En hund etter løping

Jeg sÃ¥ et klipp pÃ¥ Youtube for noen dager siden, den handlet om ørna som vokste opp med kyllingene og dermed aldri ble den ørna, som stolt fløy oppe pÃ¥ himmelen, majestetisk og med en ro mange kan misunne. I stedenfor ble han rotende rundt pÃ¥ marka og agere kylling…Det var mange ord og fraser i den videoen, men den tok meg litt…

Ikke at jeg noensinne kommer til Ã¥ bli en ørn altsÃ¥ – jeg er for det første redd for høyder og heller ikke et rovdyr.
Meningen med det som blir sagt går på å ikke være kyllingen som poker rundt i jorda, men tørre å være ørna.

Kanskje er jeg sentimental og litt brent, men jeg er uansett halvveis i livet – uten veldig mye Ã¥ fare med. Bortsett fra en skopark jeg vet minst en person vil ha :). Jeg sier jo ikke at jeg MÃ… oppnÃ¥ sÃ¥ veldig mye da – men kanskje jeg vil oppnÃ¥ noe annet. Men jeg kjenner meg igjen i den kylling greia altsÃ¥. Og har vært alt for mye kylling pÃ¥ den mÃ¥ten at jeg har poka rundt i jorda pÃ¥ leting etter noe og dermed ødelagt noe annet. Det er i hvertfall min tolkning av saka.

Jeg syns livet er komplisert og jeg skjønner ikke alt som foregÃ¥r i livet. jeg kan velge Ã¥ bare poke rundt i jorda fortsatt og finne en slags mening med det – eller jeg kan gjøre noe annet. Heldigvis er det mitt valg og langtifra sÃ¥ alvorlig at det er farlig liksom, men jo mer jeg tenker pÃ¥ det – sÃ¥ tenker jeg at det er pÃ¥ tide Ã¥ være meg  – og ikke en «kylling».
«Fortune favours the bold» er et uttrykk som blir brukt – den liker jeg og den kan jeg nok prøve Ã¥ følge pÃ¥ min mÃ¥te.

Og igjen er vi tilbake til løpingen. Der er jeg den som tør. Jeg bryr meg lite om hvordan andre gjør sine greier der og jeg stoler pÃ¥ det jeg selv driver med. Det er veldig mye fordi jeg stoler pÃ¥ meg selv i den delen av livet. Løpingen er ukomplisert faktisk – og kan gjøres veldig enkelt. Prestasjon er ikke noe annet enn bekreftelse for meg selv , pÃ¥ at mine ideer funker – for meg.
Pr skrivende stund er jeg mer tilfreds med løping, enn noensinne. For på grunn av alt som har skjedd så har jeg skjønt hvor viktig løping er.

Skal det fortsatt være sånn, så må jeg tenke litt filosofisk om det. Passe på det, kjæle med det og bruke løpingen som den er tenkt fra grunnen av.
Løping er bevegelse, løping er instinkt basert på følelser. Det er hele tiden mitt instinkt som forteller meg hvordan jeg skal løpe.
Veldig ofte nÃ¥r jeg gÃ¥r ut døra, starter klokka og løper nedover gata – sÃ¥ blir jeg nærmest fortalt hvordan løpeturen skal foregÃ¥. De dagene instinktet mitt sier at det er dagen for Ã¥ jakte – sÃ¥ ender jeg med Ã¥ løpe fort. Og det behøver ikke presses – det kommer av seg selv faktisk. De dagene er jeg hverken ørn eller kylling, men en hund pÃ¥ løpetur. Jeg bruker hele registeret og løper fra A til Ã…. Kropp, hode og hjerte vet hva som skal skje og jeg blir bare en enda mer logrende hund nÃ¥r jeg kjenner at jeg lever. Ikke gjennom smerte, men gjennom de følelsene jeg fÃ¥r underveis.

11649112_10153454465782139_139900191_o
Nordmarka halvmaraton i 2015. Jeg startet rolig – men løp etterhvert seriøst all out. Hele tiden ville jeg bare videre….Det løpet er pÃ¥ mange mÃ¥ter der jeg har vært nærmest min egen fasit!
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Som regel smiler jeg til meg selv, nÃ¥r det er pÃ¥ det «verste» – for da vet jeg at jeg er i den riktige sonen. Jeg passer veldig dÃ¥rlig til Ã¥ ligge i felt under løp og trening. Fordi det begrenser min frihet. Det høres ut som om jeg har røyket mer enn jeg burde – men det er jo sÃ¥nn det er!
For jeg i denne delen av livet passer ikke jeg til å være kyllingen. Jeg må løpe etter hva mine instinkter sier..
PÃ¥ Bislett, starter jeg gjerne bak i klynga, men sakte tar instinktet over – og jeg ligger foran….For friheten ligger der foran hvor jeg kan styre selv. Jeg tar næmest løpeskoene i egne hender og har det moro.

Selvsagt gÃ¥r det noen ganger ikke bra da, men det har jeg aldri brydd meg om – det jeg alltid husker best er de sekvensene hvor jeg opplevde full frihet og bare løp som jeg kan.
Det samme skjer i løp ogsÃ¥….Instinktet mitt jager meg hele tiden videre – det er alltid noe som kan oppleves der fremme foran meg. Det er alltid en ny følelse Ã¥ jakte pÃ¥ – som sikkert noen ganger ogsÃ¥ gjør meg grÃ¥dig 🙂 . SÃ¥ grÃ¥dig at jeg omtrent med hodet under armen fortsetter….Det viktige er dog at jeg aldri angrer. Igjen er fokuset de sekvensene hvor jeg var der JEG ville være.
Det hender nok at jeg noen ganger gir meg pÃ¥ slutten og liksom lar meg løpe fra. Klart jeg er sliten ogsÃ¥, men jeg trenger ikke fullføre alltid. Som kanskje gjør meg litt arrogant noen ganger,jeg kan leve med det jeg – litt arroganse er helt greit, sÃ¥ lenge det gÃ¥r utover meg selv.

Sånn som det er nå, løper jeg ikke intervall veldig mye, jeg stoler på det jeg gjør og løper altså fort når jeg føler for det. Kanskje er det min egen måte å tilnærme meg noe enda bedre, gjennom å lære mine instinkter bedre!
Og kanskje kan jeg en dag faktisk gjøre den perfekte løpeturen jeg alltid har drømt om. Om det skjer i konkurranse eller på trening spiller liten trille. Opplevelsen vil være den samme uansett.
Kanskje gjør jeg da som Forrest Gump – jeg slutter Ã¥ løpe…..

runhappy_stranden
I do it my way – med velsignelse 🙂 FOTO : Janicke Ekelberg

En tanke om “En hund etter løping

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *