The mother of all marathons – New York maraton

Jeg har egentlig aldri tenkt pÃ¥ Ã¥ løpe maraton i New York og prøvde Ã¥ fÃ¥ plass, helt uten Ã¥ tenke noe særlig over det i starten av 2016. Det var mest fordi Morten sa at nÃ¥ var pÃ¥meldinga Ã¥pen…
Og n̴r jeg faktisk fikk plass Рs̴ var ikke iveren s̴nn helt i taket da heller..

Men tiden gÃ¥r og treninga passes den – og plutselig var det faktisk dags for Ã¥ reise.  Jeg er ikke overdrevent glad i Ã¥ fly – hvertfall ikke langt, derfor har jeg aldri stresset med Ã¥ dra over dammen. Heldigvis hadde jeg med meg Christian – som kom inn som pratmaker/guide/tolk/muntrasjonsrÃ¥d og kaffelager!
Christian underholdt meg på flyet med ørten forskjellige måter å sove på, mens jeg satt og ristet under turbulensen og håpet flyet kunne lande FORT.
Flyreisa gikk bra, kontrollen for Ã¥ komme inn i unaiten ogsÃ¥ – selvom jeg mÃ¥tte ta fingeravtrykk ganske mange ganger før jeg ble «godkjent»

Formen var bra, jeg hadde jo løpt over all forventning pÃ¥ Hytteplan og følte at jeg hadde trappet ned nok. Vi var pÃ¥ hotellet sent torsdag kveld, USA tid – og planen var Ã¥ løpe med Aktiv Mot Kreft gjengen fredag morgen kl.7. Med Christian som levende vekkerklokke OG kaffelager var det ikke noe problem Ã¥ stÃ¥ opp…
Selvsagt skulle vi løpe i Central Park og med Jack Waitz som følge også, var det en bra morgen tur. Forholdene er litt større der borte skjønte jeg fort, når jeg så rigginga som foregikk i parken.. Oslo maraton blir et ganske lite løp i den sammenhengen gitt.
Jeg kjørte 1 drag rundt et lite vann i parken og tenkte at – joda, beina tÃ¥lte flyturen de!

Der og da bestemte jeg meg ogsÃ¥ for Ã¥ prøve Ã¥ Ã¥pne hardt søndag…

aktivmotkreft
Lagbilde med Aktiv Mot Kreft gjengen 2 dager før

Kanskje gjorde jeg den største tabben denne dagen. For etter Ã¥ ha hentet startnummer ogsÃ¥nn, valset vi rundt i byen i ganske mange timer. Kanskje burde jeg heller ha ligget pÃ¥ rommet og sett i taket…Men der er altsÃ¥ ikke jeg. Og gjort er gjort liksom.

Lørdag derimot ble ganske rolig, eneste gÃ¥inga – var etter mat og lunsj med Morten rett rundt kvartalet.

Løpsdagen startet tidlig, kl 0600 skulle vi dra fra hotellet ( Aktiv Mot Kreft gruppen ) – Christian var selvsagt oppe han og laget kaffe, selvom han ikke skulle løpe!
Vi skulle ta ferje over til Staten Island, været sÃ¥ ut til Ã¥ bli helt nydelig – og bÃ¥tturen med ganske mange 1000 andre gikk rolig for seg. Frihetsgudinnen fikk jeg ogsÃ¥ sett. Litt styr ble det før jeg gikk pÃ¥ bussen fra ferjestoppet til start – jeg hadde nemlig ganske mange ting i en ikke godkjent pose….Som jeg selvsagt mÃ¥tte tømme osv 🙂
Klokka var rundt 0800, nÃ¥r jeg fikk spist frokost pÃ¥ bussen. Frokosten hadde jeg selvsagt hatt med fra Norge. Jeg gjorde jo akkurat det samme før London i fjor – og alle vet jo hvordan det gikk. Never change av winning plan liksom!

Kjetil og jeg skulle starte i samme wave, sÃ¥ vi tok følge gjennom sikkerhetskontroller, kaffe køen og gikk ganske lenge for Ã¥ komme til blÃ¥ start omrÃ¥de. Tiden gikk veldig fort den – og det ble aldri tid til Ã¥ sette seg ned Ã¥ slappe av heller.
Ikke hadde jeg fÃ¥tt med meg at jeg mÃ¥tte være i startbÃ¥sen 1 time før start heller…Heldigvis kom jeg meg inn i rett startfelt takket være en veldig grei funksjonær. Den første funksjonæren jeg snakket med var ikke like hjelpsom…

boms
Før start – pÃ¥kledd i alt jeg skulle kaste av klær…..SÃ¥ en eller annen i NY gÃ¥r nÃ¥ rundt i United Bakeries lue OG Norseman hettejakke !

20 min før start stod jeg klar. Jeg sÃ¥ 3 timers fartsholder rett foran meg – lite visste jeg da om at jeg aldri skulle se den igjen !
Mye amerikansk nasjonalisme og NYPD før start, som samtidig gjør det hele litt høytidlig og faktisk ganske kult. Frank Sinatra kom selvsagt ogsÃ¥ – og vips sÃ¥ var vi i gang!

Planen var 1.26 halvveis…

Om den var reell vet jeg faktisk ikke, men heller åpne hardt og dø som en helt var tankespillet bak det. Verrazano Bridge var akkurat så drøy som fortalt, med utrolig mange løpere overalt. Det gikk forsåvidt fint og beina var ok de. De neste par km etter broa var også helt greie. Allerede her ute var det massevis av tilskuere overalt, været var supert og det hele kunne bare bli bra.
Men hele tiden sÃ¥ sitter det en liten dust pÃ¥ den ene skuldern og mumler «fiasko»….Jeg syns ikke beina funket helt 100 %, jeg løp litt keitete og fant aldri den fine rytmen og steget fra Hytteplanmila..Men km tidene viste foreløpig at jeg lÃ¥ an til Ã¥ komme under / pÃ¥ 3.00 t.
Sakte men sikkert begynte det allikevel Ã¥ murre i rumpa pÃ¥ venstre side. Den rumpa er som  en høyst uberegnelig greie som enten er av eller pÃ¥ …De første 10 ble passert pÃ¥ ca 43. min – det var absolutt ikke krise, 3.10 var fortsatt langt innafor og en tid jeg kunne være fornøyd med.

Etter 12 km var det over og ut med alle ambisjoner om 3.00. Rumpa gjorde nÃ¥ sÃ¥ vondt at hvert løpesteg var alvorlig vondt. Jeg bet tenna sammen og prøvde Ã¥ se lyst pÃ¥ det. Stemningen langs løypa var jo helt magisk – selvom det til tider nesten var for mye støy!
traseen likte jeg ogs̴, med lange rette strekninger og egentlig ganske lett Рsyns jeg da!

Halvmaraton passering var oppe p̴ en bro, der var det stille Рog de bro overgangene var s̴nn sett litt deilige.
Rumpa mi var kanskje deilig Ã¥ se pÃ¥, i den elegante shortsen jeg alltid bruker – men rumpa var nÃ¥ sÃ¥ vond at min smerteterskel var nÃ¥dd – og jeg stoppet helt opp….jeg passerte 21,1 km pÃ¥ 1.34. Idiotisk sulten var jeg ogsÃ¥…
De neste 14 km var bare ille, jeg ble «trøstet» av en gal mann fra Australia, som bare snakket om sine vonde groins, han fikk faktisk sagt utrolig mye pÃ¥ noen minutter – før han sa god tur og løp videre.. Kjetil tok meg igjen og ville ha med meg – jeg tror Kaja snakket om det samme ogsÃ¥ litt senere – men jeg hadde sÃ¥ vondt at det Ã¥ løpe var nærmest umulig. Og skjemaet ble justert ettersom alle fartsholderne løp forbi! Egentlig løp nÃ¥ alle forbi meg!
eneste gleden var all heiinga, livet og alle de fantastisk morsomme plakatene.

Rundt 35 km var jeg forberedt pÃ¥ Ã¥ gÃ¥ resten…Da kom redningen i form av Janicke 🙂 Som sa hun skulle løpe sammen med meg resten av veien! Jeg tvilte vel litt for jeg mÃ¥tte presse ganske mye for Ã¥ holde følge – i 5.25 fart. Janicke var fartsholder, jeg hang for det meste bakpÃ¥, vi snakket litt og km gikk. I Central Park var det helt fantastisk mye folk og liv! Det er nesten sÃ¥ jeg er glad for at jeg løp «sakte», slik at jeg fikk med meg stemningen.
timjanicke
Ganske lett Ã¥ se hvem som er mest plaget….

pÃ¥ de siste metrene løp Janicke ganske lett fra meg, sÃ¥ hun hadde nok bremset ganske mye for Ã¥ fÃ¥ med seg den skadede rumpa mi…
Tiden ble 3.40. Uten Janicke hadde jeg sikkert brukt 10 – 15 min MER…SÃ¥ tusen takk Janicke 🙂

New York maraton ble allikevel en fantastisk fin dag. at jeg løp og hadde vondt, betydde lite når jeg fikk medaljen rundt halsen. Den medaljen hadde jeg gått i døden for den dagen uansett!
Skuffelsen gjorde jeg meg ferdig med p̴ 21,4 km den РEtter det tenkte jeg lite p̴ fiasko.

medaljeny
Ja – jeg er akkurat like fornøyd som bildet viser faktisk !

Resten av dagen sammen med Jack W og Aktiv Mot Kreft – var bare bra. Og resten av New York turen var en højdare. Med Christian som følgesvenn – gjorde vi en liten Dudes On Tour i New York. Vi sÃ¥ mye, løp endel, JEG handlet mye og jeg fikk sett NEW YORK RANGERS spille ishockey!!! At Trump vant valget var vel eneste nedtur!
Christian skal ogsÃ¥ ha mye skryt for at han orket Ã¥ holde ut med alt jeg sa og foretok meg de dagene vi var der borte. Gode kompiser vokser ikke pÃ¥ trær – det er helt sikkert!

dudesontour
Dudes On Tour. Takk for at du ble med Christian 🙂

Rumpa mi? vel – den lever fortsatt den….OgsÃ¥ fÃ¥r jeg se hvordan det løses! En ting er sikkert – jeg skal løpe New York igjen, uansett hvilken fart det mÃ¥tte bli pÃ¥.
fredlebow
Fred har rett han !

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *