Kategoriarkiv: konkurranser

Som julekvelden på kjerringa…

Dette innlegget har veldig lite med jul å gjøre da. Men tankegangen blir litt den samme. Som «liten» gikk jeg jo hele året og ventet på julaften – og vips så var den der. I år er det ikke julekvelden jeg har ventet på heller – det er mere 0400 på torget i Chamonix fredag morgen. Og nå er det snart bare 2 dager dit…..
Om jeg gleder meg ? Ja – jeg gjør jo det, det finnes lite som kan slå det å røre rundt i alpene i ca 82 km. Bakke opp, bakke ned, bakke opp, bakke ned osv….Over en demning skal jeg også faktisk! Naturen blir helt sikkert fantastisk – eller den er det. Hvertfall såvidt jeg kan huske fra de andre gangene jeg har løpt løp i det samme området. Det jeg husker fra de løpene var at jeg alltid ble grådig sliten – og da løp jeg bare halve distansen i tillegg. Men da trøster jeg meg selv med at jeg er voksen og mer rutinert blitt…Jeg vet at det å gå ut å løpe som om målet er rundt neste sving – er dumt. Jeg vet også at sol og varmt vær er deilig, men at det også sliter på deg.
Enda en ting jeg vet,  er at jeg absolutt ikke har knirkefrie bein som tåler alt…

For 2017 har jo vært året hvor jeg har satt flere nåler enn ever og vært både tapet og behandlet i hytt og pine…Og følelsen av å være den topptrente super duden som jeg var i mars,  i Portugal er helt borte…
Jeg føler mest at jeg har løpt gal vei og ikke helt funnet tilbake til den gode tiden, hvor alt gikk på skinner…Det er nesten sånn at jeg tenker at utviklingen har stoppet opp. Det er ikke mer å hente, nå er det bare om å gjøre å komme seg helskinnet gjennom løpene….På en måte er det ok, for det er fortsatt vakkert og deilig å løpe lange turer i marka, rolig mens jeg funderer på hvorfor trikkeskinner er paralelle…Hva er greia der liksom ?

Egentlig er det et luksus problem da , for det er jo ikke noe galt med meg – jeg er bare på et sidespor….Og kanskje er det bra det – for det er jo ikke gitt at jeg løper som en gud HVER gang jeg er ute og løper…De siste løpene har jeg vært veldig menneskelig faktisk 🙂 Så menneskelig at jeg tilogmed måtte ut i skogen på Nordmarka Skogsmaraton ( halv)….Ikke fordi jeg hadde så lyst til å plukke bær eller se på kongler, mere fordi magen valgte dønn riktig dag å ha hangover på…
Birkebeinerløpet var heller ikke strålende, det var pent å se på, men det gikk i sakte film…

Og veldig liten vits i å være pent å se på i skogen – hvor det ikke er tilskuere, bare trær.


Og etter turen i skogen, gikk halvmaratonen bedre. Jeg er ikke sliten, bare innbitt og tom…
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Da er det litt sånn bakvendt å sitte her å tenke på at jeg skal løpe 80 km + på fredag…Nå blir det jo ikke bare løping da, selvom jeg kommer til å prøve å løpe overalt. Såpass godt kjenner jeg meg selv 🙂 Og vet at jeg kommer til å stange i alle som gjør det riktige, nemlig å gå i de kjipeste bakkene. Jeg har aldri helt skjønt det der – og lærer det hver eneste gang på verst mulig måte…
Senest sist sommer hvor jeg skulle løpe opp Galdhøpiggen – det gikk lett og fint en stund, helt til jeg bare ble dønn sliten…

At jeg blir sliten fredag er glassklart. Kanskje tilogmed så sliten at Claes må bære meg til mål…Ikke sikker på om Claes er forberedt på det, så det får bli en overraskelse. Jeg kommer helt sikkert til å være litt redd også…For høyder er jo ikke min force, særlig når det er steinete, bratt og ulendt. Som gjør at jeg kommer til å synge for meg selv – jeg gjør alltid det når jeg er litt engstelig…

Chamonix sliten…..Fra Mont Blanc maraton i 2013, 1 km før mål, jeg var nede i det mørkeste akkurat der….FOTO : Runar Gilberg

Men på alle sånne lange greier jeg har gjort, så har jeg alltid lært noe nytt. Liksom alltid bygget på en kloss eller 2 på min egen mur av læring. Det er noe av det fine – og helt klart det som gjør det så fascinerende å gjøre sånne konkurranser.
Så – kl0400 fredag morgen på torget i chamonix, har jeg nok mange sommerfugler i magen og er litt spent – og føler meg nok ganske så liten der jeg står…
Men som julekvelden på kjerringa – så ble det alltid julaften…..Min julaften kan tilogmed bli ganske lang 🙂

Genialt Tim, genialt

Jeg kommer stadig vekk opp med gode ideer for meg selv. Det er faktisk noe av det jeg er best på….Om de gode ideene alltid er like gode – er en helt annen sak…Som feks det jeg skal gjøre om noen uker i Chamonix. Allerede nå tisser jeg på meg når jeg tenker på det 🙂
Men før jeg kommer dit er det et par andre planer som skal gjøres.
Min siste plan startet på Hamar forrige lørdag, Del 2 var Fornebuløpet onsdag.

Etter Hamarløpet var jeg egentlig ikke veldig sliten, så jeg løp 30 gode km på søndag med Ole Arne. Etter det skulle jeg bare «jogge» mandag og tirsdag -og så løpe Fornebuløpet onsdag kveld. Beina er selvsagt ikke sånn topp notch, når jeg ikke helt lader opp 100 %…Bare litt såre liksom. Nå stiller ikke jeg opp på alle løp for å dra gjennom lydmuren da. For meg er mange løp bare «trening» med startnummer på. Ganske tungt å løpe med startnummer på – ergo må det trenes på det….

40.25 på Hamar var litt sånn aha opplevelse i forhold til at jeg omtrent alltid kunne snuble meg inn til sub40 på mila. Det var rett og slett et skudd for baugen!
Så når folk før Fornebu sier de skal slå meg, så tenker jeg mest på sub40 – og ikke så mye på hvem som slår meg.
Fornebuløpet er en utfordring fordi jeg ikke får spist som jeg vil ….Og var på Telenor Arena 45 min før start…Jeg somler bare mer og mer for tiden – og må nok snart ha hjelp skal jeg rekke ting. Jeg er rett og slett for laidback og tror jeg rekker alt – uansett. So far, so good liksom 🙂

Vel altså, jeg hadde ikke spist siden lunsj kl 12, litt stresset pga det og litt stressa for å rekke alt. Jeg rakk å jogge 1 km før start. Beina var ikke helt ille, men sef litt såre.. Sub40 lå i bakhodet – helt klart. Men jeg hadde en dårlig start syns jeg – og ble liggende i køen…Allikevel går første km på 3.42! Ok – da ligger jeg 18 sekunder foran skjema! Når neste går på 3.48 – slapper jeg litt av , for nå har jeg 30 sek «forsprang»..
Jeg løper ikke lett, men holder meg på rundt 4.00 etterhvert. Og sovner kanskje litt. Eller blir kanskje litt sliten…Etter 6 km begynner energinivået å bli lavt. Lite mat begynner å virke – og jeg må jobbe mer…Etter 7 er jeg ganske nære ved å bryte rett og slett. Jeg er helt tom og har ingenting å gå på.


Bildet lyver ikke, jeg lider bigtime 🙂 FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

Ingrid Kristiansen skriker noe om å holde på stilen og jeg tenker at det ser kanskje ikke så verst ut da, det hjelper vel i ca 37 sek.. Før kroppen igjen sier fra at MAT MÅ INN SNART…
De siste 2 km blir bare en lang utmattende, slitsom greie. Spurte er bare helt umulig og jeg «dør» litt. Og jogger vel nærmest helt umotivert inn – på 40.02….
Jeg taper alt på de siste 2 km …..Men løper allikevel ikke dårligere enn 4.09 på siste km.
Så med alt tatt i betraktning, var jeg egentlig happy med løpet jeg. Og 40.02  ER strengt tatt ganske nære sub40 🙂
Jeg var hjemme 2030 – akkurat passe sulten..

Siste steg i denne planen var å løpe konkurranse lørdag. Hvor jeg skulle løpe bestemte jeg først fredag – og det ble Oppegårdmila som vant gitt!
Torsdag og fredag løp jeg rolig – og gjorde en interessant betraktning : de rolige turene som føltes veldig slitsomme på daue bein, gikk allikevel raskere enn vanlig.
Jeg hadde også en begynnende smerte i høyre legg…

Lørdagen kom den – og som vanlig var jeg ordentlig ute å kjøre på tid. Oppegård er heller ikke rett rundt svingen + at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle….Legg til MYE trafikk i retning Sverige også, så hadde jeg egentlig ganske dårlig tid…
Jeg roter rundt i Oppegård området og kjører omtrent på Hanne og Frode. Hadde jeg ikke sett de, hadde jeg nok ikke rukket det gitt…
Vi var vel på start 25 min før start…Igjen ble det en veeeeldig kort oppvarming ( 1 km).Men beina kjentes egentlig ganske bra faktisk !
Oppegårdmila er ca 10,3 km, kupert og går stort sett på grusveier. Så sub40 var egentlig aldri i tankene.
Rekker en liten passiar med kjentfolk før start tilogmed! Starten går 1245 og det er rett inn i en bakke. Ganske raskt begynner det å murre i høyre legg…Foreløpig går det allikevel greit. Det går opp og ned hele tiden – etterhvert finner jeg en ok rytme og syns det funker bra! Og i dag hadde jeg tilogmed spist ganske nære start..Og koste meg i den fine løypa.
Ut på runde begynner jeg å løpe hardere, motoren er i gang ordentlig liksom. Gi gass !
Helt til høyre legg virkelig begynner å skrike…Jeg justerer litt på steget ved å ikke løpe fullt så mye forfot, for jeg vet hvorfor smerten er der….Det er for mye hard løping i det siste og et høyrebein som alltid må jobbe mest.

Etter 6,71 km ganske nøyaktig er det slutt. Smerten er intens – og jeg må bare stoppe…Helt greit tenker jeg – Birkebeinerløpet er jo 1 uke unna, så ikke nødvendig å risikere noe.
Så jeg begynner å gå tilbake til start. Løpere kommer og lurer på hvorfor jeg GÅR i feil retning…
Tilslutt kommer Frode joggende ( han er bare fotograf i dag). Og av en eller annen grunn så bestemmer jeg meg for å jogge med han faktisk ! Og starter klokka – igjen.
Leggen er blitt litt bedre av å gå…
Frode og jeg jogger avgårde og prater om løst og fast. Beina blir hele tiden litt bedre, så det ender med at jeg løper fra Frode. Jeg kommer ikke helt tilbake i 4.00 fart da, men det går greit.
Og etter en liten spurt ned den siste bakken løper jeg elegant inn til 48.39 – med gåpause i feil retning, jogging og litt høyere fart i RIKTIG retning:)

Etter restarten. Og løper forbi Terje og sønnen hans for andre gang 🙂 FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

I bilen hjem kjenner jeg jo at det gjør vondt i leggen, men er ikke veldig bekymret for Birkebeinerløpet. jeg skulle uansett bare jogge meg gjennom uka og stille med historiens feteste bein neste lørdag. Det er fortsatt planen det altså, selvom leggen er «litt vond» da.
Den som intet tror , intet vinner osv

Eksperimentet med 3 harde løp på 7 dager mener jeg funka som planlagt…Jeg burde bare ha tøyd litt og sånn…så fortsatt var planen genial den 🙂

På Hamar i sola

Jeg digger å løpe, det vet alle liksom.
Og jeg digger å konkurrere, det er litt mer utrolig – for når jeg står på start, så har jeg både gåsehud og et ganske høyt stressnivå i kroppen. Litt sånn som at hva i huleste gjør jeg egentlig HER! Jeg burde vært hjemme under dynen og med bamsen min for der er det trygt!

Men etter å ha vært på sykkelveien noen uker, så blir det jo helt tilt – når jeg kan løpe igjen. Og helst vil jeg løpe fra morgen til kveld. Men det kan jeg jo heldigvis ikke – for da hadde hamstringen virkelig sagt fra, tror jeg 🙂
Jeg har løpt hver dag denne uka. Gøteborgsvarvet satt i lenger enn løp normalt gjør, helt sikkert fordi jeg har løpt mindre i ukene før, slik at belastningen ble hardere på varvet. Derfor har løpingen vært ganske tung de siste 5 dagene. Selv 10 km i går UTEN smerte i hamstring var sånn halvseigt og dødt..
Beina var bare råtne….

Nå vet jeg at det er sånn noen ganger da, så jeg bare gjør det jeg planlegger og vet at det løsner – til slutt.
Derfor satte jeg meg i Volvo’n sånn ca kl 1034, med retning Hamar – og Hamarløpet. Alt var som det burde : sol, motorvei og rask bil…Fant frem gjorde jeg også, tilogmed i tide 🙂
Evigunge Eiksund ( Ole Arne) -skulle også løpe, så etter å ha hentet startnummeret skulle vi varme opp.
Jeg valgte å løpe Hamarløpet fordi det er en flat løype – og fordi løpet står for mye av det jeg ivrer for : fokus på folkehelse og aktivitetsglede.
At løypa er flat skulle ikke hjelpe så mye, for oppvarmingen viste at beina ikke var det dritt bedre enn i går…Kunne like gjerne ha løpt i tresko, hadde ikke merket forskjell uansett.  Varmt var det også. Men jeg trodde ikke at det skulle plage meg da…
Noen ganger er jeg mer blåøyd enn brunøyd..


Før start og før de superraske skoa er på. Bildet lyver ikke – det var ekte idyll! Og unge Eiksund sin fete Austin Healy, skjemmer heller ikke bildet:)

Heldigvis hjalp det litt å få på seg racingskoa da, så jogget jeg i hvertfall lettere til start med Ole Arne. Skibladnerbrygga var full av løpere og stranda enda fullere, som vanlig mye bra folk på løp, både kjente og ukjente. Det er litt av det fine med å være en sånn bitte liten «kjendis» i KONDIS miljøet.
kl 1300 skulle starten gå, jeg hadde de vanlige «riene» og var spent…Starten gikk når den skulle og jeg kom greit i gang da. Men kjente med en gang at det perfekte steget var laaaaangt unna. Der jeg helst vil løpe teknisk og lekent med lette bein var jeg klart ikke. Jeg løper absolutt ikke bra når jeg må bruke kraft. Steget sitter ikke og jeg må jobbe…Der er jeg dårlig gitt. Sikkert fordi jeg liker mer å leke enn å jobbe.

Vi løp i nærheten av stranda med blanding av fin grus og asfalt. Og jeg fant et slags tempo. Klokka viste fort at jeg nok ikke kom til å løpe under 40 min – hashtagg skuffa…Det skyldtes IKKE løypa, for den var bare nydelig.Problemet var beina OG varmen. For det veldig varmt gitt og jeg kjente det ganske godt…Halvveis så jeg unge Eiksund og heiet på han. Han ser alltid like rolig ut og tenkte at jeg kanskje burde ha mer av hans ro under huden:)
På veien tilbake heiet jeg på mange som løp motsatt retning. jeg digger å heie på andre, samtidig som det får mine egne tanker over på noe annet.
For klokka lyver ikke…

Jeg klarte aldri å øke farten gitt og etter 8 km kom dustebakke de luxe, opp til Domkirkeodden ( tror jeg,..). Ikke at den var så bratt, mere det at jeg ga faen og løp som en dust opp den. Det straffer serru. og ble dønn potte stiv i varmen. Så de siste 2 km som var lette, hvor jeg skulle sette inn støtet og berge SUB40( jeg håper jo alltid) – gikk rett vest.
På slutten langs stranda ble jeg liggende å sloss litt med en jypling på typ 15 år. han var minst like sliten som meg, så jeg tok han lett igjen da. Men på de siste metrene før mål, kom sniken faen meg tilbake – og slo meg ! Haha
Kona til Ole Arne stod rett før mål og heiet. Etterpå kommenterte hun tørt at jeg så litt sliten ut….


Noen ganger er det greit å ha en benk rett etter mål. det burde faktisk være påkrevet! Jeg satte meg ned med engang gitt. Og fikk besøk av KONDIS sin utsendte – Rolf Bakken. Begge 2 passe slitne, men ingen skal ta oss på humøret 🙂
FOTO : Pål-Erik Langøigjelten

De nakne tall sier 40.24. 20.03 første 5 – og 20.21 siste 5.
At det ble over 40 min spiller liten rolle. jeg hadde tunge bein + at det nok var i varmeste laget, selv for meg som liker varme. Solbrent ble jeg også !
Og når jeg ser tidene til en del av de som løper løp like ofte som meg – så er avstanden sånn ca det samme.
Det beste er uansett at hamstring forholdt seg veldig passiv og ingen smerte. Det å løpe uten smerte, er i seg selv det viktigste.Det er søren ikke mange løpeturer de siste 6 månedene det har skjedd.

Jeg gjør ingenting for å få bedre bein nå – og kjører hardt 1 uke til. Så ikke se bort i fra at jeg stiller med startnr noen ganger i neste uke heller….Det kan fort skje. Men det viktigste skjer om 14 dager på Birkebeinerløpet. Det er der beina SKAL være gode…..

Og btw – Hamarløpet anbefales, du kan få bra tider der + at løpet er et hyggelig og bra arrangement!

The dude is back

Det svinger fort i min lille verden gitt..
På gråten og ganske nære harakiri den ene dagen, til bokstavelig talt solskinn og opptur den neste..
For det har vært lite løping i det siste, blir jo det når man løper halvparten av det jeg vanligvis gjør på en uke – fordelt på 2 uker . Men jeg har syklet ganske mye da – mest inne, da det er nærmest løping liksom. Og siden jeg er ganske god på sykling / spinning, så blir kvaliteten omtrent det samme. Så når GORE kommer på banen og jeg får muligheten til å løpe Göteborgsvarvet, sier jeg jo bare ja jeg.
På selveste 17-mai gjorde jeg testen på om beina var bedre, ved å  løpe Sognsvann Rundt Medsols. Som vanlig løp jeg 3 runder. Det gjorde «litt» vondt i hamstring da, men når jeg klarte å løpe 10 km i 4.15 fart, så var liksom alt greit det 🙂

Dagen etter på triathlon timen min hadde jeg et lite tilbakefall da ( litt mer vondt), men tenkte at med en hviledag fredag  så ville det gå seg til . Så når jeg satt på toget til Göteborg var jeg ikke veldig engstelig. dessuten – det er jo bare et løp! Som igjen er ca 2.67 % av livet!
GORE Running Wear hadde invitert en gjeng fra hele  Europa til Sverige, jeg tror vi var 12 stk + noen fra GORE itself, deriblant 2 sponsede utøvere fra Tyskland. Det var en bra gjeng og vi hadde en bra fredag der borte.

Jeg sov godt natten til lørdag, kanskje for godt – for jeg våknet med hodepine..Som gikk fort over, når jeg stakk hodet ut av vinduet og så bare blå himmel og sol. Jeg digger jo varmt vær, så jeg var ikke spesielt bekymret for varmen. Hele gruppen tok bussen til start området, lattern var der hele tiden og alt gikk på gebrokkent engelsk. Jeg rakk aldri å grue meg liksom .
Og i nytt tøy fra GORE varmet jeg opp med sponsorsjefen til GORE – en tysker ved navn Jüergen.  Vi jogget i ca 10 min og beina var helt nydelige…jeg følte meg lett de luxe !

Vi skulle starte i pulje 2 og stilte oss opp helt først i pulja…Vi snakket litt om hvordan vi skulle løpe osv. jeg skulle starte rolig, kjenne litt på hamstring og deretter justere fart utifra smerte. En glimrende plan egentlig, da kunne det bare gå bra uansett hvordan det gikk.
Målet var selvsagt å løpe under 1.30 – man kan si at tidsgrensen ligger der liksom. Løper jeg over 1.30 – så er det greit altså, men allikevel ikke der jeg vil være.
Jeg vet jo også at jeg normalt sett skal løpe ganske greit under 1.30…Litt cocky der altså, men sannheten skal jo sies har jeg hørt!

1303 gikk starten på pulje 2. jüergen stakk med en gang….ikke så rart da, han er jo faktisk 2 år yngre enn meg 🙂 . Jeg gjorde som jeg skulle, tok det rolig og hadde det ganske fint i solen.
De første 2-3 km er litt sånn all over the place, med svinger og små bakker. jeg løp de lett uten å mase. Mens jeg hele tiden kjente etter på hamstring. So far so good..
Den første broen kom etter 5 km. Ikke akkurat «broen over Kwai», men kjip nok! Jeg passerte første 5 på 21.10.
På andre siden av broen kom en nedoverbakke og jeg tenkte det var på tide å bruke giret litt. Farten gikk opp helt uten at det kostet noe, hamstring var der ja – men jeg følte jeg hadde den under kontroll. Og tenkte at – nu jävlar, nu løper jeg til det sier poff…Etter 7 km så jeg Jüergen igjen – han løp ganske rolig…
Så jeg passerte mens jeg spurte – ok ?. He said no…Og ønsket meg lykke til. Jeg øket farten litt til og følte jeg fløy litt. De neste 5 ble de beste – 20.10 .
Fra 5 – 14 er ganske enkle km, stort sett flatt og greit. Det fine været gjorde at det var veldig mange tilskuere og veldig mye fete band langs løypa. Så uansett om det hele raknet, så var det veldig digg å bare løpe igjen. Og jeg skjønte hvorfor jeg elsker å løpe. Den følelsen liksom 🙂

etter ca 13,5 km kom bro nr 2. Her ble jeg litt for løpskåt – og løp nok litte bitt for hardt over den. Og i bånn av broen og enden av Avenyen begynte jeg å kjenne litt murring i beina.
Mere sånn sliten bare, ikke hamstring krise ! Hamstring holdt seg faktisk grei fortsatt. Avenyen er en slak fin oppover bakke, men den tar deg allikevel litt, sakte men sikkert. Her var det enormt mange mennesker som heiet – og det hjelper jo alltid. Så jeg brukte vel det jeg hadde igjen av kraft og «danset» meg opp Avenyen…

Disse 5 gikk på 20.55. På toppen av Avenyen svinger vi høyre og løper nedover igjen. Jeg prøvde å løpe lett, la beina bare løpe, ikke presse for på den måten ikke slite meg helt ut. Men beina var klart litt seigere og ble litt utålmodig..Hvorfor kommer ikke km skilt 17 fortere for helvete!
Til slutt kom det da, og jeg gjorde mitt første feilskjær – som ofte skjer når jeg blir sliten.
De siste 4 gikk litt i sirup, sånn var følelsen hvertfall. Også er de ikke helt flate heller.
For sikkerhetsskyld skulle vi over en liten bro til, oppløpet der er kort og bratt…Men føltes bedre enn jeg hadde fryktet. De siste 5 km gikk på 21.26.


På vei ned fra Avenyen, ganske bra steg her altså – og rett før jeg fikk det – litt

Nå hadde jeg bare 1 km igjen! Ganske herlig egentlig. Jeg skjønte jo at jeg nå ville løpe greit under 1.30 – da er alt ok liksom. Og koste meg inn til målet .1.28.35 ble tiden. En tid jeg var happy med. Jeg var jo ganske nære å brenne alt av løpeutstyr for noen uker siden faktisk 🙂
Etter løpet møtte jeg Tomi – en finne som også var med GORE Running Team. Han skravler MYE hele tiden, selv etter 21 km gikk skravla i ett, men moro var det lell !
Det var jo en perfekt dag i solen – og the dude var tilbake der han hører hjemme, på løpebanen med sine rosa konkurranse sko 🙂


The dude etter målgang 🙂 GORE tøyet var forresten suverent å løpe i 🙂

Ikke var jeg veldig sliten heller, jeg kunne nok ha løpt raskere, men det viktige var jo å komme gjennom uten at hamstring slo seg vrang. Selv i dag 2 dager etter, så er den bra. Kristoffer fysio sa også at progresjonen min var så bra, at jeg ikke trengte mer behandling heller 🙂

Lørdagen i Göteborg ble avsluttet med at hele GORE teamet spilte Boule, spiste god mat og hadde moro. Ingen sure miner – bare happy faces liksom.

Nå i kveld har jeg sittet og siklet på nye løp….Normalt sett ville jeg ha meldt meg på løp i hytt og pine – nå er jeg litt mer avventende og ser an….The dude with the hamstring is possibly growing up….

Om fisking, kameler og Sentrumsløpet

Løpekarrieren var på vei rett i dass. Jeg vurderte å brenne alt løpetøyet og legge ut absolutt alle løpeskoene mine til salgs på finn.no. Og merk  – ingen av mine sko har null drop ..
Og tenkte jeg skulle skrive mine memoarer om løping – før jeg gikk og kjøpte meg fiskestang og fiskekort. Også kunne jeg bare heller rusle langt pokker i vold inn i skogen, finne meg et vann, røyke cigg og fiske abbor. Med andre ord et ganske sorgløst liv,langt fra løpingens jag, kjas og mas..

Og jo mer jeg tenkte på det, jo nærmere var jeg å gjøre det – eller ?

Så kom jeg til å tenke på sist gang jeg faktisk fisket…Det var på andre siden av 2ooo tallet, det var i Trøndelag, jeg stod langt pokker i vold inne på fjellet og skulle fiske ørret…Jeg røyka faktisk cigg og var dresset opp i rød Adidas joggedress. Timebetalingen var sinnsykt lav – og jeg fikk bare betalt i myggstikk ( og ganske mange cigg der jeg stod dønn alene midt på natta) . Det skulle være idyll, men endte med verdensrekord i myggstikk og nada fisk..


I joggedressen klar til fisking, litt usikker på om dette er nieser eller nevø – det er jo en hel evighet siden 🙂

Og vips våknet jeg og skrinla planen om fisking for alltid..

Mye bedre å sykle litt, enten på spinning sykkel eller racer ute – og så stå opp fra de døde og løpe Sentrumsløpet, citius, altius, fortius – enn noen gang før. I utgangspunktet en genial plan med en vakker avslutning. Men som en del andre ting i livet ( ref fiskingen), så blir det jo ikke alltid slik at eventyret ender med suksess. Uansett så gjelder det å ha trua da . Kommer langt med det serru, tro kan flytte fjell osv.

Kort fortalt så har jeg løpt omtrent ingenting siden 17 april, faktisk bare 12 km. Jeg har hatt vondt overalt i venstre ben og lært meg navn på muskler jeg aldri har hørt om før. Samtidig var jeg påmeldt Sentrumsløpet….Egentlig en dårlig kombinasjon, men jeg har løpt Sentrumsløpet sånn ca 28 ganger før og gamle menn er jo vanedyr. Så jeg skulle selvsagt stille jeg….
Men måtte selvsagt gjøre en liten løpetest 2 dager før da – jeg er jo litt ”seriøs” da !
Testen gikk sånn passe, smerten var mindre, men det gjorde fortsatt litt vondt når jeg gjorde selve løpesteget..Men på en skala fra 2 til 42, hvor 73  er verst, endte jeg opp på 12. Og tallet er jo et greit tall, så da bestemte støtteapparatet ( MEG) at jeg skulle løpe lørdag!

Klok som jeg er, lot jeg være å teste beina mer før lørdag.
Som vanlig er jeg uhyre lite konsentert i gjerningsøyeblikket og måtte løpe for å rekke T-banen til byen lørdag ettermiddag. Og på de 5 minuttene jeg løp for å rekke banen – hadde jeg faktisk smerter et annet sted på samme ben…
Lettere frustrert dumpet jeg inn på banen og ble møtt av Norges største Leeds supporter – Alexander. Han er vanligvis en ganske grei og morsom kar, så også i dag – ergo glemte jeg litt den nye smerten og vi lo oss helt ned til Nationaltheatret stasjon.

Vi var i byen snaue timen før start, fant også Ole Arne og varmet opp litt. Jeg tenkte jeg skulle varme opp lenger enn normalt siden beina ikke akkurat var i løpeslag ( de hadde jo bare syklet ).


Gutteklubben Tåsen øl og bandy etter endt løp. Denne gangen var han ytterst på venstre flanke best..

Den nye smerten var der fortsatt…Men med de nye lykkesokkene på, var det jo bare å dra til – og se hva som skjer.
Jeg stilte meg nesten forrerst, hadde Nike sko på beina og var mindre nervøs enn normalt. Sikkert fordi jeg visste at dette i utgangspunktet kunne gå rett til skogs.
For 14 dager siden hadde jeg en plan om lave 37, nå var planen egentlig bare å overleve opp til slottet. Jeg startet i 4.02 fart og det var helt greit egentlig. Fort skulle det vise seg at det IKKE var beina som skulle skape problemer…Nix – det var magen faktisk som ødela alt. Magen var full av psykisk stress, mental ubalanse og masse vissvass om løpingen og dets irrganger. Ja, jeg overdriver nå altså, men når du er på randen til å kjøpe fiskestang – da har du mentale problemer…

Det var som jeg hadde svelget en hel Kamel, som la seg på tvers øverst i magen og absolutt ikke ville flytte seg. Beina var fine som faen de, men magen gjorde at det å løpe ordentlig ”fort” ble vanskelig. Så istedenfor å løpe fokusert, ble jeg litt ukonsentrert pga kamelen i magen og tenkte på mye annet rart der jeg løp. Blant annet løype til Oslo maraton.
Uansett da, så hadde jeg såpass fokus at jeg hadde en slags kontroll på SUB40. SUB40 er viktig serru – særlig for en voksen kar i min alder. Alt er greit så lenge man klarer SUB40….Jeg løp på 39.54..
Langt unna lave 37, men allikevel lysår under SUB40. Og tenkte for meg selv at jeg stilte opp, løp og leverte.
Også hadde jeg regnstykket klart : SUB40-Kamel = lave 37…


Sånn smiler man når SUB40 er i box 🙂

Og på banen hjem var ikke Alexander like lystig, mest fordi hans super Leeds ikke helt gjorde som ønsket + at beina hans akkurat den dagen var litt eldre mine. Men som jeg sa til han : ”se fremover SUB 40 er fortsatt mulig selv når du blir like gammel som meg ”

Og fisking har jeg ikke tenkt på et eneste sekund etterpå. Lenge leve løpingen!

En hund etter løping

Jeg sÃ¥ et klipp pÃ¥ Youtube for noen dager siden, den handlet om ørna som vokste opp med kyllingene og dermed aldri ble den ørna, som stolt fløy oppe pÃ¥ himmelen, majestetisk og med en ro mange kan misunne. I stedenfor ble han rotende rundt pÃ¥ marka og agere kylling…Det var mange ord og fraser i den videoen, men den tok meg litt…

Ikke at jeg noensinne kommer til Ã¥ bli en ørn altsÃ¥ – jeg er for det første redd for høyder og heller ikke et rovdyr.
Meningen med det som blir sagt går på å ikke være kyllingen som poker rundt i jorda, men tørre å være ørna.

Kanskje er jeg sentimental og litt brent, men jeg er uansett halvveis i livet – uten veldig mye Ã¥ fare med. Bortsett fra en skopark jeg vet minst en person vil ha :). Jeg sier jo ikke at jeg MÃ… oppnÃ¥ sÃ¥ veldig mye da – men kanskje jeg vil oppnÃ¥ noe annet. Men jeg kjenner meg igjen i den kylling greia altsÃ¥. Og har vært alt for mye kylling pÃ¥ den mÃ¥ten at jeg har poka rundt i jorda pÃ¥ leting etter noe og dermed ødelagt noe annet. Det er i hvertfall min tolkning av saka.

Jeg syns livet er komplisert og jeg skjønner ikke alt som foregÃ¥r i livet. jeg kan velge Ã¥ bare poke rundt i jorda fortsatt og finne en slags mening med det – eller jeg kan gjøre noe annet. Heldigvis er det mitt valg og langtifra sÃ¥ alvorlig at det er farlig liksom, men jo mer jeg tenker pÃ¥ det – sÃ¥ tenker jeg at det er pÃ¥ tide Ã¥ være meg  – og ikke en «kylling».
«Fortune favours the bold» er et uttrykk som blir brukt – den liker jeg og den kan jeg nok prøve Ã¥ følge pÃ¥ min mÃ¥te.

Og igjen er vi tilbake til løpingen. Der er jeg den som tør. Jeg bryr meg lite om hvordan andre gjør sine greier der og jeg stoler pÃ¥ det jeg selv driver med. Det er veldig mye fordi jeg stoler pÃ¥ meg selv i den delen av livet. Løpingen er ukomplisert faktisk – og kan gjøres veldig enkelt. Prestasjon er ikke noe annet enn bekreftelse for meg selv , pÃ¥ at mine ideer funker – for meg.
Pr skrivende stund er jeg mer tilfreds med løping, enn noensinne. For på grunn av alt som har skjedd så har jeg skjønt hvor viktig løping er.

Skal det fortsatt være sånn, så må jeg tenke litt filosofisk om det. Passe på det, kjæle med det og bruke løpingen som den er tenkt fra grunnen av.
Løping er bevegelse, løping er instinkt basert på følelser. Det er hele tiden mitt instinkt som forteller meg hvordan jeg skal løpe.
Veldig ofte nÃ¥r jeg gÃ¥r ut døra, starter klokka og løper nedover gata – sÃ¥ blir jeg nærmest fortalt hvordan løpeturen skal foregÃ¥. De dagene instinktet mitt sier at det er dagen for Ã¥ jakte – sÃ¥ ender jeg med Ã¥ løpe fort. Og det behøver ikke presses – det kommer av seg selv faktisk. De dagene er jeg hverken ørn eller kylling, men en hund pÃ¥ løpetur. Jeg bruker hele registeret og løper fra A til Ã…. Kropp, hode og hjerte vet hva som skal skje og jeg blir bare en enda mer logrende hund nÃ¥r jeg kjenner at jeg lever. Ikke gjennom smerte, men gjennom de følelsene jeg fÃ¥r underveis.

11649112_10153454465782139_139900191_o
Nordmarka halvmaraton i 2015. Jeg startet rolig – men løp etterhvert seriøst all out. Hele tiden ville jeg bare videre….Det løpet er pÃ¥ mange mÃ¥ter der jeg har vært nærmest min egen fasit!
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Som regel smiler jeg til meg selv, nÃ¥r det er pÃ¥ det «verste» – for da vet jeg at jeg er i den riktige sonen. Jeg passer veldig dÃ¥rlig til Ã¥ ligge i felt under løp og trening. Fordi det begrenser min frihet. Det høres ut som om jeg har røyket mer enn jeg burde – men det er jo sÃ¥nn det er!
For jeg i denne delen av livet passer ikke jeg til å være kyllingen. Jeg må løpe etter hva mine instinkter sier..
PÃ¥ Bislett, starter jeg gjerne bak i klynga, men sakte tar instinktet over – og jeg ligger foran….For friheten ligger der foran hvor jeg kan styre selv. Jeg tar næmest løpeskoene i egne hender og har det moro.

Selvsagt gÃ¥r det noen ganger ikke bra da, men det har jeg aldri brydd meg om – det jeg alltid husker best er de sekvensene hvor jeg opplevde full frihet og bare løp som jeg kan.
Det samme skjer i løp ogsÃ¥….Instinktet mitt jager meg hele tiden videre – det er alltid noe som kan oppleves der fremme foran meg. Det er alltid en ny følelse Ã¥ jakte pÃ¥ – som sikkert noen ganger ogsÃ¥ gjør meg grÃ¥dig 🙂 . SÃ¥ grÃ¥dig at jeg omtrent med hodet under armen fortsetter….Det viktige er dog at jeg aldri angrer. Igjen er fokuset de sekvensene hvor jeg var der JEG ville være.
Det hender nok at jeg noen ganger gir meg pÃ¥ slutten og liksom lar meg løpe fra. Klart jeg er sliten ogsÃ¥, men jeg trenger ikke fullføre alltid. Som kanskje gjør meg litt arrogant noen ganger,jeg kan leve med det jeg – litt arroganse er helt greit, sÃ¥ lenge det gÃ¥r utover meg selv.

Sånn som det er nå, løper jeg ikke intervall veldig mye, jeg stoler på det jeg gjør og løper altså fort når jeg føler for det. Kanskje er det min egen måte å tilnærme meg noe enda bedre, gjennom å lære mine instinkter bedre!
Og kanskje kan jeg en dag faktisk gjøre den perfekte løpeturen jeg alltid har drømt om. Om det skjer i konkurranse eller på trening spiller liten trille. Opplevelsen vil være den samme uansett.
Kanskje gjør jeg da som Forrest Gump – jeg slutter Ã¥ løpe…..

runhappy_stranden
I do it my way – med velsignelse 🙂 FOTO : Janicke Ekelberg

Æ løp i bekmørtnan

Siden jeg løp i Rotterdam i desember, har jeg følt at formen liksom bare har blitt bedre og bedre, som igjen har gjort at det Ã¥ trene har vært ekstra GØY 🙂 . Kanskje fordi formen rett og slett ER sÃ¥ bra, eller at ting og tang begynner Ã¥ falle pÃ¥ plass. Fysisk har jeg nok aldri vært bedre rustet enn nÃ¥. styrketrening 3g i uka har nok sÃ¥nn sett gjort underverker for en voksen kropp.

Og nÃ¥r jeg kjenner at jeg er bedre fysisk rustet, samtidig som jeg ogsÃ¥ ser det med egne øyne, sÃ¥ blir jeg sÃ¥nn akkurat passe fornøyd med det jeg ser. Det skaper litt selvtillit, samtidig som kroppsholdningen blir bedre og jeg ser liksom ikke sÃ¥nn «liten» og puslete ut. Psyken fÃ¥r ogsÃ¥ en ganske bra boost av det…

2016 var det året jeg løp mest : 5878 km ble det. 2016 var også det året jeg ble voksen og lærte meg at det eneste som hjelper er å være seg selv tro. Stå for det jeg mener og stå opp for meg selv. Det funker dårlig og synes synd på seg selv liksom, er bedre å stikke fingern i jorda å erkjenne hvordan greiene faktisk er.
S̴ da n̴r jeg s̴nn ca litt sm̴full p̴ portvin, dundrer inn i 2017 Рer det med en visshet om at jeg kan f̴ til akkurat det jeg vil!

Da er veien kort til Tromsø og mørketidsløpet. Et løp jeg meldte meg pÃ¥ med veldig høy grad av effektivitet! Det tok ca 5 min fra Cato – the superrønner, sa at jeg mÃ¥tte bli med, til jeg hadde ordnet ALT…Lenge leve de med kort tenketid!
Og plutselig er det fredag og YR melder kuling pÃ¥ den flyplassen jeg skal lande. Jeg innrømmer at jeg ikke likte det helt…

Flyturen ble som fryktet, veldig humpete og på slutten føltes det som om flyet gikk alle veier, men vi kom da ned uten at jeg gjorde i benklærne..

Løpet heter Mørketidsløpet – og skjer i bekmørtnan, som jeg tror de sier der oppe…Og bekmørt var det nÃ¥r starten pÃ¥ halvmaraton skulle gÃ¥ kl 1500 lørdag, i hovedgata i Tromsø…
Jeg valgte Ã¥ ikke løpe med piggsko – og pÃ¥ oppvarmingen kjentes det riktig ut. Været i sentrum var ganske ok. Det var noen smÃ¥ plussgrader, lett sludd og nada vind…Det virket nesten for godt til Ã¥ være sant liksom, bortsett fra alt slapset da.

Evigblide Cato – og like evigblide Ingulf, traff jeg rett før start. Begge 2 like optimistiske som vanlig, mens litt mer beskjedne meg liksom bare skulle ha en ok tur – i bekmørtnan!

NÃ¥r starten gÃ¥r, sÃ¥ blir de begge 2 ganske fort borte, mens jeg tar det litt roligere og lar folk løpe fra seg. Beina kjentes veldig gode ut og hamstring var ganske «snill». Underlaget var bare slaps, men det gikk ganske greit Ã¥ løpe sÃ¥nn ca normalt. Løypa var enkel : ut til flyplassen og samme vei tilbake. De første km inne i sentrum var trivelige, masse folk, mye lys – og helt ok vær. Nesten sÃ¥nn at jeg tenkte at jeg hadde pÃ¥ meg for mye…

Men etter ca 3 km og en venstresving, kom sjøen, vinden og været x 14! Det blÃ¥ste, det sluddet og det haglet. Og haglet var tidvis vondt ogsÃ¥. Men denne dagen sÃ¥ beit ikke dette pÃ¥ meg gitt. Marsjfarten var inne og jeg brydde meg nada om været – jeg skulle bare gjøre det jeg liker best her i verden : LØPE!
Rett før 5 km tok jeg igjen Ingulf, fortsatt var han blid han og heiet på meg når jeg løp forbi.

Løpsutviklingen begynte Ã¥ ligne pÃ¥ det jeg gjorde i Rotterdam. Hele tiden løp jeg forbi folk og ingen passerte meg…Jeg liker Ã¥ løpe sÃ¥nn tror jeg – og blir som vanlig veldig gira pÃ¥ Ã¥ ta igjen alt jeg ser foran meg. Fortsatt er det folk ute i griseværet og heier, fantastisk moro Ã¥ se og alle er like blide uansett om været suger ordentlig .

Ved passering halvveis prøver jeg Ã¥ telle hvor mange som ligger foran meg. Jeg kommer frem til sÃ¥nn ca et sted mellom 30 og 40. NÃ¥ ser jeg ogsÃ¥ Cato i sin orange vest der foran. Og tenker at jeg mÃ¥ prøve Ã¥ ta han igjen ogsÃ¥…Rett etter vending heier ogsÃ¥ Thomas pÃ¥ meg, pÃ¥  vei til sin vending. Og som vanlig blir jeg litt gira av heiing – og prøver Ã¥ løpe enda litt fortere…
Fortsatt er Cato litt foran meg…

Rundt 11-12 km tenker jeg, ser jeg en gruppe pÃ¥ 6-7 mann rett foran meg. Minst 2 av de har pÃ¥ seg løpejakke med «Tromsø løpeklubb » pÃ¥….Og helt ut av det blÃ¥ og litt sÃ¥nn høy pÃ¥ meg sjæl, tar jeg igjen gruppen, løper opp pÃ¥ siden av de . I det jeg passerer skriker jeg ut noe om at nÃ¥ mÃ¥ dere passe pÃ¥, for nÃ¥ løper søringen fra dere….

Og med engang angrer jeg – og tenker at nÃ¥ blir jeg fraløpt sÃ¥ det holder…Ergo kikket jeg meg ikke tilbake, men bare løp….Ingen av de sa noe – og ingen av de fulgte meg…
Bortsett fra 1 kar som litt etterhvert kom seg opp i ryggen min – og ble liggende der.
NÃ¥ var det ogsÃ¥ Cato sin tur , til Ã¥ bli tatt igjen….Det kunne se ut som om han skjønte at det var jeg som kom dundrende…Cato heiet masse nÃ¥r jeg passerte og han pisket meg videre. Jeg ble enda mer gira da og løp fortere.

Som gikk ut over Cato gitt! Jeg elsker Ã¥ ligge i front Ã¥ jage og med han ene karen pÃ¥ ryggen fortsatte vi videre. Jeg snudde meg og sa at han bare kunne ligge bak meg, sÃ¥ skulle jeg plukke løpere. Der og da kunne liksom ingenting bite pÃ¥ meg. Selv ikke været som jeg bare ignorerte fullstendig. Og tro meg – været var IKKE bra!
Selvsagt begynte jeg ogsÃ¥ Ã¥ kjenne det litt og stemmene i hodet mitt, gikk begge veier. Den ene stemmen messet bare om Ã¥ løpe som faen videre, mens den andre ville jeg bare skulle roe ned, slappe av – og kose meg inn til mÃ¥l.

SÃ¥nn ble det jo selvsagt ikke. Jeg fortsatte kjøret til rundt 18 km, da løp «ryggsekken» forbi meg – og jeg lot han faktisk løpe…De neste 2 km løp jeg sÃ¥nn passe bare – da hadde liksom den ene stemmen tatt over…Men med 1 km igjen tok jeg meg sammen og løp bra igjen. Inne i sentrum var det nÃ¥ enda finere enn i stad. Enda mere levende lys og folk som heiet nÃ¥r jeg ga det jeg hadde mot mÃ¥l. Fantastisk stilig med alt det lyset i bekmørtnan, dundret jeg inn pÃ¥ 1.29.00.
Jeg ble nr 22 totalt – og nr 3 i min klasse.

Selvsagt var jeg kjempefornøyd med det. Jeg løp første 10,5 km pÃ¥ 44.41, siste 10,5 pÃ¥ 44.19 – og kun han ene som lÃ¥ i ryggen var den eneste som etter ca 4 km og resten av veien løp forbi meg…SÃ¥ jeg løp nok ganske bra 🙂

passerings
Skjemaet viser ganske klart at jeg løp helt ok 🙂

nilshaetta
Happy rønner i mål ! FOTO : Nils Hætta

Polar Night halfmarathon var utrolig moro. Det hjelper selvsagt Ã¥ løpe bra, men minst like viktig er det Ã¥ treffe sÃ¥ mye bra folk overalt. Og dette er det som jeg liker med løpsmiljøet – uansett hvor jeg løper, sÃ¥ er det alltid bare bra folk Ã¥ møte. For meg sÃ¥ er det hovedpremien altsÃ¥.
Og Tromsø var sÃ¥ bra – at jeg garantert ogsÃ¥ stiller pÃ¥ halvmaraton i juni samme sted.
Da blir det ikke i bekmørtnan . men i midnattssol 🙂

premiepallen
PÃ¥ pallen..Kan se ut som jeg ikke er helt vant med Ã¥ være der oppe….Artig læll – og neste Ã¥r gÃ¥r jeg for den store….FOTO : Nils Hætta

When in Nederland

Løping er kanongøy, det vet jeg. Og akkurat nÃ¥ er det seriøst moro Ã¥ være meg med løpesko. Selv det faktum at jeg har tidvis veldig vondt i hamstring – kan ødelegge den gleden.  Det hjelper nok sikkert ogsÃ¥ at jeg nÃ¥ har startet klatringen fra den sumpa jeg har ligget og vaket i dette Ã¥ret. Jeg har det bedre med meg selv og vet at jeg har mye bra i meg, som skal brukes pÃ¥ beste mÃ¥te!

Ergo satt jeg på flyet til Amsterdam sist fredag med null stress og bare gledet meg til å løpe løp.
Planen var Ã¥ løpe 21 km terrengløp lørdag og 15 km gateløp Søndag. Heller ikke snakk om Ã¥ lade opp, men ta det hele som trening med kvalitet. Hamstringen er ikke veldig fornøyd med trange flyseter – og damen ved siden av trodde sikkert jeg hadde et seriøst problem med orm i buksa, for jeg satt ikke veldig stille…Fordi smertene var ganske store…

Lørdagens løp gikk på et sted som heter Doorwerth, i følge Jorun Astrid ( som bor i Rotterdam) i nærheten av Tyskland. Jeg hadde ikke peiling for jeg bare satt på i bilen hennes uten å fokusere på HVOR i verden jeg var! Egentlig gledet jeg meg bare til å løpe jeg !
Løpet het Stuwwaltrail Winter og skulle ha ca 500 høydemetre. Vi lurte litt på hvor de metrene skulle hentes ,siden Nederland jo er ganske så flatt.
Været var skikkelig terrengsløpvær, grått og halvkaldt med antydning til litt regn.
Start og mÃ¥l var pÃ¥ et tennisanlegg i Doorwerth. Stedet var proppfullt av blide nederlendere sÃ¥ det var helt umulig Ã¥ være sur liksom…
Tanken var å løpe de 21 km på lav puls og relativt rolig fart, det skulle bare være en grei gjennomkjøring foran søndagen.

Når starten gikk 1030, forsvant teten ganske raskt avgårde, jeg ble liggende litt bak , litt sånn halvveis avventende og litt skeptisk til underlaget. For i starten så ble løping på en seng av løv faktisk! Ikke sånn helt klart hvor stien gikk pga løvet, men det var godt merket, så ingen problemer der.
Løypa gikk pÃ¥ kryss og tvers, det var rett opp skrÃ¥ninger og rett ned skrÃ¥ninger. Det ble nesten som Ã¥ løpe Flandern Rundt – sykkelrittet med alle hellingene. Jeg husker jeg tenkte pÃ¥ det hvertfall. Vi løp gjennom et slott ogsÃ¥. Løpet ble nok hardere enn jeg trodde, pÃ¥ bakgrunn av alle skrÃ¥ninger / hellinger som kom i tide og utide. Løypa var rett og slett ganske tøff den!
Innimellom var det også fine, rette strekninger på fint underlag, der løp jeg ganske så lett og ubesværet.

kasteel-doorwerth_slide-home-desktop
Slottet vi løp gjennom, med ordentlig vollgrav og alt. Dog ingen krokodiller der!

Jeg løper de 21 km pÃ¥ 1.51, ingen kanontid akkurat, men terrenget var ganske sÃ¥ hardt – og jeg løp ikke helt i kjelleren heller – bare nesten! Jeg ble nr 51 av 341 stk pÃ¥ distansen og var ganske fornøyd egentlig. Jorun Astrid fikk etterhvert vondt i kneet sitt, men kom seg til mÃ¥l greit hun ogsÃ¥.
Det visste seg også at det faktisk var med 1 til fra Norge.

mudsweat
Jeg rakk Ã¥ fÃ¥ en nederlandsk dame til Ã¥ ta bilde før jeg løp i dusjen 🙂

Etter løpet var jeg rask med Ã¥ drikke fiske proteinet mitt og Ã¥ dusje. Var stemningen god FØR løpet, sÃ¥ var den ennÃ¥ bedre i garderoben etterpÃ¥. Alle fikk øl og latteren var høy, selvom jeg skjønte omtrent nada av hva som ble sagt 🙂

Den kvelden spiste jeg godt, kanskje bedre enn på lenge og var ordentlig mett når jeg skulle legge meg!

Søndag var det 15 km i Rotterdam. Den løypa var VELDIG flat, med omtrent bare 1 stigning, over 1 bro. Bruggenloop Rotterdam var fullt med 12000 startende. Start og mål var ved Feyenoord stadion.  Været var slightly bedre enn lørdagen. Beina mine kjentes helt ok ut på oppvarmingen og igjen så var stemningen god. Fordi løpet startet så sent som 1530, fikk alle en lysgreie til å ha på armen. Litt skuffet måtte jeg innse at min lysgreie var for stor for min overarm, så den ble liggende i sekken gitt!

lys
Lysgreia – det sÃ¥ veldig stilig ut nÃ¥r tusenvis av løpere etterhvert kom mot mÃ¥l, med en sÃ¥nn blinkende pÃ¥ armen

Jeg stod i første pulje, jogget ca 5 min før start – før jeg stilte meg opp omtrent helt foran i startfeltet. Jorun A, stod litt lenger bak. NÃ¥r starten gikk hadde jeg litt sÃ¥nn angst følelse som jeg noen ganger har nÃ¥r jeg er litt spent,tok det hele derfor litt med ro i starten og lot kroppen bestemme litt.
Beina var veldig gode, hamstringen litt vond – men ikke direkte plagsom. MÃ¥let var enkelt : under 60 min! Først etter ca 3 km følte jeg at jeg var i gang liksom. Vinden var veldig ok, det var flatt og faktisk ganske mange tilskuere pÃ¥ en litt kald søndag.

bruuge
Konsentrert liksom ….

broa
Den siste broa. Her løp jeg ganske bra og hadde los pÃ¥ tetfeltet…

Etterhvert begynte jeg ogsÃ¥ Ã¥ passere folk, faktisk løp jeg nÃ¥ forbi folk hele veien og skjønte at jeg faktisk nærmet meg det absolutte tetfeltet. Jeg kunne helt sikkert løpt fortere hvis om atte dersom atte – men jeg syns jeg løp helt ok. Særlig siden jeg hele tiden passerte folk! Ingen hadde sÃ¥ langt passert meg heller. Den eneste stigningen kom pÃ¥ den siste broa, etter ca 10-11 km, selv her tok jeg folk. PÃ¥ slutten ble jeg nok litt sliten og mÃ¥tte dessverre se 5 stk løpe forbi meg rett før mÃ¥l – uten at det gjorde sÃ¥nn veldig vondt ( bare litt liksom )….
Tiden blir 59.39 ( netto) og jeg blir nr 150 av 11589 fullførende!

uitslagen-_-dsw-bruggenloop-rotterdam_2016-12-14_22-14-54
Fasit!

Etter målpassering var beina veldig fine og jeg ruslet glad og fornøyd inn i garderoben. Igjen var det rett ned med fiskeproteinet. Forskjellen fra dagen før var at det var rolig i garderoben, for jeg var jo blant de første der ! Moro de luxe faktisk !
Jorun A kom seg greit til mål i dag også, med litt mindre kne vondt enn dagen før.

Helgen i Rotterdam ble veldig bra, særlig med det gode løpet søndag og en såpass bra plassering. Kanskje kunne det vært med enda bedre løpere, men det gjelder jo faktisk å komme til start da, så jeg ser dette løpet som en bra prestasjon uansett!
Jeg fikk testet 2 løp pÃ¥ 2 dager – og det gikk egentlig som jeg trodde. Hvilket betyr at jeg nok nÃ¥ begynner Ã¥ kjenne kroppen min bra. OgsÃ¥ kommer man ganske langt med en positiv innstilling, det skal jeg ogsÃ¥ ta med meg i andre sammenhenger. Begge helgens løp anbefales og det Ã¥ løpe i Nederland er veldig moro !
Jeg løp 10 km rolig mandag morgen ogsÃ¥ – pÃ¥ gode bein 🙂 Ganske sÃ¥ deilig Ã¥ løpe langs kanalen faktisk, mens jeg koste meg over helgens bravader.

Kanskje er løpssesongen pÃ¥ hell nÃ¥, selvom jeg har lyst til Ã¥ løpe løp igjen. Løpe løp er det morsomste jeg kan gjøre faktisk. SÃ¥ jeg legger meg ikke pÃ¥ latsiden ennÃ¥ – egentlig gjør jeg vel ikke det uansett, med mindre legen sier jeg MÃ…, for Ã¥ at hamstringen skal bli bra. Det fÃ¥r jeg vite i neste uke nÃ¥r han skal tegne og forklare MR bildene av hamstring…

En slags status liksom…

2016 ble kanskje ikke helt det jeg hadde tenkt, hvis jeg tenker 1 Ã¥r tilbake. for Ã¥ bruke litt fotball terminologi – sÃ¥ har jeg vunnet 3 ganger, løpt 1 uavgjort og hatt mange tap. 2 av tapene har vært stygge : Manchester maraton og New York maraton. I begge de løpene burde jeg ha byttet ut meg selv, sÃ¥nn ca halvveis…

Men det er noe med Ã¥ la «laget» stÃ¥ kampen(e) ut da – for liksom Ã¥ holde pÃ¥ tillit til nye kamper. For nye kamper kommer ganske sikkert.
Jeg har slitt med udefinert vondt i rumpa, setet,hofta og hamstring i hele Ã¥r og hatt veldig mye smerte tidvis. SÃ¥ det med Ã¥ tÃ¥le smerte er jeg definitivt god til. Om det er sÃ¥ bra er en helt annen ting. Legger jeg til litt annet grums ogsÃ¥ – sÃ¥ er jeg egentlig ganske tilfreds med Ã¥ sitte med beina pÃ¥ bordet akkurat nÃ¥ – og si at jeg som menneske har lært mye i Ã¥r.

All læring er ikke nødvendigvis like gøy, men all læring gjør at jeg stadig vekk kommer nærmere det jeg selv vil være.
Det Ã¥ ha løping som limet i mitt liv – har reddet meg fra mye. Og selvom 90 % av mine løpeturer har vært vonde fysisk, sÃ¥ har de vært veldig viktige psykisk. For der mange av de samme turene har startet med en selvtillit langt nede i potetkjelleren, sÃ¥ har jeg i andre ende av de turene – kommet meg opp, gjort meg ferdig med ting og heller lagt til noe i erfarings lageret mitt.

Kanskje hadde jeg løpt bedre med mindre trening,ganske sikkert hadde jeg hatt mindre vondt ogsÃ¥ – men der er altsÃ¥ ikke jeg. Jeg vil løpe, for løping gjør noe med sinnet mitt. Løpingen er gøyet som gjør at jeg sover godt om natten, samtidig som det altsÃ¥ tømmer hodet for tanker som ofte har vært ganske mørke…
Jeg har lært mye om løping ogsÃ¥ – det gjør jeg hele tiden. Jeg vet hvordan jeg skal fÃ¥ det beste ut av mÃ¥ten jeg gjør ting pÃ¥.

Prestasjon for meg er ikke resultat utad, prestasjon for meg er det som skjer inne i hodet mitt. Det er meg selv jeg skal leve med resten av livet mitt, da er det greit Ã¥ være glad i seg selv . SÃ¥nn sett har jeg kommet langt i 2016. Derfor dveler ikke jeg veldig lenge ved resultater. Resultatene vil alltid være det som utad forteller noe – men for min del sÃ¥ betyr det altsÃ¥ ganske lite.
Og jeg kan gi av meg selv uten Ã¥ være redd for konsekvenser…Konsekvenser vil det altid være – men hvis jeg ikke prøver der jeg aldri før liksom helt turde – sÃ¥ blir konsekvensene egentlig bare verre 🙂

Det er ogsÃ¥ viktig Ã¥ ha bra folk rundt seg, jeg er sÃ¥pass heldig at jeg har ganske mange av den sorten. Alle disse som lar Tim være Tim – pÃ¥ godt og vondt. Ikke merkelig – sÃ¥ er dette folk jeg løper en del med. Løping er det mest sosiale som finnes og burde være en del av alle mennesker sitt liv. Det hjelper Ã¥ le – og jeg har ledd masse pÃ¥ mine løpeturer i Ã¥r – kanskje enda mer enn før – det syns jeg er fint!
Rallarvegsløpet og Zermatt, var hver på sin måte ganske unike sånn sett.

img_20161126_132022
Dagens blodferske. Christian og jeg løp langt – og lenge. Vi snakket om Belinda carlisle. 80 tallet, motocross, vonde legger og mye annet gøy. Derfor smiler man etter 36 km uansett 🙂

Utenlandsturene har vært bra opplevelser, selvom altså Manchester og New York ikke løpsmessig var all verden. Igjen så er det noe med å ha de rette folkene rundt seg som gjør at livet ikke er så verst uansett !

itrappa
I utlandet er det ingen som kjenner deg – det utnyttes alltid….

2017 blir for meg noe helt nytt.

Jeg vet nÃ¥ sÃ¥nn ca hva som feiler meg fysisk – og mÃ¥ kanskje ta tak i det pÃ¥ en mÃ¥te som jeg egentlig ikke vil..Det gjenstÃ¥r Ã¥ gjøre MR – men jeg har altsÃ¥ en hamstrings som er sliten, som vil kreve at jeg gjør noen grep. Det kan gÃ¥ ut over løpingen…
Men – jeg velger Ã¥ være optimistisk og satser pÃ¥ at jeg kan løpe noe – om enn ikke sÃ¥ mye som nÃ¥.
Kan jeg ikke løpe, sÃ¥ blir det andre ting jeg skal gjøre …

SÃ¥ langt vet jeg at juni 2017 blir en prøvelse, for da skal jeg løpe 80 km i fjellene rundt Chamonix. Jeg gruer meg – for der mÃ¥ jeg jobbe med noen demoner….Det blir langt, det blir bratt, det vil være mørkt og jeg kommer til Ã¥ være vanvittig utÃ¥lmodig. Heldigvis skal jeg løpe med Claes – og Claes er en dude som jeg vet vil være bra Ã¥ ha med i den krigen.

I alder er jeg nok på andre halvdel, fysisk er jeg sterkere enn før og psykisk det samme.
Det er gode forutsetninger. Ganske sikkert er jeg litt mer arrete enn før ( senest de 2 siste dagene har jeg tryna i mørten feks =skrubbsÃ¥r) – bÃ¥de der inne og utapÃ¥,
Jeg vet at 2017 vil gi meg noen prøvelser, men det gjelder Ã¥ holde øynene oppe, ta livet for det – det er. Ikke bekymre meg sÃ¥ mye over det som skjer. Men heller bruke det til noe bra. Det viktige er Ã¥ leve NÃ…. Det som skjedde i gÃ¥r – og det som skjer i morgen er sÃ¥nn sett uinteressant…

29

 

The mother of all marathons – New York maraton

Jeg har egentlig aldri tenkt pÃ¥ Ã¥ løpe maraton i New York og prøvde Ã¥ fÃ¥ plass, helt uten Ã¥ tenke noe særlig over det i starten av 2016. Det var mest fordi Morten sa at nÃ¥ var pÃ¥meldinga Ã¥pen…
Og n̴r jeg faktisk fikk plass Рs̴ var ikke iveren s̴nn helt i taket da heller..

Men tiden gÃ¥r og treninga passes den – og plutselig var det faktisk dags for Ã¥ reise.  Jeg er ikke overdrevent glad i Ã¥ fly – hvertfall ikke langt, derfor har jeg aldri stresset med Ã¥ dra over dammen. Heldigvis hadde jeg med meg Christian – som kom inn som pratmaker/guide/tolk/muntrasjonsrÃ¥d og kaffelager!
Christian underholdt meg på flyet med ørten forskjellige måter å sove på, mens jeg satt og ristet under turbulensen og håpet flyet kunne lande FORT.
Flyreisa gikk bra, kontrollen for Ã¥ komme inn i unaiten ogsÃ¥ – selvom jeg mÃ¥tte ta fingeravtrykk ganske mange ganger før jeg ble «godkjent»

Formen var bra, jeg hadde jo løpt over all forventning pÃ¥ Hytteplan og følte at jeg hadde trappet ned nok. Vi var pÃ¥ hotellet sent torsdag kveld, USA tid – og planen var Ã¥ løpe med Aktiv Mot Kreft gjengen fredag morgen kl.7. Med Christian som levende vekkerklokke OG kaffelager var det ikke noe problem Ã¥ stÃ¥ opp…
Selvsagt skulle vi løpe i Central Park og med Jack Waitz som følge også, var det en bra morgen tur. Forholdene er litt større der borte skjønte jeg fort, når jeg så rigginga som foregikk i parken.. Oslo maraton blir et ganske lite løp i den sammenhengen gitt.
Jeg kjørte 1 drag rundt et lite vann i parken og tenkte at – joda, beina tÃ¥lte flyturen de!

Der og da bestemte jeg meg ogsÃ¥ for Ã¥ prøve Ã¥ Ã¥pne hardt søndag…

aktivmotkreft
Lagbilde med Aktiv Mot Kreft gjengen 2 dager før

Kanskje gjorde jeg den største tabben denne dagen. For etter Ã¥ ha hentet startnummer ogsÃ¥nn, valset vi rundt i byen i ganske mange timer. Kanskje burde jeg heller ha ligget pÃ¥ rommet og sett i taket…Men der er altsÃ¥ ikke jeg. Og gjort er gjort liksom.

Lørdag derimot ble ganske rolig, eneste gÃ¥inga – var etter mat og lunsj med Morten rett rundt kvartalet.

Løpsdagen startet tidlig, kl 0600 skulle vi dra fra hotellet ( Aktiv Mot Kreft gruppen ) – Christian var selvsagt oppe han og laget kaffe, selvom han ikke skulle løpe!
Vi skulle ta ferje over til Staten Island, været sÃ¥ ut til Ã¥ bli helt nydelig – og bÃ¥tturen med ganske mange 1000 andre gikk rolig for seg. Frihetsgudinnen fikk jeg ogsÃ¥ sett. Litt styr ble det før jeg gikk pÃ¥ bussen fra ferjestoppet til start – jeg hadde nemlig ganske mange ting i en ikke godkjent pose….Som jeg selvsagt mÃ¥tte tømme osv 🙂
Klokka var rundt 0800, nÃ¥r jeg fikk spist frokost pÃ¥ bussen. Frokosten hadde jeg selvsagt hatt med fra Norge. Jeg gjorde jo akkurat det samme før London i fjor – og alle vet jo hvordan det gikk. Never change av winning plan liksom!

Kjetil og jeg skulle starte i samme wave, sÃ¥ vi tok følge gjennom sikkerhetskontroller, kaffe køen og gikk ganske lenge for Ã¥ komme til blÃ¥ start omrÃ¥de. Tiden gikk veldig fort den – og det ble aldri tid til Ã¥ sette seg ned Ã¥ slappe av heller.
Ikke hadde jeg fÃ¥tt med meg at jeg mÃ¥tte være i startbÃ¥sen 1 time før start heller…Heldigvis kom jeg meg inn i rett startfelt takket være en veldig grei funksjonær. Den første funksjonæren jeg snakket med var ikke like hjelpsom…

boms
Før start – pÃ¥kledd i alt jeg skulle kaste av klær…..SÃ¥ en eller annen i NY gÃ¥r nÃ¥ rundt i United Bakeries lue OG Norseman hettejakke !

20 min før start stod jeg klar. Jeg sÃ¥ 3 timers fartsholder rett foran meg – lite visste jeg da om at jeg aldri skulle se den igjen !
Mye amerikansk nasjonalisme og NYPD før start, som samtidig gjør det hele litt høytidlig og faktisk ganske kult. Frank Sinatra kom selvsagt ogsÃ¥ – og vips sÃ¥ var vi i gang!

Planen var 1.26 halvveis…

Om den var reell vet jeg faktisk ikke, men heller åpne hardt og dø som en helt var tankespillet bak det. Verrazano Bridge var akkurat så drøy som fortalt, med utrolig mange løpere overalt. Det gikk forsåvidt fint og beina var ok de. De neste par km etter broa var også helt greie. Allerede her ute var det massevis av tilskuere overalt, været var supert og det hele kunne bare bli bra.
Men hele tiden sÃ¥ sitter det en liten dust pÃ¥ den ene skuldern og mumler «fiasko»….Jeg syns ikke beina funket helt 100 %, jeg løp litt keitete og fant aldri den fine rytmen og steget fra Hytteplanmila..Men km tidene viste foreløpig at jeg lÃ¥ an til Ã¥ komme under / pÃ¥ 3.00 t.
Sakte men sikkert begynte det allikevel Ã¥ murre i rumpa pÃ¥ venstre side. Den rumpa er som  en høyst uberegnelig greie som enten er av eller pÃ¥ …De første 10 ble passert pÃ¥ ca 43. min – det var absolutt ikke krise, 3.10 var fortsatt langt innafor og en tid jeg kunne være fornøyd med.

Etter 12 km var det over og ut med alle ambisjoner om 3.00. Rumpa gjorde nÃ¥ sÃ¥ vondt at hvert løpesteg var alvorlig vondt. Jeg bet tenna sammen og prøvde Ã¥ se lyst pÃ¥ det. Stemningen langs løypa var jo helt magisk – selvom det til tider nesten var for mye støy!
traseen likte jeg ogs̴, med lange rette strekninger og egentlig ganske lett Рsyns jeg da!

Halvmaraton passering var oppe p̴ en bro, der var det stille Рog de bro overgangene var s̴nn sett litt deilige.
Rumpa mi var kanskje deilig Ã¥ se pÃ¥, i den elegante shortsen jeg alltid bruker – men rumpa var nÃ¥ sÃ¥ vond at min smerteterskel var nÃ¥dd – og jeg stoppet helt opp….jeg passerte 21,1 km pÃ¥ 1.34. Idiotisk sulten var jeg ogsÃ¥…
De neste 14 km var bare ille, jeg ble «trøstet» av en gal mann fra Australia, som bare snakket om sine vonde groins, han fikk faktisk sagt utrolig mye pÃ¥ noen minutter – før han sa god tur og løp videre.. Kjetil tok meg igjen og ville ha med meg – jeg tror Kaja snakket om det samme ogsÃ¥ litt senere – men jeg hadde sÃ¥ vondt at det Ã¥ løpe var nærmest umulig. Og skjemaet ble justert ettersom alle fartsholderne løp forbi! Egentlig løp nÃ¥ alle forbi meg!
eneste gleden var all heiinga, livet og alle de fantastisk morsomme plakatene.

Rundt 35 km var jeg forberedt pÃ¥ Ã¥ gÃ¥ resten…Da kom redningen i form av Janicke 🙂 Som sa hun skulle løpe sammen med meg resten av veien! Jeg tvilte vel litt for jeg mÃ¥tte presse ganske mye for Ã¥ holde følge – i 5.25 fart. Janicke var fartsholder, jeg hang for det meste bakpÃ¥, vi snakket litt og km gikk. I Central Park var det helt fantastisk mye folk og liv! Det er nesten sÃ¥ jeg er glad for at jeg løp «sakte», slik at jeg fikk med meg stemningen.
timjanicke
Ganske lett Ã¥ se hvem som er mest plaget….

pÃ¥ de siste metrene løp Janicke ganske lett fra meg, sÃ¥ hun hadde nok bremset ganske mye for Ã¥ fÃ¥ med seg den skadede rumpa mi…
Tiden ble 3.40. Uten Janicke hadde jeg sikkert brukt 10 – 15 min MER…SÃ¥ tusen takk Janicke 🙂

New York maraton ble allikevel en fantastisk fin dag. at jeg løp og hadde vondt, betydde lite når jeg fikk medaljen rundt halsen. Den medaljen hadde jeg gått i døden for den dagen uansett!
Skuffelsen gjorde jeg meg ferdig med p̴ 21,4 km den РEtter det tenkte jeg lite p̴ fiasko.

medaljeny
Ja – jeg er akkurat like fornøyd som bildet viser faktisk !

Resten av dagen sammen med Jack W og Aktiv Mot Kreft – var bare bra. Og resten av New York turen var en højdare. Med Christian som følgesvenn – gjorde vi en liten Dudes On Tour i New York. Vi sÃ¥ mye, løp endel, JEG handlet mye og jeg fikk sett NEW YORK RANGERS spille ishockey!!! At Trump vant valget var vel eneste nedtur!
Christian skal ogsÃ¥ ha mye skryt for at han orket Ã¥ holde ut med alt jeg sa og foretok meg de dagene vi var der borte. Gode kompiser vokser ikke pÃ¥ trær – det er helt sikkert!

dudesontour
Dudes On Tour. Takk for at du ble med Christian 🙂

Rumpa mi? vel – den lever fortsatt den….OgsÃ¥ fÃ¥r jeg se hvordan det løses! En ting er sikkert – jeg skal løpe New York igjen, uansett hvilken fart det mÃ¥tte bli pÃ¥.
fredlebow
Fred har rett han !