Live to learn

Hele livet har jeg vært redd. redd for Ã¥ falle Ã¥ slÃ¥ meg, redd for Ã¥ mislykkes overfor andre og kanskje aldri gjort noe 100 %. Fordi jeg i utgangspunktet aldri har trodd pÃ¥ meg selv. Jeg har skrevet mye om bÃ¥de det ene og det andre – og sÃ¥nn sett utlevert meg selv. OgsÃ¥ kan man jo mene hva man vil om det egentlig.
Problemet mitt er at jeg nok aldri har fulgt opp mine «rÃ¥d» selv. Mulig fordi jeg altsÃ¥ ikke har trodd pÃ¥ det for meg selv.

Det skyldes sikkert litt arv og miljø og sikkert andre greier ogsÃ¥. Uansett sÃ¥ har jeg aldri vært sterk nok i meg selv – og altsÃ¥ aldri trodd…En sÃ¥nn tankegang fører ofte til en del indre stridigheter. som har ført til en del greier opp gjennom.
Løpingen har sÃ¥nn sett vært «trøsten» for en med lite tro pÃ¥ seg selv. Fordi løping er sÃ¥ enkelt at selv jeg fikset det….Men nÃ¥r man i voksen alder blir tvunget til Ã¥ tenke gjennom gjøren og laden, sÃ¥ innser jeg at løpingen bare har vært en greie som jeg har trengt. Jeg har aldri tatt løpingen sÃ¥ seriøst som jeg selv trodde – for jeg har egentlig bare løpt….Og det trenger man ikke tenke sÃ¥ mye for. Løping er heller ikke veldig utfordende, sÃ¥nn sett – hvis man bare løper liksom!
Og trygghet for meg har vært Ã¥ gjøre det som ikke er utfordrende / «farlig»

Men løping er bra på den måten at du får et frikvarter fra deg selv, hver gang det gjøres. Og alle disse frikvarterene har på en måte gjort at jeg har kommet meg sånn noenlunde gjennom livet .

2016 har vært tøft. Ingenting har fungert veldig bra og det Ã¥ løpe med konstant smerte i rumpa er slitsomt. Slitsomt fordi jeg vet at jeg hadde løpt sÃ¥ uendelig mye fortere hvis jeg ikke hadde hatt vondt..Og kanskje burde jeg droppet løping helt for en periode – men da hadde jeg altsÃ¥ ikke hatt frikvarterene mine…Men det har slitt meg ut psykisk fordi det er belastende Ã¥ ha vondt hele tiden. Og tilslutt sÃ¥ tviler man pÃ¥ seg selv enda mer : for hva hvis det ender opp med at jeg IKKE kan løpe mer?
Tanken er tenkt!

Mine løpsrelaterte issues skyldes en kropp og et hode, som aldri beveget seg som jeg burde allerede som barn. Motorikken og ikke minst hodet – har aldri fÃ¥tt den erfaringen og læringen den burde. Derfor har jeg alltid vært treg, klossete og lite motorisk…Det har selvsagt satt sine spor pÃ¥ løpingen som jeg har gjort i alle Ã¥r – og belastningen har sÃ¥nn sett blitt for mye for de stakkars beina!
Jeg har alltid vært livredd for Ã¥ falle, fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skulle takle det. derfor har jeg alltid vært ekstremt nølende i alle fysiske utskeielser….Selv pÃ¥ sykkel har det begrenset meg fordi jeg ikke har kontroll over egen kropp. Det har vært veldig frustrerende.

SÃ¥ utifra mine egne tanker og følelser – sÃ¥ har jeg prestert over evne – i alt jeg har prøvd innen løping, triathlon, sykkel og ski…..Selvom jeg stort sett har gjort de farlige greiene med hjertet i halsen. SÃ¥nn sett har jeg vært strÃ¥lende fornøyd bare med Ã¥ klare tingene..

Jeg har visst mine begrensinger og tenkt at jeg burde gjøre noe med det, men det har aldri blitt noe av liksom, for det kjente er alltid enklest..
Men sÃ¥ dukker det opp noen innimellom som setter deg litt til veggs – og utfordrer deg…
Mitt mønster har alltid vært Ã¥ gjøre greiene innenfor de rammene jeg kjenner og har erfaring fra – men det gir meg begrensninger! Som jeg har trodd jeg har kunnet kompensere pÃ¥ andre mÃ¥ter – som feks Ã¥ løpe – og tilogmed egentlig kunne løpe ganske bra…

Og de siste 6-7 mÃ¥nedene har en viss herremann , la oss bare kalle han Lars Erik – utfordret meg grusomt.  Han er et oppkomme av øvelser pÃ¥ styrketrening. Og ogsÃ¥ ekstrem til Ã¥ finne de øvelsene jeg sÃ¥rt har trengt i snart 40 Ã¥r…SÃ¥ iløpet av den samme tiden sÃ¥ har han fÃ¥tt meg til Ã¥ bli litt tøffere , litt mere modig og fÃ¥tt meg til innse at jeg faktisk KAN….
Det er sÃ¥nn at jeg har gledet meg til alle øktene vÃ¥re – selvom jeg vet at det alltid kommer en surprise…

Etterhvert har Lars Erik skjønt hvordan jeg reagerer, men han har stÃ¥tt pÃ¥ sitt og liksom dyttet meg ut i det.  Til dags dato har jeg vel prøvd pÃ¥ alt han har bedt meg om – men noen ganger med hjertet i halsen – det inrømmer jeg!
I dag – skulle han ha meg til Ã¥ stÃ¥ opp pÃ¥ en bosu balanse greie oppÃ¥ en kasse…Høyden er et moment, et annet er balanse. Jeg er ikke spesielt god pÃ¥ noen av de 2.
I tilleg skulle den øvelse inngÃ¥ i en sirkeltrenings greie med 9 andre øvelser for kjernemuskulatur…

kassebosu
Kassen og bosu’n, mine beste venner i dag!

Ergo kommer ogsÃ¥ inn i bildet at jeg er sliten nÃ¥r jeg skal oppÃ¥ den kassen…Jeg har aldri vært redd for Ã¥ vise følelser, men tenker jo litt pÃ¥ at jeg som 51 Ã¥ring ikke akkurat viser verken selvsikkerhet, livserfaring eller noe som helst annet, for alle de som evnt fÃ¥r med seg vÃ¥re diskusjoner.. For diskusjon ble det – og Lars Erik nærmest lurer meg utpÃ¥..Jeg merket at jeg ble ekstremt pushet bÃ¥de fysisk og psykisk…Og det kostet vanvittig mye Ã¥ gÃ¥ opp pÃ¥ den kassen 4 ganger. Jeg gjorde det ikke 100 %, jeg mÃ¥tte bruke bÃ¥de en stokk OG Lars Erik…Og var egentlig litt redd.
Sliten fysisk + pÃ¥kjenningen psykisk gjør noe med deg. Du mÃ¥ være enda mer skjerpet og du mÃ¥ bruke alle sansene du har. Samtidig skal altsÃ¥ kroppen forsøke Ã¥ lære noe som er forsømt i sikkert 40 Ã¥r…Hele tiden vil jeg egentlig bare be om timeout og gÃ¥ videre. Men et eller annet langt inne i meg skjønner at dette faktisk er bra for meg – sÃ¥ jeg prøver. Og driter egentlig veldig i at Lars Erik fÃ¥r se hvor redd jeg egentlig er…

For at jeg skal komme videre i mitt liv og bedre forstÃ¥ og utvikle meg selv – sÃ¥ er altsÃ¥ type øvelser pÃ¥ en dum kasse med en bosu pÃ¥, faktisk en ganske viktig vei…
Rom ble ikke bygd p̴ en dag Рjeg blir heller ikke det , men kanskje blir jeg en litt bedre person, som ser litt flere muligheter og tror litt mer p̴ seg selv. Da st̴r jeg gjerne p̴ en kasse og er litt redd.

Resten av løps sesongen er helt uviss. Jeg har ingen store ønsker / planer bortsett fra Ã¥ løpe New York maraton. Kanskje blir New York den siste «ordentlige» konkurransen jeg gjør tilogmed. Det fÃ¥r tiden vise – live to learn liksom !

turkameratene
Og tidligere i dag hadde turkameratene en 4 timer lang løpetur opp og ned i Nordmarka.
Pr i dag er de turene viktigere enn Ã¥ løpe løp  – og mer givende 🙂

3 tanker om “Live to learn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *