Kategoriarkiv: konkurranser

The dude is back

Det svinger fort i min lille verden gitt..
På gråten og ganske nære harakiri den ene dagen, til bokstavelig talt solskinn og opptur den neste..
For det har vært lite løping i det siste, blir jo det når man løper halvparten av det jeg vanligvis gjør på en uke – fordelt på 2 uker . Men jeg har syklet ganske mye da – mest inne, da det er nærmest løping liksom. Og siden jeg er ganske god på sykling / spinning, så blir kvaliteten omtrent det samme. Så når GORE kommer på banen og jeg får muligheten til å løpe Göteborgsvarvet, sier jeg jo bare ja jeg.
På selveste 17-mai gjorde jeg testen på om beina var bedre, ved å  løpe Sognsvann Rundt Medsols. Som vanlig løp jeg 3 runder. Det gjorde «litt» vondt i hamstring da, men når jeg klarte å løpe 10 km i 4.15 fart, så var liksom alt greit det 🙂

Dagen etter på triathlon timen min hadde jeg et lite tilbakefall da ( litt mer vondt), men tenkte at med en hviledag fredag  så ville det gå seg til . Så når jeg satt på toget til Göteborg var jeg ikke veldig engstelig. dessuten – det er jo bare et løp! Som igjen er ca 2.67 % av livet!
GORE Running Wear hadde invitert en gjeng fra hele  Europa til Sverige, jeg tror vi var 12 stk + noen fra GORE itself, deriblant 2 sponsede utøvere fra Tyskland. Det var en bra gjeng og vi hadde en bra fredag der borte.

Jeg sov godt natten til lørdag, kanskje for godt – for jeg våknet med hodepine..Som gikk fort over, når jeg stakk hodet ut av vinduet og så bare blå himmel og sol. Jeg digger jo varmt vær, så jeg var ikke spesielt bekymret for varmen. Hele gruppen tok bussen til start området, lattern var der hele tiden og alt gikk på gebrokkent engelsk. Jeg rakk aldri å grue meg liksom .
Og i nytt tøy fra GORE varmet jeg opp med sponsorsjefen til GORE – en tysker ved navn Jüergen.  Vi jogget i ca 10 min og beina var helt nydelige…jeg følte meg lett de luxe !

Vi skulle starte i pulje 2 og stilte oss opp helt først i pulja…Vi snakket litt om hvordan vi skulle løpe osv. jeg skulle starte rolig, kjenne litt på hamstring og deretter justere fart utifra smerte. En glimrende plan egentlig, da kunne det bare gå bra uansett hvordan det gikk.
Målet var selvsagt å løpe under 1.30 – man kan si at tidsgrensen ligger der liksom. Løper jeg over 1.30 – så er det greit altså, men allikevel ikke der jeg vil være.
Jeg vet jo også at jeg normalt sett skal løpe ganske greit under 1.30…Litt cocky der altså, men sannheten skal jo sies har jeg hørt!

1303 gikk starten på pulje 2. jüergen stakk med en gang….ikke så rart da, han er jo faktisk 2 år yngre enn meg 🙂 . Jeg gjorde som jeg skulle, tok det rolig og hadde det ganske fint i solen.
De første 2-3 km er litt sånn all over the place, med svinger og små bakker. jeg løp de lett uten å mase. Mens jeg hele tiden kjente etter på hamstring. So far so good..
Den første broen kom etter 5 km. Ikke akkurat «broen over Kwai», men kjip nok! Jeg passerte første 5 på 21.10.
På andre siden av broen kom en nedoverbakke og jeg tenkte det var på tide å bruke giret litt. Farten gikk opp helt uten at det kostet noe, hamstring var der ja – men jeg følte jeg hadde den under kontroll. Og tenkte at – nu jävlar, nu løper jeg til det sier poff…Etter 7 km så jeg Jüergen igjen – han løp ganske rolig…
Så jeg passerte mens jeg spurte – ok ?. He said no…Og ønsket meg lykke til. Jeg øket farten litt til og følte jeg fløy litt. De neste 5 ble de beste – 20.10 .
Fra 5 – 14 er ganske enkle km, stort sett flatt og greit. Det fine været gjorde at det var veldig mange tilskuere og veldig mye fete band langs løypa. Så uansett om det hele raknet, så var det veldig digg å bare løpe igjen. Og jeg skjønte hvorfor jeg elsker å løpe. Den følelsen liksom 🙂

etter ca 13,5 km kom bro nr 2. Her ble jeg litt for løpskåt – og løp nok litte bitt for hardt over den. Og i bånn av broen og enden av Avenyen begynte jeg å kjenne litt murring i beina.
Mere sånn sliten bare, ikke hamstring krise ! Hamstring holdt seg faktisk grei fortsatt. Avenyen er en slak fin oppover bakke, men den tar deg allikevel litt, sakte men sikkert. Her var det enormt mange mennesker som heiet – og det hjelper jo alltid. Så jeg brukte vel det jeg hadde igjen av kraft og «danset» meg opp Avenyen…

Disse 5 gikk på 20.55. På toppen av Avenyen svinger vi høyre og løper nedover igjen. Jeg prøvde å løpe lett, la beina bare løpe, ikke presse for på den måten ikke slite meg helt ut. Men beina var klart litt seigere og ble litt utålmodig..Hvorfor kommer ikke km skilt 17 fortere for helvete!
Til slutt kom det da, og jeg gjorde mitt første feilskjær – som ofte skjer når jeg blir sliten.
De siste 4 gikk litt i sirup, sånn var følelsen hvertfall. Også er de ikke helt flate heller.
For sikkerhetsskyld skulle vi over en liten bro til, oppløpet der er kort og bratt…Men føltes bedre enn jeg hadde fryktet. De siste 5 km gikk på 21.26.


På vei ned fra Avenyen, ganske bra steg her altså – og rett før jeg fikk det – litt

Nå hadde jeg bare 1 km igjen! Ganske herlig egentlig. Jeg skjønte jo at jeg nå ville løpe greit under 1.30 – da er alt ok liksom. Og koste meg inn til målet .1.28.35 ble tiden. En tid jeg var happy med. Jeg var jo ganske nære å brenne alt av løpeutstyr for noen uker siden faktisk 🙂
Etter løpet møtte jeg Tomi – en finne som også var med GORE Running Team. Han skravler MYE hele tiden, selv etter 21 km gikk skravla i ett, men moro var det lell !
Det var jo en perfekt dag i solen – og the dude var tilbake der han hører hjemme, på løpebanen med sine rosa konkurranse sko 🙂


The dude etter målgang 🙂 GORE tøyet var forresten suverent å løpe i 🙂

Ikke var jeg veldig sliten heller, jeg kunne nok ha løpt raskere, men det viktige var jo å komme gjennom uten at hamstring slo seg vrang. Selv i dag 2 dager etter, så er den bra. Kristoffer fysio sa også at progresjonen min var så bra, at jeg ikke trengte mer behandling heller 🙂

Lørdagen i Göteborg ble avsluttet med at hele GORE teamet spilte Boule, spiste god mat og hadde moro. Ingen sure miner – bare happy faces liksom.

Nå i kveld har jeg sittet og siklet på nye løp….Normalt sett ville jeg ha meldt meg på løp i hytt og pine – nå er jeg litt mer avventende og ser an….The dude with the hamstring is possibly growing up….

Om fisking, kameler og Sentrumsløpet

Løpekarrieren var på vei rett i dass. Jeg vurderte å brenne alt løpetøyet og legge ut absolutt alle løpeskoene mine til salgs på finn.no. Og merk  – ingen av mine sko har null drop ..
Og tenkte jeg skulle skrive mine memoarer om løping – før jeg gikk og kjøpte meg fiskestang og fiskekort. Også kunne jeg bare heller rusle langt pokker i vold inn i skogen, finne meg et vann, røyke cigg og fiske abbor. Med andre ord et ganske sorgløst liv,langt fra løpingens jag, kjas og mas..

Og jo mer jeg tenkte på det, jo nærmere var jeg å gjøre det – eller ?

Så kom jeg til å tenke på sist gang jeg faktisk fisket…Det var på andre siden av 2ooo tallet, det var i Trøndelag, jeg stod langt pokker i vold inne på fjellet og skulle fiske ørret…Jeg røyka faktisk cigg og var dresset opp i rød Adidas joggedress. Timebetalingen var sinnsykt lav – og jeg fikk bare betalt i myggstikk ( og ganske mange cigg der jeg stod dønn alene midt på natta) . Det skulle være idyll, men endte med verdensrekord i myggstikk og nada fisk..


I joggedressen klar til fisking, litt usikker på om dette er nieser eller nevø – det er jo en hel evighet siden 🙂

Og vips våknet jeg og skrinla planen om fisking for alltid..

Mye bedre å sykle litt, enten på spinning sykkel eller racer ute – og så stå opp fra de døde og løpe Sentrumsløpet, citius, altius, fortius – enn noen gang før. I utgangspunktet en genial plan med en vakker avslutning. Men som en del andre ting i livet ( ref fiskingen), så blir det jo ikke alltid slik at eventyret ender med suksess. Uansett så gjelder det å ha trua da . Kommer langt med det serru, tro kan flytte fjell osv.

Kort fortalt så har jeg løpt omtrent ingenting siden 17 april, faktisk bare 12 km. Jeg har hatt vondt overalt i venstre ben og lært meg navn på muskler jeg aldri har hørt om før. Samtidig var jeg påmeldt Sentrumsløpet….Egentlig en dårlig kombinasjon, men jeg har løpt Sentrumsløpet sånn ca 28 ganger før og gamle menn er jo vanedyr. Så jeg skulle selvsagt stille jeg….
Men måtte selvsagt gjøre en liten løpetest 2 dager før da – jeg er jo litt ”seriøs” da !
Testen gikk sånn passe, smerten var mindre, men det gjorde fortsatt litt vondt når jeg gjorde selve løpesteget..Men på en skala fra 2 til 42, hvor 73  er verst, endte jeg opp på 12. Og tallet er jo et greit tall, så da bestemte støtteapparatet ( MEG) at jeg skulle løpe lørdag!

Klok som jeg er, lot jeg være å teste beina mer før lørdag.
Som vanlig er jeg uhyre lite konsentert i gjerningsøyeblikket og måtte løpe for å rekke T-banen til byen lørdag ettermiddag. Og på de 5 minuttene jeg løp for å rekke banen – hadde jeg faktisk smerter et annet sted på samme ben…
Lettere frustrert dumpet jeg inn på banen og ble møtt av Norges største Leeds supporter – Alexander. Han er vanligvis en ganske grei og morsom kar, så også i dag – ergo glemte jeg litt den nye smerten og vi lo oss helt ned til Nationaltheatret stasjon.

Vi var i byen snaue timen før start, fant også Ole Arne og varmet opp litt. Jeg tenkte jeg skulle varme opp lenger enn normalt siden beina ikke akkurat var i løpeslag ( de hadde jo bare syklet ).


Gutteklubben Tåsen øl og bandy etter endt løp. Denne gangen var han ytterst på venstre flanke best..

Den nye smerten var der fortsatt…Men med de nye lykkesokkene på, var det jo bare å dra til – og se hva som skjer.
Jeg stilte meg nesten forrerst, hadde Nike sko på beina og var mindre nervøs enn normalt. Sikkert fordi jeg visste at dette i utgangspunktet kunne gå rett til skogs.
For 14 dager siden hadde jeg en plan om lave 37, nå var planen egentlig bare å overleve opp til slottet. Jeg startet i 4.02 fart og det var helt greit egentlig. Fort skulle det vise seg at det IKKE var beina som skulle skape problemer…Nix – det var magen faktisk som ødela alt. Magen var full av psykisk stress, mental ubalanse og masse vissvass om løpingen og dets irrganger. Ja, jeg overdriver nå altså, men når du er på randen til å kjøpe fiskestang – da har du mentale problemer…

Det var som jeg hadde svelget en hel Kamel, som la seg på tvers øverst i magen og absolutt ikke ville flytte seg. Beina var fine som faen de, men magen gjorde at det å løpe ordentlig ”fort” ble vanskelig. Så istedenfor å løpe fokusert, ble jeg litt ukonsentrert pga kamelen i magen og tenkte på mye annet rart der jeg løp. Blant annet løype til Oslo maraton.
Uansett da, så hadde jeg såpass fokus at jeg hadde en slags kontroll på SUB40. SUB40 er viktig serru – særlig for en voksen kar i min alder. Alt er greit så lenge man klarer SUB40….Jeg løp på 39.54..
Langt unna lave 37, men allikevel lysår under SUB40. Og tenkte for meg selv at jeg stilte opp, løp og leverte.
Også hadde jeg regnstykket klart : SUB40-Kamel = lave 37…


Sånn smiler man når SUB40 er i box 🙂

Og på banen hjem var ikke Alexander like lystig, mest fordi hans super Leeds ikke helt gjorde som ønsket + at beina hans akkurat den dagen var litt eldre mine. Men som jeg sa til han : ”se fremover SUB 40 er fortsatt mulig selv når du blir like gammel som meg ”

Og fisking har jeg ikke tenkt på et eneste sekund etterpå. Lenge leve løpingen!

En hund etter løping

Jeg sÃ¥ et klipp pÃ¥ Youtube for noen dager siden, den handlet om ørna som vokste opp med kyllingene og dermed aldri ble den ørna, som stolt fløy oppe pÃ¥ himmelen, majestetisk og med en ro mange kan misunne. I stedenfor ble han rotende rundt pÃ¥ marka og agere kylling…Det var mange ord og fraser i den videoen, men den tok meg litt…

Ikke at jeg noensinne kommer til Ã¥ bli en ørn altsÃ¥ – jeg er for det første redd for høyder og heller ikke et rovdyr.
Meningen med det som blir sagt går på å ikke være kyllingen som poker rundt i jorda, men tørre å være ørna.

Kanskje er jeg sentimental og litt brent, men jeg er uansett halvveis i livet – uten veldig mye Ã¥ fare med. Bortsett fra en skopark jeg vet minst en person vil ha :). Jeg sier jo ikke at jeg MÃ… oppnÃ¥ sÃ¥ veldig mye da – men kanskje jeg vil oppnÃ¥ noe annet. Men jeg kjenner meg igjen i den kylling greia altsÃ¥. Og har vært alt for mye kylling pÃ¥ den mÃ¥ten at jeg har poka rundt i jorda pÃ¥ leting etter noe og dermed ødelagt noe annet. Det er i hvertfall min tolkning av saka.

Jeg syns livet er komplisert og jeg skjønner ikke alt som foregÃ¥r i livet. jeg kan velge Ã¥ bare poke rundt i jorda fortsatt og finne en slags mening med det – eller jeg kan gjøre noe annet. Heldigvis er det mitt valg og langtifra sÃ¥ alvorlig at det er farlig liksom, men jo mer jeg tenker pÃ¥ det – sÃ¥ tenker jeg at det er pÃ¥ tide Ã¥ være meg  – og ikke en «kylling».
«Fortune favours the bold» er et uttrykk som blir brukt – den liker jeg og den kan jeg nok prøve Ã¥ følge pÃ¥ min mÃ¥te.

Og igjen er vi tilbake til løpingen. Der er jeg den som tør. Jeg bryr meg lite om hvordan andre gjør sine greier der og jeg stoler pÃ¥ det jeg selv driver med. Det er veldig mye fordi jeg stoler pÃ¥ meg selv i den delen av livet. Løpingen er ukomplisert faktisk – og kan gjøres veldig enkelt. Prestasjon er ikke noe annet enn bekreftelse for meg selv , pÃ¥ at mine ideer funker – for meg.
Pr skrivende stund er jeg mer tilfreds med løping, enn noensinne. For på grunn av alt som har skjedd så har jeg skjønt hvor viktig løping er.

Skal det fortsatt være sånn, så må jeg tenke litt filosofisk om det. Passe på det, kjæle med det og bruke løpingen som den er tenkt fra grunnen av.
Løping er bevegelse, løping er instinkt basert på følelser. Det er hele tiden mitt instinkt som forteller meg hvordan jeg skal løpe.
Veldig ofte nÃ¥r jeg gÃ¥r ut døra, starter klokka og løper nedover gata – sÃ¥ blir jeg nærmest fortalt hvordan løpeturen skal foregÃ¥. De dagene instinktet mitt sier at det er dagen for Ã¥ jakte – sÃ¥ ender jeg med Ã¥ løpe fort. Og det behøver ikke presses – det kommer av seg selv faktisk. De dagene er jeg hverken ørn eller kylling, men en hund pÃ¥ løpetur. Jeg bruker hele registeret og løper fra A til Ã…. Kropp, hode og hjerte vet hva som skal skje og jeg blir bare en enda mer logrende hund nÃ¥r jeg kjenner at jeg lever. Ikke gjennom smerte, men gjennom de følelsene jeg fÃ¥r underveis.

11649112_10153454465782139_139900191_o
Nordmarka halvmaraton i 2015. Jeg startet rolig – men løp etterhvert seriøst all out. Hele tiden ville jeg bare videre….Det løpet er pÃ¥ mange mÃ¥ter der jeg har vært nærmest min egen fasit!
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Som regel smiler jeg til meg selv, nÃ¥r det er pÃ¥ det «verste» – for da vet jeg at jeg er i den riktige sonen. Jeg passer veldig dÃ¥rlig til Ã¥ ligge i felt under løp og trening. Fordi det begrenser min frihet. Det høres ut som om jeg har røyket mer enn jeg burde – men det er jo sÃ¥nn det er!
For jeg i denne delen av livet passer ikke jeg til å være kyllingen. Jeg må løpe etter hva mine instinkter sier..
PÃ¥ Bislett, starter jeg gjerne bak i klynga, men sakte tar instinktet over – og jeg ligger foran….For friheten ligger der foran hvor jeg kan styre selv. Jeg tar næmest løpeskoene i egne hender og har det moro.

Selvsagt gÃ¥r det noen ganger ikke bra da, men det har jeg aldri brydd meg om – det jeg alltid husker best er de sekvensene hvor jeg opplevde full frihet og bare løp som jeg kan.
Det samme skjer i løp ogsÃ¥….Instinktet mitt jager meg hele tiden videre – det er alltid noe som kan oppleves der fremme foran meg. Det er alltid en ny følelse Ã¥ jakte pÃ¥ – som sikkert noen ganger ogsÃ¥ gjør meg grÃ¥dig 🙂 . SÃ¥ grÃ¥dig at jeg omtrent med hodet under armen fortsetter….Det viktige er dog at jeg aldri angrer. Igjen er fokuset de sekvensene hvor jeg var der JEG ville være.
Det hender nok at jeg noen ganger gir meg pÃ¥ slutten og liksom lar meg løpe fra. Klart jeg er sliten ogsÃ¥, men jeg trenger ikke fullføre alltid. Som kanskje gjør meg litt arrogant noen ganger,jeg kan leve med det jeg – litt arroganse er helt greit, sÃ¥ lenge det gÃ¥r utover meg selv.

Sånn som det er nå, løper jeg ikke intervall veldig mye, jeg stoler på det jeg gjør og løper altså fort når jeg føler for det. Kanskje er det min egen måte å tilnærme meg noe enda bedre, gjennom å lære mine instinkter bedre!
Og kanskje kan jeg en dag faktisk gjøre den perfekte løpeturen jeg alltid har drømt om. Om det skjer i konkurranse eller på trening spiller liten trille. Opplevelsen vil være den samme uansett.
Kanskje gjør jeg da som Forrest Gump – jeg slutter Ã¥ løpe…..

runhappy_stranden
I do it my way – med velsignelse 🙂 FOTO : Janicke Ekelberg

Æ løp i bekmørtnan

Siden jeg løp i Rotterdam i desember, har jeg følt at formen liksom bare har blitt bedre og bedre, som igjen har gjort at det Ã¥ trene har vært ekstra GØY 🙂 . Kanskje fordi formen rett og slett ER sÃ¥ bra, eller at ting og tang begynner Ã¥ falle pÃ¥ plass. Fysisk har jeg nok aldri vært bedre rustet enn nÃ¥. styrketrening 3g i uka har nok sÃ¥nn sett gjort underverker for en voksen kropp.

Og nÃ¥r jeg kjenner at jeg er bedre fysisk rustet, samtidig som jeg ogsÃ¥ ser det med egne øyne, sÃ¥ blir jeg sÃ¥nn akkurat passe fornøyd med det jeg ser. Det skaper litt selvtillit, samtidig som kroppsholdningen blir bedre og jeg ser liksom ikke sÃ¥nn «liten» og puslete ut. Psyken fÃ¥r ogsÃ¥ en ganske bra boost av det…

2016 var det året jeg løp mest : 5878 km ble det. 2016 var også det året jeg ble voksen og lærte meg at det eneste som hjelper er å være seg selv tro. Stå for det jeg mener og stå opp for meg selv. Det funker dårlig og synes synd på seg selv liksom, er bedre å stikke fingern i jorda å erkjenne hvordan greiene faktisk er.
S̴ da n̴r jeg s̴nn ca litt sm̴full p̴ portvin, dundrer inn i 2017 Рer det med en visshet om at jeg kan f̴ til akkurat det jeg vil!

Da er veien kort til Tromsø og mørketidsløpet. Et løp jeg meldte meg pÃ¥ med veldig høy grad av effektivitet! Det tok ca 5 min fra Cato – the superrønner, sa at jeg mÃ¥tte bli med, til jeg hadde ordnet ALT…Lenge leve de med kort tenketid!
Og plutselig er det fredag og YR melder kuling pÃ¥ den flyplassen jeg skal lande. Jeg innrømmer at jeg ikke likte det helt…

Flyturen ble som fryktet, veldig humpete og på slutten føltes det som om flyet gikk alle veier, men vi kom da ned uten at jeg gjorde i benklærne..

Løpet heter Mørketidsløpet – og skjer i bekmørtnan, som jeg tror de sier der oppe…Og bekmørt var det nÃ¥r starten pÃ¥ halvmaraton skulle gÃ¥ kl 1500 lørdag, i hovedgata i Tromsø…
Jeg valgte Ã¥ ikke løpe med piggsko – og pÃ¥ oppvarmingen kjentes det riktig ut. Været i sentrum var ganske ok. Det var noen smÃ¥ plussgrader, lett sludd og nada vind…Det virket nesten for godt til Ã¥ være sant liksom, bortsett fra alt slapset da.

Evigblide Cato – og like evigblide Ingulf, traff jeg rett før start. Begge 2 like optimistiske som vanlig, mens litt mer beskjedne meg liksom bare skulle ha en ok tur – i bekmørtnan!

NÃ¥r starten gÃ¥r, sÃ¥ blir de begge 2 ganske fort borte, mens jeg tar det litt roligere og lar folk løpe fra seg. Beina kjentes veldig gode ut og hamstring var ganske «snill». Underlaget var bare slaps, men det gikk ganske greit Ã¥ løpe sÃ¥nn ca normalt. Løypa var enkel : ut til flyplassen og samme vei tilbake. De første km inne i sentrum var trivelige, masse folk, mye lys – og helt ok vær. Nesten sÃ¥nn at jeg tenkte at jeg hadde pÃ¥ meg for mye…

Men etter ca 3 km og en venstresving, kom sjøen, vinden og været x 14! Det blÃ¥ste, det sluddet og det haglet. Og haglet var tidvis vondt ogsÃ¥. Men denne dagen sÃ¥ beit ikke dette pÃ¥ meg gitt. Marsjfarten var inne og jeg brydde meg nada om været – jeg skulle bare gjøre det jeg liker best her i verden : LØPE!
Rett før 5 km tok jeg igjen Ingulf, fortsatt var han blid han og heiet på meg når jeg løp forbi.

Løpsutviklingen begynte Ã¥ ligne pÃ¥ det jeg gjorde i Rotterdam. Hele tiden løp jeg forbi folk og ingen passerte meg…Jeg liker Ã¥ løpe sÃ¥nn tror jeg – og blir som vanlig veldig gira pÃ¥ Ã¥ ta igjen alt jeg ser foran meg. Fortsatt er det folk ute i griseværet og heier, fantastisk moro Ã¥ se og alle er like blide uansett om været suger ordentlig .

Ved passering halvveis prøver jeg Ã¥ telle hvor mange som ligger foran meg. Jeg kommer frem til sÃ¥nn ca et sted mellom 30 og 40. NÃ¥ ser jeg ogsÃ¥ Cato i sin orange vest der foran. Og tenker at jeg mÃ¥ prøve Ã¥ ta han igjen ogsÃ¥…Rett etter vending heier ogsÃ¥ Thomas pÃ¥ meg, pÃ¥  vei til sin vending. Og som vanlig blir jeg litt gira av heiing – og prøver Ã¥ løpe enda litt fortere…
Fortsatt er Cato litt foran meg…

Rundt 11-12 km tenker jeg, ser jeg en gruppe pÃ¥ 6-7 mann rett foran meg. Minst 2 av de har pÃ¥ seg løpejakke med «Tromsø løpeklubb » pÃ¥….Og helt ut av det blÃ¥ og litt sÃ¥nn høy pÃ¥ meg sjæl, tar jeg igjen gruppen, løper opp pÃ¥ siden av de . I det jeg passerer skriker jeg ut noe om at nÃ¥ mÃ¥ dere passe pÃ¥, for nÃ¥ løper søringen fra dere….

Og med engang angrer jeg – og tenker at nÃ¥ blir jeg fraløpt sÃ¥ det holder…Ergo kikket jeg meg ikke tilbake, men bare løp….Ingen av de sa noe – og ingen av de fulgte meg…
Bortsett fra 1 kar som litt etterhvert kom seg opp i ryggen min – og ble liggende der.
NÃ¥ var det ogsÃ¥ Cato sin tur , til Ã¥ bli tatt igjen….Det kunne se ut som om han skjønte at det var jeg som kom dundrende…Cato heiet masse nÃ¥r jeg passerte og han pisket meg videre. Jeg ble enda mer gira da og løp fortere.

Som gikk ut over Cato gitt! Jeg elsker Ã¥ ligge i front Ã¥ jage og med han ene karen pÃ¥ ryggen fortsatte vi videre. Jeg snudde meg og sa at han bare kunne ligge bak meg, sÃ¥ skulle jeg plukke løpere. Der og da kunne liksom ingenting bite pÃ¥ meg. Selv ikke været som jeg bare ignorerte fullstendig. Og tro meg – været var IKKE bra!
Selvsagt begynte jeg ogsÃ¥ Ã¥ kjenne det litt og stemmene i hodet mitt, gikk begge veier. Den ene stemmen messet bare om Ã¥ løpe som faen videre, mens den andre ville jeg bare skulle roe ned, slappe av – og kose meg inn til mÃ¥l.

SÃ¥nn ble det jo selvsagt ikke. Jeg fortsatte kjøret til rundt 18 km, da løp «ryggsekken» forbi meg – og jeg lot han faktisk løpe…De neste 2 km løp jeg sÃ¥nn passe bare – da hadde liksom den ene stemmen tatt over…Men med 1 km igjen tok jeg meg sammen og løp bra igjen. Inne i sentrum var det nÃ¥ enda finere enn i stad. Enda mere levende lys og folk som heiet nÃ¥r jeg ga det jeg hadde mot mÃ¥l. Fantastisk stilig med alt det lyset i bekmørtnan, dundret jeg inn pÃ¥ 1.29.00.
Jeg ble nr 22 totalt – og nr 3 i min klasse.

Selvsagt var jeg kjempefornøyd med det. Jeg løp første 10,5 km pÃ¥ 44.41, siste 10,5 pÃ¥ 44.19 – og kun han ene som lÃ¥ i ryggen var den eneste som etter ca 4 km og resten av veien løp forbi meg…SÃ¥ jeg løp nok ganske bra 🙂

passerings
Skjemaet viser ganske klart at jeg løp helt ok 🙂

nilshaetta
Happy rønner i mål ! FOTO : Nils Hætta

Polar Night halfmarathon var utrolig moro. Det hjelper selvsagt Ã¥ løpe bra, men minst like viktig er det Ã¥ treffe sÃ¥ mye bra folk overalt. Og dette er det som jeg liker med løpsmiljøet – uansett hvor jeg løper, sÃ¥ er det alltid bare bra folk Ã¥ møte. For meg sÃ¥ er det hovedpremien altsÃ¥.
Og Tromsø var sÃ¥ bra – at jeg garantert ogsÃ¥ stiller pÃ¥ halvmaraton i juni samme sted.
Da blir det ikke i bekmørtnan . men i midnattssol 🙂

premiepallen
PÃ¥ pallen..Kan se ut som jeg ikke er helt vant med Ã¥ være der oppe….Artig læll – og neste Ã¥r gÃ¥r jeg for den store….FOTO : Nils Hætta

When in Nederland

Løping er kanongøy, det vet jeg. Og akkurat nÃ¥ er det seriøst moro Ã¥ være meg med løpesko. Selv det faktum at jeg har tidvis veldig vondt i hamstring – kan ødelegge den gleden.  Det hjelper nok sikkert ogsÃ¥ at jeg nÃ¥ har startet klatringen fra den sumpa jeg har ligget og vaket i dette Ã¥ret. Jeg har det bedre med meg selv og vet at jeg har mye bra i meg, som skal brukes pÃ¥ beste mÃ¥te!

Ergo satt jeg på flyet til Amsterdam sist fredag med null stress og bare gledet meg til å løpe løp.
Planen var Ã¥ løpe 21 km terrengløp lørdag og 15 km gateløp Søndag. Heller ikke snakk om Ã¥ lade opp, men ta det hele som trening med kvalitet. Hamstringen er ikke veldig fornøyd med trange flyseter – og damen ved siden av trodde sikkert jeg hadde et seriøst problem med orm i buksa, for jeg satt ikke veldig stille…Fordi smertene var ganske store…

Lørdagens løp gikk på et sted som heter Doorwerth, i følge Jorun Astrid ( som bor i Rotterdam) i nærheten av Tyskland. Jeg hadde ikke peiling for jeg bare satt på i bilen hennes uten å fokusere på HVOR i verden jeg var! Egentlig gledet jeg meg bare til å løpe jeg !
Løpet het Stuwwaltrail Winter og skulle ha ca 500 høydemetre. Vi lurte litt på hvor de metrene skulle hentes ,siden Nederland jo er ganske så flatt.
Været var skikkelig terrengsløpvær, grått og halvkaldt med antydning til litt regn.
Start og mÃ¥l var pÃ¥ et tennisanlegg i Doorwerth. Stedet var proppfullt av blide nederlendere sÃ¥ det var helt umulig Ã¥ være sur liksom…
Tanken var å løpe de 21 km på lav puls og relativt rolig fart, det skulle bare være en grei gjennomkjøring foran søndagen.

Når starten gikk 1030, forsvant teten ganske raskt avgårde, jeg ble liggende litt bak , litt sånn halvveis avventende og litt skeptisk til underlaget. For i starten så ble løping på en seng av løv faktisk! Ikke sånn helt klart hvor stien gikk pga løvet, men det var godt merket, så ingen problemer der.
Løypa gikk pÃ¥ kryss og tvers, det var rett opp skrÃ¥ninger og rett ned skrÃ¥ninger. Det ble nesten som Ã¥ løpe Flandern Rundt – sykkelrittet med alle hellingene. Jeg husker jeg tenkte pÃ¥ det hvertfall. Vi løp gjennom et slott ogsÃ¥. Løpet ble nok hardere enn jeg trodde, pÃ¥ bakgrunn av alle skrÃ¥ninger / hellinger som kom i tide og utide. Løypa var rett og slett ganske tøff den!
Innimellom var det også fine, rette strekninger på fint underlag, der løp jeg ganske så lett og ubesværet.

kasteel-doorwerth_slide-home-desktop
Slottet vi løp gjennom, med ordentlig vollgrav og alt. Dog ingen krokodiller der!

Jeg løper de 21 km pÃ¥ 1.51, ingen kanontid akkurat, men terrenget var ganske sÃ¥ hardt – og jeg løp ikke helt i kjelleren heller – bare nesten! Jeg ble nr 51 av 341 stk pÃ¥ distansen og var ganske fornøyd egentlig. Jorun Astrid fikk etterhvert vondt i kneet sitt, men kom seg til mÃ¥l greit hun ogsÃ¥.
Det visste seg også at det faktisk var med 1 til fra Norge.

mudsweat
Jeg rakk Ã¥ fÃ¥ en nederlandsk dame til Ã¥ ta bilde før jeg løp i dusjen 🙂

Etter løpet var jeg rask med Ã¥ drikke fiske proteinet mitt og Ã¥ dusje. Var stemningen god FØR løpet, sÃ¥ var den ennÃ¥ bedre i garderoben etterpÃ¥. Alle fikk øl og latteren var høy, selvom jeg skjønte omtrent nada av hva som ble sagt 🙂

Den kvelden spiste jeg godt, kanskje bedre enn på lenge og var ordentlig mett når jeg skulle legge meg!

Søndag var det 15 km i Rotterdam. Den løypa var VELDIG flat, med omtrent bare 1 stigning, over 1 bro. Bruggenloop Rotterdam var fullt med 12000 startende. Start og mål var ved Feyenoord stadion.  Været var slightly bedre enn lørdagen. Beina mine kjentes helt ok ut på oppvarmingen og igjen så var stemningen god. Fordi løpet startet så sent som 1530, fikk alle en lysgreie til å ha på armen. Litt skuffet måtte jeg innse at min lysgreie var for stor for min overarm, så den ble liggende i sekken gitt!

lys
Lysgreia – det sÃ¥ veldig stilig ut nÃ¥r tusenvis av løpere etterhvert kom mot mÃ¥l, med en sÃ¥nn blinkende pÃ¥ armen

Jeg stod i første pulje, jogget ca 5 min før start – før jeg stilte meg opp omtrent helt foran i startfeltet. Jorun A, stod litt lenger bak. NÃ¥r starten gikk hadde jeg litt sÃ¥nn angst følelse som jeg noen ganger har nÃ¥r jeg er litt spent,tok det hele derfor litt med ro i starten og lot kroppen bestemme litt.
Beina var veldig gode, hamstringen litt vond – men ikke direkte plagsom. MÃ¥let var enkelt : under 60 min! Først etter ca 3 km følte jeg at jeg var i gang liksom. Vinden var veldig ok, det var flatt og faktisk ganske mange tilskuere pÃ¥ en litt kald søndag.

bruuge
Konsentrert liksom ….

broa
Den siste broa. Her løp jeg ganske bra og hadde los pÃ¥ tetfeltet…

Etterhvert begynte jeg ogsÃ¥ Ã¥ passere folk, faktisk løp jeg nÃ¥ forbi folk hele veien og skjønte at jeg faktisk nærmet meg det absolutte tetfeltet. Jeg kunne helt sikkert løpt fortere hvis om atte dersom atte – men jeg syns jeg løp helt ok. Særlig siden jeg hele tiden passerte folk! Ingen hadde sÃ¥ langt passert meg heller. Den eneste stigningen kom pÃ¥ den siste broa, etter ca 10-11 km, selv her tok jeg folk. PÃ¥ slutten ble jeg nok litt sliten og mÃ¥tte dessverre se 5 stk løpe forbi meg rett før mÃ¥l – uten at det gjorde sÃ¥nn veldig vondt ( bare litt liksom )….
Tiden blir 59.39 ( netto) og jeg blir nr 150 av 11589 fullførende!

uitslagen-_-dsw-bruggenloop-rotterdam_2016-12-14_22-14-54
Fasit!

Etter målpassering var beina veldig fine og jeg ruslet glad og fornøyd inn i garderoben. Igjen var det rett ned med fiskeproteinet. Forskjellen fra dagen før var at det var rolig i garderoben, for jeg var jo blant de første der ! Moro de luxe faktisk !
Jorun A kom seg greit til mål i dag også, med litt mindre kne vondt enn dagen før.

Helgen i Rotterdam ble veldig bra, særlig med det gode løpet søndag og en såpass bra plassering. Kanskje kunne det vært med enda bedre løpere, men det gjelder jo faktisk å komme til start da, så jeg ser dette løpet som en bra prestasjon uansett!
Jeg fikk testet 2 løp pÃ¥ 2 dager – og det gikk egentlig som jeg trodde. Hvilket betyr at jeg nok nÃ¥ begynner Ã¥ kjenne kroppen min bra. OgsÃ¥ kommer man ganske langt med en positiv innstilling, det skal jeg ogsÃ¥ ta med meg i andre sammenhenger. Begge helgens løp anbefales og det Ã¥ løpe i Nederland er veldig moro !
Jeg løp 10 km rolig mandag morgen ogsÃ¥ – pÃ¥ gode bein 🙂 Ganske sÃ¥ deilig Ã¥ løpe langs kanalen faktisk, mens jeg koste meg over helgens bravader.

Kanskje er løpssesongen pÃ¥ hell nÃ¥, selvom jeg har lyst til Ã¥ løpe løp igjen. Løpe løp er det morsomste jeg kan gjøre faktisk. SÃ¥ jeg legger meg ikke pÃ¥ latsiden ennÃ¥ – egentlig gjør jeg vel ikke det uansett, med mindre legen sier jeg MÃ…, for Ã¥ at hamstringen skal bli bra. Det fÃ¥r jeg vite i neste uke nÃ¥r han skal tegne og forklare MR bildene av hamstring…

En slags status liksom…

2016 ble kanskje ikke helt det jeg hadde tenkt, hvis jeg tenker 1 Ã¥r tilbake. for Ã¥ bruke litt fotball terminologi – sÃ¥ har jeg vunnet 3 ganger, løpt 1 uavgjort og hatt mange tap. 2 av tapene har vært stygge : Manchester maraton og New York maraton. I begge de løpene burde jeg ha byttet ut meg selv, sÃ¥nn ca halvveis…

Men det er noe med Ã¥ la «laget» stÃ¥ kampen(e) ut da – for liksom Ã¥ holde pÃ¥ tillit til nye kamper. For nye kamper kommer ganske sikkert.
Jeg har slitt med udefinert vondt i rumpa, setet,hofta og hamstring i hele Ã¥r og hatt veldig mye smerte tidvis. SÃ¥ det med Ã¥ tÃ¥le smerte er jeg definitivt god til. Om det er sÃ¥ bra er en helt annen ting. Legger jeg til litt annet grums ogsÃ¥ – sÃ¥ er jeg egentlig ganske tilfreds med Ã¥ sitte med beina pÃ¥ bordet akkurat nÃ¥ – og si at jeg som menneske har lært mye i Ã¥r.

All læring er ikke nødvendigvis like gøy, men all læring gjør at jeg stadig vekk kommer nærmere det jeg selv vil være.
Det Ã¥ ha løping som limet i mitt liv – har reddet meg fra mye. Og selvom 90 % av mine løpeturer har vært vonde fysisk, sÃ¥ har de vært veldig viktige psykisk. For der mange av de samme turene har startet med en selvtillit langt nede i potetkjelleren, sÃ¥ har jeg i andre ende av de turene – kommet meg opp, gjort meg ferdig med ting og heller lagt til noe i erfarings lageret mitt.

Kanskje hadde jeg løpt bedre med mindre trening,ganske sikkert hadde jeg hatt mindre vondt ogsÃ¥ – men der er altsÃ¥ ikke jeg. Jeg vil løpe, for løping gjør noe med sinnet mitt. Løpingen er gøyet som gjør at jeg sover godt om natten, samtidig som det altsÃ¥ tømmer hodet for tanker som ofte har vært ganske mørke…
Jeg har lært mye om løping ogsÃ¥ – det gjør jeg hele tiden. Jeg vet hvordan jeg skal fÃ¥ det beste ut av mÃ¥ten jeg gjør ting pÃ¥.

Prestasjon for meg er ikke resultat utad, prestasjon for meg er det som skjer inne i hodet mitt. Det er meg selv jeg skal leve med resten av livet mitt, da er det greit Ã¥ være glad i seg selv . SÃ¥nn sett har jeg kommet langt i 2016. Derfor dveler ikke jeg veldig lenge ved resultater. Resultatene vil alltid være det som utad forteller noe – men for min del sÃ¥ betyr det altsÃ¥ ganske lite.
Og jeg kan gi av meg selv uten Ã¥ være redd for konsekvenser…Konsekvenser vil det altid være – men hvis jeg ikke prøver der jeg aldri før liksom helt turde – sÃ¥ blir konsekvensene egentlig bare verre 🙂

Det er ogsÃ¥ viktig Ã¥ ha bra folk rundt seg, jeg er sÃ¥pass heldig at jeg har ganske mange av den sorten. Alle disse som lar Tim være Tim – pÃ¥ godt og vondt. Ikke merkelig – sÃ¥ er dette folk jeg løper en del med. Løping er det mest sosiale som finnes og burde være en del av alle mennesker sitt liv. Det hjelper Ã¥ le – og jeg har ledd masse pÃ¥ mine løpeturer i Ã¥r – kanskje enda mer enn før – det syns jeg er fint!
Rallarvegsløpet og Zermatt, var hver på sin måte ganske unike sånn sett.

img_20161126_132022
Dagens blodferske. Christian og jeg løp langt – og lenge. Vi snakket om Belinda carlisle. 80 tallet, motocross, vonde legger og mye annet gøy. Derfor smiler man etter 36 km uansett 🙂

Utenlandsturene har vært bra opplevelser, selvom altså Manchester og New York ikke løpsmessig var all verden. Igjen så er det noe med å ha de rette folkene rundt seg som gjør at livet ikke er så verst uansett !

itrappa
I utlandet er det ingen som kjenner deg – det utnyttes alltid….

2017 blir for meg noe helt nytt.

Jeg vet nÃ¥ sÃ¥nn ca hva som feiler meg fysisk – og mÃ¥ kanskje ta tak i det pÃ¥ en mÃ¥te som jeg egentlig ikke vil..Det gjenstÃ¥r Ã¥ gjøre MR – men jeg har altsÃ¥ en hamstrings som er sliten, som vil kreve at jeg gjør noen grep. Det kan gÃ¥ ut over løpingen…
Men – jeg velger Ã¥ være optimistisk og satser pÃ¥ at jeg kan løpe noe – om enn ikke sÃ¥ mye som nÃ¥.
Kan jeg ikke løpe, sÃ¥ blir det andre ting jeg skal gjøre …

SÃ¥ langt vet jeg at juni 2017 blir en prøvelse, for da skal jeg løpe 80 km i fjellene rundt Chamonix. Jeg gruer meg – for der mÃ¥ jeg jobbe med noen demoner….Det blir langt, det blir bratt, det vil være mørkt og jeg kommer til Ã¥ være vanvittig utÃ¥lmodig. Heldigvis skal jeg løpe med Claes – og Claes er en dude som jeg vet vil være bra Ã¥ ha med i den krigen.

I alder er jeg nok på andre halvdel, fysisk er jeg sterkere enn før og psykisk det samme.
Det er gode forutsetninger. Ganske sikkert er jeg litt mer arrete enn før ( senest de 2 siste dagene har jeg tryna i mørten feks =skrubbsÃ¥r) – bÃ¥de der inne og utapÃ¥,
Jeg vet at 2017 vil gi meg noen prøvelser, men det gjelder Ã¥ holde øynene oppe, ta livet for det – det er. Ikke bekymre meg sÃ¥ mye over det som skjer. Men heller bruke det til noe bra. Det viktige er Ã¥ leve NÃ…. Det som skjedde i gÃ¥r – og det som skjer i morgen er sÃ¥nn sett uinteressant…

29

 

The mother of all marathons – New York maraton

Jeg har egentlig aldri tenkt pÃ¥ Ã¥ løpe maraton i New York og prøvde Ã¥ fÃ¥ plass, helt uten Ã¥ tenke noe særlig over det i starten av 2016. Det var mest fordi Morten sa at nÃ¥ var pÃ¥meldinga Ã¥pen…
Og n̴r jeg faktisk fikk plass Рs̴ var ikke iveren s̴nn helt i taket da heller..

Men tiden gÃ¥r og treninga passes den – og plutselig var det faktisk dags for Ã¥ reise.  Jeg er ikke overdrevent glad i Ã¥ fly – hvertfall ikke langt, derfor har jeg aldri stresset med Ã¥ dra over dammen. Heldigvis hadde jeg med meg Christian – som kom inn som pratmaker/guide/tolk/muntrasjonsrÃ¥d og kaffelager!
Christian underholdt meg på flyet med ørten forskjellige måter å sove på, mens jeg satt og ristet under turbulensen og håpet flyet kunne lande FORT.
Flyreisa gikk bra, kontrollen for Ã¥ komme inn i unaiten ogsÃ¥ – selvom jeg mÃ¥tte ta fingeravtrykk ganske mange ganger før jeg ble «godkjent»

Formen var bra, jeg hadde jo løpt over all forventning pÃ¥ Hytteplan og følte at jeg hadde trappet ned nok. Vi var pÃ¥ hotellet sent torsdag kveld, USA tid – og planen var Ã¥ løpe med Aktiv Mot Kreft gjengen fredag morgen kl.7. Med Christian som levende vekkerklokke OG kaffelager var det ikke noe problem Ã¥ stÃ¥ opp…
Selvsagt skulle vi løpe i Central Park og med Jack Waitz som følge også, var det en bra morgen tur. Forholdene er litt større der borte skjønte jeg fort, når jeg så rigginga som foregikk i parken.. Oslo maraton blir et ganske lite løp i den sammenhengen gitt.
Jeg kjørte 1 drag rundt et lite vann i parken og tenkte at – joda, beina tÃ¥lte flyturen de!

Der og da bestemte jeg meg ogsÃ¥ for Ã¥ prøve Ã¥ Ã¥pne hardt søndag…

aktivmotkreft
Lagbilde med Aktiv Mot Kreft gjengen 2 dager før

Kanskje gjorde jeg den største tabben denne dagen. For etter Ã¥ ha hentet startnummer ogsÃ¥nn, valset vi rundt i byen i ganske mange timer. Kanskje burde jeg heller ha ligget pÃ¥ rommet og sett i taket…Men der er altsÃ¥ ikke jeg. Og gjort er gjort liksom.

Lørdag derimot ble ganske rolig, eneste gÃ¥inga – var etter mat og lunsj med Morten rett rundt kvartalet.

Løpsdagen startet tidlig, kl 0600 skulle vi dra fra hotellet ( Aktiv Mot Kreft gruppen ) – Christian var selvsagt oppe han og laget kaffe, selvom han ikke skulle løpe!
Vi skulle ta ferje over til Staten Island, været sÃ¥ ut til Ã¥ bli helt nydelig – og bÃ¥tturen med ganske mange 1000 andre gikk rolig for seg. Frihetsgudinnen fikk jeg ogsÃ¥ sett. Litt styr ble det før jeg gikk pÃ¥ bussen fra ferjestoppet til start – jeg hadde nemlig ganske mange ting i en ikke godkjent pose….Som jeg selvsagt mÃ¥tte tømme osv 🙂
Klokka var rundt 0800, nÃ¥r jeg fikk spist frokost pÃ¥ bussen. Frokosten hadde jeg selvsagt hatt med fra Norge. Jeg gjorde jo akkurat det samme før London i fjor – og alle vet jo hvordan det gikk. Never change av winning plan liksom!

Kjetil og jeg skulle starte i samme wave, sÃ¥ vi tok følge gjennom sikkerhetskontroller, kaffe køen og gikk ganske lenge for Ã¥ komme til blÃ¥ start omrÃ¥de. Tiden gikk veldig fort den – og det ble aldri tid til Ã¥ sette seg ned Ã¥ slappe av heller.
Ikke hadde jeg fÃ¥tt med meg at jeg mÃ¥tte være i startbÃ¥sen 1 time før start heller…Heldigvis kom jeg meg inn i rett startfelt takket være en veldig grei funksjonær. Den første funksjonæren jeg snakket med var ikke like hjelpsom…

boms
Før start – pÃ¥kledd i alt jeg skulle kaste av klær…..SÃ¥ en eller annen i NY gÃ¥r nÃ¥ rundt i United Bakeries lue OG Norseman hettejakke !

20 min før start stod jeg klar. Jeg sÃ¥ 3 timers fartsholder rett foran meg – lite visste jeg da om at jeg aldri skulle se den igjen !
Mye amerikansk nasjonalisme og NYPD før start, som samtidig gjør det hele litt høytidlig og faktisk ganske kult. Frank Sinatra kom selvsagt ogsÃ¥ – og vips sÃ¥ var vi i gang!

Planen var 1.26 halvveis…

Om den var reell vet jeg faktisk ikke, men heller åpne hardt og dø som en helt var tankespillet bak det. Verrazano Bridge var akkurat så drøy som fortalt, med utrolig mange løpere overalt. Det gikk forsåvidt fint og beina var ok de. De neste par km etter broa var også helt greie. Allerede her ute var det massevis av tilskuere overalt, været var supert og det hele kunne bare bli bra.
Men hele tiden sÃ¥ sitter det en liten dust pÃ¥ den ene skuldern og mumler «fiasko»….Jeg syns ikke beina funket helt 100 %, jeg løp litt keitete og fant aldri den fine rytmen og steget fra Hytteplanmila..Men km tidene viste foreløpig at jeg lÃ¥ an til Ã¥ komme under / pÃ¥ 3.00 t.
Sakte men sikkert begynte det allikevel Ã¥ murre i rumpa pÃ¥ venstre side. Den rumpa er som  en høyst uberegnelig greie som enten er av eller pÃ¥ …De første 10 ble passert pÃ¥ ca 43. min – det var absolutt ikke krise, 3.10 var fortsatt langt innafor og en tid jeg kunne være fornøyd med.

Etter 12 km var det over og ut med alle ambisjoner om 3.00. Rumpa gjorde nÃ¥ sÃ¥ vondt at hvert løpesteg var alvorlig vondt. Jeg bet tenna sammen og prøvde Ã¥ se lyst pÃ¥ det. Stemningen langs løypa var jo helt magisk – selvom det til tider nesten var for mye støy!
traseen likte jeg ogs̴, med lange rette strekninger og egentlig ganske lett Рsyns jeg da!

Halvmaraton passering var oppe p̴ en bro, der var det stille Рog de bro overgangene var s̴nn sett litt deilige.
Rumpa mi var kanskje deilig Ã¥ se pÃ¥, i den elegante shortsen jeg alltid bruker – men rumpa var nÃ¥ sÃ¥ vond at min smerteterskel var nÃ¥dd – og jeg stoppet helt opp….jeg passerte 21,1 km pÃ¥ 1.34. Idiotisk sulten var jeg ogsÃ¥…
De neste 14 km var bare ille, jeg ble «trøstet» av en gal mann fra Australia, som bare snakket om sine vonde groins, han fikk faktisk sagt utrolig mye pÃ¥ noen minutter – før han sa god tur og løp videre.. Kjetil tok meg igjen og ville ha med meg – jeg tror Kaja snakket om det samme ogsÃ¥ litt senere – men jeg hadde sÃ¥ vondt at det Ã¥ løpe var nærmest umulig. Og skjemaet ble justert ettersom alle fartsholderne løp forbi! Egentlig løp nÃ¥ alle forbi meg!
eneste gleden var all heiinga, livet og alle de fantastisk morsomme plakatene.

Rundt 35 km var jeg forberedt pÃ¥ Ã¥ gÃ¥ resten…Da kom redningen i form av Janicke 🙂 Som sa hun skulle løpe sammen med meg resten av veien! Jeg tvilte vel litt for jeg mÃ¥tte presse ganske mye for Ã¥ holde følge – i 5.25 fart. Janicke var fartsholder, jeg hang for det meste bakpÃ¥, vi snakket litt og km gikk. I Central Park var det helt fantastisk mye folk og liv! Det er nesten sÃ¥ jeg er glad for at jeg løp «sakte», slik at jeg fikk med meg stemningen.
timjanicke
Ganske lett Ã¥ se hvem som er mest plaget….

pÃ¥ de siste metrene løp Janicke ganske lett fra meg, sÃ¥ hun hadde nok bremset ganske mye for Ã¥ fÃ¥ med seg den skadede rumpa mi…
Tiden ble 3.40. Uten Janicke hadde jeg sikkert brukt 10 – 15 min MER…SÃ¥ tusen takk Janicke 🙂

New York maraton ble allikevel en fantastisk fin dag. at jeg løp og hadde vondt, betydde lite når jeg fikk medaljen rundt halsen. Den medaljen hadde jeg gått i døden for den dagen uansett!
Skuffelsen gjorde jeg meg ferdig med p̴ 21,4 km den РEtter det tenkte jeg lite p̴ fiasko.

medaljeny
Ja – jeg er akkurat like fornøyd som bildet viser faktisk !

Resten av dagen sammen med Jack W og Aktiv Mot Kreft – var bare bra. Og resten av New York turen var en højdare. Med Christian som følgesvenn – gjorde vi en liten Dudes On Tour i New York. Vi sÃ¥ mye, løp endel, JEG handlet mye og jeg fikk sett NEW YORK RANGERS spille ishockey!!! At Trump vant valget var vel eneste nedtur!
Christian skal ogsÃ¥ ha mye skryt for at han orket Ã¥ holde ut med alt jeg sa og foretok meg de dagene vi var der borte. Gode kompiser vokser ikke pÃ¥ trær – det er helt sikkert!

dudesontour
Dudes On Tour. Takk for at du ble med Christian 🙂

Rumpa mi? vel – den lever fortsatt den….OgsÃ¥ fÃ¥r jeg se hvordan det løses! En ting er sikkert – jeg skal løpe New York igjen, uansett hvilken fart det mÃ¥tte bli pÃ¥.
fredlebow
Fred har rett han !

Gutten i vinduet

Løpe maraton..
Det er faktisk ganske skremmende! Og om 6 dager skal jeg løpe min maraton nr 80. Da skulle man jo tro at frykten forlengst var borte og at det hele bokstavelig talt er en walk in the park.. NÃ¥ er forsÃ¥vidt mÃ¥let pÃ¥ søndag i Central Park – men jeg hÃ¥per jeg ikke GÃ…R dit.

NÃ¥r jeg var mindre og satt pÃ¥ rommet mitt, kikket jeg ofte ut av vinduet – for Ã¥ se pÃ¥ hva de andre barna gjorde. Som regel spiste jeg potetgull og drakk cola…Det var trøsten i en hverdag jeg ikke likte egentlig. Jeg likte Ã¥ se ut av vinduet, selvom det bare gjorde lengselen enda større i forhold til Ã¥ ønske at jeg kunne være med…
Men siden da har jeg alltid likt Ã¥ se pÃ¥ folk – og det gjør meg alltid av en eller annen grunn rolig!

Jeg skjønner det ikke helt, for det var jo litt sÃ¥rt Ã¥ sitte der Ã¥ trøste meg selv med snop og ønske at jeg var som alle de andre. En ting er sikkert – jeg tenkte like mye da – som jeg gjør i dag. Og tankene var omtrent ca like smarte ogsÃ¥, hvertfall tidvis.
Heldigvis gikk jeg via litt selvdisiplin mot bedre tider gjennom lavere vekt.
Og enda mer heldigvis så oppdaget jeg etterhvert løping, spesielt gjennom Lasse.

Løpingen var det jeg var flinkest til, fordi løping var enklest. Løping er jo tross alt bare snakk om Ã¥ flytte 2 bein i en retning, fortrinnsvis fremover…OgsÃ¥ kunne man snakke nÃ¥r man løp – om alt mulig rart egentlig. Og sÃ¥nn sett ble løping en ventil for Ã¥ fÃ¥ lettet trykket psykisk, samtidig som det hadde en fysisk effekt ogsÃ¥.
Selvsagt husker jeg ikke alt hva feks Lasse og jeg snakket om pÃ¥ diverse løpeturer opp gjennom, men jeg er ganske sikker pÃ¥ at det har vært i aller høyeste grad seriøst og minst like mye som har vært helt borti natta useriøst…Lasse er flink pÃ¥ Ã¥ være useriøs 🙂
Det fine er at løpingen da alltid har vært det stedet jeg har kunnet glemme det mørke…
Og bare le – MYE og høyt. OgsÃ¥ har man det bra veldig lenge etterpÃ¥.

Men som årene går så blir løpingen enda mer viktig, fordi det blir fristedet. Fristedet for å finne meg selv gjennom å ha det GØY. Gjennom å kjenne at man gjør noe for kropp og sjel på en måte som er bra.
Jeg innrømmer veldig at jeg ikke alltid har de beste tankene om livet. SÃ¥nn har det blitt nÃ¥r usikkerhet har en veldig stor plass i meg. En usikkerhet som jeg aldri blir 100 % kvitt..Her skal det sies at litt usikkerhet er bra – mener jeg!

Gjennom løpingen har jeg truffet fantastisk mange folk. Folk som jeg garantert ikke hadde truffet hvis jeg hadde blitt sittende i vinduet med colaen og potetgull . Ikke sikkert jeg hadde truffet sÃ¥ mange heller…
Selvsagt kjenner jeg jo at jeg ikke er like trygg pÃ¥ alle jeg har møtt pÃ¥ min løpevei, men det igjen har gitt meg livserfaring jeg ikke hadde fÃ¥tt ellers. Læren om Ã¥ takle alle typer folk og samtidig kunne stÃ¥ der oppreist uten Ã¥ bli en liten fjott har hele tiden gjort meg bedre – som person.
SÃ¥ nÃ¥r jeg stÃ¥r pÃ¥ Elixia Røa som instruktør – og sier at du skal være høy og mørk nÃ¥r du løper – sÃ¥ er det selvopplevd 🙂
Og det funker!

For jeg blir ofte høy og mørk nÃ¥r jeg løper. Fordi det er pÃ¥ min hjemmebane – og der er jeg ikke usikker. Der tør jeg i veldig stor grad gjøre egne vurderinger og Ã¥ gjennomføre de, uten Ã¥ tenke pÃ¥ de fordømte konsekvenser som finnes i alt annet her i livet.
Ved løping så er verste konsekvens at du ikke løper så fort som ønsket, det er hvertfall en konsekvens jeg kan leve med.
Det jeg dog alltid opplever – er at de første 2-3 minuttene av en løpetur / konkurranse, alltid er litt in the twilight zone. Jeg mÃ¥ liksom fÃ¥ av meg den usikre Tim og komme opp som den høye og mørke Tim…

hoy
Høy og mørk FØR løpetur….

De minuttene er ganske merkelige og jeg opplever de hver eneste gang. Det blir som om jeg må liste meg i gang så ingen ser meg. Det blir reneste evolusjonsteorien, hvor jeg går fra krabbende til løpende.
Den prosessen er det samme hver gang – men uansett om resten av løpeturen ikke alltid føles sÃ¥nn 100 % perfekt – sÃ¥ har jeg allikevel reist meg ! Og det er faktisk viktigst!

Det er 6 dager til jeg skal stå på startstrek i New York og høre Frank Sinatra synge. Han er visst alltid på høytaler før start med sangen sin om New York. Jeg har aldri forresten likt han . Så den sangen hører nok ikke jeg mest på.
Jeg vet jeg vil ha samme følelse som over der jeg står og venter. Jeg vet det vil være kaos i hodet og følelser. Jeg vet jeg vil være usikker også. Jeg vil tilogmed kanskje også bare løpe å gjemme meg.
Samtidig sÃ¥ tenker jeg at jeg mÃ¥ være den jeg er – uansett. Og at hver løpetur lever sitt eget liv. Kanskje burde jeg bare se pÃ¥ hele maratonen som en løpetur – og ikke noe annet?
Eller kanskje burde jeg bare se for meg han som satt i vinduet for lenge siden – og innse at jeg har kommet langt siden den gang. Da har jeg egentlig ikke sÃ¥ mye Ã¥ tape…

Det er 6 dager til start, mine 2 siste løpeturer har vært de tregeste av alle i Ã¥r. Jeg har fÃ¥tt den siste omgangen med ordentlig massasje i dag. Beina verker forsÃ¥vidt litt av massasjen ennÃ¥ men jeg føler meg ganske klar…
Og tenker at jeg uten løpingen aldri hadde fÃ¥tt oppleve New York heller. SÃ¥nn sett sÃ¥ vant gutten i vinduet tilslutt – uansett.
Hvem bryr seg om 2.59.59 da ?

motivational-message-for-marathon-runners-to-wish-good-luck-640x480

God som faen

Jeg skal ikke finne meg en skrivestue i Lommedalen Ã¥ begynne skrive noveller om løping – i hvertfall ikke ennÃ¥…Men kanskje senere nÃ¥r jeg ikke har sÃ¥ mye annet Ã¥ fordrive tiden med.  Uansett sÃ¥ noterte jeg meg følgende bak øret i gÃ¥r kveld, mens jeg sÃ¥ pÃ¥ en sann film om løping fra USA :
latter forlenger livet. Løping forlenger mitt liv. Løpingen er solen. Aldri gi opp. Bare fortsette.

Ganske usammenhengende, men til sammen helt riktig – for meg !

Humor er selvsagt bra altsÃ¥, sÃ¥ jeg ler ganske mye egentlig – og prøver nok Ã¥ le mest mulig og mye av meg selv. Jeg har aldri hatt problemer med Ã¥ le av meg selv, heldigvis – men om latter alene forlenger livet mitt er jeg usikker pÃ¥. At løping derimot gjør det – vet jeg. For løpingen gjør at jeg kommer nærmere min mÃ¥te Ã¥ takle livet pÃ¥. Ã… løpe blir aldri for meg et utstillingsvindu hvor jeg skal nærmest uten stans skal vise hele verden at  Tim Bennett , se det er en fantastisk bra løper det!  Løpingen er mer en greie hvor jeg aldri gir opp. Fordi løpingen gir meg bensin til Ã¥ tørre Ã¥ vise verden at jeg er god som faen!

Da blir løping solen min, som gjør at jeg selv pÃ¥ dÃ¥rlige dager hvor jeg ligger i sengen og egentlig ikke vil stÃ¥ opp, fordi jeg kjenner at jeg har en indre uro – faktisk stÃ¥r opp!
Det gjelder Ã¥ aldri snu rumpa til – for da har jeg gitt opp….
Noen ganger er det lett Ã¥ tenke sÃ¥nn, det er faktisk ganske lett Ã¥ gi opp. Og noen ganger BURDE jeg faktisk gi opp….Men da snakker vi spesifikke greier. Løping kan jeg ikke gi opp, for det er fristedet – hvor jeg jeg kan være fri fra meg selv Ã¥ bare være til.
For meg er hver dag en liten kamp – som avhenger av hvor mye indre uro jeg har. Noen dager gÃ¥r det helt fint ( de fleste) – men andre dager er uroen større…Da er det godt Ã¥ ta pÃ¥ seg løpeskoene Ã¥ bare fly avsted.

Selvsagt er jeg ikke god som faen hver dag, med løpesko på. Men gleden av å bare gjøre, se på alt som foregår og kjenne at uroen sakte forsvinner er godt.
Det er ogsÃ¥ veldig godt Ã¥ løpe sammen med folk jeg liker Ã¥ være med . Folk som tÃ¥ler at jeg er litt opp og ned. Folk som egentlig ogsÃ¥ ikke lar meg gakke avgÃ¥rde og bare synes synd pÃ¥ meg. De er ærlige og sier alltid sin mening. Selvsagt trenger jeg Ã¥ høre at alt er ikke ræva og at jeg ikke kan være god som faen i alt. Det kalles lynavledere….Alle trenger en lynavleder.

Men i gÃ¥r – pÃ¥ selveste Hytteplanmila dagen hadde jeg ingen  tanker om Ã¥ være kjempegod. Tid var ikke det viktigste. Det viktigste var Ã¥ kjempe pÃ¥ en mÃ¥te som jeg kunne være stolt av etterpÃ¥ – for meg selv. OgsÃ¥ kan man jo si at det bare er tull liksom – men sÃ¥nn er det jo ikke.
SÃ¥ i bilen ut dit tenkte ikke jeg pÃ¥ km tider, heller ikke pÃ¥ at jeg mÃ¥tte slÃ¥ han eller henne. Jeg tenkte mest pÃ¥ Ã¥ treffe bra folk, løpe en tur og dra fornøyd hjem igjen. Og at jeg faktisk mÃ¥tte rekke starten….Og at jeg kanskje mÃ¥tte pÃ¥ do før start.

Heldigvis rakk jeg begge deler, jeg rakk tilogmed Ã¥ varme opp med 2 km jogg til start. Og Ã¥ hilse pÃ¥ enda noen bra folk. Joggingen kjentes ok ut – ogsÃ¥ denne lørdagen valgte jeg riktig sko.
I starten er jeg mest redd for å tryne, for jeg syns det er trangt og er veldig oppmerksom. Heldigvis klarer jeg å styre unna ett fall og kommer greit avgårde.
Det fine med sÃ¥nne løp som Hytteplanmila – er at jeg kjenner veldig mange, da er det gøy Ã¥ løpe løp. Og noen snakker alltid til meg og løper forbi. Morten gjorde det, men bare det at han faktisk tar seg tid til det opplever jeg som fint.  For meg betyr det faktisk noe!

I gÃ¥r hadde jeg en sÃ¥nn dag hvor jeg er uredd. Jeg kunne bare løpe med lette steg Ã¥ kjenne at alt funka. Det var som Ã¥ fly liksom og egentlig vil jeg «leke» at jeg fløy – ta flyvern liksom 🙂
Men da hadde nok flere tenkt at nå har det rabla fullstendig, så jeg fløy inni meg jeg !
Det er lett Ã¥ løpe nÃ¥r det er DU som er den offensive, da flyter det meste. Og stedenfor Ã¥ vente pÃ¥ saker og ting – sÃ¥ jager jeg  videre. Og jeg er god som faen til Ã¥ jage pÃ¥ dager som i gÃ¥r. Den gruppa som ligger 100 meter foran er ikke uoppnÃ¥elig – det er en utfordring jeg tar pÃ¥ strak arm. Konsekvenser teller ikke, det som teller er Ã¥ løpe som en geopard etter den hjelpeløse flokken som ennÃ¥ ikke har oppdaget meg.

I dagliglivet er nok jeg stort sett den føyelige som ikke alltid tar opp hansken. I går tok jeg opp alle de hanskene og noen til.
Selvsagt kjenner jeg ogs̴ etterhvert at geoparder ogs̴ kan bli slitne Рmen geoparder flest har bra kondis og en bra stayer. Det hadde jeg i g̴r..
SÃ¥ etter smÃ¥tt utrolige 37.45 er jeg i mÃ¥l…Jeg har løpt et løp som nok er det beste jeg har gjort pÃ¥ en god stund. Og jeg har gjort det ved Ã¥ bare fortsette. Ikke stoppe opp underveis Ã¥ kjenne pÃ¥ at det koster Ã¥ løpe fort – men bare fortsette…

hytteplanmila_bjorn_hytjanstorp_foto
Litt vondt har man jo, men det er fantastisk å jobbe med hodet der og da . FOTO : BJørn Hytjanstorp

Tiden betyr igjen ganske lite Рegentlig. Det som er viktig er alts̴ m̴ten den ble oppn̴dd p̴.
OgsÃ¥ snakker man igjen med masse bra folk og er like stolte av de som – av meg selv. Løping er universiell glede det og alle viser det pÃ¥ sine mÃ¥ter. SÃ¥nn sett er det en fryd Ã¥ sitte inne i den stappfulle hallen  med tidenes dÃ¥rligste sveis Ã¥ bare se pÃ¥ !

heisveis
Christian, han som tok dette bildet er en fantastisk god kamerat. Men noen ganger Christian bør du si fra om hvordan jeg ser ut…..Hei sveis liksom 🙂

Nå er det 14 dager til New York maraton. Og jeg har lagt min egen list ganske høyt med Hytteplanmila i går. I teorien er jeg elegant under 3 timer. Men praksis sier meg at jeg ikke kan tenke sånn. Fortsatt skal jeg forberede meg godt.
Jeg er god som faen, uansett som jeg løper under eller over 3 timer der borte. Det er viktigst for meg !

The truth about dogs and cats…

Er tittel på en film som absolutt ikke handler om katter og hunder.
Den handler derimot om mennesker…Og hvordan takle livet. Jeg trenger ikke verken en hund eller katt for Ã¥ takle mitt liv – men jeg trenger nok et par løpesko ( eller 40 til ….). for nÃ¥r ting ikke gÃ¥r helt som man vil og man sitter der inne i hjørnet og egentlig ikke vet veien ut – sÃ¥ er det altsÃ¥ løpeskoene som er redningen.
Kanskje er det utleverende Ã¥ skrive sÃ¥ mye om egne tanker som jeg noen ganger gjør, men jeg gjør det mye for Ã¥ forklare hvorfor jeg løper sÃ¥ mye – og at det faktisk hjelper mot helt andre ting enn Ã¥ se bra  ut – eller være i god form.

Psykisk helse er minst like viktig. Min psykiske helse trenger løpeskoene…For alle sammen trenger en plattform hvor de regjerer og kan gjøre alt uten konsekvenser. Den plattformen er for meg løping. Ganske ofte tenker jeg for mye – for lenge. Det funker faktisk ganske dÃ¥rlig og fører noen ganger til mindre heldige hendelser..Jeg har hatt noen av de gjennom de siste Ã¥rene og nÃ¥r jeg nÃ¥ skal prøve Ã¥ manne meg opp til Ã¥ være en bedre utgave av meg selv – sÃ¥ er det viktig Ã¥ se fakta.
Og det handler for meg om Ã¥ stole pÃ¥ meg selv, godta at jeg er bra nok , puste nok – og lenge nok til Ã¥ gjøre ting uten Ã¥ handle i ren panikk. For Ã¥ gjøre saker i panikk er nok ikke en bra greie.

Fysisk aktivitet – og for meg løping, har en beroligende effekt og en oppbyggende. Alle trenger Ã¥ kjenne pÃ¥ mestring og særlig de av oss som ikke har katter og hunder rundt oss – men heller noen demoner pÃ¥ skuldern :). SÃ¥nn sett burde fysisk aktivitet være definert som medisin. En medisin som i tillegg har en bra bieffekt : du blir i bra fysisk form ogsÃ¥ !

Skal man trekke min egen paralell litt lenger og pense det inn mot det eneste som stÃ¥r i hodet mitt nÃ¥ : nemlig maraton  i New York – sÃ¥ ser jeg jo et mønster…For jo lenger det blir, desto dÃ¥rligere takler jeg det..Jeg løper klart bedre pÃ¥ kortere distanser og har en mye større ro nÃ¥r jeg løper de korte løpene..PÃ¥ maraton blir jeg utÃ¥lmodig og nÃ¥r tankene da gÃ¥r litt for langt, sÃ¥ sprekker det. Akkurat som i mange episoder i livet mitt, jeg takler det ikke og faller sammen ( pÃ¥ maraton), eller gÃ¥r helt i vranglÃ¥s ( i livet).
Da tenker man jo at det hele ligger i forberedelser, men sÃ¥ enkelt er det jo ikke…For jo lenger tid jeg fÃ¥r til Ã¥ tenke pÃ¥ at jeg ikke duger – jo mer sier det BOOM..Og stÃ¥r jeg pÃ¥ startstrek i New York med det i bakhodet ligger jeg litt dÃ¥rlig an…SÃ¥nn er det Ã¥ løpe maraton en dÃ¥rlig greie, siden løping liksom er min redning.

Heldigvis er jeg mer bevisst pÃ¥ disse tingene nÃ¥ enn før, for jeg mÃ¥tte jo stikke fingern i jorden Ã¥ spørre meg selv om hva som er galt med meg…
Det er nok ikke så mye galt med meg, men selvtillit er nok et  stikkord.

I går skulle jeg løpe Skjennungstua Opp, et lite lokalt løp funnet opp av Heming Leira. Alle løpene som han står bak, står for det jeg ønsker med aktivitet for alle. Det er inkluderende, det er enkelt, det er harmløst og du kan gjøre akkurat hva du selv vil ut av det. Jeg elsker de løpene!
Og dermed kunne jo ikke Skjennungstua Opp gå galt!
Motbakke er noe jeg kun liker i konkurranse, på trening er bakker bare vondt, tungt og innebærer å løpe med betongbein.
I konkurranse derimot så endres tankegangen sånn sett ganske mye. Da ser jeg bakkene som en utfordring og vet nøyaktig hvordan jeg skal gjøre det.

skjennungstua
Litt over halvveis. Bak meg har jeg en meget bra løper i sånn ca samme alder , Lars Sverdrup-Thygeson. I går slo jeg han, det skjer ikke ofte, for Lars løper alltid bra !
FOTO : Stian Schløsser Møller/stiansmollerfoto.no

SÃ¥ akkurat som pÃ¥ lørdag opp Wyller – lar jeg folk løpe nÃ¥r starten gÃ¥r og bruker den tiden jeg trenger for Ã¥ finne rytmen og Ã¥ la kroppen bestemme nÃ¥r kjøret skal begynne. Sakte men sikkert roer den lett anstrengte pusten seg og jeg kan begynne den nøysommelige jobben med Ã¥ spise deltagere.
For det er faktisk s̴nn jeg tenker : jeg skal spise deltagere! Ikke ta alle i en jafs, men jobbe meg gjennom spisinga Рp̴ en metodisk m̴te.
Jobben er ikke ferdig nÃ¥r en er tatt, da venter neste og sÃ¥nn gÃ¥r løpet liksom. PÃ¥ sÃ¥nne korte løp har jeg en tÃ¥lmodighet og tro pÃ¥ det jeg gjør slik at hele det scenarioet virker. Selvsagt hjelper det Ã¥ være godt trent og ha en bra kondisjon, jeg vet jeg har det…Ergo blir det ganske «lett».
Jeg hadde definitivt høyere puls i gÃ¥r enn lørdag – helt naturlig siden stigningen er lettere og det Ã¥ løpe med større fart er mulig.

I gÃ¥r hadde jeg en bra dag opp de 5,7 km. Jeg fant mitt tempo, kom riktig i gang og kunne hele veien justere tempoet. Selvsagt merker jeg ogsÃ¥ kjøret men gjennom fokuset jeg har, sÃ¥ klarer jeg hele tiden Ã¥ løpe med samme presisjon. Mekanikken funker liksom 🙂
Og vel pÃ¥ toppen – er det bÃ¥de vondt og deilig. Deilig fordi jeg har klart Ã¥ følge planen min. Vondt fordi det er over….For nÃ¥r jeg løper bra og presterer vil jeg jo ikke at det skal slutte..
Tenk om det kunne være slik at jeg hadde samme tanker i hodet etter mÃ¥lgang i New York…Da er jeg hvertfall kurert i maraton…

Abby: I have to tell you something.
Brian: What?
Abby: The other night on the phone…I’m pregnant.
Brian: Oh darling…are you sure it was me?
Abby: I don’t know. I made a lot of phone calls that night.

( Fra filmen the truth about dogs and cats )