Tøff og stor, liten og redd

I mange sammenhenger er jeg ganske liten og egentlig ganske redd. Ikke sånn redd at jeg tisser på meg når jeg opplever noe jeg er redd for -type høyder osv. Men mer sånn at jeg ikke klarer å levere som forventet. Det kalles kanskje prestasjonsangst?
Prestasjonsangst er vanskelig og jeg kjenner pÃ¥ det ganske ofte – og det er i de situasjonene jeg tenker mest pÃ¥ løping – som jo er noe jeg hÃ¥ndterer ganske bra. Der er jeg jo mer høy og mørk og leverer en vare ganske bra etter kriterier jeg setter.

I den sammenhengen har jeg ingenting Ã¥ tape fordi jeg vet hva pakka inneholder. Grunnpakken eller basis er solid, sÃ¥ det er mer det siste laget pÃ¥ toppen som avgjør : nemlig dagsform. Og dagsform – i min alder, er ikke alltid forutsigbart 🙂
Og noen ganger så skulle jeg vel ønske at den grunnpakken var like gjeldende UTEN løpesko, men det er den ikke gitt!
Hele tiden prøver jeg allikevel å tilnærme meg på den samme måten jeg gjør med løping. Men i livet ellers så er det mange fler variabler har jeg funnet ut. Og da gjelder det hvertfall å finne balansegangen mellom det å være offensiv til enhver tid og i enhver sammenheng, eller å sitte litt mer avventende på venterommet.

Livet er ikke det enkleste man har, men om litt er kaffen klar – sies det i en reklame og det ligger kanskje noe i det? Min erfaring er i hvertfall at livet er komplisert noen ganger og at det alltid tar litt tid før kaffen er klar :).
Jeg kan velge Ã¥ sakte , men sikkert ta meg gjennom livets alle faser uten store krumspring, liksom hele tiden Ã¥ være pÃ¥ den sikre siden, aldri gÃ¥ pÃ¥ dypt vann eller noe i den duren. Og tenker at det er det enkleste…..For da slipper jeg en hel masse bekymringsrynker og skumle tanker!
Tanker om at jeg ikke er god nok -prestasjonsangst!

Men -stadig vekk, sÃ¥ møter jeg meg selv i døra her – og mÃ¥ hele tiden gruble pÃ¥ meg nye bekymringsrynker. Litt slitsomt, men jeg har vel pÃ¥ en eller annen mÃ¥te lært meg Ã¥ leve med det..Skulle bare mangle siden jeg faktisk er 50 Ã¥r!!
Norseman Xtreme Triathlon er et godt eksempel sÃ¥nn sett. Jeg hadde veldig lyst, men var livredd vann – allikevel en august morgen i 2004, vÃ¥knet jeg brutalt hengende i vÃ¥tdrakt i rekkverket pÃ¥ en bÃ¥t i Hardangerfjorden..
Den gangen var b̴ten mindre enn i dag, det var ikke en ferje engang Рmen det var like ille uansett.

Jeg brukte 2t og 27 min i vannet den dagen og var absolutt livredd hele veien – og det føltes nærmest som om jeg ble født pÃ¥ nytt idet jeg var pÃ¥ fast grunn. Resten av den dagen var jeg egentlig uovervinnelig, for jeg hadde taklet min største frykt ever!
Også tenker man at etter en sånn greie, så fikser man alt!
Det er 11 Ã¥r siden – og jeg har vokst, ingen tvil om det – men det er et stykke arbeid igjen…

I gÃ¥r - skulle jeg pÃ¥ nytt utfordre min egen prestasjonsangst….Og igjen hadde jeg sagt JA, til noe jeg kanskje egentlig ikke ville.
Dagen startet med å være med på et stafettlag i Oslo triathlon, hvor jeg skulle løpe.I tillegg skulle Silja svømme og Adelheid sykle.
Ã… være med pÃ¥ et stafettlag er gøy, jeg er ikke bortskjemt med sÃ¥nt no heller, sÃ¥ det gledet jeg meg til. Og min løping ( 5 km) – gikk bedre enn jeg hadde tenkt. Ergo var ikke dagsformen den verste. Alle 3 presterte bra og vi var fornøyde.

11817259_10153033432390737_7064701294996949465_n
Team SuperKondis. Ikke akkurat liten og redd her:)  Kanskje er Rosa fargen som gir selvtillit?

Det var de lette delen av dagen i går.

Etterpå var det dags for IRON MAN 2015, som er hockeyligans årlige seanse før seriestart, hvor beste lag og beste utøver skulle kåres. 8 øvelser skulle gjøres : styrke,spenst,utholdenhet og fart var ingredienser. GET som hovedsponsor til elitserien i Ishockey, skulle også stille lag, derfor var jeg med. Alt foregikk på Olympiatoppen.
Kun en av øvelsene kunne jeg klare meg sÃ¥nn passe i , nemlig 3000 m løp pÃ¥ bane. Alle de andre øvelsene vill jeg høyst sannsynlig ikke klare veldig bra…Ikke fordi jeg nødvendigvis hadde prestasjonsangst, men mere fordi jeg VET jeg er dÃ¥rlig pÃ¥ saker og ting…
SÃ¥ med ganske stor visshet om at jeg kom til Ã¥ drite meg ut – vandret jeg inn pÃ¥ Olympiatoppen og tok pÃ¥ meg tskjorten med GET sin logo pÃ¥…

Jeg lyktes i en øvelse, selvsagt var det 3000 m. Bare 1 time etter at jeg hadde løpt stafettdelen pÃ¥ 5 km i Oslo tri, gikk den…
Og der er jeg offensiv, tar teten og ser meg aldri tilbake. Tiden ble 11.20, som jeg er fornøyd med utifra omstendighetene. NB – jeg «vant» bare blant oss fra GET altsÃ¥. Øvelsen totalt ble vunnet pÃ¥ 10.09, som jeg synes er veldig bra for en ishockeyspiller!
Her var jeg altsÃ¥ høy og mørk…

PÃ¥ de resterende øvelsene var jeg bare liten….i 2 av øvelsene fikk jeg ikke resultat engang – fordi jeg var for svak. I de resterende 4 øvelsene var jeg dÃ¥rligst pÃ¥ GET laget…Og følte meg ganske avkledd. SÃ¥pass avkledd at det egentlig ikke var noe moro. Men jeg visste jo at det ville bli sÃ¥nn og burde bare ha sagt nei takk pÃ¥ forhÃ¥nd…
I blant voksne mennesker er det ganske trist Ã¥ føle sÃ¥nn, for alle ser hvor hjelpeløs jeg er. Hva resten av gutta tenkte der og da, vet jeg jo ikke og mÃ¥ egentlig bare droppe Ã¥ tenke pÃ¥ det…
NÃ¥r jeg er sÃ¥ «dum» og stiller opp, sÃ¥ mÃ¥ jeg faktisk bare stÃ¥ for det…Kan ogsÃ¥ være at jeg tenker for mye pÃ¥ hva andre tror om meg – eller jeg vet at jeg gjør det. Og kanskje stiller jeg for høye krav pÃ¥ meg selv…

Ikke at jeg har tenkt veldig mye pÃ¥ det i ettertid, for jeg klarer Ã¥ se meg selv i øynene uten Ã¥ være flau – men det har litt bismak. ikke at jeg heller MÃ… prestere til enhver tid da, jeg vet det er umulig og absolutt ikke noe noe mÃ¥l heller. Og kanskje hadde jeg prestert bedre uten prestasjonsangst…
I min verden er svakhet ikke et tegn for nederlag. I min verden er svakhet det å IKKE prøve. Og å ikke tørre å vise sine svakheter. Jeg gjør det ganske ofte og tror at jeg på sikt lærer av det og blir bedre i saker og ting.
Bortsett fra i styrkeøvelser da – for der hadde nok jeg trengt minst et billass med «styrkedrikk», for hadde jeg prøvd Ã¥ løfte mer enn 50 kg i benkpress, sÃ¥ hadde jeg brekt armene…

Noen ganger føler jeg at jeg er født for seint, eller ennå ikke utvokst. Jeg føler at det er mange ting jeg ikke mestrer. Og kjenner at det begynner å haste, for jeg skal i følge alder forlengst både være utvokst og utlært.
Til syvende og sist mÃ¥ jeg godta fakta : stor og sterk, liten og redd – er faktisk en del av det Ã¥ være menneske..
Og jeg hadde uansett sagt JA, til Ã¥ være med pÃ¥ hockeygreiene – igjen jeg. For det er ogsÃ¥ menneskelig Ã¥ tro pÃ¥ at ting kan bli bedre. Uten tro pÃ¥ det, hjelper ikke kaffe engang….

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *