nye fine staver som jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med og kåla litt med det. Ellers var hodet bare tomt og trøtt…Det var mørkt, men ok temperatur – så alt lå til rette for en bra dag ( om enn litt lang). På forhånd tenkte jeg 16 – 18 timer….I ettertid vil jeg bare si : hva tenkte jeg egentlig på når jeg så for meg 16 timer ?

Løypa skulle være 82 km og 6000 høydemetre..Og som den matematikeren jeg er, la jeg bare sammen tidl tider på maraton her nede – and then added some…


Før start : Alistair, svensken, meg, Synne og Jacob – en bra gjeng 🙂

sånn ca 30 sek før 0400 ljomet «Hells Bells» med AC/DC over høytaleren og vips var vi i gang.
De første 2 km gikk på asfalt gjennom hovedgata i Chamonix + noen sidegater for å komme til stien. Svensken tassade frem i feltet, jeg fulgte han som en skygge…Han løp lett og jeg husker var litt imponert over hvordan de tynne beina hoppet seg fremover. Så takket være han kom vi sånn rimelig bra fremme i køen når stien begynte. Det var mørkt og bare  å begynne gåingen.
Å løpe var mulig da, med en ganske stor risiko for å treffe galt – og vips så lå du i steinrøysa nedenfor.

Jeg var faktisk deprimert opp her. jeg likte ikke stien, jeg syns det var skummelt og hadde en lang prat med meg selv om hvorfor i all verden var jeg HER…Og tenkte at hvorfor gjøre noe jeg egentlig ikke vil ?
Det var ca 9 km opp til første topp ( Brevent), som lå på 2454 moh. Svensken lå bak meg og jeg var ivrig på å prate for liksom å fortrenge min egen usikkerhet…Det var nesten så jeg ikke fikk med meg at lyset ble slått og Mont Blanc dukket opp på andre siden. Det var ganske fint faktisk 🙂 Etterhvert kom vi opp på eggen som skulle løpes litt bort og opp mot Brevent. Nå var det lyst og helt ok å  løpe.

og vips sa var de kjipe tankene borte. Egentlig tror jeg det var en kombinasjon av trøtthet, mørket og litt sånn angst. Men når lyset kom ble alt så mye bedre.
Vel på toppen var det en ganske bratt grusvei ned til første matstopp. Alle spratt forbi meg ned her, for jeg hadde jo ikke akkurat løpt mye i sånne bratte nedover greier. Så lårene fikk juling med engang de. Og å løpe med DE lårene ble ganske interessant….De første 10,5 km gikk på 2t og 26 min….


På toppen av den første bakken, sola har kommet opp og svensken måtte tisse 🙂

Svensken stakk fra meg også, så nå var jeg på egenhånd. Det kjentes ok, det var bare disse lårene da…Og å bruke staver viste seg å være ganske bra, I motbakkene var de veldig fine å bruke aktivt – og jeg fikk hengt litt på de for hvert tak. Fra Brevent til Tete Aux Vents ( 22,5 km) – var det helt ok å hete Tim. Folk løp som regel forbi meg fordi jeg er dårlig på sti nedover, jeg brydde meg ganske lite om det egentlig. For på denne type løp vet jeg at det eneste jeg kan vinne på – er å være tålmodig, finne min fart og bare akseptere at folk tar meg nedover.

Fra Tete Aux Vents og ned til Buet ( 28,5 km), var det ganske teknisk..her fikk lårene virkelig juling og jeg hadde det ganske vondt ned der…Og det gikk sakte, for jeg bremset jo hele veien ned…Det eneste positive jeg fikk med meg, var en fjellbukk – som flere menn faktisk stoppet og tok bilder av! Og jeg skriver menn – fordi de damene som passerte meg hadde ikke planer om å stoppe å se på attraksjonene liksom..

men jeg kom ned til Buet da, med helsa i behold – bortsett fra lårene som nå var helt dustete. Av en merkelig grunn tenkte jeg veldig på lårene til Jan Åge Fjørtoft da. De var store som hus, og må jo ha vært tunge, jeg hadde de låra nå! Så var det ca 2 km med løping sånn ca flatt, interessant det også, for beina klarer ikke å løpe ordentlig for låra var bare i veien.
På neste matstopp møtte jeg Alistair. Alistair var en kul type som svensken kjente. Og vi fant tonen bra og bestemte oss for å holde litt sammen.

Så neste stigning gikk bra – og sammen pratet vi oss oppover og forbi ganske mange. Det ble veldig mye «excuse me» opp den bakken gitt. Vi løp sammen ned fra neste topp også , den var lett og lite teknisk. Ved 38,2 km Le Molard, så jeg for første gangen Emosson – en demning vi skulle over på sveitsisk side. Alistair snakket om at den var ganske exposed for sol og at folk hadde kollapset der i fjor.
Demningen lå veldig nære, det så sånn ut – men å komme seg OPP dit – var alt annet enn en søndagstur…Vi snakker her 5,1 km og 769 høydemetre…Og stien – vel den gikk rett opp skråningen! Jeg tok mange opp her, selvom jeg også slet bra i varmen…Jeg drakk med begge hender og holdt det gående.
Det jeg husker best opp her var lidelsen i øynene til de jeg passerte. De så ut som zoombier, som alle sammen egentlig nok bare ville hjem til den trygge sofaen…Noen lå halvveis på stien og bare så apatisk rett frem. Lett intelligente meg presterte å spørre flere om de syns det var hardt…

Med kanskje 1500 meter opp til demningen tar jeg igjen en gruppe. Han bakerst sliter big time og griner HØYT, mens de andre trøster han…Jeg tenker at her bør jeg bare komme meg forbi før han tilter fullstendig og evnt faller bakover…Da hadde JEG også fått en ganske vond tur ned skråningen..
Belønningen – hvis man kan bruke et sånt ord, var å komme opp ved siden av demningen. Det var et gigantisk vannreservoar, blått vann og litt sånn hysterisk vakkert. Jeg var rimelig kjørt av den siste stigningen og gledet meg til matstasjonen på andre siden av demningen…


Vannet ved demningen. jeg kunne fint ha sittet der og bare glodd – lenge !

Klokken viste at jeg var i tidsnød….Så det gikk mange tanker i hodet mitt mens jeg fylte flasker og drikkesekk..Snakket sågar med en kar om det, men vi ble enige om å prøve…
Selvsagt var denne nedstgningen teknisk….Litt for teknisk! Så han duden forsvant fort foran meg…
Så ser jeg et helikopter fly bort fra området med en kar og tenker litt..Lårene mine var helt knust, så jeg hadde ingenting å bremse med ned der, de var bare ekstremt vonde – men det var det eneste stedet jeg hadde vondt. Ellers var kroppen og hodet helt fint…Men – klart, det koster ganske mye å bevege seg med lår som er totalt ødelagt..Så det går veldig smått…
Da hører jeg et ordentlig hyl – av den typen du egentlig ikke vil høre…Og dumper rett inn i en ulykke hvor han karen jeg snakket med, var han som skrek…
Han hadde snublet ordentlig og beinet hadde definitivt ikke en bra vinkel….

her stod det faktisk medisinsk personell, så dette var nok et ulykkespunkt…..Han duden fortsatte å skrike og det hele ble litt kaotisk. Vi som kom nedover, fikk beskjed om å vente…
Attpåtil holdt de på å miste han ned skråningen også…
Det var her mitt løp stoppet. Jeg hadde 30 min på meg til neste tidssjekk og skjønte at jeg måtte ta sjanser for å rekke det..
Med mine lår hadde det blitt risiko de luxe. Og jeg hadde ingen planer om å utfordre skjebnen der gitt. Så jeg gikk OPP igjen til Emosson, meldte meg brutt og satte meg i brytebussen…
Jeg fikk altså 46 km på 12 timer…..

I bilen nedover var jeg helt happy med avgjørelsen min. Jeg hadde gjort noe jeg aldri før hadde gjort og beveget meg i terreng som hadde fått meg til å pisse på meg for noen år siden…Jeg kom meg opp 4 fjell og ned 3,5 av de. Og det var «bare» 2 fjell igjen.
Selvsagt hadde det vært gildt og gjort det samme som Claes ( svensken), Synne og Jacob – nemlig å fullføre, som de også skal ha MYE skryt for. For dette løpet er ikke for kyllinger !
Men – jeg hadde definitivt utsatt meg for ganske mye HVIS jeg hadde kommet videre, for lårene kom ikke til å bli bedre…
Og psykisk var jeg helt «fin» bortsett fra de første km i mørten…
Jeg løp med SKIGO compress tights, GORE teknisk trøye, SALOMON Sense Ultra sko, SALOMON skin pro sekk og Zensah Leggings.  Utstyret var innertier, rett og slett !


DNF – men like glad. Det er helt ok å kjenne sin egen begrensning og ta en rett avgjørelse !

Det skal sies at litt sånn revansjelysten, prøvde jeg å få plass på maratonen som gikk i går…Ikke sikkert det hadde vært noen høidare heller, lår messig…For lårene er fortsatt vonde 🙂
Uansett – jeg har bestemt meg for å gjøre et forsøk til neste år – og da SKAL jeg ha løpt endel i bratte terreng nedoverbakker…For lårene mine skal ikke vinne en gang til…
Neste løp – i Zermatt lørdag, er heldigvis bare oppover – og ned igjen går det tog….

 

 

 

Som julekvelden på kjerringa…

Dette innlegget har veldig lite med jul å gjøre da. Men tankegangen blir litt den samme. Som «liten» gikk jeg jo hele året og ventet på julaften – og vips så var den der. I år er det ikke julekvelden jeg har ventet på heller – det er mere 0400 på torget i Chamonix fredag morgen. Og nå er det snart bare 2 dager dit…..
Om jeg gleder meg ? Ja – jeg gjør jo det, det finnes lite som kan slå det å røre rundt i alpene i ca 82 km. Bakke opp, bakke ned, bakke opp, bakke ned osv….Over en demning skal jeg også faktisk! Naturen blir helt sikkert fantastisk – eller den er det. Hvertfall såvidt jeg kan huske fra de andre gangene jeg har løpt løp i det samme området. Det jeg husker fra de løpene var at jeg alltid ble grådig sliten – og da løp jeg bare halve distansen i tillegg. Men da trøster jeg meg selv med at jeg er voksen og mer rutinert blitt…Jeg vet at det å gå ut å løpe som om målet er rundt neste sving – er dumt. Jeg vet også at sol og varmt vær er deilig, men at det også sliter på deg.
Enda en ting jeg vet,  er at jeg absolutt ikke har knirkefrie bein som tåler alt…

For 2017 har jo vært året hvor jeg har satt flere nåler enn ever og vært både tapet og behandlet i hytt og pine…Og følelsen av å være den topptrente super duden som jeg var i mars,  i Portugal er helt borte…
Jeg føler mest at jeg har løpt gal vei og ikke helt funnet tilbake til den gode tiden, hvor alt gikk på skinner…Det er nesten sånn at jeg tenker at utviklingen har stoppet opp. Det er ikke mer å hente, nå er det bare om å gjøre å komme seg helskinnet gjennom løpene….På en måte er det ok, for det er fortsatt vakkert og deilig å løpe lange turer i marka, rolig mens jeg funderer på hvorfor trikkeskinner er paralelle…Hva er greia der liksom ?

Egentlig er det et luksus problem da , for det er jo ikke noe galt med meg – jeg er bare på et sidespor….Og kanskje er det bra det – for det er jo ikke gitt at jeg løper som en gud HVER gang jeg er ute og løper…De siste løpene har jeg vært veldig menneskelig faktisk 🙂 Så menneskelig at jeg tilogmed måtte ut i skogen på Nordmarka Skogsmaraton ( halv)….Ikke fordi jeg hadde så lyst til å plukke bær eller se på kongler, mere fordi magen valgte dønn riktig dag å ha hangover på…
Birkebeinerløpet var heller ikke strålende, det var pent å se på, men det gikk i sakte film…

Og veldig liten vits i å være pent å se på i skogen – hvor det ikke er tilskuere, bare trær.


Og etter turen i skogen, gikk halvmaratonen bedre. Jeg er ikke sliten, bare innbitt og tom…
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Da er det litt sånn bakvendt å sitte her å tenke på at jeg skal løpe 80 km + på fredag…Nå blir det jo ikke bare løping da, selvom jeg kommer til å prøve å løpe overalt. Såpass godt kjenner jeg meg selv 🙂 Og vet at jeg kommer til å stange i alle som gjør det riktige, nemlig å gå i de kjipeste bakkene. Jeg har aldri helt skjønt det der – og lærer det hver eneste gang på verst mulig måte…
Senest sist sommer hvor jeg skulle løpe opp Galdhøpiggen – det gikk lett og fint en stund, helt til jeg bare ble dønn sliten…

At jeg blir sliten fredag er glassklart. Kanskje tilogmed så sliten at Claes må bære meg til mål…Ikke sikker på om Claes er forberedt på det, så det får bli en overraskelse. Jeg kommer helt sikkert til å være litt redd også…For høyder er jo ikke min force, særlig når det er steinete, bratt og ulendt. Som gjør at jeg kommer til å synge for meg selv – jeg gjør alltid det når jeg er litt engstelig…

Chamonix sliten…..Fra Mont Blanc maraton i 2013, 1 km før mål, jeg var nede i det mørkeste akkurat der….FOTO : Runar Gilberg

Men på alle sånne lange greier jeg har gjort, så har jeg alltid lært noe nytt. Liksom alltid bygget på en kloss eller 2 på min egen mur av læring. Det er noe av det fine – og helt klart det som gjør det så fascinerende å gjøre sånne konkurranser.
Så – kl0400 fredag morgen på torget i chamonix, har jeg nok mange sommerfugler i magen og er litt spent – og føler meg nok ganske så liten der jeg står…
Men som julekvelden på kjerringa – så ble det alltid julaften…..Min julaften kan tilogmed bli ganske lang 🙂

Urettferdig

Urettferdig er et ord jeg ofte har tenkt på.
Livet er urettferdig liksom, der du står midt i gjørma og kommer verken opp, ut, bort eller ned. Akkurat nå så får jeg tårer i øynene når jeg ser noen løpe. Og enda mer tårer i øynene når jeg selv prøver å løpe – samtidig som jeg vet at smertene kommer uansett. Jeg lukker øynene og håper, men det hjelper ikke. Og jeg tenker – faen, så urettferdig 🙂

Men så må man sette seg ned å tenke gjennom sakene, det har jeg alltid fått beskjed om egentlig. Du må tenke hva du selv kan gjøre for å ikke havne i uløkka…Kanskje er det min litt naive innstilling som egentlig er skylden – for jeg tror jo at alt blir mye bedre i morgen – men burde ha skjønt for lenge siden, at sånn er det jo ikke. Noen ganger har jeg skjønt det når jeg har våknet nesten morgen – og nærmest fått angst. For sannheten svir den altså, hvertfall de gangene jeg skulle ønske ting var annerledes!

Akkurat NÅ tenker jeg mye på løpingen. Tenk hvis jeg ikke blir frisk i benet, tenk hvis jeg aldri mer kan løpe akkurat så fort som jeg vil. Og tenk hvis jeg aldri mer kan kjenne hvor fantastisk digg det er å løpe. Samtidig er dette minor details i den store verden og kan hende det bare er klaging og syting fra et EGO – som ikke har noen grunn til å klage. Jeg hakke peiling ass, jeg prater jo bare om det som er i hodet mitt. Og hvis løpingen er det eneste jeg har å klage på….

Jeg lar det henge i luften jeg. Uansett – så er det jo faktisk min egen skyld at ting har gått så langt. For denne dud’en trodde han var en bikkje , som med sine 4 bein bare kunne øse på. Men faktum er at jeg bare har 2 bein, ingen hale og lyder ikke navnet » Pelle». Og er ganske langt unna umenneskelig.
Hvis jeg tar en raskt recap av livet, så viser det seg at det er høyst menneskelig det jeg har bak meg. Det er vel sånn det er for de fleste av oss 🙂 . Og å si at livet er urettferdig er som regel en ganske lettvint løsning i den sammenhengen.

Så da gjelder det bare å stikke fingern i jorda, innse at life is life – og gjøre det beste ut av det..
Løpe kan jeg garantert gjøre i en eller annen form uansett. Kanskje er det tilogmed sånn at jeg oppdager noe annet som er like gøy?
Foreløpig har jeg det gøy med å sykle. Sykling er ikke noe dårlig erstatning egentlig. Det tar bare litt lenger tid og krever noe mer planlegging. Men det er fett ass! Selv om jeg er litt pinglete i nedoverbakker og synger for meg selv – HØYT – bare for å begrense angsten litt, når jeg «dundrer» ned fra Tryvann på 2 hjul.
Men samtidig så merker jeg jo at jeg lever ganske bra da også, at det er moro å ligge der å prøve litt høyere fart, kutte svingen enda litt bedre og å velge det totalt sett mest ideelle sporvalget for å komme fortest mulig ned – mens jeg kjefter på de trege bilistene som IKKE holder fartsgrensen…


En bra sykkeltur i 2015 med Thomas. Vi syklet til Dalen i Telemark fra Oslo. Begge 2 punkterte med ca 500 meter igjen til «målet» …Men før det var det bare idyll….:) 

Sånn sett gir sykling meg en litt annen dimensjon enn det å løpe. Sykkel er litt mer teknikk, litt mere fart og litt mer taktikk faktisk. Ergo er sykkel ganske fint, for det viser seg at på sykkel, så blir jeg ganske detaljert i min gjøren og laden. Jeg liker det.
Jeg liker også når jeg kjenner at tråkket mitt stemmer, når jeg har den lille ekstra snerten som gjør at jeg får den bekreftelsen jeg trenger for å vite at jeg gjør sakene riktig .
Det er ganske kult – og gjør meg enda mer gira på å løse de bitte små detaljene…

I dag så regnet det ute, så da ble det inne sykling på meg. Spinning er helt ok – og enda litt nærmere løping, siden beina i prinsipp må jobbe hele tiden. Jeg var litt usikker på om jeg orket å sitte 3 timer inne på en sykkel, men det viste seg å være veldig enkelt.
Mens jeg sitter der, så får jeg jobbet like mye med hodet – som når jeg løper og har det sånn sett like bra.
Så sykkel kurerer like mye «gruff» som løping. Også er det ganske deilig å gjøre en aktivitet som IKKE gjør vondt….For der løping nå er konstant vondt, så er sykling helt smertefritt – og det kan bare nytes, mens jeg drømmer om det samme mens jeg løper..

Det er sånn jeg drømmer om løping nå for tiden 🙂

Og urettferdig – det er masse i verden som er mer urettferdig enn at jeg ikke kan løpe som jeg vil – heldigvis !

Bruke huet

Jeg har just passert 52 år – fysisk. I hodet tror jeg at jeg er mye yngre – og at det bare er å kjøre på liksom. Begrensninger tenker jeg ikke på og tror vel at jeg tåler alt og litt til. Selvsagt er det jo ikke slik. Jeg burde vite det som har hatt en skranglete hamstring i flere år nå. Men jeg gikk inn i 2017 med krum hals og skulle fikse både hamstring og resten av kongeriket faktisk. Lenge så det lyst ut det da. Jeg løp flere km enn før i uka, kroppen kjentes bra ut den. Jeg trente mer styrke enn før og kroppen SER bedre ut enn før også . Det er jo egentlig det morsomste pr i dag da, for det er ganske interessant å se at selv jeg kan bygge muskler. Kanskje har det gjort meg hakket for selvsikker i forhold til løping også, siden jeg plutselig er like sterk som en (liten) bjørn…
Men løping – er slitasje. Og pusher man for mye uten å ta hensyn, så skjer det saker over tid.  Kanskje gikk det over styr på treningsleiren i Portugal, hvor jeg på 7 dager løp 200 km. Ganske mange av de med stor belastning også. Jeg tror ikke at den uka i seg selv ødela, for det er jo hele tiden slitasje over tid som er avgjørende. Portugal var faktisk ganske lett! Eller så var jeg bare så gira at det hele gikk på overskudd og glede. Jeg er ganske lett å begeistre sånn sett – og logrer stort sett når jeg får løpe så mye jeg bare vil..

Men der pilen pekte bratt opp i Portugal, så er den litt på nedtur nå da. Denne uken har jeg løpt 22,7 km. Det sier alt. Det var jo nesten det jeg hadde i snitt pr dag det før jeg ble 52 🙂

Så SuperTim brøler ikke så høyt med løpesko akkurat nå, for jeg har vondt i det venstre benet – som jeg har hatt før, men nå er det litt annerledes. Og litt selvdiagnostisering via dette de kaller internett, har kanskje gitt meg noen svar. Så nå får jeg bare se om noen andre – og mer kyndige kan være enig.
Jeg hadde et mål om å løpe Sentrumsløpet på 37 tallet, nå er målet heller å bli hjelperytter for Alexsander Kristoff i Tour de France..:) Det gjelder å sette seg (u)realistiske mål serru – hele tiden 🙂


sykkelrytter med stort potensial, søker lag med enda større potensial. 

Hele 2016 så har racersykkelen min stått på utstilling i stua. forsåvidt en pen sykkel da – så den har liksom ikke vært noe stygt å ha i stua. Ikke har jeg så mye annet å se på her heller, så den har passet bra inn. Men den har bare stått der da – urørt av menneske hender, bortsett fra at jeg har tørket litt støv en og annen gang…


Lenge stod den ubrukt. Men nå brukes den og den er veldig morsom å sykle med . Og sef – litt rosa 🙂

Inntil denne uken….Nå er den faktisk tatt i bruk igjen, fordi jeg måtte.
Og merkelig nok – så er sykling helt greit. Formen min er jo prima, så det var ikke vanskelig å dra på sykkeltur. Ting tar litt lenger tid på sykkel, men så lenge jeg syns det er gøy, så er det null stress.


Løpesko kassen : skoene har gode dager nå…

Foreløpig så står kassen med løpesko der –  uten at innholdet brukes. Tiden får vise hvor lenge skoene blir urørte. Tankene om å løpe er jo der hele tiden da, særlig når jeg ser folk løpe også.
I dag har jeg jo også sett på London Maraton – det knirket litt i løpebena da ja. Men jeg så jo også på sykkelrittet  Liege – Bastogne -Liege – det knirket da også i beina 🙂
Og – det som irriterer meg mest pr i dag – er at Liverpool tapte i dag.

Jeg tar det som et godt tegn jeg. Det betyr at jeg kanskje ikke er så utålmodig allikevel ?
Bare slappe av liksom, ting tar tid – hastverk er ikke nødvendig lenger….Og løsninger finnes jo på alt, det tar noen ganger bare litt tid…

En hund etter løping

Jeg sÃ¥ et klipp pÃ¥ Youtube for noen dager siden, den handlet om ørna som vokste opp med kyllingene og dermed aldri ble den ørna, som stolt fløy oppe pÃ¥ himmelen, majestetisk og med en ro mange kan misunne. I stedenfor ble han rotende rundt pÃ¥ marka og agere kylling…Det var mange ord og fraser i den videoen, men den tok meg litt…

Ikke at jeg noensinne kommer til Ã¥ bli en ørn altsÃ¥ – jeg er for det første redd for høyder og heller ikke et rovdyr.
Meningen med det som blir sagt går på å ikke være kyllingen som poker rundt i jorda, men tørre å være ørna.

Kanskje er jeg sentimental og litt brent, men jeg er uansett halvveis i livet – uten veldig mye Ã¥ fare med. Bortsett fra en skopark jeg vet minst en person vil ha :). Jeg sier jo ikke at jeg MÃ… oppnÃ¥ sÃ¥ veldig mye da – men kanskje jeg vil oppnÃ¥ noe annet. Men jeg kjenner meg igjen i den kylling greia altsÃ¥. Og har vært alt for mye kylling pÃ¥ den mÃ¥ten at jeg har poka rundt i jorda pÃ¥ leting etter noe og dermed ødelagt noe annet. Det er i hvertfall min tolkning av saka.

Jeg syns livet er komplisert og jeg skjønner ikke alt som foregÃ¥r i livet. jeg kan velge Ã¥ bare poke rundt i jorda fortsatt og finne en slags mening med det – eller jeg kan gjøre noe annet. Heldigvis er det mitt valg og langtifra sÃ¥ alvorlig at det er farlig liksom, men jo mer jeg tenker pÃ¥ det – sÃ¥ tenker jeg at det er pÃ¥ tide Ã¥ være meg  – og ikke en «kylling».
«Fortune favours the bold» er et uttrykk som blir brukt – den liker jeg og den kan jeg nok prøve Ã¥ følge pÃ¥ min mÃ¥te.

Og igjen er vi tilbake til løpingen. Der er jeg den som tør. Jeg bryr meg lite om hvordan andre gjør sine greier der og jeg stoler pÃ¥ det jeg selv driver med. Det er veldig mye fordi jeg stoler pÃ¥ meg selv i den delen av livet. Løpingen er ukomplisert faktisk – og kan gjøres veldig enkelt. Prestasjon er ikke noe annet enn bekreftelse for meg selv , pÃ¥ at mine ideer funker – for meg.
Pr skrivende stund er jeg mer tilfreds med løping, enn noensinne. For på grunn av alt som har skjedd så har jeg skjønt hvor viktig løping er.

Skal det fortsatt være sånn, så må jeg tenke litt filosofisk om det. Passe på det, kjæle med det og bruke løpingen som den er tenkt fra grunnen av.
Løping er bevegelse, løping er instinkt basert på følelser. Det er hele tiden mitt instinkt som forteller meg hvordan jeg skal løpe.
Veldig ofte nÃ¥r jeg gÃ¥r ut døra, starter klokka og løper nedover gata – sÃ¥ blir jeg nærmest fortalt hvordan løpeturen skal foregÃ¥. De dagene instinktet mitt sier at det er dagen for Ã¥ jakte – sÃ¥ ender jeg med Ã¥ løpe fort. Og det behøver ikke presses – det kommer av seg selv faktisk. De dagene er jeg hverken ørn eller kylling, men en hund pÃ¥ løpetur. Jeg bruker hele registeret og løper fra A til Ã…. Kropp, hode og hjerte vet hva som skal skje og jeg blir bare en enda mer logrende hund nÃ¥r jeg kjenner at jeg lever. Ikke gjennom smerte, men gjennom de følelsene jeg fÃ¥r underveis.

11649112_10153454465782139_139900191_o
Nordmarka halvmaraton i 2015. Jeg startet rolig – men løp etterhvert seriøst all out. Hele tiden ville jeg bare videre….Det løpet er pÃ¥ mange mÃ¥ter der jeg har vært nærmest min egen fasit!
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Som regel smiler jeg til meg selv, nÃ¥r det er pÃ¥ det «verste» – for da vet jeg at jeg er i den riktige sonen. Jeg passer veldig dÃ¥rlig til Ã¥ ligge i felt under løp og trening. Fordi det begrenser min frihet. Det høres ut som om jeg har røyket mer enn jeg burde – men det er jo sÃ¥nn det er!
For jeg i denne delen av livet passer ikke jeg til å være kyllingen. Jeg må løpe etter hva mine instinkter sier..
PÃ¥ Bislett, starter jeg gjerne bak i klynga, men sakte tar instinktet over – og jeg ligger foran….For friheten ligger der foran hvor jeg kan styre selv. Jeg tar næmest løpeskoene i egne hender og har det moro.

Selvsagt gÃ¥r det noen ganger ikke bra da, men det har jeg aldri brydd meg om – det jeg alltid husker best er de sekvensene hvor jeg opplevde full frihet og bare løp som jeg kan.
Det samme skjer i løp ogsÃ¥….Instinktet mitt jager meg hele tiden videre – det er alltid noe som kan oppleves der fremme foran meg. Det er alltid en ny følelse Ã¥ jakte pÃ¥ – som sikkert noen ganger ogsÃ¥ gjør meg grÃ¥dig 🙂 . SÃ¥ grÃ¥dig at jeg omtrent med hodet under armen fortsetter….Det viktige er dog at jeg aldri angrer. Igjen er fokuset de sekvensene hvor jeg var der JEG ville være.
Det hender nok at jeg noen ganger gir meg pÃ¥ slutten og liksom lar meg løpe fra. Klart jeg er sliten ogsÃ¥, men jeg trenger ikke fullføre alltid. Som kanskje gjør meg litt arrogant noen ganger,jeg kan leve med det jeg – litt arroganse er helt greit, sÃ¥ lenge det gÃ¥r utover meg selv.

Sånn som det er nå, løper jeg ikke intervall veldig mye, jeg stoler på det jeg gjør og løper altså fort når jeg føler for det. Kanskje er det min egen måte å tilnærme meg noe enda bedre, gjennom å lære mine instinkter bedre!
Og kanskje kan jeg en dag faktisk gjøre den perfekte løpeturen jeg alltid har drømt om. Om det skjer i konkurranse eller på trening spiller liten trille. Opplevelsen vil være den samme uansett.
Kanskje gjør jeg da som Forrest Gump – jeg slutter Ã¥ løpe…..

runhappy_stranden
I do it my way – med velsignelse 🙂 FOTO : Janicke Ekelberg