God som faen

Jeg skal ikke finne meg en skrivestue i Lommedalen Ã¥ begynne skrive noveller om løping – i hvertfall ikke ennÃ¥…Men kanskje senere nÃ¥r jeg ikke har sÃ¥ mye annet Ã¥ fordrive tiden med.  Uansett sÃ¥ noterte jeg meg følgende bak øret i gÃ¥r kveld, mens jeg sÃ¥ pÃ¥ en sann film om løping fra USA :
latter forlenger livet. Løping forlenger mitt liv. Løpingen er solen. Aldri gi opp. Bare fortsette.

Ganske usammenhengende, men til sammen helt riktig – for meg !

Humor er selvsagt bra altsÃ¥, sÃ¥ jeg ler ganske mye egentlig – og prøver nok Ã¥ le mest mulig og mye av meg selv. Jeg har aldri hatt problemer med Ã¥ le av meg selv, heldigvis – men om latter alene forlenger livet mitt er jeg usikker pÃ¥. At løping derimot gjør det – vet jeg. For løpingen gjør at jeg kommer nærmere min mÃ¥te Ã¥ takle livet pÃ¥. Ã… løpe blir aldri for meg et utstillingsvindu hvor jeg skal nærmest uten stans skal vise hele verden at  Tim Bennett , se det er en fantastisk bra løper det!  Løpingen er mer en greie hvor jeg aldri gir opp. Fordi løpingen gir meg bensin til Ã¥ tørre Ã¥ vise verden at jeg er god som faen!

Da blir løping solen min, som gjør at jeg selv pÃ¥ dÃ¥rlige dager hvor jeg ligger i sengen og egentlig ikke vil stÃ¥ opp, fordi jeg kjenner at jeg har en indre uro – faktisk stÃ¥r opp!
Det gjelder Ã¥ aldri snu rumpa til – for da har jeg gitt opp….
Noen ganger er det lett Ã¥ tenke sÃ¥nn, det er faktisk ganske lett Ã¥ gi opp. Og noen ganger BURDE jeg faktisk gi opp….Men da snakker vi spesifikke greier. Løping kan jeg ikke gi opp, for det er fristedet – hvor jeg jeg kan være fri fra meg selv Ã¥ bare være til.
For meg er hver dag en liten kamp – som avhenger av hvor mye indre uro jeg har. Noen dager gÃ¥r det helt fint ( de fleste) – men andre dager er uroen større…Da er det godt Ã¥ ta pÃ¥ seg løpeskoene Ã¥ bare fly avsted.

Selvsagt er jeg ikke god som faen hver dag, med løpesko på. Men gleden av å bare gjøre, se på alt som foregår og kjenne at uroen sakte forsvinner er godt.
Det er ogsÃ¥ veldig godt Ã¥ løpe sammen med folk jeg liker Ã¥ være med . Folk som tÃ¥ler at jeg er litt opp og ned. Folk som egentlig ogsÃ¥ ikke lar meg gakke avgÃ¥rde og bare synes synd pÃ¥ meg. De er ærlige og sier alltid sin mening. Selvsagt trenger jeg Ã¥ høre at alt er ikke ræva og at jeg ikke kan være god som faen i alt. Det kalles lynavledere….Alle trenger en lynavleder.

Men i gÃ¥r – pÃ¥ selveste Hytteplanmila dagen hadde jeg ingen  tanker om Ã¥ være kjempegod. Tid var ikke det viktigste. Det viktigste var Ã¥ kjempe pÃ¥ en mÃ¥te som jeg kunne være stolt av etterpÃ¥ – for meg selv. OgsÃ¥ kan man jo si at det bare er tull liksom – men sÃ¥nn er det jo ikke.
SÃ¥ i bilen ut dit tenkte ikke jeg pÃ¥ km tider, heller ikke pÃ¥ at jeg mÃ¥tte slÃ¥ han eller henne. Jeg tenkte mest pÃ¥ Ã¥ treffe bra folk, løpe en tur og dra fornøyd hjem igjen. Og at jeg faktisk mÃ¥tte rekke starten….Og at jeg kanskje mÃ¥tte pÃ¥ do før start.

Heldigvis rakk jeg begge deler, jeg rakk tilogmed Ã¥ varme opp med 2 km jogg til start. Og Ã¥ hilse pÃ¥ enda noen bra folk. Joggingen kjentes ok ut – ogsÃ¥ denne lørdagen valgte jeg riktig sko.
I starten er jeg mest redd for å tryne, for jeg syns det er trangt og er veldig oppmerksom. Heldigvis klarer jeg å styre unna ett fall og kommer greit avgårde.
Det fine med sÃ¥nne løp som Hytteplanmila – er at jeg kjenner veldig mange, da er det gøy Ã¥ løpe løp. Og noen snakker alltid til meg og løper forbi. Morten gjorde det, men bare det at han faktisk tar seg tid til det opplever jeg som fint.  For meg betyr det faktisk noe!

I gÃ¥r hadde jeg en sÃ¥nn dag hvor jeg er uredd. Jeg kunne bare løpe med lette steg Ã¥ kjenne at alt funka. Det var som Ã¥ fly liksom og egentlig vil jeg «leke» at jeg fløy – ta flyvern liksom 🙂
Men da hadde nok flere tenkt at nå har det rabla fullstendig, så jeg fløy inni meg jeg !
Det er lett Ã¥ løpe nÃ¥r det er DU som er den offensive, da flyter det meste. Og stedenfor Ã¥ vente pÃ¥ saker og ting – sÃ¥ jager jeg  videre. Og jeg er god som faen til Ã¥ jage pÃ¥ dager som i gÃ¥r. Den gruppa som ligger 100 meter foran er ikke uoppnÃ¥elig – det er en utfordring jeg tar pÃ¥ strak arm. Konsekvenser teller ikke, det som teller er Ã¥ løpe som en geopard etter den hjelpeløse flokken som ennÃ¥ ikke har oppdaget meg.

I dagliglivet er nok jeg stort sett den føyelige som ikke alltid tar opp hansken. I går tok jeg opp alle de hanskene og noen til.
Selvsagt kjenner jeg ogs̴ etterhvert at geoparder ogs̴ kan bli slitne Рmen geoparder flest har bra kondis og en bra stayer. Det hadde jeg i g̴r..
SÃ¥ etter smÃ¥tt utrolige 37.45 er jeg i mÃ¥l…Jeg har løpt et løp som nok er det beste jeg har gjort pÃ¥ en god stund. Og jeg har gjort det ved Ã¥ bare fortsette. Ikke stoppe opp underveis Ã¥ kjenne pÃ¥ at det koster Ã¥ løpe fort – men bare fortsette…

hytteplanmila_bjorn_hytjanstorp_foto
Litt vondt har man jo, men det er fantastisk å jobbe med hodet der og da . FOTO : BJørn Hytjanstorp

Tiden betyr igjen ganske lite Рegentlig. Det som er viktig er alts̴ m̴ten den ble oppn̴dd p̴.
OgsÃ¥ snakker man igjen med masse bra folk og er like stolte av de som – av meg selv. Løping er universiell glede det og alle viser det pÃ¥ sine mÃ¥ter. SÃ¥nn sett er det en fryd Ã¥ sitte inne i den stappfulle hallen  med tidenes dÃ¥rligste sveis Ã¥ bare se pÃ¥ !

heisveis
Christian, han som tok dette bildet er en fantastisk god kamerat. Men noen ganger Christian bør du si fra om hvordan jeg ser ut…..Hei sveis liksom 🙂

Nå er det 14 dager til New York maraton. Og jeg har lagt min egen list ganske høyt med Hytteplanmila i går. I teorien er jeg elegant under 3 timer. Men praksis sier meg at jeg ikke kan tenke sånn. Fortsatt skal jeg forberede meg godt.
Jeg er god som faen, uansett som jeg løper under eller over 3 timer der borte. Det er viktigst for meg !

2 tanker om “God som faen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *