Maraton

”Maraton er et løp som går over 42 195 m. Løpet er regnet som svært krevende, og betegnelsen «maraton» brukes ofte for å beskrive noe som krever stor utholdenhet.

Navnet maraton kommer fra en gresk legende som forteller hvordan soldaten Pheidippides løp fra byen Marathon i Hellas til Athen for å forkynne at perserne hadde blitt beseiret i slaget ved Marathon. Legenden forteller videre at Pheidippides døde like etter han hadde forkynt grekernes seier.”

Det over er det som beskriver Maraton i Wikipedia…

Min egen beskrivelse av maraton er litt mer nyansert. Jeg syns maraton er langt, alt for langt for min tålmodighet…Og spesielt når det skal løpes på tid. For det å løpe 42 km i seg selv – syns jeg er ganske greit. Men å løpe det fort er en helt annen sak. Maraton krever tålmodighet og fokus, over tid. Der sliter jeg litt gitt.
Min maraton karriere startet på slutten av 80 tallet – i Oslo maraton selvsagt. Den gangen var Oslo maraton ganske tøff og enda litt tøffere enn den jeg laget til årets Oslo maraton. Med blant annet Markveien og Bjerregårdsgt som 2 av stigningene….
Den gangen løp jeg også med knebeskytter og brukte kulltabletter. Men selv ikke kull tablettene klarte å holde magen i sjakk. Så i beste sendetid måtte jeg innom en restaurant i Markveien…Og nei ikke for å spise!

Selve løpet og evnt smerte husker jeg lite av, ikke tiden for den sakens skyld heller..Men tenker at jeg nok løp mer uanstrengt den gangen enn nå for tiden. Ganske sikkert fordi jeg ikke tenkte verken maraton fart elller noe som helst da. Da skulle jeg jo bare løpe liksom….

i 2001 løp jeg mitt første «ordentlige» maraton – nemlig London maraton. Da var jeg på kanten til å bli en slags «seriøs» løper – men hadde en tung last : jeg røyket….
Og da snakker vi ikke om å røyke løpesokker og diverse. Vi snakker Prince Mild – og mer enn 5 om dagen. Jeg tror faktisk jeg røyket 5 allerede før start!


16 år yngre, 8 kg lettere og med knebeskytter. TID: 3.04.19. Princ’en lå i sekken og ventet…

London var suksess, selv med Prince Mild…Og jeg løp på 3.04.19. Selv den gangen ante jeg lite om maraton fart og var mest forvirret over at det IKKE var km skilter, men miles!
At jeg løp så bra mente jeg i etterkant skyldtes at det bare var 26  – skilter og ikke 42. Altså fordi det var miles skilter… Vel , jeg har aldri utgitt meg for å være rakettforsker heller da…

Og siden har jeg løpt maraton sånn ca en del ganger, sånn at jeg per i dag har 82 eller noe  totalt. Jeg har aldri holdt sånn helt 100% telling, men ligger nok ganske sikkert rundt der.
Ganske mange av de gangene har jeg hatt ambisjoner om å bryte lydmuren – det vil si, løpe UNDER 3 timer. Og like mange av gangene har jeg ganske enkelt mislykkes…Maraton har liksom blitt den akilleshælen for meg. Og jeg er vel ganske nære hver gang på å tisse på meg før start…

Andre ganger har jeg gjort mer enn å tisse på meg også. Som det året rundt midten av 2000 tallet, hvor jeg spiste indisk mat dagen før….Jeg spiste for sikkerhets skyld ganske mye indisk mat også…Det var jo digg må vite 🙂
Det skal også sies at jeg aldri hadde spist indisk mat før – og derfor ikke visste noe om hvordan magen ville reagere…Det fant jeg ut dagen etter….


Indisk mat…..før maraton, ikke alltid det lureste….dette er etter 8 dobesøk…

Og som årene gikk, kom jeg aldri nærmere enn de 3.04.19 i 2001. Men så fyller man jo 50 – og må gjøre noe for å vise at man ikke er 50 fysisk….Jeg ble 50 i  april 2015, faktisk rett før London maraton – og vendte tilbake til London for å løpe. Uten Prince Mild, men med viten om hva maratonfart egentlig er…
Og ut av ingenting, så løp jeg nesten under 3 timer….på 3.02.42! Etterpå var jeg litt usikker på hvordan jeg egentlig klarte det …..Kanskje var det bare en bra dag, kanskje hadde jeg disponert riktig og hatt fokus nok, eller var det bare ren flaks ?


London 2015. 50 år, røykfri og uten knebeskytter. TID :3.02.42

Det var allikevel ganske moro å få det til da, særlig med Knoll og Tott ( Alexander og Ole Arne) – med på turen. Kanskje det tilogmed var på grunn av de, jeg fikset det ?
Only God knows that…
Kanskje var det der borte i Londons gater at toget gikk for SUB 3 timer…
Men så kom Ole Arne opp med ideen – Manchester maraton i april 2016…Smart tenkte jeg, England er tydeligvis stedet jeg løper fort…Manchester er også flat og dermed lettløpt.

Men good old England i 2016 funka dårlig. Jeg husker ikke engang tiden min jeg – men det var lysår unna SUB 3 – og de siste 10-15 km ble det rusling på landsbygda i Manchester. Ganske vakkert, men lukta vondt. Masse hester og sånn greier…Jeg hadde noen samtaler med meg selv der gitt. Og skulle aldri mer løpe maraton..

I fjor skulle jeg endelig til New York for å løpe alle maratoners mor. Nev York har aldri liksom stått på listen min – men jeg ble altså «lurt» til  å slenge inn en søknad….Og plass fikk jeg selvsagt…
New York var ikke stedet for å løpe fort ble jeg fortalt. Til det sa man jo at New York er for tøff. Og nettopp derfor tenkte jeg at det skulle jeg gjøre noe med.

Vel, de som kjenner historien vet at den satsingen fikk seg en knekk, sånn ca etter 21 km . hvor jeg rett og slett måtte gå. Og Hadde ikke Janicke dukket opp etterhvert, så hadde jeg vel gått ennå….

Og etter det skulle jeg hvertfall aldri løpe maraton mer 🙂

det er 1 år siden – og nå skal jeg jaggu over igjen! Jeg har ikke blitt noe klokere siden i fjor, men starter allikevel i 3.00 feltet.
New York er ikke blitt flatere heller og jeg har ikke begynt å trene med smartness heller. Jeg er jo ikke der. Jeg vil jo bare løpe å ha det gøy liksom….Og gjøre ting på min måte!
Derfor har jeg de siste 3 månedene løpt mer mengde enn noensinne – og har en teori på det. Om den teorien har rot i virkeligheten vet jeg om 1 uke, på denne tiden faktisk….

Jeg har også lest at Eliud Kipchoge – han som nesten har vært UNDER 2 timer på maraton, omtrent ikke slipper opp i det hele tatt før maraton. Og før Berlin løp han 40 km 10 dager før løpet. Ergo løp jeg i dag 30 km, 7 dager før New York….
Igjen så er jeg ikke rakettforsker – men kan de beste, så kan vel jeg også ?

Så – hva som skjer neste søndag i New York vet jeg ikke. Jeg vet dog at jeg kommer til å være preget av stundens alvor under løpet. Kanskje tilogmed både redd og engstelig. Samtidig vet jeg også – at den dagen alle stjernene på himmelen er på min side, så er jeg en gudebenådet løper . Da kan jeg faktisk løpe fort….


Fra gårsdagens siste fartstest, 5 km Parkrun i Tøyenparken. Faktisk i 4.04 fart – som er laaangt under 3.00 skjema. 42 sånne og jeg er presidenten av New York…FOTO : Ole Brastad

 

2 tanker om “Maraton

  1. Sverre Mostue

    Du er god, sta , seig og utholdende. Jeg er imponert. Du har framtiden foran deg. Det er verre for meg som har den bak meg. Da jeg var 50 år hadde jeg ikke løpt en eneste maraton. 11.november reiser 36 personer til Athen, hvorav halvparten løper sammen med meg på min 50. og siste maraton. Vi håper at det ikke går med oss som med soldaten Pheidippides

    Svar
  2. Tim

    Takk Sverre. Du er uansett minst like sprek og holder det gående selv da. Ikke minst at du har løpt alle dine maraton ETTER fylte 50 🙂 Lykke til i Athen – det kommer til og bli kanonbra det

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *