The only way is OPP…

Opptur har jeg hørt om mange ganger…Kanskje er det noe Martin Johnsrud Sundbye trenger nÃ¥ ogsÃ¥?
Ikke vet jeg altså, men opptur ble i hvertfall tema denne uka. For hva gjør en når en har tid til overs, en 10 års gammel Volvo UTEN United Bakeries på panseret som fortsatt går som en kule..Da kjører man til Bøverdalen onsdag kveld fra Oslo!

Men altsÃ¥, etter Ã¥ ha løpt Rallarvegsløpet forrige helg, fikk jeg litt blod pÃ¥ tann og ville gjøre noe annet jeg ikke er sÃ¥ god pÃ¥ , nemlig Ã¥ sprette opp fjelltopper…
SÃ¥ torsdag formiddag stÃ¥r jeg altsÃ¥ pÃ¥ Spiterstulen ( 1104), med planen om Ã¥ løpe opp til Galdhøpiggen(2469). Jeg fant tilogmed ut at rekorden opp var pÃ¥ smÃ¥pene 1.08 – uten at jeg visste hvordan terrenget var. Men skjønte vel raskt at det var en tid jeg skulle slite med.. Alle rundt meg stilte i førsteklasses fjellutstyr og sekker store som hus…Jeg trengte jo ikke det, jeg skulle jo bare dundre opp fjellet og snu…

Etter Ã¥ ha blitt en sterkere og bedre trent dude etter alle øktene med Lars Erik, sÃ¥ ville jeg se om det virkelig stemte og om mestringsfølelsen ble deretter. SÃ¥ med blikket rettet sÃ¥nn ca 1 meter foran meg satte jeg avgÃ¥rde. Opp gÃ¥r det med engang og folk lurte veldig pÃ¥ hva jeg skulle, der jeg kom halsende og egentlig hadde dÃ¥rlig tid…Planen var ikke Ã¥ se pÃ¥ utsikten heller…Jeg jogget lett i starten. Ganske raskt ble den fine stien en steinrøys. Og jeg pustet allerede bra.
Jeg kjente meg allikevel sterk og syns det var lidderlig gøy – jeg satte beina stort sett pÃ¥ de riktige stedene og prøvde Ã¥ tenke som en geit….Det er søren ikke enkelt, for jeg har jo aldri sittet inne i hode pÃ¥ en geit liksom 🙂

I utgangspunktet er jeg høyderedd, men oppover rekker jeg ikke Ã¥ tenke pÃ¥ det – men skjønte at NED kunne jo bli interessant…Det var masse folk pÃ¥ vei oppover – og alle med disse store sekkene pÃ¥. Jeg hadde en liten Salomon sekk, med en drikke flaske oppi, en buff og hansker. Jeg skulle jo for faen bare raskt opp og ned….Og tenkte litt pÃ¥ en film jeg hadde sett for mange Ã¥r siden : An englishman who went up a hill, and came down a mountain .
Og følte at det var det min «ekspedisjon» handlet om egentlig! Dette var jo bare for Ã¥ utfordre meg selv, fÃ¥ luftet tankene litt og kanskje fÃ¥ litt fred inni meg.
Tanker fikk jeg aldri tid til, jeg hadde mer enn nok med å fokusere på å komme meg opp som en geit!

Folk heiet pÃ¥ meg og lurte pÃ¥ hvor fort dette skulle gÃ¥ liksom…Jeg svarte at planen var sÃ¥nn ca 1.30, som jo var litt bak rekorden – men det var jo jomfruturen min opp her da..
Innimellom var det partier med vÃ¥t og tung snø – der kom syra gitt, men jeg spratt jo forbi alle her ogsÃ¥ – sÃ¥ jeg hadde jo en viss fart 🙂
Og jeg er jo en som elsker Ã¥ kjenne litt pÃ¥ det Ã¥ ha det vondt i aktivitet – jeg lever jo liksom best da. Og nÃ¥r blodsmaken kom, sÃ¥ var lykken gjort. Jeg hadde fÃ¥tt blodsmak!!! Det har jeg jo ikke hatt siden jeg var dÃ¥rlig trent og røyka tilbake pÃ¥ starten av 2000 tallet.
De snaue 6 km opp til toppen tok tid…Det begynte Ã¥ snø ogsÃ¥ – ganske mye en bitte liten stund ogsÃ¥ – men siden det gikk oppover sÃ¥ frøs jeg ikke. Jeg pustet som en evighetsmaskin og hadde det supergøy og var rimelig fokusert…Det er ogsÃ¥ sÃ¥nn at jeg blir mer gira nÃ¥r folk heier ogsÃ¥ – jeg er jo ganske enkel sÃ¥nn og lever meg litt inn i det Ã¥ være en slags «helt». I den grad en kan være helt ved Ã¥ løpe opp et fjell…

Jeg var pÃ¥ den meste folksomme toppen i Norge etter 1time og 53 min…Og ble raskt satt pÃ¥ plass av en eldre lokal herremann som hadde løpt pÃ¥ 1.13 i 1963…Han hadde helt sikkert løpt opp der 700 ganger etter det ogsÃ¥..
Sånt prellet av meg fort, jeg var såre happy med min egen bedrift og syntes jeg hadde vært ganske nære å løpe som en geit.
PÃ¥ toppen var det kaldt og snødde….Og fort skjønte jeg hvorfor folk hadde disse store sekkene…Jeg hadde altsÃ¥ bare en buff og hansker som «ekstra utstyr»..Heldigvis løp jeg i tights…planen var egentlig Ã¥ bruke shorts..

13717340_10153580011992163_5589564030071173951_o
Frosne Fritz pÃ¥ Norges tak….

Ned igjen kom som et sjokk. Jeg hadde jo snaut tenkt pÃ¥ hvor vanskelig det ville bli Ã¥ dundre ned pÃ¥ stive, skjelvne bein – samtidig som jeg frøs…Drikkeflaska hadde jeg heller ikke brukt pÃ¥ vei opp – sÃ¥ egentlig var jeg kjørt…Og steinene som stort sett lÃ¥ riktig til OPP, hadde noen nÃ¥ helt klart flyttet pÃ¥…
Men etter opptur, sÃ¥ kommer som regel en nedtur…
Og der jeg var ganske spretten og grasiøs oppover, var jeg nÃ¥ høyst dødelig. Jeg brukte mye lenger tid ned gitt, men hadde det gøy pÃ¥ de snøpartiene hvor jeg løp som en dust nedover…Snørra ordentlig 2 ganger pÃ¥ snøen – det betydde lite og var bare moro.   Jeg følte jo at jeg levde ordentlig der jeg lÃ¥ pÃ¥ ryggen og sÃ¥ pÃ¥ himmelen. Selvsagt kom jeg meg ned uten Ã¥ brekke hverken det ene eller andre OG ble tilogmed kjent med en kar fra Steinkjer – som nok syns jeg var en snÃ¥ling, til vi ble bedre kjent 🙂

Vel nede  – og i bilen var jeg fornøyd. Ekspedisjonen var vellykket den. Jeg hadde fÃ¥tt utfordret meg og fÃ¥tt bevist at jeg ER sterkere, smidigere og mer «modig» enn før. Da kan rekorden pÃ¥ 1.08 fÃ¥ leve sitt eget liv og jeg dundre videre til nye fjell…

Som ble Fanaråken dagen etter.  Jeg kom meg opp der også jeg greit. Den dagen hadde jeg litt mer i den lille sekken min : en tynn treningsbukse og en tynn treningsjakke. Men løp i shorts!
Ergo sÃ¥ frøs jeg ikke pÃ¥ vei ned igjen da..Ned hadde jeg litt den derre høydeskrekkfølelsen og snakket litt med meg selv nedover, bare sÃ¥nn for Ã¥ psykiatere meg selv greit ned liksom. Selvsagt gikk det jo bra – og jeg la pÃ¥ noen ekstra km pÃ¥ grusveien – før jeg satte nesa tilbake til Turtagrø.
fanaraaken
Fanar̴ken, sliten her ogs̴ Рmen ikke like kald.

Egentlig ville jeg bare ruse avgÃ¥rde til neste fjell med en gang..Og hadde Glittertind som en mulig 3. topp pÃ¥ blokka før dro hjem til Oslo…Det ble bare med tanken heldigvis, for beina var ganske møre nÃ¥r jeg pÃ¥ lørdagen løp 20 km i Oslo…

Men 2 dager i fjellene med 2 topper var vellykket altsÃ¥. Og i bilen hjem var jeg ganske høy pÃ¥ det jeg hadde opplevd oppe i høyden. Normalt blir jeg trøtt og sliten etter noen timer i bil – pÃ¥ fredagen var jeg lys vÃ¥ken hele veien hjem fra Turtagrø ( 6 timer)…Det sier egentlig sitt.

Noen ganger sÃ¥ mÃ¥ man bare brette opp arma Ã¥ se oppover. Oppover blir det samme som fremover. Selvsagt kommer nedturene ogsÃ¥ – de vil alltid være vanskeligere pÃ¥ mange mÃ¥ter – men det ligger mye i Ã¥ takle de pÃ¥ en bra mÃ¥te ogsÃ¥. Og jeg lærer hvertfall ganske mye om mine egne selvpÃ¥lagte begrensninger nedover…Men selv geita mÃ¥ lære seg Ã¥ gÃ¥ nedover – sÃ¥ det sÃ¥ !

thedude
Høy og mørk i sola, etter 2 fjell 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *