Om fisking, kameler og Sentrumsløpet

Løpekarrieren var på vei rett i dass. Jeg vurderte å brenne alt løpetøyet og legge ut absolutt alle løpeskoene mine til salgs på finn.no. Og merk  – ingen av mine sko har null drop ..
Og tenkte jeg skulle skrive mine memoarer om løping – før jeg gikk og kjøpte meg fiskestang og fiskekort. Også kunne jeg bare heller rusle langt pokker i vold inn i skogen, finne meg et vann, røyke cigg og fiske abbor. Med andre ord et ganske sorgløst liv,langt fra løpingens jag, kjas og mas..

Og jo mer jeg tenkte på det, jo nærmere var jeg å gjøre det – eller ?

Så kom jeg til å tenke på sist gang jeg faktisk fisket…Det var på andre siden av 2ooo tallet, det var i Trøndelag, jeg stod langt pokker i vold inne på fjellet og skulle fiske ørret…Jeg røyka faktisk cigg og var dresset opp i rød Adidas joggedress. Timebetalingen var sinnsykt lav – og jeg fikk bare betalt i myggstikk ( og ganske mange cigg der jeg stod dønn alene midt på natta) . Det skulle være idyll, men endte med verdensrekord i myggstikk og nada fisk..


I joggedressen klar til fisking, litt usikker på om dette er nieser eller nevø – det er jo en hel evighet siden 🙂

Og vips våknet jeg og skrinla planen om fisking for alltid..

Mye bedre å sykle litt, enten på spinning sykkel eller racer ute – og så stå opp fra de døde og løpe Sentrumsløpet, citius, altius, fortius – enn noen gang før. I utgangspunktet en genial plan med en vakker avslutning. Men som en del andre ting i livet ( ref fiskingen), så blir det jo ikke alltid slik at eventyret ender med suksess. Uansett så gjelder det å ha trua da . Kommer langt med det serru, tro kan flytte fjell osv.

Kort fortalt så har jeg løpt omtrent ingenting siden 17 april, faktisk bare 12 km. Jeg har hatt vondt overalt i venstre ben og lært meg navn på muskler jeg aldri har hørt om før. Samtidig var jeg påmeldt Sentrumsløpet….Egentlig en dårlig kombinasjon, men jeg har løpt Sentrumsløpet sånn ca 28 ganger før og gamle menn er jo vanedyr. Så jeg skulle selvsagt stille jeg….
Men måtte selvsagt gjøre en liten løpetest 2 dager før da – jeg er jo litt ”seriøs” da !
Testen gikk sånn passe, smerten var mindre, men det gjorde fortsatt litt vondt når jeg gjorde selve løpesteget..Men på en skala fra 2 til 42, hvor 73  er verst, endte jeg opp på 12. Og tallet er jo et greit tall, så da bestemte støtteapparatet ( MEG) at jeg skulle løpe lørdag!

Klok som jeg er, lot jeg være å teste beina mer før lørdag.
Som vanlig er jeg uhyre lite konsentert i gjerningsøyeblikket og måtte løpe for å rekke T-banen til byen lørdag ettermiddag. Og på de 5 minuttene jeg løp for å rekke banen – hadde jeg faktisk smerter et annet sted på samme ben…
Lettere frustrert dumpet jeg inn på banen og ble møtt av Norges største Leeds supporter – Alexander. Han er vanligvis en ganske grei og morsom kar, så også i dag – ergo glemte jeg litt den nye smerten og vi lo oss helt ned til Nationaltheatret stasjon.

Vi var i byen snaue timen før start, fant også Ole Arne og varmet opp litt. Jeg tenkte jeg skulle varme opp lenger enn normalt siden beina ikke akkurat var i løpeslag ( de hadde jo bare syklet ).


Gutteklubben Tåsen øl og bandy etter endt løp. Denne gangen var han ytterst på venstre flanke best..

Den nye smerten var der fortsatt…Men med de nye lykkesokkene på, var det jo bare å dra til – og se hva som skjer.
Jeg stilte meg nesten forrerst, hadde Nike sko på beina og var mindre nervøs enn normalt. Sikkert fordi jeg visste at dette i utgangspunktet kunne gå rett til skogs.
For 14 dager siden hadde jeg en plan om lave 37, nå var planen egentlig bare å overleve opp til slottet. Jeg startet i 4.02 fart og det var helt greit egentlig. Fort skulle det vise seg at det IKKE var beina som skulle skape problemer…Nix – det var magen faktisk som ødela alt. Magen var full av psykisk stress, mental ubalanse og masse vissvass om løpingen og dets irrganger. Ja, jeg overdriver nå altså, men når du er på randen til å kjøpe fiskestang – da har du mentale problemer…

Det var som jeg hadde svelget en hel Kamel, som la seg på tvers øverst i magen og absolutt ikke ville flytte seg. Beina var fine som faen de, men magen gjorde at det å løpe ordentlig ”fort” ble vanskelig. Så istedenfor å løpe fokusert, ble jeg litt ukonsentrert pga kamelen i magen og tenkte på mye annet rart der jeg løp. Blant annet løype til Oslo maraton.
Uansett da, så hadde jeg såpass fokus at jeg hadde en slags kontroll på SUB40. SUB40 er viktig serru – særlig for en voksen kar i min alder. Alt er greit så lenge man klarer SUB40….Jeg løp på 39.54..
Langt unna lave 37, men allikevel lysår under SUB40. Og tenkte for meg selv at jeg stilte opp, løp og leverte.
Også hadde jeg regnstykket klart : SUB40-Kamel = lave 37…


Sånn smiler man når SUB40 er i box 🙂

Og på banen hjem var ikke Alexander like lystig, mest fordi hans super Leeds ikke helt gjorde som ønsket + at beina hans akkurat den dagen var litt eldre mine. Men som jeg sa til han : ”se fremover SUB 40 er fortsatt mulig selv når du blir like gammel som meg ”

Og fisking har jeg ikke tenkt på et eneste sekund etterpå. Lenge leve løpingen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *