Bratt

2018 skulle bli året hvor jeg liksom skulle prøve å ta neste steg innen løpingen. Bli bedre, løpe fortere og være beinhard. Men det jeg ikke hadde tenkt på så mye – var at livet faktisk også er en viktig faktor her. Og det hadde jeg nok ikke tatt høyde for gitt.
Kanskje fordi jeg i min ensporhet trodde jeg hadde grei kontroll på det livet, jeg kjente til.
Men det livet jeg kjente til, handlet mest om løping…

Og når alt innen løping går ganske enkelt og det bare var å pøse på med trening, for jeg hadde jo strengt tatt ikke så mye annet å ta hensyn til. Men livet – dukket altså opp i månedsskiftet november / desember – når jeg landet i paradiset på Tahiti…
siden har livet på mange måter vært en berg og dalbane – og siden jeg aldri har vært god på berg og dalbaner, så skjer det jo ting…

Den første oppturen var selvsagt Tahiti før jul. Det var varmt, det var sol og det var masse ny familie som faktisk ga livet en ny mening. Som ga meg en slags indre ro. Men kanskje startet en slags nedtur der allikevel? For kanskje fikk jeg aldri landet den opplevelsen, liksom reflektert litt over det.
Jeg trodde vel bare at det var å ruse videre , høy på opplevelser og ny familie…Men så enkelt er det jo aldri da.
Jeg kom hjem med masse ny energi – og gikk allin på det å løpe. Jeg skulle løpe under 1.20 på halv og jeg skulle trene – masse,mye,mer..


Paradiset...

Det funket bra lenge det gitt, men hele tiden var det jo noe som surret i bakhodet – og det var ting som skjedde på andre siden av kloden..Og når man ikke bare er et steinkast unna – så blir etter hvert frustrasjonen påtagelig. Det indre stresset vokste kan man jo si. Og ikke helt uventet – så kulminerer det hele med at pappa dør i mars.
Heldigvis rakk jeg å treffe han før han døde – men uheldigvis ble det bare med den ene uken. Jeg tenkte vel at noe selvsagt er bedre enn ingenting, men hadde håpet på noe mer…

Ergo måtte jeg på ny – en tur over på den andre siden av verden. Denne gangen ble det en helt annen opplevelse…Som var tøffere, mye tøffere.
Igjen trodde jeg kanskje at jeg kunne riste det hele av meg – å fortsette. Men denne gangen ble det ikke sånn gitt. Løpingen var hele tiden en kjærkommen avveksling – men det å løpe der nede med hodet fullt av tanker – jeg ikke helt fikk gjort noe med – gjorde meg altså sliten. Veldig sliten.
Det ble mange nedturer – og det å gå gjennom livet til pappa de siste årene – gjennom hans personlige papirer osv – ble litt vondt.

Og jeg skjønte at han savnet også…

Selvsagt fikk jeg også mange gode opplevelser og enda sterkere bånd til Tahiti – som faktisk gjorde det verre. Tahiti preger meg mye mer enn ventet – og mens jeg nå skriver så kjenner jeg ganske mye på det.

Vel hjemme igjen skulle jeg liksom bare fortsette. Løpe mer, bli bedre og alt skulle bli som før. Sånn ble det definitivt ikke. Men hadde jeg ikke hatt løpingen – så hadde det nok vært enda verre.
Sakte, men sikkert kjente jeg også at slitasjen begynte å sette sine spor.
Jeg løp halvmaraton i Holmestrand , snaue 36 timer etter hjemkomst fra Tahiti. Det var ikke lurt..Og i ettertid burde jeg bare ha droppet det. Det ga meg ingenting annet enn 21 km med løpesko på. Hodet var selvsagt aldri der det skulle , ikke kroppen heller. Men jeg trodde jo at det hele bare var å løpe. For løpingen har jo alltid vært bra…
Og etter Holmestrand har det vært ganske bratt – nedover.

Kan ikke bare surfe gjennom…

Som endte opp med Sentrumsløpet for 2 dager siden. Sentrumsløpet har jo alltid vært en greie jeg gjør…Jeg har tross alt løpt det ca 30 ganger oppgjennom. Men foran årets utgave var plattformen en helt annen. Den siste uken har jeg hatt opplevelser – som forteller meg at jeg er litt skakkjørt og faktisk litt deprimert.
Så det å løpe Sentrumsløpet NÅ, ville bli noe helt annet.

Der jeg før var «på» gjennom løpet, var jeg nå helt av. Jeg hadde absolutt ikke noe ekstra energi, vilje eller psyke – til å ta i. For det orket jeg bare ikke. Og dette visste jeg før start….Igjen kan man jo si : hvorfor løpe da ?
Til det har jeg ikke noe godt svar..
Jeg løp allikevel helt ok – tross alt! 40:32 er faktisk helt ok ! Og dette er absolutt ingen bortforklaring og en greie basert på skuffelse av å ikke løpe så fort som jeg egentlig ville / skulle.

Gjennomført, punktum 🙂 Og ikke tenk på hårsveisen. man skal løpe med det håret man har liksom 🙂 

Å jage tider, prestasjoner, plasseringer – har aldri egentlig vært det viktigste for meg, men selvsagt har jeg også kjent litt på det å kunne prestere. Prestasjoner er alltid bra å ha liksom.
Men pr i dag – så er jeg ganske langt unna gammel «storhet». Pr i dag er jeg sliten psykisk, klarer ikke helt å puste ordentlig og mer opptatt av å komme meg gjennom, bearbeide og å leve normalt. Heldigvis har jeg noen rundt meg som gjør det enklere – de vet hvem de er liksom.
Og heldigvis så orker Ole Arne fortsatt å løpe 30 km med meg – i snile fart. Og heldigvis snakker han mye om biler – som jeg ikke har peiling på, men som gir meg noe annet..

Jeg skal fortsatt løpe da – og skal faktisk løpe maraton i Bergen allerede lørdag. Det blir en maraton helt blottet for ambisjoner. Ambisjonen er å løpe gjennom, kjenne på gleden ved å løpe. Kjenne på gleden av å se andre løpe – og å få puste normalt.   Også får tiden fremover vise hvor «gammel» jeg egentlig har blitt. Kanskje blir det heretter bare å ta løpingen for det det faktisk er : nemlig en frihet gjennom gjennom bevegelse, hvor det viktigste faktisk er å finne en balanse mellom det fysiske og psykiske.

Alle planer om å prestere med løpesko er herved avlyst.  Også får vi se hvor lenge det er bratt. Uansett så vet jeg at det blir nok bratt i Bergen også lørdag. Men kommer jeg opp de bakkene med smilet på, så blir nok resten bra også !

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *