Paradiset

Tidligere i høst ble jeg kontaktet fra den andre siden av globusen. Og etter det har det vært en berg og dalbane i følelser alle veier. Skulle jeg virkelig tørre å dra helt til Tahiti? Skulle jeg virkelig dra over dit å treffe en pappa jeg ikke har snakket med på veldig mange år? Og hva ville eventuelt et sånt møte innebære?
Jeg var veldig usikker på alt dette og opp i alt skulle jeg til New York å løpe maraton også. Og hele tiden mens jeg var i New York gikk tankene på hva jeg skulle gjøre..Heldigvis klarte jeg å slappe av så mye at maratonen gikk ok, men innrømmer at jeg underveis i New York hadde vel mye tanker i hodet!  I utgangspunktet ville jeg ikke – av flere grunner. Det er veldig langt å fly ( 22 t i fly + 6t venting. Flyreisen i seg selv var egentlig grunn nok for å si nei takk. For jeg er ikke verdensmester i å fly.

Rent følelsesmessig visste jeg heller ikke om jeg var klar for å møte pappa etter så mange år uten kontakt. Ting har liksom ikke alltid vært veldig bra mellom oss.  Og til sist hvilke utfordringer ville jeg møte 1 million km unna ganske trygge Norge…

og jeg vaklet på skal, skal ikke ganske lenge – og skiftet mening omtrent hele tiden. Og var etterhvert ganske stresset på hele greia. Ergo ble veldig mange løpeturer i oktober og november lynavledere for å ikke bli helt klin kokos i hode! Men på et eller annet tidspunkt, pustet jeg dypt og bestemte meg : JEG DRAR! Og etter det var det bare å forberede seg, best mulig.

Jeg husker jo første gangen jeg gjorde Norseman Extreme Triathlon, tilbake i 2004. Da var jeg også livredd når jeg skulle svømme 3800 m i Hardangerfjorden…Jeg hang lenge og tviholdt i rekkverket på båten ( som den gangen var mindre) – for jeg var helt overbevist om at jeg kom til å ende mine dager på bunnen av fjorden i våtdrakt….Den gangen endte det med at jeg svettet så mye i håndflatene at det til slutt ble umulig å holde seg fast i rekkverket.
Angsten stod i taket under hele svømmeturen for å si det sånn – men jeg kom meg gjennom og kom meg til Gaustatoppen også.
Etterhvert har jeg hatt flere sånne opplevelser : Tim gjør ting han egentlig er livredd for…Men det har alltid gått bra – og kanskje har jeg nok vært for engstelig mange ganger…

Situasjonen var nok sånn nå også , bare at det var flere ting å bekymre seg for samtidig.

Men pappa er 91, ikke helt frisk – og kanskje var det på tide å la fortiden være – og heller ta sjansen på at det hele blir bra ?

Flyturen nedover via Paris og Los Angeles – gikk smertefritt. Jeg klarte å slappe av, selvom det ristet litt her og der. Det mest spesielle var innflygingen til den lille prikken på kartet, der ute i Stillehavet. Jeg var kjempeivrig på å se øya fra lufta – og ble ikke skuffet! Og ble mottatt som en konge av en haug med familiemedlemmer jeg aldri før har hilst på.
Men det føltes mer som om jeg hadde møtt de mange ganger før 🙂 ganske deilig egentlig.

Dette møter deg når du går av flyet

Og med den starten, kunne det bare bli bra. Møtet med pappa var også ganske spesielt, men jeg tror vi begge trengte det ! Er jeg også like sprek og klar i hodet, når jeg er 91 skal jeg ikke klage heller !

Selvsagt hadde jeg med løpesko, 2 par faktisk 🙂 og løp hver dag. Allerede dagen jeg kom løp jeg 10 km. Praktisk talt etter å ha vært på reise i 28 t. Beina var bedre enn jeg turde å håpe på. Kanskje var det fordi jeg var oppspilt og fordi det var varmt og digg.
Senere samme dag ble jeg gigantisk trøtt og sov 12 timer….


Første dagen, etter løpeturen min. Far (91), sønn (52) 

Jeg endte opp med å løpe hver morgen, sånn rundt kl 0600. Mye fordi pappa hadde hagen full av fjærkre. 2 stk haner startet vekkingen 0430 hver morgen. Og det ble et satans leven – når samtlige haner i mils omkrets responderte også. Pappa «hørte» ikke bråket sa han – og smilte!
Og prøvde jeg å sove litt lenger, var han ikke sen om å sørge for at jeg kom meg ut på løpetur.
Ganske enkelt fordi han stod for frokosten hver morgen – og han var sulten! Ergo måtte jeg bli ferdig i tide.

Løpeturene var fine. Allerede 0600 var det 25 grader og sol…Men det var superdigg uansett å løpe i shorts. Og veldig mye å se på. Jeg fant også en topp moderne friidrettsbane med et nydelig dekke på – og løp der også. Men å løpe intervall i 35 grader og blå himmel midt på dagen var sånn akkurat passe smart.
Jeg så også en del andre løpere, sågar en som ville «leke» med meg på banen. Når jeg fortalte pappa om det – var han kun interessert i om jeg slo den duden….

Som oftest løp jeg langs veien, som var veldig trafikkert. Men med et sykkelfelt faktisk – på begge sider av veien var det aldri noe problem. For i paradis er alle snille mot alle…
Den beste tiden var faktisk frokosten etter løpeturene, da satt vi på verandaen, spiste og drakk kaffe – mens vi snakket om alt mulig rart. Man kan jo si vi hadde endel å ta igjen. Jeg hadde jo tross alt ikke snakket med mannen på minst 15 år.


Frokostbordet, kl 0800 hver morgen ca. Enkelt, men veldig bra !

Resten av dagene var det bare å dra rundt å hilse på alt av familie. Og for hver dag som gikk – ble familien større. Det hele var som en «Tore på sporet» episode faktisk – og alle var like happy for å treffe den langveisfarende.


Tante Lisette, snart 80 ….Hun var like blid HELE tiden 🙂 

Jeg kan skrive veldig lenge om turen til paradiset, for det er et paradis! Det ligger så langt unna resten av verden og er fortsatt såpass uskyldig som turist sted – at det hele bare var idyll.
Vannet var grisevarmt, været var grisebra og menneskene var easy. Tahiti har det meste selvom det altså bare er en prikk i Stillehavet. Mc Donalds var vel egentlig det eneste som skurret litt…Men veldig mange amerikanere drar jo dit da – selvom de fleste drar til Bora Bora.


Paradiset 🙂 

Alle snakker fransk, de fleste kan engelsk også – så det var ganske enkelt å kommunisere med folk. Men jeg skal lære meg fransk til neste tur uansett.
For research forteller meg at det er både maraton og triathlon der….

Noen sære fakta om Tahiti :

Veldig mange biler – ALLE har bil
120 km å kjøre øya rundt, vi brukte 2 timer på det
2 tunneler på øya
Ingen absolutt INGEN – tuter!
Endel veeeeldig bratte bakker å løpe i
fantastiske strender, hvor du faktisk bader i Stillehavet
Og masse tunfisk !


Idyll – og Stillehavet

Jeg trodde jeg skulle legge på meg bigtime, etter den ene store middagen etter den andre. Men maten er faktisk ganske sunn, med mye ris, grønnsaker i alle farger, fisk og kylling. Ingenting er krydret og det meste smaker godt.
Bare i hagen til pappa var det mye spiselig – og ingenting er som Avocado og Mango fra egen hage 🙂


En av middagene, med min onkel ved siden av meg – han er 85 !

Og så kan jeg jo bare si at jeg ikke angret på at jeg dro dit. Det er noe med å se hvor man kommer fra. Se å oppdage hvorfor de tingene jeg alltid har lurt på, faktisk er blitt. Og ganske mange åpenbaringer dukket opp. Det å møte sikkert minst 50 familie medlemmer, i flere generasjoner er ganske spesielt. Alle hadde historier å fortelle, ting som gjorde at  de puslespill brikkene kom enda mer på plass!
Det gjelder å se helheten liksom .

Og ikke minst få vite masse om mine besteforeldre! Jeg trodde jo at det var bestefar som var den strenge. Men bestemor var kanskje hakket vassere der gitt og brukte kosten mye. Det blir kanskje sånn med 12 barn?
Jeg sier ikke at livet mitt er forandret, men jeg har nok fått et litt annet syn på saker og ting. Og nok lært litt om meg selv. Bare det at jeg har sittet på fly i mer enn 40 timer på en drøy uke, gjør meg high as a kite 🙂 Jeg fikser faktisk det meste ( tror jeg ) !

Drar jeg tilbake dit ? Ganske sikkert ja…


Og omtrent rett fra flyet – dro jeg og løp Sportsmandens jubileumsløp på Ski ( 5 km). Sjokket fra masse plussgrader til masse minusgrader kjentes godt. 
Men 20.03 som tid,  med lite søvn og jetlag x 3, kan jeg leve med. Foto : Frode Monsen / sportsmanden.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *