Mitt Oslo maraton

Noen ganger er det ensomt å være en slags «sjef» ….særlig for noe så vanskelig som et maraton. Og attpåtil være den som er med på å designe løypa..
Jeg har opp gjennom årene løpt veldig mye rundt i Oslo, både på dagtid og nattestid. Helt klart triveligere på dagtid, men definitivt like bratt noen steder om natten.

Oslo er en fin by å løpe i, jeg elsker faktisk at det er så variert som det er i byen MIN. Det er liksom hele tiden noe å bryne seg på!
Og husker også tilbake til 80 – og 90 tallet hvor det også ble løpt ganske så bratt under Oslo maraton. Ikke at jeg direkte husker hver meter de gangene jeg løp – men jeg har noen bilder liggende som viser at det nok kostet.

I tankene mine har det uansett vært en liten drøm å få til et lignende veivalg igjen da. Samtidig som jeg har hatt lyst til å komme bort i fra det innestengte løpet med massevis av gjerder, hvor det løpes trangt og i kø. Ingen fortjener å løpe som kveg liksom !
Jeg har løpt gjennom årets løype mange ganger – og ingen av gangene tvilte jeg egentlig på det jeg sammen med politiet hadde fått til. Jeg likte variasjonen av opp og ned, samt at det er ganske mye å se på.

Å løpe lange løp er ofte en historie med innlagte opp – og nedturer. Noen perioder løper du lett og kanskje så lett at du liksom øker farten litt ekstra. Det koster som regel når de litt tyngre partiene kommer. Den fellen har jeg gått i 8 av 10 ganger på maraton – garantert.
En maraton kan ofte sammenlignes med livet også, hvis jeg skal være veldig filosofisk.
Selvsagt er det moro å løpe fort, men like selvsagt er det å komme seg gjennom prøvelsene, selv om det har vært både bratt og kjipt.
Det er jo seieren over deg selv som er hjertet i det å løpe! Punktum!

Og ganske sannsynlig hadde nok jeg også kjent litt på det opp St.Hanshaugen på runde 2. Jeg hadde nok ikke bannet så mye, men heller bitt tenna sammen og krabbet meg over toppen. Og latt beina løpe fritt nedover igjen. Det er jo belønningen 🙂

Dagen før løp jeg forresten sammen med Yuki Kawauchi ( han som vant maraton). Vi løp de siste 8 km , bla opp til St.Hanshaugen. Og jeg skjønner  hvorfor han løper under 2.20 hver gang…Han var dårlig på engelsk, sa stort sett «hai», men smilte uansett når jeg via tolken forklarte om løypa. Virker jo litt tullete at jeg med pers på 3.02 skal fortelle at det å disponere er viktig…..Så jeg skjønner at han smilte!
Uansett – han løp lett opp bakkene. Fordi han er bedre trent, men også fordi han nok utifra hva jeg så – ikke tenker problemer, men heller utfordringer. Jeg likte hans måte å gjøre løping på liksom. Uanstrengt med et godt positivt hjerte og selvsagt – sterke bein. Den løpeturen ble avsluttet med omtrent full spurt ned til Rådhusplassen på begge. Jeg måtte jo prøve meg….


Før løpeturen vår, jeg var nok litt spent på hvordan dette skulle gå…..

Selve løpsdagen ble en mektig dag. Mye jobbing selvsagt, men også vanvittig moro. Jeg trives merkelig nok med å være litt  i vinden, selv om jeg har gruet meg veldig til denne dagen. For mye kan gå galt.
Men når starten på maraton gikk og jeg satt i lederbilen, så var jeg ganske trygg. Jeg visste jo at alle som bidrar – hadde gjort sitt og at med solen oppe, kunne det bare gå bra.
Man ser mye fra lederbilen – mye jeg ikke skjønner noe av også . Bla det at folk rundt omkring er fantastisk lite velvillige overfor de med løpesko. Selv politiet gir enkelte blaffen i! Og tenker med meg selv – at den dagen jeg blir så gretten og vanskelig, da er det på tide å gå seg en laaaaaang tur i skogen.
Yuki prøvde seg på det han skulle han, men lå nok de små sekundene på feil side, som hele tiden akkumulerer seg litt. Been there, done that!
Men han løp jo et fremragende løp uansett da og jeg er ganske sikker på at han trivdes i Oslo sine gater!

Fra «kommandobilen». Jeg har det ganske bra der egentlig :). FOTO : BJørn Johannessen /KONDIS 

Jeg elsker å se på andre løpe, kan gjøre det lenge faktisk. Det finnes ikke noe som er så fascinerende som akkurat det. Løping er der og da – og du kan ikke skjule noe. For løping ER som livet det : lett for noen, variabelt for andre og egentlig ganske tøft for enda noen. Men alle kommer vi i mål liksom, på hver sin måte.
Alle ansiktene, alle bevegelsene forteller en historie som er gøy å få med seg.
Det er også ganske moro å se hvordan folk reagerer på å bli heiet på av en totalt «ukjent» dude som står og skriker….
På 10 km gjorde jeg det til hele feltet hadde passert, ved rundt 9 km. Og igjen så opplever jeg den totale mangelen på respekt fra forbipasserende….Vi mennesker er forskjellige, helt klart. Men fra mitt ståsted så vil jeg alltid ha respekt for de som har guts nok til å løpe, uansett!

Sånn sett koster det meg veldig lite å stå på samme sted i over 1 time å heie. Det er faktisk bærre lekkert!

Dagen etter løp jeg 30 km i marka. Det var en fin tur. Ganske mye stillere enn lørdagen og ganske nødvendig for å få hele arrangementet ut av verden..
Der bestemte jeg meg også for å løpe Bergen City maraton til våren…..De som er tilskuere der vil nok klart se en sliten mann opp de verste bakkene. Trøsten er at det alltid finnes en nedoverbakke etterpå!

OG – Oslo maraton 2018 – #jegermed


Lørdag kveld etter løpet. Humøret er på topp både på Bodil og meg . 2018, here we come 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *