Kategoriarkiv: runnersno

Genialt Tim, genialt

Jeg kommer stadig vekk opp med gode ideer for meg selv. Det er faktisk noe av det jeg er best på….Om de gode ideene alltid er like gode – er en helt annen sak…Som feks det jeg skal gjøre om noen uker i Chamonix. Allerede nå tisser jeg på meg når jeg tenker på det 🙂
Men før jeg kommer dit er det et par andre planer som skal gjøres.
Min siste plan startet på Hamar forrige lørdag, Del 2 var Fornebuløpet onsdag.

Etter Hamarløpet var jeg egentlig ikke veldig sliten, så jeg løp 30 gode km på søndag med Ole Arne. Etter det skulle jeg bare «jogge» mandag og tirsdag -og så løpe Fornebuløpet onsdag kveld. Beina er selvsagt ikke sånn topp notch, når jeg ikke helt lader opp 100 %…Bare litt såre liksom. Nå stiller ikke jeg opp på alle løp for å dra gjennom lydmuren da. For meg er mange løp bare «trening» med startnummer på. Ganske tungt å løpe med startnummer på – ergo må det trenes på det….

40.25 på Hamar var litt sånn aha opplevelse i forhold til at jeg omtrent alltid kunne snuble meg inn til sub40 på mila. Det var rett og slett et skudd for baugen!
Så når folk før Fornebu sier de skal slå meg, så tenker jeg mest på sub40 – og ikke så mye på hvem som slår meg.
Fornebuløpet er en utfordring fordi jeg ikke får spist som jeg vil ….Og var på Telenor Arena 45 min før start…Jeg somler bare mer og mer for tiden – og må nok snart ha hjelp skal jeg rekke ting. Jeg er rett og slett for laidback og tror jeg rekker alt – uansett. So far, so good liksom 🙂

Vel altså, jeg hadde ikke spist siden lunsj kl 12, litt stresset pga det og litt stressa for å rekke alt. Jeg rakk å jogge 1 km før start. Beina var ikke helt ille, men sef litt såre.. Sub40 lå i bakhodet – helt klart. Men jeg hadde en dårlig start syns jeg – og ble liggende i køen…Allikevel går første km på 3.42! Ok – da ligger jeg 18 sekunder foran skjema! Når neste går på 3.48 – slapper jeg litt av , for nå har jeg 30 sek «forsprang»..
Jeg løper ikke lett, men holder meg på rundt 4.00 etterhvert. Og sovner kanskje litt. Eller blir kanskje litt sliten…Etter 6 km begynner energinivået å bli lavt. Lite mat begynner å virke – og jeg må jobbe mer…Etter 7 er jeg ganske nære ved å bryte rett og slett. Jeg er helt tom og har ingenting å gå på.


Bildet lyver ikke, jeg lider bigtime 🙂 FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

Ingrid Kristiansen skriker noe om å holde på stilen og jeg tenker at det ser kanskje ikke så verst ut da, det hjelper vel i ca 37 sek.. Før kroppen igjen sier fra at MAT MÅ INN SNART…
De siste 2 km blir bare en lang utmattende, slitsom greie. Spurte er bare helt umulig og jeg «dør» litt. Og jogger vel nærmest helt umotivert inn – på 40.02….
Jeg taper alt på de siste 2 km …..Men løper allikevel ikke dårligere enn 4.09 på siste km.
Så med alt tatt i betraktning, var jeg egentlig happy med løpet jeg. Og 40.02  ER strengt tatt ganske nære sub40 🙂
Jeg var hjemme 2030 – akkurat passe sulten..

Siste steg i denne planen var å løpe konkurranse lørdag. Hvor jeg skulle løpe bestemte jeg først fredag – og det ble Oppegårdmila som vant gitt!
Torsdag og fredag løp jeg rolig – og gjorde en interessant betraktning : de rolige turene som føltes veldig slitsomme på daue bein, gikk allikevel raskere enn vanlig.
Jeg hadde også en begynnende smerte i høyre legg…

Lørdagen kom den – og som vanlig var jeg ordentlig ute å kjøre på tid. Oppegård er heller ikke rett rundt svingen + at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle….Legg til MYE trafikk i retning Sverige også, så hadde jeg egentlig ganske dårlig tid…
Jeg roter rundt i Oppegård området og kjører omtrent på Hanne og Frode. Hadde jeg ikke sett de, hadde jeg nok ikke rukket det gitt…
Vi var vel på start 25 min før start…Igjen ble det en veeeeldig kort oppvarming ( 1 km).Men beina kjentes egentlig ganske bra faktisk !
Oppegårdmila er ca 10,3 km, kupert og går stort sett på grusveier. Så sub40 var egentlig aldri i tankene.
Rekker en liten passiar med kjentfolk før start tilogmed! Starten går 1245 og det er rett inn i en bakke. Ganske raskt begynner det å murre i høyre legg…Foreløpig går det allikevel greit. Det går opp og ned hele tiden – etterhvert finner jeg en ok rytme og syns det funker bra! Og i dag hadde jeg tilogmed spist ganske nære start..Og koste meg i den fine løypa.
Ut på runde begynner jeg å løpe hardere, motoren er i gang ordentlig liksom. Gi gass !
Helt til høyre legg virkelig begynner å skrike…Jeg justerer litt på steget ved å ikke løpe fullt så mye forfot, for jeg vet hvorfor smerten er der….Det er for mye hard løping i det siste og et høyrebein som alltid må jobbe mest.

Etter 6,71 km ganske nøyaktig er det slutt. Smerten er intens – og jeg må bare stoppe…Helt greit tenker jeg – Birkebeinerløpet er jo 1 uke unna, så ikke nødvendig å risikere noe.
Så jeg begynner å gå tilbake til start. Løpere kommer og lurer på hvorfor jeg GÅR i feil retning…
Tilslutt kommer Frode joggende ( han er bare fotograf i dag). Og av en eller annen grunn så bestemmer jeg meg for å jogge med han faktisk ! Og starter klokka – igjen.
Leggen er blitt litt bedre av å gå…
Frode og jeg jogger avgårde og prater om løst og fast. Beina blir hele tiden litt bedre, så det ender med at jeg løper fra Frode. Jeg kommer ikke helt tilbake i 4.00 fart da, men det går greit.
Og etter en liten spurt ned den siste bakken løper jeg elegant inn til 48.39 – med gåpause i feil retning, jogging og litt høyere fart i RIKTIG retning:)

Etter restarten. Og løper forbi Terje og sønnen hans for andre gang 🙂 FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

I bilen hjem kjenner jeg jo at det gjør vondt i leggen, men er ikke veldig bekymret for Birkebeinerløpet. jeg skulle uansett bare jogge meg gjennom uka og stille med historiens feteste bein neste lørdag. Det er fortsatt planen det altså, selvom leggen er «litt vond» da.
Den som intet tror , intet vinner osv

Eksperimentet med 3 harde løp på 7 dager mener jeg funka som planlagt…Jeg burde bare ha tøyd litt og sånn…så fortsatt var planen genial den 🙂

På Hamar i sola

Jeg digger å løpe, det vet alle liksom.
Og jeg digger å konkurrere, det er litt mer utrolig – for når jeg står på start, så har jeg både gåsehud og et ganske høyt stressnivå i kroppen. Litt sånn som at hva i huleste gjør jeg egentlig HER! Jeg burde vært hjemme under dynen og med bamsen min for der er det trygt!

Men etter å ha vært på sykkelveien noen uker, så blir det jo helt tilt – når jeg kan løpe igjen. Og helst vil jeg løpe fra morgen til kveld. Men det kan jeg jo heldigvis ikke – for da hadde hamstringen virkelig sagt fra, tror jeg 🙂
Jeg har løpt hver dag denne uka. Gøteborgsvarvet satt i lenger enn løp normalt gjør, helt sikkert fordi jeg har løpt mindre i ukene før, slik at belastningen ble hardere på varvet. Derfor har løpingen vært ganske tung de siste 5 dagene. Selv 10 km i går UTEN smerte i hamstring var sånn halvseigt og dødt..
Beina var bare råtne….

Nå vet jeg at det er sånn noen ganger da, så jeg bare gjør det jeg planlegger og vet at det løsner – til slutt.
Derfor satte jeg meg i Volvo’n sånn ca kl 1034, med retning Hamar – og Hamarløpet. Alt var som det burde : sol, motorvei og rask bil…Fant frem gjorde jeg også, tilogmed i tide 🙂
Evigunge Eiksund ( Ole Arne) -skulle også løpe, så etter å ha hentet startnummeret skulle vi varme opp.
Jeg valgte å løpe Hamarløpet fordi det er en flat løype – og fordi løpet står for mye av det jeg ivrer for : fokus på folkehelse og aktivitetsglede.
At løypa er flat skulle ikke hjelpe så mye, for oppvarmingen viste at beina ikke var det dritt bedre enn i går…Kunne like gjerne ha løpt i tresko, hadde ikke merket forskjell uansett.  Varmt var det også. Men jeg trodde ikke at det skulle plage meg da…
Noen ganger er jeg mer blåøyd enn brunøyd..


Før start og før de superraske skoa er på. Bildet lyver ikke – det var ekte idyll! Og unge Eiksund sin fete Austin Healy, skjemmer heller ikke bildet:)

Heldigvis hjalp det litt å få på seg racingskoa da, så jogget jeg i hvertfall lettere til start med Ole Arne. Skibladnerbrygga var full av løpere og stranda enda fullere, som vanlig mye bra folk på løp, både kjente og ukjente. Det er litt av det fine med å være en sånn bitte liten «kjendis» i KONDIS miljøet.
kl 1300 skulle starten gå, jeg hadde de vanlige «riene» og var spent…Starten gikk når den skulle og jeg kom greit i gang da. Men kjente med en gang at det perfekte steget var laaaaangt unna. Der jeg helst vil løpe teknisk og lekent med lette bein var jeg klart ikke. Jeg løper absolutt ikke bra når jeg må bruke kraft. Steget sitter ikke og jeg må jobbe…Der er jeg dårlig gitt. Sikkert fordi jeg liker mer å leke enn å jobbe.

Vi løp i nærheten av stranda med blanding av fin grus og asfalt. Og jeg fant et slags tempo. Klokka viste fort at jeg nok ikke kom til å løpe under 40 min – hashtagg skuffa…Det skyldtes IKKE løypa, for den var bare nydelig.Problemet var beina OG varmen. For det veldig varmt gitt og jeg kjente det ganske godt…Halvveis så jeg unge Eiksund og heiet på han. Han ser alltid like rolig ut og tenkte at jeg kanskje burde ha mer av hans ro under huden:)
På veien tilbake heiet jeg på mange som løp motsatt retning. jeg digger å heie på andre, samtidig som det får mine egne tanker over på noe annet.
For klokka lyver ikke…

Jeg klarte aldri å øke farten gitt og etter 8 km kom dustebakke de luxe, opp til Domkirkeodden ( tror jeg,..). Ikke at den var så bratt, mere det at jeg ga faen og løp som en dust opp den. Det straffer serru. og ble dønn potte stiv i varmen. Så de siste 2 km som var lette, hvor jeg skulle sette inn støtet og berge SUB40( jeg håper jo alltid) – gikk rett vest.
På slutten langs stranda ble jeg liggende å sloss litt med en jypling på typ 15 år. han var minst like sliten som meg, så jeg tok han lett igjen da. Men på de siste metrene før mål, kom sniken faen meg tilbake – og slo meg ! Haha
Kona til Ole Arne stod rett før mål og heiet. Etterpå kommenterte hun tørt at jeg så litt sliten ut….


Noen ganger er det greit å ha en benk rett etter mål. det burde faktisk være påkrevet! Jeg satte meg ned med engang gitt. Og fikk besøk av KONDIS sin utsendte – Rolf Bakken. Begge 2 passe slitne, men ingen skal ta oss på humøret 🙂
FOTO : Pål-Erik Langøigjelten

De nakne tall sier 40.24. 20.03 første 5 – og 20.21 siste 5.
At det ble over 40 min spiller liten rolle. jeg hadde tunge bein + at det nok var i varmeste laget, selv for meg som liker varme. Solbrent ble jeg også !
Og når jeg ser tidene til en del av de som løper løp like ofte som meg – så er avstanden sånn ca det samme.
Det beste er uansett at hamstring forholdt seg veldig passiv og ingen smerte. Det å løpe uten smerte, er i seg selv det viktigste.Det er søren ikke mange løpeturer de siste 6 månedene det har skjedd.

Jeg gjør ingenting for å få bedre bein nå – og kjører hardt 1 uke til. Så ikke se bort i fra at jeg stiller med startnr noen ganger i neste uke heller….Det kan fort skje. Men det viktigste skjer om 14 dager på Birkebeinerløpet. Det er der beina SKAL være gode…..

Og btw – Hamarløpet anbefales, du kan få bra tider der + at løpet er et hyggelig og bra arrangement!

The dude is back

Det svinger fort i min lille verden gitt..
På gråten og ganske nære harakiri den ene dagen, til bokstavelig talt solskinn og opptur den neste..
For det har vært lite løping i det siste, blir jo det når man løper halvparten av det jeg vanligvis gjør på en uke – fordelt på 2 uker . Men jeg har syklet ganske mye da – mest inne, da det er nærmest løping liksom. Og siden jeg er ganske god på sykling / spinning, så blir kvaliteten omtrent det samme. Så når GORE kommer på banen og jeg får muligheten til å løpe Göteborgsvarvet, sier jeg jo bare ja jeg.
På selveste 17-mai gjorde jeg testen på om beina var bedre, ved å  løpe Sognsvann Rundt Medsols. Som vanlig løp jeg 3 runder. Det gjorde «litt» vondt i hamstring da, men når jeg klarte å løpe 10 km i 4.15 fart, så var liksom alt greit det 🙂

Dagen etter på triathlon timen min hadde jeg et lite tilbakefall da ( litt mer vondt), men tenkte at med en hviledag fredag  så ville det gå seg til . Så når jeg satt på toget til Göteborg var jeg ikke veldig engstelig. dessuten – det er jo bare et løp! Som igjen er ca 2.67 % av livet!
GORE Running Wear hadde invitert en gjeng fra hele  Europa til Sverige, jeg tror vi var 12 stk + noen fra GORE itself, deriblant 2 sponsede utøvere fra Tyskland. Det var en bra gjeng og vi hadde en bra fredag der borte.

Jeg sov godt natten til lørdag, kanskje for godt – for jeg våknet med hodepine..Som gikk fort over, når jeg stakk hodet ut av vinduet og så bare blå himmel og sol. Jeg digger jo varmt vær, så jeg var ikke spesielt bekymret for varmen. Hele gruppen tok bussen til start området, lattern var der hele tiden og alt gikk på gebrokkent engelsk. Jeg rakk aldri å grue meg liksom .
Og i nytt tøy fra GORE varmet jeg opp med sponsorsjefen til GORE – en tysker ved navn Jüergen.  Vi jogget i ca 10 min og beina var helt nydelige…jeg følte meg lett de luxe !

Vi skulle starte i pulje 2 og stilte oss opp helt først i pulja…Vi snakket litt om hvordan vi skulle løpe osv. jeg skulle starte rolig, kjenne litt på hamstring og deretter justere fart utifra smerte. En glimrende plan egentlig, da kunne det bare gå bra uansett hvordan det gikk.
Målet var selvsagt å løpe under 1.30 – man kan si at tidsgrensen ligger der liksom. Løper jeg over 1.30 – så er det greit altså, men allikevel ikke der jeg vil være.
Jeg vet jo også at jeg normalt sett skal løpe ganske greit under 1.30…Litt cocky der altså, men sannheten skal jo sies har jeg hørt!

1303 gikk starten på pulje 2. jüergen stakk med en gang….ikke så rart da, han er jo faktisk 2 år yngre enn meg 🙂 . Jeg gjorde som jeg skulle, tok det rolig og hadde det ganske fint i solen.
De første 2-3 km er litt sånn all over the place, med svinger og små bakker. jeg løp de lett uten å mase. Mens jeg hele tiden kjente etter på hamstring. So far so good..
Den første broen kom etter 5 km. Ikke akkurat «broen over Kwai», men kjip nok! Jeg passerte første 5 på 21.10.
På andre siden av broen kom en nedoverbakke og jeg tenkte det var på tide å bruke giret litt. Farten gikk opp helt uten at det kostet noe, hamstring var der ja – men jeg følte jeg hadde den under kontroll. Og tenkte at – nu jävlar, nu løper jeg til det sier poff…Etter 7 km så jeg Jüergen igjen – han løp ganske rolig…
Så jeg passerte mens jeg spurte – ok ?. He said no…Og ønsket meg lykke til. Jeg øket farten litt til og følte jeg fløy litt. De neste 5 ble de beste – 20.10 .
Fra 5 – 14 er ganske enkle km, stort sett flatt og greit. Det fine været gjorde at det var veldig mange tilskuere og veldig mye fete band langs løypa. Så uansett om det hele raknet, så var det veldig digg å bare løpe igjen. Og jeg skjønte hvorfor jeg elsker å løpe. Den følelsen liksom 🙂

etter ca 13,5 km kom bro nr 2. Her ble jeg litt for løpskåt – og løp nok litte bitt for hardt over den. Og i bånn av broen og enden av Avenyen begynte jeg å kjenne litt murring i beina.
Mere sånn sliten bare, ikke hamstring krise ! Hamstring holdt seg faktisk grei fortsatt. Avenyen er en slak fin oppover bakke, men den tar deg allikevel litt, sakte men sikkert. Her var det enormt mange mennesker som heiet – og det hjelper jo alltid. Så jeg brukte vel det jeg hadde igjen av kraft og «danset» meg opp Avenyen…

Disse 5 gikk på 20.55. På toppen av Avenyen svinger vi høyre og løper nedover igjen. Jeg prøvde å løpe lett, la beina bare løpe, ikke presse for på den måten ikke slite meg helt ut. Men beina var klart litt seigere og ble litt utålmodig..Hvorfor kommer ikke km skilt 17 fortere for helvete!
Til slutt kom det da, og jeg gjorde mitt første feilskjær – som ofte skjer når jeg blir sliten.
De siste 4 gikk litt i sirup, sånn var følelsen hvertfall. Også er de ikke helt flate heller.
For sikkerhetsskyld skulle vi over en liten bro til, oppløpet der er kort og bratt…Men føltes bedre enn jeg hadde fryktet. De siste 5 km gikk på 21.26.


På vei ned fra Avenyen, ganske bra steg her altså – og rett før jeg fikk det – litt

Nå hadde jeg bare 1 km igjen! Ganske herlig egentlig. Jeg skjønte jo at jeg nå ville løpe greit under 1.30 – da er alt ok liksom. Og koste meg inn til målet .1.28.35 ble tiden. En tid jeg var happy med. Jeg var jo ganske nære å brenne alt av løpeutstyr for noen uker siden faktisk 🙂
Etter løpet møtte jeg Tomi – en finne som også var med GORE Running Team. Han skravler MYE hele tiden, selv etter 21 km gikk skravla i ett, men moro var det lell !
Det var jo en perfekt dag i solen – og the dude var tilbake der han hører hjemme, på løpebanen med sine rosa konkurranse sko 🙂


The dude etter målgang 🙂 GORE tøyet var forresten suverent å løpe i 🙂

Ikke var jeg veldig sliten heller, jeg kunne nok ha løpt raskere, men det viktige var jo å komme gjennom uten at hamstring slo seg vrang. Selv i dag 2 dager etter, så er den bra. Kristoffer fysio sa også at progresjonen min var så bra, at jeg ikke trengte mer behandling heller 🙂

Lørdagen i Göteborg ble avsluttet med at hele GORE teamet spilte Boule, spiste god mat og hadde moro. Ingen sure miner – bare happy faces liksom.

Nå i kveld har jeg sittet og siklet på nye løp….Normalt sett ville jeg ha meldt meg på løp i hytt og pine – nå er jeg litt mer avventende og ser an….The dude with the hamstring is possibly growing up….

Urettferdig

Urettferdig er et ord jeg ofte har tenkt på.
Livet er urettferdig liksom, der du står midt i gjørma og kommer verken opp, ut, bort eller ned. Akkurat nå så får jeg tårer i øynene når jeg ser noen løpe. Og enda mer tårer i øynene når jeg selv prøver å løpe – samtidig som jeg vet at smertene kommer uansett. Jeg lukker øynene og håper, men det hjelper ikke. Og jeg tenker – faen, så urettferdig 🙂

Men så må man sette seg ned å tenke gjennom sakene, det har jeg alltid fått beskjed om egentlig. Du må tenke hva du selv kan gjøre for å ikke havne i uløkka…Kanskje er det min litt naive innstilling som egentlig er skylden – for jeg tror jo at alt blir mye bedre i morgen – men burde ha skjønt for lenge siden, at sånn er det jo ikke. Noen ganger har jeg skjønt det når jeg har våknet nesten morgen – og nærmest fått angst. For sannheten svir den altså, hvertfall de gangene jeg skulle ønske ting var annerledes!

Akkurat NÅ tenker jeg mye på løpingen. Tenk hvis jeg ikke blir frisk i benet, tenk hvis jeg aldri mer kan løpe akkurat så fort som jeg vil. Og tenk hvis jeg aldri mer kan kjenne hvor fantastisk digg det er å løpe. Samtidig er dette minor details i den store verden og kan hende det bare er klaging og syting fra et EGO – som ikke har noen grunn til å klage. Jeg hakke peiling ass, jeg prater jo bare om det som er i hodet mitt. Og hvis løpingen er det eneste jeg har å klage på….

Jeg lar det henge i luften jeg. Uansett – så er det jo faktisk min egen skyld at ting har gått så langt. For denne dud’en trodde han var en bikkje , som med sine 4 bein bare kunne øse på. Men faktum er at jeg bare har 2 bein, ingen hale og lyder ikke navnet » Pelle». Og er ganske langt unna umenneskelig.
Hvis jeg tar en raskt recap av livet, så viser det seg at det er høyst menneskelig det jeg har bak meg. Det er vel sånn det er for de fleste av oss 🙂 . Og å si at livet er urettferdig er som regel en ganske lettvint løsning i den sammenhengen.

Så da gjelder det bare å stikke fingern i jorda, innse at life is life – og gjøre det beste ut av det..
Løpe kan jeg garantert gjøre i en eller annen form uansett. Kanskje er det tilogmed sånn at jeg oppdager noe annet som er like gøy?
Foreløpig har jeg det gøy med å sykle. Sykling er ikke noe dårlig erstatning egentlig. Det tar bare litt lenger tid og krever noe mer planlegging. Men det er fett ass! Selv om jeg er litt pinglete i nedoverbakker og synger for meg selv – HØYT – bare for å begrense angsten litt, når jeg «dundrer» ned fra Tryvann på 2 hjul.
Men samtidig så merker jeg jo at jeg lever ganske bra da også, at det er moro å ligge der å prøve litt høyere fart, kutte svingen enda litt bedre og å velge det totalt sett mest ideelle sporvalget for å komme fortest mulig ned – mens jeg kjefter på de trege bilistene som IKKE holder fartsgrensen…


En bra sykkeltur i 2015 med Thomas. Vi syklet til Dalen i Telemark fra Oslo. Begge 2 punkterte med ca 500 meter igjen til «målet» …Men før det var det bare idyll….:) 

Sånn sett gir sykling meg en litt annen dimensjon enn det å løpe. Sykkel er litt mer teknikk, litt mere fart og litt mer taktikk faktisk. Ergo er sykkel ganske fint, for det viser seg at på sykkel, så blir jeg ganske detaljert i min gjøren og laden. Jeg liker det.
Jeg liker også når jeg kjenner at tråkket mitt stemmer, når jeg har den lille ekstra snerten som gjør at jeg får den bekreftelsen jeg trenger for å vite at jeg gjør sakene riktig .
Det er ganske kult – og gjør meg enda mer gira på å løse de bitte små detaljene…

I dag så regnet det ute, så da ble det inne sykling på meg. Spinning er helt ok – og enda litt nærmere løping, siden beina i prinsipp må jobbe hele tiden. Jeg var litt usikker på om jeg orket å sitte 3 timer inne på en sykkel, men det viste seg å være veldig enkelt.
Mens jeg sitter der, så får jeg jobbet like mye med hodet – som når jeg løper og har det sånn sett like bra.
Så sykkel kurerer like mye «gruff» som løping. Også er det ganske deilig å gjøre en aktivitet som IKKE gjør vondt….For der løping nå er konstant vondt, så er sykling helt smertefritt – og det kan bare nytes, mens jeg drømmer om det samme mens jeg løper..

Det er sånn jeg drømmer om løping nå for tiden 🙂

Og urettferdig – det er masse i verden som er mer urettferdig enn at jeg ikke kan løpe som jeg vil – heldigvis !

Om fisking, kameler og Sentrumsløpet

Løpekarrieren var på vei rett i dass. Jeg vurderte å brenne alt løpetøyet og legge ut absolutt alle løpeskoene mine til salgs på finn.no. Og merk  – ingen av mine sko har null drop ..
Og tenkte jeg skulle skrive mine memoarer om løping – før jeg gikk og kjøpte meg fiskestang og fiskekort. Også kunne jeg bare heller rusle langt pokker i vold inn i skogen, finne meg et vann, røyke cigg og fiske abbor. Med andre ord et ganske sorgløst liv,langt fra løpingens jag, kjas og mas..

Og jo mer jeg tenkte på det, jo nærmere var jeg å gjøre det – eller ?

Så kom jeg til å tenke på sist gang jeg faktisk fisket…Det var på andre siden av 2ooo tallet, det var i Trøndelag, jeg stod langt pokker i vold inne på fjellet og skulle fiske ørret…Jeg røyka faktisk cigg og var dresset opp i rød Adidas joggedress. Timebetalingen var sinnsykt lav – og jeg fikk bare betalt i myggstikk ( og ganske mange cigg der jeg stod dønn alene midt på natta) . Det skulle være idyll, men endte med verdensrekord i myggstikk og nada fisk..


I joggedressen klar til fisking, litt usikker på om dette er nieser eller nevø – det er jo en hel evighet siden 🙂

Og vips våknet jeg og skrinla planen om fisking for alltid..

Mye bedre å sykle litt, enten på spinning sykkel eller racer ute – og så stå opp fra de døde og løpe Sentrumsløpet, citius, altius, fortius – enn noen gang før. I utgangspunktet en genial plan med en vakker avslutning. Men som en del andre ting i livet ( ref fiskingen), så blir det jo ikke alltid slik at eventyret ender med suksess. Uansett så gjelder det å ha trua da . Kommer langt med det serru, tro kan flytte fjell osv.

Kort fortalt så har jeg løpt omtrent ingenting siden 17 april, faktisk bare 12 km. Jeg har hatt vondt overalt i venstre ben og lært meg navn på muskler jeg aldri har hørt om før. Samtidig var jeg påmeldt Sentrumsløpet….Egentlig en dårlig kombinasjon, men jeg har løpt Sentrumsløpet sånn ca 28 ganger før og gamle menn er jo vanedyr. Så jeg skulle selvsagt stille jeg….
Men måtte selvsagt gjøre en liten løpetest 2 dager før da – jeg er jo litt ”seriøs” da !
Testen gikk sånn passe, smerten var mindre, men det gjorde fortsatt litt vondt når jeg gjorde selve løpesteget..Men på en skala fra 2 til 42, hvor 73  er verst, endte jeg opp på 12. Og tallet er jo et greit tall, så da bestemte støtteapparatet ( MEG) at jeg skulle løpe lørdag!

Klok som jeg er, lot jeg være å teste beina mer før lørdag.
Som vanlig er jeg uhyre lite konsentert i gjerningsøyeblikket og måtte løpe for å rekke T-banen til byen lørdag ettermiddag. Og på de 5 minuttene jeg løp for å rekke banen – hadde jeg faktisk smerter et annet sted på samme ben…
Lettere frustrert dumpet jeg inn på banen og ble møtt av Norges største Leeds supporter – Alexander. Han er vanligvis en ganske grei og morsom kar, så også i dag – ergo glemte jeg litt den nye smerten og vi lo oss helt ned til Nationaltheatret stasjon.

Vi var i byen snaue timen før start, fant også Ole Arne og varmet opp litt. Jeg tenkte jeg skulle varme opp lenger enn normalt siden beina ikke akkurat var i løpeslag ( de hadde jo bare syklet ).


Gutteklubben Tåsen øl og bandy etter endt løp. Denne gangen var han ytterst på venstre flanke best..

Den nye smerten var der fortsatt…Men med de nye lykkesokkene på, var det jo bare å dra til – og se hva som skjer.
Jeg stilte meg nesten forrerst, hadde Nike sko på beina og var mindre nervøs enn normalt. Sikkert fordi jeg visste at dette i utgangspunktet kunne gå rett til skogs.
For 14 dager siden hadde jeg en plan om lave 37, nå var planen egentlig bare å overleve opp til slottet. Jeg startet i 4.02 fart og det var helt greit egentlig. Fort skulle det vise seg at det IKKE var beina som skulle skape problemer…Nix – det var magen faktisk som ødela alt. Magen var full av psykisk stress, mental ubalanse og masse vissvass om løpingen og dets irrganger. Ja, jeg overdriver nå altså, men når du er på randen til å kjøpe fiskestang – da har du mentale problemer…

Det var som jeg hadde svelget en hel Kamel, som la seg på tvers øverst i magen og absolutt ikke ville flytte seg. Beina var fine som faen de, men magen gjorde at det å løpe ordentlig ”fort” ble vanskelig. Så istedenfor å løpe fokusert, ble jeg litt ukonsentrert pga kamelen i magen og tenkte på mye annet rart der jeg løp. Blant annet løype til Oslo maraton.
Uansett da, så hadde jeg såpass fokus at jeg hadde en slags kontroll på SUB40. SUB40 er viktig serru – særlig for en voksen kar i min alder. Alt er greit så lenge man klarer SUB40….Jeg løp på 39.54..
Langt unna lave 37, men allikevel lysår under SUB40. Og tenkte for meg selv at jeg stilte opp, løp og leverte.
Også hadde jeg regnstykket klart : SUB40-Kamel = lave 37…


Sånn smiler man når SUB40 er i box 🙂

Og på banen hjem var ikke Alexander like lystig, mest fordi hans super Leeds ikke helt gjorde som ønsket + at beina hans akkurat den dagen var litt eldre mine. Men som jeg sa til han : ”se fremover SUB 40 er fortsatt mulig selv når du blir like gammel som meg ”

Og fisking har jeg ikke tenkt på et eneste sekund etterpå. Lenge leve løpingen!

Bruke huet

Jeg har just passert 52 år – fysisk. I hodet tror jeg at jeg er mye yngre – og at det bare er å kjøre på liksom. Begrensninger tenker jeg ikke på og tror vel at jeg tåler alt og litt til. Selvsagt er det jo ikke slik. Jeg burde vite det som har hatt en skranglete hamstring i flere år nå. Men jeg gikk inn i 2017 med krum hals og skulle fikse både hamstring og resten av kongeriket faktisk. Lenge så det lyst ut det da. Jeg løp flere km enn før i uka, kroppen kjentes bra ut den. Jeg trente mer styrke enn før og kroppen SER bedre ut enn før også . Det er jo egentlig det morsomste pr i dag da, for det er ganske interessant å se at selv jeg kan bygge muskler. Kanskje har det gjort meg hakket for selvsikker i forhold til løping også, siden jeg plutselig er like sterk som en (liten) bjørn…
Men løping – er slitasje. Og pusher man for mye uten å ta hensyn, så skjer det saker over tid.  Kanskje gikk det over styr på treningsleiren i Portugal, hvor jeg på 7 dager løp 200 km. Ganske mange av de med stor belastning også. Jeg tror ikke at den uka i seg selv ødela, for det er jo hele tiden slitasje over tid som er avgjørende. Portugal var faktisk ganske lett! Eller så var jeg bare så gira at det hele gikk på overskudd og glede. Jeg er ganske lett å begeistre sånn sett – og logrer stort sett når jeg får løpe så mye jeg bare vil..

Men der pilen pekte bratt opp i Portugal, så er den litt på nedtur nå da. Denne uken har jeg løpt 22,7 km. Det sier alt. Det var jo nesten det jeg hadde i snitt pr dag det før jeg ble 52 🙂

Så SuperTim brøler ikke så høyt med løpesko akkurat nå, for jeg har vondt i det venstre benet – som jeg har hatt før, men nå er det litt annerledes. Og litt selvdiagnostisering via dette de kaller internett, har kanskje gitt meg noen svar. Så nå får jeg bare se om noen andre – og mer kyndige kan være enig.
Jeg hadde et mål om å løpe Sentrumsløpet på 37 tallet, nå er målet heller å bli hjelperytter for Alexsander Kristoff i Tour de France..:) Det gjelder å sette seg (u)realistiske mål serru – hele tiden 🙂


sykkelrytter med stort potensial, søker lag med enda større potensial. 

Hele 2016 så har racersykkelen min stått på utstilling i stua. forsåvidt en pen sykkel da – så den har liksom ikke vært noe stygt å ha i stua. Ikke har jeg så mye annet å se på her heller, så den har passet bra inn. Men den har bare stått der da – urørt av menneske hender, bortsett fra at jeg har tørket litt støv en og annen gang…


Lenge stod den ubrukt. Men nå brukes den og den er veldig morsom å sykle med . Og sef – litt rosa 🙂

Inntil denne uken….Nå er den faktisk tatt i bruk igjen, fordi jeg måtte.
Og merkelig nok – så er sykling helt greit. Formen min er jo prima, så det var ikke vanskelig å dra på sykkeltur. Ting tar litt lenger tid på sykkel, men så lenge jeg syns det er gøy, så er det null stress.


Løpesko kassen : skoene har gode dager nå…

Foreløpig så står kassen med løpesko der –  uten at innholdet brukes. Tiden får vise hvor lenge skoene blir urørte. Tankene om å løpe er jo der hele tiden da, særlig når jeg ser folk løpe også.
I dag har jeg jo også sett på London Maraton – det knirket litt i løpebena da ja. Men jeg så jo også på sykkelrittet  Liege – Bastogne -Liege – det knirket da også i beina 🙂
Og – det som irriterer meg mest pr i dag – er at Liverpool tapte i dag.

Jeg tar det som et godt tegn jeg. Det betyr at jeg kanskje ikke er så utålmodig allikevel ?
Bare slappe av liksom, ting tar tid – hastverk er ikke nødvendig lenger….Og løsninger finnes jo på alt, det tar noen ganger bare litt tid…

SuperTIM

Sitter og ser ut av vinduet – det snør. Også i februar a ! Og jeg merker at det gjør meg irritert. Hvorfor skal denne snøen liksom ødelegge for meg som vil løpe ? OgsÃ¥ i februar a!
Vel – det er massevis av ting jeg KUNNE ha irritert meg over egentlig – men snø¸en er altså det eneste akkurat nå.
Nå har jo vinteren i Oslo vært ganske skral og jeg trodde jo at nå slapp vi vinter her i byen, men livet blir ikke alltid som planlagt..

Men – hvis snøen er det verste jeg kan klage over, sÃ¥ tenker jeg at livet nok ikke er sÃ¥ verst. Jeg kunne ha klaget over bÃ¥de kjerring og unger( som jeg ikke har), all dritt pÃ¥ jobben og de helvetes regningene som hele tiden ramler ned i postkassa  – men behøver ikke det gitt…
Og altså – jeg har ikke så mye å klage over.
Er jeg kommet så langt i livet at all erfaring tilsier at livet – er en slags hinderløype med uforutsette hindringer i en salig blanding?

Kan godt være det gitt. Lenge syns jeg hindringene bare ble større og verre. Noe som gjorde at meningen med livet, for min del – en stund var svart som natta – og at alle tankene jeg hadde bar preg av det mørket.
Heldigvis har det allikevel vært et lys ( et lite et) – som har brent der inne i denne 75 kg’s kroppen, type maskulin mann. Og det lyset er faktisk evigvarende. Legg til litt naiv tro på at hindringen jeg just opplevde, var den siste – så har tingene og livet humpet seg fremover.

På mange måter er jeg kanskje så treg at jeg ikke alltid oppdager greiene før det er for sent. På den måten kan jeg jo lite annet gjøre enn å å konstatere hva som har skjedd – og rulle videre. Eller løpe.
Jeg opplevde lenge verden som urettferdig. Hvorfor skulle alt skje MEG liksom ? Hvorfor skulle jeg nærmest være som en svamp, som hele tiden ble sugd opp i masse unødvendig bryderi.

I dag kan jeg vel litt sånn tørt si at , det blir som regel det man tenker…Så tenker man natta, så blir det fort natta..Simple as that!
Jeg har nok vært der flere ganger.Livet er en serie med hendelser – de fleste tilfeldige, men ikke alle. Jeg tror at jeg nok hadde tenkt litt annerledes, hadde jeg kunne gå tilbake til fortiden. Kanskje jeg hadde tatt den høyresvingen da – som jeg i ettertid skjønner jeg  burde ha  gjort…Det fine er at det får jeg aldri svar på- og rent filosofisk er det like bra egentlig.

Men så lenge jeg har hatt det lille lyset der inne i den 75 kg’s maskuline kroppen jeg er en del av, så har jeg kommet meg over hindringene. Ikke alltid like elegant, ei heller alltid like ordentlig – og noen ganger på et bananskall – men det har funka!

Noen ganger kan jeg kun skylde på meg selv – andre ganger er det bare skjebne liksom.
Samtidig så gjelder det å leve greiene helt ut. Ikke bare ved første og beste mulighet – snu helt om å gjøre noe helt annet – men faktisk tørre å stå i gjørma, mens du prøver å overleve.
Mitt liv er basert på erfaringer. Jeg blir aldri en Einstein som kan vise til fantastiske papirer på både høy utdannelse, store prestasjoner og andre bragder.

Ikke tror jeg nødvendigvis jeg hadde hat det bedre heller, det hadde sikkert vært nok av utfordringer på den måten også!

Men mine erfaringer har tatt meg hit jeg er i dag ( mens jeg fortsatt ser ut og konstaterer at det snør enda ….)
Og med handa midt på løpehjertet, kan jeg si at jeg er en happy  dude – på tross av alt( bortsett fra snøen da ):
Mine erfaringer har gjort meg trygg på at jeg kan gjøre det som er riktig for meg. Jeg er bra nok og  kan overleve i en verden som stadig blir mer spinnvill.
Jeg kommer helt sikkert til å gå meg bort igjen, men vet at så lenge jeg har det lille lyset inne i min 75 kg’s maskuline kropp – så går det faktisk ganske ok!

Og – og her kommer poenget- for jeg må jo dra løping inn i dette, jeg er jo tross alt en løper !
Løpingen i dag er basert på det lille lyset – som faktisk nå tar ganske stor plass inne i den kroppen du vet…
Løpingen blir eventyret som aldri tar slutt. Og løpingen er gøyere fordi jeg gjør det med hjertet og ikke noe annet. Og så lenge jeg kan ha det sånn, står jeg fritt til å gjøre hva jeg vil med løpingen min.
Ikke må jeg trene etter noe program – livet er ikke tvang liksom. Jeg løper det jeg føler for og tar tiden til hjelp…

eidfjord
Life – and how to live it!

Litt besynderlig kanskje, all den tid løping handler om å bruke minst mulig tid ( for noen )…
I dag er jeg som en liten oppdagelses søkende fuglehund, hver gang jeg løper : hva kan jeg se i dag som jeg ikke så i går? Hva kan jeg føle i dag som jeg ikke følte i går ?
Og hele verden er lekeplassen faktisk ! det er jo det beste – for verden er STOR – med masse å se.

Så litt senere i dag, driter jeg i snøen – tar på meg de kule løpeskoene mine og har faktisk ROSA sokker på i dag også – og løper av gårde med et smil. Ikke bryr jeg meg om luft kvaliteten, at det er glatt og at kanskje beina til fuglehunden var bedre i går heller.
For jeg er TIM – 100 % SUPERTIM og den eneste superhelten jeg trenger i mitt eget liv. Og ryker lårhalsen – vel – så er det bare skjebne…..
dovendyret_sid_i_is_131773a-1999957-12-1457005411108

Sid – my kind of guy 🙂

Med lårhalsen rundt festningen

Jeg er en pyse!

Spesielt nÃ¥r underlaget er isete, av brostein + at det er mørkt! Alt dette visste jeg jo egentlig, men jeg har en bra evne til Ã¥ «glemme»…
SÃ¥ nÃ¥r jeg sitter pÃ¥ t-banen fra beste vest i Oslo – ned til sentrum, sÃ¥ har jeg 2 par løpesko med meg. Ingen av de er med pigg og begge parene er  lette gateløps sko. Kaldt er det ogsÃ¥.
Det morsomste før start var Ã¥ hente startnummeret pÃ¥ Tordenskjold pub. Tordenskjold er en av de stedene hvor jeg har lagt igjen mest penger i denne byen, pÃ¥ andre siden av tusenÃ¥rsskiftet…
Og nÃ¥r jeg stod der inne med startnummeret i hÃ¥nda, mÃ¥ jeg innrømme at jeg husker mange morsomme lørdager der….Og kanskje ikke like bra søndager!

Heldigvis fikk løpingen tak i meg da , men samtidig er det egentlig ganske bra Ã¥ ha levd litt ogsÃ¥. Jeg er ganske fjernt fra den tiden i dag – faktisk helt i andre ende av skalaen. Og trives med det altsÃ¥. I dag er det om Ã¥ gjøre Ã¥ gjøre mest mulig ut av det jeg driver med og hele tiden finne ut – og Ã¥ prøve nye greier, for Ã¥ bli bedre til Ã¥ løpe.

Oslo Winterrun er kanskje ikke løpet som ville gi meg noe nytt da, men definitivt noe annet!
Jeg var pÃ¥ RÃ¥dhusplassen kl 1700 ca, det var kaldere enn jeg trodde….For nÃ¥r jeg tidligere pÃ¥ dagen løp 10 km rundt Sognsvann var det jo fin temperatur. NÃ¥ var det bare surt og kaldt – blir nok sÃ¥nn nÃ¥r man er ved sjøen i guess!
Jeg snakket med flere – som sa at det var greit og helt ok – bortsett fra pÃ¥ festningen. Der var det glatt…Jaja, tenkte jeg – hvor ille kan det bli liksom ?

Jeg var nødt til Ã¥ varme opp, for ikke Ã¥ fryse i hjel – men beina kjentes ok ut og det var bart og fint rundt pÃ¥ RÃ¥dhusplassen. SÃ¥ nÃ¥r jeg stÃ¥r pÃ¥ startstreken sÃ¥ tenker jeg jo , at dette blir helt kanon!
Kroppen er i bra slag, jeg er godt trent, hamstring er blitt bedre og jeg er mer blåøyd – enn brunøyd 🙂
Ergo stiller jeg meg i første linje ogsÃ¥ – mÃ¥ jo være offensiv mÃ¥ vite. Men jaggu fikk jeg sÃ¥ hatten passa nÃ¥r starten gikk. Først ble det voldsomt mye lys, støy og tjohei – som faktisk satte meg helt ut. SÃ¥ kom «the barbarian horde» bakfra – og alle løp forbi meg! Egentlig skjønte jeg ingenting og løp helt sjokkert over alt som skjedde…

De 2 første km tenkte jeg mye pÃ¥ dette, uten at det hjalp veldig. Og sÃ¥ kom festningen…haha! Da var det helt natta – og brostein, krappe svinger og glatta gjorde at lÃ¥rhalsen kløp meg i rumpa – og skrek HJELP….
Og da kom det en ny runde med «the barabarian horde» og bare dundret forbi. Jeg var helt Bambi og vurderte seriøst Ã¥ bare jogge tilbake Ã¥ dra hjem. Hasjtagg drit deppa…
Etter å ha sneket meg rundt på festningen fikk jeg heldigvis bar asfalt under beina igjen. Og tankene endret seg.
Ok – da fÃ¥r jeg bare løpe fort der jeg kan, samtidig som jeg prøver Ã¥ snike meg litt raskere rundt festningen pÃ¥ runde 2.

Som sagt, sÃ¥ gjort – og runde 2 gikk 90 sekunder raskere enn runde 1. Allikevel løper jeg min dÃ¥rligste 10 km ever faktisk. All time low faktisk! 44.52….Km tidene sprikte fra 3.57 til 5.25, det sier det meste.
winterr
Det viktigste er ikke Ã¥ vinne, men Ã¥ delta – Hallelulja 🙂

Men altsÃ¥, dette er ikke verdens undergang og bÃ¥l brenning av løpesko…Greia er mer at jeg ganske enkelt ikke fikser sÃ¥nn type løping. Om jeg hadde løpt med piggsko, tror jeg ikke det hadde hjulpet noe særlig. Jeg hadde kanskje løpt raskere pÃ¥ festningen, men mest sannsynlig tregere pÃ¥ bar asfalt. SÃ¥ jeg hadde brukt vanlige sko om igjen jeg. Hodelykt derimot – skal jeg bruke neste gang, for jeg sÃ¥ dÃ¥rlig, der det var som mørkest. Har helt sikkert med skyhøy alder Ã¥ gjøre 🙂

PÃ¥ forhÃ¥nd hadde jeg ingen forventninger til Oslo Winterrun, men jeg ble positivt overrasket. Løpet var kult det, stemningen veldig bra og det var bare glade folk overalt. Og sÃ¥nn sett spiller det liten rolle at jeg ikke løper som jeg trodde. Dette skal jo være et kult løp og ikke sÃ¥nn dønn seriøst. Faktisk var det en del folk som heiet – og mykje lys og varme 🙂

PÃ¥ tbanen hjem, merket jeg at jeg faktisk var litt sliten…Mest psykisk tror jeg, for jeg er altsÃ¥ ganske dÃ¥rlig pÃ¥ utfordringer type det Winterrun ga meg og brukte nok mye energi pÃ¥ tankevirksomhet underveis. Allievel ganske klart at jeg har godt av Ã¥ gjøre litt sÃ¥nne løp. Litt tankevirksomhet har jeg bare godt av – for det Ã¥ løpe rett frem, pÃ¥ dagtid og ikke glatt – krever ikke mye tenking, bare gode bein 🙂

I dag var det tilbake pÃ¥ bar asfalt og 30 km løping. Ikke mye tankevirksomhet der gitt – men mye latter . Og nÃ¥r bÃ¥de latter og løping forlenger livet – hva mer kan jeg ønske da?

Funny-Minions-Quotes-109

En hund etter løping

Jeg sÃ¥ et klipp pÃ¥ Youtube for noen dager siden, den handlet om ørna som vokste opp med kyllingene og dermed aldri ble den ørna, som stolt fløy oppe pÃ¥ himmelen, majestetisk og med en ro mange kan misunne. I stedenfor ble han rotende rundt pÃ¥ marka og agere kylling…Det var mange ord og fraser i den videoen, men den tok meg litt…

Ikke at jeg noensinne kommer til Ã¥ bli en ørn altsÃ¥ – jeg er for det første redd for høyder og heller ikke et rovdyr.
Meningen med det som blir sagt går på å ikke være kyllingen som poker rundt i jorda, men tørre å være ørna.

Kanskje er jeg sentimental og litt brent, men jeg er uansett halvveis i livet – uten veldig mye Ã¥ fare med. Bortsett fra en skopark jeg vet minst en person vil ha :). Jeg sier jo ikke at jeg MÃ… oppnÃ¥ sÃ¥ veldig mye da – men kanskje jeg vil oppnÃ¥ noe annet. Men jeg kjenner meg igjen i den kylling greia altsÃ¥. Og har vært alt for mye kylling pÃ¥ den mÃ¥ten at jeg har poka rundt i jorda pÃ¥ leting etter noe og dermed ødelagt noe annet. Det er i hvertfall min tolkning av saka.

Jeg syns livet er komplisert og jeg skjønner ikke alt som foregÃ¥r i livet. jeg kan velge Ã¥ bare poke rundt i jorda fortsatt og finne en slags mening med det – eller jeg kan gjøre noe annet. Heldigvis er det mitt valg og langtifra sÃ¥ alvorlig at det er farlig liksom, men jo mer jeg tenker pÃ¥ det – sÃ¥ tenker jeg at det er pÃ¥ tide Ã¥ være meg  – og ikke en «kylling».
«Fortune favours the bold» er et uttrykk som blir brukt – den liker jeg og den kan jeg nok prøve Ã¥ følge pÃ¥ min mÃ¥te.

Og igjen er vi tilbake til løpingen. Der er jeg den som tør. Jeg bryr meg lite om hvordan andre gjør sine greier der og jeg stoler pÃ¥ det jeg selv driver med. Det er veldig mye fordi jeg stoler pÃ¥ meg selv i den delen av livet. Løpingen er ukomplisert faktisk – og kan gjøres veldig enkelt. Prestasjon er ikke noe annet enn bekreftelse for meg selv , pÃ¥ at mine ideer funker – for meg.
Pr skrivende stund er jeg mer tilfreds med løping, enn noensinne. For på grunn av alt som har skjedd så har jeg skjønt hvor viktig løping er.

Skal det fortsatt være sånn, så må jeg tenke litt filosofisk om det. Passe på det, kjæle med det og bruke løpingen som den er tenkt fra grunnen av.
Løping er bevegelse, løping er instinkt basert på følelser. Det er hele tiden mitt instinkt som forteller meg hvordan jeg skal løpe.
Veldig ofte nÃ¥r jeg gÃ¥r ut døra, starter klokka og løper nedover gata – sÃ¥ blir jeg nærmest fortalt hvordan løpeturen skal foregÃ¥. De dagene instinktet mitt sier at det er dagen for Ã¥ jakte – sÃ¥ ender jeg med Ã¥ løpe fort. Og det behøver ikke presses – det kommer av seg selv faktisk. De dagene er jeg hverken ørn eller kylling, men en hund pÃ¥ løpetur. Jeg bruker hele registeret og løper fra A til Ã…. Kropp, hode og hjerte vet hva som skal skje og jeg blir bare en enda mer logrende hund nÃ¥r jeg kjenner at jeg lever. Ikke gjennom smerte, men gjennom de følelsene jeg fÃ¥r underveis.

11649112_10153454465782139_139900191_o
Nordmarka halvmaraton i 2015. Jeg startet rolig – men løp etterhvert seriøst all out. Hele tiden ville jeg bare videre….Det løpet er pÃ¥ mange mÃ¥ter der jeg har vært nærmest min egen fasit!
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Som regel smiler jeg til meg selv, nÃ¥r det er pÃ¥ det «verste» – for da vet jeg at jeg er i den riktige sonen. Jeg passer veldig dÃ¥rlig til Ã¥ ligge i felt under løp og trening. Fordi det begrenser min frihet. Det høres ut som om jeg har røyket mer enn jeg burde – men det er jo sÃ¥nn det er!
For jeg i denne delen av livet passer ikke jeg til å være kyllingen. Jeg må løpe etter hva mine instinkter sier..
PÃ¥ Bislett, starter jeg gjerne bak i klynga, men sakte tar instinktet over – og jeg ligger foran….For friheten ligger der foran hvor jeg kan styre selv. Jeg tar næmest løpeskoene i egne hender og har det moro.

Selvsagt gÃ¥r det noen ganger ikke bra da, men det har jeg aldri brydd meg om – det jeg alltid husker best er de sekvensene hvor jeg opplevde full frihet og bare løp som jeg kan.
Det samme skjer i løp ogsÃ¥….Instinktet mitt jager meg hele tiden videre – det er alltid noe som kan oppleves der fremme foran meg. Det er alltid en ny følelse Ã¥ jakte pÃ¥ – som sikkert noen ganger ogsÃ¥ gjør meg grÃ¥dig 🙂 . SÃ¥ grÃ¥dig at jeg omtrent med hodet under armen fortsetter….Det viktige er dog at jeg aldri angrer. Igjen er fokuset de sekvensene hvor jeg var der JEG ville være.
Det hender nok at jeg noen ganger gir meg pÃ¥ slutten og liksom lar meg løpe fra. Klart jeg er sliten ogsÃ¥, men jeg trenger ikke fullføre alltid. Som kanskje gjør meg litt arrogant noen ganger,jeg kan leve med det jeg – litt arroganse er helt greit, sÃ¥ lenge det gÃ¥r utover meg selv.

Sånn som det er nå, løper jeg ikke intervall veldig mye, jeg stoler på det jeg gjør og løper altså fort når jeg føler for det. Kanskje er det min egen måte å tilnærme meg noe enda bedre, gjennom å lære mine instinkter bedre!
Og kanskje kan jeg en dag faktisk gjøre den perfekte løpeturen jeg alltid har drømt om. Om det skjer i konkurranse eller på trening spiller liten trille. Opplevelsen vil være den samme uansett.
Kanskje gjør jeg da som Forrest Gump – jeg slutter Ã¥ løpe…..

runhappy_stranden
I do it my way – med velsignelse 🙂 FOTO : Janicke Ekelberg

Æ løp i bekmørtnan

Siden jeg løp i Rotterdam i desember, har jeg følt at formen liksom bare har blitt bedre og bedre, som igjen har gjort at det Ã¥ trene har vært ekstra GØY 🙂 . Kanskje fordi formen rett og slett ER sÃ¥ bra, eller at ting og tang begynner Ã¥ falle pÃ¥ plass. Fysisk har jeg nok aldri vært bedre rustet enn nÃ¥. styrketrening 3g i uka har nok sÃ¥nn sett gjort underverker for en voksen kropp.

Og nÃ¥r jeg kjenner at jeg er bedre fysisk rustet, samtidig som jeg ogsÃ¥ ser det med egne øyne, sÃ¥ blir jeg sÃ¥nn akkurat passe fornøyd med det jeg ser. Det skaper litt selvtillit, samtidig som kroppsholdningen blir bedre og jeg ser liksom ikke sÃ¥nn «liten» og puslete ut. Psyken fÃ¥r ogsÃ¥ en ganske bra boost av det…

2016 var det året jeg løp mest : 5878 km ble det. 2016 var også det året jeg ble voksen og lærte meg at det eneste som hjelper er å være seg selv tro. Stå for det jeg mener og stå opp for meg selv. Det funker dårlig og synes synd på seg selv liksom, er bedre å stikke fingern i jorda å erkjenne hvordan greiene faktisk er.
S̴ da n̴r jeg s̴nn ca litt sm̴full p̴ portvin, dundrer inn i 2017 Рer det med en visshet om at jeg kan f̴ til akkurat det jeg vil!

