Gutten i vinduet

Løpe maraton..
Det er faktisk ganske skremmende! Og om 6 dager skal jeg løpe min maraton nr 80. Da skulle man jo tro at frykten forlengst var borte og at det hele bokstavelig talt er en walk in the park.. NÃ¥ er forsÃ¥vidt mÃ¥let pÃ¥ søndag i Central Park – men jeg hÃ¥per jeg ikke GÃ…R dit.

NÃ¥r jeg var mindre og satt pÃ¥ rommet mitt, kikket jeg ofte ut av vinduet – for Ã¥ se pÃ¥ hva de andre barna gjorde. Som regel spiste jeg potetgull og drakk cola…Det var trøsten i en hverdag jeg ikke likte egentlig. Jeg likte Ã¥ se ut av vinduet, selvom det bare gjorde lengselen enda større i forhold til Ã¥ ønske at jeg kunne være med…
Men siden da har jeg alltid likt Ã¥ se pÃ¥ folk – og det gjør meg alltid av en eller annen grunn rolig!

Jeg skjønner det ikke helt, for det var jo litt sÃ¥rt Ã¥ sitte der Ã¥ trøste meg selv med snop og ønske at jeg var som alle de andre. En ting er sikkert – jeg tenkte like mye da – som jeg gjør i dag. Og tankene var omtrent ca like smarte ogsÃ¥, hvertfall tidvis.
Heldigvis gikk jeg via litt selvdisiplin mot bedre tider gjennom lavere vekt.
Og enda mer heldigvis så oppdaget jeg etterhvert løping, spesielt gjennom Lasse.

Løpingen var det jeg var flinkest til, fordi løping var enklest. Løping er jo tross alt bare snakk om Ã¥ flytte 2 bein i en retning, fortrinnsvis fremover…OgsÃ¥ kunne man snakke nÃ¥r man løp – om alt mulig rart egentlig. Og sÃ¥nn sett ble løping en ventil for Ã¥ fÃ¥ lettet trykket psykisk, samtidig som det hadde en fysisk effekt ogsÃ¥.
Selvsagt husker jeg ikke alt hva feks Lasse og jeg snakket om pÃ¥ diverse løpeturer opp gjennom, men jeg er ganske sikker pÃ¥ at det har vært i aller høyeste grad seriøst og minst like mye som har vært helt borti natta useriøst…Lasse er flink pÃ¥ Ã¥ være useriøs 🙂
Det fine er at løpingen da alltid har vært det stedet jeg har kunnet glemme det mørke…
Og bare le – MYE og høyt. OgsÃ¥ har man det bra veldig lenge etterpÃ¥.

Men som årene går så blir løpingen enda mer viktig, fordi det blir fristedet. Fristedet for å finne meg selv gjennom å ha det GØY. Gjennom å kjenne at man gjør noe for kropp og sjel på en måte som er bra.
Jeg innrømmer veldig at jeg ikke alltid har de beste tankene om livet. SÃ¥nn har det blitt nÃ¥r usikkerhet har en veldig stor plass i meg. En usikkerhet som jeg aldri blir 100 % kvitt..Her skal det sies at litt usikkerhet er bra – mener jeg!

Gjennom løpingen har jeg truffet fantastisk mange folk. Folk som jeg garantert ikke hadde truffet hvis jeg hadde blitt sittende i vinduet med colaen og potetgull . Ikke sikkert jeg hadde truffet sÃ¥ mange heller…
Selvsagt kjenner jeg jo at jeg ikke er like trygg pÃ¥ alle jeg har møtt pÃ¥ min løpevei, men det igjen har gitt meg livserfaring jeg ikke hadde fÃ¥tt ellers. Læren om Ã¥ takle alle typer folk og samtidig kunne stÃ¥ der oppreist uten Ã¥ bli en liten fjott har hele tiden gjort meg bedre – som person.
SÃ¥ nÃ¥r jeg stÃ¥r pÃ¥ Elixia Røa som instruktør – og sier at du skal være høy og mørk nÃ¥r du løper – sÃ¥ er det selvopplevd 🙂
Og det funker!

For jeg blir ofte høy og mørk nÃ¥r jeg løper. Fordi det er pÃ¥ min hjemmebane – og der er jeg ikke usikker. Der tør jeg i veldig stor grad gjøre egne vurderinger og Ã¥ gjennomføre de, uten Ã¥ tenke pÃ¥ de fordømte konsekvenser som finnes i alt annet her i livet.
Ved løping så er verste konsekvens at du ikke løper så fort som ønsket, det er hvertfall en konsekvens jeg kan leve med.
Det jeg dog alltid opplever – er at de første 2-3 minuttene av en løpetur / konkurranse, alltid er litt in the twilight zone. Jeg mÃ¥ liksom fÃ¥ av meg den usikre Tim og komme opp som den høye og mørke Tim…

hoy
Høy og mørk FØR løpetur….

De minuttene er ganske merkelige og jeg opplever de hver eneste gang. Det blir som om jeg må liste meg i gang så ingen ser meg. Det blir reneste evolusjonsteorien, hvor jeg går fra krabbende til løpende.
Den prosessen er det samme hver gang – men uansett om resten av løpeturen ikke alltid føles sÃ¥nn 100 % perfekt – sÃ¥ har jeg allikevel reist meg ! Og det er faktisk viktigst!

Det er 6 dager til jeg skal stå på startstrek i New York og høre Frank Sinatra synge. Han er visst alltid på høytaler før start med sangen sin om New York. Jeg har aldri forresten likt han . Så den sangen hører nok ikke jeg mest på.
Jeg vet jeg vil ha samme følelse som over der jeg står og venter. Jeg vet det vil være kaos i hodet og følelser. Jeg vet jeg vil være usikker også. Jeg vil tilogmed kanskje også bare løpe å gjemme meg.
Samtidig sÃ¥ tenker jeg at jeg mÃ¥ være den jeg er – uansett. Og at hver løpetur lever sitt eget liv. Kanskje burde jeg bare se pÃ¥ hele maratonen som en løpetur – og ikke noe annet?
Eller kanskje burde jeg bare se for meg han som satt i vinduet for lenge siden – og innse at jeg har kommet langt siden den gang. Da har jeg egentlig ikke sÃ¥ mye Ã¥ tape…

Det er 6 dager til start, mine 2 siste løpeturer har vært de tregeste av alle i Ã¥r. Jeg har fÃ¥tt den siste omgangen med ordentlig massasje i dag. Beina verker forsÃ¥vidt litt av massasjen ennÃ¥ men jeg føler meg ganske klar…
Og tenker at jeg uten løpingen aldri hadde fÃ¥tt oppleve New York heller. SÃ¥nn sett sÃ¥ vant gutten i vinduet tilslutt – uansett.
Hvem bryr seg om 2.59.59 da ?

motivational-message-for-marathon-runners-to-wish-good-luck-640x480

2 tanker om “Gutten i vinduet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *