Me so Ironman

Etter en ganske slitsom Norseman i 2015, som endte med en hvit tskjorte – som jeg forøvrig er stolt av å ha, var jeg egentlig ferdig med å gjøre triathlon. Jeg orket ikke å svømme det jeg burde og syns sykkelturene ble for mange og lange. At det også gikk utover løpingen ( trodde jeg ) – var heller ikke spesielt bra…

Men som lyn fra klar himmel luktet jeg plutselig på sagmuggen fra sirkuset, som gjorde at jeg lekte litt med tanken på «comeback» . Jeg gjorde ingen drastiske endringer, bare bestemte meg for å løpe de løpene jeg skulle før sommeren – også bestemme meg. Jeg tror jeg meldte meg på Ironman København midt i juni. Ergo hadde jeg 8 uker på meg ca. Rent fysisk hadde jeg ingen betenkeligheter, for jeg var i bra form og har løpt mer enn noensinne. Og den fysiske basen bygges best gjennom løping – mener nå jeg !

At jeg hadde litt å hente på svømming og sykkel betydde sånn sett lite. I tillegg var jeg 1 uke sammen med triathlonlandslaget i Font Romeu i juli. Å se de gutta trene, leke og målbevisste som faen gjorde inntrykk. Å trene sammen med de, selvom de hadde et helt annet nivå var bare kult. At de er 30 år yngre, spiller sånn sett ingen rolle – de motiverte meg uansett !

Så torsdag 16.8 var jeg på vei til København og Ironman.  Jeg hadde ikke svømt 3800 m siden 2015.Jeg hadde heller ikke syklet 18 mil siden Norseman 2015. Men jeg har altså løpt ca 13000 km de siste 3 årene – så basisformen var jo der.
I bakhodet surret allikevel tankene om at det kunne bli en lang dag….

Vi var 7 stk som liksom dro sammen, det gjorde det hele ganske mye enklere. Og dagene før søndagen ble veldig bra sånn sett. Jeg visste hva jeg gikk til egentlig så nervøs var jeg ikke. Og det verste som kunne skje – var jo bare at jeg ville bruke lang tid. Sånn sett hadde jeg ikke press på meg selv.

Jeg skulle starte sist av hele gjengen, i en såkalt rolling start. Jeg trodde jeg hadde blitt en bedre svømmer. Og særlig siden jeg hadde våtdrakten til Jon, som passet meg bedre enn min egen..
Jaggu tok jeg feil gitt—–
Selv syns jeg det gikk ganske ok i vannet. Jeg tok tilogmed igjen endel på slutten. Så jeg fikk litt hakeslepp når jeg ser på klokka ut av vannet. 1t og 55 min – og hadde max 20 stk bak meg!
Eneste fordelen med dette – var at det å finne skiftepose + sykkel var ganske lett…Det var liksom ikke mange sykler igjen i T1!

Ikke så mye å gjøre noe med – og det fine var at jeg så at de andre sine sykler var borte. Da var i hvertfall Therese og co godt avgårde.  Jeg syklet på en ren landeveissykkel – plukket ut av Team Merida Triathlon sjefen Even. Jeg stoler på han når det kommer til sykkel og stilte ingen spørsmål når han kom med sykkel.
Jeg visste den ville funke!

Kanskje burde jeg ha hatt tempobøyle osv – men med min veldig korte sykkelsesong mente jeg at det ikke hadde gjort meg raskere den dagen.
Det fine med å starte så langt bak – er at det kan bli mange å ta igjen. Jeg tok igjen 4 stk i løpet av de første km gjennom København by. Og fokus var satt. Drømmen var å ligge på rundt 30 km i snittfart. Jeg hadde IKKE klart det på noen av mine turer før København – men håpet!

Det visste seg at farten ble rundt 30 km /t fra start. Jeg sjekket for hver 10 km – og syklet hele tiden mellom 30 og 30,4 i snitt. Det kjentes helt ok! Et problem ble at jeg omtrent rett fra start måtte tisse – men jeg valgte å ikke stoppe. Så egentlig måtte jeg sykle fort – for jeg måtte ikke tisse noe mindre etterhvert.
Manglende sykling de siste årene ble etterhvert merkbare – på knærne. Jeg hadde grisevondt i begge knærne mer eller mindre hele tiden de siste 13 milene. Men bet tenna sammen og jagde meg selv videre..
Hele tiden var det folk å plukke i sidevinden. Det var selvsagt veldig gøy å holde på sånn.
Det er nok også slik at jeg pga svømmingen har et slags handicap – så jeg ligger nok lenger bak enn det jeg normalt ville gjøre UTEN svømming….

Et eller annet sted i sykkelløypa. Veldig kul trasee – og veldig moro, selv med vonde knær

Therese var den første jeg så, etter sånn ca 152 km. Vi snakket litt sammen. Hun så veldig bra ut, smilte og hadde det bra. Men som reklamen sa på expo : «This is not a teaparty» – så jeg ønsket henne lykke til og suste videre. Det var forøvrig en bakke i løypa også. Eller mere en hump vil jeg si 🙂
Jeg holdt farten og øket faktisk de siste 10 km. Jeg syklet de 180 km på 5.55 og syklet forbi 316 stk. Absolutt INGEN passerte meg. Med mitt nokså spinkle sykkelgrunnlag var jeg veldig happy med det.

i T2, som forøvrig var inne i et parkeringshus var jeg nå nødt til å tisse….jeg hadde jo holdt meg i snaue 6 timer. Og hadde ikke holdt i 10 min lenger…Jeg fikk skiftet og tullet med en danske – vi ble enige om å ta mange bajere halvveis i løpet, Det ble selvsagt ikke sånn – jeg er da litt seriøs.
Do besøket tok lang tid……og det gjorde vondt når du holder deg så lenge. Så jeg satt på dass og skreik faktisk…

10 min senere stabbet jeg meg opp bakken fra parkeringhshuset. Løpingen var 4 hele runder + 1 halv. Folkehavet var helt sjukt. Og det å løpe i og rundt Nyhavn var bare vakkert. Jeg glemte fullstendig tid og sted og bare løp egentlig. Jeg startet i langturfart og fant raskt ut at det var en helt ok fart. Jeg var veldig spent på det å løpe etter syklingen – men til min store forundring gikk det veldig bra. Etterhvert hadde jeg som mål å ikke gå en eneste meter. Det målet fikset jeg lett. Selv gjennom alle drikkestasjonene løp jeg.

Løpingen var ganske varm inne i byen, så jeg måtte flashe fuglebrystet gitt. Løp med Saucony Fastswitch. Faktisk en veldig bra sko 

Det var støy, det var musikk, det var masse kjentfolk og jeg heiet på de alle. Jeg plukket folk på løp også – faktisk 454 stk – for å være helt nøyaktig. Og uten å bli for høy og mørk – jeg hadde tatt flere hvis jeg hadde villet….
Jeg løp egentlig med brekket på i 42 km…..og det var den letteste løpingen jeg noensinne har gjort i triathlon sammenheng. Det skyldes ene og alene at jeg hver eneste søndag i hele år har løpt minst 30 km!
Tiden ble 4.12. Jeg kjente litt på farten underveis, gjorde noen små rykk her og der – men valgte altså å løpe lett. Jeg spiste ingenting , men drakk ganske mye hele tiden og hadde det moro de luxe.

Og etter 12 timer og 26 min ble jeg en Ironman for 5.gang. Det var faktisk dritgøy! Anne Lee var i mål rett før meg – det var veldig fortjent. Hun gjorde en kjempekonkurranse, rett og slett. Olav var litt før henne igjen – også han gjorde det kjempebra. Resten av gjengen kom etterhvert  også. Jeg fikk med meg målgangen på de alle. Den som nok imponerte mest var Therese. Veldig moro å se henne komme i mål, like smilende som når jeg så henne på sykkel

Mitt Ironman comeback gikk bedre enn fryktet. Det pussige er at alle de 5 Ironman konkurransene mine har endt på tider mellom 12.04 og 12.41. Så skal jeg gjøre Ironman igjen – så sier det seg selv at jeg må UNDER 12 timer.
Klassen min ( 50-54) – ble vunnet på tiden 9.31…..Så jeg har litt å gå på gitt.

One happy Ironman 🙂

Jeg skal nok gjøre flere sånne løp, men Norseman blir viktigst. Jeg trenger 2 trøyer til for å ha 10 stk totalt…Men kommer jeg ikke med i 2019, så blir det nok København igjen.
Da kan jeg jo håpe at det blir vanskeligere å finne sykkelen etter løpingen 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *