Lekekamerater

Alle burde ha lekekamerater! Lekekamerater er det beste som finnes nÃ¥r livet gÃ¥r alle veier liksom. Lekekamerater – er som ordet sier, noen du rett og slett leker med. Jeg husker omtrent ingen av de lekekameratene jeg hadde som liten gutt og kanskje hadde jeg ingen «ordentlige» da, men det har heldigvis forandret seg.
Og i dag er jeg veldig glad for det, for livet er ikke alltid en dans på roser gitt.

Noen ganger sÃ¥ er rosene ganske visne og det Ã¥ stÃ¥ opp om morningen er ikke alltid like digg. Jeg er en sÃ¥nn person som kanskje lar saker og ting pÃ¥virke meg for mye – og jeg grubler definitivt for mye! Grubling er ikke bra sÃ¥nn sett og fører med seg lite konstruktivt. I mange tilfeller kan grubling gjøre ting verre – belive u me!

Og er man først ute pÃ¥ det sidesporet sÃ¥ er det vanskelig Ã¥ bare snu, selv for en voksen mann som meg. Jeg er klart sterkest og klart tøffest i mitt element – som er nÃ¥r jeg har løpeskoene eller sykkelskoene pÃ¥. Da er det akkurat som om jeg blir en helt annen person. Skulle forøvrig ønske jeg var like mye pÃ¥ høyden nÃ¥r jeg hadde vÃ¥tdrakten pÃ¥ ogsÃ¥ – men der er jeg forsatt for fiskeyngel Ã¥ regne.

Jeg har ingen problemer med Ã¥ si at jeg til tider er ganske «liten» og nok føler meg som en som ikke helt forstÃ¥r hvordan det fungerer der ute i den ordentlige verden, for i Pondus sin verden – sÃ¥ er tingene ganske enkle og det meste harmløst.
Det er oppi alt dette at lekekameraten dukker opp. Som for meg er de jeg trener sammen med innimellom.
Det er ganske ofte at jeg trenger å kunne koble ut hjernen og heller bare leke med hjertet og være litt som Pondus, med et litt avslappet blikk på livet. Det er jo sånn jeg på en måte overlever!

Sist torsdag fikk jeg en sms fra Thomas. Thomas kom ikke med tilbud om en drøss med halvlitre pÃ¥ Aker Brygge, men derimot en drøss mil pÃ¥ racersykkel. Det tok meg ca 1 min Ã¥ tenke over det tilbudet. Og i 600 av 100 mulige, ville jeg ha svart ja uansett! En drøss med mil betydde eksakt 226,5 km, med mÃ¥l i Dalen ( Telemark). Jeg hadde vel lest om Dalen, men hadde sÃ¥nn ca null peiling pÃ¥ hvor det var. Jeg visste bare at det ville ta noe tid Ã¥ komme seg dit…Legg til noen bakker og MYE vind ogsÃ¥, sÃ¥ var hele greia satt.
En lekekamerat er en som tar deg ut av det vanlige livet og gir deg frihet til å tenke på helt andre ting. En frihet som jeg i mange tilfeller er helt avhengig av. For i en prosess som skal gjøre meg til en 100 % sterk og stødig Tim, er det alfa og omega. Jeg er langt i fra en fantastisk syklist, jeg var faktisk ganske så redd og liten, når vinden tok tak i forhjulet ned bakkene med en trailer rett bak meg.

leke
Somewhere mellom Oslo og Dalen….Det bildet viser hvor viktig det er Ã¥ leke !

Allikevel vil jeg ikke vært noe annet sted der og da! For jeg var fri som fuglen og hadde ingen andre bekymringer enn Ã¥ unngÃ¥ Ã¥ bli kasta inn i fjellveggen…Det er da du kjenner at du lever litt og det gjelder Ã¥ ha litt fokus. Jeg er god på å fortelle meg selv underveis at det bare er Ã¥ gÃ¥ inn i det med Ã¥pne øyne, kjenne litt pÃ¥ det Ã¥ ha en smule angst, men allikevel takle det!
Kort og godt, så stoler jeg på meg selv der. Og at jeg stoler på meg selv er ikke helt hverdagskost, men det blir learning by doing.

Sykkelturen vÃ¥r ble lang, bakkene var flere enn vi trodde og moralen sank en smule med de uforutsette bakkene:). Men vi kom oss gjennom med en høy dose av humor, gode diskusjoner og litt sukker. Ikke gjorde det noe heller at de siste 4 km var bratt nedover…For engangs skyld sÃ¥ var jeg relativt tøff nedover ogsÃ¥! Noe som kan komme godt med nÃ¥r jeg om snaue 3 uker mÃ¥ sykle over evne i en viss konkurranse.

leke2
Thomas og jeg akkurat ferdig med 226,5 km. Begge bakhjulene er punktert, men hvem bryr seg om det ?

I bilen hjem etterpå er jeg bare en happy kid som har lekt med med lekekameraten sin hele dagen og nå sørger for at de gode historiene den dagen blir bevart i langtidsminnet. Det er disse stundene med lekekameratene som er gull verdt når du sitter på kontoret og titter ut av vinduet med en tankefull hjerne.
Heldigvis har jeg opp gjennom årene skaffet meg noen sånne lekekamerater. Idretten bringer masse forskjellige typer sammen, noe som gjør det til en fantastisk lekegrind, derfor er jeg veldig happy for at jeg engang i tiden valgte å leke i den riktige lekegrinden.

Jeg driver ikke med løping/sykling/triathlon – for Ã¥ bli verdens beste, ei heller for Ã¥ realisere meg selv. Og i hvertfall ikke for Ã¥ slanke meg…..Jeg driver med alt dette fordi jeg trenger et fristed hvor jeg kan slappe av, være meg selv uten at jeg pÃ¥ død og liv mÃ¥ leve opp til noe. En lekegrind hvor jeg kan utforske, lære og dumme meg ut – uten at noen reagerer verken sÃ¥nn eller slik.
Og noe har jeg ogsÃ¥ lært i denne lekegrinden – og det er at vi alle i bunn og grunn har høyst menneskelige sider. For meg som ikke alltid lyser selvtillit, sÃ¥ er det godt Ã¥ se.

Viva lekekameratene 🙂
toget
Her er noen av lekekameratene på toget til starten på Zermatt ultramarathon. Det var søren ikke mange på det toget, som hadde det humøret vi hadde !

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *