Kategoriarkiv: runnersno

The dudes on tour – Bergen City Marathon

Jeg ble oppmerksom på Bergen City Marathon sist sommer etter at jeg la ut ny løype på Oslo maraton. Og tenkte at det kunne være smart å løpe den, for å gjøre mine egne konklusjoner i forhold til bakker, høydemetre og sånne greier. Men det hele gikk litt i glemmeboka inntil Christian pirket litt i meg.

Så da ble det til at vi dro over fjellet. Med x antall Vålerenga drakter i bagasjen. For selvsagt skulle vi jo løpe med de! Jeg fikk min i bursdagsgave fra Siw og Christian 🙂

Mine forberedelser til Bergen City Marathon – var ganske enkle : jeg hadde ingen forberedelser! Og trente som normalt liksom.
Planen var jo bare å «jogge» gjennom uansett…Kroppen var ganske ok etter Sentrumsløpet, men jeg hadde hatt noen angstanfall. Heldigvis ikke i løpssammenheng. Så sånn sett var jeg ganske trygg på at det ville være greit å løpe maraton. Dessuten så er angstanfall egentlig bare ubehagelig…Det er jo bare snakk om at jeg ikke får puste.

Når det er sagt, så glemmer man fort sånne greier, med bra mennesker rundt seg. Og bilturen til Bergen med Siw og Christian – var helt klart av den morsomme sorten…Latter og humor er alltid en bra medisin, punktum!

Vi kom til Bergen tidlig fredag ettermiddag , beina var litt rare – men det var ingen fare altså. Pysa Christian skulle bare løpe halvmaraton, så det ble jeg som måtte forsvare Vålerenga sine farger på den lange distansen.
Starten på maraton var 0800. Normalt ville jeg syns at det var vel tidlig, men med Moorea maraton friskt i minne, så var jo 0800 faktisk ganske seint..

Før start, blid.no

Det var lett regn i luften og litt rå , kald luft. Jeg tipper rundt  3-5 grader. Planen var å løpe med Nike Vaporfly 4 %, sånn for å se om de faktisk funker på maraton. For jeg hadde jo selvsagt ikke fått med meg at den skoen gjorde reint bord i London maraton.
Siw og Christian fulgte meg til start, som var 4 minutter unna hotellet. Oppvarmingen var å gå til start basically.
som skrevet – skulle jeg bare jogge gjennom – eller kanskje kjøre alt fra start og gå på en kanonsmell ( med vilje). Fakta ble noe midt i mellom. De først km var enkle og alt kjentes helt ok ut.

Ryggen min….

Skoene var helt ok, beina også – og jeg la meg på rundt 5.00 fart. Det kjentes veldig komfortabelt ut. Allerede nå, så var det ganske mye folk ute og det hele var ganske digg.
Etter hvert begynte det å gå oppover og inn på Fjellveien. Hele Fjellveien, med litt opp og ned var nydelig. Kanonfin utsikt ned til sentrum, som gjorde at jeg bare ble glad faktisk. Og kneikene ble ganske lette.
Snakket med noen her og der, fikk noen kommentarer på drakta – og veldig mye «Heia Kondis». Å høre det er alltid digg – for Kondis betyr jo ganske mye for meg.

Etter å ha passert Haukeland sykehus gikk det nedover. Det var lett og fint nedover. Jeg hadde overhodet ingen problemer nå og egentlig var det faktisk bare moro. Runden forbi Store Lungegårdsvannet var også bra – det samme videre mot Nordnes. Jeg likte egentlig bare løypen bedre og bedre. Den passet liksom til Bergen. Samtidig hjelper det jo også at jeg hadde det fint hele veien. Sånn ca etter 18 km kom det noen trange smug, på brostein og oppover.

Litt artig å legge inn noe sånt tenkte jeg jo, men igjen så passer det liksom inn. Hele stigningen var kanskje på ca 800 m. Bratt kanskje ja – men helt grei. Derifra og inn til runding via Nordnes var også lett.
Løypen er altså 2 x 21 km, noe jeg syns er helt ok. Da vet en hva som skal gjøres på runde 2 – og kan jobbe deretter. Jeg passerte halvveis på 1.47.12.
Alt fungerte perfekt, jeg løp veldig enkelt og hadde ganske mye å gå på. Tross alt så er jeg jo vant til å løpe 30 km hver søndag rolig….Og nå gikk det jo bare litt fortere.
Runde 2 ble enda bedre, mere folk ute og selvsagt flere løpere  ( stafett og halvmaraton). Selv ikke det bergenske regnværet som kom ganske bra oppe på Fjellveien gjorde noe. For denne dagen skulle jeg bare ha det moro uansett!

Etter 27 km sluttet klokken å virke – jeg hadde kanskje glemt å lade – jeg vet ikke helt. Tenkte litt på det å løpe uten klokke, men irritasjonen var over etter 7,4 sekunder. Jeg måtte jo klare å løpe uten klokke da!
De siste 15 km uten klokke gikk veldig bra, litt sol kom det også faktisk.
Og helt uten å vite tid og sånn, klokket jeg inn på 3.33. Hadde en ganske fin fartsøkning siste km i folkehavet på bryggen også.

3.33 er helt ok. Jeg løp 2.runde 50 sekunder raskere enn første – altså negativ splitt! Det beste av alt var at hele løpet hadde vært bare «kos» fra start til mål. Jeg hadde ingen problemer, var ikke sliten og best av alt : hodet var kjemisk fritt for negative tanker.
Omgivelsene og selskapet ( Siw og Christian) – gjorde sitt til at det bare kunne bli bra!
Selvsagt hadde det nok vært litt annerledes med høyere fart – for jeg hadde nok ganske mye å gå på. Men i forhold til aktuell livssituasjon – så ville jeg bare ha en bra opplevelse.  Heldigvis greide Christian aldri å ta meg igjen heller….

I mål. Christian på halv – og jeg på hel. like blide 🙂 

Dessuten er det alltid noe å lære! Jeg vet nå at det å løpe maraton – egentlig kan være gøy. Jeg vet også at beina mine tåler å løpe langt og at jeg på tross av litt skrøpelig psyke kommer meg gjennom.
Selvsagt kan det snike seg inn en liten greie på det at jeg nå heretter bare kan surfe inn på x antall maratons uten å tenke prestasjon – men heller ha fokus på opplevelse.

Sånn ser en små smådesperat løper ut, når det går for lenge mellom fullført maraton og mat…

For meg så er det helt ok, jeg er kanskje ferdig med det å prestere liksom….det vil tiden fremover vise. For allerede om 4 uker er det ny maraton på gang.

Jeg hadde en kanonhelg i Bergen. Det blir alltid sånn med Siw og Christian J . Vi har det ganske enkelt bare gøy sammen og jeg kan 100 % være akkurat som jeg vil…det er ganske digg faktisk. Ikke hadde jeg noen anfall heller, sikkert fordi jeg greide å slappe av ordentlig – igjen takket være Siw og Christian!

Om Bergen City Marathon – har jeg bare godt å si. Alt var helt glimrende sett fra mitt ståsted – og jeg har tross alt løpt noen maraton ( ganske snart 100 stk). Løypa viste Bergen – som Bergen skal vises. Den var kupert til tider ja – men går det opp, så må det gå ned også. Massevis av fantastisk bra tilskuere hjelper også. Jeg kan herved  bare anbefale løpet J

Og i bilen hjem søndag – hadde vi det minst like gøy – bare så det er sagt !

«The dudes» – og manager’n i heisen !

Bratt

2018 skulle bli året hvor jeg liksom skulle prøve å ta neste steg innen løpingen. Bli bedre, løpe fortere og være beinhard. Men det jeg ikke hadde tenkt på så mye – var at livet faktisk også er en viktig faktor her. Og det hadde jeg nok ikke tatt høyde for gitt.
Kanskje fordi jeg i min ensporhet trodde jeg hadde grei kontroll på det livet, jeg kjente til.
Men det livet jeg kjente til, handlet mest om løping…

Og når alt innen løping går ganske enkelt og det bare var å pøse på med trening, for jeg hadde jo strengt tatt ikke så mye annet å ta hensyn til. Men livet – dukket altså opp i månedsskiftet november / desember – når jeg landet i paradiset på Tahiti…
siden har livet på mange måter vært en berg og dalbane – og siden jeg aldri har vært god på berg og dalbaner, så skjer det jo ting…

Den første oppturen var selvsagt Tahiti før jul. Det var varmt, det var sol og det var masse ny familie som faktisk ga livet en ny mening. Som ga meg en slags indre ro. Men kanskje startet en slags nedtur der allikevel? For kanskje fikk jeg aldri landet den opplevelsen, liksom reflektert litt over det.
Jeg trodde vel bare at det var å ruse videre , høy på opplevelser og ny familie…Men så enkelt er det jo aldri da.
Jeg kom hjem med masse ny energi – og gikk allin på det å løpe. Jeg skulle løpe under 1.20 på halv og jeg skulle trene – masse,mye,mer..


Paradiset...

Det funket bra lenge det gitt, men hele tiden var det jo noe som surret i bakhodet – og det var ting som skjedde på andre siden av kloden..Og når man ikke bare er et steinkast unna – så blir etter hvert frustrasjonen påtagelig. Det indre stresset vokste kan man jo si. Og ikke helt uventet – så kulminerer det hele med at pappa dør i mars.
Heldigvis rakk jeg å treffe han før han døde – men uheldigvis ble det bare med den ene uken. Jeg tenkte vel at noe selvsagt er bedre enn ingenting, men hadde håpet på noe mer…

Ergo måtte jeg på ny – en tur over på den andre siden av verden. Denne gangen ble det en helt annen opplevelse…Som var tøffere, mye tøffere.
Igjen trodde jeg kanskje at jeg kunne riste det hele av meg – å fortsette. Men denne gangen ble det ikke sånn gitt. Løpingen var hele tiden en kjærkommen avveksling – men det å løpe der nede med hodet fullt av tanker – jeg ikke helt fikk gjort noe med – gjorde meg altså sliten. Veldig sliten.
Det ble mange nedturer – og det å gå gjennom livet til pappa de siste årene – gjennom hans personlige papirer osv – ble litt vondt.

Og jeg skjønte at han savnet også…

Selvsagt fikk jeg også mange gode opplevelser og enda sterkere bånd til Tahiti – som faktisk gjorde det verre. Tahiti preger meg mye mer enn ventet – og mens jeg nå skriver så kjenner jeg ganske mye på det.

Vel hjemme igjen skulle jeg liksom bare fortsette. Løpe mer, bli bedre og alt skulle bli som før. Sånn ble det definitivt ikke. Men hadde jeg ikke hatt løpingen – så hadde det nok vært enda verre.
Sakte, men sikkert kjente jeg også at slitasjen begynte å sette sine spor.
Jeg løp halvmaraton i Holmestrand , snaue 36 timer etter hjemkomst fra Tahiti. Det var ikke lurt..Og i ettertid burde jeg bare ha droppet det. Det ga meg ingenting annet enn 21 km med løpesko på. Hodet var selvsagt aldri der det skulle , ikke kroppen heller. Men jeg trodde jo at det hele bare var å løpe. For løpingen har jo alltid vært bra…
Og etter Holmestrand har det vært ganske bratt – nedover.

Kan ikke bare surfe gjennom…

Som endte opp med Sentrumsløpet for 2 dager siden. Sentrumsløpet har jo alltid vært en greie jeg gjør…Jeg har tross alt løpt det ca 30 ganger oppgjennom. Men foran årets utgave var plattformen en helt annen. Den siste uken har jeg hatt opplevelser – som forteller meg at jeg er litt skakkjørt og faktisk litt deprimert.
Så det å løpe Sentrumsløpet NÅ, ville bli noe helt annet.

Der jeg før var «på» gjennom løpet, var jeg nå helt av. Jeg hadde absolutt ikke noe ekstra energi, vilje eller psyke – til å ta i. For det orket jeg bare ikke. Og dette visste jeg før start….Igjen kan man jo si : hvorfor løpe da ?
Til det har jeg ikke noe godt svar..
Jeg løp allikevel helt ok – tross alt! 40:32 er faktisk helt ok ! Og dette er absolutt ingen bortforklaring og en greie basert på skuffelse av å ikke løpe så fort som jeg egentlig ville / skulle.

Gjennomført, punktum 🙂 Og ikke tenk på hårsveisen. man skal løpe med det håret man har liksom 🙂 

Å jage tider, prestasjoner, plasseringer – har aldri egentlig vært det viktigste for meg, men selvsagt har jeg også kjent litt på det å kunne prestere. Prestasjoner er alltid bra å ha liksom.
Men pr i dag – så er jeg ganske langt unna gammel «storhet». Pr i dag er jeg sliten psykisk, klarer ikke helt å puste ordentlig og mer opptatt av å komme meg gjennom, bearbeide og å leve normalt. Heldigvis har jeg noen rundt meg som gjør det enklere – de vet hvem de er liksom.
Og heldigvis så orker Ole Arne fortsatt å løpe 30 km med meg – i snile fart. Og heldigvis snakker han mye om biler – som jeg ikke har peiling på, men som gir meg noe annet..

Jeg skal fortsatt løpe da – og skal faktisk løpe maraton i Bergen allerede lørdag. Det blir en maraton helt blottet for ambisjoner. Ambisjonen er å løpe gjennom, kjenne på gleden ved å løpe. Kjenne på gleden av å se andre løpe – og å få puste normalt.   Også får tiden fremover vise hvor «gammel» jeg egentlig har blitt. Kanskje blir det heretter bare å ta løpingen for det det faktisk er : nemlig en frihet gjennom gjennom bevegelse, hvor det viktigste faktisk er å finne en balanse mellom det fysiske og psykiske.

Alle planer om å prestere med løpesko er herved avlyst.  Også får vi se hvor lenge det er bratt. Uansett så vet jeg at det blir nok bratt i Bergen også lørdag. Men kommer jeg opp de bakkene med smilet på, så blir nok resten bra også !

Moorea maraton og livet liksom

Denne historien er egentlig trist – hvertfall starten. For min gamle pappa sa takk for laget i starten av mars. Rett og slett fordi han nok hadde for vondt – og nok var trist og preget av sin brors død noen uker før. Jeg prøvde jo å holde humøret hans oppe, men det gikk ikke. Og jeg rakk aldri ned for å treffe han enda en gang…
Begravelsen rakk jeg naturlig nok , noe som ble en ganske tøff opplevelse. Det å se han i åpen kiste var mildt sagt spesielt… Heldigvis har jeg lite erfaring med sånne greier. Men det ble en fin avslutning på en varm dag i Papeete. Og hadde nok noen tårer underveis for å si det sånn. Det var heller ikke helt enkelt å si noe, men jeg fikk det da til på et vis.


Begravelsen…veldig spesielt, med masse familie og venner. Det var godt å være der…

Naturlig nok så ble denne turen til Tahiti mer annerledes enn den forrige. Der var det bare smil liksom. Nå ble det hele skalaen liksom og jeg var veldig preget av det. Ikke bare fordi han var borte, men alt rundt det og mye frustrasjoner som ikke er lett å få ut – når jeg ikke er så god i fransk. Heldigvis hadde jeg folk her hjemme jeg kunne snakke litt norsk med – og en flott familie der nede som gjorde det de kunne for å hjelpe meg. Fryktelig vanskelig å deale med diverse etater som bare snakker fransk – selvom jeg etterhvert skjønte noe av det som ble sagt da..

Men den daglige løpeturen på ca 10 km, var den viktigste medisinen. For da kunne jeg bare la tankene løpe fritt og liksom få løpt av meg noe…At beina var tunge og at det var varmt gjorde ikke noe – det var det å få utløp som var viktigst. At jeg var sliten og lei  vises også tydelig at jeg i snitt sov 10 timer hver natt. Det er ikke helt normalt…

Før jeg dro ned fant jeg også ut at det faktisk gikk maraton på naboøya Moorea på påskeaften. Det kunne jo være gøy å gjøre liksom, når jeg først var der nede…
Å løpe maraton på en sydhasøy MÅ jo være fantastisk liksom. Det var før jeg tenkte på det med varme ogsånn..Og ble nok litt betenkt når de daglige løpeturene ikke var sånn helt enkle – og det var bare 10 km.

Fordelen med å ha x antall tanter og onkler der nede + x antall kusiner x 11 + øvrig familie, gjør at det ble ganske enkelt logistikkmessig. For kusine Vaea hadde nemlig et hus 2 min unna starten. Og når starten går 0430 på morningen er det ganske genialt.
Moorea maraton er ikke stort da, men er nok ikke så enkelt å ha med tusenvis på et maraton som går på en sydhavsøy….Og maraton i DEN varmen i tillegg…

Jeg stod opp 0310 lørdag morgen, spiste en grei frokost – men hadde fortsatt middagen kvelden før i magen også. Så jeg vraltet de 2 minuttene borte til start sånn ca 0410. det var bekmørkt men varmt – overtrekkstøy var liksom helt unødvendig.
Planen min var å gjennomføre – jeg hadde ingen tanker på å løpe verken sånn eller slik. Jeg skulle bare kose meg gjennom hele løypa.
Som jeg forøvrig visste lite om, bortsett fra  at det var 21 km ut – og 21 km tilbake igjen. Og at mål var på den største stranden på Moorea !


Verdens feteste startnummer 🙂 

starten gikk 0430, jeg stod i første rekke og det var rundt 90 startende. Fortsatt veldig mørkt men noen hadde lys på seg – og ikke minst så var det fullmåne. De beste stakk fort avgårde mens jeg løp helt uten mål og mening. en lokal dude skravlet mye på fransk – jeg svarte stort sett «oui».
På høyre side av veien var Stillehavet. Ganske fint å løpe langs Stillehavet, mens fullmånen reflekterte ned på vannet..Jeg svettet umiddelbart og skjønte fort hvorfor vi startet så tidlig.

Min eneste plan var å drikke på hver eneste stasjon – som det var 2,5 km mellom. Egentlig helt perfekt. Det var faktisk en del folk ute og heiet – de fleste i slåbrokk med dustete hår – men de var ute da 🙂
Etterhvert begynte det å lysne og rundt kl 0615 var det sånn ca lyst. Jeg passerte 21 km på ca 1.57. Det var faktisk første gangen jeg så på klokka! Solen var ennå ikke helt oppe – men det var uansett varmt nok da.
Bildene under , tatt av Corinne – viser omgivelsene jeg løp i. what’s not to like liksom

jeg hadde observert en del folk rett foran meg, så sakte begynte jeg å øke farten. Beina var lette og fine. Og mye bedre enn de hadde vært alle dagene før. Litt merkelig men sant! Og når jeg først tok igjen en løper, ble jeg litt blodtørstig…
Samtidig kom sola for fullt – og midt i trynet. Det var 15 km igjen og jeg begynte å øke farta. Litt skeptisk til om det var lurt når sola var så sterk da, men fortsatte allikevel.
Litt støtte fikk jeg også underveis. for mine kusiner Corinne og Pascale + Hina og John dukket opp i bil, med plakater og heiet på meg flere steder.


My groupies – they were the best supporters ever 

Med heiingen, solen, Stillehavet og fjellet på andre siden var det egentlig bare å løpe videre. Jeg løp stadig «fortere» og kikket hele tiden på snitt pr km som gikk ned på klokka. Jeg så aldri på faktisk tid – hadde kun snitt pr km som fokus. Og så dårlig som jeg er til å regne på tider og fart, ante jeg rett og slett ikke tiden heller….Og så lenge jeg tok igjen folk, så gikk det vel ok liksom.
Varmen var der og jeg svettet masse, men det ble aldri ille – 2 gels, 1 på 28 km og en på 35 km hjalp nok også.

Jeg mener å huske at jeg tok igjen 15 stk på veien tilbake til mål. Og gledet meg vanvittig til å løpe i mål på stranda Temae. De siste 3 km ble de raskeste på hele løpet, med den siste som den raskeste, selvom det var sanda på stranda.
Ved målstreken stod heiagjengen med plakatene sine. Det var fantastisk gøy å se de altså. og mer lykkelig enn sliten løp jeg over mål. Tiden tenkte jeg fortsatt ikke på – og det tok vel ca 15 min før jeg tenkte å se på den gitt.


i mål på stranda under palmene

Tiden var liksom ikke viktig. jeg hadde jo tross alt fullført maraton på en sydhavsøy i Stillehavet.
Og hadde hatt det akkurat så gøy som jeg hadde tenkt meg 🙂 Jeg har vel egentlig aldri gjennomført en maraton bedre heller. Snitttid pr km løp jeg ned fra 5.41 til 5.25 på de siste 20 km – og endelig tid ble 3.50. Plassering ble nr 36 av 74 fullførende – uten at det egentlig betydde så mye.


Ok – jeg ser litt preget ut da , men artig var det uansett!


Verdens kuleste finisher trøye – den skal bare brukes i sol

Heiagjengen hadde kjøpt øl også – Hinano, som er det lokale ølet. Og etter 15 min sittende i havet med med klærne på ( som holdt behagelige 28 grader) – ble første øl inntatt.
Merk at jeg først fikk i meg 1,5 liter sportsdrikke rett etter målgang – så varmen krevde sitt altså.

Jeg var ferdig løpt 0820. Som føltes litt merkelig! Ferdig med en maraton før 9 om morningen er ikke helt vanlig liksom….Vi var på stranda til klokka var sikkert 1400. vi badet, spiste, drakk øl og hadde det bare gøy. Og det hele ble en fantastisk dag….At jeg sloknet kl 2200 på kvelden er en helt annen historie…

Finisher partyet på stranda etter løpet. alle fikk den lokale tahitiske tallerken ( ma»a tahiti), som spises med fingrene. det var band på scenen også – som spilte helt til strømmen gikk….

Og maratonen ble nok vendepunktet på turen denne gangen. For det var latter og glede i skjønn forening med gjengen under den helgen – noe som jeg faktisk trengte. Og alle var vi enige om at det hadde vært en kanonhelg på Moorea 🙂

the wild bunch on the wild weekend. I love u all 🙂 Thanks John, Hina, Pascale, Corinne, Vaea and Alain 

Forøvrig anbefaler jeg å løpe maraton på Moorea. jeg skal ned neste år også – bare så det er sagt 🙂

Dagen etter var vi høyden…Beautiful

Epilog

Jeg var 14 dager på Tahiti denne gangen. Jeg fikk familien enda mer innpå meg. Jeg fikk møtt enda flere i familien – og fortsatt mangler det noen å møte!
Alt er veldig annerledes der nede og alt gjøres på en helt annen måte. Livet blir / er snudd opp ned. Og jeg har en sterkere identitet. Man kan si brikkene er litt på plass og jeg føler meg helt klart hjemme der.

Jeg har opplevd masse – lært masse og også fått noen nye spørsmål jeg må finne svar på. Familie er på godt og vondt – men alle er hver på sin måte enestående mennesker med helt annet syn på saker og ting. The Tahiti way liksom. Jeg liker the Tahiti way og ganske mye av hjertet mitt ligger igjen der nede.
Det å sitte i strandkanten i vannet – som er varmt å se solen gå ned er paradis, verken mer eller mindre. Jeg har sett solen gå ned fra toppen av et fjell også – det er også paradis. Og en liten stund etterpå er det dønn mørkt….Jeg har vært i surfeparadiset Teahupo’o hvor de farligste kombinasjonene av bølger i verden er. Der skal jeg også surfe en dag…Kanskje først den dagen jeg gjør det er livet fullendt ?

Jeg har tatt med bilde av bestemor og bestefar hjem. før jeg var på Tahiti hadde jeg aldri sett bilder av de. Det kjennes veldig fint og endelig ha et bilde av de! At pappa på baksiden har skrevet «mama» og «papa» – gjør det enda mer spesielt.
Jeg trodde pappa var verdens tøffeste, sterkeste og vanskeligste person. Jeg vet nå at han var høyst menneskelig. Det er faktisk veldig deilig å vite.

Heia Northug, heia Tim

En gang i tiden, på treningsleir i Portugal – ble jeg kalt for «Northug» av noen svensker…Kanskje fordi kjeften min gikk i ett, uansett fart og føre. Kanskje fordi jeg lekte meg gjennom alt av økter – med litt sånn harmløs, barnslig arroganse oppførsel 🙂 Eller kanskje av helt andre grunner. uansett så var det jo bare moro og ingen ble verken såret eller ødelagt.
Jeg er selvsagt ganske langt unna Northug standard – særlig på disse plankene han for tiden nok bare har klister under…Så sånn sett er det ikke mye å skrive hjem om gitt. Og jeg skal i hvertfall ikke ta fra han plassen til vinter OL i Sør -Korea…

Jeg innrømmer at jeg noen ganger syns gamle, gode Petter har vært i overkant på alle mulige måter. Med den håpløse bilturen som det desidert laveste. MEN – han har alltid gjort greiene på en måte med ganske høy grad av humor og selvironi – og det kan jeg klart like.
Vi snakker jo ikke liv og død her , men «bare» det å drive idrett på topp nivå.
Et nivå jeg er langt unna gitt.

Min siste skitur, tror det var i 2015 …..Men ring meg Petter, så skies vi:)

jeg er kun på topp nivå i antall løpesko og treningsiver. Man kommer forsåvidt langt med det da, men skulle jeg ha konkurrert på et sånt nivå, så måtte jeg nok ha endret på saker og ting, eller?
Kanskje burde Petter ha endret på ting også, eller kanskje burde skiforbundet allerede i høst bare ha sagt at Petter er klar for OL. Da tror jeg muligens ting hadde vært litt annerledes. Han hadde fått roen til å trene og konkurrere i ro og mak – helt uten stress og en stadig bekymring om vraking til skirenn, sånn og slik…
For vi vet jo alle at Northug gjennom årene, har gått mange skirenn omtrent på mitt nivå – men allikevel vært først i mål på mesterskapene.  Det viser jo bare at han er konkurransemann når det gjelder.

Også har han et større hjerte og mer vilje enn ganske mange andre when push comes to show. Allikevel er han visstnok ganske langt unna OL pr i dag, hvis ikke noe helt utrolig skjer…Men når det sies at han allerede har vurdert å legge opp så spørs det vel…For når motivasjonen er borte, så er det nok kanskje game over. Uansett så håper jeg han ikke gir seg før han har pekt nese en siste gang til resten av ski verden.

Jeg derimot skal ikke peke nese til noen. Men skal være litt sånn egenrådig som Northug – og prøve på saker som i utgangspunktet ikke er mulig. Eller det er vel noe alle andre egentlig vil si. Jeg tror jo alt er mulig, inntil noe annet er bevisst jeg. Og går det galt – så gjør jo ikke det noe for meg uansett. Det viktige er å ha noe å prøve seg på.
Min siste ide er å løpe halvmaraton så fort at noen lurer på om jeg faktisk har dopa meg 🙂
Kanskje er jeg dopa ja – men dopet er egen barnslig måte å finne ut av ting på. Sånn sett har jeg absolutt ingen begrensninger. Det fine å være uten begrensninger, er at jeg kan gjøre absolutt det jeg selv har lyst til.

For jeg har jo lyst til å løpe mye – og hadde hvis mulig selvsagt løpt hele dagen. For selv om jeg er grusomt lat, så vil jeg jo løpe hele tiden. Eller fly, eller altså – det å løpe er det samme som å fly:) – comprende ?

Løping er alltid happy hour(s)

Egentlig skal jeg prøve på 2 ting : jeg skal forsøke å løpe halvmaraton på 1.19.45 OG samtidig løpe mye. Det ene skal ikke utelate det andre og vice versa. Det ene skal faktisk forsøkes på tross av det andre!  Jeg har løpt halvmaraton på 1.22.15 – det var ikke i 2017, ikke i 2016 heller…Men enda noen år tilbake.
Og siden den gangen har jeg blitt noe eldre, faktisk passert 50 forlengst, men samtidig de siste årene bare trent mer og mer. Kan jeg klare det ?

Tja – #breaking120 ( fritt etter Jann Post og co ) er ikke umulig. Cluet er om jeg klarer å løpe kvalitet på det nivået jeg MÅ for å tilegne meg farten, samtidig som jeg løper mye. Det ene kan fort bli vanskelig hvis beina er slitne liksom..
Derfor gjorde jeg en slags test sist uke, med å løpe 10 km hardt fredag og 10 km hardt lørdag. Begge deler på Bislett, som er perfekt sånn sett, fordi forholdene er identiske og jeg får løpt med høy grad av teknikk og ikke bare fart.
Det hele gikk egentlig veldig bra : 40.02 fredag og 40.06 lørdag. Det forteller at ting er mulig, spørsmålet er bare om jeg klarer samme øvelse i høyere fart like bra….

De som kjenner  meg rett vet at jeg kommer til å prøve….Kanskje jeg også vil prøve 3 dager på rad? Alt er mulig, begrensningene ligger kun i eget hode.. For jeg er såpass naiv at jeg tror beina mine tåler det…

Og klarer jeg ikke #breaking120 så har jeg hvertfall prøvd. Og absolutt ikke feilet. Feile gjør du den dagen du slutter å prøve. For å komme videre i mitt liv, så må ting prøves – og jeg må ha sigarføring nok til å tørre det. Det er faktisk null stress om det ikke går heller. Da får jeg heller bare finne på noe nytt neste år. Kanskje  gå Vasaloppet som vannbærer for Petter på kranskulle jakt ..Alt er mulig, det er det fine med å leve 🙂

Paradiset

Tidligere i høst ble jeg kontaktet fra den andre siden av globusen. Og etter det har det vært en berg og dalbane i følelser alle veier. Skulle jeg virkelig tørre å dra helt til Tahiti? Skulle jeg virkelig dra over dit å treffe en pappa jeg ikke har snakket med på veldig mange år? Og hva ville eventuelt et sånt møte innebære?
Jeg var veldig usikker på alt dette og opp i alt skulle jeg til New York å løpe maraton også. Og hele tiden mens jeg var i New York gikk tankene på hva jeg skulle gjøre..Heldigvis klarte jeg å slappe av så mye at maratonen gikk ok, men innrømmer at jeg underveis i New York hadde vel mye tanker i hodet!  I utgangspunktet ville jeg ikke – av flere grunner. Det er veldig langt å fly ( 22 t i fly + 6t venting. Flyreisen i seg selv var egentlig grunn nok for å si nei takk. For jeg er ikke verdensmester i å fly.

Rent følelsesmessig visste jeg heller ikke om jeg var klar for å møte pappa etter så mange år uten kontakt. Ting har liksom ikke alltid vært veldig bra mellom oss.  Og til sist hvilke utfordringer ville jeg møte 1 million km unna ganske trygge Norge…

og jeg vaklet på skal, skal ikke ganske lenge – og skiftet mening omtrent hele tiden. Og var etterhvert ganske stresset på hele greia. Ergo ble veldig mange løpeturer i oktober og november lynavledere for å ikke bli helt klin kokos i hode! Men på et eller annet tidspunkt, pustet jeg dypt og bestemte meg : JEG DRAR! Og etter det var det bare å forberede seg, best mulig.

Jeg husker jo første gangen jeg gjorde Norseman Extreme Triathlon, tilbake i 2004. Da var jeg også livredd når jeg skulle svømme 3800 m i Hardangerfjorden…Jeg hang lenge og tviholdt i rekkverket på båten ( som den gangen var mindre) – for jeg var helt overbevist om at jeg kom til å ende mine dager på bunnen av fjorden i våtdrakt….Den gangen endte det med at jeg svettet så mye i håndflatene at det til slutt ble umulig å holde seg fast i rekkverket.
Angsten stod i taket under hele svømmeturen for å si det sånn – men jeg kom meg gjennom og kom meg til Gaustatoppen også.
Etterhvert har jeg hatt flere sånne opplevelser : Tim gjør ting han egentlig er livredd for…Men det har alltid gått bra – og kanskje har jeg nok vært for engstelig mange ganger…

Situasjonen var nok sånn nå også , bare at det var flere ting å bekymre seg for samtidig.

Men pappa er 91, ikke helt frisk – og kanskje var det på tide å la fortiden være – og heller ta sjansen på at det hele blir bra ?

Flyturen nedover via Paris og Los Angeles – gikk smertefritt. Jeg klarte å slappe av, selvom det ristet litt her og der. Det mest spesielle var innflygingen til den lille prikken på kartet, der ute i Stillehavet. Jeg var kjempeivrig på å se øya fra lufta – og ble ikke skuffet! Og ble mottatt som en konge av en haug med familiemedlemmer jeg aldri før har hilst på.
Men det føltes mer som om jeg hadde møtt de mange ganger før 🙂 ganske deilig egentlig.

Dette møter deg når du går av flyet

Og med den starten, kunne det bare bli bra. Møtet med pappa var også ganske spesielt, men jeg tror vi begge trengte det ! Er jeg også like sprek og klar i hodet, når jeg er 91 skal jeg ikke klage heller !

Selvsagt hadde jeg med løpesko, 2 par faktisk 🙂 og løp hver dag. Allerede dagen jeg kom løp jeg 10 km. Praktisk talt etter å ha vært på reise i 28 t. Beina var bedre enn jeg turde å håpe på. Kanskje var det fordi jeg var oppspilt og fordi det var varmt og digg.
Senere samme dag ble jeg gigantisk trøtt og sov 12 timer….


Første dagen, etter løpeturen min. Far (91), sønn (52) 

Jeg endte opp med å løpe hver morgen, sånn rundt kl 0600. Mye fordi pappa hadde hagen full av fjærkre. 2 stk haner startet vekkingen 0430 hver morgen. Og det ble et satans leven – når samtlige haner i mils omkrets responderte også. Pappa «hørte» ikke bråket sa han – og smilte!
Og prøvde jeg å sove litt lenger, var han ikke sen om å sørge for at jeg kom meg ut på løpetur.
Ganske enkelt fordi han stod for frokosten hver morgen – og han var sulten! Ergo måtte jeg bli ferdig i tide.

Løpeturene var fine. Allerede 0600 var det 25 grader og sol…Men det var superdigg uansett å løpe i shorts. Og veldig mye å se på. Jeg fant også en topp moderne friidrettsbane med et nydelig dekke på – og løp der også. Men å løpe intervall i 35 grader og blå himmel midt på dagen var sånn akkurat passe smart.
Jeg så også en del andre løpere, sågar en som ville «leke» med meg på banen. Når jeg fortalte pappa om det – var han kun interessert i om jeg slo den duden….

Som oftest løp jeg langs veien, som var veldig trafikkert. Men med et sykkelfelt faktisk – på begge sider av veien var det aldri noe problem. For i paradis er alle snille mot alle…
Den beste tiden var faktisk frokosten etter løpeturene, da satt vi på verandaen, spiste og drakk kaffe – mens vi snakket om alt mulig rart. Man kan jo si vi hadde endel å ta igjen. Jeg hadde jo tross alt ikke snakket med mannen på minst 15 år.


Frokostbordet, kl 0800 hver morgen ca. Enkelt, men veldig bra !

Resten av dagene var det bare å dra rundt å hilse på alt av familie. Og for hver dag som gikk – ble familien større. Det hele var som en «Tore på sporet» episode faktisk – og alle var like happy for å treffe den langveisfarende.


Tante Lisette, snart 80 ….Hun var like blid HELE tiden 🙂 

Jeg kan skrive veldig lenge om turen til paradiset, for det er et paradis! Det ligger så langt unna resten av verden og er fortsatt såpass uskyldig som turist sted – at det hele bare var idyll.
Vannet var grisevarmt, været var grisebra og menneskene var easy. Tahiti har det meste selvom det altså bare er en prikk i Stillehavet. Mc Donalds var vel egentlig det eneste som skurret litt…Men veldig mange amerikanere drar jo dit da – selvom de fleste drar til Bora Bora.


Paradiset 🙂 

Alle snakker fransk, de fleste kan engelsk også – så det var ganske enkelt å kommunisere med folk. Men jeg skal lære meg fransk til neste tur uansett.
For research forteller meg at det er både maraton og triathlon der….

Noen sære fakta om Tahiti :

Veldig mange biler – ALLE har bil
120 km å kjøre øya rundt, vi brukte 2 timer på det
2 tunneler på øya
Ingen absolutt INGEN – tuter!
Endel veeeeldig bratte bakker å løpe i
fantastiske strender, hvor du faktisk bader i Stillehavet
Og masse tunfisk !


Idyll – og Stillehavet

Jeg trodde jeg skulle legge på meg bigtime, etter den ene store middagen etter den andre. Men maten er faktisk ganske sunn, med mye ris, grønnsaker i alle farger, fisk og kylling. Ingenting er krydret og det meste smaker godt.
Bare i hagen til pappa var det mye spiselig – og ingenting er som Avocado og Mango fra egen hage 🙂


En av middagene, med min onkel ved siden av meg – han er 85 !

Og så kan jeg jo bare si at jeg ikke angret på at jeg dro dit. Det er noe med å se hvor man kommer fra. Se å oppdage hvorfor de tingene jeg alltid har lurt på, faktisk er blitt. Og ganske mange åpenbaringer dukket opp. Det å møte sikkert minst 50 familie medlemmer, i flere generasjoner er ganske spesielt. Alle hadde historier å fortelle, ting som gjorde at  de puslespill brikkene kom enda mer på plass!
Det gjelder å se helheten liksom .

Og ikke minst få vite masse om mine besteforeldre! Jeg trodde jo at det var bestefar som var den strenge. Men bestemor var kanskje hakket vassere der gitt og brukte kosten mye. Det blir kanskje sånn med 12 barn?
Jeg sier ikke at livet mitt er forandret, men jeg har nok fått et litt annet syn på saker og ting. Og nok lært litt om meg selv. Bare det at jeg har sittet på fly i mer enn 40 timer på en drøy uke, gjør meg high as a kite 🙂 Jeg fikser faktisk det meste ( tror jeg ) !

Drar jeg tilbake dit ? Ganske sikkert ja…


Og omtrent rett fra flyet – dro jeg og løp Sportsmandens jubileumsløp på Ski ( 5 km). Sjokket fra masse plussgrader til masse minusgrader kjentes godt. 
Men 20.03 som tid,  med lite søvn og jetlag x 3, kan jeg leve med. Foto : Frode Monsen / sportsmanden.no

Puslespillet

Tiden leger alle sår – har jeg hørt.
Og det ligger nok noe i det, for man lærer seg å leve med alt. Vi mennesker er jo liksom tilpasningsdyktige og finner alltid en slags vei å følge.
Min vei har nok vært via løpingen. Løpingen har ikke fått meg til å løpe fra noe, men heller fått meg til å løpe mot noe – eller bare gitt meg mot nok, til å vokse.
Jeg mener jo at en må ha noe å tro på. Og for å kunne virkelig tro på noe, så må du være villig til å grave litt dypt noen ganger.

Livet har lært meg at det enkleste er å bekymre seg for alt, det er faktisk så enkelt at det kan bli vel mye av det til tider. Og jeg har bekymret meg mye – mest sannsynlig uten grunn også.
Og til tider har lærekurven vært bratt – og jeg har nok krabbet mye, før jeg fikk på meg løpeskoene..

Det fine med løpesko er at de gir deg muligheten til å oppleve mye. Enhver tur med løpesko er på mange måter en helt ny vei – hvor jeg oppdager noe nytt liksom. Veldig ofte så har jeg ikke en plan om hvor jeg vil løpe heller. Jeg går bare ut og løper….om det blir til høyre eller venstre spiller liksom ikke noen rolle. Det er det jeg opplever underveis som betyr noe. Og opplevelse er like mye i tankene, som det er det visuelle jeg ser på min vei.

Jeg kan flyga, jag er inte rädd, sier Lasse Åberg i «Selskapsreisen». Akkurat den frasen hører jeg meg selv si på mange av løpeturene. Og da vet jeg at det blir en bra tur, for da har jeg gitt meg selv frie tøyler!
Det er ikke så dumt det altså – å gi seg selv frie tøyler, man kan faktisk komme langt med det. På den måten har jeg gjennom løpingen kommet meg videre, gjort ting, sett ting og ikke minst lært masse.
Og tenker vel at jeg kanskje valgte rett den gangen jeg begynte å løpe. For uten løpingen er jeg litt usikker på hvor jeg hadde vært i dag.

Forberedelser til lang flytur……

 

Noen sier at løping er kjedelig – jeg er enig at det kan være tungt noen ganger ja, men aldri kjedelig altså. Og ville aldri vært det foruten. Som for eksempel siste løpetur på Bislett. Vi skulle løpe 55 runder, 30 km. I seg selv ganske ensformig å løpe rundt i ring på en bane – men har du folk rundt deg , som gir deg noe – så blir det aldri kjedelig.

Og med de kompisene jeg har – så blir det aldri kjedelig. Ergo så løpes de rundene lett – selv om jeg bommet på 1 runde da – og bare fikk 29,5 km…
I den store sammenhengen er det en liten detalj. Det viktige er at de timene gjør noe med meg, det gir meg noe – som en 52 år gammel mann faktisk trenger.
Jeg er ikke redd for å si hva jeg føler og tenker da – kanskje burde jeg hatt sensur på meg selv noen ganger – men tror at i det store og hele, så kommer jeg meg greit ut av det. Og hvor farlig er det egentlig?

Min selvtillit ligger ikke å gjøre alt mulig sånn og slik. Min selvtillit ligger i å tørre å være meg selv. Erfaringer gjort forteller meg at det faktisk er det viktigste. Å klarer jeg å være meg selv, så kommer jeg faktisk til greier også. For meg som ikke turte å se på mennesker en gang, når jeg var yngre så betyr det noe.
Livet er på mange måter et puslespill, brikkene ligger løst og innimellom veldig langt fra hverandre. Men når du begynner å pusle, så skjer det noe. Mitt puslespill er ikke ferdig – jeg har mange gater å løpe gjennom i jakt etter de brikkene som mangler da. Og hele tiden blir man litt sikrere. Klart er det også at ikke alle brikker passer heller – men uten å prøve skjer det hvertfall ingenting.

Løpingen har gitt meg det motet, til hele tiden å prøve. Gjennom løpingen lærer jeg at det hele tiden er mer å hente og at jeg fortsatt kan bli «større». Større på den måten at jeg hele tiden klarer å se potensiale i det jeg gjør. « Jag er inte rädd, Jag kan flyga» – liksom. Livet er for kort til å jage førsteplasser, men helt klart langt nok til å få hederlig omtale for det man gjør. Jeg har nok i min tid gjort mye som andre har villet – og bare gakket etter. Man lærer av det også tenker jeg. Ikke minst lærer man å se hvor langt man kan gå uten egentlig å ville gå den veien.
Som er bra lærdom – tenker jeg også.

Akkurat når dette skrives gjør jeg noe, som på mange måter – ikke hadde vært mulig for 10 år siden. Jeg sitter på et fly – på vei til den andre siden av verden. På andre siden av globusen liksom. Og lurer egentlig på hvordan det er mulig. En ting er hvertfall sikkert, hadde jeg ikke skulle ha løpt alle disse løpene rundt omkring – så hadde jeg sittet her med hjertet i halsen og hatt pulsen langt over terskel – og svettet MYE.
Så den som sier at løping bare er hjernetomt, kjedelig og ikke gjør noe med deg – juger! Løpingen har gjort meg til den jeg er i dag – og det beste av alt – jeg har ganske mange løp igjen å gjøre, for puslespillet er ikke ferdig puslet…..
Dermed er jeg på vei til den andre siden av globusen nå, for å finne noen nye puslebrikker….

Maraton

”Maraton er et løp som går over 42 195 m. Løpet er regnet som svært krevende, og betegnelsen «maraton» brukes ofte for å beskrive noe som krever stor utholdenhet.

Navnet maraton kommer fra en gresk legende som forteller hvordan soldaten Pheidippides løp fra byen Marathon i Hellas til Athen for å forkynne at perserne hadde blitt beseiret i slaget ved Marathon. Legenden forteller videre at Pheidippides døde like etter han hadde forkynt grekernes seier.”

Det over er det som beskriver Maraton i Wikipedia…

Min egen beskrivelse av maraton er litt mer nyansert. Jeg syns maraton er langt, alt for langt for min tålmodighet…Og spesielt når det skal løpes på tid. For det å løpe 42 km i seg selv – syns jeg er ganske greit. Men å løpe det fort er en helt annen sak. Maraton krever tålmodighet og fokus, over tid. Der sliter jeg litt gitt.
Min maraton karriere startet på slutten av 80 tallet – i Oslo maraton selvsagt. Den gangen var Oslo maraton ganske tøff og enda litt tøffere enn den jeg laget til årets Oslo maraton. Med blant annet Markveien og Bjerregårdsgt som 2 av stigningene….
Den gangen løp jeg også med knebeskytter og brukte kulltabletter. Men selv ikke kull tablettene klarte å holde magen i sjakk. Så i beste sendetid måtte jeg innom en restaurant i Markveien…Og nei ikke for å spise!

Selve løpet og evnt smerte husker jeg lite av, ikke tiden for den sakens skyld heller..Men tenker at jeg nok løp mer uanstrengt den gangen enn nå for tiden. Ganske sikkert fordi jeg ikke tenkte verken maraton fart elller noe som helst da. Da skulle jeg jo bare løpe liksom….

i 2001 løp jeg mitt første «ordentlige» maraton – nemlig London maraton. Da var jeg på kanten til å bli en slags «seriøs» løper – men hadde en tung last : jeg røyket….
Og da snakker vi ikke om å røyke løpesokker og diverse. Vi snakker Prince Mild – og mer enn 5 om dagen. Jeg tror faktisk jeg røyket 5 allerede før start!


16 år yngre, 8 kg lettere og med knebeskytter. TID: 3.04.19. Princ’en lå i sekken og ventet…

London var suksess, selv med Prince Mild…Og jeg løp på 3.04.19. Selv den gangen ante jeg lite om maraton fart og var mest forvirret over at det IKKE var km skilter, men miles!
At jeg løp så bra mente jeg i etterkant skyldtes at det bare var 26  – skilter og ikke 42. Altså fordi det var miles skilter… Vel , jeg har aldri utgitt meg for å være rakettforsker heller da…

Og siden har jeg løpt maraton sånn ca en del ganger, sånn at jeg per i dag har 82 eller noe  totalt. Jeg har aldri holdt sånn helt 100% telling, men ligger nok ganske sikkert rundt der.
Ganske mange av de gangene har jeg hatt ambisjoner om å bryte lydmuren – det vil si, løpe UNDER 3 timer. Og like mange av gangene har jeg ganske enkelt mislykkes…Maraton har liksom blitt den akilleshælen for meg. Og jeg er vel ganske nære hver gang på å tisse på meg før start…

Andre ganger har jeg gjort mer enn å tisse på meg også. Som det året rundt midten av 2000 tallet, hvor jeg spiste indisk mat dagen før….Jeg spiste for sikkerhets skyld ganske mye indisk mat også…Det var jo digg må vite 🙂
Det skal også sies at jeg aldri hadde spist indisk mat før – og derfor ikke visste noe om hvordan magen ville reagere…Det fant jeg ut dagen etter….


Indisk mat…..før maraton, ikke alltid det lureste….dette er etter 8 dobesøk…

Og som årene gikk, kom jeg aldri nærmere enn de 3.04.19 i 2001. Men så fyller man jo 50 – og må gjøre noe for å vise at man ikke er 50 fysisk….Jeg ble 50 i  april 2015, faktisk rett før London maraton – og vendte tilbake til London for å løpe. Uten Prince Mild, men med viten om hva maratonfart egentlig er…
Og ut av ingenting, så løp jeg nesten under 3 timer….på 3.02.42! Etterpå var jeg litt usikker på hvordan jeg egentlig klarte det …..Kanskje var det bare en bra dag, kanskje hadde jeg disponert riktig og hatt fokus nok, eller var det bare ren flaks ?


London 2015. 50 år, røykfri og uten knebeskytter. TID :3.02.42

Det var allikevel ganske moro å få det til da, særlig med Knoll og Tott ( Alexander og Ole Arne) – med på turen. Kanskje det tilogmed var på grunn av de, jeg fikset det ?
Only God knows that…
Kanskje var det der borte i Londons gater at toget gikk for SUB 3 timer…
Men så kom Ole Arne opp med ideen – Manchester maraton i april 2016…Smart tenkte jeg, England er tydeligvis stedet jeg løper fort…Manchester er også flat og dermed lettløpt.

Men good old England i 2016 funka dårlig. Jeg husker ikke engang tiden min jeg – men det var lysår unna SUB 3 – og de siste 10-15 km ble det rusling på landsbygda i Manchester. Ganske vakkert, men lukta vondt. Masse hester og sånn greier…Jeg hadde noen samtaler med meg selv der gitt. Og skulle aldri mer løpe maraton..

I fjor skulle jeg endelig til New York for å løpe alle maratoners mor. Nev York har aldri liksom stått på listen min – men jeg ble altså «lurt» til  å slenge inn en søknad….Og plass fikk jeg selvsagt…
New York var ikke stedet for å løpe fort ble jeg fortalt. Til det sa man jo at New York er for tøff. Og nettopp derfor tenkte jeg at det skulle jeg gjøre noe med.

Vel, de som kjenner historien vet at den satsingen fikk seg en knekk, sånn ca etter 21 km . hvor jeg rett og slett måtte gå. Og Hadde ikke Janicke dukket opp etterhvert, så hadde jeg vel gått ennå….

Og etter det skulle jeg hvertfall aldri løpe maraton mer 🙂

det er 1 år siden – og nå skal jeg jaggu over igjen! Jeg har ikke blitt noe klokere siden i fjor, men starter allikevel i 3.00 feltet.
New York er ikke blitt flatere heller og jeg har ikke begynt å trene med smartness heller. Jeg er jo ikke der. Jeg vil jo bare løpe å ha det gøy liksom….Og gjøre ting på min måte!
Derfor har jeg de siste 3 månedene løpt mer mengde enn noensinne – og har en teori på det. Om den teorien har rot i virkeligheten vet jeg om 1 uke, på denne tiden faktisk….

Jeg har også lest at Eliud Kipchoge – han som nesten har vært UNDER 2 timer på maraton, omtrent ikke slipper opp i det hele tatt før maraton. Og før Berlin løp han 40 km 10 dager før løpet. Ergo løp jeg i dag 30 km, 7 dager før New York….
Igjen så er jeg ikke rakettforsker – men kan de beste, så kan vel jeg også ?

Så – hva som skjer neste søndag i New York vet jeg ikke. Jeg vet dog at jeg kommer til å være preget av stundens alvor under løpet. Kanskje tilogmed både redd og engstelig. Samtidig vet jeg også – at den dagen alle stjernene på himmelen er på min side, så er jeg en gudebenådet løper . Da kan jeg faktisk løpe fort….


Fra gårsdagens siste fartstest, 5 km Parkrun i Tøyenparken. Faktisk i 4.04 fart – som er laaangt under 3.00 skjema. 42 sånne og jeg er presidenten av New York…FOTO : Ole Brastad

 

Last man running

Jeg har løpt mye de siste 3 månedene.Egentlig mer enn før også – men bare mengde. Fart og sånn har jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Og har egentlig bare løpt akkurat slik som jeg har hatt lyst til. Da blir det ekstra spennende å løpe løp også. For jeg har jo ikke hatt peiling i det hele tatt på hvor jeg har stått sånn fartsmessig.
Tidligere i år har jeg også løpt ganske ”dårlig” på løp, særlig på 10 km. Ergo har jeg tenkt at nivået mitt nå ikke er bedre enn ca 40 min på mila.

Men så gjør jeg noen bakkeløp og kjenner jo at om ikke farten er der – så er i hvertfall stayer og arbeidsøkonomi der.  De greiene der skal man heller ikke kimse av !
Også er det nok slik at jeg fort løper meg i form gjennom å konkurrere – selv om det ikke gikk like bra i mai og juni. Sikkert fordi jeg da kjørte for MANGE løp – og hadde for lite mengde.

Derfor har jeg bevisst trent mye mengde, bare sånn for å teste ut mine egne teorier. For jeg er god på teorier…
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å løpe løp i det hele tatt i høst, men jeg tar som regel ting på sparket og ser hva som skjer. Det er liksom alltid sånn jeg gjør ting!
Også hadde det seg slik at det var noen gullsko for årets veteranløpere 2016, som skulle deles ut også – på vegne av Kondis.

Så da ble det Furumomila ene helgen og Hytteplanmila, helgen etter.  Furumomila hadde jeg faktisk ikke løpt siden 2009. Mye fordi det løpet stort sett kræsjet med Nøklevann Rundt.  Og Nøklevann er litt nærmere heimen.
Men jeg vet jo at Furumo er fint, at underlaget er bra, det er trivelig og massevis av løpere der også. Og Jeg liker også den type terrengløp, på fine stier med variasjon hele veien.

Jeg ladet ikke opp til Furumo – og løp full uke, med 20 km dagen før. For øvrig ganske slitsomme og tunge 20 km. Så ambisjonen på lørdagen var bare å dele ut gullskoen til Kristen Aaby – og å løpe en grei 10 km etterpå. Begge deler gikk greit det altså. Og Kristen Aaby er liksom ikke hvemsohelst i løpefaget.
Løpet gikk bedre enn jeg hadde trodd faktisk. Target var å være i nærheten av det jeg løp for 8 år siden.
Starten var seig den og jeg lå langt bak i køen opp første bakken. Men fra 2 km og inn hadde jeg bra flyt og løp ganske ok. Og de tunge beina fra dagen før var nesten borte gitt. Noe som også kan ha med å gjøre at jeg nok har et konkurranse instinkt langt der inne et sted.
Faktum er at den eneste som løp forbi meg fra 2 km og inn til mål – var Kristen Aaby!

Tiden ble 40.49 – 9 sekunder bedre enn for 8 år siden. Jeg vil si at det er godkjent jeg !


Gir alt mot mål…på Furumo løp jeg med første versjon av Adidas Takumi Sen. Ganske bra de også. FOTO : Siw Denné

Furumomila er et lett løp i den forstand at underlaget er så bra. Derfor var jeg ikke spesielt sliten etterpå. Og kunne løpe min ”vanlige” 3 mils søndagstur.  Med en liten catch : 3 x 1000 m i flytfart som avslutning.
Litt usikker på hvorfor jeg kom på det da, men erfaringen var udelt positiv den.

Lørdagen etter var det så Hytteplanmila. Heller ikke til den ladet jeg opp – og tenkte vel at jeg ville havne rundt 40 min der også. Beina var litt bedre enn for 1 uke siden, men 100 % var de ikke. Ikke var det viktig heller, løp med de beina jeg har liksom. Dog stilte jeg i splitter nye Adidas Takumi Sen da. Fordi jeg vet jeg elsker å løpe gateløp med den modellen. Punktum!
Det jeg var mest redd for på Hytteplan, var egentlig starten. Det er blitt veldig trangt der og for meg som er blitt gammel og alltid har vært starttreg – er det en utfordring. Og jeg er livredd for å falle faktisk!

Heldigvis gikk starten uten plett og lyte. Jeg hadde egentlig en perfekt start uten hindringer av noe slag.
Det å løpe 10 km fort – eller prøve å løpe fort, krever at du er ”på” – hele tiden. På en sånn distanse i en så rask løype kan du ikke sove underveis.
Jeg kjenner at det er krevende å hele tiden være sånn ”på” – men vet jo innerst inne at jeg fikser det ganske ok. Tross alt er det jo bare gøy…Og hva er det verste som kan skje liksom?

Ved 8 km…løper greit men ser jo at jeg ser litt preget ut…..FOTO : Hans Edgard Rakeie

Underveis tenker jeg på det å være ”på”, ikke hvile, se fremover å holde beina i gang. Det funker bra og jeg løper mer økonomisk og lettere enn før. Jeg mener fortsatt det er fordi jeg har så mange km i beina de siste 3 månedene, slik at jeg faktisk føler meg litt ovenpå!  Jeg faller ikke sammen heller og løper begge halvdelene sånn ca likt, hvis jeg dropper den dumme bakken på slutten. I den bakken er jeg ikke med uansett – selv om Cato skrek så mye at jeg skjerpet meg – litt.
Tiden blir 38.30 – det er egentlig bedre enn tenkt – og helt greit. Jeg løper saktere enn både i fjor og 2015, men i år har jeg ikke gjort noe somhelst for å komme 100% fit til start.  Dessuten er det jo bare min egen udødelighet jeg sloss mot …

Og etterpå delte jeg ut gullsko til Synøve Brox. Hun har 2 sånne nå – begge har jeg delt ut. En fantastisk bra løper og verdens hyggeligste. FOTO : KJell Vigestad / Kondis

Dagen etter løp jeg 30 km igjen – denne gangen med 4 x 1000 i flytfart på slutten. Det kommer til å bli en gjenganger føler jeg på meg. Beina responderer hvertfall bra på den fartsøkningen mot slutten – og de blir faktisk litt freshere!

Nå er det 10 dager til New York maraton. Jeg har start helt forrest i feltet og burde vel egentlig prøve å løpe det jeg kan. Nå blir det kanskje ikke sånn, for jeg er litt usikker på om maraton er noe som passer meg ….Men det skal løpes først osv. Jeg kommer heller ikke nå til å trappe ned – og planen er en ny 13 mils uke. Om det straffer seg eller ikke – vet jeg først neste søndag….Uansett så blir jeg ikke last man running 🙂

Running up that hill

Tittelen over er fra Kate Bush sin nydelige sang fra den andre siden av 2000 tallet og passer veldig bra inn her faktisk. De første linjene går som følger :

It doesn’t hurt me
Do you wanna feel how it feels?
Do you wanna know, know that it doesn’t hurt me?
Do you wanna hear about the deal that I’m making?
You
It’s you and me
And if I only could
I’d make a deal with God
And I’d get him to swap our places
Be running up that road
Be running up that hill
Be running up that building
See if I only could, oh

Teksten er kanskje ikke helt akkurat som jeg tenker, når jeg løper opp bakkene da, men at det ikke smerter meg tenker jeg litt på. Forøvrig er jeg blodfan av Kate Bush – og hadde lett løpt opp bakkene for henne…

Jeg liker egentlig ikke bakker, hvertfall ikke på løp. På sykkel er bakker derimot det beste jeg vet. Der kan jeg liksom ikke få nok av de. Når jeg løper på trening så hater jeg alltid siste bakken hjem og innrømmer at jeg noen ganger sørger for å ha nok distanse inne , slik at jeg kan stoppe litt lenger ned i veien – og GÅ resten….Så lat er jeg liksom 🙂

Men noen bakkeløp har jeg da løpt opp gjennom årene. Og noen av de er sånn ca rett i nærheten også.
Oslos Bratteste er et sånt løp. Kort og bratt opp Wyllerløypa ( jeg vil ikke bruke ordet brutalt) – brutalt i mine ører lyder som noe som bare er vondt….Og det å løpe opp en bakke er da ikke så vondt, eller?


Mitt første Oslos Bratteste – i 2009.. Astrid Uhrenholdt Jacobsen tok meg på slutten gitt..Men bare fordi jeg tråkket over litt lenger ned i bakken….KUN derfor 🙂 

Jeg har løpt Oslos Bratteste 5 ganger før, tidene har ligget mellom 21.12 og 21.02 de siste 4 gangene. Så jeg er ganske jevn opp der.
Årets løp ble tatt på sparket, jeg meldte meg på samme uka og tenkte å ta det som en ren hardøkt. Det er greit å si det sånn – i tilfelle det går dårlig osv…

Det å bo i nabolaget til Wyller er noen ganger dumt. Og gjør sitt til at jeg ikke er veldig effektiv. Dermed kommer jeg ofte skjevt ut å må stresse for å rekke…
I år ble det nesten for seint gitt. Planen var å jogge opp, nice and easy – men etter å løpt nesten 3 km skjønte jeg at dette faktisk ikke gikk opp. Så jeg måtte sette meg på trikken fra Midtstuen og opp.
Som betydde at jeg måtte løpe NED først. De som har sett meg løpe ned skråninger vet at det ikke er veldig elegant – i hvertfall ikke når jeg har dårlig tid.
Jeg kom meg da ned og hadde 3 min til start….fikk skiftet og levert tøyet, før jeg stilte til start…

Å legge en plan hadde jeg ikke rukket, uansett så skal en jo bare komme seg opp liksom. Så hadde vel ikke tenkt mye uansett på det da! Starten gikk og jeg var nesten bakerst ut fra start. Hadde også glemt den  første kneika – som er smal og bratt. Så for ikke å stoppe helt opp brukte jeg yttersiden opp der. Litt mer gress, tuster og annet – men ikke stopp.
I motsetning til de andre så ønsker jeg å løpe mest mulig, så jeg går minimalt. Tilsynelatende funker det bra -for jeg tar hele tiden folk opp kneikene. Beina kjennes ok, men selvsagt svir det litt – og jeg løper litt «rart» når det blir flatt…


I nærheten av toppen…..gjør sånn akkurat passe vondt

Tidsmessig har jeg ikke peiling og tenker bare på å holde jevn fart opp. Og regnet med at formen var dårligere enn i fjor, så jeg jeg trodde ikke at jeg ville løpe raskere enn 21.02 fra i fjor.
Men jeg syns det gikk fairly ok, ble liksom ikke sånn dødstiv og holdt den jevne farten hele veien.
og når jeg vel ser den siste steile kneiken til mål, viser klokka at jeg faktisk er i nærheten av 2016 tiden. Og i mål er jeg faktisk ETT sekund foran 🙂 21.01 faktisk!
Litt surt å være 2 sek unna å se 20 tallet da, men det kommer jo et 2018 løp – så jeg får ta det da. Joggingen hjem etterpå var digg – på veldig ok bein. Tross alt hadde det vært en bra dag, running up that hill.

Neste bakkeløp – Skjennungstua Opp, var litt mer planlagt. Der var jeg tross alt meldt på minst 7 dager før. Selvom det bare var 3 dager etter Oslos Bratteste tenkte jeg at det ikke ville bety så mye. Å løpe oppover er ikke så belastende mener jeg da. Og denne dagen var jeg faktisk på plass 15 min før start! Jeg kan hvis jeg vil ….

Skjennungstua Opp er litt lenger og litt enklere. Den krever bare mer over tid og er i prinsipp opp hele veien. I wyller er det en nedoverbakke…
Jeg hadde ikke verdensmester bein, så det ble 5 min jogging før start. Og når starten gikk – stod jeg igjen gitt. Reaksjon vareheis og hvor var Tim når starten gikk?
Men jeg kom meg i gang da, sakte men sikkert. Kanskje var ikke hodet helt på plass denne kvelden, for jeg hadde ikke helt lyst til å starte opp motoren….Men våknet ganske brått når de fleste ganske raskt lå foran meg.

Minste motstandsvei ble da å løpe på teknikk og flyt. Det gjør mindre vondt og går bare litt saktere…Og fokuserte mest på å ta igjen så mange som mulig. Tid betyr sånn sett lite, skalpene er viktigere 🙂


Passering Ullevålseter. akkurat passe fokusert liksom 🙂 FOTO : Stian S.Møller

Og jobbet meg metodisk oppover mot stua. Været var nydelig og det ble ganske gøy egentlig. Jeg løp på 29.01 – litt dårligere enn i fjor, men sikret klasseseier for 2.året på rad åkke som.
I den grad det betyr noe da 🙂

Mye viktigere å få til en ok økt som endte i fantastisk høstsol på Skjennungstua!

Jeg rakk ikke «festen» der oppe, da jeg hadde en ny løpeavtale i Frognerparken 60 min senere….Så det var bare å snu å løpe ned igjen. Om mulig var høstkvelden enda finere ned igjen også.. Økten i Frognerparken etterpå viste at det hadde kostet litt å løpe opp /ned Skjennungstua…

So if I only could
Be running up that hill
With no problems
If I only could, I’d be running up that hill
If I only could, I’d be running up that hill

Jeg lurer litt på om jeg ikke hadde løpt både opp og ned for Kate Bush…..

Mitt Oslo maraton

Noen ganger er det ensomt å være en slags «sjef» ….særlig for noe så vanskelig som et maraton. Og attpåtil være den som er med på å designe løypa..
Jeg har opp gjennom årene løpt veldig mye rundt i Oslo, både på dagtid og nattestid. Helt klart triveligere på dagtid, men definitivt like bratt noen steder om natten.

Oslo er en fin by å løpe i, jeg elsker faktisk at det er så variert som det er i byen MIN. Det er liksom hele tiden noe å bryne seg på!
Og husker også tilbake til 80 – og 90 tallet hvor det også ble løpt ganske så bratt under Oslo maraton. Ikke at jeg direkte husker hver meter de gangene jeg løp – men jeg har noen bilder liggende som viser at det nok kostet.

I tankene mine har det uansett vært en liten drøm å få til et lignende veivalg igjen da. Samtidig som jeg har hatt lyst til å komme bort i fra det innestengte løpet med massevis av gjerder, hvor det løpes trangt og i kø. Ingen fortjener å løpe som kveg liksom !
Jeg har løpt gjennom årets løype mange ganger – og ingen av gangene tvilte jeg egentlig på det jeg sammen med politiet hadde fått til. Jeg likte variasjonen av opp og ned, samt at det er ganske mye å se på.

Å løpe lange løp er ofte en historie med innlagte opp – og nedturer. Noen perioder løper du lett og kanskje så lett at du liksom øker farten litt ekstra. Det koster som regel når de litt tyngre partiene kommer. Den fellen har jeg gått i 8 av 10 ganger på maraton – garantert.
En maraton kan ofte sammenlignes med livet også, hvis jeg skal være veldig filosofisk.
Selvsagt er det moro å løpe fort, men like selvsagt er det å komme seg gjennom prøvelsene, selv om det har vært både bratt og kjipt.
Det er jo seieren over deg selv som er hjertet i det å løpe! Punktum!

Og ganske sannsynlig hadde nok jeg også kjent litt på det opp St.Hanshaugen på runde 2. Jeg hadde nok ikke bannet så mye, men heller bitt tenna sammen og krabbet meg over toppen. Og latt beina løpe fritt nedover igjen. Det er jo belønningen 🙂

Dagen før løp jeg forresten sammen med Yuki Kawauchi ( han som vant maraton). Vi løp de siste 8 km , bla opp til St.Hanshaugen. Og jeg skjønner  hvorfor han løper under 2.20 hver gang…Han var dårlig på engelsk, sa stort sett «hai», men smilte uansett når jeg via tolken forklarte om løypa. Virker jo litt tullete at jeg med pers på 3.02 skal fortelle at det å disponere er viktig…..Så jeg skjønner at han smilte!
Uansett – han løp lett opp bakkene. Fordi han er bedre trent, men også fordi han nok utifra hva jeg så – ikke tenker problemer, men heller utfordringer. Jeg likte hans måte å gjøre løping på liksom. Uanstrengt med et godt positivt hjerte og selvsagt – sterke bein. Den løpeturen ble avsluttet med omtrent full spurt ned til Rådhusplassen på begge. Jeg måtte jo prøve meg….


Før løpeturen vår, jeg var nok litt spent på hvordan dette skulle gå…..

Selve løpsdagen ble en mektig dag. Mye jobbing selvsagt, men også vanvittig moro. Jeg trives merkelig nok med å være litt  i vinden, selv om jeg har gruet meg veldig til denne dagen. For mye kan gå galt.
Men når starten på maraton gikk og jeg satt i lederbilen, så var jeg ganske trygg. Jeg visste jo at alle som bidrar – hadde gjort sitt og at med solen oppe, kunne det bare gå bra.
Man ser mye fra lederbilen – mye jeg ikke skjønner noe av også . Bla det at folk rundt omkring er fantastisk lite velvillige overfor de med løpesko. Selv politiet gir enkelte blaffen i! Og tenker med meg selv – at den dagen jeg blir så gretten og vanskelig, da er det på tide å gå seg en laaaaaang tur i skogen.
Yuki prøvde seg på det han skulle han, men lå nok de små sekundene på feil side, som hele tiden akkumulerer seg litt. Been there, done that!
Men han løp jo et fremragende løp uansett da og jeg er ganske sikker på at han trivdes i Oslo sine gater!

Fra «kommandobilen». Jeg har det ganske bra der egentlig :). FOTO : BJørn Johannessen /KONDIS 

Jeg elsker å se på andre løpe, kan gjøre det lenge faktisk. Det finnes ikke noe som er så fascinerende som akkurat det. Løping er der og da – og du kan ikke skjule noe. For løping ER som livet det : lett for noen, variabelt for andre og egentlig ganske tøft for enda noen. Men alle kommer vi i mål liksom, på hver sin måte.
Alle ansiktene, alle bevegelsene forteller en historie som er gøy å få med seg.
Det er også ganske moro å se hvordan folk reagerer på å bli heiet på av en totalt «ukjent» dude som står og skriker….
På 10 km gjorde jeg det til hele feltet hadde passert, ved rundt 9 km. Og igjen så opplever jeg den totale mangelen på respekt fra forbipasserende….Vi mennesker er forskjellige, helt klart. Men fra mitt ståsted så vil jeg alltid ha respekt for de som har guts nok til å løpe, uansett!

Sånn sett koster det meg veldig lite å stå på samme sted i over 1 time å heie. Det er faktisk bærre lekkert!

Dagen etter løp jeg 30 km i marka. Det var en fin tur. Ganske mye stillere enn lørdagen og ganske nødvendig for å få hele arrangementet ut av verden..
Der bestemte jeg meg også for å løpe Bergen City maraton til våren…..De som er tilskuere der vil nok klart se en sliten mann opp de verste bakkene. Trøsten er at det alltid finnes en nedoverbakke etterpå!

OG – Oslo maraton 2018 – #jegermed


Lørdag kveld etter løpet. Humøret er på topp både på Bodil og meg . 2018, here we come 🙂