Running up that hill

Tittelen over er fra Kate Bush sin nydelige sang fra den andre siden av 2000 tallet og passer veldig bra inn her faktisk. De første linjene går som følger :

It doesn’t hurt me
Do you wanna feel how it feels?
Do you wanna know, know that it doesn’t hurt me?
Do you wanna hear about the deal that I’m making?
You
It’s you and me
And if I only could
I’d make a deal with God
And I’d get him to swap our places
Be running up that road
Be running up that hill
Be running up that building
See if I only could, oh

Teksten er kanskje ikke helt akkurat som jeg tenker, når jeg løper opp bakkene da, men at det ikke smerter meg tenker jeg litt på. Forøvrig er jeg blodfan av Kate Bush – og hadde lett løpt opp bakkene for henne…

Jeg liker egentlig ikke bakker, hvertfall ikke på løp. På sykkel er bakker derimot det beste jeg vet. Der kan jeg liksom ikke få nok av de. Når jeg løper på trening så hater jeg alltid siste bakken hjem og innrømmer at jeg noen ganger sørger for å ha nok distanse inne , slik at jeg kan stoppe litt lenger ned i veien – og GÅ resten….Så lat er jeg liksom 🙂

Men noen bakkeløp har jeg da løpt opp gjennom årene. Og noen av de er sånn ca rett i nærheten også.
Oslos Bratteste er et sånt løp. Kort og bratt opp Wyllerløypa ( jeg vil ikke bruke ordet brutalt) – brutalt i mine ører lyder som noe som bare er vondt….Og det å løpe opp en bakke er da ikke så vondt, eller?


Mitt første Oslos Bratteste – i 2009.. Astrid Uhrenholdt Jacobsen tok meg på slutten gitt..Men bare fordi jeg tråkket over litt lenger ned i bakken….KUN derfor 🙂 

Jeg har løpt Oslos Bratteste 5 ganger før, tidene har ligget mellom 21.12 og 21.02 de siste 4 gangene. Så jeg er ganske jevn opp der.
Årets løp ble tatt på sparket, jeg meldte meg på samme uka og tenkte å ta det som en ren hardøkt. Det er greit å si det sånn – i tilfelle det går dårlig osv…

Det å bo i nabolaget til Wyller er noen ganger dumt. Og gjør sitt til at jeg ikke er veldig effektiv. Dermed kommer jeg ofte skjevt ut å må stresse for å rekke…
I år ble det nesten for seint gitt. Planen var å jogge opp, nice and easy – men etter å løpt nesten 3 km skjønte jeg at dette faktisk ikke gikk opp. Så jeg måtte sette meg på trikken fra Midtstuen og opp.
Som betydde at jeg måtte løpe NED først. De som har sett meg løpe ned skråninger vet at det ikke er veldig elegant – i hvertfall ikke når jeg har dårlig tid.
Jeg kom meg da ned og hadde 3 min til start….fikk skiftet og levert tøyet, før jeg stilte til start…

Å legge en plan hadde jeg ikke rukket, uansett så skal en jo bare komme seg opp liksom. Så hadde vel ikke tenkt mye uansett på det da! Starten gikk og jeg var nesten bakerst ut fra start. Hadde også glemt den  første kneika – som er smal og bratt. Så for ikke å stoppe helt opp brukte jeg yttersiden opp der. Litt mer gress, tuster og annet – men ikke stopp.
I motsetning til de andre så ønsker jeg å løpe mest mulig, så jeg går minimalt. Tilsynelatende funker det bra -for jeg tar hele tiden folk opp kneikene. Beina kjennes ok, men selvsagt svir det litt – og jeg løper litt «rart» når det blir flatt…


I nærheten av toppen…..gjør sånn akkurat passe vondt

Tidsmessig har jeg ikke peiling og tenker bare på å holde jevn fart opp. Og regnet med at formen var dårligere enn i fjor, så jeg jeg trodde ikke at jeg ville løpe raskere enn 21.02 fra i fjor.
Men jeg syns det gikk fairly ok, ble liksom ikke sånn dødstiv og holdt den jevne farten hele veien.
og når jeg vel ser den siste steile kneiken til mål, viser klokka at jeg faktisk er i nærheten av 2016 tiden. Og i mål er jeg faktisk ETT sekund foran 🙂 21.01 faktisk!
Litt surt å være 2 sek unna å se 20 tallet da, men det kommer jo et 2018 løp – så jeg får ta det da. Joggingen hjem etterpå var digg – på veldig ok bein. Tross alt hadde det vært en bra dag, running up that hill.

Neste bakkeløp – Skjennungstua Opp, var litt mer planlagt. Der var jeg tross alt meldt på minst 7 dager før. Selvom det bare var 3 dager etter Oslos Bratteste tenkte jeg at det ikke ville bety så mye. Å løpe oppover er ikke så belastende mener jeg da. Og denne dagen var jeg faktisk på plass 15 min før start! Jeg kan hvis jeg vil ….

Skjennungstua Opp er litt lenger og litt enklere. Den krever bare mer over tid og er i prinsipp opp hele veien. I wyller er det en nedoverbakke…
Jeg hadde ikke verdensmester bein, så det ble 5 min jogging før start. Og når starten gikk – stod jeg igjen gitt. Reaksjon vareheis og hvor var Tim når starten gikk?
Men jeg kom meg i gang da, sakte men sikkert. Kanskje var ikke hodet helt på plass denne kvelden, for jeg hadde ikke helt lyst til å starte opp motoren….Men våknet ganske brått når de fleste ganske raskt lå foran meg.

Minste motstandsvei ble da å løpe på teknikk og flyt. Det gjør mindre vondt og går bare litt saktere…Og fokuserte mest på å ta igjen så mange som mulig. Tid betyr sånn sett lite, skalpene er viktigere 🙂


Passering Ullevålseter. akkurat passe fokusert liksom 🙂 FOTO : Stian S.Møller

Og jobbet meg metodisk oppover mot stua. Været var nydelig og det ble ganske gøy egentlig. Jeg løp på 29.01 – litt dårligere enn i fjor, men sikret klasseseier for 2.året på rad åkke som.
I den grad det betyr noe da 🙂

Mye viktigere å få til en ok økt som endte i fantastisk høstsol på Skjennungstua!

Jeg rakk ikke «festen» der oppe, da jeg hadde en ny løpeavtale i Frognerparken 60 min senere….Så det var bare å snu å løpe ned igjen. Om mulig var høstkvelden enda finere ned igjen også.. Økten i Frognerparken etterpå viste at det hadde kostet litt å løpe opp /ned Skjennungstua…

So if I only could
Be running up that hill
With no problems
If I only could, I’d be running up that hill
If I only could, I’d be running up that hill

Jeg lurer litt på om jeg ikke hadde løpt både opp og ned for Kate Bush…..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *