Kategoriarkiv: konkurranser

Gutten i vinduet

Løpe maraton..
Det er faktisk ganske skremmende! Og om 6 dager skal jeg løpe min maraton nr 80. Da skulle man jo tro at frykten forlengst var borte og at det hele bokstavelig talt er en walk in the park.. NÃ¥ er forsÃ¥vidt mÃ¥let pÃ¥ søndag i Central Park – men jeg hÃ¥per jeg ikke GÃ…R dit.

NÃ¥r jeg var mindre og satt pÃ¥ rommet mitt, kikket jeg ofte ut av vinduet – for Ã¥ se pÃ¥ hva de andre barna gjorde. Som regel spiste jeg potetgull og drakk cola…Det var trøsten i en hverdag jeg ikke likte egentlig. Jeg likte Ã¥ se ut av vinduet, selvom det bare gjorde lengselen enda større i forhold til Ã¥ ønske at jeg kunne være med…
Men siden da har jeg alltid likt Ã¥ se pÃ¥ folk – og det gjør meg alltid av en eller annen grunn rolig!

Jeg skjønner det ikke helt, for det var jo litt sÃ¥rt Ã¥ sitte der Ã¥ trøste meg selv med snop og ønske at jeg var som alle de andre. En ting er sikkert – jeg tenkte like mye da – som jeg gjør i dag. Og tankene var omtrent ca like smarte ogsÃ¥, hvertfall tidvis.
Heldigvis gikk jeg via litt selvdisiplin mot bedre tider gjennom lavere vekt.
Og enda mer heldigvis så oppdaget jeg etterhvert løping, spesielt gjennom Lasse.

Løpingen var det jeg var flinkest til, fordi løping var enklest. Løping er jo tross alt bare snakk om Ã¥ flytte 2 bein i en retning, fortrinnsvis fremover…OgsÃ¥ kunne man snakke nÃ¥r man løp – om alt mulig rart egentlig. Og sÃ¥nn sett ble løping en ventil for Ã¥ fÃ¥ lettet trykket psykisk, samtidig som det hadde en fysisk effekt ogsÃ¥.
Selvsagt husker jeg ikke alt hva feks Lasse og jeg snakket om pÃ¥ diverse løpeturer opp gjennom, men jeg er ganske sikker pÃ¥ at det har vært i aller høyeste grad seriøst og minst like mye som har vært helt borti natta useriøst…Lasse er flink pÃ¥ Ã¥ være useriøs 🙂
Det fine er at løpingen da alltid har vært det stedet jeg har kunnet glemme det mørke…
Og bare le – MYE og høyt. OgsÃ¥ har man det bra veldig lenge etterpÃ¥.

Men som årene går så blir løpingen enda mer viktig, fordi det blir fristedet. Fristedet for å finne meg selv gjennom å ha det GØY. Gjennom å kjenne at man gjør noe for kropp og sjel på en måte som er bra.
Jeg innrømmer veldig at jeg ikke alltid har de beste tankene om livet. SÃ¥nn har det blitt nÃ¥r usikkerhet har en veldig stor plass i meg. En usikkerhet som jeg aldri blir 100 % kvitt..Her skal det sies at litt usikkerhet er bra – mener jeg!

Gjennom løpingen har jeg truffet fantastisk mange folk. Folk som jeg garantert ikke hadde truffet hvis jeg hadde blitt sittende i vinduet med colaen og potetgull . Ikke sikkert jeg hadde truffet sÃ¥ mange heller…
Selvsagt kjenner jeg jo at jeg ikke er like trygg pÃ¥ alle jeg har møtt pÃ¥ min løpevei, men det igjen har gitt meg livserfaring jeg ikke hadde fÃ¥tt ellers. Læren om Ã¥ takle alle typer folk og samtidig kunne stÃ¥ der oppreist uten Ã¥ bli en liten fjott har hele tiden gjort meg bedre – som person.
SÃ¥ nÃ¥r jeg stÃ¥r pÃ¥ Elixia Røa som instruktør – og sier at du skal være høy og mørk nÃ¥r du løper – sÃ¥ er det selvopplevd 🙂
Og det funker!

For jeg blir ofte høy og mørk nÃ¥r jeg løper. Fordi det er pÃ¥ min hjemmebane – og der er jeg ikke usikker. Der tør jeg i veldig stor grad gjøre egne vurderinger og Ã¥ gjennomføre de, uten Ã¥ tenke pÃ¥ de fordømte konsekvenser som finnes i alt annet her i livet.
Ved løping så er verste konsekvens at du ikke løper så fort som ønsket, det er hvertfall en konsekvens jeg kan leve med.
Det jeg dog alltid opplever – er at de første 2-3 minuttene av en løpetur / konkurranse, alltid er litt in the twilight zone. Jeg mÃ¥ liksom fÃ¥ av meg den usikre Tim og komme opp som den høye og mørke Tim…

hoy
Høy og mørk FØR løpetur….

De minuttene er ganske merkelige og jeg opplever de hver eneste gang. Det blir som om jeg må liste meg i gang så ingen ser meg. Det blir reneste evolusjonsteorien, hvor jeg går fra krabbende til løpende.
Den prosessen er det samme hver gang – men uansett om resten av løpeturen ikke alltid føles sÃ¥nn 100 % perfekt – sÃ¥ har jeg allikevel reist meg ! Og det er faktisk viktigst!

Det er 6 dager til jeg skal stå på startstrek i New York og høre Frank Sinatra synge. Han er visst alltid på høytaler før start med sangen sin om New York. Jeg har aldri forresten likt han . Så den sangen hører nok ikke jeg mest på.
Jeg vet jeg vil ha samme følelse som over der jeg står og venter. Jeg vet det vil være kaos i hodet og følelser. Jeg vet jeg vil være usikker også. Jeg vil tilogmed kanskje også bare løpe å gjemme meg.
Samtidig sÃ¥ tenker jeg at jeg mÃ¥ være den jeg er – uansett. Og at hver løpetur lever sitt eget liv. Kanskje burde jeg bare se pÃ¥ hele maratonen som en løpetur – og ikke noe annet?
Eller kanskje burde jeg bare se for meg han som satt i vinduet for lenge siden – og innse at jeg har kommet langt siden den gang. Da har jeg egentlig ikke sÃ¥ mye Ã¥ tape…

Det er 6 dager til start, mine 2 siste løpeturer har vært de tregeste av alle i Ã¥r. Jeg har fÃ¥tt den siste omgangen med ordentlig massasje i dag. Beina verker forsÃ¥vidt litt av massasjen ennÃ¥ men jeg føler meg ganske klar…
Og tenker at jeg uten løpingen aldri hadde fÃ¥tt oppleve New York heller. SÃ¥nn sett sÃ¥ vant gutten i vinduet tilslutt – uansett.
Hvem bryr seg om 2.59.59 da ?

motivational-message-for-marathon-runners-to-wish-good-luck-640x480

God som faen

Jeg skal ikke finne meg en skrivestue i Lommedalen Ã¥ begynne skrive noveller om løping – i hvertfall ikke ennÃ¥…Men kanskje senere nÃ¥r jeg ikke har sÃ¥ mye annet Ã¥ fordrive tiden med.  Uansett sÃ¥ noterte jeg meg følgende bak øret i gÃ¥r kveld, mens jeg sÃ¥ pÃ¥ en sann film om løping fra USA :
latter forlenger livet. Løping forlenger mitt liv. Løpingen er solen. Aldri gi opp. Bare fortsette.

Ganske usammenhengende, men til sammen helt riktig – for meg !

Humor er selvsagt bra altsÃ¥, sÃ¥ jeg ler ganske mye egentlig – og prøver nok Ã¥ le mest mulig og mye av meg selv. Jeg har aldri hatt problemer med Ã¥ le av meg selv, heldigvis – men om latter alene forlenger livet mitt er jeg usikker pÃ¥. At løping derimot gjør det – vet jeg. For løpingen gjør at jeg kommer nærmere min mÃ¥te Ã¥ takle livet pÃ¥. Ã… løpe blir aldri for meg et utstillingsvindu hvor jeg skal nærmest uten stans skal vise hele verden at  Tim Bennett , se det er en fantastisk bra løper det!  Løpingen er mer en greie hvor jeg aldri gir opp. Fordi løpingen gir meg bensin til Ã¥ tørre Ã¥ vise verden at jeg er god som faen!

Da blir løping solen min, som gjør at jeg selv pÃ¥ dÃ¥rlige dager hvor jeg ligger i sengen og egentlig ikke vil stÃ¥ opp, fordi jeg kjenner at jeg har en indre uro – faktisk stÃ¥r opp!
Det gjelder Ã¥ aldri snu rumpa til – for da har jeg gitt opp….
Noen ganger er det lett Ã¥ tenke sÃ¥nn, det er faktisk ganske lett Ã¥ gi opp. Og noen ganger BURDE jeg faktisk gi opp….Men da snakker vi spesifikke greier. Løping kan jeg ikke gi opp, for det er fristedet – hvor jeg jeg kan være fri fra meg selv Ã¥ bare være til.
For meg er hver dag en liten kamp – som avhenger av hvor mye indre uro jeg har. Noen dager gÃ¥r det helt fint ( de fleste) – men andre dager er uroen større…Da er det godt Ã¥ ta pÃ¥ seg løpeskoene Ã¥ bare fly avsted.

Selvsagt er jeg ikke god som faen hver dag, med løpesko på. Men gleden av å bare gjøre, se på alt som foregår og kjenne at uroen sakte forsvinner er godt.
Det er ogsÃ¥ veldig godt Ã¥ løpe sammen med folk jeg liker Ã¥ være med . Folk som tÃ¥ler at jeg er litt opp og ned. Folk som egentlig ogsÃ¥ ikke lar meg gakke avgÃ¥rde og bare synes synd pÃ¥ meg. De er ærlige og sier alltid sin mening. Selvsagt trenger jeg Ã¥ høre at alt er ikke ræva og at jeg ikke kan være god som faen i alt. Det kalles lynavledere….Alle trenger en lynavleder.

Men i gÃ¥r – pÃ¥ selveste Hytteplanmila dagen hadde jeg ingen  tanker om Ã¥ være kjempegod. Tid var ikke det viktigste. Det viktigste var Ã¥ kjempe pÃ¥ en mÃ¥te som jeg kunne være stolt av etterpÃ¥ – for meg selv. OgsÃ¥ kan man jo si at det bare er tull liksom – men sÃ¥nn er det jo ikke.
SÃ¥ i bilen ut dit tenkte ikke jeg pÃ¥ km tider, heller ikke pÃ¥ at jeg mÃ¥tte slÃ¥ han eller henne. Jeg tenkte mest pÃ¥ Ã¥ treffe bra folk, løpe en tur og dra fornøyd hjem igjen. Og at jeg faktisk mÃ¥tte rekke starten….Og at jeg kanskje mÃ¥tte pÃ¥ do før start.

Heldigvis rakk jeg begge deler, jeg rakk tilogmed Ã¥ varme opp med 2 km jogg til start. Og Ã¥ hilse pÃ¥ enda noen bra folk. Joggingen kjentes ok ut – ogsÃ¥ denne lørdagen valgte jeg riktig sko.
I starten er jeg mest redd for å tryne, for jeg syns det er trangt og er veldig oppmerksom. Heldigvis klarer jeg å styre unna ett fall og kommer greit avgårde.
Det fine med sÃ¥nne løp som Hytteplanmila – er at jeg kjenner veldig mange, da er det gøy Ã¥ løpe løp. Og noen snakker alltid til meg og løper forbi. Morten gjorde det, men bare det at han faktisk tar seg tid til det opplever jeg som fint.  For meg betyr det faktisk noe!

I gÃ¥r hadde jeg en sÃ¥nn dag hvor jeg er uredd. Jeg kunne bare løpe med lette steg Ã¥ kjenne at alt funka. Det var som Ã¥ fly liksom og egentlig vil jeg «leke» at jeg fløy – ta flyvern liksom 🙂
Men da hadde nok flere tenkt at nå har det rabla fullstendig, så jeg fløy inni meg jeg !
Det er lett Ã¥ løpe nÃ¥r det er DU som er den offensive, da flyter det meste. Og stedenfor Ã¥ vente pÃ¥ saker og ting – sÃ¥ jager jeg  videre. Og jeg er god som faen til Ã¥ jage pÃ¥ dager som i gÃ¥r. Den gruppa som ligger 100 meter foran er ikke uoppnÃ¥elig – det er en utfordring jeg tar pÃ¥ strak arm. Konsekvenser teller ikke, det som teller er Ã¥ løpe som en geopard etter den hjelpeløse flokken som ennÃ¥ ikke har oppdaget meg.

I dagliglivet er nok jeg stort sett den føyelige som ikke alltid tar opp hansken. I går tok jeg opp alle de hanskene og noen til.
Selvsagt kjenner jeg ogs̴ etterhvert at geoparder ogs̴ kan bli slitne Рmen geoparder flest har bra kondis og en bra stayer. Det hadde jeg i g̴r..
SÃ¥ etter smÃ¥tt utrolige 37.45 er jeg i mÃ¥l…Jeg har løpt et løp som nok er det beste jeg har gjort pÃ¥ en god stund. Og jeg har gjort det ved Ã¥ bare fortsette. Ikke stoppe opp underveis Ã¥ kjenne pÃ¥ at det koster Ã¥ løpe fort – men bare fortsette…

hytteplanmila_bjorn_hytjanstorp_foto
Litt vondt har man jo, men det er fantastisk å jobbe med hodet der og da . FOTO : BJørn Hytjanstorp

Tiden betyr igjen ganske lite Рegentlig. Det som er viktig er alts̴ m̴ten den ble oppn̴dd p̴.
OgsÃ¥ snakker man igjen med masse bra folk og er like stolte av de som – av meg selv. Løping er universiell glede det og alle viser det pÃ¥ sine mÃ¥ter. SÃ¥nn sett er det en fryd Ã¥ sitte inne i den stappfulle hallen  med tidenes dÃ¥rligste sveis Ã¥ bare se pÃ¥ !

heisveis
Christian, han som tok dette bildet er en fantastisk god kamerat. Men noen ganger Christian bør du si fra om hvordan jeg ser ut…..Hei sveis liksom 🙂

Nå er det 14 dager til New York maraton. Og jeg har lagt min egen list ganske høyt med Hytteplanmila i går. I teorien er jeg elegant under 3 timer. Men praksis sier meg at jeg ikke kan tenke sånn. Fortsatt skal jeg forberede meg godt.
Jeg er god som faen, uansett som jeg løper under eller over 3 timer der borte. Det er viktigst for meg !

The truth about dogs and cats…

Er tittel på en film som absolutt ikke handler om katter og hunder.
Den handler derimot om mennesker…Og hvordan takle livet. Jeg trenger ikke verken en hund eller katt for Ã¥ takle mitt liv – men jeg trenger nok et par løpesko ( eller 40 til ….). for nÃ¥r ting ikke gÃ¥r helt som man vil og man sitter der inne i hjørnet og egentlig ikke vet veien ut – sÃ¥ er det altsÃ¥ løpeskoene som er redningen.
Kanskje er det utleverende Ã¥ skrive sÃ¥ mye om egne tanker som jeg noen ganger gjør, men jeg gjør det mye for Ã¥ forklare hvorfor jeg løper sÃ¥ mye – og at det faktisk hjelper mot helt andre ting enn Ã¥ se bra  ut – eller være i god form.

Psykisk helse er minst like viktig. Min psykiske helse trenger løpeskoene…For alle sammen trenger en plattform hvor de regjerer og kan gjøre alt uten konsekvenser. Den plattformen er for meg løping. Ganske ofte tenker jeg for mye – for lenge. Det funker faktisk ganske dÃ¥rlig og fører noen ganger til mindre heldige hendelser..Jeg har hatt noen av de gjennom de siste Ã¥rene og nÃ¥r jeg nÃ¥ skal prøve Ã¥ manne meg opp til Ã¥ være en bedre utgave av meg selv – sÃ¥ er det viktig Ã¥ se fakta.
Og det handler for meg om Ã¥ stole pÃ¥ meg selv, godta at jeg er bra nok , puste nok – og lenge nok til Ã¥ gjøre ting uten Ã¥ handle i ren panikk. For Ã¥ gjøre saker i panikk er nok ikke en bra greie.

Fysisk aktivitet – og for meg løping, har en beroligende effekt og en oppbyggende. Alle trenger Ã¥ kjenne pÃ¥ mestring og særlig de av oss som ikke har katter og hunder rundt oss – men heller noen demoner pÃ¥ skuldern :). SÃ¥nn sett burde fysisk aktivitet være definert som medisin. En medisin som i tillegg har en bra bieffekt : du blir i bra fysisk form ogsÃ¥ !

Skal man trekke min egen paralell litt lenger og pense det inn mot det eneste som stÃ¥r i hodet mitt nÃ¥ : nemlig maraton  i New York – sÃ¥ ser jeg jo et mønster…For jo lenger det blir, desto dÃ¥rligere takler jeg det..Jeg løper klart bedre pÃ¥ kortere distanser og har en mye større ro nÃ¥r jeg løper de korte løpene..PÃ¥ maraton blir jeg utÃ¥lmodig og nÃ¥r tankene da gÃ¥r litt for langt, sÃ¥ sprekker det. Akkurat som i mange episoder i livet mitt, jeg takler det ikke og faller sammen ( pÃ¥ maraton), eller gÃ¥r helt i vranglÃ¥s ( i livet).
Da tenker man jo at det hele ligger i forberedelser, men sÃ¥ enkelt er det jo ikke…For jo lenger tid jeg fÃ¥r til Ã¥ tenke pÃ¥ at jeg ikke duger – jo mer sier det BOOM..Og stÃ¥r jeg pÃ¥ startstrek i New York med det i bakhodet ligger jeg litt dÃ¥rlig an…SÃ¥nn er det Ã¥ løpe maraton en dÃ¥rlig greie, siden løping liksom er min redning.

Heldigvis er jeg mer bevisst pÃ¥ disse tingene nÃ¥ enn før, for jeg mÃ¥tte jo stikke fingern i jorden Ã¥ spørre meg selv om hva som er galt med meg…
Det er nok ikke så mye galt med meg, men selvtillit er nok et  stikkord.

I går skulle jeg løpe Skjennungstua Opp, et lite lokalt løp funnet opp av Heming Leira. Alle løpene som han står bak, står for det jeg ønsker med aktivitet for alle. Det er inkluderende, det er enkelt, det er harmløst og du kan gjøre akkurat hva du selv vil ut av det. Jeg elsker de løpene!
Og dermed kunne jo ikke Skjennungstua Opp gå galt!
Motbakke er noe jeg kun liker i konkurranse, på trening er bakker bare vondt, tungt og innebærer å løpe med betongbein.
I konkurranse derimot så endres tankegangen sånn sett ganske mye. Da ser jeg bakkene som en utfordring og vet nøyaktig hvordan jeg skal gjøre det.

skjennungstua
Litt over halvveis. Bak meg har jeg en meget bra løper i sånn ca samme alder , Lars Sverdrup-Thygeson. I går slo jeg han, det skjer ikke ofte, for Lars løper alltid bra !
FOTO : Stian Schløsser Møller/stiansmollerfoto.no

SÃ¥ akkurat som pÃ¥ lørdag opp Wyller – lar jeg folk løpe nÃ¥r starten gÃ¥r og bruker den tiden jeg trenger for Ã¥ finne rytmen og Ã¥ la kroppen bestemme nÃ¥r kjøret skal begynne. Sakte men sikkert roer den lett anstrengte pusten seg og jeg kan begynne den nøysommelige jobben med Ã¥ spise deltagere.
For det er faktisk s̴nn jeg tenker : jeg skal spise deltagere! Ikke ta alle i en jafs, men jobbe meg gjennom spisinga Рp̴ en metodisk m̴te.
Jobben er ikke ferdig nÃ¥r en er tatt, da venter neste og sÃ¥nn gÃ¥r løpet liksom. PÃ¥ sÃ¥nne korte løp har jeg en tÃ¥lmodighet og tro pÃ¥ det jeg gjør slik at hele det scenarioet virker. Selvsagt hjelper det Ã¥ være godt trent og ha en bra kondisjon, jeg vet jeg har det…Ergo blir det ganske «lett».
Jeg hadde definitivt høyere puls i gÃ¥r enn lørdag – helt naturlig siden stigningen er lettere og det Ã¥ løpe med større fart er mulig.

I gÃ¥r hadde jeg en bra dag opp de 5,7 km. Jeg fant mitt tempo, kom riktig i gang og kunne hele veien justere tempoet. Selvsagt merker jeg ogsÃ¥ kjøret men gjennom fokuset jeg har, sÃ¥ klarer jeg hele tiden Ã¥ løpe med samme presisjon. Mekanikken funker liksom 🙂
Og vel pÃ¥ toppen – er det bÃ¥de vondt og deilig. Deilig fordi jeg har klart Ã¥ følge planen min. Vondt fordi det er over….For nÃ¥r jeg løper bra og presterer vil jeg jo ikke at det skal slutte..
Tenk om det kunne være slik at jeg hadde samme tanker i hodet etter mÃ¥lgang i New York…Da er jeg hvertfall kurert i maraton…

Abby: I have to tell you something.
Brian: What?
Abby: The other night on the phone…I’m pregnant.
Brian: Oh darling…are you sure it was me?
Abby: I don’t know. I made a lot of phone calls that night.

( Fra filmen the truth about dogs and cats )

 

 

Unaiten states of amerka

Det er under 5 uker til den gamle mannen skal danse i gatene i New York.
Her jeg sitter og skriver – sÃ¥ tror jeg det faktisk kan bli en artig dans. Jeg er nærmere samba enn slow fox  akkurat nÃ¥ , kjennes det som.
Men i min verden, som i de fleste andres sÃ¥ gÃ¥r livet opp og ned – og garantien for suksess opp Central Park er i høyeste grad 50/50.

Sist uke fikk jeg 130,2 km – det er en helt grei uke egentlig. det beste med uka er at beina ble bedre jo lenger ut i uka jeg kom, sÃ¥ det der med Ã¥ starte uka med rolige turer pÃ¥ rundt timen – ser ut til Ã¥ være en ok plan.
Den første hardøkten skulle bli Sognsvann Rundt Medsols forrige onsdag. Jeg ruslet glad og fornøyd ned til vannet og tenkte at det skulle bli ok å varme opp med en rolig runde rundt vannet.
Men noen ganger sÃ¥ er det ikke alltid jeg fÃ¥r med meg alt som skjer i verden. Denne gangen hadde jeg ikke fÃ¥tt med meg at jeg skulle være tidtager pÃ¥ SRM…

SÃ¥ istedenfor Ã¥ fÃ¥ en rolig runde for Ã¥ bli litt varm, ble jeg sittende pÃ¥ en kald stol, i shorts og tskjorte og legge inn folk som skulle løpe.. Jeg frøs ordentlig der jeg satt – men hadde jo bare meg selv Ã¥ takke da…
Etter å ha vist mine dådyrøyne og spurt pent, fikk jeg allikevel lov til å løpe mine 3 planlagte runder.
Etter Ã¥ ha sittet stille og fryst i 15 min før start, sÃ¥ var all muskulatur iskald…Nesten hele første runde gikk med til Ã¥ tine muskulaturen. Hver eneste kroppsdel var bare kald og ingenting var lett. Det kjentes mer som om ting og tang kunne brekke nÃ¥rsomhelst og løpsfølelsen var mer som usmurt sykkelkjede i en forgjeves jakt etter olje.
Det eneste positive var at jeg pÃ¥ tross av kulde og alt – løp sÃ¥nn ca slik jeg skulle, litt raskere enn maratonfart.

All good liksom 🙂

Planen var ogsÃ¥ Ã¥ løpe «Oslos Bratteste» lørdag – men uten Ã¥ lade opp. Den bakken skulle bare være en treningsøkt, uansett hvor slitne beina evnt var. Det er forsÃ¥vidt sÃ¥nn jeg ogsÃ¥ liker Ã¥ løpe egentlig. Da er liksom presset pÃ¥ meg selv bort og forutsetningene litt enklere.
Jeg løp 10 km pÃ¥ morran sammen med Ole Arne – de var ikke sÃ¥nn veldig lette og det gjorde vondt i setet…
Planen var  å jogge til start ( ca 5 km). Men jeg mÃ¥tte tilslutt ta trikken for Ã¥ i det hele tatt rekke starten…Jeg var i startomrÃ¥det 4 min før start…Og rakk akkurat Ã¥ kle av meg Ã¥ komme meg til start.
Jeg hadde ingen planer om å sette pers ,jeg trodde at jeg ikke var i god nok shape til det. Så klokka tenkte jeg ikke å se så mye på. Jeg skulle i utgangspunktet bare pådra meg syre jeg !
NÃ¥r starten gÃ¥r, lar jeg de fleste bare løpe og legger meg pent bak. Den første bratte kneika( ny av Ã¥ret) – kom fort – den var bratt de luxe!
Setet likte ikke motbakkeløpingen gitt og det gjorde ganske vondt.  Men jeg skulle bare jobbe metodisk å vente på at syra kom.
Litt lenger oppe i bakken sÃ¥ jeg en tskjorte det stod RUTER pÃ¥ – og straks kjente jeg igjen duden innafor trøya : Erik.
Jeg passerte og hilste, hvorpÃ¥ han sporenstreks økte farten og løp forbi igjen…Jaja, tenkte jeg – la han løpe…

Men bittelitt lenger oppe hadde Erik fÃ¥tt det litt og jeg passerte han igjen. Denne gangen kom han ikke tilbake. Løpingen gikk jevnt, tempoet var det samme hele veien og jeg passerte folk i bakkene ganske greit. Før de siste 900 m kom det en bitte liten gutt opp pÃ¥ siden av meg og jeg heiet pÃ¥ han og tenkte at det hadde vært stilig og vært like gammel som han…
Første gang jeg kikket på klokken var etter 18 min ca.
Og hadde vel noen 100 meter igjen. Hoderegning har aldri vært min styrke, sÃ¥ jeg fant ut at jeg hadde 5 min pÃ¥ meg til Ã¥ komme opp pÃ¥ ca 21 min…
50 meter lenger opp slo fasit meg i hodet : jeg hadde 3 min, ikke 5 min 🙂

Jeg løp pÃ¥ 21.02. 7 sekunder raskere enn tidligere pers. Jeg fikk aldri syra og hadde egentlig løpt ganske enkelt opp bakken. Ikke var jeg sliten heller, heller litt mer sÃ¥nn : var dette alt? Og følte meg litt snytt…
Joggeturen hjem etterpå var som å løpe med nye bein!

14572075_10207625254571354_2147152281_o
PÃ¥ bildet ser jeg faktisk ganske sliten ut, men jeg følte meg ikke sÃ¥nn…Ser du godt etter sÃ¥ stÃ¥r det en kjent kar og heier…FOTO : Hanne Winje

Søndag skulle jeg løpe med Ole Arne – vÃ¥r vanlige langtur pÃ¥ grusveiene i marka. De turene er ukas beste egentlig, for praten gÃ¥r lett om alt mulig og vi ler mye, selvom vi til tider ser ut som 2 gamle herremenn pÃ¥ blÃ¥bærtur.
Men denne morningen ville jeg prøve noe nytt…Først ta frem splitter nye løpesko som test til NYC, deretter Ã¥pne løpeturen med 4 x 1000 meter i maratonfart, for sÃ¥ Ã¥ løpe med Ole Arne – og tilslutt løpe 2 x 1000 pÃ¥ veien hjem.
Hvordan jeg resonnerte rundt denne planen vet jeg ikke – det bare ble sÃ¥nn! Som det ofte gjør nÃ¥r jeg lar tankene slippe fri!
Jeg løp 4.18, 4.08, 4.03 og 4.06. Det positive var at de alle gikk under terskel og at jeg fikk røska litt i muskulaturen før Ole Arne dukket opp. Så langturen føltes for min del enkel. Og de nye skoene satt også perfekt.

Jeg var mer spent pÃ¥ de 2 x 1000 etter Ã¥ ha løpt til sammen 30 km. Og ganske riktig – den første gikk «tregt» ( 4.23) . Jeg tenker at det satt mest i hodet fordi jeg ikke trodde jeg skulle klare Ã¥ løpe fort! PÃ¥ den siste var det derfor full skjerpings – og vips, sÃ¥ løp jeg pÃ¥ 4.14!
Hva jeg fikk ut av den økta ? Aner ikke….
Men jeg fikk løpt noen 1000 metere da – er jo ikke fy skam det heller.

Fortsatt er det massevis av tid til Ã¥ tulle bort greiene pÃ¥. Av erfaring sÃ¥ er det ofte de siste ukene jeg er dÃ¥rligst pÃ¥. Det derre med Ã¥ slippe opp – har aldri vært min beste gren. Jeg vil jo løpe! Det er jo det Ã¥ løpe hver dag som er stilig..Samtidig vet jeg jo at alle lærebøkene sier noe om Ã¥ slippe opp..
En ting jeg gjør annerledes da, er at jeg nÃ¥ gÃ¥r til massør jevnlig. Psykisk sÃ¥ hjelper det veldig og de neste ukene blir det mer av det. Det gjør noe sÃ¥ inn i granskauen vondt nÃ¥r hun jobber med sete / hamstring – men jeg føler meg alltid som et nytt menneske nÃ¥r jeg gÃ¥r ut derifra. Og i min alder er det gull verdt  ….

When you run the marathon, you run against the distance, not against the other runners and not against the time.

Haile Gebrselassie

Livredd

Livet blir hva man gjør det til , har jeg lest flere steder.
Og det stemmer faktisk veldig godt har jeg funnet ut. Ikke alt du gjør i livet blir som det er tenkt, massevis av ting er sagt, minst like mange ting er gjort – og mye av det kom bare helt ut av det blå.
Også kan man sitte å se ut av vinduet å tenke : hva hvis jeg hadde gjort det annerledes?
Det fine med livet – er at det får jeg aldri svar på….
Jeg er ikke en sånn filosof av legning, som konstant sitter og tenker på livets forunderlige verden. Men mange ganger kjenner jeg at jeg er litt livredd…

Livredd for å den ene feilen som liksom snur opp ned på alt. Kanskje burde jeg bare slutte å være livredd, kanskje burde jeg bare leve akkurat NÅ – og kjenne på at akkurat i det ene nanosekundet som er NÅ – så er alt bra.
Og kanskje burde jeg begynne å tenke litt sånn, da hadde jeg sluppet ganske mange sider i boka mi – under kapittelet – livredd.

Livredd er aldri bra, da gjør du feil i neste scenario. Eller feil er ikke riktig ord heller – mer sånn at du presterer litt sånn galt bare.
Livredd kan også være ”litt” bra – jeg er jo alltid livredd de gangene jeg har svømt i Hardangerfjorden på Norseman. Og særlig første gangen. Jeg husker jo godt panikken som kom i det jeg traff vannet og kjente instant at NÅ er jeg virkelig nære den endelige slutten…Ikke noen god følelse i et element du absolutt ikke takler – eller i hvertfall tror du ikke takler! Og den hendelsen kan ganske lett gjenkjennes i andre kapitler av mitt liv.
Det er mye jeg tror jeg ikke takler – og da handler man gjerne urasjonelt under press. For istedenfor å tenke – så gjør man bare.

Så også på svømmingen i Norseman første gangen : jeg tenkte ikke, jeg bare gjorde…Og etter en ganske lang stund i vannet kommer man opp og er bare lykkelig for å være i live.
Så lykkelig at resten av Norseman er nødt til å bli en suksess, ganske enkelt fordi jeg overlevde fjorden!
Jeg sammenligner ofte livet med idrett – det er mange nedturer og mange oppturer som er sammenlignbare. Men det meste løses når man får et startnummer på brystet – da blir jeg en helt annen person, omtrent som Clark Kent når han har fått på seg kostymet sitt…Jeg blir absolutt ikke uovervinnelig og kryptonitt har jeg ikke – men tydeligvis så funker ting bedre da.
Ergo har jeg tenkt mange ganger at jeg burde ha et startnummer i baklomma hele tiden – for så å ta det på når alarmen i toppetasjen går…

halvmaraton_tim_bennett_img_1570
Stor og sterk Рmed startnummer p̴ ! FOTO : Heming Leira /kondis.no

På samme måte kan jeg sitte å gruble før en løpetur også. Og være redd, livredd for at jeg ikke får til det jeg har tenkt å gjøre på dagens løpetur. Sånn er det ofte. Noen ganger er løsningen å løpe med andre, for da slipper jeg å tenke så mye. Da kan jeg leve i nuet og ha det moro. Sikkert mange som har tenkt at jeg både har diagnose sånn og slik fordi skravla går ustanselig og mye av det som kommer ut er ganske lavt i iq verdi. Men sånn blir det når jeg lever akkurat der og da – når verden utenfor x antall løpesko ikke finnes – da har jeg en luftlomme til å bare være. Være meg selv uten å være livredd…

I dag skulle jeg løpe intervaller : 10 x 1000 m…Alle signaler sa meg at det kom til å bli slitsomt – og at det kunne ende som ren katastrofe.. Oppvarmingen til og rundt Sognsvann var tung og treg. Alene var jeg også, noe som ikke er optimalt for da er tankene ganske tilstede. Jeg er redd for og mislykkes og redd for at jeg ikke klarer å få det til. Litt nølende starter jeg på første intervall og redselen for å feile er der. Det blir som å liste seg frem slik at ingen skal se at det går sakte.
Jeg løp alle 10 intervallene, jeg løp de med kortere pauser enn tenkt – og de gikk fortere enn tenkt.
Og når jeg etterpå jogget hjem så var jeg oppriktig GLAD på egne veier. Jeg hadde ikke feilet!

Mye mulig setter jeg hele tiden mine evner opp til tiltale, ingen god plan egentlig. Hverdagen er heller ikke som en intervall hvor du hele tiden har muligheten til å gjøre det bedre. I hverdagen er det ofte det du gjør der og da som kan velte hele lasset..
Sånn sett er løpingen lettere. Ofte tenker jeg derfor at jeg kanskje burde opptre som når jeg løper – i dagliglivet. Kanskje , eller ganske sikkert så hadde jeg sluppet mye dumt – og vondt.

Men blitt en dårligere løper…

Nå er det 8 uker til New York maraton – jeg er ikke redd for den. For jeg klarer fint å komme gjennom den. Jeg er heller ikke redd for at jeg ikke klarer å løpe under 3 timer. Tiden blir hva den blir, men jeg fortsetter å jobbe for å kunne være i  stand til å klare det. Men jeg kommer uansett til å være livredd de 4 -5 siste sekundene før start. Sånn er det bare!

kara

Løpe med djevelen

I dag sÃ¥ jeg Spania Rundt pÃ¥ tv’en -og i en  reklamepause dukket det opp en greie fra  TV-shop om en eller annen vidundermaskin som ved 5 minutters trening hver dag, bla skulle gi deg slanke bein!
Reklamen sa ogsÃ¥ at denne maskinen var MYE bedre enn løping – fordi løping tar tid!  Jeg tror faktisk jeg sa til meg selv HØYT : løping tar tid, som en reaksjon…Snakk om Ã¥ prøve Ã¥ selge produkter for enhver pris a.
Løping tar tid hvis du trener mye ja, men det reklamen ikke sa noe om er at løping er ganske effektiv trening da OG du får slanke bein.
Løping kan ogsÃ¥ gi trege bein…Eller tunge – eller bÃ¥de tunge og trege. Mine føles som de er det ganske ofte egentlig. Noen vil sikkert si at det kanskje ikke er sÃ¥ rart da, fordi jeg trener for mye that is. Jeg kan sikkert argumentere i mot det – men tenker at det ikke er viktig. For løpinga mi angÃ¥r jo bare meg egentlig 🙂

Og det er bare jeg som kjenner pÃ¥ hvordan det er Ã¥ ta de skjelvende første skritt pÃ¥ de samme beina. I morges ble jeg ogsÃ¥ tatt igjen av en dame rundt Sognsvann, som jeg trodde jeg greit skulle holde bak meg…Min reaksjon ?  Faen tenkte jeg, hva gjør jeg nÃ¥ a ? Og dama løp faktisk fra meg før jeg fikk summet meg! Egentlig burde jeg jo bare la henne løpe uten Ã¥ tenke over det. Løping er for alle og alle løper sitt løp utifra sine grunner, vaner, handlinger og mye annet rart…Det blir som en motorvei det, hvor biler i alle størrelser kjører i forskjellige farter. Vel er det farts sklilter der, men de fleste kjører allikevel enten over eller under uansett. Og pÃ¥ motorveien bryr jeg meg lite om det.

resfjellet
Med reklamen på og startnummer på magen !

Men i dag, sÃ¥ brydde jeg meg om hu dama som i joggebukse løp fra meg…Jeg hadde jo ordentlig løpeshorts, med reklame pÃ¥. Jeg hadde ordentlig løpetrøye – ogsÃ¥ med reklame pÃ¥ ! Jeg hadde løpesko som var 6 km fra Ã¥ runde 1000 km løpte km ( Strava holder orden pÃ¥ alt ) og jeg burde jo strengt tatt nesten bare skjene ut i skogen Ã¥ dø…
Selvsagt gjorde jeg ikke det Рistedenfor s̴ fikk jeg orden p̴ tankene og gjorde det eneste riktig : jeg tok henne igjen!
Noen ganger her i verden sÃ¥ man sette skapet pÃ¥ plass og ta ansvar. Jeg løp «lett» forbi og prøvde Ã¥ se ut som jeg var en løper – jeg hadde tross alt reklame pÃ¥ meg 🙂
Det morsomme er dog at jeg allikevel kikket meg litt nervøst tilbake, bare for Ã¥ se om hun kom til Ã¥ svare…Hadde hun gjort det OG tatt meg igjen en gang til – sÃ¥ hadde jeg nok lagt løpeskoene bort – og heller kjøpt den vidundermaskinen fra TV-shop. Hun var ikke djevelen, hun var faktisk bare en jogger som hadde bedre bein enn meg der og da.
Dem lille smarte delen av meg, vet jo at jeg nok hadde slått henne i vilket som helst løp..

Greia er vel heller at jeg ikke lenger er p̴ motorveien hvor alt er smooth Рog fart bare er snakk om ̴ gire til rett tid. Jeg er ute p̴ den litt humpete sideveien og har bare de tunge girene igjen.
Jeg prøver Ã¥ se elegant ut uansett og reklamen hjelper jo litt – tenker jeg. Da ser jeg litt proff ut og folk tenker sikkert at han trener sikkert sÃ¥ mye og sÃ¥ hardt – at nÃ¥ er han bare ute og jogger..
Det føles som jeg jogger by the way 🙂
Og foran hver eneste intervalløkt jeg nÃ¥ har – sÃ¥ er jeg mest spent pÃ¥ om jeg klarer Ã¥ løpe sÃ¥ fort som jeg skal!
Men when push comes to show – sÃ¥ leverer jeg faktisk. Utifra hva jeg skal gjøre om 10 uker i New York – sÃ¥ leverer jeg. Men i forhold til «vanlig» standard har jeg litt Ã¥ gÃ¥ pÃ¥. Og kanskje justerer man nivÃ¥et litt bare sÃ¥nn for Ã¥ føle at ting er pÃ¥ stell.
Og kanskje har jeg ikke djevelen løpende bak meg lenger – for da hadde jeg løpt fortere…
Og kanskje er det like greit. For det er veldig lite sjarm i å ha den typen etter seg.

Ikke vet jeg, men løping er uansett mye bedre enn Ã¥ stÃ¥ 5 minutter hver dag pÃ¥ en maskin, som gir deg en totaltrent kropp pÃ¥ 1 uke..SÃ¥ jeg kommer nok til Ã¥ velte ut av senga i morgen tidlig ogsÃ¥, halte ut pÃ¥ badet ( alle sier det ser ut som jeg halter nÃ¥r jeg gÃ¥r) – det er alder sier jeg da…
Kanskje blir det løping med reklame pÃ¥ i morgen ogsÃ¥ – image er fortsatt everything u know og garantert har jeg ordentlig løpesko pÃ¥. Retningen er som mange ganger mot Sognsvann. Ergo kan det være at den samme damen i den samme joggebuksen kommer løpende – og vips har jeg djevelen bak meg 🙂
Men denne gangen skal hun bare fÃ¥ løpe forbi meg hvis hun klarer. For hvorfor skal jeg løpe ETTER djevelen 🙂

th

Ikke tenke, bare leke

Jeg har aldri vært spesielt engstelig for Ã¥ gjøre ting jeg ikke er forberedt pÃ¥, sÃ¥ nÃ¥r min gode venn André sist onsdag spør om jeg vil overta hans start pÃ¥ Oslo Triathlon hadde jeg egentlig lyst med en gang. Jeg mÃ¥tte bare tenke litt over at jeg da ville «tape» noen km med løpesko i forhold til André 🙂
Men lysten til å gjøre noe morsomt vant gitt!

Så lørdag morgen syklet jeg ganske fornøyd opp til Sognsvann og gledet meg til å ha det gøy i noen timer. Prestasjon og sånt tenkte jeg nada på. jeg skulle ikke delta fordi jeg måtte prestere. jeg skulle delta fordi triathlon er moro.
Jeg hadde ikke svømt ute i Ã¥r, ei heller syklet mer enn 2 turer pÃ¥ landeveissykkel heller. Ergo som vanlig stoler jeg pÃ¥ at min kondisjon drar meg greit gjennom – det gjør den alltid!
Også var jeg litt lysten på å se om all styrke / core trening jeg nå gjør ville merkes på svømmingen. Det var nesten det jeg var mest keen på å finne ut av !

Starten gikk kl 0900, det var 16 grader i vannet, ikke veldig varmt – men helt greit. Jeg var sÃ¥pass dÃ¥rlig forberedt at jeg ikke hadde strammet brillene ordentlig heller, sÃ¥ det kom vann inn pÃ¥ det ene øyet jevnt og trutt…Kanskje burde jeg bare ha stoppet og fikset det – men den tanken tenkte jeg faktisk aldri !!!
Svømmingen gikk bra – til meg Ã¥ være. Jeg følte jeg lÃ¥ bedre i vannet og at jeg hadde en mer stabil kropp. Samtidig som armene mine var sterkere enn noensinne. Ikke sÃ¥ rart egentlig for nÃ¥ tar jeg jo 25 push ups hver dag, etter Ã¥ ha startet pÃ¥ 7 stk for noen mÃ¥neder siden. Det positive sÃ¥nn sett er at jeg har ganske mye Ã¥ gÃ¥ pÃ¥…

svøm
Tim the swimmer. Ganske alene som vanlig 🙂

jeg brukte 44 min i vannet, det er ikke fort – men allikevel raskere enn før og det med null turer ute i Ã¥pent vann. I skiftesonen har jeg som vanlig god tid – sÃ¥ god tid at jeg satte meg ned pÃ¥ bakken for Ã¥ ta pÃ¥ sokker og sko. Hvorfor skal jeg stresse og mase stÃ¥ende, nÃ¥r jeg kan gjøre alt like fort sittende uansett?
Syklingen hadde jeg også gledet meg til. For sykling er ganske gøy faktisk. Så det å sette seg på jernhesten i retning Maridalen var helt kanon. Dalen var full av syklister i alle fasonger. Og jeg tenkte at sånn sett så må triathlon være en ypperlig breddeidrett. For alle er som regel god i en av grenene slik at det hele jevner seg ut. Samtidig så er kampen egentlig bare mot deg selv.
Ofte så føler jeg at jeg teknisk sett er like god på sykkel som med løpesko. Og tror at jeg kunne ha syklet ganske så bra hvis jeg hadde gått inn for det.  Sykling er også veldig i gøy  forhold til det å planlegge hvordan jeg skal sykle flatt vs bakker osv. Fart er også et aspekt som jeg liker.

Sykkeltiden ble 1.11 på 40 km, utifra forutsetningene er jeg fornøyd med det.

sportograf-85496258_lowres

Den avsluttende løpingen ble sÃ¥nn akkurat passe. Selvsagt var det en liten prøvelse Ã¥ gÃ¥ rett fra sykkel. Beina var ogsÃ¥ ganske slitne løpsmessig fordi jeg har løpt sÃ¥nn ca drøye 700 km siden 4 juli. Da trenger beina litt tid til Ã¥ bli varme….Smerten i rumpa var ogsÃ¥ ganske pÃ¥tagelig etter syklingen – den trengte jeg ogsÃ¥ litt tid pÃ¥ Ã¥ løpe av meg…SÃ¥ de siste 5 km gikk mye bedre enn de første 5. Igjen sÃ¥ koste jeg meg allikevel. For igjen sÃ¥ er det jo folk og røvere i alle fasonger. Og det syns jeg er fantastisk kult Ã¥ se pÃ¥!!!

Jeg avsluttet bra og hadde en egen heiagjeng i familien Heimbeck, som ga meg MYE feedback hele dagen.
Jeg kom pÃ¥ side 3 av 4, pÃ¥ resultatlisten. Det spiller ingen trille. Jeg fikk en super dag pÃ¥ Sognsvann med massevis av andre folk, som hadde det minst like gøy som meg. Og jeg var enda blidere nÃ¥r jeg etterhvert syklet hjem…

sportograf-85499178_lowres
Den rosa mannen  – med dekknavn…

Og med det var triathlon sesongen over, den ble kort og hektisk kan man jo si!

NÃ¥ blir det Ã¥ se mot New York maraton. Det er i dag 12 uker dit….Og den første økten mot New York ble en rolig langtur pÃ¥ 10,5 km i 5.26 fart. Jeg skal prøve Ã¥ trene pÃ¥ det jeg er dÃ¥rligst pÃ¥ de neste 12 ukene : nemlig det Ã¥ gjøre kvalitetsøkter over tid i riktig fart. Jeg kan lett løpe intervaller i maratonfart eller bedre – men de lengre tempoøktene i samme fart, er jeg dÃ¥rlig pÃ¥….
Og med litt hjelp fra kyndig hold – blir de neste 12 ukene spennende….

TCS New York City Marathon_2016-08-15_21-19-44
Nedtelling. Det gjelder å gjøre noe riktig de neste 82 dagene!

Fysisk sett er jeg altsÃ¥ bedre trent enn noensinne, Jeg er sterkere i hele kroppen og løper mer stabilt riktig. Det kjennes ogsÃ¥ nÃ¥r jeg løper – dermed blir selvtilliten ogsÃ¥ bedre.
OgsÃ¥ kan man jo spørre seg selv om hva som er viktigst : løpe maraton fort eller generelt være i fysisk bra form. I min alder er den fysiske formen klart viktigst 🙂

Konkurranse instinktet føles sÃ¥nn sett litt borte. Øktene med Lars Erik pÃ¥ Elixia Røa er morsomst. De gjør vondt, men de gjør meg sterkere….Sist tirsdag knelte jeg etter Ã¥ ha stÃ¥tt i 90 grader pÃ¥ bosuball opp ned med 15 kg pÃ¥ lÃ¥rene i 40 sek…..Da vet du at du gjør noe som gjør deg sterk….Og igjen sÃ¥ er Lars Erik verdens beste innpisker.
Jeg skal helt sikkert løpe noen løp før New York, men de løpes nok mest for moro skyld – for leken er nÃ¥ viktigst…

Om radiobiler, japanere og ultramaraton

Zermatt er kanskje verdens fineste sted Рdet syns i hvertfall halve Japan, i tillegg til meg selv..Japanerne er overalt og de kommer i flokk. Alle har kamera, sekk, hansker og drikkeflaske..Og egentlig lurer jeg litt p̴ om Zermatt hadde overlevd uten de japanske turistene!
IMG_20160701_101019
Toblerone fjellet!

Zermatt har ogsÃ¥ elektriske biler, eller radiobiler som jeg liker Ã¥ kalle de. Og en ting skal du ikke gjøre, when in Zermatt – nemlig Ã¥ kjøre radiobil taxi…For det er hinsides dyrt og nærmere en følelse av Ã¥ bli ranet pÃ¥ høylys dag kommer du ikke!
Zermatt har ogsÃ¥ busser – i radiobilversjon. Det er helt overlegent og bussen kommer alltid frem. Det er nemlig sÃ¥nn at med de smÃ¥ gatene her, sÃ¥ mÃ¥ folk passe seg nÃ¥r bussen kommer, sÃ¥ trangt er det! Og du skal være ganske god for Ã¥ kjøre de bussene altsÃ¥, for det er mye svinger og hushjørner + mennesker, sykler, dyr og andre radiobiler!
So when in Zermatt, do the bus!

zermattbuss
T
he bus! Og sangen om bussjåføren kan trygt synges her. For de gutta her kjenner alle og er like blide uansett!

Jeg kom også hit for å løpe da : Zermatt Ultramaraton (45,6 km), for 3.året på rad. Å løpe løp her er helt nydelig. Været er som regel bra og å løpe mot Matterhorn er bare fint!
Mine forhÃ¥pninger om 3.plass og ost, som jeg greide i fjor – var ikke store…For rumpa mi ( dette høres ut som en klisje pÃ¥ DDE sangen) – bortsett fra at jeg ikke er like glad i rumpa mi! For den er bare vond og ikke noe annet.
Så allerede på toget ned til start i St.Niklaus har jeg vondt. Heldigvis slapp jeg å gruble mye på den siden Jan også var med. Så vi skravlet egentlig om alt annet enn rumpa mi!

Zermat Ultramaraton starter pÃ¥ 1116 moh og ender pÃ¥ 3089 moh. De riktige stigningene starter etter passering 22 km ( Zermatt sentrum). Ergo blir de første 22 ganske enkle, selvom det er noen kneiker der ogsÃ¥. Før start møtte jeg ogsÃ¥ Vidar og tenkte Ã¥ følge han…
Godt tenkt, men ikke praktisk gjennomførbart. For nÃ¥r starten gikk sÃ¥ danset han seg raskt fremover gitt. Og jeg klarte Ã¥ følge han i 356 meter….
Med de smertene jeg har i rumpa ( venstre side) – sÃ¥ klarer jeg ikke Ã¥ gjøre et fullverdig steg med venstre beinet, det gjør bare vondt og all kraft blir egentlig borte..
Varmt var det ogs̴ Рog allerede etter 2 km var jeg klissv̴t av svette.

Jeg vet hva jeg går til og syns ikke noe synd i meg selv og trives egentlig greit langs løypa. Silja skulle starte på halvmaraton i Zermatt, sånn ca rundt den tiden jeg ville passere der, så jeg tenkte mest på at jeg skulle hilse på henne og se hvordan hun hadde det.
Beina mine kjentes ok ut, men farten var for lav pga det steg greiene..
etter 1 time og 51 min var jeg i Zermatt sentrum og regnet ut at Silja hadde startet allerede. Og tenkte at da ser jeg henne sikkert etterhvert i den første bakken utfra byen. Etter ca 27 km og litt oppe i bakken mot Sunnegga så jeg henne. Hun så veldig energisk ut bakfra, med en kroppsholdning som viste at hun var offensiv.

Fortsatt hadde jeg en viss mulighet til Ã¥ klare Ã¥ løpe under 5 timer, men selvsagt veldig teoretisk. Samtidig syns jeg jo at det er gøy Ã¥ løpe med henne, sÃ¥ vi tok følge oppover bakken. Sunnegga ble første delmÃ¥l. Det gikk greit for oss begge. Fortsatt var hun veldig blid og fornøyd – og jeg tenkte at jeg likegodt kunne løpe sammen med henne videre ogsÃ¥.
Etter Sunnegga kom en sti som gÃ¥r over og ned langs en Ã¥srygg, der tok Silja raskt føringen og jeg mÃ¥tte jobbe litt for Ã¥ holde følge.PÃ¥ sti kjenner jeg smertene VELDIG godt og det endte selvsagt med at jeg tryna – men ikke pÃ¥ stien – det skjedde rett etter at jeg kom ut pÃ¥ grusveien….Løfte beina gutt!

Jeg slo meg litt og fikk noen fine skrubbsår. Kom meg opp igjen og løp videre. Silja lå vel ca 200 meter foran meg. Smerten i rumpa ble gradvis mindre nå -uten at jeg helt skjønner hvorfor.
PÃ¥ Riffelalp tog stasjon, klarte Silja Ã¥ komme seg over før toget kom. Jeg mÃ¥tte dermed vente til toget hadde passert….
Fra Riffelalp er det 3 km til mÃ¥l for Silja – og det gÃ¥r bare oppover…ca 300 høydemetre. Hun var litt preget selvsagt, men fortsatt hadde hun smilet og humøret. Og egentlig har jeg vel aldri sett henne sÃ¥ positiv i kroppssprÃ¥ket før. Jeg snakket og Silja gikk. Og vips sÃ¥ var vi oppe pÃ¥ Riffelberg ( 2585 moh). Her tok Silja tll venstre mot mÃ¥l, mens jeg dro til høyre for mine siste 3,5 km. Jeg sÃ¥ Silja løpe elegant mot mÃ¥l og jeg fikk litt energi av det.
Beina mine var nÃ¥ veldige gode og smertene HELT borte, sÃ¥ de siste 3,5 km ble bare fine. Jeg smÃ¥jogget der det var mulig og gikk fort ellers. Jeg  tok igjen 12 stk og tenkte hele tiden pÃ¥ de styrkeøktene med Lars Erik. For de har gjort meg sterke i beina, sÃ¥ takk Lars Erik 🙂

Og jeg var overhodet ikke sliten nÃ¥r jeg passerte mÃ¥l pÃ¥ tiden 5.37, som var 36 min dÃ¥rligere enn i fjor. Det betydde nada, jeg visste jo at Ã¥ løpe like fort omtrent var umulig. Kanskje kunne jeg løpt litt fortere hvis jeg bare hadde sagt hei til Silja og fortsatt, eller kanskje ikke. Det fÃ¥r jeg aldri vite og det spiller liten rolle. Noen ganger er det faktisk viktigere Ã¥ gjøre greiene pÃ¥ en annen mÃ¥te. Silja satte dessuten ny pers i løypa – sÃ¥ da var det absolutt verdt Ã¥ følge henne.
NÃ¥r jeg etterpÃ¥ ser resultatene – sÃ¥ hadde jeg med tiden i fjor blitt nr 2….Heldigvis kommer det en ny sjanse i 2017.
20160702_173359
Tross alt, jeg var fornøyd med løpet jeg 🙂

I dag er beina gode, smertene i rumpa BORTE….Det er sikkert for godt til Ã¥ være sant – vi fÃ¥r se.
Uansett skal jeg bli flinkere til ̴ f̴ massasje jevnlig Рdet kalles vedlikehold av rusten kropp!
Jeg tenkte Ã¥ jogge en tur siden beina var sÃ¥ gode….etter 2 min skjønte jeg at det bare var tull…For beina ER nok slitne ja..
SÃ¥ det blir nok flere bussturer med radiobilen….

Og jeg sier det igjen, Zermatt anbefales, bare vær forberedt pÃ¥ mange japanere og kule radiobiler…

TÃ¥lmodighet

Å løpe løp var i fjor rasende festlig. Hvert eneste løp var en fest og jeg var alltid blant de som danset på bordet lenge etter stengetid. Da er det bare moro og du tror at du er udødelig, usårbar og egentlig guddommelig. Strengt tatt trodde jeg vel at jeg var mer gresk gud enn de faktiske greske guder!

Hittil i år har jeg vært mere lik bilen min : gammel, sliten,bulkete, sulten på olje og ujevn på fart.
Og når jeg står på startstreken, så tror jeg ikke veldig på det som skal skje. Idrett har mye med selvtillit å gjøre. Selvtillit til å tro på egne ferdigheter, eller guts til å bare gi gass.
NÃ¥ er jeg bare defensiv og litt sÃ¥nn umotivert og blir stÃ¥ende litt med lua i handa Ã¥ hÃ¥pe pÃ¥ et mirakel. Men mirakler skjer svært sjelden – eller kanskje hadde jeg alle miraklene i 2015?

Jeg har konkurrert mye i det siste, stor sett hver eneste helg og i utgangspunktet vært like blåøyd og sånn litt nykristen i forhold til å tro at det snur.
Sist lørdag løp jeg skogsmaraton for 12.gang. Det var en helt ok , lang treningstur. Og fant ut at neste gang jeg løper maraton skal jeg løpe med større sko. Prøvde det pÃ¥ skogsmaraton – og beina var mye bedre 🙂
Nå fredag løp jeg St.hansgaloppen ( kort løype, 8,6 km) uten å kjøre i nærheten av hardt liksom.
For – jeg skulle jo løpe Nordmarka halvmaraton denne lørdagen. Det var løpet jeg i fjor løp ordentlig hardt og ordentlig BRA. Egentlig burde jeg bare bli hjemme for jeg visste jo at Ã¥ løpe like fort som i fjor, rett og slett var naturstridig..

Kanskje prøvde kroppen Ã¥ si fra, for jeg kom meg veldig sent avgÃ¥rde.. Og var i startomrÃ¥det 15 min før start. MÃ¥tte ogsÃ¥ hente startnr, samtidig som jeg mÃ¥tte pÃ¥ do. Do rakk jeg aldri og takket være Christian som hentet startnummeret mitt, stilte jeg meg i startfeltet 30 sek før start – uten oppvarming..Om det egentlig spiller noen rolle vet jeg ikke da, uansett lite Ã¥ gjøre med .
Nordmarka halv er tøff, varmt var det ogsÃ¥ og Christian var mer ivrig enn noen gang før…SÃ¥ nÃ¥r starten gikk, tok det ikke lang tid før VÃ¥lerenga trøya med nr 9 pÃ¥ ryggen , lÃ¥ foran meg…

Litt sÃ¥nn lettsindig tenkte jeg at han bare var litt ivrig og at han ville fÃ¥ det underveis…Jeg tok han igjen 1 gang, men Christian løp mye lettere enn meg.
NM1
Her gir Christian fotograf Siw beskjed om Ã¥ si hvor jeg er….Dud’en sÃ¥ meg ikke 🙂
Ellers viser jo bildet klart hvem som har den beste dagen ..

Etter ca 8 km kom ogsÃ¥ den lange tøffe utforbakken. Tanken var jo Ã¥ parkere de fleste ned der…
Jeg hadde jo tilogmed øvd på nedoverbakkeløping  dagen før!
Taktikken slo fullstendig feil! Jeg startet bra ned bakken og tenkte at dette var jo satans enkelt og greit..
Men hovmod st̴r for fall Рog jaggu fikk jeg p̴ pukkelen selv gitt !

Og ble grundig fraløpt..I bånn av bakken var det landesorg i Team Bennett og fiaskoen var maksimal..Alt gikk i sakte film, smertene i rumpa var grusomme og hvert løpesteg var bare vondt. Jeg tenkte ikke på å bryte, mere å bare jogge til mål liksom. Halvveis kom Vålerenga trøya løpende i mot og bablet om at han skulle vente på meg ved drikkestasjonen. Haha! Så jeg virkelig så ille ut ?
Greia var bare at jeg løp sÃ¥ sakte at Christian ikke kunne vente sÃ¥ veldig lenge…SÃ¥ heldigvis hadde han løpt nÃ¥r jeg kom til drikkestasjonen.

Et eller annet skjedde allikevel – og jeg tok meg litt sammen. Jeg var lei av alle de negative tankene i hodet og tenkte at for egen sjelefred skulle jeg løpe solid de siste 9 km.  Smertene i rumpa fikk bare være der og tankene i hodet ble snudd. Tiden tenkte jeg ikke pÃ¥, nÃ¥ var det mer mann mot mann /kvinne – som gjaldt.
Varmt og fint var det jo også, så jeg kunne jo egentlig ikke klage.
Jeg løp ikke veldig fort siste 9, men mere realt og tok igjen 12 stk pÃ¥ veien. Beina er blitt sterkere, jeg er bedre fysisk trent ( Takk Lars Erik 🙂 ) – og tenkte at fysisk var jeg godt rustet. Spurten de siste 9 var bra, men jeg endte tilslutt 1 min bak VÃ¥lerenga trøya til Christian. Han slo meg for første gang ever og jeg løp 8 min dÃ¥rligere enn i fjor…Men Christian fortjente Ã¥ slÃ¥ meg – for han ER bedre enn han selv tror !
nm2
Slitet er over. Heldigvis tok ikke Siw bilde nÃ¥r jeg prøver Ã¥ legge meg ned…  
NM4
Mysulf og presidenten… Mysulf var best i dag :) 

Jeg hadde sÃ¥ vondt i rumpa at jeg sÃ¥vidt klarer Ã¥ legge meg ned pÃ¥ bakken…Smertene er faktisk helt jævelige og det Ã¥ bare ligge helt stille var deilig…

Hjemturen i bilen var ikke sÃ¥nn super festlig…Jeg grubler mye og ønsker vel at det skal skje noe positivt. Uansett sÃ¥ er jeg ikke bedre pr i dag. Jeg har seriøse issues med rumpa! Og mÃ¥ faktisk finne pÃ¥ noe lurt. For sÃ¥ vondt som jeg har, er det omtrent umulig Ã¥ løpe fort over lengre tid. Fordi smerten bare blir verre og fordi det ogsÃ¥ setter seg i hamstrings over tid. Løping er pustehullet i min hverdag – og nÃ¥r ikke det heller funker sÃ¥nn veldig bra sÃ¥ blir det hele en litt negativ spiral. Og jeg innrømmer veldig at det gÃ¥r inn pÃ¥ meg…
Rise and shine liksom 🙂 Jeg skal prøve – det gjør jeg alltid 🙂


Og neste helg er det nytt løp….

19 av 19 birkebeinerløp…

Birkebeinerløpet er blitt en årlig tradisjon. Slik må det bare være når man har løpt alle utgavene.
Og veldig mye har endret seg siden utgave nr 1 i 1998. Da var startnummmerutdeling på Sjusjøen. Der var det heller ikke akkurat en stor sport1 butikk. Det hele var ganske enkelt og været var kaldt og tåkete, sånn ordentlig høstvær og egentlig perfekt for terrengløping.

Jeg var ingen stor terrengløper da heller og sleit veldig oppe på fjellet og etter hvert nede i skogen. I utgangspunktet trodde jeg merket skulle være ”grei” skuring, siden det er løping det snakkes om.
Men terrenget var verre enn jeg trodde og jeg bannet mye etter hvert. Og merket klarte jeg altså ikke på første forsøket. Egentlig kunne hele min birken karriere ha endt der, men året etter lanserte arrangøren trippelen.
Dermed var jeg på plass igjen i 1999 også.

Tims_hoener_paa_startnummerutdeling_AZ3T6482
3 voksne damer og 1 eldre herremann dagen før. Til sammen hadde vi 54 birkebeinerløp FØR årets utgave ! Og disse damene fullførte med stor stil. FOTO : Kjell Vigestad /KONDIS

Da gikk det også meget bedre – og endelig klarte jeg å ta mitt første merke noensinne i birken sammenheng. Jeg hadde jo fusket litt på ski og sykkel tidligere, uten noe særlig suksess.
De første årene som løypa gikk over lunkefjell, syns jeg var fine – selv om terrenget ikke egentlig var for meg. Men det er noe å løpe på fjellet i ordentlig hustrig høstvær. Kaldt ja, men akk så fint!
Et år var det vel nesten snøvær på start også.

i 2004 kunne det blitt et hull i antall løp…På den tiden gikk jo Birkebeinerrittet noen uker før løpet.
og det året gikk jeg mildt sagt på snørra på rittet. I en av de første utforbakkene ble jeg påkjørt bakfra – og gjorde et svalestup over sykkelen og landet på knærne i grøfta. Knærne fikk faktisk bare noen skrubbsår. Det var ribbeina som tok støyten – og det ble konstatert 2 brudd.
pÃ¥ grunn av trippelen gjennomførte jeg rittet allikevel. Legen som sjekket meg, sa jo at det bare var smerten som ville bli ille..Det ble 75 vonde km. Best husker jeg nok allikevel hun Røde Kors damen som liksom skulle hjelpe meg…Hun kom løpende ned til meg, noksÃ¥ overvektig og egentlig mer nære døden enn det jeg var!

så jeg stilte også på løpet noen uker senere – og målet var bare å overleve. Det gikk greit det, men jeg var ganske langt unna merket det året. Men trippelen var jo en helt ok erstatning.
Merket i Birkebeinerløpet var egentlig aldri noe jeg trodde på, så lenge det var bare terreng. Etter hvert ble jo løypa litt lettere og merket lettere å klare.
Men , først og fremst var det trippelen som var viktig. Jeg tok trippelen 10 år på rad, siste gang i 2010.

Fra og med 2009 har jeg tatt merket på løpet hvert år, ganske mye fordi løypa har blitt lettere – men også litt fordi jeg har blitt en bedre løper. Det foreløpige høydepunktet var i fjor – hvor jeg løp bedre enn noensinne og hadde et vakkert og djevelsk bra Birkebeinerløp. Pr i dag kan det godt være at det løpet er blant mine alltime high løp.

Og da er vi kommet fram til årets utgave…Jeg har hatt en dårlig sesong og var absolutt ikke optimist. Sovet dårlig hadde jeg også og beina var alt annet enn gode. Men som jeg sa til Kjell Vigestad : ” jeg må jo prøve å løpe fortere enn i fjor”.
Nå for tiden er starten på Birkebeinern skistadion, det er et helt greit startsted. I dag var været strålende FØR start også. Da er det greit å ligge litt på gresset å se an konkurrentene. Når du har løpt alle løpene og kjenner ganske mange ellers også, så blir det å kartlegge hvem av konkurrentene som er på plass. Og ALLE de jeg både elsker og hater – i konkurranser er der…

Før start fikk jeg også høre at det var kommet på 2 km med terreng, istedenfor da 2km grusvei. Ikke noe sånn gladmelding egentlig, men lite jeg kan gjøre med gitt.
Jeg startet i pulje 1, der stod flere av elskede og hatede…Alle er gode løpere, så jeg må ha klaff. Jeg vet det godt. Jeg vet også at de første 7-8 km er opp og ned og stort sett på sti. Der skal jeg egentlig bare holde en viss fart, for så å øke kraftig nå løypa snur – og vi er på vei tilbake til Lillehammer.
Dessverre husket jeg passeringstider fra i fjor…Så ganske tidlig skjønte jeg at å løpe som i fjor, ikke var særlig realistisk.
Heldigvis hadde jeg en slags hare i Ingulf, så jeg klarte å holde følge med han lenge – men etter hvert så blir han langsomt borte der foran. Min moral synker og der jeg i fjor formelig fløy ned bakkene – var det nå mer tripping og jogging. Nesten litt rart å vite at jeg faktisk løp fort på samme sted i fjor.
Ikke hjelper det at smertene i setet bare blir verre heller…Jeg hadde 2 gode km pÃ¥ vei nedover, men det blir allikevel slow motion fart. Pulsen gÃ¥r heller ikke veldig i taket – og det løpes egentlig pÃ¥ halv maskin..

i fjor brukte jeg 1.28.26. I år passerte jeg den tiden, når jeg hadde 2 km igjen…Jeg var helt enkelt 2 km for seint ute!
Jeg prøver Ã¥ gasse pÃ¥ litt, men beina svarer ikke  – og tilslutt blir det 1.36.28. AltsÃ¥ 8 min dÃ¥rligere enn i fjor..
Men jeg hadde fullført mitt 19 av 19 mulige løp – det er faktisk  viktigst! Og jeg fikk pokal ogsÃ¥ – det er jo alltids noe. Selvsagt var jeg skuffet, jeg er jo bedre enn dette – men løping er dønn ærlig. Og nÃ¥r jeg løper pÃ¥ nølende ben i terrenget, sÃ¥ blir det som Ã¥ se hinderløpern som er sliten, som tripper foran hvert hinder.

Birkebeinerlopet-KD-55074
I mÃ¥l…Som bildet viser klart – jeg er IKKE happy! FOTO : Finn Olsen /Kondis

pokal
Men berget i hvertfall en pokal da, med et nødskrik 🙂

Birkebeinerløpet er fortsatt et veldig fint arrangement og jeg håper de klarer å snu trenden med deltakere. For arrangementet er bra det, området er fint og løypa er ikke bare autostrada og grusveier . Det er faktisk noen kneiker hele veien også.
Jeg kommer uansett tilbake til neste år – det er nemlig fortsatt 31 stk + meg som fortsatt har løpt alle løpene…Jeg kommer ganske enkelt tilbake hvert år, helt til jeg er alene om å ha løpt alle løpene…

Aarets_loeper_Kristen_Aaby_Tim_Bennett_AZ3T8962
Kristen Aaby, mannen som bare blir bedre og bedre. Jeg fikk æren etter løpe Ã¥ dele ut Gullskoen for Ã¥rets mannlige veteranløper i 2015. Han løp Birken pÃ¥ 1.16.26 – og blir nr 24 totalt, som 55 Ã¥ring! FOTO : KJell Vigestad / KONDIS