Kategoriarkiv: konkurranser

Helt på stålet..

Jeg var sliten etter strabasene i fjellene rundt Chamonix, men hadde liksom ingen planer om å skippe Zermatt Ultra maraton av den grunn. Først og fremst var det lårene som var merkbart vonde og slitne.
Men det stoppet meg ikke fra å løpe, så 2 dager etter den lange fredagen løp jeg igjen. Og mandagen etter var jeg i fjellet med Marie,Lars, Runar og Bjørn. Dog måtte jeg ta den letteste veien ned, for lårene hylte av smerte når det ble bratt nedoverløping …Litt betenkt ble jeg jo, men det gjelder å tenke positivt….

Tirsdag dro jeg til Zermatt. Fra Chamonix til Zermatt tar det ca 4t med tog. Togturen gikk fort for jeg gledet meg til Zermatt. Zermatt er liksom blitt mitt feriested, hvor jeg trives enormt bra. Og selvsagt gledet jeg meg til løpet på lørdag. Jeg tenkte jo aldri at det ville bli noe problem liksom…Onsdag løp jeg også en del av løypa – nemlig stigningen som starter rett etter å ha  vært gjennom Zermatt sentrum. Det er en ganske hard stigning ( 7,5km med 8 % stigning i snitt). Jeg løp den «bare» 5 min bak persen på samme strekket.

Den løpeturen viser også hvor fort været skifter i fjellet, for været var fint når jeg dro ut, men det endte i tordenvær og griseregn oppe i fjellet…Heldigvis var jeg ganske nær en togstasjon når torden gikk over i regn..Men det var en bra tur – og beina kjentes veldig gode ut, bortsett fra at i en del små kneiker ble jeg raskt sliten…Kanskje burde jeg ha tatt de signalene..

Jeg løp en tur til, nemlig dagen før løpet, så fasit ble 5 løpeturer mellom Mont blanc 80 k og Zermatt Ultra. Det kjentes ikke ut som om jeg hadde overdrevet heller. Men det er noe helt annet å løpe rolig, max 15 km – ennå å løpe 45,6 km i en høyere fart!

Så – når jeg sitter på toget til start i St.Niklaus lørdag morgen, er jeg ganske overbevist om at jeg skal løpe fort..

På toget til start, med nye løpesko og alt er bare kos

Været så ut til å bli helt ok også – overskyet og 10-12 grader men det kom nok til å bli kaldere, jo nærmere toppen vi kom. Møtte Lars S og gjengen hans før start også.
I dag skulle jeg være offensiv – så jeg stilte meg helt foran i startfeltet. Foran meg lå altså 45,6 km, med ganske mange høydemetre…St.Niklaus ligger på 1116 moh, mens Gornergrat ( MÅL) ligger på 3089moh. Og stigningene starter på ordentlig først etter Zermatt sentrum ( 1616 moh).

Starten gikk nøyaktig 0838, litt usikker på hvorfor akkurat 0838 da, men hadde jo en ganske lang løpetur foran meg, til å tenke på det da!
Maraton og ultra startet samtidig også, så når starten gikk hadde jeg ikke helt oversikt over hvem som løp hva. Eliten startet litt før, så de aller beste var avgårde allerede.
Uansett – det ble en gruppe som tok ledelsen med engang. Jeg tipper vi var rundt 20 stk som lå i den gruppen.
Og jeg hadde ingen problemer med å henge med de. De første km er litt småkuperte, men det hele kjentes ok ut. Målet mitt ( wishful thinking?), var å løpe ned i nærheten av tiden fra 2015. Da løp jeg på 5.01.

De første 10 km gikk helt greit, vi tok igjen stafettløpere hele tiden, så jeg mistet litt oversiketn over hvor alle var. Lårene var der, men det var ikke noe hinder liksom. Første tegnet til litt problemer kom i de små kneikene som nå kom….Magen sa liksom fra til hodet i hver kneik nå – om at sorry Tim, men lageret ditt er nesten tomt og vi må rasjonere…Ergo ble kneikene etterhvert verre. Det var faktisk ingenting å hente på lageret! Rett før Zermatt kommer det noen ordentlige knekkere, som jeg glemmer hvert år gitt.
I år ble de ganske ille. Så ille at i den siste kneika før byen, måtte jeg GÅ…

Jeg passerer i Zematt ( 21 km ), på 1.50 – ca 6 min bak rekordåret 2015. Ikke veldig galt sånn i forhold til målsetning. Problemet var bare at jeg var dønn ferdig og seriøst sliten når jeg «løp» gjennom hovedgata i Zermatt. Og skjønte at den stigningen som nå kom – ville bli nokså kjip.
Det ble den gitt…For der jeg jogget lett og ledig opp onsdag, stabbet jeg meg nå oppover på en kropp som var forferdelig sliten…

Jeg smilte ikke like bra her dagen før…

Frank tok meg igjen etter 26 km . I Zermatt var han 5 min bak meg….Jeg ønsket han bare lykke til videre.

Hodet forsøkte hele tiden å få litt hjelp fra kroppen, men det var lite respons gitt. Og det begynte å gå opp for meg – at de 12 timene i Chamonix, nok satt i kroppen ennå. Det var rett og slett ingenting der.
Mellom Sunnegga og Riffelalp er det litt småteknisk og kupert. Jeg prøvde å holde en viss fart – men ble fraløpt av de fleste. Og holdt på å tryne på nøyaktig samme sted som i fjor…
Der gikk det bra med nød og neppe – men snaue 2 km senere ( 36-37’ish) var det på tide å snuble…
I en liten nedoverbakke gikk det galt gitt. Og med reaksjon som en vareheis, greide jeg aldri å ta meg for og vips, så fikk jeg albuen inn i ribbeina….Jeg har tatt ribbein ganske mange ganger og skjønte fort at DER gikk det galt. I tillegg var albuen helt grusomt vond…Kommer meg opp igjen og stabber videre på ustøe bein. i løpet av de neste 15 min, må jeg stoppe flere ganger.. Verden går trill rundt og albuen er grisevond..Nå passerer Lars meg også.

Mens jeg sitter der på siden og svimler, passerer mange. Flere lurer på om de skal tilkalle lege osv. jeg sier nei. Tilslutt kommer et tysk ektepar på tur gående. De stopper og gir meg vann og en sjokoladekaramell! Det vannet og den karamellen må ha inneholdt noe ulovlig….Eller så var det bare deres omsorg som var bra 🙂 for plutselig er svimmelheten borte og den generelle tilstanden bedre. Nå er det 9 km igjen til mål. Det å bryte er faktisk noe jeg aldri tenker på gitt – men fort går det ikke da. Fra Riffelalp ,39 km og opp til mål er det ca 800 høydemetre, det betyr at det å løpe er ganske vanskelig – for det er bratt liksom.

Men kroppen føles merkelig nok litt bedre og jeg får opp «farten» faktisk. Lars ser jeg hele tiden foran meg og har litt fokus på å ha kontroll på han. Jeg tror det hjelper gitt. Fra målgang maraton, er det 3,5 km opp til toppen – og det er ca 550 høydemetre. Skyene ligger tungt over toppen, men jeg merker lite til at det blir kaldere . Jeg ser bare Lars jeg 🙂
Og bestemmer meg for å gi det jeg ikke har igjen den siste biten opp. Når jeg ser hvor mange som ligger rett foran meg – så våkner konkurranseinstinktet også 🙂


Med ca 3,5 km igjen til mål…

På den siste km tar jeg igjen 21 stk – ja, jeg telte de! Lars var en av de – men han slet med strekk det siste stykket, så han teller ikke..
Jeg klarer å karre meg inn rett under 6 t i SNØVÆR!

Pulsen er skyhøy og jeg har hjertebank de luxe, så jeg tok nok ut det lille ekstra jeg ikke hadde opp på slutten. Jeg henter finishertrøyen og setter meg ned på gulvet inne på hotellet..Hver gang jeg prøver å reise meg – så skriker beina KRAMPE…Det tar 30 min før jeg kommer meg opp…

Vel nede på Riffelberg med medaljen rundt halsen. Jeg har fullført mitt 4. Zermatt Ultramaraton – og er fornøyd med det. 

Jeg løp bra til Zermatt, der hadde jeg 6.beste tid i klassen. Og fra Riffelalp til mål har jeg 8.beste tid i klassen. Så det er mellom 21 og 39 km jeg taper. Og det skjønner jeg jo, for det er DER jeg kunne ha løpt mye hvis kroppen hadde orket + fallet da…
Resten av dagen spiser jeg…

I ettertid så innser jeg at Chamonix hadde brutt ned mer enn jeg trodde. Ikke har jeg hvilt nok og heller ikke spist nok i mellom de løpene. Ergo har ikke kroppen nok energi – og jeg var nok i underskudd allerede før start. Da var det egentlig bare snakk om når kroppen ville si fra. Det gjorde den gitt!
Selvom jeg spiser det jeg får tak i lørdag ettermiddag / kveld, så våkner jeg søndag morgen fordi jeg er sulten… _ OG _ hadde jeg fullført Mont Blanc 80k, så hadde Zermatt ultramaraton vært rimelig dustete å gjøre…

Fortsatt er jeg sliten, ribbeinet er vondt – men heldigvis så har det bristet/brukket på et greit sted – så det plager meg ikke så veldig mye. En ting er sikkert , etter 8 konkurranser på 6 uker – så blir neste helg KONKURRANSEFRI, det garanterer jeg ( nesten )…

Mont Blanc 80 km – the war with the lårs….

I passet mitt står det ingenting om at jeg er autorisert fjellgeit….Jeg burde muligens ha sett i passet før jeg meldte meg på Mont Blanc 80 km….Eller så burde jeg grisebanke han svensken som mente at det å løpe 80 km i Chamonix var en fantastisk ide…
At starten går 0400 på morningen er jo heller ikke akkurat et normalt starttidspunkt….Men heldigvis så var den samme svensken ( Vi kan kalle han «Claes») – så smart at han valgte det hotellet som lå nærmest start. Så nære at 3 verdensrekorder i lengde var nok til å stå på startstrek.
Det er helt feil å si at jeg hadde sovet nok de siste nettene, for hotellrommet var en badstue 24/7 + at vi dro veldig tidlig fra Norge.

Anyway, 0345 står vi nå der da : Synne, Jacob, Alistair, svensken og jeg. Jeg hadde helt nye fine staver som jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med og kåla litt med det. Ellers var hodet bare tomt og trøtt…Det var mørkt, men ok temperatur – så alt lå til rette for en bra dag ( om enn litt lang). På forhånd tenkte jeg 16 – 18 timer….I ettertid vil jeg bare si : hva tenkte jeg egentlig på når jeg så for meg 16 timer ?

Løypa skulle være 82 km og 6000 høydemetre..Og som den matematikeren jeg er, la jeg bare sammen tidl tider på maraton her nede – and then added some…


Før start : Alistair, svensken, meg, Synne og Jacob – en bra gjeng 🙂

sånn ca 30 sek før 0400 ljomet «Hells Bells» med AC/DC over høytaleren og vips var vi i gang.
De første 2 km gikk på asfalt gjennom hovedgata i Chamonix + noen sidegater for å komme til stien. Svensken tassade frem i feltet, jeg fulgte han som en skygge…Han løp lett og jeg husker var litt imponert over hvordan de tynne beina hoppet seg fremover. Så takket være han kom vi sånn rimelig bra fremme i køen når stien begynte. Det var mørkt og bare  å begynne gåingen.
Å løpe var mulig da, med en ganske stor risiko for å treffe galt – og vips så lå du i steinrøysa nedenfor.

Jeg var faktisk deprimert opp her. jeg likte ikke stien, jeg syns det var skummelt og hadde en lang prat med meg selv om hvorfor i all verden var jeg HER…Og tenkte at hvorfor gjøre noe jeg egentlig ikke vil ?
Det var ca 9 km opp til første topp ( Brevent), som lå på 2454 moh. Svensken lå bak meg og jeg var ivrig på å prate for liksom å fortrenge min egen usikkerhet…Det var nesten så jeg ikke fikk med meg at lyset ble slått og Mont Blanc dukket opp på andre siden. Det var ganske fint faktisk 🙂 Etterhvert kom vi opp på eggen som skulle løpes litt bort og opp mot Brevent. Nå var det lyst og helt ok å  løpe.

og vips sa var de kjipe tankene borte. Egentlig tror jeg det var en kombinasjon av trøtthet, mørket og litt sånn angst. Men når lyset kom ble alt så mye bedre.
Vel på toppen var det en ganske bratt grusvei ned til første matstopp. Alle spratt forbi meg ned her, for jeg hadde jo ikke akkurat løpt mye i sånne bratte nedover greier. Så lårene fikk juling med engang de. Og å løpe med DE lårene ble ganske interessant….De første 10,5 km gikk på 2t og 26 min….


På toppen av den første bakken, sola har kommet opp og svensken måtte tisse 🙂

Svensken stakk fra meg også, så nå var jeg på egenhånd. Det kjentes ok, det var bare disse lårene da…Og å bruke staver viste seg å være ganske bra, I motbakkene var de veldig fine å bruke aktivt – og jeg fikk hengt litt på de for hvert tak. Fra Brevent til Tete Aux Vents ( 22,5 km) – var det helt ok å hete Tim. Folk løp som regel forbi meg fordi jeg er dårlig på sti nedover, jeg brydde meg ganske lite om det egentlig. For på denne type løp vet jeg at det eneste jeg kan vinne på – er å være tålmodig, finne min fart og bare akseptere at folk tar meg nedover.

Fra Tete Aux Vents og ned til Buet ( 28,5 km), var det ganske teknisk..her fikk lårene virkelig juling og jeg hadde det ganske vondt ned der…Og det gikk sakte, for jeg bremset jo hele veien ned…Det eneste positive jeg fikk med meg, var en fjellbukk – som flere menn faktisk stoppet og tok bilder av! Og jeg skriver menn – fordi de damene som passerte meg hadde ikke planer om å stoppe å se på attraksjonene liksom..

men jeg kom ned til Buet da, med helsa i behold – bortsett fra lårene som nå var helt dustete. Av en merkelig grunn tenkte jeg veldig på lårene til Jan Åge Fjørtoft da. De var store som hus, og må jo ha vært tunge, jeg hadde de låra nå! Så var det ca 2 km med løping sånn ca flatt, interessant det også, for beina klarer ikke å løpe ordentlig for låra var bare i veien.
På neste matstopp møtte jeg Alistair. Alistair var en kul type som svensken kjente. Og vi fant tonen bra og bestemte oss for å holde litt sammen.

Så neste stigning gikk bra – og sammen pratet vi oss oppover og forbi ganske mange. Det ble veldig mye «excuse me» opp den bakken gitt. Vi løp sammen ned fra neste topp også , den var lett og lite teknisk. Ved 38,2 km Le Molard, så jeg for første gangen Emosson – en demning vi skulle over på sveitsisk side. Alistair snakket om at den var ganske exposed for sol og at folk hadde kollapset der i fjor.
Demningen lå veldig nære, det så sånn ut – men å komme seg OPP dit – var alt annet enn en søndagstur…Vi snakker her 5,1 km og 769 høydemetre…Og stien – vel den gikk rett opp skråningen! Jeg tok mange opp her, selvom jeg også slet bra i varmen…Jeg drakk med begge hender og holdt det gående.
Det jeg husker best opp her var lidelsen i øynene til de jeg passerte. De så ut som zoombier, som alle sammen egentlig nok bare ville hjem til den trygge sofaen…Noen lå halvveis på stien og bare så apatisk rett frem. Lett intelligente meg presterte å spørre flere om de syns det var hardt…

Med kanskje 1500 meter opp til demningen tar jeg igjen en gruppe. Han bakerst sliter big time og griner HØYT, mens de andre trøster han…Jeg tenker at her bør jeg bare komme meg forbi før han tilter fullstendig og evnt faller bakover…Da hadde JEG også fått en ganske vond tur ned skråningen..
Belønningen – hvis man kan bruke et sånt ord, var å komme opp ved siden av demningen. Det var et gigantisk vannreservoar, blått vann og litt sånn hysterisk vakkert. Jeg var rimelig kjørt av den siste stigningen og gledet meg til matstasjonen på andre siden av demningen…


Vannet ved demningen. jeg kunne fint ha sittet der og bare glodd – lenge !

Klokken viste at jeg var i tidsnød….Så det gikk mange tanker i hodet mitt mens jeg fylte flasker og drikkesekk..Snakket sågar med en kar om det, men vi ble enige om å prøve…
Selvsagt var denne nedstgningen teknisk….Litt for teknisk! Så han duden forsvant fort foran meg…
Så ser jeg et helikopter fly bort fra området med en kar og tenker litt..Lårene mine var helt knust, så jeg hadde ingenting å bremse med ned der, de var bare ekstremt vonde – men det var det eneste stedet jeg hadde vondt. Ellers var kroppen og hodet helt fint…Men – klart, det koster ganske mye å bevege seg med lår som er totalt ødelagt..Så det går veldig smått…
Da hører jeg et ordentlig hyl – av den typen du egentlig ikke vil høre…Og dumper rett inn i en ulykke hvor han karen jeg snakket med, var han som skrek…
Han hadde snublet ordentlig og beinet hadde definitivt ikke en bra vinkel….

her stod det faktisk medisinsk personell, så dette var nok et ulykkespunkt…..Han duden fortsatte å skrike og det hele ble litt kaotisk. Vi som kom nedover, fikk beskjed om å vente…
Attpåtil holdt de på å miste han ned skråningen også…
Det var her mitt løp stoppet. Jeg hadde 30 min på meg til neste tidssjekk og skjønte at jeg måtte ta sjanser for å rekke det..
Med mine lår hadde det blitt risiko de luxe. Og jeg hadde ingen planer om å utfordre skjebnen der gitt. Så jeg gikk OPP igjen til Emosson, meldte meg brutt og satte meg i brytebussen…
Jeg fikk altså 46 km på 12 timer…..

I bilen nedover var jeg helt happy med avgjørelsen min. Jeg hadde gjort noe jeg aldri før hadde gjort og beveget meg i terreng som hadde fått meg til å pisse på meg for noen år siden…Jeg kom meg opp 4 fjell og ned 3,5 av de. Og det var «bare» 2 fjell igjen.
Selvsagt hadde det vært gildt og gjort det samme som Claes ( svensken), Synne og Jacob – nemlig å fullføre, som de også skal ha MYE skryt for. For dette løpet er ikke for kyllinger !
Men – jeg hadde definitivt utsatt meg for ganske mye HVIS jeg hadde kommet videre, for lårene kom ikke til å bli bedre…
Og psykisk var jeg helt «fin» bortsett fra de første km i mørten…
Jeg løp med SKIGO compress tights, GORE teknisk trøye, SALOMON Sense Ultra sko, SALOMON skin pro sekk og Zensah Leggings.  Utstyret var innertier, rett og slett !


DNF – men like glad. Det er helt ok å kjenne sin egen begrensning og ta en rett avgjørelse !

Det skal sies at litt sånn revansjelysten, prøvde jeg å få plass på maratonen som gikk i går…Ikke sikkert det hadde vært noen høidare heller, lår messig…For lårene er fortsatt vonde 🙂
Uansett – jeg har bestemt meg for å gjøre et forsøk til neste år – og da SKAL jeg ha løpt endel i bratte terreng nedoverbakker…For lårene mine skal ikke vinne en gang til…
Neste løp – i Zermatt lørdag, er heldigvis bare oppover – og ned igjen går det tog….

 

 

 

Som julekvelden på kjerringa…

Dette innlegget har veldig lite med jul å gjøre da. Men tankegangen blir litt den samme. Som «liten» gikk jeg jo hele året og ventet på julaften – og vips så var den der. I år er det ikke julekvelden jeg har ventet på heller – det er mere 0400 på torget i Chamonix fredag morgen. Og nå er det snart bare 2 dager dit…..
Om jeg gleder meg ? Ja – jeg gjør jo det, det finnes lite som kan slå det å røre rundt i alpene i ca 82 km. Bakke opp, bakke ned, bakke opp, bakke ned osv….Over en demning skal jeg også faktisk! Naturen blir helt sikkert fantastisk – eller den er det. Hvertfall såvidt jeg kan huske fra de andre gangene jeg har løpt løp i det samme området. Det jeg husker fra de løpene var at jeg alltid ble grådig sliten – og da løp jeg bare halve distansen i tillegg. Men da trøster jeg meg selv med at jeg er voksen og mer rutinert blitt…Jeg vet at det å gå ut å løpe som om målet er rundt neste sving – er dumt. Jeg vet også at sol og varmt vær er deilig, men at det også sliter på deg.
Enda en ting jeg vet,  er at jeg absolutt ikke har knirkefrie bein som tåler alt…

For 2017 har jo vært året hvor jeg har satt flere nåler enn ever og vært både tapet og behandlet i hytt og pine…Og følelsen av å være den topptrente super duden som jeg var i mars,  i Portugal er helt borte…
Jeg føler mest at jeg har løpt gal vei og ikke helt funnet tilbake til den gode tiden, hvor alt gikk på skinner…Det er nesten sånn at jeg tenker at utviklingen har stoppet opp. Det er ikke mer å hente, nå er det bare om å gjøre å komme seg helskinnet gjennom løpene….På en måte er det ok, for det er fortsatt vakkert og deilig å løpe lange turer i marka, rolig mens jeg funderer på hvorfor trikkeskinner er paralelle…Hva er greia der liksom ?

Egentlig er det et luksus problem da , for det er jo ikke noe galt med meg – jeg er bare på et sidespor….Og kanskje er det bra det – for det er jo ikke gitt at jeg løper som en gud HVER gang jeg er ute og løper…De siste løpene har jeg vært veldig menneskelig faktisk 🙂 Så menneskelig at jeg tilogmed måtte ut i skogen på Nordmarka Skogsmaraton ( halv)….Ikke fordi jeg hadde så lyst til å plukke bær eller se på kongler, mere fordi magen valgte dønn riktig dag å ha hangover på…
Birkebeinerløpet var heller ikke strålende, det var pent å se på, men det gikk i sakte film…

Og veldig liten vits i å være pent å se på i skogen – hvor det ikke er tilskuere, bare trær.


Og etter turen i skogen, gikk halvmaratonen bedre. Jeg er ikke sliten, bare innbitt og tom…
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Da er det litt sånn bakvendt å sitte her å tenke på at jeg skal løpe 80 km + på fredag…Nå blir det jo ikke bare løping da, selvom jeg kommer til å prøve å løpe overalt. Såpass godt kjenner jeg meg selv 🙂 Og vet at jeg kommer til å stange i alle som gjør det riktige, nemlig å gå i de kjipeste bakkene. Jeg har aldri helt skjønt det der – og lærer det hver eneste gang på verst mulig måte…
Senest sist sommer hvor jeg skulle løpe opp Galdhøpiggen – det gikk lett og fint en stund, helt til jeg bare ble dønn sliten…

At jeg blir sliten fredag er glassklart. Kanskje tilogmed så sliten at Claes må bære meg til mål…Ikke sikker på om Claes er forberedt på det, så det får bli en overraskelse. Jeg kommer helt sikkert til å være litt redd også…For høyder er jo ikke min force, særlig når det er steinete, bratt og ulendt. Som gjør at jeg kommer til å synge for meg selv – jeg gjør alltid det når jeg er litt engstelig…

Chamonix sliten…..Fra Mont Blanc maraton i 2013, 1 km før mål, jeg var nede i det mørkeste akkurat der….FOTO : Runar Gilberg

Men på alle sånne lange greier jeg har gjort, så har jeg alltid lært noe nytt. Liksom alltid bygget på en kloss eller 2 på min egen mur av læring. Det er noe av det fine – og helt klart det som gjør det så fascinerende å gjøre sånne konkurranser.
Så – kl0400 fredag morgen på torget i chamonix, har jeg nok mange sommerfugler i magen og er litt spent – og føler meg nok ganske så liten der jeg står…
Men som julekvelden på kjerringa – så ble det alltid julaften…..Min julaften kan tilogmed bli ganske lang 🙂

Genialt Tim, genialt

Jeg kommer stadig vekk opp med gode ideer for meg selv. Det er faktisk noe av det jeg er best på….Om de gode ideene alltid er like gode – er en helt annen sak…Som feks det jeg skal gjøre om noen uker i Chamonix. Allerede nå tisser jeg på meg når jeg tenker på det 🙂
Men før jeg kommer dit er det et par andre planer som skal gjøres.
Min siste plan startet på Hamar forrige lørdag, Del 2 var Fornebuløpet onsdag.

Etter Hamarløpet var jeg egentlig ikke veldig sliten, så jeg løp 30 gode km på søndag med Ole Arne. Etter det skulle jeg bare «jogge» mandag og tirsdag -og så løpe Fornebuløpet onsdag kveld. Beina er selvsagt ikke sånn topp notch, når jeg ikke helt lader opp 100 %…Bare litt såre liksom. Nå stiller ikke jeg opp på alle løp for å dra gjennom lydmuren da. For meg er mange løp bare «trening» med startnummer på. Ganske tungt å løpe med startnummer på – ergo må det trenes på det….

40.25 på Hamar var litt sånn aha opplevelse i forhold til at jeg omtrent alltid kunne snuble meg inn til sub40 på mila. Det var rett og slett et skudd for baugen!
Så når folk før Fornebu sier de skal slå meg, så tenker jeg mest på sub40 – og ikke så mye på hvem som slår meg.
Fornebuløpet er en utfordring fordi jeg ikke får spist som jeg vil ….Og var på Telenor Arena 45 min før start…Jeg somler bare mer og mer for tiden – og må nok snart ha hjelp skal jeg rekke ting. Jeg er rett og slett for laidback og tror jeg rekker alt – uansett. So far, so good liksom 🙂

Vel altså, jeg hadde ikke spist siden lunsj kl 12, litt stresset pga det og litt stressa for å rekke alt. Jeg rakk å jogge 1 km før start. Beina var ikke helt ille, men sef litt såre.. Sub40 lå i bakhodet – helt klart. Men jeg hadde en dårlig start syns jeg – og ble liggende i køen…Allikevel går første km på 3.42! Ok – da ligger jeg 18 sekunder foran skjema! Når neste går på 3.48 – slapper jeg litt av , for nå har jeg 30 sek «forsprang»..
Jeg løper ikke lett, men holder meg på rundt 4.00 etterhvert. Og sovner kanskje litt. Eller blir kanskje litt sliten…Etter 6 km begynner energinivået å bli lavt. Lite mat begynner å virke – og jeg må jobbe mer…Etter 7 er jeg ganske nære ved å bryte rett og slett. Jeg er helt tom og har ingenting å gå på.


Bildet lyver ikke, jeg lider bigtime 🙂 FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

Ingrid Kristiansen skriker noe om å holde på stilen og jeg tenker at det ser kanskje ikke så verst ut da, det hjelper vel i ca 37 sek.. Før kroppen igjen sier fra at MAT MÅ INN SNART…
De siste 2 km blir bare en lang utmattende, slitsom greie. Spurte er bare helt umulig og jeg «dør» litt. Og jogger vel nærmest helt umotivert inn – på 40.02….
Jeg taper alt på de siste 2 km …..Men løper allikevel ikke dårligere enn 4.09 på siste km.
Så med alt tatt i betraktning, var jeg egentlig happy med løpet jeg. Og 40.02  ER strengt tatt ganske nære sub40 🙂
Jeg var hjemme 2030 – akkurat passe sulten..

Siste steg i denne planen var å løpe konkurranse lørdag. Hvor jeg skulle løpe bestemte jeg først fredag – og det ble Oppegårdmila som vant gitt!
Torsdag og fredag løp jeg rolig – og gjorde en interessant betraktning : de rolige turene som føltes veldig slitsomme på daue bein, gikk allikevel raskere enn vanlig.
Jeg hadde også en begynnende smerte i høyre legg…

Lørdagen kom den – og som vanlig var jeg ordentlig ute å kjøre på tid. Oppegård er heller ikke rett rundt svingen + at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle….Legg til MYE trafikk i retning Sverige også, så hadde jeg egentlig ganske dårlig tid…
Jeg roter rundt i Oppegård området og kjører omtrent på Hanne og Frode. Hadde jeg ikke sett de, hadde jeg nok ikke rukket det gitt…
Vi var vel på start 25 min før start…Igjen ble det en veeeeldig kort oppvarming ( 1 km).Men beina kjentes egentlig ganske bra faktisk !
Oppegårdmila er ca 10,3 km, kupert og går stort sett på grusveier. Så sub40 var egentlig aldri i tankene.
Rekker en liten passiar med kjentfolk før start tilogmed! Starten går 1245 og det er rett inn i en bakke. Ganske raskt begynner det å murre i høyre legg…Foreløpig går det allikevel greit. Det går opp og ned hele tiden – etterhvert finner jeg en ok rytme og syns det funker bra! Og i dag hadde jeg tilogmed spist ganske nære start..Og koste meg i den fine løypa.
Ut på runde begynner jeg å løpe hardere, motoren er i gang ordentlig liksom. Gi gass !
Helt til høyre legg virkelig begynner å skrike…Jeg justerer litt på steget ved å ikke løpe fullt så mye forfot, for jeg vet hvorfor smerten er der….Det er for mye hard løping i det siste og et høyrebein som alltid må jobbe mest.

Etter 6,71 km ganske nøyaktig er det slutt. Smerten er intens – og jeg må bare stoppe…Helt greit tenker jeg – Birkebeinerløpet er jo 1 uke unna, så ikke nødvendig å risikere noe.
Så jeg begynner å gå tilbake til start. Løpere kommer og lurer på hvorfor jeg GÅR i feil retning…
Tilslutt kommer Frode joggende ( han er bare fotograf i dag). Og av en eller annen grunn så bestemmer jeg meg for å jogge med han faktisk ! Og starter klokka – igjen.
Leggen er blitt litt bedre av å gå…
Frode og jeg jogger avgårde og prater om løst og fast. Beina blir hele tiden litt bedre, så det ender med at jeg løper fra Frode. Jeg kommer ikke helt tilbake i 4.00 fart da, men det går greit.
Og etter en liten spurt ned den siste bakken løper jeg elegant inn til 48.39 – med gåpause i feil retning, jogging og litt høyere fart i RIKTIG retning:)

Etter restarten. Og løper forbi Terje og sønnen hans for andre gang 🙂 FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

I bilen hjem kjenner jeg jo at det gjør vondt i leggen, men er ikke veldig bekymret for Birkebeinerløpet. jeg skulle uansett bare jogge meg gjennom uka og stille med historiens feteste bein neste lørdag. Det er fortsatt planen det altså, selvom leggen er «litt vond» da.
Den som intet tror , intet vinner osv

Eksperimentet med 3 harde løp på 7 dager mener jeg funka som planlagt…Jeg burde bare ha tøyd litt og sånn…så fortsatt var planen genial den 🙂

På Hamar i sola

Jeg digger å løpe, det vet alle liksom.
Og jeg digger å konkurrere, det er litt mer utrolig – for når jeg står på start, så har jeg både gåsehud og et ganske høyt stressnivå i kroppen. Litt sånn som at hva i huleste gjør jeg egentlig HER! Jeg burde vært hjemme under dynen og med bamsen min for der er det trygt!

Men etter å ha vært på sykkelveien noen uker, så blir det jo helt tilt – når jeg kan løpe igjen. Og helst vil jeg løpe fra morgen til kveld. Men det kan jeg jo heldigvis ikke – for da hadde hamstringen virkelig sagt fra, tror jeg 🙂
Jeg har løpt hver dag denne uka. Gøteborgsvarvet satt i lenger enn løp normalt gjør, helt sikkert fordi jeg har løpt mindre i ukene før, slik at belastningen ble hardere på varvet. Derfor har løpingen vært ganske tung de siste 5 dagene. Selv 10 km i går UTEN smerte i hamstring var sånn halvseigt og dødt..
Beina var bare råtne….

Nå vet jeg at det er sånn noen ganger da, så jeg bare gjør det jeg planlegger og vet at det løsner – til slutt.
Derfor satte jeg meg i Volvo’n sånn ca kl 1034, med retning Hamar – og Hamarløpet. Alt var som det burde : sol, motorvei og rask bil…Fant frem gjorde jeg også, tilogmed i tide 🙂
Evigunge Eiksund ( Ole Arne) -skulle også løpe, så etter å ha hentet startnummeret skulle vi varme opp.
Jeg valgte å løpe Hamarløpet fordi det er en flat løype – og fordi løpet står for mye av det jeg ivrer for : fokus på folkehelse og aktivitetsglede.
At løypa er flat skulle ikke hjelpe så mye, for oppvarmingen viste at beina ikke var det dritt bedre enn i går…Kunne like gjerne ha løpt i tresko, hadde ikke merket forskjell uansett.  Varmt var det også. Men jeg trodde ikke at det skulle plage meg da…
Noen ganger er jeg mer blåøyd enn brunøyd..


Før start og før de superraske skoa er på. Bildet lyver ikke – det var ekte idyll! Og unge Eiksund sin fete Austin Healy, skjemmer heller ikke bildet:)

Heldigvis hjalp det litt å få på seg racingskoa da, så jogget jeg i hvertfall lettere til start med Ole Arne. Skibladnerbrygga var full av løpere og stranda enda fullere, som vanlig mye bra folk på løp, både kjente og ukjente. Det er litt av det fine med å være en sånn bitte liten «kjendis» i KONDIS miljøet.
kl 1300 skulle starten gå, jeg hadde de vanlige «riene» og var spent…Starten gikk når den skulle og jeg kom greit i gang da. Men kjente med en gang at det perfekte steget var laaaaangt unna. Der jeg helst vil løpe teknisk og lekent med lette bein var jeg klart ikke. Jeg løper absolutt ikke bra når jeg må bruke kraft. Steget sitter ikke og jeg må jobbe…Der er jeg dårlig gitt. Sikkert fordi jeg liker mer å leke enn å jobbe.

Vi løp i nærheten av stranda med blanding av fin grus og asfalt. Og jeg fant et slags tempo. Klokka viste fort at jeg nok ikke kom til å løpe under 40 min – hashtagg skuffa…Det skyldtes IKKE løypa, for den var bare nydelig.Problemet var beina OG varmen. For det veldig varmt gitt og jeg kjente det ganske godt…Halvveis så jeg unge Eiksund og heiet på han. Han ser alltid like rolig ut og tenkte at jeg kanskje burde ha mer av hans ro under huden:)
På veien tilbake heiet jeg på mange som løp motsatt retning. jeg digger å heie på andre, samtidig som det får mine egne tanker over på noe annet.
For klokka lyver ikke…

Jeg klarte aldri å øke farten gitt og etter 8 km kom dustebakke de luxe, opp til Domkirkeodden ( tror jeg,..). Ikke at den var så bratt, mere det at jeg ga faen og løp som en dust opp den. Det straffer serru. og ble dønn potte stiv i varmen. Så de siste 2 km som var lette, hvor jeg skulle sette inn støtet og berge SUB40( jeg håper jo alltid) – gikk rett vest.
På slutten langs stranda ble jeg liggende å sloss litt med en jypling på typ 15 år. han var minst like sliten som meg, så jeg tok han lett igjen da. Men på de siste metrene før mål, kom sniken faen meg tilbake – og slo meg ! Haha
Kona til Ole Arne stod rett før mål og heiet. Etterpå kommenterte hun tørt at jeg så litt sliten ut….


Noen ganger er det greit å ha en benk rett etter mål. det burde faktisk være påkrevet! Jeg satte meg ned med engang gitt. Og fikk besøk av KONDIS sin utsendte – Rolf Bakken. Begge 2 passe slitne, men ingen skal ta oss på humøret 🙂
FOTO : Pål-Erik Langøigjelten

De nakne tall sier 40.24. 20.03 første 5 – og 20.21 siste 5.
At det ble over 40 min spiller liten rolle. jeg hadde tunge bein + at det nok var i varmeste laget, selv for meg som liker varme. Solbrent ble jeg også !
Og når jeg ser tidene til en del av de som løper løp like ofte som meg – så er avstanden sånn ca det samme.
Det beste er uansett at hamstring forholdt seg veldig passiv og ingen smerte. Det å løpe uten smerte, er i seg selv det viktigste.Det er søren ikke mange løpeturer de siste 6 månedene det har skjedd.

Jeg gjør ingenting for å få bedre bein nå – og kjører hardt 1 uke til. Så ikke se bort i fra at jeg stiller med startnr noen ganger i neste uke heller….Det kan fort skje. Men det viktigste skjer om 14 dager på Birkebeinerløpet. Det er der beina SKAL være gode…..

Og btw – Hamarløpet anbefales, du kan få bra tider der + at løpet er et hyggelig og bra arrangement!

The dude is back

Det svinger fort i min lille verden gitt..
På gråten og ganske nære harakiri den ene dagen, til bokstavelig talt solskinn og opptur den neste..
For det har vært lite løping i det siste, blir jo det når man løper halvparten av det jeg vanligvis gjør på en uke – fordelt på 2 uker . Men jeg har syklet ganske mye da – mest inne, da det er nærmest løping liksom. Og siden jeg er ganske god på sykling / spinning, så blir kvaliteten omtrent det samme. Så når GORE kommer på banen og jeg får muligheten til å løpe Göteborgsvarvet, sier jeg jo bare ja jeg.
På selveste 17-mai gjorde jeg testen på om beina var bedre, ved å  løpe Sognsvann Rundt Medsols. Som vanlig løp jeg 3 runder. Det gjorde «litt» vondt i hamstring da, men når jeg klarte å løpe 10 km i 4.15 fart, så var liksom alt greit det 🙂

Dagen etter på triathlon timen min hadde jeg et lite tilbakefall da ( litt mer vondt), men tenkte at med en hviledag fredag  så ville det gå seg til . Så når jeg satt på toget til Göteborg var jeg ikke veldig engstelig. dessuten – det er jo bare et løp! Som igjen er ca 2.67 % av livet!
GORE Running Wear hadde invitert en gjeng fra hele  Europa til Sverige, jeg tror vi var 12 stk + noen fra GORE itself, deriblant 2 sponsede utøvere fra Tyskland. Det var en bra gjeng og vi hadde en bra fredag der borte.

Jeg sov godt natten til lørdag, kanskje for godt – for jeg våknet med hodepine..Som gikk fort over, når jeg stakk hodet ut av vinduet og så bare blå himmel og sol. Jeg digger jo varmt vær, så jeg var ikke spesielt bekymret for varmen. Hele gruppen tok bussen til start området, lattern var der hele tiden og alt gikk på gebrokkent engelsk. Jeg rakk aldri å grue meg liksom .
Og i nytt tøy fra GORE varmet jeg opp med sponsorsjefen til GORE – en tysker ved navn Jüergen.  Vi jogget i ca 10 min og beina var helt nydelige…jeg følte meg lett de luxe !

Vi skulle starte i pulje 2 og stilte oss opp helt først i pulja…Vi snakket litt om hvordan vi skulle løpe osv. jeg skulle starte rolig, kjenne litt på hamstring og deretter justere fart utifra smerte. En glimrende plan egentlig, da kunne det bare gå bra uansett hvordan det gikk.
Målet var selvsagt å løpe under 1.30 – man kan si at tidsgrensen ligger der liksom. Løper jeg over 1.30 – så er det greit altså, men allikevel ikke der jeg vil være.
Jeg vet jo også at jeg normalt sett skal løpe ganske greit under 1.30…Litt cocky der altså, men sannheten skal jo sies har jeg hørt!

1303 gikk starten på pulje 2. jüergen stakk med en gang….ikke så rart da, han er jo faktisk 2 år yngre enn meg 🙂 . Jeg gjorde som jeg skulle, tok det rolig og hadde det ganske fint i solen.
De første 2-3 km er litt sånn all over the place, med svinger og små bakker. jeg løp de lett uten å mase. Mens jeg hele tiden kjente etter på hamstring. So far so good..
Den første broen kom etter 5 km. Ikke akkurat «broen over Kwai», men kjip nok! Jeg passerte første 5 på 21.10.
På andre siden av broen kom en nedoverbakke og jeg tenkte det var på tide å bruke giret litt. Farten gikk opp helt uten at det kostet noe, hamstring var der ja – men jeg følte jeg hadde den under kontroll. Og tenkte at – nu jävlar, nu løper jeg til det sier poff…Etter 7 km så jeg Jüergen igjen – han løp ganske rolig…
Så jeg passerte mens jeg spurte – ok ?. He said no…Og ønsket meg lykke til. Jeg øket farten litt til og følte jeg fløy litt. De neste 5 ble de beste – 20.10 .
Fra 5 – 14 er ganske enkle km, stort sett flatt og greit. Det fine været gjorde at det var veldig mange tilskuere og veldig mye fete band langs løypa. Så uansett om det hele raknet, så var det veldig digg å bare løpe igjen. Og jeg skjønte hvorfor jeg elsker å løpe. Den følelsen liksom 🙂

etter ca 13,5 km kom bro nr 2. Her ble jeg litt for løpskåt – og løp nok litte bitt for hardt over den. Og i bånn av broen og enden av Avenyen begynte jeg å kjenne litt murring i beina.
Mere sånn sliten bare, ikke hamstring krise ! Hamstring holdt seg faktisk grei fortsatt. Avenyen er en slak fin oppover bakke, men den tar deg allikevel litt, sakte men sikkert. Her var det enormt mange mennesker som heiet – og det hjelper jo alltid. Så jeg brukte vel det jeg hadde igjen av kraft og «danset» meg opp Avenyen…

Disse 5 gikk på 20.55. På toppen av Avenyen svinger vi høyre og løper nedover igjen. Jeg prøvde å løpe lett, la beina bare løpe, ikke presse for på den måten ikke slite meg helt ut. Men beina var klart litt seigere og ble litt utålmodig..Hvorfor kommer ikke km skilt 17 fortere for helvete!
Til slutt kom det da, og jeg gjorde mitt første feilskjær – som ofte skjer når jeg blir sliten.
De siste 4 gikk litt i sirup, sånn var følelsen hvertfall. Også er de ikke helt flate heller.
For sikkerhetsskyld skulle vi over en liten bro til, oppløpet der er kort og bratt…Men føltes bedre enn jeg hadde fryktet. De siste 5 km gikk på 21.26.


På vei ned fra Avenyen, ganske bra steg her altså – og rett før jeg fikk det – litt

Nå hadde jeg bare 1 km igjen! Ganske herlig egentlig. Jeg skjønte jo at jeg nå ville løpe greit under 1.30 – da er alt ok liksom. Og koste meg inn til målet .1.28.35 ble tiden. En tid jeg var happy med. Jeg var jo ganske nære å brenne alt av løpeutstyr for noen uker siden faktisk 🙂
Etter løpet møtte jeg Tomi – en finne som også var med GORE Running Team. Han skravler MYE hele tiden, selv etter 21 km gikk skravla i ett, men moro var det lell !
Det var jo en perfekt dag i solen – og the dude var tilbake der han hører hjemme, på løpebanen med sine rosa konkurranse sko 🙂


The dude etter målgang 🙂 GORE tøyet var forresten suverent å løpe i 🙂

Ikke var jeg veldig sliten heller, jeg kunne nok ha løpt raskere, men det viktige var jo å komme gjennom uten at hamstring slo seg vrang. Selv i dag 2 dager etter, så er den bra. Kristoffer fysio sa også at progresjonen min var så bra, at jeg ikke trengte mer behandling heller 🙂

Lørdagen i Göteborg ble avsluttet med at hele GORE teamet spilte Boule, spiste god mat og hadde moro. Ingen sure miner – bare happy faces liksom.

Nå i kveld har jeg sittet og siklet på nye løp….Normalt sett ville jeg ha meldt meg på løp i hytt og pine – nå er jeg litt mer avventende og ser an….The dude with the hamstring is possibly growing up….

Om fisking, kameler og Sentrumsløpet

Løpekarrieren var på vei rett i dass. Jeg vurderte å brenne alt løpetøyet og legge ut absolutt alle løpeskoene mine til salgs på finn.no. Og merk  – ingen av mine sko har null drop ..
Og tenkte jeg skulle skrive mine memoarer om løping – før jeg gikk og kjøpte meg fiskestang og fiskekort. Også kunne jeg bare heller rusle langt pokker i vold inn i skogen, finne meg et vann, røyke cigg og fiske abbor. Med andre ord et ganske sorgløst liv,langt fra løpingens jag, kjas og mas..

Og jo mer jeg tenkte på det, jo nærmere var jeg å gjøre det – eller ?

Så kom jeg til å tenke på sist gang jeg faktisk fisket…Det var på andre siden av 2ooo tallet, det var i Trøndelag, jeg stod langt pokker i vold inne på fjellet og skulle fiske ørret…Jeg røyka faktisk cigg og var dresset opp i rød Adidas joggedress. Timebetalingen var sinnsykt lav – og jeg fikk bare betalt i myggstikk ( og ganske mange cigg der jeg stod dønn alene midt på natta) . Det skulle være idyll, men endte med verdensrekord i myggstikk og nada fisk..


I joggedressen klar til fisking, litt usikker på om dette er nieser eller nevø – det er jo en hel evighet siden 🙂

Og vips våknet jeg og skrinla planen om fisking for alltid..

Mye bedre å sykle litt, enten på spinning sykkel eller racer ute – og så stå opp fra de døde og løpe Sentrumsløpet, citius, altius, fortius – enn noen gang før. I utgangspunktet en genial plan med en vakker avslutning. Men som en del andre ting i livet ( ref fiskingen), så blir det jo ikke alltid slik at eventyret ender med suksess. Uansett så gjelder det å ha trua da . Kommer langt med det serru, tro kan flytte fjell osv.

Kort fortalt så har jeg løpt omtrent ingenting siden 17 april, faktisk bare 12 km. Jeg har hatt vondt overalt i venstre ben og lært meg navn på muskler jeg aldri har hørt om før. Samtidig var jeg påmeldt Sentrumsløpet….Egentlig en dårlig kombinasjon, men jeg har løpt Sentrumsløpet sånn ca 28 ganger før og gamle menn er jo vanedyr. Så jeg skulle selvsagt stille jeg….
Men måtte selvsagt gjøre en liten løpetest 2 dager før da – jeg er jo litt ”seriøs” da !
Testen gikk sånn passe, smerten var mindre, men det gjorde fortsatt litt vondt når jeg gjorde selve løpesteget..Men på en skala fra 2 til 42, hvor 73  er verst, endte jeg opp på 12. Og tallet er jo et greit tall, så da bestemte støtteapparatet ( MEG) at jeg skulle løpe lørdag!

Klok som jeg er, lot jeg være å teste beina mer før lørdag.
Som vanlig er jeg uhyre lite konsentert i gjerningsøyeblikket og måtte løpe for å rekke T-banen til byen lørdag ettermiddag. Og på de 5 minuttene jeg løp for å rekke banen – hadde jeg faktisk smerter et annet sted på samme ben…
Lettere frustrert dumpet jeg inn på banen og ble møtt av Norges største Leeds supporter – Alexander. Han er vanligvis en ganske grei og morsom kar, så også i dag – ergo glemte jeg litt den nye smerten og vi lo oss helt ned til Nationaltheatret stasjon.

Vi var i byen snaue timen før start, fant også Ole Arne og varmet opp litt. Jeg tenkte jeg skulle varme opp lenger enn normalt siden beina ikke akkurat var i løpeslag ( de hadde jo bare syklet ).


Gutteklubben Tåsen øl og bandy etter endt løp. Denne gangen var han ytterst på venstre flanke best..

Den nye smerten var der fortsatt…Men med de nye lykkesokkene på, var det jo bare å dra til – og se hva som skjer.
Jeg stilte meg nesten forrerst, hadde Nike sko på beina og var mindre nervøs enn normalt. Sikkert fordi jeg visste at dette i utgangspunktet kunne gå rett til skogs.
For 14 dager siden hadde jeg en plan om lave 37, nå var planen egentlig bare å overleve opp til slottet. Jeg startet i 4.02 fart og det var helt greit egentlig. Fort skulle det vise seg at det IKKE var beina som skulle skape problemer…Nix – det var magen faktisk som ødela alt. Magen var full av psykisk stress, mental ubalanse og masse vissvass om løpingen og dets irrganger. Ja, jeg overdriver nå altså, men når du er på randen til å kjøpe fiskestang – da har du mentale problemer…

Det var som jeg hadde svelget en hel Kamel, som la seg på tvers øverst i magen og absolutt ikke ville flytte seg. Beina var fine som faen de, men magen gjorde at det å løpe ordentlig ”fort” ble vanskelig. Så istedenfor å løpe fokusert, ble jeg litt ukonsentrert pga kamelen i magen og tenkte på mye annet rart der jeg løp. Blant annet løype til Oslo maraton.
Uansett da, så hadde jeg såpass fokus at jeg hadde en slags kontroll på SUB40. SUB40 er viktig serru – særlig for en voksen kar i min alder. Alt er greit så lenge man klarer SUB40….Jeg løp på 39.54..
Langt unna lave 37, men allikevel lysår under SUB40. Og tenkte for meg selv at jeg stilte opp, løp og leverte.
Også hadde jeg regnstykket klart : SUB40-Kamel = lave 37…


Sånn smiler man når SUB40 er i box 🙂

Og på banen hjem var ikke Alexander like lystig, mest fordi hans super Leeds ikke helt gjorde som ønsket + at beina hans akkurat den dagen var litt eldre mine. Men som jeg sa til han : ”se fremover SUB 40 er fortsatt mulig selv når du blir like gammel som meg ”

Og fisking har jeg ikke tenkt på et eneste sekund etterpå. Lenge leve løpingen!

En hund etter løping

Jeg sÃ¥ et klipp pÃ¥ Youtube for noen dager siden, den handlet om ørna som vokste opp med kyllingene og dermed aldri ble den ørna, som stolt fløy oppe pÃ¥ himmelen, majestetisk og med en ro mange kan misunne. I stedenfor ble han rotende rundt pÃ¥ marka og agere kylling…Det var mange ord og fraser i den videoen, men den tok meg litt…

Ikke at jeg noensinne kommer til Ã¥ bli en ørn altsÃ¥ – jeg er for det første redd for høyder og heller ikke et rovdyr.
Meningen med det som blir sagt går på å ikke være kyllingen som poker rundt i jorda, men tørre å være ørna.

Kanskje er jeg sentimental og litt brent, men jeg er uansett halvveis i livet – uten veldig mye Ã¥ fare med. Bortsett fra en skopark jeg vet minst en person vil ha :). Jeg sier jo ikke at jeg MÃ… oppnÃ¥ sÃ¥ veldig mye da – men kanskje jeg vil oppnÃ¥ noe annet. Men jeg kjenner meg igjen i den kylling greia altsÃ¥. Og har vært alt for mye kylling pÃ¥ den mÃ¥ten at jeg har poka rundt i jorda pÃ¥ leting etter noe og dermed ødelagt noe annet. Det er i hvertfall min tolkning av saka.

Jeg syns livet er komplisert og jeg skjønner ikke alt som foregÃ¥r i livet. jeg kan velge Ã¥ bare poke rundt i jorda fortsatt og finne en slags mening med det – eller jeg kan gjøre noe annet. Heldigvis er det mitt valg og langtifra sÃ¥ alvorlig at det er farlig liksom, men jo mer jeg tenker pÃ¥ det – sÃ¥ tenker jeg at det er pÃ¥ tide Ã¥ være meg  – og ikke en «kylling».
«Fortune favours the bold» er et uttrykk som blir brukt – den liker jeg og den kan jeg nok prøve Ã¥ følge pÃ¥ min mÃ¥te.

Og igjen er vi tilbake til løpingen. Der er jeg den som tør. Jeg bryr meg lite om hvordan andre gjør sine greier der og jeg stoler pÃ¥ det jeg selv driver med. Det er veldig mye fordi jeg stoler pÃ¥ meg selv i den delen av livet. Løpingen er ukomplisert faktisk – og kan gjøres veldig enkelt. Prestasjon er ikke noe annet enn bekreftelse for meg selv , pÃ¥ at mine ideer funker – for meg.
Pr skrivende stund er jeg mer tilfreds med løping, enn noensinne. For på grunn av alt som har skjedd så har jeg skjønt hvor viktig løping er.

Skal det fortsatt være sånn, så må jeg tenke litt filosofisk om det. Passe på det, kjæle med det og bruke løpingen som den er tenkt fra grunnen av.
Løping er bevegelse, løping er instinkt basert på følelser. Det er hele tiden mitt instinkt som forteller meg hvordan jeg skal løpe.
Veldig ofte nÃ¥r jeg gÃ¥r ut døra, starter klokka og løper nedover gata – sÃ¥ blir jeg nærmest fortalt hvordan løpeturen skal foregÃ¥. De dagene instinktet mitt sier at det er dagen for Ã¥ jakte – sÃ¥ ender jeg med Ã¥ løpe fort. Og det behøver ikke presses – det kommer av seg selv faktisk. De dagene er jeg hverken ørn eller kylling, men en hund pÃ¥ løpetur. Jeg bruker hele registeret og løper fra A til Ã…. Kropp, hode og hjerte vet hva som skal skje og jeg blir bare en enda mer logrende hund nÃ¥r jeg kjenner at jeg lever. Ikke gjennom smerte, men gjennom de følelsene jeg fÃ¥r underveis.

11649112_10153454465782139_139900191_o
Nordmarka halvmaraton i 2015. Jeg startet rolig – men løp etterhvert seriøst all out. Hele tiden ville jeg bare videre….Det løpet er pÃ¥ mange mÃ¥ter der jeg har vært nærmest min egen fasit!
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Som regel smiler jeg til meg selv, nÃ¥r det er pÃ¥ det «verste» – for da vet jeg at jeg er i den riktige sonen. Jeg passer veldig dÃ¥rlig til Ã¥ ligge i felt under løp og trening. Fordi det begrenser min frihet. Det høres ut som om jeg har røyket mer enn jeg burde – men det er jo sÃ¥nn det er!
For jeg i denne delen av livet passer ikke jeg til å være kyllingen. Jeg må løpe etter hva mine instinkter sier..
PÃ¥ Bislett, starter jeg gjerne bak i klynga, men sakte tar instinktet over – og jeg ligger foran….For friheten ligger der foran hvor jeg kan styre selv. Jeg tar næmest løpeskoene i egne hender og har det moro.

Selvsagt gÃ¥r det noen ganger ikke bra da, men det har jeg aldri brydd meg om – det jeg alltid husker best er de sekvensene hvor jeg opplevde full frihet og bare løp som jeg kan.
Det samme skjer i løp ogsÃ¥….Instinktet mitt jager meg hele tiden videre – det er alltid noe som kan oppleves der fremme foran meg. Det er alltid en ny følelse Ã¥ jakte pÃ¥ – som sikkert noen ganger ogsÃ¥ gjør meg grÃ¥dig 🙂 . SÃ¥ grÃ¥dig at jeg omtrent med hodet under armen fortsetter….Det viktige er dog at jeg aldri angrer. Igjen er fokuset de sekvensene hvor jeg var der JEG ville være.
Det hender nok at jeg noen ganger gir meg pÃ¥ slutten og liksom lar meg løpe fra. Klart jeg er sliten ogsÃ¥, men jeg trenger ikke fullføre alltid. Som kanskje gjør meg litt arrogant noen ganger,jeg kan leve med det jeg – litt arroganse er helt greit, sÃ¥ lenge det gÃ¥r utover meg selv.

Sånn som det er nå, løper jeg ikke intervall veldig mye, jeg stoler på det jeg gjør og løper altså fort når jeg føler for det. Kanskje er det min egen måte å tilnærme meg noe enda bedre, gjennom å lære mine instinkter bedre!
Og kanskje kan jeg en dag faktisk gjøre den perfekte løpeturen jeg alltid har drømt om. Om det skjer i konkurranse eller på trening spiller liten trille. Opplevelsen vil være den samme uansett.
Kanskje gjør jeg da som Forrest Gump – jeg slutter Ã¥ løpe…..

runhappy_stranden
I do it my way – med velsignelse 🙂 FOTO : Janicke Ekelberg

Æ løp i bekmørtnan

Siden jeg løp i Rotterdam i desember, har jeg følt at formen liksom bare har blitt bedre og bedre, som igjen har gjort at det Ã¥ trene har vært ekstra GØY 🙂 . Kanskje fordi formen rett og slett ER sÃ¥ bra, eller at ting og tang begynner Ã¥ falle pÃ¥ plass. Fysisk har jeg nok aldri vært bedre rustet enn nÃ¥. styrketrening 3g i uka har nok sÃ¥nn sett gjort underverker for en voksen kropp.

Og nÃ¥r jeg kjenner at jeg er bedre fysisk rustet, samtidig som jeg ogsÃ¥ ser det med egne øyne, sÃ¥ blir jeg sÃ¥nn akkurat passe fornøyd med det jeg ser. Det skaper litt selvtillit, samtidig som kroppsholdningen blir bedre og jeg ser liksom ikke sÃ¥nn «liten» og puslete ut. Psyken fÃ¥r ogsÃ¥ en ganske bra boost av det…

2016 var det året jeg løp mest : 5878 km ble det. 2016 var også det året jeg ble voksen og lærte meg at det eneste som hjelper er å være seg selv tro. Stå for det jeg mener og stå opp for meg selv. Det funker dårlig og synes synd på seg selv liksom, er bedre å stikke fingern i jorda å erkjenne hvordan greiene faktisk er.
S̴ da n̴r jeg s̴nn ca litt sm̴full p̴ portvin, dundrer inn i 2017 Рer det med en visshet om at jeg kan f̴ til akkurat det jeg vil!

Da er veien kort til Tromsø og mørketidsløpet. Et løp jeg meldte meg pÃ¥ med veldig høy grad av effektivitet! Det tok ca 5 min fra Cato – the superrønner, sa at jeg mÃ¥tte bli med, til jeg hadde ordnet ALT…Lenge leve de med kort tenketid!
Og plutselig er det fredag og YR melder kuling pÃ¥ den flyplassen jeg skal lande. Jeg innrømmer at jeg ikke likte det helt…

Flyturen ble som fryktet, veldig humpete og på slutten føltes det som om flyet gikk alle veier, men vi kom da ned uten at jeg gjorde i benklærne..

Løpet heter Mørketidsløpet – og skjer i bekmørtnan, som jeg tror de sier der oppe…Og bekmørt var det nÃ¥r starten pÃ¥ halvmaraton skulle gÃ¥ kl 1500 lørdag, i hovedgata i Tromsø…
Jeg valgte Ã¥ ikke løpe med piggsko – og pÃ¥ oppvarmingen kjentes det riktig ut. Været i sentrum var ganske ok. Det var noen smÃ¥ plussgrader, lett sludd og nada vind…Det virket nesten for godt til Ã¥ være sant liksom, bortsett fra alt slapset da.

Evigblide Cato – og like evigblide Ingulf, traff jeg rett før start. Begge 2 like optimistiske som vanlig, mens litt mer beskjedne meg liksom bare skulle ha en ok tur – i bekmørtnan!

NÃ¥r starten gÃ¥r, sÃ¥ blir de begge 2 ganske fort borte, mens jeg tar det litt roligere og lar folk løpe fra seg. Beina kjentes veldig gode ut og hamstring var ganske «snill». Underlaget var bare slaps, men det gikk ganske greit Ã¥ løpe sÃ¥nn ca normalt. Løypa var enkel : ut til flyplassen og samme vei tilbake. De første km inne i sentrum var trivelige, masse folk, mye lys – og helt ok vær. Nesten sÃ¥nn at jeg tenkte at jeg hadde pÃ¥ meg for mye…

Men etter ca 3 km og en venstresving, kom sjøen, vinden og været x 14! Det blÃ¥ste, det sluddet og det haglet. Og haglet var tidvis vondt ogsÃ¥. Men denne dagen sÃ¥ beit ikke dette pÃ¥ meg gitt. Marsjfarten var inne og jeg brydde meg nada om været – jeg skulle bare gjøre det jeg liker best her i verden : LØPE!
Rett før 5 km tok jeg igjen Ingulf, fortsatt var han blid han og heiet på meg når jeg løp forbi.

Løpsutviklingen begynte Ã¥ ligne pÃ¥ det jeg gjorde i Rotterdam. Hele tiden løp jeg forbi folk og ingen passerte meg…Jeg liker Ã¥ løpe sÃ¥nn tror jeg – og blir som vanlig veldig gira pÃ¥ Ã¥ ta igjen alt jeg ser foran meg. Fortsatt er det folk ute i griseværet og heier, fantastisk moro Ã¥ se og alle er like blide uansett om været suger ordentlig .

Ved passering halvveis prøver jeg Ã¥ telle hvor mange som ligger foran meg. Jeg kommer frem til sÃ¥nn ca et sted mellom 30 og 40. NÃ¥ ser jeg ogsÃ¥ Cato i sin orange vest der foran. Og tenker at jeg mÃ¥ prøve Ã¥ ta han igjen ogsÃ¥…Rett etter vending heier ogsÃ¥ Thomas pÃ¥ meg, pÃ¥  vei til sin vending. Og som vanlig blir jeg litt gira av heiing – og prøver Ã¥ løpe enda litt fortere…
Fortsatt er Cato litt foran meg…

Rundt 11-12 km tenker jeg, ser jeg en gruppe pÃ¥ 6-7 mann rett foran meg. Minst 2 av de har pÃ¥ seg løpejakke med «Tromsø løpeklubb » pÃ¥….Og helt ut av det blÃ¥ og litt sÃ¥nn høy pÃ¥ meg sjæl, tar jeg igjen gruppen, løper opp pÃ¥ siden av de . I det jeg passerer skriker jeg ut noe om at nÃ¥ mÃ¥ dere passe pÃ¥, for nÃ¥ løper søringen fra dere….

Og med engang angrer jeg – og tenker at nÃ¥ blir jeg fraløpt sÃ¥ det holder…Ergo kikket jeg meg ikke tilbake, men bare løp….Ingen av de sa noe – og ingen av de fulgte meg…
Bortsett fra 1 kar som litt etterhvert kom seg opp i ryggen min – og ble liggende der.
NÃ¥ var det ogsÃ¥ Cato sin tur , til Ã¥ bli tatt igjen….Det kunne se ut som om han skjønte at det var jeg som kom dundrende…Cato heiet masse nÃ¥r jeg passerte og han pisket meg videre. Jeg ble enda mer gira da og løp fortere.

Som gikk ut over Cato gitt! Jeg elsker Ã¥ ligge i front Ã¥ jage og med han ene karen pÃ¥ ryggen fortsatte vi videre. Jeg snudde meg og sa at han bare kunne ligge bak meg, sÃ¥ skulle jeg plukke løpere. Der og da kunne liksom ingenting bite pÃ¥ meg. Selv ikke været som jeg bare ignorerte fullstendig. Og tro meg – været var IKKE bra!
Selvsagt begynte jeg ogsÃ¥ Ã¥ kjenne det litt og stemmene i hodet mitt, gikk begge veier. Den ene stemmen messet bare om Ã¥ løpe som faen videre, mens den andre ville jeg bare skulle roe ned, slappe av – og kose meg inn til mÃ¥l.

SÃ¥nn ble det jo selvsagt ikke. Jeg fortsatte kjøret til rundt 18 km, da løp «ryggsekken» forbi meg – og jeg lot han faktisk løpe…De neste 2 km løp jeg sÃ¥nn passe bare – da hadde liksom den ene stemmen tatt over…Men med 1 km igjen tok jeg meg sammen og løp bra igjen. Inne i sentrum var det nÃ¥ enda finere enn i stad. Enda mere levende lys og folk som heiet nÃ¥r jeg ga det jeg hadde mot mÃ¥l. Fantastisk stilig med alt det lyset i bekmørtnan, dundret jeg inn pÃ¥ 1.29.00.
Jeg ble nr 22 totalt – og nr 3 i min klasse.

Selvsagt var jeg kjempefornøyd med det. Jeg løp første 10,5 km pÃ¥ 44.41, siste 10,5 pÃ¥ 44.19 – og kun han ene som lÃ¥ i ryggen var den eneste som etter ca 4 km og resten av veien løp forbi meg…SÃ¥ jeg løp nok ganske bra 🙂

passerings
Skjemaet viser ganske klart at jeg løp helt ok 🙂

nilshaetta
Happy rønner i mål ! FOTO : Nils Hætta

Polar Night halfmarathon var utrolig moro. Det hjelper selvsagt Ã¥ løpe bra, men minst like viktig er det Ã¥ treffe sÃ¥ mye bra folk overalt. Og dette er det som jeg liker med løpsmiljøet – uansett hvor jeg løper, sÃ¥ er det alltid bare bra folk Ã¥ møte. For meg sÃ¥ er det hovedpremien altsÃ¥.
Og Tromsø var sÃ¥ bra – at jeg garantert ogsÃ¥ stiller pÃ¥ halvmaraton i juni samme sted.
Da blir det ikke i bekmørtnan . men i midnattssol 🙂

premiepallen
PÃ¥ pallen..Kan se ut som jeg ikke er helt vant med Ã¥ være der oppe….Artig læll – og neste Ã¥r gÃ¥r jeg for den store….FOTO : Nils Hætta

When in Nederland

Løping er kanongøy, det vet jeg. Og akkurat nÃ¥ er det seriøst moro Ã¥ være meg med løpesko. Selv det faktum at jeg har tidvis veldig vondt i hamstring – kan ødelegge den gleden.  Det hjelper nok sikkert ogsÃ¥ at jeg nÃ¥ har startet klatringen fra den sumpa jeg har ligget og vaket i dette Ã¥ret. Jeg har det bedre med meg selv og vet at jeg har mye bra i meg, som skal brukes pÃ¥ beste mÃ¥te!

Ergo satt jeg på flyet til Amsterdam sist fredag med null stress og bare gledet meg til å løpe løp.
Planen var Ã¥ løpe 21 km terrengløp lørdag og 15 km gateløp Søndag. Heller ikke snakk om Ã¥ lade opp, men ta det hele som trening med kvalitet. Hamstringen er ikke veldig fornøyd med trange flyseter – og damen ved siden av trodde sikkert jeg hadde et seriøst problem med orm i buksa, for jeg satt ikke veldig stille…Fordi smertene var ganske store…

Lørdagens løp gikk på et sted som heter Doorwerth, i følge Jorun Astrid ( som bor i Rotterdam) i nærheten av Tyskland. Jeg hadde ikke peiling for jeg bare satt på i bilen hennes uten å fokusere på HVOR i verden jeg var! Egentlig gledet jeg meg bare til å løpe jeg !
Løpet het Stuwwaltrail Winter og skulle ha ca 500 høydemetre. Vi lurte litt på hvor de metrene skulle hentes ,siden Nederland jo er ganske så flatt.
Været var skikkelig terrengsløpvær, grått og halvkaldt med antydning til litt regn.
Start og mÃ¥l var pÃ¥ et tennisanlegg i Doorwerth. Stedet var proppfullt av blide nederlendere sÃ¥ det var helt umulig Ã¥ være sur liksom…
Tanken var å løpe de 21 km på lav puls og relativt rolig fart, det skulle bare være en grei gjennomkjøring foran søndagen.

Når starten gikk 1030, forsvant teten ganske raskt avgårde, jeg ble liggende litt bak , litt sånn halvveis avventende og litt skeptisk til underlaget. For i starten så ble løping på en seng av løv faktisk! Ikke sånn helt klart hvor stien gikk pga løvet, men det var godt merket, så ingen problemer der.
Løypa gikk pÃ¥ kryss og tvers, det var rett opp skrÃ¥ninger og rett ned skrÃ¥ninger. Det ble nesten som Ã¥ løpe Flandern Rundt – sykkelrittet med alle hellingene. Jeg husker jeg tenkte pÃ¥ det hvertfall. Vi løp gjennom et slott ogsÃ¥. Løpet ble nok hardere enn jeg trodde, pÃ¥ bakgrunn av alle skrÃ¥ninger / hellinger som kom i tide og utide. Løypa var rett og slett ganske tøff den!
Innimellom var det også fine, rette strekninger på fint underlag, der løp jeg ganske så lett og ubesværet.

kasteel-doorwerth_slide-home-desktop
Slottet vi løp gjennom, med ordentlig vollgrav og alt. Dog ingen krokodiller der!

Jeg løper de 21 km pÃ¥ 1.51, ingen kanontid akkurat, men terrenget var ganske sÃ¥ hardt – og jeg løp ikke helt i kjelleren heller – bare nesten! Jeg ble nr 51 av 341 stk pÃ¥ distansen og var ganske fornøyd egentlig. Jorun Astrid fikk etterhvert vondt i kneet sitt, men kom seg til mÃ¥l greit hun ogsÃ¥.
Det visste seg også at det faktisk var med 1 til fra Norge.

mudsweat
Jeg rakk Ã¥ fÃ¥ en nederlandsk dame til Ã¥ ta bilde før jeg løp i dusjen 🙂

Etter løpet var jeg rask med Ã¥ drikke fiske proteinet mitt og Ã¥ dusje. Var stemningen god FØR løpet, sÃ¥ var den ennÃ¥ bedre i garderoben etterpÃ¥. Alle fikk øl og latteren var høy, selvom jeg skjønte omtrent nada av hva som ble sagt 🙂

Den kvelden spiste jeg godt, kanskje bedre enn på lenge og var ordentlig mett når jeg skulle legge meg!

Søndag var det 15 km i Rotterdam. Den løypa var VELDIG flat, med omtrent bare 1 stigning, over 1 bro. Bruggenloop Rotterdam var fullt med 12000 startende. Start og mål var ved Feyenoord stadion.  Været var slightly bedre enn lørdagen. Beina mine kjentes helt ok ut på oppvarmingen og igjen så var stemningen god. Fordi løpet startet så sent som 1530, fikk alle en lysgreie til å ha på armen. Litt skuffet måtte jeg innse at min lysgreie var for stor for min overarm, så den ble liggende i sekken gitt!

lys
Lysgreia – det sÃ¥ veldig stilig ut nÃ¥r tusenvis av løpere etterhvert kom mot mÃ¥l, med en sÃ¥nn blinkende pÃ¥ armen

Jeg stod i første pulje, jogget ca 5 min før start – før jeg stilte meg opp omtrent helt foran i startfeltet. Jorun A, stod litt lenger bak. NÃ¥r starten gikk hadde jeg litt sÃ¥nn angst følelse som jeg noen ganger har nÃ¥r jeg er litt spent,tok det hele derfor litt med ro i starten og lot kroppen bestemme litt.
Beina var veldig gode, hamstringen litt vond – men ikke direkte plagsom. MÃ¥let var enkelt : under 60 min! Først etter ca 3 km følte jeg at jeg var i gang liksom. Vinden var veldig ok, det var flatt og faktisk ganske mange tilskuere pÃ¥ en litt kald søndag.

bruuge
Konsentrert liksom ….

broa
Den siste broa. Her løp jeg ganske bra og hadde los pÃ¥ tetfeltet…

Etterhvert begynte jeg ogsÃ¥ Ã¥ passere folk, faktisk løp jeg nÃ¥ forbi folk hele veien og skjønte at jeg faktisk nærmet meg det absolutte tetfeltet. Jeg kunne helt sikkert løpt fortere hvis om atte dersom atte – men jeg syns jeg løp helt ok. Særlig siden jeg hele tiden passerte folk! Ingen hadde sÃ¥ langt passert meg heller. Den eneste stigningen kom pÃ¥ den siste broa, etter ca 10-11 km, selv her tok jeg folk. PÃ¥ slutten ble jeg nok litt sliten og mÃ¥tte dessverre se 5 stk løpe forbi meg rett før mÃ¥l – uten at det gjorde sÃ¥nn veldig vondt ( bare litt liksom )….
Tiden blir 59.39 ( netto) og jeg blir nr 150 av 11589 fullførende!

uitslagen-_-dsw-bruggenloop-rotterdam_2016-12-14_22-14-54
Fasit!

Etter målpassering var beina veldig fine og jeg ruslet glad og fornøyd inn i garderoben. Igjen var det rett ned med fiskeproteinet. Forskjellen fra dagen før var at det var rolig i garderoben, for jeg var jo blant de første der ! Moro de luxe faktisk !
Jorun A kom seg greit til mål i dag også, med litt mindre kne vondt enn dagen før.

Helgen i Rotterdam ble veldig bra, særlig med det gode løpet søndag og en såpass bra plassering. Kanskje kunne det vært med enda bedre løpere, men det gjelder jo faktisk å komme til start da, så jeg ser dette løpet som en bra prestasjon uansett!
Jeg fikk testet 2 løp pÃ¥ 2 dager – og det gikk egentlig som jeg trodde. Hvilket betyr at jeg nok nÃ¥ begynner Ã¥ kjenne kroppen min bra. OgsÃ¥ kommer man ganske langt med en positiv innstilling, det skal jeg ogsÃ¥ ta med meg i andre sammenhenger. Begge helgens løp anbefales og det Ã¥ løpe i Nederland er veldig moro !
Jeg løp 10 km rolig mandag morgen ogsÃ¥ – pÃ¥ gode bein 🙂 Ganske sÃ¥ deilig Ã¥ løpe langs kanalen faktisk, mens jeg koste meg over helgens bravader.

Kanskje er løpssesongen pÃ¥ hell nÃ¥, selvom jeg har lyst til Ã¥ løpe løp igjen. Løpe løp er det morsomste jeg kan gjøre faktisk. SÃ¥ jeg legger meg ikke pÃ¥ latsiden ennÃ¥ – egentlig gjør jeg vel ikke det uansett, med mindre legen sier jeg MÃ…, for Ã¥ at hamstringen skal bli bra. Det fÃ¥r jeg vite i neste uke nÃ¥r han skal tegne og forklare MR bildene av hamstring…