På Hamar i sola

Jeg digger å løpe, det vet alle liksom.
Og jeg digger å konkurrere, det er litt mer utrolig – for når jeg står på start, så har jeg både gåsehud og et ganske høyt stressnivå i kroppen. Litt sånn som at hva i huleste gjør jeg egentlig HER! Jeg burde vært hjemme under dynen og med bamsen min for der er det trygt!

Men etter å ha vært på sykkelveien noen uker, så blir det jo helt tilt – når jeg kan løpe igjen. Og helst vil jeg løpe fra morgen til kveld. Men det kan jeg jo heldigvis ikke – for da hadde hamstringen virkelig sagt fra, tror jeg 🙂
Jeg har løpt hver dag denne uka. Gøteborgsvarvet satt i lenger enn løp normalt gjør, helt sikkert fordi jeg har løpt mindre i ukene før, slik at belastningen ble hardere på varvet. Derfor har løpingen vært ganske tung de siste 5 dagene. Selv 10 km i går UTEN smerte i hamstring var sånn halvseigt og dødt..
Beina var bare råtne….

Nå vet jeg at det er sånn noen ganger da, så jeg bare gjør det jeg planlegger og vet at det løsner – til slutt.
Derfor satte jeg meg i Volvo’n sånn ca kl 1034, med retning Hamar – og Hamarløpet. Alt var som det burde : sol, motorvei og rask bil…Fant frem gjorde jeg også, tilogmed i tide 🙂
Evigunge Eiksund ( Ole Arne) -skulle også løpe, så etter å ha hentet startnummeret skulle vi varme opp.
Jeg valgte å løpe Hamarløpet fordi det er en flat løype – og fordi løpet står for mye av det jeg ivrer for : fokus på folkehelse og aktivitetsglede.
At løypa er flat skulle ikke hjelpe så mye, for oppvarmingen viste at beina ikke var det dritt bedre enn i går…Kunne like gjerne ha løpt i tresko, hadde ikke merket forskjell uansett.  Varmt var det også. Men jeg trodde ikke at det skulle plage meg da…
Noen ganger er jeg mer blåøyd enn brunøyd..


Før start og før de superraske skoa er på. Bildet lyver ikke – det var ekte idyll! Og unge Eiksund sin fete Austin Healy, skjemmer heller ikke bildet:)

Heldigvis hjalp det litt å få på seg racingskoa da, så jogget jeg i hvertfall lettere til start med Ole Arne. Skibladnerbrygga var full av løpere og stranda enda fullere, som vanlig mye bra folk på løp, både kjente og ukjente. Det er litt av det fine med å være en sånn bitte liten «kjendis» i KONDIS miljøet.
kl 1300 skulle starten gå, jeg hadde de vanlige «riene» og var spent…Starten gikk når den skulle og jeg kom greit i gang da. Men kjente med en gang at det perfekte steget var laaaaangt unna. Der jeg helst vil løpe teknisk og lekent med lette bein var jeg klart ikke. Jeg løper absolutt ikke bra når jeg må bruke kraft. Steget sitter ikke og jeg må jobbe…Der er jeg dårlig gitt. Sikkert fordi jeg liker mer å leke enn å jobbe.

Vi løp i nærheten av stranda med blanding av fin grus og asfalt. Og jeg fant et slags tempo. Klokka viste fort at jeg nok ikke kom til å løpe under 40 min – hashtagg skuffa…Det skyldtes IKKE løypa, for den var bare nydelig.Problemet var beina OG varmen. For det veldig varmt gitt og jeg kjente det ganske godt…Halvveis så jeg unge Eiksund og heiet på han. Han ser alltid like rolig ut og tenkte at jeg kanskje burde ha mer av hans ro under huden:)
På veien tilbake heiet jeg på mange som løp motsatt retning. jeg digger å heie på andre, samtidig som det får mine egne tanker over på noe annet.
For klokka lyver ikke…

Jeg klarte aldri å øke farten gitt og etter 8 km kom dustebakke de luxe, opp til Domkirkeodden ( tror jeg,..). Ikke at den var så bratt, mere det at jeg ga faen og løp som en dust opp den. Det straffer serru. og ble dønn potte stiv i varmen. Så de siste 2 km som var lette, hvor jeg skulle sette inn støtet og berge SUB40( jeg håper jo alltid) – gikk rett vest.
På slutten langs stranda ble jeg liggende å sloss litt med en jypling på typ 15 år. han var minst like sliten som meg, så jeg tok han lett igjen da. Men på de siste metrene før mål, kom sniken faen meg tilbake – og slo meg ! Haha
Kona til Ole Arne stod rett før mål og heiet. Etterpå kommenterte hun tørt at jeg så litt sliten ut….


Noen ganger er det greit å ha en benk rett etter mål. det burde faktisk være påkrevet! Jeg satte meg ned med engang gitt. Og fikk besøk av KONDIS sin utsendte – Rolf Bakken. Begge 2 passe slitne, men ingen skal ta oss på humøret 🙂
FOTO : Pål-Erik Langøigjelten

De nakne tall sier 40.24. 20.03 første 5 – og 20.21 siste 5.
At det ble over 40 min spiller liten rolle. jeg hadde tunge bein + at det nok var i varmeste laget, selv for meg som liker varme. Solbrent ble jeg også !
Og når jeg ser tidene til en del av de som løper løp like ofte som meg – så er avstanden sånn ca det samme.
Det beste er uansett at hamstring forholdt seg veldig passiv og ingen smerte. Det å løpe uten smerte, er i seg selv det viktigste.Det er søren ikke mange løpeturer de siste 6 månedene det har skjedd.

Jeg gjør ingenting for å få bedre bein nå – og kjører hardt 1 uke til. Så ikke se bort i fra at jeg stiller med startnr noen ganger i neste uke heller….Det kan fort skje. Men det viktigste skjer om 14 dager på Birkebeinerløpet. Det er der beina SKAL være gode…..

Og btw – Hamarløpet anbefales, du kan få bra tider der + at løpet er et hyggelig og bra arrangement!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *