Puslespillet

Tiden leger alle sår – har jeg hørt.
Og det ligger nok noe i det, for man lærer seg å leve med alt. Vi mennesker er jo liksom tilpasningsdyktige og finner alltid en slags vei å følge.
Min vei har nok vært via løpingen. Løpingen har ikke fått meg til å løpe fra noe, men heller fått meg til å løpe mot noe – eller bare gitt meg mot nok, til å vokse.
Jeg mener jo at en må ha noe å tro på. Og for å kunne virkelig tro på noe, så må du være villig til å grave litt dypt noen ganger.

Livet har lært meg at det enkleste er å bekymre seg for alt, det er faktisk så enkelt at det kan bli vel mye av det til tider. Og jeg har bekymret meg mye – mest sannsynlig uten grunn også.
Og til tider har lærekurven vært bratt – og jeg har nok krabbet mye, før jeg fikk på meg løpeskoene..

Det fine med løpesko er at de gir deg muligheten til å oppleve mye. Enhver tur med løpesko er på mange måter en helt ny vei – hvor jeg oppdager noe nytt liksom. Veldig ofte så har jeg ikke en plan om hvor jeg vil løpe heller. Jeg går bare ut og løper….om det blir til høyre eller venstre spiller liksom ikke noen rolle. Det er det jeg opplever underveis som betyr noe. Og opplevelse er like mye i tankene, som det er det visuelle jeg ser på min vei.

Jeg kan flyga, jag er inte rädd, sier Lasse Åberg i «Selskapsreisen». Akkurat den frasen hører jeg meg selv si på mange av løpeturene. Og da vet jeg at det blir en bra tur, for da har jeg gitt meg selv frie tøyler!
Det er ikke så dumt det altså – å gi seg selv frie tøyler, man kan faktisk komme langt med det. På den måten har jeg gjennom løpingen kommet meg videre, gjort ting, sett ting og ikke minst lært masse.
Og tenker vel at jeg kanskje valgte rett den gangen jeg begynte å løpe. For uten løpingen er jeg litt usikker på hvor jeg hadde vært i dag.

Forberedelser til lang flytur……

 

Noen sier at løping er kjedelig – jeg er enig at det kan være tungt noen ganger ja, men aldri kjedelig altså. Og ville aldri vært det foruten. Som for eksempel siste løpetur på Bislett. Vi skulle løpe 55 runder, 30 km. I seg selv ganske ensformig å løpe rundt i ring på en bane – men har du folk rundt deg , som gir deg noe – så blir det aldri kjedelig.

Og med de kompisene jeg har – så blir det aldri kjedelig. Ergo så løpes de rundene lett – selv om jeg bommet på 1 runde da – og bare fikk 29,5 km…
I den store sammenhengen er det en liten detalj. Det viktige er at de timene gjør noe med meg, det gir meg noe – som en 52 år gammel mann faktisk trenger.
Jeg er ikke redd for å si hva jeg føler og tenker da – kanskje burde jeg hatt sensur på meg selv noen ganger – men tror at i det store og hele, så kommer jeg meg greit ut av det. Og hvor farlig er det egentlig?

Min selvtillit ligger ikke å gjøre alt mulig sånn og slik. Min selvtillit ligger i å tørre å være meg selv. Erfaringer gjort forteller meg at det faktisk er det viktigste. Å klarer jeg å være meg selv, så kommer jeg faktisk til greier også. For meg som ikke turte å se på mennesker en gang, når jeg var yngre så betyr det noe.
Livet er på mange måter et puslespill, brikkene ligger løst og innimellom veldig langt fra hverandre. Men når du begynner å pusle, så skjer det noe. Mitt puslespill er ikke ferdig – jeg har mange gater å løpe gjennom i jakt etter de brikkene som mangler da. Og hele tiden blir man litt sikrere. Klart er det også at ikke alle brikker passer heller – men uten å prøve skjer det hvertfall ingenting.

Løpingen har gitt meg det motet, til hele tiden å prøve. Gjennom løpingen lærer jeg at det hele tiden er mer å hente og at jeg fortsatt kan bli «større». Større på den måten at jeg hele tiden klarer å se potensiale i det jeg gjør. « Jag er inte rädd, Jag kan flyga» – liksom. Livet er for kort til å jage førsteplasser, men helt klart langt nok til å få hederlig omtale for det man gjør. Jeg har nok i min tid gjort mye som andre har villet – og bare gakket etter. Man lærer av det også tenker jeg. Ikke minst lærer man å se hvor langt man kan gå uten egentlig å ville gå den veien.
Som er bra lærdom – tenker jeg også.

Akkurat når dette skrives gjør jeg noe, som på mange måter – ikke hadde vært mulig for 10 år siden. Jeg sitter på et fly – på vei til den andre siden av verden. På andre siden av globusen liksom. Og lurer egentlig på hvordan det er mulig. En ting er hvertfall sikkert, hadde jeg ikke skulle ha løpt alle disse løpene rundt omkring – så hadde jeg sittet her med hjertet i halsen og hatt pulsen langt over terskel – og svettet MYE.
Så den som sier at løping bare er hjernetomt, kjedelig og ikke gjør noe med deg – juger! Løpingen har gjort meg til den jeg er i dag – og det beste av alt – jeg har ganske mange løp igjen å gjøre, for puslespillet er ikke ferdig puslet…..
Dermed er jeg på vei til den andre siden av globusen nå, for å finne noen nye puslebrikker….

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *