Kategoriarkiv: runnersno

Om fisking, kameler og Sentrumsløpet

Løpekarrieren var på vei rett i dass. Jeg vurderte å brenne alt løpetøyet og legge ut absolutt alle løpeskoene mine til salgs på finn.no. Og merk  – ingen av mine sko har null drop ..
Og tenkte jeg skulle skrive mine memoarer om løping – før jeg gikk og kjøpte meg fiskestang og fiskekort. Også kunne jeg bare heller rusle langt pokker i vold inn i skogen, finne meg et vann, røyke cigg og fiske abbor. Med andre ord et ganske sorgløst liv,langt fra løpingens jag, kjas og mas..

Og jo mer jeg tenkte på det, jo nærmere var jeg å gjøre det – eller ?

Så kom jeg til å tenke på sist gang jeg faktisk fisket…Det var på andre siden av 2ooo tallet, det var i Trøndelag, jeg stod langt pokker i vold inne på fjellet og skulle fiske ørret…Jeg røyka faktisk cigg og var dresset opp i rød Adidas joggedress. Timebetalingen var sinnsykt lav – og jeg fikk bare betalt i myggstikk ( og ganske mange cigg der jeg stod dønn alene midt på natta) . Det skulle være idyll, men endte med verdensrekord i myggstikk og nada fisk..


I joggedressen klar til fisking, litt usikker på om dette er nieser eller nevø – det er jo en hel evighet siden 🙂

Og vips våknet jeg og skrinla planen om fisking for alltid..

Mye bedre å sykle litt, enten på spinning sykkel eller racer ute – og så stå opp fra de døde og løpe Sentrumsløpet, citius, altius, fortius – enn noen gang før. I utgangspunktet en genial plan med en vakker avslutning. Men som en del andre ting i livet ( ref fiskingen), så blir det jo ikke alltid slik at eventyret ender med suksess. Uansett så gjelder det å ha trua da . Kommer langt med det serru, tro kan flytte fjell osv.

Kort fortalt så har jeg løpt omtrent ingenting siden 17 april, faktisk bare 12 km. Jeg har hatt vondt overalt i venstre ben og lært meg navn på muskler jeg aldri har hørt om før. Samtidig var jeg påmeldt Sentrumsløpet….Egentlig en dårlig kombinasjon, men jeg har løpt Sentrumsløpet sånn ca 28 ganger før og gamle menn er jo vanedyr. Så jeg skulle selvsagt stille jeg….
Men måtte selvsagt gjøre en liten løpetest 2 dager før da – jeg er jo litt ”seriøs” da !
Testen gikk sånn passe, smerten var mindre, men det gjorde fortsatt litt vondt når jeg gjorde selve løpesteget..Men på en skala fra 2 til 42, hvor 73  er verst, endte jeg opp på 12. Og tallet er jo et greit tall, så da bestemte støtteapparatet ( MEG) at jeg skulle løpe lørdag!

Klok som jeg er, lot jeg være å teste beina mer før lørdag.
Som vanlig er jeg uhyre lite konsentert i gjerningsøyeblikket og måtte løpe for å rekke T-banen til byen lørdag ettermiddag. Og på de 5 minuttene jeg løp for å rekke banen – hadde jeg faktisk smerter et annet sted på samme ben…
Lettere frustrert dumpet jeg inn på banen og ble møtt av Norges største Leeds supporter – Alexander. Han er vanligvis en ganske grei og morsom kar, så også i dag – ergo glemte jeg litt den nye smerten og vi lo oss helt ned til Nationaltheatret stasjon.

Vi var i byen snaue timen før start, fant også Ole Arne og varmet opp litt. Jeg tenkte jeg skulle varme opp lenger enn normalt siden beina ikke akkurat var i løpeslag ( de hadde jo bare syklet ).


Gutteklubben Tåsen øl og bandy etter endt løp. Denne gangen var han ytterst på venstre flanke best..

Den nye smerten var der fortsatt…Men med de nye lykkesokkene på, var det jo bare å dra til – og se hva som skjer.
Jeg stilte meg nesten forrerst, hadde Nike sko på beina og var mindre nervøs enn normalt. Sikkert fordi jeg visste at dette i utgangspunktet kunne gå rett til skogs.
For 14 dager siden hadde jeg en plan om lave 37, nå var planen egentlig bare å overleve opp til slottet. Jeg startet i 4.02 fart og det var helt greit egentlig. Fort skulle det vise seg at det IKKE var beina som skulle skape problemer…Nix – det var magen faktisk som ødela alt. Magen var full av psykisk stress, mental ubalanse og masse vissvass om løpingen og dets irrganger. Ja, jeg overdriver nå altså, men når du er på randen til å kjøpe fiskestang – da har du mentale problemer…

Det var som jeg hadde svelget en hel Kamel, som la seg på tvers øverst i magen og absolutt ikke ville flytte seg. Beina var fine som faen de, men magen gjorde at det å løpe ordentlig ”fort” ble vanskelig. Så istedenfor å løpe fokusert, ble jeg litt ukonsentrert pga kamelen i magen og tenkte på mye annet rart der jeg løp. Blant annet løype til Oslo maraton.
Uansett da, så hadde jeg såpass fokus at jeg hadde en slags kontroll på SUB40. SUB40 er viktig serru – særlig for en voksen kar i min alder. Alt er greit så lenge man klarer SUB40….Jeg løp på 39.54..
Langt unna lave 37, men allikevel lysår under SUB40. Og tenkte for meg selv at jeg stilte opp, løp og leverte.
Også hadde jeg regnstykket klart : SUB40-Kamel = lave 37…


Sånn smiler man når SUB40 er i box 🙂

Og på banen hjem var ikke Alexander like lystig, mest fordi hans super Leeds ikke helt gjorde som ønsket + at beina hans akkurat den dagen var litt eldre mine. Men som jeg sa til han : ”se fremover SUB 40 er fortsatt mulig selv når du blir like gammel som meg ”

Og fisking har jeg ikke tenkt på et eneste sekund etterpå. Lenge leve løpingen!

Bruke huet

Jeg har just passert 52 år – fysisk. I hodet tror jeg at jeg er mye yngre – og at det bare er å kjøre på liksom. Begrensninger tenker jeg ikke på og tror vel at jeg tåler alt og litt til. Selvsagt er det jo ikke slik. Jeg burde vite det som har hatt en skranglete hamstring i flere år nå. Men jeg gikk inn i 2017 med krum hals og skulle fikse både hamstring og resten av kongeriket faktisk. Lenge så det lyst ut det da. Jeg løp flere km enn før i uka, kroppen kjentes bra ut den. Jeg trente mer styrke enn før og kroppen SER bedre ut enn før også . Det er jo egentlig det morsomste pr i dag da, for det er ganske interessant å se at selv jeg kan bygge muskler. Kanskje har det gjort meg hakket for selvsikker i forhold til løping også, siden jeg plutselig er like sterk som en (liten) bjørn…
Men løping – er slitasje. Og pusher man for mye uten å ta hensyn, så skjer det saker over tid.  Kanskje gikk det over styr på treningsleiren i Portugal, hvor jeg på 7 dager løp 200 km. Ganske mange av de med stor belastning også. Jeg tror ikke at den uka i seg selv ødela, for det er jo hele tiden slitasje over tid som er avgjørende. Portugal var faktisk ganske lett! Eller så var jeg bare så gira at det hele gikk på overskudd og glede. Jeg er ganske lett å begeistre sånn sett – og logrer stort sett når jeg får løpe så mye jeg bare vil..

Men der pilen pekte bratt opp i Portugal, så er den litt på nedtur nå da. Denne uken har jeg løpt 22,7 km. Det sier alt. Det var jo nesten det jeg hadde i snitt pr dag det før jeg ble 52 🙂

Så SuperTim brøler ikke så høyt med løpesko akkurat nå, for jeg har vondt i det venstre benet – som jeg har hatt før, men nå er det litt annerledes. Og litt selvdiagnostisering via dette de kaller internett, har kanskje gitt meg noen svar. Så nå får jeg bare se om noen andre – og mer kyndige kan være enig.
Jeg hadde et mål om å løpe Sentrumsløpet på 37 tallet, nå er målet heller å bli hjelperytter for Alexsander Kristoff i Tour de France..:) Det gjelder å sette seg (u)realistiske mål serru – hele tiden 🙂


sykkelrytter med stort potensial, søker lag med enda større potensial. 

Hele 2016 så har racersykkelen min stått på utstilling i stua. forsåvidt en pen sykkel da – så den har liksom ikke vært noe stygt å ha i stua. Ikke har jeg så mye annet å se på her heller, så den har passet bra inn. Men den har bare stått der da – urørt av menneske hender, bortsett fra at jeg har tørket litt støv en og annen gang…


Lenge stod den ubrukt. Men nå brukes den og den er veldig morsom å sykle med . Og sef – litt rosa 🙂

Inntil denne uken….Nå er den faktisk tatt i bruk igjen, fordi jeg måtte.
Og merkelig nok – så er sykling helt greit. Formen min er jo prima, så det var ikke vanskelig å dra på sykkeltur. Ting tar litt lenger tid på sykkel, men så lenge jeg syns det er gøy, så er det null stress.


Løpesko kassen : skoene har gode dager nå…

Foreløpig så står kassen med løpesko der –  uten at innholdet brukes. Tiden får vise hvor lenge skoene blir urørte. Tankene om å løpe er jo der hele tiden da, særlig når jeg ser folk løpe også.
I dag har jeg jo også sett på London Maraton – det knirket litt i løpebena da ja. Men jeg så jo også på sykkelrittet  Liege – Bastogne -Liege – det knirket da også i beina 🙂
Og – det som irriterer meg mest pr i dag – er at Liverpool tapte i dag.

Jeg tar det som et godt tegn jeg. Det betyr at jeg kanskje ikke er så utålmodig allikevel ?
Bare slappe av liksom, ting tar tid – hastverk er ikke nødvendig lenger….Og løsninger finnes jo på alt, det tar noen ganger bare litt tid…

SuperTIM

Sitter og ser ut av vinduet – det snør. Også i februar a ! Og jeg merker at det gjør meg irritert. Hvorfor skal denne snøen liksom ødelegge for meg som vil løpe ? OgsÃ¥ i februar a!
Vel – det er massevis av ting jeg KUNNE ha irritert meg over egentlig – men snø¸en er altså det eneste akkurat nå.
Nå har jo vinteren i Oslo vært ganske skral og jeg trodde jo at nå slapp vi vinter her i byen, men livet blir ikke alltid som planlagt..

Men – hvis snøen er det verste jeg kan klage over, sÃ¥ tenker jeg at livet nok ikke er sÃ¥ verst. Jeg kunne ha klaget over bÃ¥de kjerring og unger( som jeg ikke har), all dritt pÃ¥ jobben og de helvetes regningene som hele tiden ramler ned i postkassa  – men behøver ikke det gitt…
Og altså – jeg har ikke så mye å klage over.
Er jeg kommet så langt i livet at all erfaring tilsier at livet – er en slags hinderløype med uforutsette hindringer i en salig blanding?

Kan godt være det gitt. Lenge syns jeg hindringene bare ble større og verre. Noe som gjorde at meningen med livet, for min del – en stund var svart som natta – og at alle tankene jeg hadde bar preg av det mørket.
Heldigvis har det allikevel vært et lys ( et lite et) – som har brent der inne i denne 75 kg’s kroppen, type maskulin mann. Og det lyset er faktisk evigvarende. Legg til litt naiv tro på at hindringen jeg just opplevde, var den siste – så har tingene og livet humpet seg fremover.

På mange måter er jeg kanskje så treg at jeg ikke alltid oppdager greiene før det er for sent. På den måten kan jeg jo lite annet gjøre enn å å konstatere hva som har skjedd – og rulle videre. Eller løpe.
Jeg opplevde lenge verden som urettferdig. Hvorfor skulle alt skje MEG liksom ? Hvorfor skulle jeg nærmest være som en svamp, som hele tiden ble sugd opp i masse unødvendig bryderi.

I dag kan jeg vel litt sånn tørt si at , det blir som regel det man tenker…Så tenker man natta, så blir det fort natta..Simple as that!
Jeg har nok vært der flere ganger.Livet er en serie med hendelser – de fleste tilfeldige, men ikke alle. Jeg tror at jeg nok hadde tenkt litt annerledes, hadde jeg kunne gå tilbake til fortiden. Kanskje jeg hadde tatt den høyresvingen da – som jeg i ettertid skjønner jeg  burde ha  gjort…Det fine er at det får jeg aldri svar på- og rent filosofisk er det like bra egentlig.

Men så lenge jeg har hatt det lille lyset der inne i den 75 kg’s maskuline kroppen jeg er en del av, så har jeg kommet meg over hindringene. Ikke alltid like elegant, ei heller alltid like ordentlig – og noen ganger på et bananskall – men det har funka!

Noen ganger kan jeg kun skylde på meg selv – andre ganger er det bare skjebne liksom.
Samtidig så gjelder det å leve greiene helt ut. Ikke bare ved første og beste mulighet – snu helt om å gjøre noe helt annet – men faktisk tørre å stå i gjørma, mens du prøver å overleve.
Mitt liv er basert på erfaringer. Jeg blir aldri en Einstein som kan vise til fantastiske papirer på både høy utdannelse, store prestasjoner og andre bragder.

Ikke tror jeg nødvendigvis jeg hadde hat det bedre heller, det hadde sikkert vært nok av utfordringer på den måten også!

Men mine erfaringer har tatt meg hit jeg er i dag ( mens jeg fortsatt ser ut og konstaterer at det snør enda ….)
Og med handa midt på løpehjertet, kan jeg si at jeg er en happy  dude – på tross av alt( bortsett fra snøen da ):
Mine erfaringer har gjort meg trygg på at jeg kan gjøre det som er riktig for meg. Jeg er bra nok og  kan overleve i en verden som stadig blir mer spinnvill.
Jeg kommer helt sikkert til å gå meg bort igjen, men vet at så lenge jeg har det lille lyset inne i min 75 kg’s maskuline kropp – så går det faktisk ganske ok!

Og – og her kommer poenget- for jeg må jo dra løping inn i dette, jeg er jo tross alt en løper !
Løpingen i dag er basert på det lille lyset – som faktisk nå tar ganske stor plass inne i den kroppen du vet…
Løpingen blir eventyret som aldri tar slutt. Og løpingen er gøyere fordi jeg gjør det med hjertet og ikke noe annet. Og så lenge jeg kan ha det sånn, står jeg fritt til å gjøre hva jeg vil med løpingen min.
Ikke må jeg trene etter noe program – livet er ikke tvang liksom. Jeg løper det jeg føler for og tar tiden til hjelp…

eidfjord
Life – and how to live it!

Litt besynderlig kanskje, all den tid løping handler om å bruke minst mulig tid ( for noen )…
I dag er jeg som en liten oppdagelses søkende fuglehund, hver gang jeg løper : hva kan jeg se i dag som jeg ikke så i går? Hva kan jeg føle i dag som jeg ikke følte i går ?
Og hele verden er lekeplassen faktisk ! det er jo det beste – for verden er STOR – med masse å se.

Så litt senere i dag, driter jeg i snøen – tar på meg de kule løpeskoene mine og har faktisk ROSA sokker på i dag også – og løper av gårde med et smil. Ikke bryr jeg meg om luft kvaliteten, at det er glatt og at kanskje beina til fuglehunden var bedre i går heller.
For jeg er TIM – 100 % SUPERTIM og den eneste superhelten jeg trenger i mitt eget liv. Og ryker lårhalsen – vel – så er det bare skjebne…..
dovendyret_sid_i_is_131773a-1999957-12-1457005411108

Sid – my kind of guy 🙂

Med lårhalsen rundt festningen

Jeg er en pyse!

Spesielt nÃ¥r underlaget er isete, av brostein + at det er mørkt! Alt dette visste jeg jo egentlig, men jeg har en bra evne til Ã¥ «glemme»…
SÃ¥ nÃ¥r jeg sitter pÃ¥ t-banen fra beste vest i Oslo – ned til sentrum, sÃ¥ har jeg 2 par løpesko med meg. Ingen av de er med pigg og begge parene er  lette gateløps sko. Kaldt er det ogsÃ¥.
Det morsomste før start var Ã¥ hente startnummeret pÃ¥ Tordenskjold pub. Tordenskjold er en av de stedene hvor jeg har lagt igjen mest penger i denne byen, pÃ¥ andre siden av tusenÃ¥rsskiftet…
Og nÃ¥r jeg stod der inne med startnummeret i hÃ¥nda, mÃ¥ jeg innrømme at jeg husker mange morsomme lørdager der….Og kanskje ikke like bra søndager!

Heldigvis fikk løpingen tak i meg da , men samtidig er det egentlig ganske bra Ã¥ ha levd litt ogsÃ¥. Jeg er ganske fjernt fra den tiden i dag – faktisk helt i andre ende av skalaen. Og trives med det altsÃ¥. I dag er det om Ã¥ gjøre Ã¥ gjøre mest mulig ut av det jeg driver med og hele tiden finne ut – og Ã¥ prøve nye greier, for Ã¥ bli bedre til Ã¥ løpe.

Oslo Winterrun er kanskje ikke løpet som ville gi meg noe nytt da, men definitivt noe annet!
Jeg var pÃ¥ RÃ¥dhusplassen kl 1700 ca, det var kaldere enn jeg trodde….For nÃ¥r jeg tidligere pÃ¥ dagen løp 10 km rundt Sognsvann var det jo fin temperatur. NÃ¥ var det bare surt og kaldt – blir nok sÃ¥nn nÃ¥r man er ved sjøen i guess!
Jeg snakket med flere – som sa at det var greit og helt ok – bortsett fra pÃ¥ festningen. Der var det glatt…Jaja, tenkte jeg – hvor ille kan det bli liksom ?

Jeg var nødt til Ã¥ varme opp, for ikke Ã¥ fryse i hjel – men beina kjentes ok ut og det var bart og fint rundt pÃ¥ RÃ¥dhusplassen. SÃ¥ nÃ¥r jeg stÃ¥r pÃ¥ startstreken sÃ¥ tenker jeg jo , at dette blir helt kanon!
Kroppen er i bra slag, jeg er godt trent, hamstring er blitt bedre og jeg er mer blåøyd – enn brunøyd 🙂
Ergo stiller jeg meg i første linje ogsÃ¥ – mÃ¥ jo være offensiv mÃ¥ vite. Men jaggu fikk jeg sÃ¥ hatten passa nÃ¥r starten gikk. Først ble det voldsomt mye lys, støy og tjohei – som faktisk satte meg helt ut. SÃ¥ kom «the barbarian horde» bakfra – og alle løp forbi meg! Egentlig skjønte jeg ingenting og løp helt sjokkert over alt som skjedde…

De 2 første km tenkte jeg mye pÃ¥ dette, uten at det hjalp veldig. Og sÃ¥ kom festningen…haha! Da var det helt natta – og brostein, krappe svinger og glatta gjorde at lÃ¥rhalsen kløp meg i rumpa – og skrek HJELP….
Og da kom det en ny runde med «the barabarian horde» og bare dundret forbi. Jeg var helt Bambi og vurderte seriøst Ã¥ bare jogge tilbake Ã¥ dra hjem. Hasjtagg drit deppa…
Etter å ha sneket meg rundt på festningen fikk jeg heldigvis bar asfalt under beina igjen. Og tankene endret seg.
Ok – da fÃ¥r jeg bare løpe fort der jeg kan, samtidig som jeg prøver Ã¥ snike meg litt raskere rundt festningen pÃ¥ runde 2.

Som sagt, sÃ¥ gjort – og runde 2 gikk 90 sekunder raskere enn runde 1. Allikevel løper jeg min dÃ¥rligste 10 km ever faktisk. All time low faktisk! 44.52….Km tidene sprikte fra 3.57 til 5.25, det sier det meste.
winterr
Det viktigste er ikke Ã¥ vinne, men Ã¥ delta – Hallelulja 🙂

Men altsÃ¥, dette er ikke verdens undergang og bÃ¥l brenning av løpesko…Greia er mer at jeg ganske enkelt ikke fikser sÃ¥nn type løping. Om jeg hadde løpt med piggsko, tror jeg ikke det hadde hjulpet noe særlig. Jeg hadde kanskje løpt raskere pÃ¥ festningen, men mest sannsynlig tregere pÃ¥ bar asfalt. SÃ¥ jeg hadde brukt vanlige sko om igjen jeg. Hodelykt derimot – skal jeg bruke neste gang, for jeg sÃ¥ dÃ¥rlig, der det var som mørkest. Har helt sikkert med skyhøy alder Ã¥ gjøre 🙂

PÃ¥ forhÃ¥nd hadde jeg ingen forventninger til Oslo Winterrun, men jeg ble positivt overrasket. Løpet var kult det, stemningen veldig bra og det var bare glade folk overalt. Og sÃ¥nn sett spiller det liten rolle at jeg ikke løper som jeg trodde. Dette skal jo være et kult løp og ikke sÃ¥nn dønn seriøst. Faktisk var det en del folk som heiet – og mykje lys og varme 🙂

PÃ¥ tbanen hjem, merket jeg at jeg faktisk var litt sliten…Mest psykisk tror jeg, for jeg er altsÃ¥ ganske dÃ¥rlig pÃ¥ utfordringer type det Winterrun ga meg og brukte nok mye energi pÃ¥ tankevirksomhet underveis. Allievel ganske klart at jeg har godt av Ã¥ gjøre litt sÃ¥nne løp. Litt tankevirksomhet har jeg bare godt av – for det Ã¥ løpe rett frem, pÃ¥ dagtid og ikke glatt – krever ikke mye tenking, bare gode bein 🙂

I dag var det tilbake pÃ¥ bar asfalt og 30 km løping. Ikke mye tankevirksomhet der gitt – men mye latter . Og nÃ¥r bÃ¥de latter og løping forlenger livet – hva mer kan jeg ønske da?

Funny-Minions-Quotes-109

En hund etter løping

Jeg sÃ¥ et klipp pÃ¥ Youtube for noen dager siden, den handlet om ørna som vokste opp med kyllingene og dermed aldri ble den ørna, som stolt fløy oppe pÃ¥ himmelen, majestetisk og med en ro mange kan misunne. I stedenfor ble han rotende rundt pÃ¥ marka og agere kylling…Det var mange ord og fraser i den videoen, men den tok meg litt…

Ikke at jeg noensinne kommer til Ã¥ bli en ørn altsÃ¥ – jeg er for det første redd for høyder og heller ikke et rovdyr.
Meningen med det som blir sagt går på å ikke være kyllingen som poker rundt i jorda, men tørre å være ørna.

Kanskje er jeg sentimental og litt brent, men jeg er uansett halvveis i livet – uten veldig mye Ã¥ fare med. Bortsett fra en skopark jeg vet minst en person vil ha :). Jeg sier jo ikke at jeg MÃ… oppnÃ¥ sÃ¥ veldig mye da – men kanskje jeg vil oppnÃ¥ noe annet. Men jeg kjenner meg igjen i den kylling greia altsÃ¥. Og har vært alt for mye kylling pÃ¥ den mÃ¥ten at jeg har poka rundt i jorda pÃ¥ leting etter noe og dermed ødelagt noe annet. Det er i hvertfall min tolkning av saka.

Jeg syns livet er komplisert og jeg skjønner ikke alt som foregÃ¥r i livet. jeg kan velge Ã¥ bare poke rundt i jorda fortsatt og finne en slags mening med det – eller jeg kan gjøre noe annet. Heldigvis er det mitt valg og langtifra sÃ¥ alvorlig at det er farlig liksom, men jo mer jeg tenker pÃ¥ det – sÃ¥ tenker jeg at det er pÃ¥ tide Ã¥ være meg  – og ikke en «kylling».
«Fortune favours the bold» er et uttrykk som blir brukt – den liker jeg og den kan jeg nok prøve Ã¥ følge pÃ¥ min mÃ¥te.

Og igjen er vi tilbake til løpingen. Der er jeg den som tør. Jeg bryr meg lite om hvordan andre gjør sine greier der og jeg stoler pÃ¥ det jeg selv driver med. Det er veldig mye fordi jeg stoler pÃ¥ meg selv i den delen av livet. Løpingen er ukomplisert faktisk – og kan gjøres veldig enkelt. Prestasjon er ikke noe annet enn bekreftelse for meg selv , pÃ¥ at mine ideer funker – for meg.
Pr skrivende stund er jeg mer tilfreds med løping, enn noensinne. For på grunn av alt som har skjedd så har jeg skjønt hvor viktig løping er.

Skal det fortsatt være sånn, så må jeg tenke litt filosofisk om det. Passe på det, kjæle med det og bruke løpingen som den er tenkt fra grunnen av.
Løping er bevegelse, løping er instinkt basert på følelser. Det er hele tiden mitt instinkt som forteller meg hvordan jeg skal løpe.
Veldig ofte nÃ¥r jeg gÃ¥r ut døra, starter klokka og løper nedover gata – sÃ¥ blir jeg nærmest fortalt hvordan løpeturen skal foregÃ¥. De dagene instinktet mitt sier at det er dagen for Ã¥ jakte – sÃ¥ ender jeg med Ã¥ løpe fort. Og det behøver ikke presses – det kommer av seg selv faktisk. De dagene er jeg hverken ørn eller kylling, men en hund pÃ¥ løpetur. Jeg bruker hele registeret og løper fra A til Ã…. Kropp, hode og hjerte vet hva som skal skje og jeg blir bare en enda mer logrende hund nÃ¥r jeg kjenner at jeg lever. Ikke gjennom smerte, men gjennom de følelsene jeg fÃ¥r underveis.

11649112_10153454465782139_139900191_o
Nordmarka halvmaraton i 2015. Jeg startet rolig – men løp etterhvert seriøst all out. Hele tiden ville jeg bare videre….Det løpet er pÃ¥ mange mÃ¥ter der jeg har vært nærmest min egen fasit!
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Som regel smiler jeg til meg selv, nÃ¥r det er pÃ¥ det «verste» – for da vet jeg at jeg er i den riktige sonen. Jeg passer veldig dÃ¥rlig til Ã¥ ligge i felt under løp og trening. Fordi det begrenser min frihet. Det høres ut som om jeg har røyket mer enn jeg burde – men det er jo sÃ¥nn det er!
For jeg i denne delen av livet passer ikke jeg til å være kyllingen. Jeg må løpe etter hva mine instinkter sier..
PÃ¥ Bislett, starter jeg gjerne bak i klynga, men sakte tar instinktet over – og jeg ligger foran….For friheten ligger der foran hvor jeg kan styre selv. Jeg tar næmest løpeskoene i egne hender og har det moro.

Selvsagt gÃ¥r det noen ganger ikke bra da, men det har jeg aldri brydd meg om – det jeg alltid husker best er de sekvensene hvor jeg opplevde full frihet og bare løp som jeg kan.
Det samme skjer i løp ogsÃ¥….Instinktet mitt jager meg hele tiden videre – det er alltid noe som kan oppleves der fremme foran meg. Det er alltid en ny følelse Ã¥ jakte pÃ¥ – som sikkert noen ganger ogsÃ¥ gjør meg grÃ¥dig 🙂 . SÃ¥ grÃ¥dig at jeg omtrent med hodet under armen fortsetter….Det viktige er dog at jeg aldri angrer. Igjen er fokuset de sekvensene hvor jeg var der JEG ville være.
Det hender nok at jeg noen ganger gir meg pÃ¥ slutten og liksom lar meg løpe fra. Klart jeg er sliten ogsÃ¥, men jeg trenger ikke fullføre alltid. Som kanskje gjør meg litt arrogant noen ganger,jeg kan leve med det jeg – litt arroganse er helt greit, sÃ¥ lenge det gÃ¥r utover meg selv.

Sånn som det er nå, løper jeg ikke intervall veldig mye, jeg stoler på det jeg gjør og løper altså fort når jeg føler for det. Kanskje er det min egen måte å tilnærme meg noe enda bedre, gjennom å lære mine instinkter bedre!
Og kanskje kan jeg en dag faktisk gjøre den perfekte løpeturen jeg alltid har drømt om. Om det skjer i konkurranse eller på trening spiller liten trille. Opplevelsen vil være den samme uansett.
Kanskje gjør jeg da som Forrest Gump – jeg slutter Ã¥ løpe…..

runhappy_stranden
I do it my way – med velsignelse 🙂 FOTO : Janicke Ekelberg

Æ løp i bekmørtnan

Siden jeg løp i Rotterdam i desember, har jeg følt at formen liksom bare har blitt bedre og bedre, som igjen har gjort at det Ã¥ trene har vært ekstra GØY 🙂 . Kanskje fordi formen rett og slett ER sÃ¥ bra, eller at ting og tang begynner Ã¥ falle pÃ¥ plass. Fysisk har jeg nok aldri vært bedre rustet enn nÃ¥. styrketrening 3g i uka har nok sÃ¥nn sett gjort underverker for en voksen kropp.

Og nÃ¥r jeg kjenner at jeg er bedre fysisk rustet, samtidig som jeg ogsÃ¥ ser det med egne øyne, sÃ¥ blir jeg sÃ¥nn akkurat passe fornøyd med det jeg ser. Det skaper litt selvtillit, samtidig som kroppsholdningen blir bedre og jeg ser liksom ikke sÃ¥nn «liten» og puslete ut. Psyken fÃ¥r ogsÃ¥ en ganske bra boost av det…

2016 var det året jeg løp mest : 5878 km ble det. 2016 var også det året jeg ble voksen og lærte meg at det eneste som hjelper er å være seg selv tro. Stå for det jeg mener og stå opp for meg selv. Det funker dårlig og synes synd på seg selv liksom, er bedre å stikke fingern i jorda å erkjenne hvordan greiene faktisk er.
S̴ da n̴r jeg s̴nn ca litt sm̴full p̴ portvin, dundrer inn i 2017 Рer det med en visshet om at jeg kan f̴ til akkurat det jeg vil!

Da er veien kort til Tromsø og mørketidsløpet. Et løp jeg meldte meg pÃ¥ med veldig høy grad av effektivitet! Det tok ca 5 min fra Cato – the superrønner, sa at jeg mÃ¥tte bli med, til jeg hadde ordnet ALT…Lenge leve de med kort tenketid!
Og plutselig er det fredag og YR melder kuling pÃ¥ den flyplassen jeg skal lande. Jeg innrømmer at jeg ikke likte det helt…

Flyturen ble som fryktet, veldig humpete og på slutten føltes det som om flyet gikk alle veier, men vi kom da ned uten at jeg gjorde i benklærne..

Løpet heter Mørketidsløpet – og skjer i bekmørtnan, som jeg tror de sier der oppe…Og bekmørt var det nÃ¥r starten pÃ¥ halvmaraton skulle gÃ¥ kl 1500 lørdag, i hovedgata i Tromsø…
Jeg valgte Ã¥ ikke løpe med piggsko – og pÃ¥ oppvarmingen kjentes det riktig ut. Været i sentrum var ganske ok. Det var noen smÃ¥ plussgrader, lett sludd og nada vind…Det virket nesten for godt til Ã¥ være sant liksom, bortsett fra alt slapset da.

Evigblide Cato – og like evigblide Ingulf, traff jeg rett før start. Begge 2 like optimistiske som vanlig, mens litt mer beskjedne meg liksom bare skulle ha en ok tur – i bekmørtnan!

NÃ¥r starten gÃ¥r, sÃ¥ blir de begge 2 ganske fort borte, mens jeg tar det litt roligere og lar folk løpe fra seg. Beina kjentes veldig gode ut og hamstring var ganske «snill». Underlaget var bare slaps, men det gikk ganske greit Ã¥ løpe sÃ¥nn ca normalt. Løypa var enkel : ut til flyplassen og samme vei tilbake. De første km inne i sentrum var trivelige, masse folk, mye lys – og helt ok vær. Nesten sÃ¥nn at jeg tenkte at jeg hadde pÃ¥ meg for mye…

Men etter ca 3 km og en venstresving, kom sjøen, vinden og været x 14! Det blÃ¥ste, det sluddet og det haglet. Og haglet var tidvis vondt ogsÃ¥. Men denne dagen sÃ¥ beit ikke dette pÃ¥ meg gitt. Marsjfarten var inne og jeg brydde meg nada om været – jeg skulle bare gjøre det jeg liker best her i verden : LØPE!
Rett før 5 km tok jeg igjen Ingulf, fortsatt var han blid han og heiet på meg når jeg løp forbi.

Løpsutviklingen begynte Ã¥ ligne pÃ¥ det jeg gjorde i Rotterdam. Hele tiden løp jeg forbi folk og ingen passerte meg…Jeg liker Ã¥ løpe sÃ¥nn tror jeg – og blir som vanlig veldig gira pÃ¥ Ã¥ ta igjen alt jeg ser foran meg. Fortsatt er det folk ute i griseværet og heier, fantastisk moro Ã¥ se og alle er like blide uansett om været suger ordentlig .

Ved passering halvveis prøver jeg Ã¥ telle hvor mange som ligger foran meg. Jeg kommer frem til sÃ¥nn ca et sted mellom 30 og 40. NÃ¥ ser jeg ogsÃ¥ Cato i sin orange vest der foran. Og tenker at jeg mÃ¥ prøve Ã¥ ta han igjen ogsÃ¥…Rett etter vending heier ogsÃ¥ Thomas pÃ¥ meg, pÃ¥  vei til sin vending. Og som vanlig blir jeg litt gira av heiing – og prøver Ã¥ løpe enda litt fortere…
Fortsatt er Cato litt foran meg…

Rundt 11-12 km tenker jeg, ser jeg en gruppe pÃ¥ 6-7 mann rett foran meg. Minst 2 av de har pÃ¥ seg løpejakke med «Tromsø løpeklubb » pÃ¥….Og helt ut av det blÃ¥ og litt sÃ¥nn høy pÃ¥ meg sjæl, tar jeg igjen gruppen, løper opp pÃ¥ siden av de . I det jeg passerer skriker jeg ut noe om at nÃ¥ mÃ¥ dere passe pÃ¥, for nÃ¥ løper søringen fra dere….

Og med engang angrer jeg – og tenker at nÃ¥ blir jeg fraløpt sÃ¥ det holder…Ergo kikket jeg meg ikke tilbake, men bare løp….Ingen av de sa noe – og ingen av de fulgte meg…
Bortsett fra 1 kar som litt etterhvert kom seg opp i ryggen min – og ble liggende der.
NÃ¥ var det ogsÃ¥ Cato sin tur , til Ã¥ bli tatt igjen….Det kunne se ut som om han skjønte at det var jeg som kom dundrende…Cato heiet masse nÃ¥r jeg passerte og han pisket meg videre. Jeg ble enda mer gira da og løp fortere.

Som gikk ut over Cato gitt! Jeg elsker Ã¥ ligge i front Ã¥ jage og med han ene karen pÃ¥ ryggen fortsatte vi videre. Jeg snudde meg og sa at han bare kunne ligge bak meg, sÃ¥ skulle jeg plukke løpere. Der og da kunne liksom ingenting bite pÃ¥ meg. Selv ikke været som jeg bare ignorerte fullstendig. Og tro meg – været var IKKE bra!
Selvsagt begynte jeg ogsÃ¥ Ã¥ kjenne det litt og stemmene i hodet mitt, gikk begge veier. Den ene stemmen messet bare om Ã¥ løpe som faen videre, mens den andre ville jeg bare skulle roe ned, slappe av – og kose meg inn til mÃ¥l.

SÃ¥nn ble det jo selvsagt ikke. Jeg fortsatte kjøret til rundt 18 km, da løp «ryggsekken» forbi meg – og jeg lot han faktisk løpe…De neste 2 km løp jeg sÃ¥nn passe bare – da hadde liksom den ene stemmen tatt over…Men med 1 km igjen tok jeg meg sammen og løp bra igjen. Inne i sentrum var det nÃ¥ enda finere enn i stad. Enda mere levende lys og folk som heiet nÃ¥r jeg ga det jeg hadde mot mÃ¥l. Fantastisk stilig med alt det lyset i bekmørtnan, dundret jeg inn pÃ¥ 1.29.00.
Jeg ble nr 22 totalt – og nr 3 i min klasse.

Selvsagt var jeg kjempefornøyd med det. Jeg løp første 10,5 km pÃ¥ 44.41, siste 10,5 pÃ¥ 44.19 – og kun han ene som lÃ¥ i ryggen var den eneste som etter ca 4 km og resten av veien løp forbi meg…SÃ¥ jeg løp nok ganske bra 🙂

passerings
Skjemaet viser ganske klart at jeg løp helt ok 🙂

nilshaetta
Happy rønner i mål ! FOTO : Nils Hætta

Polar Night halfmarathon var utrolig moro. Det hjelper selvsagt Ã¥ løpe bra, men minst like viktig er det Ã¥ treffe sÃ¥ mye bra folk overalt. Og dette er det som jeg liker med løpsmiljøet – uansett hvor jeg løper, sÃ¥ er det alltid bare bra folk Ã¥ møte. For meg sÃ¥ er det hovedpremien altsÃ¥.
Og Tromsø var sÃ¥ bra – at jeg garantert ogsÃ¥ stiller pÃ¥ halvmaraton i juni samme sted.
Da blir det ikke i bekmørtnan . men i midnattssol 🙂

premiepallen
PÃ¥ pallen..Kan se ut som jeg ikke er helt vant med Ã¥ være der oppe….Artig læll – og neste Ã¥r gÃ¥r jeg for den store….FOTO : Nils Hætta

Danse med ulver

Jeg har sett mange filmer i min tid, noen av de har vært noksÃ¥ meningsløse – men de har fÃ¥tt meg til Ã¥ le. Latter har alltid vært viktig for meg, for latter er totalt det motsatte av hva jeg husker fra min barndom. Derfor har jeg alltid ment at det Ã¥ fÃ¥ andre til Ã¥ smile, gjør dagene mine verdt noe.
Mitt mÃ¥l har aldri vært Ã¥ fÃ¥ andre til Ã¥ være fornøyd med meg, det viktige har alltid vært Ã¥ se andre smile. Kanskje er det noe av grunnen til at jeg aldri har hatt ambisjoner pÃ¥ egne vegne – jeg vet ikke og det betyr ikke mye heller. Tanken bak det hele bygger pÃ¥ det at de rundt meg ikke skal være nødt til Ã¥ ha det trist  pga meg, for det hjelper jo lite. Smil til verden og verden smiler til deg liksom.

Men in the real life, blir det ikke alltid sÃ¥nn. Det finnes alltid noe i veien – enten det er snakk om levende eller – døde ting. Som feks i Nederland hvor jeg mÃ¥tte hoppe over ganske mange døde trær der ute i skogen. Og for hvert tre jeg hoppet over, ble jeg litt mer sliten. For det koster ganske mye mer med ting i veien – ogsÃ¥ med løpesko pÃ¥. Det samme med oppoverbakker….De suger ordentlig noen ganger.
Allikevel klarer jeg alltid å løpe noen av bakkene bedre enn andre, fordi jeg klarer å fokusere på at bakken ikke skal bestemme over meg. Det er jeg som skal eie bakken, vise bakken at jeg med et smil om munnen viser den fingern og spretter opp!

Jeg tror jeg er flinkest til det pÃ¥ sykkel faktisk…SÃ¥nn sett har jeg fortsatt potensiale i løping!

PÃ¥ mine løpeturer er jeg ganske bevisst pÃ¥ Ã¥ smile til folk jeg møter, eller i hvertfall forsøke pÃ¥ det. Noen ser jeg pÃ¥ lang avstand – ikke er klar til Ã¥ bli møtt av et smil, sÃ¥ da løper jeg ganske ubemerket forbi. Andre smiler tilbake, som den største selvfølge – det føles alltid godt 🙂
Jeg kan leve lenge med sÃ¥nne smil – det føles i hvertfall som en hel evighet noen ganger.
Sånn sett har hver løpetur sin sjarm.

Løpingen har gjort meg tryggere pÃ¥ at jeg kan bidra med noe, derfor har jeg vokst i takt med antall løpte km, for hvert Ã¥r som har gÃ¥tt. Selvsagt har voksingen stoppet noen ganger – og jeg har kjørt meg fast…
Ganske enkelt fordi jeg aldri skal gi meg, uansett hvor dumt det faktisk er ̴ fortsette noen ganger. Men i steden for ̴ stoppe opp Рs̴ tar jeg heller en omvei, som en slags greie p̴ at det uansett til slutt g̴r bra Рdet tar bare lenger tid!
SÃ¥nn gjør jeg med løpingen ogsÃ¥ – jeg tar omveien nÃ¥r det er nødvendig…Slutten blir kanskje ikke like gjev , eller resultatet ikke like bra, men til en form for mÃ¥l kommer jeg jo alltid.

Det som er litt interessant er at jeg pÃ¥ mange mÃ¥ter gjør løpingen som jeg opplever livet mitt…
Jeg har kanonbra oppturer gjennom Ã¥ være sammen med mennesker jeg er trygge med, mennesker som gir MEG noe. Og akkurat sÃ¥nn er det med løpingen ogsÃ¥ , som noen dager bare føles som Ã¥ fly. Selvom jeg faktisk ikke er spesielt glad i verken høyder – eller Ã¥ fly. Men jeg flyr inni meg, tar looper og har det egentlig bare moro – og smiler MYE.
OgsÃ¥ har jeg de dagene hvor verden hele tiden er noe jeg kræsjer med, uansett hvordan jeg prøver Ã¥ løse det, sÃ¥ ender det faktisk med kræsj…

slit
En typisk dÃ¥rlig dag….

PÃ¥ de dagene er løpingen redningen – det er da jeg faktisk danser med ulvene. Helt til løpeturen er over og ulvene er borte. Da har jeg danset meg gjennom de og lagt de bak meg.
Og kan gÃ¥ tilbake Ã¥ være som jeg egentlig vil være – han som danser og smiler.
Ulver finnes i løping ogsÃ¥, de fleste er ganske ok – sikkert fordi vi i den sammenhengen er innenfor det samme fellesskapet – og der har en respekt for hverandre. Vi er samme ulla, bare fra forskjellige flokker.

Og kanskje er det litt slik at de gangene jeg kan ligge foran, enten det er pÃ¥ Bislett eller andre steder Ã¥ lede an, sÃ¥ føler jeg meg som den ulven som tar ansvaret og sørger for fremdrift i flokken. Jeg liker den oppgaven faktisk – den gjør meg mer observant, fokusert og resultatorientert.
Kanskje er det her jeg misser i det «vanlige» livet – for der har jeg ikke alltid den samme litt naive troen pÃ¥ at jeg kan fikse greiene. SÃ¥ istedenfor Ã¥ gjøre noe glassklart, blir jeg litt usikker…
Så igjen må jeg prøve å ta det beste fra det ene å overføre  til det andre.

I dag løp jeg 30 km med Christian. Ingen av oss hadde verdens beste dag, det var glatt og begge hadde litt vondt – som gamle menn ofte har 🙂
Uansett er jeg ganske sikker pÃ¥ at tidvis sÃ¥ hadde vi 2 det GØYEST i hele verden. Ganske enkelt fordi vi begge gjør noe som gir oss noe, litt mere enn bare kondisjon faktisk. Og som vi begge 2 kan le av uten Ã¥ legge noe mer i det. Lange løpeturer bør ha visse perioder med totalt meningsløs konversasjon, for lange løpeturer kan faktisk noen ganger være meningsløse….
I de periodene hadde jeg i dag en ganske meningsløs teori om Bigfoot og Loch Ness, ikke basert på faglig kunnskap, mere fantasi liksom.
Men jeg fikk Christian til Ã¥ le – og det var faktisk viktigst, case closed  🙂

langer
Michelin mannen smiler alltid….

c5b724eca4705a88bafa110c1f63710f

When in Nederland

Løping er kanongøy, det vet jeg. Og akkurat nÃ¥ er det seriøst moro Ã¥ være meg med løpesko. Selv det faktum at jeg har tidvis veldig vondt i hamstring – kan ødelegge den gleden.  Det hjelper nok sikkert ogsÃ¥ at jeg nÃ¥ har startet klatringen fra den sumpa jeg har ligget og vaket i dette Ã¥ret. Jeg har det bedre med meg selv og vet at jeg har mye bra i meg, som skal brukes pÃ¥ beste mÃ¥te!

Ergo satt jeg på flyet til Amsterdam sist fredag med null stress og bare gledet meg til å løpe løp.
Planen var Ã¥ løpe 21 km terrengløp lørdag og 15 km gateløp Søndag. Heller ikke snakk om Ã¥ lade opp, men ta det hele som trening med kvalitet. Hamstringen er ikke veldig fornøyd med trange flyseter – og damen ved siden av trodde sikkert jeg hadde et seriøst problem med orm i buksa, for jeg satt ikke veldig stille…Fordi smertene var ganske store…

Lørdagens løp gikk på et sted som heter Doorwerth, i følge Jorun Astrid ( som bor i Rotterdam) i nærheten av Tyskland. Jeg hadde ikke peiling for jeg bare satt på i bilen hennes uten å fokusere på HVOR i verden jeg var! Egentlig gledet jeg meg bare til å løpe jeg !
Løpet het Stuwwaltrail Winter og skulle ha ca 500 høydemetre. Vi lurte litt på hvor de metrene skulle hentes ,siden Nederland jo er ganske så flatt.
Været var skikkelig terrengsløpvær, grått og halvkaldt med antydning til litt regn.
Start og mÃ¥l var pÃ¥ et tennisanlegg i Doorwerth. Stedet var proppfullt av blide nederlendere sÃ¥ det var helt umulig Ã¥ være sur liksom…
Tanken var å løpe de 21 km på lav puls og relativt rolig fart, det skulle bare være en grei gjennomkjøring foran søndagen.

Når starten gikk 1030, forsvant teten ganske raskt avgårde, jeg ble liggende litt bak , litt sånn halvveis avventende og litt skeptisk til underlaget. For i starten så ble løping på en seng av løv faktisk! Ikke sånn helt klart hvor stien gikk pga løvet, men det var godt merket, så ingen problemer der.
Løypa gikk pÃ¥ kryss og tvers, det var rett opp skrÃ¥ninger og rett ned skrÃ¥ninger. Det ble nesten som Ã¥ løpe Flandern Rundt – sykkelrittet med alle hellingene. Jeg husker jeg tenkte pÃ¥ det hvertfall. Vi løp gjennom et slott ogsÃ¥. Løpet ble nok hardere enn jeg trodde, pÃ¥ bakgrunn av alle skrÃ¥ninger / hellinger som kom i tide og utide. Løypa var rett og slett ganske tøff den!
Innimellom var det også fine, rette strekninger på fint underlag, der løp jeg ganske så lett og ubesværet.

kasteel-doorwerth_slide-home-desktop
Slottet vi løp gjennom, med ordentlig vollgrav og alt. Dog ingen krokodiller der!

Jeg løper de 21 km pÃ¥ 1.51, ingen kanontid akkurat, men terrenget var ganske sÃ¥ hardt – og jeg løp ikke helt i kjelleren heller – bare nesten! Jeg ble nr 51 av 341 stk pÃ¥ distansen og var ganske fornøyd egentlig. Jorun Astrid fikk etterhvert vondt i kneet sitt, men kom seg til mÃ¥l greit hun ogsÃ¥.
Det visste seg også at det faktisk var med 1 til fra Norge.

mudsweat
Jeg rakk Ã¥ fÃ¥ en nederlandsk dame til Ã¥ ta bilde før jeg løp i dusjen 🙂

Etter løpet var jeg rask med Ã¥ drikke fiske proteinet mitt og Ã¥ dusje. Var stemningen god FØR løpet, sÃ¥ var den ennÃ¥ bedre i garderoben etterpÃ¥. Alle fikk øl og latteren var høy, selvom jeg skjønte omtrent nada av hva som ble sagt 🙂

Den kvelden spiste jeg godt, kanskje bedre enn på lenge og var ordentlig mett når jeg skulle legge meg!

Søndag var det 15 km i Rotterdam. Den løypa var VELDIG flat, med omtrent bare 1 stigning, over 1 bro. Bruggenloop Rotterdam var fullt med 12000 startende. Start og mål var ved Feyenoord stadion.  Været var slightly bedre enn lørdagen. Beina mine kjentes helt ok ut på oppvarmingen og igjen så var stemningen god. Fordi løpet startet så sent som 1530, fikk alle en lysgreie til å ha på armen. Litt skuffet måtte jeg innse at min lysgreie var for stor for min overarm, så den ble liggende i sekken gitt!

lys
Lysgreia – det sÃ¥ veldig stilig ut nÃ¥r tusenvis av løpere etterhvert kom mot mÃ¥l, med en sÃ¥nn blinkende pÃ¥ armen

Jeg stod i første pulje, jogget ca 5 min før start – før jeg stilte meg opp omtrent helt foran i startfeltet. Jorun A, stod litt lenger bak. NÃ¥r starten gikk hadde jeg litt sÃ¥nn angst følelse som jeg noen ganger har nÃ¥r jeg er litt spent,tok det hele derfor litt med ro i starten og lot kroppen bestemme litt.
Beina var veldig gode, hamstringen litt vond – men ikke direkte plagsom. MÃ¥let var enkelt : under 60 min! Først etter ca 3 km følte jeg at jeg var i gang liksom. Vinden var veldig ok, det var flatt og faktisk ganske mange tilskuere pÃ¥ en litt kald søndag.

bruuge
Konsentrert liksom ….

broa
Den siste broa. Her løp jeg ganske bra og hadde los pÃ¥ tetfeltet…

Etterhvert begynte jeg ogsÃ¥ Ã¥ passere folk, faktisk løp jeg nÃ¥ forbi folk hele veien og skjønte at jeg faktisk nærmet meg det absolutte tetfeltet. Jeg kunne helt sikkert løpt fortere hvis om atte dersom atte – men jeg syns jeg løp helt ok. Særlig siden jeg hele tiden passerte folk! Ingen hadde sÃ¥ langt passert meg heller. Den eneste stigningen kom pÃ¥ den siste broa, etter ca 10-11 km, selv her tok jeg folk. PÃ¥ slutten ble jeg nok litt sliten og mÃ¥tte dessverre se 5 stk løpe forbi meg rett før mÃ¥l – uten at det gjorde sÃ¥nn veldig vondt ( bare litt liksom )….
Tiden blir 59.39 ( netto) og jeg blir nr 150 av 11589 fullførende!

uitslagen-_-dsw-bruggenloop-rotterdam_2016-12-14_22-14-54
Fasit!

Etter målpassering var beina veldig fine og jeg ruslet glad og fornøyd inn i garderoben. Igjen var det rett ned med fiskeproteinet. Forskjellen fra dagen før var at det var rolig i garderoben, for jeg var jo blant de første der ! Moro de luxe faktisk !
Jorun A kom seg greit til mål i dag også, med litt mindre kne vondt enn dagen før.

Helgen i Rotterdam ble veldig bra, særlig med det gode løpet søndag og en såpass bra plassering. Kanskje kunne det vært med enda bedre løpere, men det gjelder jo faktisk å komme til start da, så jeg ser dette løpet som en bra prestasjon uansett!
Jeg fikk testet 2 løp pÃ¥ 2 dager – og det gikk egentlig som jeg trodde. Hvilket betyr at jeg nok nÃ¥ begynner Ã¥ kjenne kroppen min bra. OgsÃ¥ kommer man ganske langt med en positiv innstilling, det skal jeg ogsÃ¥ ta med meg i andre sammenhenger. Begge helgens løp anbefales og det Ã¥ løpe i Nederland er veldig moro !
Jeg løp 10 km rolig mandag morgen ogsÃ¥ – pÃ¥ gode bein 🙂 Ganske sÃ¥ deilig Ã¥ løpe langs kanalen faktisk, mens jeg koste meg over helgens bravader.

Kanskje er løpssesongen pÃ¥ hell nÃ¥, selvom jeg har lyst til Ã¥ løpe løp igjen. Løpe løp er det morsomste jeg kan gjøre faktisk. SÃ¥ jeg legger meg ikke pÃ¥ latsiden ennÃ¥ – egentlig gjør jeg vel ikke det uansett, med mindre legen sier jeg MÃ…, for Ã¥ at hamstringen skal bli bra. Det fÃ¥r jeg vite i neste uke nÃ¥r han skal tegne og forklare MR bildene av hamstring…

En slags status liksom…

2016 ble kanskje ikke helt det jeg hadde tenkt, hvis jeg tenker 1 Ã¥r tilbake. for Ã¥ bruke litt fotball terminologi – sÃ¥ har jeg vunnet 3 ganger, løpt 1 uavgjort og hatt mange tap. 2 av tapene har vært stygge : Manchester maraton og New York maraton. I begge de løpene burde jeg ha byttet ut meg selv, sÃ¥nn ca halvveis…

Men det er noe med Ã¥ la «laget» stÃ¥ kampen(e) ut da – for liksom Ã¥ holde pÃ¥ tillit til nye kamper. For nye kamper kommer ganske sikkert.
Jeg har slitt med udefinert vondt i rumpa, setet,hofta og hamstring i hele Ã¥r og hatt veldig mye smerte tidvis. SÃ¥ det med Ã¥ tÃ¥le smerte er jeg definitivt god til. Om det er sÃ¥ bra er en helt annen ting. Legger jeg til litt annet grums ogsÃ¥ – sÃ¥ er jeg egentlig ganske tilfreds med Ã¥ sitte med beina pÃ¥ bordet akkurat nÃ¥ – og si at jeg som menneske har lært mye i Ã¥r.

All læring er ikke nødvendigvis like gøy, men all læring gjør at jeg stadig vekk kommer nærmere det jeg selv vil være.
Det Ã¥ ha løping som limet i mitt liv – har reddet meg fra mye. Og selvom 90 % av mine løpeturer har vært vonde fysisk, sÃ¥ har de vært veldig viktige psykisk. For der mange av de samme turene har startet med en selvtillit langt nede i potetkjelleren, sÃ¥ har jeg i andre ende av de turene – kommet meg opp, gjort meg ferdig med ting og heller lagt til noe i erfarings lageret mitt.

Kanskje hadde jeg løpt bedre med mindre trening,ganske sikkert hadde jeg hatt mindre vondt ogsÃ¥ – men der er altsÃ¥ ikke jeg. Jeg vil løpe, for løping gjør noe med sinnet mitt. Løpingen er gøyet som gjør at jeg sover godt om natten, samtidig som det altsÃ¥ tømmer hodet for tanker som ofte har vært ganske mørke…
Jeg har lært mye om løping ogsÃ¥ – det gjør jeg hele tiden. Jeg vet hvordan jeg skal fÃ¥ det beste ut av mÃ¥ten jeg gjør ting pÃ¥.

Prestasjon for meg er ikke resultat utad, prestasjon for meg er det som skjer inne i hodet mitt. Det er meg selv jeg skal leve med resten av livet mitt, da er det greit Ã¥ være glad i seg selv . SÃ¥nn sett har jeg kommet langt i 2016. Derfor dveler ikke jeg veldig lenge ved resultater. Resultatene vil alltid være det som utad forteller noe – men for min del sÃ¥ betyr det altsÃ¥ ganske lite.
Og jeg kan gi av meg selv uten Ã¥ være redd for konsekvenser…Konsekvenser vil det altid være – men hvis jeg ikke prøver der jeg aldri før liksom helt turde – sÃ¥ blir konsekvensene egentlig bare verre 🙂

Det er ogsÃ¥ viktig Ã¥ ha bra folk rundt seg, jeg er sÃ¥pass heldig at jeg har ganske mange av den sorten. Alle disse som lar Tim være Tim – pÃ¥ godt og vondt. Ikke merkelig – sÃ¥ er dette folk jeg løper en del med. Løping er det mest sosiale som finnes og burde være en del av alle mennesker sitt liv. Det hjelper Ã¥ le – og jeg har ledd masse pÃ¥ mine løpeturer i Ã¥r – kanskje enda mer enn før – det syns jeg er fint!
Rallarvegsløpet og Zermatt, var hver på sin måte ganske unike sånn sett.

img_20161126_132022
Dagens blodferske. Christian og jeg løp langt – og lenge. Vi snakket om Belinda carlisle. 80 tallet, motocross, vonde legger og mye annet gøy. Derfor smiler man etter 36 km uansett 🙂

Utenlandsturene har vært bra opplevelser, selvom altså Manchester og New York ikke løpsmessig var all verden. Igjen så er det noe med å ha de rette folkene rundt seg som gjør at livet ikke er så verst uansett !

itrappa
I utlandet er det ingen som kjenner deg – det utnyttes alltid….

2017 blir for meg noe helt nytt.

Jeg vet nÃ¥ sÃ¥nn ca hva som feiler meg fysisk – og mÃ¥ kanskje ta tak i det pÃ¥ en mÃ¥te som jeg egentlig ikke vil..Det gjenstÃ¥r Ã¥ gjøre MR – men jeg har altsÃ¥ en hamstrings som er sliten, som vil kreve at jeg gjør noen grep. Det kan gÃ¥ ut over løpingen…
Men – jeg velger Ã¥ være optimistisk og satser pÃ¥ at jeg kan løpe noe – om enn ikke sÃ¥ mye som nÃ¥.
Kan jeg ikke løpe, sÃ¥ blir det andre ting jeg skal gjøre …

SÃ¥ langt vet jeg at juni 2017 blir en prøvelse, for da skal jeg løpe 80 km i fjellene rundt Chamonix. Jeg gruer meg – for der mÃ¥ jeg jobbe med noen demoner….Det blir langt, det blir bratt, det vil være mørkt og jeg kommer til Ã¥ være vanvittig utÃ¥lmodig. Heldigvis skal jeg løpe med Claes – og Claes er en dude som jeg vet vil være bra Ã¥ ha med i den krigen.

I alder er jeg nok på andre halvdel, fysisk er jeg sterkere enn før og psykisk det samme.
Det er gode forutsetninger. Ganske sikkert er jeg litt mer arrete enn før ( senest de 2 siste dagene har jeg tryna i mørten feks =skrubbsÃ¥r) – bÃ¥de der inne og utapÃ¥,
Jeg vet at 2017 vil gi meg noen prøvelser, men det gjelder Ã¥ holde øynene oppe, ta livet for det – det er. Ikke bekymre meg sÃ¥ mye over det som skjer. Men heller bruke det til noe bra. Det viktige er Ã¥ leve NÃ…. Det som skjedde i gÃ¥r – og det som skjer i morgen er sÃ¥nn sett uinteressant…

29

 

The mother of all marathons – New York maraton

Jeg har egentlig aldri tenkt pÃ¥ Ã¥ løpe maraton i New York og prøvde Ã¥ fÃ¥ plass, helt uten Ã¥ tenke noe særlig over det i starten av 2016. Det var mest fordi Morten sa at nÃ¥ var pÃ¥meldinga Ã¥pen…
Og n̴r jeg faktisk fikk plass Рs̴ var ikke iveren s̴nn helt i taket da heller..

Men tiden gÃ¥r og treninga passes den – og plutselig var det faktisk dags for Ã¥ reise.  Jeg er ikke overdrevent glad i Ã¥ fly – hvertfall ikke langt, derfor har jeg aldri stresset med Ã¥ dra over dammen. Heldigvis hadde jeg med meg Christian – som kom inn som pratmaker/guide/tolk/muntrasjonsrÃ¥d og kaffelager!
Christian underholdt meg på flyet med ørten forskjellige måter å sove på, mens jeg satt og ristet under turbulensen og håpet flyet kunne lande FORT.
Flyreisa gikk bra, kontrollen for Ã¥ komme inn i unaiten ogsÃ¥ – selvom jeg mÃ¥tte ta fingeravtrykk ganske mange ganger før jeg ble «godkjent»

Formen var bra, jeg hadde jo løpt over all forventning pÃ¥ Hytteplan og følte at jeg hadde trappet ned nok. Vi var pÃ¥ hotellet sent torsdag kveld, USA tid – og planen var Ã¥ løpe med Aktiv Mot Kreft gjengen fredag morgen kl.7. Med Christian som levende vekkerklokke OG kaffelager var det ikke noe problem Ã¥ stÃ¥ opp…
Selvsagt skulle vi løpe i Central Park og med Jack Waitz som følge også, var det en bra morgen tur. Forholdene er litt større der borte skjønte jeg fort, når jeg så rigginga som foregikk i parken.. Oslo maraton blir et ganske lite løp i den sammenhengen gitt.
Jeg kjørte 1 drag rundt et lite vann i parken og tenkte at – joda, beina tÃ¥lte flyturen de!

Der og da bestemte jeg meg ogsÃ¥ for Ã¥ prøve Ã¥ Ã¥pne hardt søndag…

aktivmotkreft
Lagbilde med Aktiv Mot Kreft gjengen 2 dager før

Kanskje gjorde jeg den største tabben denne dagen. For etter Ã¥ ha hentet startnummer ogsÃ¥nn, valset vi rundt i byen i ganske mange timer. Kanskje burde jeg heller ha ligget pÃ¥ rommet og sett i taket…Men der er altsÃ¥ ikke jeg. Og gjort er gjort liksom.

Lørdag derimot ble ganske rolig, eneste gÃ¥inga – var etter mat og lunsj med Morten rett rundt kvartalet.

Løpsdagen startet tidlig, kl 0600 skulle vi dra fra hotellet ( Aktiv Mot Kreft gruppen ) – Christian var selvsagt oppe han og laget kaffe, selvom han ikke skulle løpe!
Vi skulle ta ferje over til Staten Island, været sÃ¥ ut til Ã¥ bli helt nydelig – og bÃ¥tturen med ganske mange 1000 andre gikk rolig for seg. Frihetsgudinnen fikk jeg ogsÃ¥ sett. Litt styr ble det før jeg gikk pÃ¥ bussen fra ferjestoppet til start – jeg hadde nemlig ganske mange ting i en ikke godkjent pose….Som jeg selvsagt mÃ¥tte tømme osv 🙂
Klokka var rundt 0800, nÃ¥r jeg fikk spist frokost pÃ¥ bussen. Frokosten hadde jeg selvsagt hatt med fra Norge. Jeg gjorde jo akkurat det samme før London i fjor – og alle vet jo hvordan det gikk. Never change av winning plan liksom!

Kjetil og jeg skulle starte i samme wave, sÃ¥ vi tok følge gjennom sikkerhetskontroller, kaffe køen og gikk ganske lenge for Ã¥ komme til blÃ¥ start omrÃ¥de. Tiden gikk veldig fort den – og det ble aldri tid til Ã¥ sette seg ned Ã¥ slappe av heller.
Ikke hadde jeg fÃ¥tt med meg at jeg mÃ¥tte være i startbÃ¥sen 1 time før start heller…Heldigvis kom jeg meg inn i rett startfelt takket være en veldig grei funksjonær. Den første funksjonæren jeg snakket med var ikke like hjelpsom…

boms
Før start – pÃ¥kledd i alt jeg skulle kaste av klær…..SÃ¥ en eller annen i NY gÃ¥r nÃ¥ rundt i United Bakeries lue OG Norseman hettejakke !

20 min før start stod jeg klar. Jeg sÃ¥ 3 timers fartsholder rett foran meg – lite visste jeg da om at jeg aldri skulle se den igjen !
Mye amerikansk nasjonalisme og NYPD før start, som samtidig gjør det hele litt høytidlig og faktisk ganske kult. Frank Sinatra kom selvsagt ogsÃ¥ – og vips sÃ¥ var vi i gang!

Planen var 1.26 halvveis…

Om den var reell vet jeg faktisk ikke, men heller åpne hardt og dø som en helt var tankespillet bak det. Verrazano Bridge var akkurat så drøy som fortalt, med utrolig mange løpere overalt. Det gikk forsåvidt fint og beina var ok de. De neste par km etter broa var også helt greie. Allerede her ute var det massevis av tilskuere overalt, været var supert og det hele kunne bare bli bra.
Men hele tiden sÃ¥ sitter det en liten dust pÃ¥ den ene skuldern og mumler «fiasko»….Jeg syns ikke beina funket helt 100 %, jeg løp litt keitete og fant aldri den fine rytmen og steget fra Hytteplanmila..Men km tidene viste foreløpig at jeg lÃ¥ an til Ã¥ komme under / pÃ¥ 3.00 t.
Sakte men sikkert begynte det allikevel Ã¥ murre i rumpa pÃ¥ venstre side. Den rumpa er som  en høyst uberegnelig greie som enten er av eller pÃ¥ …De første 10 ble passert pÃ¥ ca 43. min – det var absolutt ikke krise, 3.10 var fortsatt langt innafor og en tid jeg kunne være fornøyd med.

Etter 12 km var det over og ut med alle ambisjoner om 3.00. Rumpa gjorde nÃ¥ sÃ¥ vondt at hvert løpesteg var alvorlig vondt. Jeg bet tenna sammen og prøvde Ã¥ se lyst pÃ¥ det. Stemningen langs løypa var jo helt magisk – selvom det til tider nesten var for mye støy!
traseen likte jeg ogs̴, med lange rette strekninger og egentlig ganske lett Рsyns jeg da!

Halvmaraton passering var oppe p̴ en bro, der var det stille Рog de bro overgangene var s̴nn sett litt deilige.
Rumpa mi var kanskje deilig Ã¥ se pÃ¥, i den elegante shortsen jeg alltid bruker – men rumpa var nÃ¥ sÃ¥ vond at min smerteterskel var nÃ¥dd – og jeg stoppet helt opp….jeg passerte 21,1 km pÃ¥ 1.34. Idiotisk sulten var jeg ogsÃ¥…
De neste 14 km var bare ille, jeg ble «trøstet» av en gal mann fra Australia, som bare snakket om sine vonde groins, han fikk faktisk sagt utrolig mye pÃ¥ noen minutter – før han sa god tur og løp videre.. Kjetil tok meg igjen og ville ha med meg – jeg tror Kaja snakket om det samme ogsÃ¥ litt senere – men jeg hadde sÃ¥ vondt at det Ã¥ løpe var nærmest umulig. Og skjemaet ble justert ettersom alle fartsholderne løp forbi! Egentlig løp nÃ¥ alle forbi meg!
eneste gleden var all heiinga, livet og alle de fantastisk morsomme plakatene.

Rundt 35 km var jeg forberedt pÃ¥ Ã¥ gÃ¥ resten…Da kom redningen i form av Janicke 🙂 Som sa hun skulle løpe sammen med meg resten av veien! Jeg tvilte vel litt for jeg mÃ¥tte presse ganske mye for Ã¥ holde følge – i 5.25 fart. Janicke var fartsholder, jeg hang for det meste bakpÃ¥, vi snakket litt og km gikk. I Central Park var det helt fantastisk mye folk og liv! Det er nesten sÃ¥ jeg er glad for at jeg løp «sakte», slik at jeg fikk med meg stemningen.
timjanicke
Ganske lett Ã¥ se hvem som er mest plaget….

pÃ¥ de siste metrene løp Janicke ganske lett fra meg, sÃ¥ hun hadde nok bremset ganske mye for Ã¥ fÃ¥ med seg den skadede rumpa mi…
Tiden ble 3.40. Uten Janicke hadde jeg sikkert brukt 10 – 15 min MER…SÃ¥ tusen takk Janicke 🙂

New York maraton ble allikevel en fantastisk fin dag. at jeg løp og hadde vondt, betydde lite når jeg fikk medaljen rundt halsen. Den medaljen hadde jeg gått i døden for den dagen uansett!
Skuffelsen gjorde jeg meg ferdig med p̴ 21,4 km den РEtter det tenkte jeg lite p̴ fiasko.

medaljeny
Ja – jeg er akkurat like fornøyd som bildet viser faktisk !

Resten av dagen sammen med Jack W og Aktiv Mot Kreft – var bare bra. Og resten av New York turen var en højdare. Med Christian som følgesvenn – gjorde vi en liten Dudes On Tour i New York. Vi sÃ¥ mye, løp endel, JEG handlet mye og jeg fikk sett NEW YORK RANGERS spille ishockey!!! At Trump vant valget var vel eneste nedtur!
Christian skal ogsÃ¥ ha mye skryt for at han orket Ã¥ holde ut med alt jeg sa og foretok meg de dagene vi var der borte. Gode kompiser vokser ikke pÃ¥ trær – det er helt sikkert!

dudesontour
Dudes On Tour. Takk for at du ble med Christian 🙂

Rumpa mi? vel – den lever fortsatt den….OgsÃ¥ fÃ¥r jeg se hvordan det løses! En ting er sikkert – jeg skal løpe New York igjen, uansett hvilken fart det mÃ¥tte bli pÃ¥.
fredlebow
Fred har rett han !