Da er veien kort til Tromsø og mørketidsløpet. Et løp jeg meldte meg pÃ¥ med veldig høy grad av effektivitet! Det tok ca 5 min fra Cato – the superrønner, sa at jeg mÃ¥tte bli med, til jeg hadde ordnet ALT…Lenge leve de med kort tenketid!
Og plutselig er det fredag og YR melder kuling pÃ¥ den flyplassen jeg skal lande. Jeg innrømmer at jeg ikke likte det helt…

Flyturen ble som fryktet, veldig humpete og på slutten føltes det som om flyet gikk alle veier, men vi kom da ned uten at jeg gjorde i benklærne..

Løpet heter Mørketidsløpet – og skjer i bekmørtnan, som jeg tror de sier der oppe…Og bekmørt var det nÃ¥r starten pÃ¥ halvmaraton skulle gÃ¥ kl 1500 lørdag, i hovedgata i Tromsø…
Jeg valgte Ã¥ ikke løpe med piggsko – og pÃ¥ oppvarmingen kjentes det riktig ut. Været i sentrum var ganske ok. Det var noen smÃ¥ plussgrader, lett sludd og nada vind…Det virket nesten for godt til Ã¥ være sant liksom, bortsett fra alt slapset da.

Evigblide Cato – og like evigblide Ingulf, traff jeg rett før start. Begge 2 like optimistiske som vanlig, mens litt mer beskjedne meg liksom bare skulle ha en ok tur – i bekmørtnan!

NÃ¥r starten gÃ¥r, sÃ¥ blir de begge 2 ganske fort borte, mens jeg tar det litt roligere og lar folk løpe fra seg. Beina kjentes veldig gode ut og hamstring var ganske «snill». Underlaget var bare slaps, men det gikk ganske greit Ã¥ løpe sÃ¥nn ca normalt. Løypa var enkel : ut til flyplassen og samme vei tilbake. De første km inne i sentrum var trivelige, masse folk, mye lys – og helt ok vær. Nesten sÃ¥nn at jeg tenkte at jeg hadde pÃ¥ meg for mye…

Men etter ca 3 km og en venstresving, kom sjøen, vinden og været x 14! Det blÃ¥ste, det sluddet og det haglet. Og haglet var tidvis vondt ogsÃ¥. Men denne dagen sÃ¥ beit ikke dette pÃ¥ meg gitt. Marsjfarten var inne og jeg brydde meg nada om været – jeg skulle bare gjøre det jeg liker best her i verden : LØPE!
Rett før 5 km tok jeg igjen Ingulf, fortsatt var han blid han og heiet på meg når jeg løp forbi.

Løpsutviklingen begynte Ã¥ ligne pÃ¥ det jeg gjorde i Rotterdam. Hele tiden løp jeg forbi folk og ingen passerte meg…Jeg liker Ã¥ løpe sÃ¥nn tror jeg – og blir som vanlig veldig gira pÃ¥ Ã¥ ta igjen alt jeg ser foran meg. Fortsatt er det folk ute i griseværet og heier, fantastisk moro Ã¥ se og alle er like blide uansett om været suger ordentlig .

Ved passering halvveis prøver jeg Ã¥ telle hvor mange som ligger foran meg. Jeg kommer frem til sÃ¥nn ca et sted mellom 30 og 40. NÃ¥ ser jeg ogsÃ¥ Cato i sin orange vest der foran. Og tenker at jeg mÃ¥ prøve Ã¥ ta han igjen ogsÃ¥…Rett etter vending heier ogsÃ¥ Thomas pÃ¥ meg, pÃ¥  vei til sin vending. Og som vanlig blir jeg litt gira av heiing – og prøver Ã¥ løpe enda litt fortere…
Fortsatt er Cato litt foran meg…

Rundt 11-12 km tenker jeg, ser jeg en gruppe pÃ¥ 6-7 mann rett foran meg. Minst 2 av de har pÃ¥ seg løpejakke med «Tromsø løpeklubb » pÃ¥….Og helt ut av det blÃ¥ og litt sÃ¥nn høy pÃ¥ meg sjæl, tar jeg igjen gruppen, løper opp pÃ¥ siden av de . I det jeg passerer skriker jeg ut noe om at nÃ¥ mÃ¥ dere passe pÃ¥, for nÃ¥ løper søringen fra dere….

Og med engang angrer jeg – og tenker at nÃ¥ blir jeg fraløpt sÃ¥ det holder…Ergo kikket jeg meg ikke tilbake, men bare løp….Ingen av de sa noe – og ingen av de fulgte meg…
Bortsett fra 1 kar som litt etterhvert kom seg opp i ryggen min – og ble liggende der.
NÃ¥ var det ogsÃ¥ Cato sin tur , til Ã¥ bli tatt igjen….Det kunne se ut som om han skjønte at det var jeg som kom dundrende…Cato heiet masse nÃ¥r jeg passerte og han pisket meg videre. Jeg ble enda mer gira da og løp fortere.

Som gikk ut over Cato gitt! Jeg elsker Ã¥ ligge i front Ã¥ jage og med han ene karen pÃ¥ ryggen fortsatte vi videre. Jeg snudde meg og sa at han bare kunne ligge bak meg, sÃ¥ skulle jeg plukke løpere. Der og da kunne liksom ingenting bite pÃ¥ meg. Selv ikke været som jeg bare ignorerte fullstendig. Og tro meg – været var IKKE bra!
Selvsagt begynte jeg ogsÃ¥ Ã¥ kjenne det litt og stemmene i hodet mitt, gikk begge veier. Den ene stemmen messet bare om Ã¥ løpe som faen videre, mens den andre ville jeg bare skulle roe ned, slappe av – og kose meg inn til mÃ¥l.

SÃ¥nn ble det jo selvsagt ikke. Jeg fortsatte kjøret til rundt 18 km, da løp «ryggsekken» forbi meg – og jeg lot han faktisk løpe…De neste 2 km løp jeg sÃ¥nn passe bare – da hadde liksom den ene stemmen tatt over…Men med 1 km igjen tok jeg meg sammen og løp bra igjen. Inne i sentrum var det nÃ¥ enda finere enn i stad. Enda mere levende lys og folk som heiet nÃ¥r jeg ga det jeg hadde mot mÃ¥l. Fantastisk stilig med alt det lyset i bekmørtnan, dundret jeg inn pÃ¥ 1.29.00.
Jeg ble nr 22 totalt – og nr 3 i min klasse.

Selvsagt var jeg kjempefornøyd med det. Jeg løp første 10,5 km pÃ¥ 44.41, siste 10,5 pÃ¥ 44.19 – og kun han ene som lÃ¥ i ryggen var den eneste som etter ca 4 km og resten av veien løp forbi meg…SÃ¥ jeg løp nok ganske bra 🙂

passerings
Skjemaet viser ganske klart at jeg løp helt ok 🙂

nilshaetta
Happy rønner i mål ! FOTO : Nils Hætta

Polar Night halfmarathon var utrolig moro. Det hjelper selvsagt Ã¥ løpe bra, men minst like viktig er det Ã¥ treffe sÃ¥ mye bra folk overalt. Og dette er det som jeg liker med løpsmiljøet – uansett hvor jeg løper, sÃ¥ er det alltid bare bra folk Ã¥ møte. For meg sÃ¥ er det hovedpremien altsÃ¥.
Og Tromsø var sÃ¥ bra – at jeg garantert ogsÃ¥ stiller pÃ¥ halvmaraton i juni samme sted.
Da blir det ikke i bekmørtnan . men i midnattssol 🙂

premiepallen
PÃ¥ pallen..Kan se ut som jeg ikke er helt vant med Ã¥ være der oppe….Artig læll – og neste Ã¥r gÃ¥r jeg for den store….FOTO : Nils Hætta