Helt på stålet..

Jeg var sliten etter strabasene i fjellene rundt Chamonix, men hadde liksom ingen planer om å skippe Zermatt Ultra maraton av den grunn. Først og fremst var det lårene som var merkbart vonde og slitne.
Men det stoppet meg ikke fra å løpe, så 2 dager etter den lange fredagen løp jeg igjen. Og mandagen etter var jeg i fjellet med Marie,Lars, Runar og Bjørn. Dog måtte jeg ta den letteste veien ned, for lårene hylte av smerte når det ble bratt nedoverløping …Litt betenkt ble jeg jo, men det gjelder å tenke positivt….

Tirsdag dro jeg til Zermatt. Fra Chamonix til Zermatt tar det ca 4t med tog. Togturen gikk fort for jeg gledet meg til Zermatt. Zermatt er liksom blitt mitt feriested, hvor jeg trives enormt bra. Og selvsagt gledet jeg meg til løpet på lørdag. Jeg tenkte jo aldri at det ville bli noe problem liksom…Onsdag løp jeg også en del av løypa – nemlig stigningen som starter rett etter å ha  vært gjennom Zermatt sentrum. Det er en ganske hard stigning ( 7,5km med 8 % stigning i snitt). Jeg løp den «bare» 5 min bak persen på samme strekket.

Den løpeturen viser også hvor fort været skifter i fjellet, for været var fint når jeg dro ut, men det endte i tordenvær og griseregn oppe i fjellet…Heldigvis var jeg ganske nær en togstasjon når torden gikk over i regn..Men det var en bra tur – og beina kjentes veldig gode ut, bortsett fra at i en del små kneiker ble jeg raskt sliten…Kanskje burde jeg ha tatt de signalene..

Jeg løp en tur til, nemlig dagen før løpet, så fasit ble 5 løpeturer mellom Mont blanc 80 k og Zermatt Ultra. Det kjentes ikke ut som om jeg hadde overdrevet heller. Men det er noe helt annet å løpe rolig, max 15 km – ennå å løpe 45,6 km i en høyere fart!

Så – når jeg sitter på toget til start i St.Niklaus lørdag morgen, er jeg ganske overbevist om at jeg skal løpe fort..

På toget til start, med nye løpesko og alt er bare kos

Været så ut til å bli helt ok også – overskyet og 10-12 grader men det kom nok til å bli kaldere, jo nærmere toppen vi kom. Møtte Lars S og gjengen hans før start også.
I dag skulle jeg være offensiv – så jeg stilte meg helt foran i startfeltet. Foran meg lå altså 45,6 km, med ganske mange høydemetre…St.Niklaus ligger på 1116 moh, mens Gornergrat ( MÅL) ligger på 3089moh. Og stigningene starter på ordentlig først etter Zermatt sentrum ( 1616 moh).

Starten gikk nøyaktig 0838, litt usikker på hvorfor akkurat 0838 da, men hadde jo en ganske lang løpetur foran meg, til å tenke på det da!
Maraton og ultra startet samtidig også, så når starten gikk hadde jeg ikke helt oversikt over hvem som løp hva. Eliten startet litt før, så de aller beste var avgårde allerede.
Uansett – det ble en gruppe som tok ledelsen med engang. Jeg tipper vi var rundt 20 stk som lå i den gruppen.
Og jeg hadde ingen problemer med å henge med de. De første km er litt småkuperte, men det hele kjentes ok ut. Målet mitt ( wishful thinking?), var å løpe ned i nærheten av tiden fra 2015. Da løp jeg på 5.01.

De første 10 km gikk helt greit, vi tok igjen stafettløpere hele tiden, så jeg mistet litt oversiketn over hvor alle var. Lårene var der, men det var ikke noe hinder liksom. Første tegnet til litt problemer kom i de små kneikene som nå kom….Magen sa liksom fra til hodet i hver kneik nå – om at sorry Tim, men lageret ditt er nesten tomt og vi må rasjonere…Ergo ble kneikene etterhvert verre. Det var faktisk ingenting å hente på lageret! Rett før Zermatt kommer det noen ordentlige knekkere, som jeg glemmer hvert år gitt.
I år ble de ganske ille. Så ille at i den siste kneika før byen, måtte jeg GÅ…

Jeg passerer i Zematt ( 21 km ), på 1.50 – ca 6 min bak rekordåret 2015. Ikke veldig galt sånn i forhold til målsetning. Problemet var bare at jeg var dønn ferdig og seriøst sliten når jeg «løp» gjennom hovedgata i Zermatt. Og skjønte at den stigningen som nå kom – ville bli nokså kjip.
Det ble den gitt…For der jeg jogget lett og ledig opp onsdag, stabbet jeg meg nå oppover på en kropp som var forferdelig sliten…

Jeg smilte ikke like bra her dagen før…

Frank tok meg igjen etter 26 km . I Zermatt var han 5 min bak meg….Jeg ønsket han bare lykke til videre.

Hodet forsøkte hele tiden å få litt hjelp fra kroppen, men det var lite respons gitt. Og det begynte å gå opp for meg – at de 12 timene i Chamonix, nok satt i kroppen ennå. Det var rett og slett ingenting der.
Mellom Sunnegga og Riffelalp er det litt småteknisk og kupert. Jeg prøvde å holde en viss fart – men ble fraløpt av de fleste. Og holdt på å tryne på nøyaktig samme sted som i fjor…
Der gikk det bra med nød og neppe – men snaue 2 km senere ( 36-37’ish) var det på tide å snuble…
I en liten nedoverbakke gikk det galt gitt. Og med reaksjon som en vareheis, greide jeg aldri å ta meg for og vips, så fikk jeg albuen inn i ribbeina….Jeg har tatt ribbein ganske mange ganger og skjønte fort at DER gikk det galt. I tillegg var albuen helt grusomt vond…Kommer meg opp igjen og stabber videre på ustøe bein. i løpet av de neste 15 min, må jeg stoppe flere ganger.. Verden går trill rundt og albuen er grisevond..Nå passerer Lars meg også.

Mens jeg sitter der på siden og svimler, passerer mange. Flere lurer på om de skal tilkalle lege osv. jeg sier nei. Tilslutt kommer et tysk ektepar på tur gående. De stopper og gir meg vann og en sjokoladekaramell! Det vannet og den karamellen må ha inneholdt noe ulovlig….Eller så var det bare deres omsorg som var bra 🙂 for plutselig er svimmelheten borte og den generelle tilstanden bedre. Nå er det 9 km igjen til mål. Det å bryte er faktisk noe jeg aldri tenker på gitt – men fort går det ikke da. Fra Riffelalp ,39 km og opp til mål er det ca 800 høydemetre, det betyr at det å løpe er ganske vanskelig – for det er bratt liksom.

Men kroppen føles merkelig nok litt bedre og jeg får opp «farten» faktisk. Lars ser jeg hele tiden foran meg og har litt fokus på å ha kontroll på han. Jeg tror det hjelper gitt. Fra målgang maraton, er det 3,5 km opp til toppen – og det er ca 550 høydemetre. Skyene ligger tungt over toppen, men jeg merker lite til at det blir kaldere . Jeg ser bare Lars jeg 🙂
Og bestemmer meg for å gi det jeg ikke har igjen den siste biten opp. Når jeg ser hvor mange som ligger rett foran meg – så våkner konkurranseinstinktet også 🙂


Med ca 3,5 km igjen til mål…

På den siste km tar jeg igjen 21 stk – ja, jeg telte de! Lars var en av de – men han slet med strekk det siste stykket, så han teller ikke..
Jeg klarer å karre meg inn rett under 6 t i SNØVÆR!

Pulsen er skyhøy og jeg har hjertebank de luxe, så jeg tok nok ut det lille ekstra jeg ikke hadde opp på slutten. Jeg henter finishertrøyen og setter meg ned på gulvet inne på hotellet..Hver gang jeg prøver å reise meg – så skriker beina KRAMPE…Det tar 30 min før jeg kommer meg opp…

Vel nede på Riffelberg med medaljen rundt halsen. Jeg har fullført mitt 4. Zermatt Ultramaraton – og er fornøyd med det. 

Jeg løp bra til Zermatt, der hadde jeg 6.beste tid i klassen. Og fra Riffelalp til mål har jeg 8.beste tid i klassen. Så det er mellom 21 og 39 km jeg taper. Og det skjønner jeg jo, for det er DER jeg kunne ha løpt mye hvis kroppen hadde orket + fallet da…
Resten av dagen spiser jeg…

I ettertid så innser jeg at Chamonix hadde brutt ned mer enn jeg trodde. Ikke har jeg hvilt nok og heller ikke spist nok i mellom de løpene. Ergo har ikke kroppen nok energi – og jeg var nok i underskudd allerede før start. Da var det egentlig bare snakk om når kroppen ville si fra. Det gjorde den gitt!
Selvom jeg spiser det jeg får tak i lørdag ettermiddag / kveld, så våkner jeg søndag morgen fordi jeg er sulten… _ OG _ hadde jeg fullført Mont Blanc 80k, så hadde Zermatt ultramaraton vært rimelig dustete å gjøre…

Fortsatt er jeg sliten, ribbeinet er vondt – men heldigvis så har det bristet/brukket på et greit sted – så det plager meg ikke så veldig mye. En ting er sikkert , etter 8 konkurranser på 6 uker – så blir neste helg KONKURRANSEFRI, det garanterer jeg ( nesten )…

2 tanker om “Helt på stålet..

  1. Frank

    Meget god skrevet, Tim ! Du har nok drevet rovdrift med din kropp i de siste 6 ukene, så du får prøve å ta hensyn til at vi som er over 50 også trenger restitusjon 🙂 Du får ha god bedring og lad batteriene fram til Rallarvegsløpet 🙂

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *