Last man running

Jeg har løpt mye de siste 3 månedene.Egentlig mer enn før også – men bare mengde. Fart og sånn har jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Og har egentlig bare løpt akkurat slik som jeg har hatt lyst til. Da blir det ekstra spennende å løpe løp også. For jeg har jo ikke hatt peiling i det hele tatt på hvor jeg har stått sånn fartsmessig.
Tidligere i år har jeg også løpt ganske ”dårlig” på løp, særlig på 10 km. Ergo har jeg tenkt at nivået mitt nå ikke er bedre enn ca 40 min på mila.

Men så gjør jeg noen bakkeløp og kjenner jo at om ikke farten er der – så er i hvertfall stayer og arbeidsøkonomi der.  De greiene der skal man heller ikke kimse av !
Også er det nok slik at jeg fort løper meg i form gjennom å konkurrere – selv om det ikke gikk like bra i mai og juni. Sikkert fordi jeg da kjørte for MANGE løp – og hadde for lite mengde.

Derfor har jeg bevisst trent mye mengde, bare sånn for å teste ut mine egne teorier. For jeg er god på teorier…
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å løpe løp i det hele tatt i høst, men jeg tar som regel ting på sparket og ser hva som skjer. Det er liksom alltid sånn jeg gjør ting!
Også hadde det seg slik at det var noen gullsko for årets veteranløpere 2016, som skulle deles ut også – på vegne av Kondis.

Så da ble det Furumomila ene helgen og Hytteplanmila, helgen etter.  Furumomila hadde jeg faktisk ikke løpt siden 2009. Mye fordi det løpet stort sett kræsjet med Nøklevann Rundt.  Og Nøklevann er litt nærmere heimen.
Men jeg vet jo at Furumo er fint, at underlaget er bra, det er trivelig og massevis av løpere der også. Og Jeg liker også den type terrengløp, på fine stier med variasjon hele veien.

Jeg ladet ikke opp til Furumo – og løp full uke, med 20 km dagen før. For øvrig ganske slitsomme og tunge 20 km. Så ambisjonen på lørdagen var bare å dele ut gullskoen til Kristen Aaby – og å løpe en grei 10 km etterpå. Begge deler gikk greit det altså. Og Kristen Aaby er liksom ikke hvemsohelst i løpefaget.
Løpet gikk bedre enn jeg hadde trodd faktisk. Target var å være i nærheten av det jeg løp for 8 år siden.
Starten var seig den og jeg lå langt bak i køen opp første bakken. Men fra 2 km og inn hadde jeg bra flyt og løp ganske ok. Og de tunge beina fra dagen før var nesten borte gitt. Noe som også kan ha med å gjøre at jeg nok har et konkurranse instinkt langt der inne et sted.
Faktum er at den eneste som løp forbi meg fra 2 km og inn til mål – var Kristen Aaby!

Tiden ble 40.49 – 9 sekunder bedre enn for 8 år siden. Jeg vil si at det er godkjent jeg !


Gir alt mot mål…på Furumo løp jeg med første versjon av Adidas Takumi Sen. Ganske bra de også. FOTO : Siw Denné

Furumomila er et lett løp i den forstand at underlaget er så bra. Derfor var jeg ikke spesielt sliten etterpå. Og kunne løpe min ”vanlige” 3 mils søndagstur.  Med en liten catch : 3 x 1000 m i flytfart som avslutning.
Litt usikker på hvorfor jeg kom på det da, men erfaringen var udelt positiv den.

Lørdagen etter var det så Hytteplanmila. Heller ikke til den ladet jeg opp – og tenkte vel at jeg ville havne rundt 40 min der også. Beina var litt bedre enn for 1 uke siden, men 100 % var de ikke. Ikke var det viktig heller, løp med de beina jeg har liksom. Dog stilte jeg i splitter nye Adidas Takumi Sen da. Fordi jeg vet jeg elsker å løpe gateløp med den modellen. Punktum!
Det jeg var mest redd for på Hytteplan, var egentlig starten. Det er blitt veldig trangt der og for meg som er blitt gammel og alltid har vært starttreg – er det en utfordring. Og jeg er livredd for å falle faktisk!

Heldigvis gikk starten uten plett og lyte. Jeg hadde egentlig en perfekt start uten hindringer av noe slag.
Det å løpe 10 km fort – eller prøve å løpe fort, krever at du er ”på” – hele tiden. På en sånn distanse i en så rask løype kan du ikke sove underveis.
Jeg kjenner at det er krevende å hele tiden være sånn ”på” – men vet jo innerst inne at jeg fikser det ganske ok. Tross alt er det jo bare gøy…Og hva er det verste som kan skje liksom?

Ved 8 km…løper greit men ser jo at jeg ser litt preget ut…..FOTO : Hans Edgard Rakeie

Underveis tenker jeg på det å være ”på”, ikke hvile, se fremover å holde beina i gang. Det funker bra og jeg løper mer økonomisk og lettere enn før. Jeg mener fortsatt det er fordi jeg har så mange km i beina de siste 3 månedene, slik at jeg faktisk føler meg litt ovenpå!  Jeg faller ikke sammen heller og løper begge halvdelene sånn ca likt, hvis jeg dropper den dumme bakken på slutten. I den bakken er jeg ikke med uansett – selv om Cato skrek så mye at jeg skjerpet meg – litt.
Tiden blir 38.30 – det er egentlig bedre enn tenkt – og helt greit. Jeg løper saktere enn både i fjor og 2015, men i år har jeg ikke gjort noe somhelst for å komme 100% fit til start.  Dessuten er det jo bare min egen udødelighet jeg sloss mot …

Og etterpå delte jeg ut gullsko til Synøve Brox. Hun har 2 sånne nå – begge har jeg delt ut. En fantastisk bra løper og verdens hyggeligste. FOTO : KJell Vigestad / Kondis

Dagen etter løp jeg 30 km igjen – denne gangen med 4 x 1000 i flytfart på slutten. Det kommer til å bli en gjenganger føler jeg på meg. Beina responderer hvertfall bra på den fartsøkningen mot slutten – og de blir faktisk litt freshere!

Nå er det 10 dager til New York maraton. Jeg har start helt forrest i feltet og burde vel egentlig prøve å løpe det jeg kan. Nå blir det kanskje ikke sånn, for jeg er litt usikker på om maraton er noe som passer meg ….Men det skal løpes først osv. Jeg kommer heller ikke nå til å trappe ned – og planen er en ny 13 mils uke. Om det straffer seg eller ikke – vet jeg først neste søndag….Uansett så blir jeg ikke last man running 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *