SuperTIM

Sitter og ser ut av vinduet – det snør. Også i februar a ! Og jeg merker at det gjør meg irritert. Hvorfor skal denne snøen liksom ødelegge for meg som vil løpe ? OgsÃ¥ i februar a!
Vel – det er massevis av ting jeg KUNNE ha irritert meg over egentlig – men snø¸en er altså det eneste akkurat nå.
Nå har jo vinteren i Oslo vært ganske skral og jeg trodde jo at nå slapp vi vinter her i byen, men livet blir ikke alltid som planlagt..

Men – hvis snøen er det verste jeg kan klage over, sÃ¥ tenker jeg at livet nok ikke er sÃ¥ verst. Jeg kunne ha klaget over bÃ¥de kjerring og unger( som jeg ikke har), all dritt pÃ¥ jobben og de helvetes regningene som hele tiden ramler ned i postkassa  – men behøver ikke det gitt…
Og altså – jeg har ikke så mye å klage over.
Er jeg kommet så langt i livet at all erfaring tilsier at livet – er en slags hinderløype med uforutsette hindringer i en salig blanding?

Kan godt være det gitt. Lenge syns jeg hindringene bare ble større og verre. Noe som gjorde at meningen med livet, for min del – en stund var svart som natta – og at alle tankene jeg hadde bar preg av det mørket.
Heldigvis har det allikevel vært et lys ( et lite et) – som har brent der inne i denne 75 kg’s kroppen, type maskulin mann. Og det lyset er faktisk evigvarende. Legg til litt naiv tro på at hindringen jeg just opplevde, var den siste – så har tingene og livet humpet seg fremover.

På mange måter er jeg kanskje så treg at jeg ikke alltid oppdager greiene før det er for sent. På den måten kan jeg jo lite annet gjøre enn å å konstatere hva som har skjedd – og rulle videre. Eller løpe.
Jeg opplevde lenge verden som urettferdig. Hvorfor skulle alt skje MEG liksom ? Hvorfor skulle jeg nærmest være som en svamp, som hele tiden ble sugd opp i masse unødvendig bryderi.

I dag kan jeg vel litt sånn tørt si at , det blir som regel det man tenker…Så tenker man natta, så blir det fort natta..Simple as that!
Jeg har nok vært der flere ganger.Livet er en serie med hendelser – de fleste tilfeldige, men ikke alle. Jeg tror at jeg nok hadde tenkt litt annerledes, hadde jeg kunne gå tilbake til fortiden. Kanskje jeg hadde tatt den høyresvingen da – som jeg i ettertid skjønner jeg  burde ha  gjort…Det fine er at det får jeg aldri svar på- og rent filosofisk er det like bra egentlig.

Men så lenge jeg har hatt det lille lyset der inne i den 75 kg’s maskuline kroppen jeg er en del av, så har jeg kommet meg over hindringene. Ikke alltid like elegant, ei heller alltid like ordentlig – og noen ganger på et bananskall – men det har funka!

Noen ganger kan jeg kun skylde på meg selv – andre ganger er det bare skjebne liksom.
Samtidig så gjelder det å leve greiene helt ut. Ikke bare ved første og beste mulighet – snu helt om å gjøre noe helt annet – men faktisk tørre å stå i gjørma, mens du prøver å overleve.
Mitt liv er basert på erfaringer. Jeg blir aldri en Einstein som kan vise til fantastiske papirer på både høy utdannelse, store prestasjoner og andre bragder.

Ikke tror jeg nødvendigvis jeg hadde hat det bedre heller, det hadde sikkert vært nok av utfordringer på den måten også!

Men mine erfaringer har tatt meg hit jeg er i dag ( mens jeg fortsatt ser ut og konstaterer at det snør enda ….)
Og med handa midt på løpehjertet, kan jeg si at jeg er en happy  dude – på tross av alt( bortsett fra snøen da ):
Mine erfaringer har gjort meg trygg på at jeg kan gjøre det som er riktig for meg. Jeg er bra nok og  kan overleve i en verden som stadig blir mer spinnvill.
Jeg kommer helt sikkert til å gå meg bort igjen, men vet at så lenge jeg har det lille lyset inne i min 75 kg’s maskuline kropp – så går det faktisk ganske ok!

Og – og her kommer poenget- for jeg må jo dra løping inn i dette, jeg er jo tross alt en løper !
Løpingen i dag er basert på det lille lyset – som faktisk nå tar ganske stor plass inne i den kroppen du vet…
Løpingen blir eventyret som aldri tar slutt. Og løpingen er gøyere fordi jeg gjør det med hjertet og ikke noe annet. Og så lenge jeg kan ha det sånn, står jeg fritt til å gjøre hva jeg vil med løpingen min.
Ikke må jeg trene etter noe program – livet er ikke tvang liksom. Jeg løper det jeg føler for og tar tiden til hjelp…

eidfjord
Life – and how to live it!

Litt besynderlig kanskje, all den tid løping handler om å bruke minst mulig tid ( for noen )…
I dag er jeg som en liten oppdagelses søkende fuglehund, hver gang jeg løper : hva kan jeg se i dag som jeg ikke så i går? Hva kan jeg føle i dag som jeg ikke følte i går ?
Og hele verden er lekeplassen faktisk ! det er jo det beste – for verden er STOR – med masse å se.

Så litt senere i dag, driter jeg i snøen – tar på meg de kule løpeskoene mine og har faktisk ROSA sokker på i dag også – og løper av gårde med et smil. Ikke bryr jeg meg om luft kvaliteten, at det er glatt og at kanskje beina til fuglehunden var bedre i går heller.
For jeg er TIM – 100 % SUPERTIM og den eneste superhelten jeg trenger i mitt eget liv. Og ryker lårhalsen – vel – så er det bare skjebne…..
dovendyret_sid_i_is_131773a-1999957-12-1457005411108

Sid – my kind of guy 🙂

2 tanker om “SuperTIM

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *