Mont Blanc 80 km – the war with the lårs….

I passet mitt står det ingenting om at jeg er autorisert fjellgeit….Jeg burde muligens ha sett i passet før jeg meldte meg på Mont Blanc 80 km….Eller så burde jeg grisebanke han svensken som mente at det å løpe 80 km i Chamonix var en fantastisk ide…
At starten går 0400 på morningen er jo heller ikke akkurat et normalt starttidspunkt….Men heldigvis så var den samme svensken ( Vi kan kalle han «Claes») – så smart at han valgte det hotellet som lå nærmest start. Så nære at 3 verdensrekorder i lengde var nok til å stå på startstrek.
Det er helt feil å si at jeg hadde sovet nok de siste nettene, for hotellrommet var en badstue 24/7 + at vi dro veldig tidlig fra Norge.

Anyway, 0345 står vi nå der da : Synne, Jacob, Alistair, svensken og jeg. Jeg hadde helt nye fine staver som jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med og kåla litt med det. Ellers var hodet bare tomt og trøtt…Det var mørkt, men ok temperatur – så alt lå til rette for en bra dag ( om enn litt lang). På forhånd tenkte jeg 16 – 18 timer….I ettertid vil jeg bare si : hva tenkte jeg egentlig på når jeg så for meg 16 timer ?

Løypa skulle være 82 km og 6000 høydemetre..Og som den matematikeren jeg er, la jeg bare sammen tidl tider på maraton her nede – and then added some…


Før start : Alistair, svensken, meg, Synne og Jacob – en bra gjeng 🙂

sånn ca 30 sek før 0400 ljomet «Hells Bells» med AC/DC over høytaleren og vips var vi i gang.
De første 2 km gikk på asfalt gjennom hovedgata i Chamonix + noen sidegater for å komme til stien. Svensken tassade frem i feltet, jeg fulgte han som en skygge…Han løp lett og jeg husker var litt imponert over hvordan de tynne beina hoppet seg fremover. Så takket være han kom vi sånn rimelig bra fremme i køen når stien begynte. Det var mørkt og bare  å begynne gåingen.
Å løpe var mulig da, med en ganske stor risiko for å treffe galt – og vips så lå du i steinrøysa nedenfor.

Jeg var faktisk deprimert opp her. jeg likte ikke stien, jeg syns det var skummelt og hadde en lang prat med meg selv om hvorfor i all verden var jeg HER…Og tenkte at hvorfor gjøre noe jeg egentlig ikke vil ?
Det var ca 9 km opp til første topp ( Brevent), som lå på 2454 moh. Svensken lå bak meg og jeg var ivrig på å prate for liksom å fortrenge min egen usikkerhet…Det var nesten så jeg ikke fikk med meg at lyset ble slått og Mont Blanc dukket opp på andre siden. Det var ganske fint faktisk 🙂 Etterhvert kom vi opp på eggen som skulle løpes litt bort og opp mot Brevent. Nå var det lyst og helt ok å  løpe.

og vips sa var de kjipe tankene borte. Egentlig tror jeg det var en kombinasjon av trøtthet, mørket og litt sånn angst. Men når lyset kom ble alt så mye bedre.
Vel på toppen var det en ganske bratt grusvei ned til første matstopp. Alle spratt forbi meg ned her, for jeg hadde jo ikke akkurat løpt mye i sånne bratte nedover greier. Så lårene fikk juling med engang de. Og å løpe med DE lårene ble ganske interessant….De første 10,5 km gikk på 2t og 26 min….


På toppen av den første bakken, sola har kommet opp og svensken måtte tisse 🙂

Svensken stakk fra meg også, så nå var jeg på egenhånd. Det kjentes ok, det var bare disse lårene da…Og å bruke staver viste seg å være ganske bra, I motbakkene var de veldig fine å bruke aktivt – og jeg fikk hengt litt på de for hvert tak. Fra Brevent til Tete Aux Vents ( 22,5 km) – var det helt ok å hete Tim. Folk løp som regel forbi meg fordi jeg er dårlig på sti nedover, jeg brydde meg ganske lite om det egentlig. For på denne type løp vet jeg at det eneste jeg kan vinne på – er å være tålmodig, finne min fart og bare akseptere at folk tar meg nedover.

Fra Tete Aux Vents og ned til Buet ( 28,5 km), var det ganske teknisk..her fikk lårene virkelig juling og jeg hadde det ganske vondt ned der…Og det gikk sakte, for jeg bremset jo hele veien ned…Det eneste positive jeg fikk med meg, var en fjellbukk – som flere menn faktisk stoppet og tok bilder av! Og jeg skriver menn – fordi de damene som passerte meg hadde ikke planer om å stoppe å se på attraksjonene liksom..

men jeg kom ned til Buet da, med helsa i behold – bortsett fra lårene som nå var helt dustete. Av en merkelig grunn tenkte jeg veldig på lårene til Jan Åge Fjørtoft da. De var store som hus, og må jo ha vært tunge, jeg hadde de låra nå! Så var det ca 2 km med løping sånn ca flatt, interessant det også, for beina klarer ikke å løpe ordentlig for låra var bare i veien.
På neste matstopp møtte jeg Alistair. Alistair var en kul type som svensken kjente. Og vi fant tonen bra og bestemte oss for å holde litt sammen.

Så neste stigning gikk bra – og sammen pratet vi oss oppover og forbi ganske mange. Det ble veldig mye «excuse me» opp den bakken gitt. Vi løp sammen ned fra neste topp også , den var lett og lite teknisk. Ved 38,2 km Le Molard, så jeg for første gangen Emosson – en demning vi skulle over på sveitsisk side. Alistair snakket om at den var ganske exposed for sol og at folk hadde kollapset der i fjor.
Demningen lå veldig nære, det så sånn ut – men å komme seg OPP dit – var alt annet enn en søndagstur…Vi snakker her 5,1 km og 769 høydemetre…Og stien – vel den gikk rett opp skråningen! Jeg tok mange opp her, selvom jeg også slet bra i varmen…Jeg drakk med begge hender og holdt det gående.
Det jeg husker best opp her var lidelsen i øynene til de jeg passerte. De så ut som zoombier, som alle sammen egentlig nok bare ville hjem til den trygge sofaen…Noen lå halvveis på stien og bare så apatisk rett frem. Lett intelligente meg presterte å spørre flere om de syns det var hardt…

Med kanskje 1500 meter opp til demningen tar jeg igjen en gruppe. Han bakerst sliter big time og griner HØYT, mens de andre trøster han…Jeg tenker at her bør jeg bare komme meg forbi før han tilter fullstendig og evnt faller bakover…Da hadde JEG også fått en ganske vond tur ned skråningen..
Belønningen – hvis man kan bruke et sånt ord, var å komme opp ved siden av demningen. Det var et gigantisk vannreservoar, blått vann og litt sånn hysterisk vakkert. Jeg var rimelig kjørt av den siste stigningen og gledet meg til matstasjonen på andre siden av demningen…


Vannet ved demningen. jeg kunne fint ha sittet der og bare glodd – lenge !

Klokken viste at jeg var i tidsnød….Så det gikk mange tanker i hodet mitt mens jeg fylte flasker og drikkesekk..Snakket sågar med en kar om det, men vi ble enige om å prøve…
Selvsagt var denne nedstgningen teknisk….Litt for teknisk! Så han duden forsvant fort foran meg…
Så ser jeg et helikopter fly bort fra området med en kar og tenker litt..Lårene mine var helt knust, så jeg hadde ingenting å bremse med ned der, de var bare ekstremt vonde – men det var det eneste stedet jeg hadde vondt. Ellers var kroppen og hodet helt fint…Men – klart, det koster ganske mye å bevege seg med lår som er totalt ødelagt..Så det går veldig smått…
Da hører jeg et ordentlig hyl – av den typen du egentlig ikke vil høre…Og dumper rett inn i en ulykke hvor han karen jeg snakket med, var han som skrek…
Han hadde snublet ordentlig og beinet hadde definitivt ikke en bra vinkel….

her stod det faktisk medisinsk personell, så dette var nok et ulykkespunkt…..Han duden fortsatte å skrike og det hele ble litt kaotisk. Vi som kom nedover, fikk beskjed om å vente…
Attpåtil holdt de på å miste han ned skråningen også…
Det var her mitt løp stoppet. Jeg hadde 30 min på meg til neste tidssjekk og skjønte at jeg måtte ta sjanser for å rekke det..
Med mine lår hadde det blitt risiko de luxe. Og jeg hadde ingen planer om å utfordre skjebnen der gitt. Så jeg gikk OPP igjen til Emosson, meldte meg brutt og satte meg i brytebussen…
Jeg fikk altså 46 km på 12 timer…..

I bilen nedover var jeg helt happy med avgjørelsen min. Jeg hadde gjort noe jeg aldri før hadde gjort og beveget meg i terreng som hadde fått meg til å pisse på meg for noen år siden…Jeg kom meg opp 4 fjell og ned 3,5 av de. Og det var «bare» 2 fjell igjen.
Selvsagt hadde det vært gildt og gjort det samme som Claes ( svensken), Synne og Jacob – nemlig å fullføre, som de også skal ha MYE skryt for. For dette løpet er ikke for kyllinger !
Men – jeg hadde definitivt utsatt meg for ganske mye HVIS jeg hadde kommet videre, for lårene kom ikke til å bli bedre…
Og psykisk var jeg helt «fin» bortsett fra de første km i mørten…
Jeg løp med SKIGO compress tights, GORE teknisk trøye, SALOMON Sense Ultra sko, SALOMON skin pro sekk og Zensah Leggings.  Utstyret var innertier, rett og slett !


DNF – men like glad. Det er helt ok å kjenne sin egen begrensning og ta en rett avgjørelse !

Det skal sies at litt sånn revansjelysten, prøvde jeg å få plass på maratonen som gikk i går…Ikke sikkert det hadde vært noen høidare heller, lår messig…For lårene er fortsatt vonde 🙂
Uansett – jeg har bestemt meg for å gjøre et forsøk til neste år – og da SKAL jeg ha løpt endel i bratte terreng nedoverbakker…For lårene mine skal ikke vinne en gang til…
Neste løp – i Zermatt lørdag, er heldigvis bare oppover – og ned igjen går det tog….

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *