løpe er å leve – og det å ikke rekke starten er ok !

Sist denne bloggen ble oppdatert satt jeg med brudd i ribbein og en kropp som var nokså sliten. Jeg hadde rett og slett kjørt for hardt, løpt for mye fjell, spist for lite og tryna i Zermatt. Og vurderte nesten å legge meg inn på hospitalet for de utbrukte løpere..Heldigvis valgte jeg en litt annen løsning – jeg valgte å løpe – mer!
De første ukene gikk det rolig, veldig rolig. Kroppen måtte liksom restartes en smule, jeg sov ganske mye og egentlig mer enn normalt og tenkte mest på bevegelse og ikke primært løping. Det å være ute var viktigst. Og hele prosessen gikk ut på å restarte en kropp som absolutt ikke hadde lyst til å bevege seg. Ganske slitsomt egentlig og medførte ganske mye tanker om hvordan det hele skulle være. Gikk på en liten mine på Rallarvegsløpet ( dag 1), hvor jeg snublet og traff ribbeinet som allerede var litt kjørt…Igjen fikk jeg samme reaksjon som i Zermatt, men faktisk litt verre….

I etterkant tolker jeg det som at kroppen fortsatt ikke var der den skulle liksom.

Men dagene går de – og jeg løp hver dag. Langt ja, men bare rolig. Mengde ble det primære, så jeg satte grensen ved 13 mil pr uke. Og sakte men sikkert reagerte kroppen litt bedre. Løpeturene var fortsatt rolige, men kroppen føltes bedre.
Redselen nå ble mer om jeg noensinne kunne løpe fort igjen….Haha…En gammel mann og hans litt nevrotiske tanker om at det å løpe «fort» var historie og at jeg var over the top..
Litt skremmende, men mest dumt – det viktige for meg er at jeg KAN løpe. Det er faktisk sånn. Også får resten bare bli bonus.


De siste 5 ukene med løping. legger jeg til de 4 ukene før dette også, så har jeg siden 10 juli løpt 1167 km. og kun hatt en dag uten løping. Siden det bare er rolig, så er det egentlig ganske greit å løpe mye.

Og jeg tenkte at jeg egentlig bare slår en strek over løpeplaner resten av året, kose meg med løping og ser hva som dukker opp i 2018. Jeg er fortsatt litt der – så derfor fortsetter jeg med å løpe mye, men bare rolig. Det fine med de lange rolige turene, er at det skjer noe i kroppen allikevel. Jeg føler meg bedre, mer utholdende og mer ivrig igjen. så gjennom det å løpe rolig har jeg fått en slags selvtillit tilbake – bortsett fra det å løpe fort da…

Sjansen til å løpe litt fort, kom da jeg ble minnet på at jeg skulle være fartsholder på Skiløpet 2.9. Jeg hadde faktisk glemt det…
Farten jeg skulle holde var 50 min – det virket som noe helt umulig og jeg var faktisk skeptisk…
Så med litt mixed feelings satte jeg meg i bilen på vei til Ski den dagen. Biltur til Ski er normalt ganske fort gjort, men denne dagen var alle veier til Ski av den trege sorten, type KØ….
og jo lenger jeg satt i bilen, jo mer vurderte jeg bare å snu…

Til slutt sendte jeg Janicke beskjed om at jeg ikke rakk det..Hennes svar var noe om at de hadde funnet en «reserve», men at jeg måtte komme allikvel…Hennes ord ble lov, så jeg kjørte ut dit. Jeg var i Ski 1507. Starten gikk 1500.
Jeg bestemte meg for å løpe uansett på vei ut dit – og skulle faktisk teste det å komme for sent til start. Noe som jeg har hatt mareritt om mange ganger!
2 timer i bil betydde at jeg måtte tisse også….hadde egentlig ikke tid, men måtte…Og har du dårlig tid, så må du ta de kjappe løsningene….Så jeg stilte meg inntil en busk på parkeringsplassen….

Da kom det en dame kjørende gitt, som mente noe om at DET DER ikke var særlig lekkert…Selvsagt var jeg enig i det og bare ristet litt oppgitt på skuldrene – men altså, hun tok meg ikke med buksene nede….Kun glidelåsen var nede 🙂

Jeg skiftet, tok på meg nye Adidas sko og løp til start. 1513 startet jeg ,med en såkalt flying start….5 km folket startet noen minutter før og jeg tok opp jakten. Litt rådvill om løypa måtte jeg skrike litt om veivalg i starten og ble pekt i riktig retning…Pulsen gikk fra hvilepuls til innbytterpuls på null komma niks og jeg var relativt stresset…Selvsagt løp jeg litt feil, selvsagt hadde også en løypevakt en kommentar om at jeg faktisk var for seint ute….
Jeg svarte vel noe om at – ja, det vet jeg faktisk, men hvor går løypa?

De tankene jeg hadde om at jeg ikke turte å løpe fort lenger, var helt borte – for nå var det bare om å gjøre å ta igjen noen. Det tok søren meg tid – først etter ca 3 km tok jeg igjen de bakerste.
Og tenkte at det å heie på de var lurt. Men de fleste som løper litt der bak – er litt i sin egen verden, så de fleste skvatt når jeg kom hoiende forbi….Så etterhvert sluttet jeg med det gitt.

Løpingen ble veldig hektisk, beina var over alt og jeg løp egentlig bare masete. Blir kanskje sånn når du med harahjerte og alene – skal prøve å ta igjen folk.
Det beste var allikevel at jeg hadde det moro der jeg bokstavelig talt jaget folk. Selvsagt ble det tungt etterhvert, jeg hadde jo ikke løpt «fort» siden Birkebeinerløpet i juni…Pluss at jeg hadde ganske mange mil i beina de siste ukene.
Så jeg var dyktig sliten da jeg etter en seig spurt i nedoverbakke valset i mål. Sliten de luxe ja, men veldig fornøyd med at jeg startet og fikk en ganske drøy gjennomkjøring.


Uten fartsholder flagg, men med en liten rakett i rumpa på Skiløpet. Jeg var ganske sliten her, men prøvde å pushe videre. FOTO : Frode Monsen/Sportsmanden.no  

Skal innrømme at jeg trodde jeg løp fortere enn tiden jeg faktisk fikk – jeg var ordentlig sliten liksom. Men etter å ha summet meg litt – så var 41.20 på egen klokke helt ok 🙂

Så i bilen på vei hjem – UTEN kø, var jeg happy. Det var godt å kjenne litt sagmugg igjen og at beina tålte belastningen. At det ikke går raskere enn 41.20 (ca), betydde sånn sett lite.
Og etter det løpet har jeg fortsatt i samme spor som før Ski – 13 mil i uka, alt rolig og med litt fartsøkning på slutten av de lange turene. Og pr nå – så fortsetter jeg nok med det. Kanskje stiller jeg på løp, kanskje ikke – det viktige er at jeg løper og at løpingen er bra for meg.

Kan jo være at min tilnærming til løping nå, med litt oppladning til et eller annet løp – kan slå positivt ut. Jeg har faktisk litt trua på det gitt. Men skal sørge for å rekke starten altså, for det er mye morsommere og sloss med andre enn å jage som en tulling der bak.!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *