UltraVasan – walk of life

Egentlig skulle jeg være i Chamonix i dag – for Ã¥ forberede meg til TDS, og 119 km i alpene onsdag. Istedenfor sitter jeg hjemme i stua med 2 bein som ikke egner seg til noe annet enn Ã¥ ha pÃ¥ bordet..

Jeg valgte Ã¥ droppe den turen fordi jeg ansÃ¥ det som ganske dustete hvis jeg skulle bli stÃ¥ende i høye fjell med en ankel som var vond. Reserveløsningen ble Ã¥ løpe UltraVasan…
På forhånd syns jeg det hørtes ut som en bra plan. Vasaloppet er jo nesten dønn flat og terrenget i Dalarna var garantert snilt og grusveiene mange tenkte jeg. Sjelden har jeg vel tatt så mye feil.
Og jeg trodde det skulle bli en walk in the park…..Det endte med at det var ganske nære sannheten.

UltraVasan ble tatt litt på sparket, så noen oppladning ble det aldri. Tvertimot hadde jeg syklet veldig mye og løpt veldig de lite de siste 20 dagene. Men selvom jeg hadde løpt lite og ikke på nåværende tidspunkt har den flyten og teknikken som jeg hadde før i år -så burde det hele altså være en walk in the park!

SÃ¥ nÃ¥r jeg stod pÃ¥ startstreken i Sälen kl 0500 lørdag morgen var jeg ganske rolig og avslappet. Det jeg tenkte mest pÃ¥ var været…For det var meldt en del regn underveis. Men pÃ¥ start var det helt greit og litt varmere enn nÃ¥r jeg har vært pÃ¥ samme sted om vinteren.

Jeg skulle bare jogge gjennom pÃ¥ 9 timer. jeg skulle bare løpe 10 km i timen. Det høres sÃ¥ enkelt ut liksom. Plan B var Ã¥ løpe pÃ¥ 10 timer – det skulle være enda enklere!
Og med dette i bakhodet startet jeg på løpet.
Ganske fort var gutta i HULK borte og jeg vekslet noen ord med Rolf opp første bakken. Beina kjentes helt ok og jeg var sÃ¥nn passe i psykisk balanse. Jeg jogget i 5.45 fart – og var godt innenfor plan A. Og fortsatt var det ingen skyer i horisonten sÃ¥nn sett. PÃ¥ himmelen var det nok skyer, men ikke nedbør sÃ¥ langt. temperaturen var fin og omgivelsene gjorde meg rolig. Hva kunne gÃ¥ galt?

Grusveien var fin Ã¥ løpe pÃ¥ og selv det første terrengpartiet var enkelt. jeg tenkte at hvis dette var standarden pÃ¥ terrengpartiene skulle det hele bli ganske enkelt. PÃ¥ første kontroll – SmÃ¥gan var jeg nr 233 og hadde 5.38 i snittfart.
Fortsatt ingen problemer bortsett fra at jeg ikke hadde sjekket at drikkesekk og slange funket før start. Selvfølgelig var krana stengt…Ingen krise for det var nok av drikkestasjoner. Etterhvert  kom et litt lenger terrengparti med en del klopper Ã¥ løpe over, mikset med helt grei sti. Her ble jeg liggende først og sinket nok de bak meg, inkludert Rolf. Tenkte litt pÃ¥ det, men stresset ikke veldig av den grunn.
Men så fort vi kom ut på grusveien rett før Mångsboderna løp alle de som lå bak meg rett forbi. Her burde alarmklokkene ha begynt å ringe. Kanskje var jeg ikke mentalt til stede og kanskje tok jeg for lett på det. Terrenget ble litt tøffere, hamstrings på begge beina begynte å verke og konsentrasjonen falt. Allerede her, i en svensk skog sånn ca mellom 27 og 32 km avgårde ga jeg vel egentlig opp.
Tanken på å stå av var alt jeg hadde i hodet. Hva skulle jeg bruke som unnskyldning for å forklare en DNF var alt det gikk i. Og rett før skiltet med 59 km igjen til mål, så stoppet jeg rett og slett. Jeg skulle bare liksom ta bilde av 59 km igjen skiltet. Men sannheten var at jeg her var ferdig for dagen..

ultravasa2
Vendepunktet – herifra og inn gikk det galt…

Selv ikke det at alltid blide Stian passerte meg og oppmuntret hadde noen virkning. Alt ble bare galt. Myrene var tunge, stiene kjipe og jeg mÃ¥tte tisse hele tiden. At hamstrings heller ikke ble bedre var bare prikken over i’en.
SÃ¥ nÃ¥ var det over pÃ¥ plan C : løpe til Evertsberg ( halvveis) – og bryte der. Jeg var pÃ¥ Evertsberg etter 5 timer og 17 min. Tidsskjemaet var for lengst destruert ogsÃ¥. SÃ¥ hvis jeg skulle fortsette nÃ¥, sÃ¥ var det bare for Ã¥ fullføre. Jeg spiste pannekake og brødskive her – og gikk 1 km for at maten skulle sette sette seg…

Etter hva jeg hadde lest og sett, sÃ¥ skulle siste delen være lettere enn første del. Jeg syns ikke det! Helt sikkert fordi jeg hadde en noksÃ¥ negativ utvikling i løpet mitt. Og raset pÃ¥ resultatlisten hadde for alvor begynt. Ankelen var ikke noe problem. Men skinnen begynte Ã¥ bli det. For det var trangt i høyreskoen med den pÃ¥. Etterhvert mÃ¥tte jeg kompensere for det  og belastet deretter foten feil. Og fikk vondt under beinet – veldig vondt!

PÃ¥ Oxberg, etter 60 km og noen grusomme myrpartier som fikk beina mine stokk stive – var det tid for Ã¥ ta en pause. Pausen ble tatt pÃ¥ toalettet. Jeg satt der i nesten 15 min. Det var fantastisk deilig Ã¥ sitte – uten Ã¥ kjenne smerten under foten. Jeg har nok aldri «kost» meg sÃ¥ mye pÃ¥ en utedo før.
Marsjfarten var igjen pÃ¥ lavgir. Jeg jogget litt, gikk enda mer og stoppet helt innimellom. For det Ã¥ sitte stille uten Ã¥ kjenne smerte var helt vidunderlig. Tiden var helt uinteressant – bortsett fra at jeg mÃ¥tte være i mÃ¥l før 1830, slik at jeg rakk bussen til Sälen kl 1900. Det og finishertrøya var det eneste som holdt meg gÃ¥ende – bokstavelig talt!

ultravasa1 ultravasa
Situasjonsbilde…Dette kilometer skiltet pisset jeg faktisk pÃ¥ – med vilje…

For med 20 km igjen ble det stort sett bare gÃ¥ing. Alle tok meg igjen – og alle jogget/gikk fra meg. Allikevel var jeg høflig og ønsket alle som passerte lykke til. Noen trengte det nok mer enn andre. Og de fleste sÃ¥ minst like kjørte ut som meg – men uansett sÃ¥ ble alle borte. Jeg gikk bare og surret. Og kjente hver eneste stein under foten – og alle traff pÃ¥ det mest vonde stedet. NÃ¥ var jeg pÃ¥ nederste siden i resultatlisten og lurte pÃ¥ hvor mange jeg egentlig hadde bak meg. Kunne jeg faktisk ende sist`? NÃ¥r kom «bussen» som skulle passe pÃ¥ siste løper osv ? Og jeg tenkte at det var kanskje ikke sÃ¥ dumt Ã¥ ende helt sist.

Alle tilskuerne jeg møtte kommenterte det sørgelige synet som kom haltende.Og alle sa det samme : ¨»bit i hop», «bra kämpat» og «inte ge upp». Plutselig var jeg en av disse som slet seg gjennom, helt bakerst hvor all glamour var borte. jeg var en av røkla!
Jeg syns absolutt ikke synd pÃ¥ meg selv og jeg sørget for Ã¥ fortsette Ã¥ motivere de som passerte meg. Det fikk meg til Ã¥ glemme min egen smerte tidvis. Innimellom fikk jeg ogsÃ¥ til noen partier med jogging – straffen var at det bare gjorde enda mer vondt i foten.
Litt glede fant jeg ogsÃ¥ i det at jeg faktisk kjente meg igjen fra Vasaloppet pÃ¥ ski – og tenkte at skirennet er lettere  – og at jeg heller gjør det igjen enn dette dustete løpet.

Med 8 km igjen mÃ¥tte jeg bare ta av meg ankel skinnen, for nÃ¥ var smerten pÃ¥ bristepunktet og jeg MÃ…TTE ha mer plass i skoen. Om det virkelig hjalp vet jeg ikke. Heldigvis kom det heller ikke noen smerter i ankelen. De siste 6-7 km «sloss» jeg med en svensk dame. Hun var den eneste jeg hadde tatt igjen de siste 30 km…Hun hadde ogsÃ¥ veldig vondt og hun jogget og skrek. Jeg skjønte smerten hennes, for Ã¥ si det sÃ¥nn:). Vi snakket litt sammen og prøvde Ã¥ oppmuntre hverandre.
Hun var tøffere enn meg og skjerpet seg veldig siste 4 km. PÃ¥ siste drikke post 3 km før mÃ¥l sa den ene funksjonæren at jeg skulle ta ryggen til damen. Jeg svarte tørt at hun løp for fort for meg…Og vi lo begge 2! Hun løp ikke, hun jogget nesten ikke heller – men allikevel sÃ¥ var hun raskere enn meg.

De 2 siste kilometrene var veldig lange, nesten sÃ¥ jeg trodde jeg aldri skulle komme til mÃ¥l! Og den siste lille kneika opp til hovedgata i Mora var vond. Rett før oppløpet stod Ingvill,John Henry, Kjersti,Mette og Janicke. John Henry ga meg high five og jeg var nesten pÃ¥ grÃ¥ten.De siste 100 metrene inn slapp jeg ut alt av frustrasjon gjennom 90 km og var kjempe lykkelig over i det hele tatt klare Ã¥ komme til mÃ¥l! Jeg hadde brukt 13 timer og 6 min. ikke akkurat helt etter planen, men jeg rakk da bussen til Sälen 🙂

vasa
Rett før mÃ¥lstreken – og all frustrasjon fÃ¥r utløp. FOTO : Roger Andersson
EPILOG :

UltraVasan ble ikke helt det jeg hadde trodd. Uten at jeg har vridd hodet mitt rundt for Ã¥ gruble pÃ¥ det. Resultatet lyver ikke og jeg var ikke bedre i gÃ¥r. Jeg har noen svakheter – og de viser seg i løp som dette. Jeg sa raskt etterpÃ¥ – ALDRI mer UltraVasan….
Den tanken er ikke like bastant lenger.
Jeg lærte noe av gårsdagen og jeg har enda mer respekt for de som normalt sett bruker litt lenger tid enn meg på løp. De har sin plan og de følger den 100 %. Der har jeg MYE å lære.

ultravasa5
Finishertrøya – det var denne jeg gikk 20 km for….

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *