Danse med ulver

Jeg har sett mange filmer i min tid, noen av de har vært noksÃ¥ meningsløse – men de har fÃ¥tt meg til Ã¥ le. Latter har alltid vært viktig for meg, for latter er totalt det motsatte av hva jeg husker fra min barndom. Derfor har jeg alltid ment at det Ã¥ fÃ¥ andre til Ã¥ smile, gjør dagene mine verdt noe.
Mitt mÃ¥l har aldri vært Ã¥ fÃ¥ andre til Ã¥ være fornøyd med meg, det viktige har alltid vært Ã¥ se andre smile. Kanskje er det noe av grunnen til at jeg aldri har hatt ambisjoner pÃ¥ egne vegne – jeg vet ikke og det betyr ikke mye heller. Tanken bak det hele bygger pÃ¥ det at de rundt meg ikke skal være nødt til Ã¥ ha det trist  pga meg, for det hjelper jo lite. Smil til verden og verden smiler til deg liksom.

Men in the real life, blir det ikke alltid sÃ¥nn. Det finnes alltid noe i veien – enten det er snakk om levende eller – døde ting. Som feks i Nederland hvor jeg mÃ¥tte hoppe over ganske mange døde trær der ute i skogen. Og for hvert tre jeg hoppet over, ble jeg litt mer sliten. For det koster ganske mye mer med ting i veien – ogsÃ¥ med løpesko pÃ¥. Det samme med oppoverbakker….De suger ordentlig noen ganger.
Allikevel klarer jeg alltid å løpe noen av bakkene bedre enn andre, fordi jeg klarer å fokusere på at bakken ikke skal bestemme over meg. Det er jeg som skal eie bakken, vise bakken at jeg med et smil om munnen viser den fingern og spretter opp!

Jeg tror jeg er flinkest til det pÃ¥ sykkel faktisk…SÃ¥nn sett har jeg fortsatt potensiale i løping!

PÃ¥ mine løpeturer er jeg ganske bevisst pÃ¥ Ã¥ smile til folk jeg møter, eller i hvertfall forsøke pÃ¥ det. Noen ser jeg pÃ¥ lang avstand – ikke er klar til Ã¥ bli møtt av et smil, sÃ¥ da løper jeg ganske ubemerket forbi. Andre smiler tilbake, som den største selvfølge – det føles alltid godt 🙂
Jeg kan leve lenge med sÃ¥nne smil – det føles i hvertfall som en hel evighet noen ganger.
Sånn sett har hver løpetur sin sjarm.

Løpingen har gjort meg tryggere pÃ¥ at jeg kan bidra med noe, derfor har jeg vokst i takt med antall løpte km, for hvert Ã¥r som har gÃ¥tt. Selvsagt har voksingen stoppet noen ganger – og jeg har kjørt meg fast…
Ganske enkelt fordi jeg aldri skal gi meg, uansett hvor dumt det faktisk er ̴ fortsette noen ganger. Men i steden for ̴ stoppe opp Рs̴ tar jeg heller en omvei, som en slags greie p̴ at det uansett til slutt g̴r bra Рdet tar bare lenger tid!
SÃ¥nn gjør jeg med løpingen ogsÃ¥ – jeg tar omveien nÃ¥r det er nødvendig…Slutten blir kanskje ikke like gjev , eller resultatet ikke like bra, men til en form for mÃ¥l kommer jeg jo alltid.

Det som er litt interessant er at jeg pÃ¥ mange mÃ¥ter gjør løpingen som jeg opplever livet mitt…
Jeg har kanonbra oppturer gjennom Ã¥ være sammen med mennesker jeg er trygge med, mennesker som gir MEG noe. Og akkurat sÃ¥nn er det med løpingen ogsÃ¥ , som noen dager bare føles som Ã¥ fly. Selvom jeg faktisk ikke er spesielt glad i verken høyder – eller Ã¥ fly. Men jeg flyr inni meg, tar looper og har det egentlig bare moro – og smiler MYE.
OgsÃ¥ har jeg de dagene hvor verden hele tiden er noe jeg kræsjer med, uansett hvordan jeg prøver Ã¥ løse det, sÃ¥ ender det faktisk med kræsj…

slit
En typisk dÃ¥rlig dag….

PÃ¥ de dagene er løpingen redningen – det er da jeg faktisk danser med ulvene. Helt til løpeturen er over og ulvene er borte. Da har jeg danset meg gjennom de og lagt de bak meg.
Og kan gÃ¥ tilbake Ã¥ være som jeg egentlig vil være – han som danser og smiler.
Ulver finnes i løping ogsÃ¥, de fleste er ganske ok – sikkert fordi vi i den sammenhengen er innenfor det samme fellesskapet – og der har en respekt for hverandre. Vi er samme ulla, bare fra forskjellige flokker.

Og kanskje er det litt slik at de gangene jeg kan ligge foran, enten det er pÃ¥ Bislett eller andre steder Ã¥ lede an, sÃ¥ føler jeg meg som den ulven som tar ansvaret og sørger for fremdrift i flokken. Jeg liker den oppgaven faktisk – den gjør meg mer observant, fokusert og resultatorientert.
Kanskje er det her jeg misser i det «vanlige» livet – for der har jeg ikke alltid den samme litt naive troen pÃ¥ at jeg kan fikse greiene. SÃ¥ istedenfor Ã¥ gjøre noe glassklart, blir jeg litt usikker…
Så igjen må jeg prøve å ta det beste fra det ene å overføre  til det andre.

I dag løp jeg 30 km med Christian. Ingen av oss hadde verdens beste dag, det var glatt og begge hadde litt vondt – som gamle menn ofte har 🙂
Uansett er jeg ganske sikker pÃ¥ at tidvis sÃ¥ hadde vi 2 det GØYEST i hele verden. Ganske enkelt fordi vi begge gjør noe som gir oss noe, litt mere enn bare kondisjon faktisk. Og som vi begge 2 kan le av uten Ã¥ legge noe mer i det. Lange løpeturer bør ha visse perioder med totalt meningsløs konversasjon, for lange løpeturer kan faktisk noen ganger være meningsløse….
I de periodene hadde jeg i dag en ganske meningsløs teori om Bigfoot og Loch Ness, ikke basert på faglig kunnskap, mere fantasi liksom.
Men jeg fikk Christian til Ã¥ le – og det var faktisk viktigst, case closed  🙂

langer
Michelin mannen smiler alltid….

c5b724eca4705a88bafa110c1f63710f

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *