Min siste Norseman Xtreme Tri…

Norseman Xtreme Triathlon, ekstrem triathlonets mor og den konkurransen alle bare mÃ¥ gjøre, lÃ¥ plutselig bare et snaut døgn unna..Og hvor kaldt det skulle bli skjønte jeg først nÃ¥r Team Pink Power med Guy som sjÃ¥før dundret over Hardangervidda. Og pÃ¥ dette tidspunktet visste jeg ikke at svømmingen allerede var gjort kortere. For selvsagt hadde jeg fÃ¥tt med meg at det var sÃ¥nn passe kaldt i Hardangerfjorden. Innerst inne hÃ¥pet jeg at det IKKE ble svømming, da det ikke akkurat er der jeg er best…

Eidfjord dagen før Norseman er alltid en kokende gryte med folk,sykler,biler og turister. Jeg tipper vel at flere turister med ganske stor øyne ser pÃ¥ alt utstyret og diverse – som er pÃ¥ plass. For min egen del sÃ¥ var det litt rart Ã¥ komme tilbake som deltager etter noen Ã¥r som support for Even. Fokuset er liksom litt annet nÃ¥r du skal delta selv. Og særlig med elementet vann som en del av det hele. OG ekstra veldig mye trykk pÃ¥ det med kaldt vann…Jeg tenkte pÃ¥ det omtrent hele tiden..At det ble kortet ned til bare 1900 meter hjalp litt – men kanskje ikke nok.

_MG_5384
D
agen før og litt posing med Pink Power. Foto : Guy M.Huste

Jeg hadde trent mye i det siste, løpt 2 harde løp den siste mÃ¥neden og ikke egentlig trappet ned. For jeg følte meg nesten litt sÃ¥nn uovervinnelig og trodde at ingenting kunne bite pÃ¥ meg. Og som jeg skrev pÃ¥ Facebook den kvelden : det er godt jeg ikke vet hva morgendagen bringer…
Kl 2300 var vi i seng. Guy sloknet som et lite barn – jeg gjorde ikke det. Jeg lÃ¥ og tenkte pÃ¥ svømmingen og angsten kom krypende, det var ingen god følelse. Legg til at vi ogsÃ¥ hadde vindu ut mot inngangen pÃ¥ hotellet – hvor sikkert alle de fulle i Eidfjord var innom i løpet av natten. Og fulle folk kan lage brÃ¥k! Jeg skreik og hoia helt sikkert like mye for 30 Ã¥r siden i samme tilstand.

Klokka ringte 0215, jeg var ikke blid da, jeg var trøtt,sliten og egentlig litt grinete. Vi gikk og spiste frokost og humøret ble litt bedre. Sykkel og alt det der måtte sjekkes inn før 0330, det rakk jeg greit. Og litt senere trampet jeg ombord på båten.
Jeg hadde nÃ¥ ogsÃ¥ fÃ¥tt vite at jeg kom til Ã¥ hyperventilere nÃ¥r jeg traff vannet…det grublet jeg veldig pÃ¥, men klarte allikevel Ã¥ være ganske rolig inni meg. BÃ¥ten tøffet utover, jeg hadde pÃ¥ meg varmekrem i tillegg til en tridrakt og en neoprenvest – under vÃ¥tdrakten + sokker. En heldekkende hette var ogsÃ¥ kjøpt for anledningen. Og 0450 stod jeg pÃ¥ hoppkanten…
_MG_5394
Nei, jeg svømte ikke med disse 🙂

DA kom pulsen gitt! Jeg husker jeg stod og tenkte pÃ¥ det med hyperventilering og at jeg aldri i verden ville takle det og dermed dø…Det høres helt dustete ut ja, men det var sÃ¥nn jeg tenkte..
Igjen sÃ¥ jeg pÃ¥ klokken – 0455, jeg mÃ¥tte hoppe i det snart…
Lett manisk tok jeg sats – og hoppet! Merkelig nok ble det ikke noe hyperventilering og enda mer merkelig, jeg syns ikke vannet var kaldt heller – selvom det bare var 10,5 grader.
Det var sÃ¥vidt jeg rakk bort til start før hornet sa fra. Med engang hadde jeg Charlotte sine ord i hodet : tenk at du bokser nÃ¥r du bruker armene. de som har sett meg svømme vet at kjennemerket er armer som stryker vannet…

Strykingen var borte og jeg bokset meg bortover. En liten stund sÃ¥ jeg røkla foran meg, men snart var jeg alene – som normalt.
Svømmingen gikk egentlig veldig bra, jeg frøs ikke i det hele tatt og den neopren hetten var sÃ¥ varm at hodet nærmest kokte pÃ¥ slutten. Og etter ca 51 min var jeg ferdig med det som alltid har vært verst. I dag var svømmingen faktisk veldig gøy 🙂
Som vanlig gÃ¥r det ikke fort nÃ¥r Tim skal skifte og sÃ¥nn…Det gÃ¥r grusomt tregt og jeg prøver hele tiden Ã¥ være effektiv, men det ligger nok ikke i mine gener!

Etter en haug med minutter kom jeg meg avgårde. Racet kunne begynne og Pink Power skulle vise hvem som ruler..
Stykket bort til selve klatringen opp mot Vøringsfossen begynte, gikk greit – men jeg stusset litt pÃ¥ at jeg ikke hadde tatt igjen noen ennÃ¥ – jeg pleier jo alltid det….Tisse mÃ¥tte jeg ogsÃ¥. Etter noen km til sÃ¥ jeg førstemann foran meg og ble glad, endelig kunne moroa begynne. Og jeg tok noen opp til Dyranut, ikke mange men nok til at jeg var sÃ¥nn passe tilfreds.
PÃ¥ Dyranut stod Guy med drikke, jeg trengte ingen drikkeflasker gitt – for jeg hadde omtrent ikke drukket noesomhelst – men stod allikevel og pisset i minst 4 minutter.
Og flere av de jeg hadde tatt ,syklet nÃ¥ forbi…

og jeg ble irritert der jeg stod og aldri ble ferdig..

Syklingen bort til Geilo var ganske kald og det gikk ikke fort heller…Det gikk faktisk ganske dÃ¥rlig og enda noen til tok meg igjen. Neste stopp var etter Geilo, før første bakke. Humøret var ikke pÃ¥ topp og jeg mÃ¥tte tisse IGJEN – enda jeg fortsatt nesten ikke hadde drukket noe. Allerede her begynte jeg Ã¥ mumle om at dette ikke ble en bra dag. For jeg kom aldri inn i syklingen. DEn driven, gutsen og iver jeg hadde i 2012 var helt borte…Beina,kroppen og hodet var ikke pÃ¥ samme lag i det hele tatt og jeg dasset meg avgÃ¥rde. Pulsen var aldri i nærheten av terskel heller. Jeg var rett og slett for sliten i kroppen…
Selv ikke alle de kule bakkene etter Geilo gjorde dagen noe bedre og jeg var mer opptatt av å se om jeg klarte å sykle fra de jeg tok igjen i bakkene, noe som gjorde meg enda mer deprimert.
For vanligvis var jeg jo helt konge i disse bakkene og bare seilet i fra. Denne dagen fikk jeg bare små luker.

_MG_5553
En av mine bedre perioder pÃ¥ sykkel underveis, det var ikke ofte jeg smilte….

Ann-Cathrin og Lasse stod i en av bakkene, der stoppet jeg og tisset igjen….Guy sa noe om at jeg var nødt til Ã¥ drikke mer + spise…
Jeg var ikke noe stort happy face og gryntet og klagde. Dog skjerpet jeg meg litt og de resterende bakkene gikk ganske sÃ¥ ok, særlig fornøyd var jeg med Imingfjell og fikk tilbake litt tro. Og dundret ned Tessungdalen pÃ¥ en sykkel som taklet alle humpene veldig bra. jeg forsøkte Ã¥ spise litt og drikke mer mens jeg tenkte pÃ¥ hvor langt bak jeg egentlig var…Jeg tippet rundt 180…

_MG_5603
Hvorfor jeg smiler her vet jeg ikke, for jeg hadde ikke noen grunn til det….

Det var særdeles dÃ¥rlig tippet gitt, for jeg vraltet meg ut pÃ¥ plass 209 og hadde syklet 1 t og 20 min dÃ¥rligere enn i 2012!!!! Her var Siw og Christian ogsÃ¥, de fikk se en ganske artig løpestil ut fra T2…
Nå måtte jeg først få i gang beina og så vurdere hva jeg skulle gjøre. Å ta igjen 50 stk på 32,5 km virket helt håpløst, særlig når jeg bare så 2 stk rett foran meg.
Jeg valgte Ã¥ gjøre et forsøk pÃ¥ at jeg skulle klare Ã¥ ta igjen nok folk.  Og fikk opp farten – litt. Men det i 5.00 fart noe som jeg virkelig mÃ¥tte jobbe for . Normalt sett skulle det være ganske lett Ã¥ løpe i den farten. Endelig begynte jeg Ã¥ plukke folk og flere jeg kjente langs veien heiet og sa at jeg løp bra. De ukjente heiet pÃ¥ meg ogsÃ¥ – fordi jeg var kledd i rosa 🙂

_MG_5634
Mens jeg ennÃ¥ løp «fort»

Marius tok jeg ogsÃ¥ igjen langs Tinnsjøen og han ble 1 av de 25 jeg tok pÃ¥ de første 18 km. Og etter 18 km var det shutdown…Beina ville absolutt ikke mer gitt og jeg mÃ¥tte stoppe helt – og satte meg ned pÃ¥ rekkverket. Siw og Christian prøvde Ã¥ fÃ¥ meg i gang men det funket ikke.
Og her sluttet egentlig kampen om svart trøye…

Marius kom etterhvert gÃ¥ende og jeg hang meg pÃ¥ han slik at jeg i hvertfall hadde noen Ã¥ skravle med bortover. Men Marius GIKK fra meg han etterhvert….:)
Jeg var lei meg, jeg var frustrert og gnåla fælt med meg selv. Heldigvis var det en dansk supportbil som hver gang jeg passerte spilte musikk og skrek GO Tim. Så jeg kom meg bort til Dale og 25 km.
Guy ventet her og vi hadde en lang prat , ikke om blomster og bier, ei heller om amerikanske stater -som vi egentlig burde, for Guy klarte bare 12 av de i bilen hjem dagen etterpÃ¥ 🙂
Vi snakket om Ã¥ bryte, sette oss i bilen Ã¥ kjøre hjem til Oslo . Jeg ville bryte og stikke hjem…

Men sÃ¥ er det noe med Ã¥ fullføre det man begynner pÃ¥, uansett hvilken farge pÃ¥ tskjorten det innebærer.Selvom det virket som det kom til Ã¥ bli en endeløs vandring opp Zoombie Hill til 32,5 km – omtrent alene pÃ¥ veien….
Jeg hadde spist og drukket usedvanlig dÃ¥rlig og brukte noen minutter pÃ¥ det før Pink Power satt i gang operasjon «gÃ¥ til mÃ¥l og fÃ¥ tak i en hvit trøye».
Opp i bakken ble jeg svimmel også, og måtte ta noen pauser. Det kom mange biler nedover med kjentfolk i som alle oppmuntret meg + Andreas på rulleski stakende oppover. Guy parkerte bilen lenger opp og kom også løpende nedover.
Ved 32 km kom regnet ogsÃ¥…..Og jeg sa bare FAEN og tenkte at dette var dagen alt skulle gÃ¥ galt. Check point pÃ¥ 32,5 km var vÃ¥tt, kaldt og surt – men menneskene der var bare gamle kjenninger sÃ¥ jeg smilte litt allikevel og tok til venstre – bort den sÃ¥kalte hvite løypa mot Gaustablikk. Jeg prøvde Ã¥ jogge litt, men fikk da instant hodepine.
Litt lenger bort dukket Charlotte opp – og gikk noen km med meg. Igjen prøvde jeg Ã¥ løpe, men igjen kom hodepina…

PÃ¥ Gaustablikk hadde jeg 6 km igjen, som skulle gÃ¥ i en sløyfe pÃ¥ 3 km x 2. Og denne delen var egentlig det beste pÃ¥ hele dagen. Her var det blide deltagere, blide arrangører, blide hyttefolk og en veldig ivrig heiagjeng (B.O.B). Og jeg fikk tilbake troen pÃ¥ livet faktisk 🙂
Og tilslutt var jeg faktisk i mål! hvor lenge jeg hadde vært ute totalt ante jeg ikke, for klokka hadde jeg slått av. Tiden var helt uinteressant sånn sett.

_MG_5732
MÃ¥lgang pÃ¥ Gaustablikk. Underlaget er nesten det samme som pÃ¥ toppen…Gutta med flaggene er det ingen av oss med hvit tskjorte som glemmer !!!

Og jeg er veldig glad for at Guy snakket meg videre der nede pÃ¥ 25 km. For det beste er Ã¥ fullføre – uansett! SÃ¥ takk for det Guy – og takk for at du var med som support. Vi hadde det gøy innimellom 🙂

_MG_5768
Me and my support. Guy var faktisk med første året som trøya hans viser!

Norseman kan ikke gjøres med tomme lagre og stive bein. Norseman skal gjøres med overskudd. Og Ã¥ trappe ned er viktig de luxe…. Og for første gang i Ã¥r var jeg sliten før start. Syklingen ble stakkato,hakkete og veldig urytmisk. Det nytter liksom ikke Ã¥ tvinge kropp og Merida sykkel til Ã¥ sykle fort….Og å løpe etterpÃ¥ pÃ¥ en kropp som er sliten av alt tullet pÃ¥ sykkel, gÃ¥r ganske dÃ¥rlig.

SÃ¥ min siste Norseman ble kanskje ikke helt som jeg trodde, men jeg tapte ikke en sort tskjorte, jeg vant en hvit 🙂

dessuten har jeg 7 svarte hjemme fra før……

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *