All u need is Matterhorn Ultraks

Jeg løp den første utgaven av Matterhorn Ultraks i 2013. Den gangen visste jeg veldig lite om hva jeg gikk til. Fokuset mitt var at jeg endelig skulle fÃ¥ løpe i Zermatt – noe jeg har hatt lyst til lenge!!
Det løpet ble tøft – og etterpÃ¥ var jeg ganske bestemt pÃ¥ at det gjør jeg aldri igjen, for jeg var livredd underveis da + litt sliten ogsÃ¥ 🙂
Men tiden går, jeg løper i Zermatt på nytt både i 2014 og tidligere i sommer, men da det litt lettere løpet Zermatt ultramaraton. Lettere fordi det stort sett går oppover og på fine veier.
I Zermatt i Ã¥r snakket Arne og Jorun MYE om Ultraks, om at de skulle gjøre det neste Ã¥r osv. Og pÃ¥ vei hjem fra Zermatt i juli bestemte jeg meg for Ã¥ løpe Matterhorn Ultraks – i Ã¥r….

Og for 1 uke siden satt man da sine løpebein atter en gang på asfalten i Zermatt sentrum..
Tankegangen min var offensiv, jeg skulle løpe MYE fortere enn siste gang i 2013, veldig mye fortere…Og jeg skulle heller ikke fÃ¥ angst der oppe i høyden. Litt sÃ¥nn i beste og naive Tim stil liksom..
PÃ¥ fredagen skulle Silja og jeg løpe en liten tur bare for Ã¥ kjenne litt pÃ¥ beina..Bein som egentlig ikke kjentes sÃ¥ gode ut og en pust som var slitsom i høyden. Litt skeptisk var jeg pÃ¥ den turen gitt, men løste en bekymring da gjennom Ã¥ teste den forferdelige hengebruen…
Silja LØP foran meg  – og selvsagt begynte broa Ã¥ gynge, men harehjertet roet seg fort faktisk og jeg kjente en ro innvendig nÃ¥r jeg var over den. SÃ¥ slapp jeg i hvertfall Ã¥ tenke pÃ¥ det problemet noe mer før start 🙂

broa
Eksponeringstrening, dagen før dagen.

Matterhorn Ultraks er 47,5 km (på min klokke), det er er 3600 høydemetre opp som skal gjøres. Høyeste punkt er på 3130 meter ( Gornergrat). Og det er stort sett opp og ned x antall ganger, stort sett på sti.
Starten gikk 0730 lørdag morgen foran kirken i sentrum av Zermatt. Jeg jogget ned 0715 på bein som ikke helt var pr kasse.
Det bekymret meg ikke egentlig altså, for været var nydelig med helt blå himmel og dønn vindstille. Og jeg skulle få løpe i de fjellene jeg elsker mest her i verden.
Prøvde å se etter Eirik Haugsnes ved start, for det ville være siste gang jeg så han under løpet..
Eirik snakket om Ã¥ Ã¥pne rolig og Ã¥ løpe taktisk, noe som var lærepengen etter hans 2014 løp – hvor han gikk ut for hardt og fikk det… Eirik var vel den eneste av favorittene jeg ikke sÃ¥ før start…

De første 13 km er tøffe og 1500 høydemetre skal gjøres unna. Legg til at det faktisk er en ganske bratt nedoverbakke sÃ¥nn ca etter 5 km, sÃ¥ skjønner en at den starten er hard. Derfor Ã¥pnet jeg rolig og stresset ikke. Etterhvert fant jeg ogsÃ¥ en ganske grei rytme oppover og passerte Sunnegga (2260) utenÃ¥ anstrenge meg. SÃ¥ kom den bratte kneika ned – og alle jeg hadde tatt OPP, løp forbi meg nÃ¥…Jeg tenkte bare at de tar jeg i neste bakke…
Den neste bakken opp til Gornergrat er ganske mye brattere og omtrent umulig å løpe stedvis..

Ultraks4
Passering Sunnegga, uansett hvor du er i fjellene, sÃ¥ ser du Matterhorn. jeg føler en veldig dragning mot det fjellet 🙂

Jeg tok , som tenkt Рigjen de fleste opp her. Folk s̴ ut som zoombier allerede der de stavret seg oppover, veldig mange med staver ogs̴. Ingen sa noen ting, alle hadde mer enn nok med sitt.
Og jeg tenkte at det mÃ¥ ha sett ganske latterlig ut for de som var tilskuere…
Foreløpig følte jeg meg ikke som zoombie…
PÃ¥ toppen av Gornergrat etter 13 km følte jeg meg fin i beina og klar i hodet. Været var fortsatt nydelig og jeg holdt det skjemaet jeg skulle for Ã¥ løpe pÃ¥ 7 timer blank…

Ultraks_Gornergrat1
Rett før Gornergrat ( 3130 moh), Isbreen i bakgrunnen er et vakkert skue !!!!

Men ting snur seg fort….For pÃ¥ vei ned fra Gornergrat fikk beina ( lÃ¥rene) – mye juling og de begynte Ã¥ verke – ordentlig…Jeg er ogsÃ¥ en krise pÃ¥ nedoverløping pÃ¥ sti og bremser med lÃ¥rene sÃ¥ det holder. Problemet denne lørdagen var at det satt seg ordentlig!
Og pÃ¥ litt vaklende bein «danset» jeg nedover. Vi skulle ned til 1900 meter før neste stigning begynte. Hengebroen var rett før neste stigning.
Hengebroen tenkte jeg lite på inntil jeg kom ut på den.
For hengebroen var full av løpere – som gikk, for løping var ikke lov. Vel ute pÃ¥ broen skjønte jeg HVORFOR løping ikke var lov…For broa gynget ordentlig selv nÃ¥r folk gikk over.

Jeg fikk tilløp til panikk ja, men tok meg sammen – fokuserte pÃ¥ Ã¥ holde blikket rett frem og bare gÃ¥. selve overfarten tar bare et drøyt minutt, men det er et langt minutt 🙂
De siste 50 meterne hadde jeg en høylytt prat med meg selv og sa noe om å ta meter for meter, tenke positivt å bare gå. Dette gjentok jeg til jeg var vel over. Også denne gange hadde jeg taklet broen bra !!!
Det ga meg dog lite energi i forhold til neste bakke, opp til Schwarzee( 2583). Det er en stigning pÃ¥ 3 km – med ca 700 høydemetre pÃ¥ sti
Igjen tok jeg igjen masse folk og gikk fra de, men det koster veldig mye krefter. Og pÃ¥ toppen var jeg egentlig ferdig…
Og hadde bare 21 km igjen.

Nedløpingen fra Schwarzee er egentlig ganske lett, men nÃ¥ var det bare vondt…LÃ¥rene skrek om nÃ¥de og farten var ikke veldig stor.
Neste bakke opp er ogsÃ¥ en liten mumsbit : 3 km og 500 høydemetre..Og her begynte min zoombie ferd…Vel oppe her kommer et drøyt stykke pÃ¥ smal stil langs fjellsiden – og tiden gikk fort. jeg kjente litt pÃ¥ høydeskrekken og tok det veldig forsiktig pÃ¥ stive bein. Og plutselig var det jeg som hadde stivest bein…Hele tiden ventet jeg pÃ¥ den veldig bratte stien ned til Trift, som jeg husket godt fra 2013….
Den gikk bedre i år, men jeg måtte stoppe flere ganger å slippe forbi meg de som løp mye fortere enn meg.

Ultraks1
Ett eller annet sted i nærheten av Trift. Igjen sÃ¥ er det mange som kommenterer mine rosa leggings. Jeg hørte stadig vekk folk si «love your socks». Zensah vekker oppsikt – og er skitsnygga, som de sier i Sverige!

Nede i Trift, sÃ¥ er det det 6 km igjen, snaue 2 av de oppover – og resten egentlig bare rett ned…Her var det jeg fikk total høydeskrekk i 2013…Da holdt jeg meg fast i et gresstrÃ¥ og trodde at det var redningen…den gangen tapte jeg masse tid her.
NÃ¥ hadde jeg tapt alt, FØR jeg kom hit..Nedløpingen var vond – i beina, høydeskrekken merket jeg aldri noe til, sikkert fordi beina var helt knust!

Med 1 km igjen var jeg nede og det var bare asfalt igjen, her økte jeg farten selvsagt og ble litt høy og mørk igjen :). Silja stod og tok bilder med 500 meter igjen. De siste metrene inn til mÃ¥l er best! For nÃ¥r du runder inn pÃ¥ hovedgata og har 300 meter igjen, sÃ¥ er stemningen helt kanon. Alle heier og alle skal ta «high five»! Og plutselig glemmer jeg helt smerten i beina og danser over mÃ¥l pÃ¥ 8timer og 24 min.

2015-08-22 15.40.07
Rett før mål, tatt av Silja.
Jeg løp ogsÃ¥ med hvit seamless trøye fra Skigo, selvsagt med rosa detaljer 🙂
Trøya er glimrende, selv med vekslende temperaturer underveis. Den sitter godt, uten å stramme, gnager ikke og er lett!

Tiden er faktisk dÃ¥rligere enn i 2013 og minst 1 time etter mÃ¥lsetting…Likevel blir jeg nr 15 i klassen av 56 og nr 260 av nesten 600 fullførende….Tidsmessig et «dÃ¥rlig» løp, plasseringsmessig helt greit.
Jeg tipper at borti 100 stk har tatt meg igjen fra 13 km og inn…
Etter mÃ¥lgang kommer en franskmann bort til meg, eller han snakket i hvertfall fransk 🙂 – tror jeg !
Han sa at jeg hadde sett helt kanon ut i stigningene i starten, men at jeg sÃ¥ litt mer menneskelig ut nÃ¥r han løp forbi meg etterhvert . og lurte pÃ¥ om noe hadde hendt meg…
Jeg svarte bare at  beina var helt knust, alt for tidlig….

Kanskje hadde jeg gjort en Eirik Haugsnes og Ã¥pnet for hardt, kanskje hadde jeg en dÃ¥rlig dag og kanskje var jeg bare sliten allerede før start…
Ja takk, alle 3 sier jeg da!

Kroppen min fikk ikke nok hvile etter Zermatt Ultramaraton i juli, som igjen, via en halvmaraton i Hornindal ødela for Norseman. Etter Norseman tok jeg fri 3 dager – før det var fullt øs igjen. Jeg burde ha hvilt mer og startet roligere opp igjen…
Men sÃ¥nn funker ikke denne karen gitt 🙂 Jeg vil jo bare løpe og sÃ¥ lenge det er gøy kjenner jeg jo ikke at jeg egentlig er sliten.

Ã…kke som – Matterhorn Ultraks ble gjennomført og jeg er happy med det! Det viktigste er jo at jeg fÃ¥r løpe der jeg elsker Ã¥ løpe.
Det er noe spesielt nÃ¥r du kommer ut av skogen etter 3 km, og en hel dal Ã¥penbarer seg , badet i sol og blÃ¥ himmel. Like ekstatisk er det Ã¥ komme opp Gornergrat, med den samme solen og en isbree i tillegg + at massevis av mennesker skriker «hop hop»
Og uansett hvor vondt jeg hadde det underveis, jeg ville ikke ha vært noe annet sted 🙂

finish
Stolt bærer av en fet trøye 🙂

Prestasjon for meg er å gjøre de tingene jeg takler best her i livet. Jeg elsker å måtte grave dypt, pushe meg selv til å fortsette, mens jeg kjenner at det dirrer både her og der. Det er jo DA jeg lever som best.
Jeg har klare svakheter som trailløper, spesielt nedover – jeg vet det. Men jeg kan jo ikke la det stoppe meg heller. Men jeg hadde nok løpt bedre uansett, hadde jeg bare vært litt mer fornuftig de siste 7 ukene .
Løper jeg Matterhorn Ultraks igjen ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *