Heia Northug, heia Tim

En gang i tiden, på treningsleir i Portugal – ble jeg kalt for «Northug» av noen svensker…Kanskje fordi kjeften min gikk i ett, uansett fart og føre. Kanskje fordi jeg lekte meg gjennom alt av økter – med litt sånn harmløs, barnslig arroganse oppførsel 🙂 Eller kanskje av helt andre grunner. uansett så var det jo bare moro og ingen ble verken såret eller ødelagt.
Jeg er selvsagt ganske langt unna Northug standard – særlig på disse plankene han for tiden nok bare har klister under…Så sånn sett er det ikke mye å skrive hjem om gitt. Og jeg skal i hvertfall ikke ta fra han plassen til vinter OL i Sør -Korea…

Jeg innrømmer at jeg noen ganger syns gamle, gode Petter har vært i overkant på alle mulige måter. Med den håpløse bilturen som det desidert laveste. MEN – han har alltid gjort greiene på en måte med ganske høy grad av humor og selvironi – og det kan jeg klart like.
Vi snakker jo ikke liv og død her , men «bare» det å drive idrett på topp nivå.
Et nivå jeg er langt unna gitt.

Min siste skitur, tror det var i 2015 …..Men ring meg Petter, så skies vi:)

jeg er kun på topp nivå i antall løpesko og treningsiver. Man kommer forsåvidt langt med det da, men skulle jeg ha konkurrert på et sånt nivå, så måtte jeg nok ha endret på saker og ting, eller?
Kanskje burde Petter ha endret på ting også, eller kanskje burde skiforbundet allerede i høst bare ha sagt at Petter er klar for OL. Da tror jeg muligens ting hadde vært litt annerledes. Han hadde fått roen til å trene og konkurrere i ro og mak – helt uten stress og en stadig bekymring om vraking til skirenn, sånn og slik…
For vi vet jo alle at Northug gjennom årene, har gått mange skirenn omtrent på mitt nivå – men allikevel vært først i mål på mesterskapene.  Det viser jo bare at han er konkurransemann når det gjelder.

Også har han et større hjerte og mer vilje enn ganske mange andre when push comes to show. Allikevel er han visstnok ganske langt unna OL pr i dag, hvis ikke noe helt utrolig skjer…Men når det sies at han allerede har vurdert å legge opp så spørs det vel…For når motivasjonen er borte, så er det nok kanskje game over. Uansett så håper jeg han ikke gir seg før han har pekt nese en siste gang til resten av ski verden.

Jeg derimot skal ikke peke nese til noen. Men skal være litt sånn egenrådig som Northug – og prøve på saker som i utgangspunktet ikke er mulig. Eller det er vel noe alle andre egentlig vil si. Jeg tror jo alt er mulig, inntil noe annet er bevisst jeg. Og går det galt – så gjør jo ikke det noe for meg uansett. Det viktige er å ha noe å prøve seg på.
Min siste ide er å løpe halvmaraton så fort at noen lurer på om jeg faktisk har dopa meg 🙂
Kanskje er jeg dopa ja – men dopet er egen barnslig måte å finne ut av ting på. Sånn sett har jeg absolutt ingen begrensninger. Det fine å være uten begrensninger, er at jeg kan gjøre absolutt det jeg selv har lyst til.

For jeg har jo lyst til å løpe mye – og hadde hvis mulig selvsagt løpt hele dagen. For selv om jeg er grusomt lat, så vil jeg jo løpe hele tiden. Eller fly, eller altså – det å løpe er det samme som å fly:) – comprende ?

Løping er alltid happy hour(s)

Egentlig skal jeg prøve på 2 ting : jeg skal forsøke å løpe halvmaraton på 1.19.45 OG samtidig løpe mye. Det ene skal ikke utelate det andre og vice versa. Det ene skal faktisk forsøkes på tross av det andre!  Jeg har løpt halvmaraton på 1.22.15 – det var ikke i 2017, ikke i 2016 heller…Men enda noen år tilbake.
Og siden den gangen har jeg blitt noe eldre, faktisk passert 50 forlengst, men samtidig de siste årene bare trent mer og mer. Kan jeg klare det ?

Tja – #breaking120 ( fritt etter Jann Post og co ) er ikke umulig. Cluet er om jeg klarer å løpe kvalitet på det nivået jeg MÅ for å tilegne meg farten, samtidig som jeg løper mye. Det ene kan fort bli vanskelig hvis beina er slitne liksom..
Derfor gjorde jeg en slags test sist uke, med å løpe 10 km hardt fredag og 10 km hardt lørdag. Begge deler på Bislett, som er perfekt sånn sett, fordi forholdene er identiske og jeg får løpt med høy grad av teknikk og ikke bare fart.
Det hele gikk egentlig veldig bra : 40.02 fredag og 40.06 lørdag. Det forteller at ting er mulig, spørsmålet er bare om jeg klarer samme øvelse i høyere fart like bra….

De som kjenner  meg rett vet at jeg kommer til å prøve….Kanskje jeg også vil prøve 3 dager på rad? Alt er mulig, begrensningene ligger kun i eget hode.. For jeg er såpass naiv at jeg tror beina mine tåler det…

Og klarer jeg ikke #breaking120 så har jeg hvertfall prøvd. Og absolutt ikke feilet. Feile gjør du den dagen du slutter å prøve. For å komme videre i mitt liv, så må ting prøves – og jeg må ha sigarføring nok til å tørre det. Det er faktisk null stress om det ikke går heller. Da får jeg heller bare finne på noe nytt neste år. Kanskje  gå Vasaloppet som vannbærer for Petter på kranskulle jakt ..Alt er mulig, det er det fine med å leve 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *