Moorea maraton og livet liksom

Denne historien er egentlig trist – hvertfall starten. For min gamle pappa sa takk for laget i starten av mars. Rett og slett fordi han nok hadde for vondt – og nok var trist og preget av sin brors død noen uker før. Jeg prøvde jo å holde humøret hans oppe, men det gikk ikke. Og jeg rakk aldri ned for å treffe han enda en gang…
Begravelsen rakk jeg naturlig nok , noe som ble en ganske tøff opplevelse. Det å se han i åpen kiste var mildt sagt spesielt… Heldigvis har jeg lite erfaring med sånne greier. Men det ble en fin avslutning på en varm dag i Papeete. Og hadde nok noen tårer underveis for å si det sånn. Det var heller ikke helt enkelt å si noe, men jeg fikk det da til på et vis.


Begravelsen…veldig spesielt, med masse familie og venner. Det var godt å være der…

Naturlig nok så ble denne turen til Tahiti mer annerledes enn den forrige. Der var det bare smil liksom. Nå ble det hele skalaen liksom og jeg var veldig preget av det. Ikke bare fordi han var borte, men alt rundt det og mye frustrasjoner som ikke er lett å få ut – når jeg ikke er så god i fransk. Heldigvis hadde jeg folk her hjemme jeg kunne snakke litt norsk med – og en flott familie der nede som gjorde det de kunne for å hjelpe meg. Fryktelig vanskelig å deale med diverse etater som bare snakker fransk – selvom jeg etterhvert skjønte noe av det som ble sagt da..

Men den daglige løpeturen på ca 10 km, var den viktigste medisinen. For da kunne jeg bare la tankene løpe fritt og liksom få løpt av meg noe…At beina var tunge og at det var varmt gjorde ikke noe – det var det å få utløp som var viktigst. At jeg var sliten og lei  vises også tydelig at jeg i snitt sov 10 timer hver natt. Det er ikke helt normalt…

Før jeg dro ned fant jeg også ut at det faktisk gikk maraton på naboøya Moorea på påskeaften. Det kunne jo være gøy å gjøre liksom, når jeg først var der nede…
Å løpe maraton på en sydhasøy MÅ jo være fantastisk liksom. Det var før jeg tenkte på det med varme ogsånn..Og ble nok litt betenkt når de daglige løpeturene ikke var sånn helt enkle – og det var bare 10 km.

Fordelen med å ha x antall tanter og onkler der nede + x antall kusiner x 11 + øvrig familie, gjør at det ble ganske enkelt logistikkmessig. For kusine Vaea hadde nemlig et hus 2 min unna starten. Og når starten går 0430 på morningen er det ganske genialt.
Moorea maraton er ikke stort da, men er nok ikke så enkelt å ha med tusenvis på et maraton som går på en sydhavsøy….Og maraton i DEN varmen i tillegg…

Jeg stod opp 0310 lørdag morgen, spiste en grei frokost – men hadde fortsatt middagen kvelden før i magen også. Så jeg vraltet de 2 minuttene borte til start sånn ca 0410. det var bekmørkt men varmt – overtrekkstøy var liksom helt unødvendig.
Planen min var å gjennomføre – jeg hadde ingen tanker på å løpe verken sånn eller slik. Jeg skulle bare kose meg gjennom hele løypa.
Som jeg forøvrig visste lite om, bortsett fra  at det var 21 km ut – og 21 km tilbake igjen. Og at mål var på den største stranden på Moorea !


Verdens feteste startnummer 🙂 

starten gikk 0430, jeg stod i første rekke og det var rundt 90 startende. Fortsatt veldig mørkt men noen hadde lys på seg – og ikke minst så var det fullmåne. De beste stakk fort avgårde mens jeg løp helt uten mål og mening. en lokal dude skravlet mye på fransk – jeg svarte stort sett «oui».
På høyre side av veien var Stillehavet. Ganske fint å løpe langs Stillehavet, mens fullmånen reflekterte ned på vannet..Jeg svettet umiddelbart og skjønte fort hvorfor vi startet så tidlig.

Min eneste plan var å drikke på hver eneste stasjon – som det var 2,5 km mellom. Egentlig helt perfekt. Det var faktisk en del folk ute og heiet – de fleste i slåbrokk med dustete hår – men de var ute da 🙂
Etterhvert begynte det å lysne og rundt kl 0615 var det sånn ca lyst. Jeg passerte 21 km på ca 1.57. Det var faktisk første gangen jeg så på klokka! Solen var ennå ikke helt oppe – men det var uansett varmt nok da.
Bildene under , tatt av Corinne – viser omgivelsene jeg løp i. what’s not to like liksom

jeg hadde observert en del folk rett foran meg, så sakte begynte jeg å øke farten. Beina var lette og fine. Og mye bedre enn de hadde vært alle dagene før. Litt merkelig men sant! Og når jeg først tok igjen en løper, ble jeg litt blodtørstig…
Samtidig kom sola for fullt – og midt i trynet. Det var 15 km igjen og jeg begynte å øke farta. Litt skeptisk til om det var lurt når sola var så sterk da, men fortsatte allikevel.
Litt støtte fikk jeg også underveis. for mine kusiner Corinne og Pascale + Hina og John dukket opp i bil, med plakater og heiet på meg flere steder.


My groupies – they were the best supporters ever 

Med heiingen, solen, Stillehavet og fjellet på andre siden var det egentlig bare å løpe videre. Jeg løp stadig «fortere» og kikket hele tiden på snitt pr km som gikk ned på klokka. Jeg så aldri på faktisk tid – hadde kun snitt pr km som fokus. Og så dårlig som jeg er til å regne på tider og fart, ante jeg rett og slett ikke tiden heller….Og så lenge jeg tok igjen folk, så gikk det vel ok liksom.
Varmen var der og jeg svettet masse, men det ble aldri ille – 2 gels, 1 på 28 km og en på 35 km hjalp nok også.

Jeg mener å huske at jeg tok igjen 15 stk på veien tilbake til mål. Og gledet meg vanvittig til å løpe i mål på stranda Temae. De siste 3 km ble de raskeste på hele løpet, med den siste som den raskeste, selvom det var sanda på stranda.
Ved målstreken stod heiagjengen med plakatene sine. Det var fantastisk gøy å se de altså. og mer lykkelig enn sliten løp jeg over mål. Tiden tenkte jeg fortsatt ikke på – og det tok vel ca 15 min før jeg tenkte å se på den gitt.


i mål på stranda under palmene

Tiden var liksom ikke viktig. jeg hadde jo tross alt fullført maraton på en sydhavsøy i Stillehavet.
Og hadde hatt det akkurat så gøy som jeg hadde tenkt meg 🙂 Jeg har vel egentlig aldri gjennomført en maraton bedre heller. Snitttid pr km løp jeg ned fra 5.41 til 5.25 på de siste 20 km – og endelig tid ble 3.50. Plassering ble nr 36 av 74 fullførende – uten at det egentlig betydde så mye.


Ok – jeg ser litt preget ut da , men artig var det uansett!


Verdens kuleste finisher trøye – den skal bare brukes i sol

Heiagjengen hadde kjøpt øl også – Hinano, som er det lokale ølet. Og etter 15 min sittende i havet med med klærne på ( som holdt behagelige 28 grader) – ble første øl inntatt.
Merk at jeg først fikk i meg 1,5 liter sportsdrikke rett etter målgang – så varmen krevde sitt altså.

Jeg var ferdig løpt 0820. Som føltes litt merkelig! Ferdig med en maraton før 9 om morningen er ikke helt vanlig liksom….Vi var på stranda til klokka var sikkert 1400. vi badet, spiste, drakk øl og hadde det bare gøy. Og det hele ble en fantastisk dag….At jeg sloknet kl 2200 på kvelden er en helt annen historie…

Finisher partyet på stranda etter løpet. alle fikk den lokale tahitiske tallerken ( ma»a tahiti), som spises med fingrene. det var band på scenen også – som spilte helt til strømmen gikk….

Og maratonen ble nok vendepunktet på turen denne gangen. For det var latter og glede i skjønn forening med gjengen under den helgen – noe som jeg faktisk trengte. Og alle var vi enige om at det hadde vært en kanonhelg på Moorea 🙂

the wild bunch on the wild weekend. I love u all 🙂 Thanks John, Hina, Pascale, Corinne, Vaea and Alain 

Forøvrig anbefaler jeg å løpe maraton på Moorea. jeg skal ned neste år også – bare så det er sagt 🙂

Dagen etter var vi høyden…Beautiful

Epilog

Jeg var 14 dager på Tahiti denne gangen. Jeg fikk familien enda mer innpå meg. Jeg fikk møtt enda flere i familien – og fortsatt mangler det noen å møte!
Alt er veldig annerledes der nede og alt gjøres på en helt annen måte. Livet blir / er snudd opp ned. Og jeg har en sterkere identitet. Man kan si brikkene er litt på plass og jeg føler meg helt klart hjemme der.

Jeg har opplevd masse – lært masse og også fått noen nye spørsmål jeg må finne svar på. Familie er på godt og vondt – men alle er hver på sin måte enestående mennesker med helt annet syn på saker og ting. The Tahiti way liksom. Jeg liker the Tahiti way og ganske mye av hjertet mitt ligger igjen der nede.
Det å sitte i strandkanten i vannet – som er varmt å se solen gå ned er paradis, verken mer eller mindre. Jeg har sett solen gå ned fra toppen av et fjell også – det er også paradis. Og en liten stund etterpå er det dønn mørkt….Jeg har vært i surfeparadiset Teahupo’o hvor de farligste kombinasjonene av bølger i verden er. Der skal jeg også surfe en dag…Kanskje først den dagen jeg gjør det er livet fullendt ?

Jeg har tatt med bilde av bestemor og bestefar hjem. før jeg var på Tahiti hadde jeg aldri sett bilder av de. Det kjennes veldig fint og endelig ha et bilde av de! At pappa på baksiden har skrevet «mama» og «papa» – gjør det enda mer spesielt.
Jeg trodde pappa var verdens tøffeste, sterkeste og vanskeligste person. Jeg vet nå at han var høyst menneskelig. Det er faktisk veldig deilig å vite.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *