Ikke tenke, bare leke

Jeg har aldri vært spesielt engstelig for å gjøre ting jeg ikke er forberedt på, så når min gode venn André sist onsdag spør om jeg vil overta hans start på Oslo Triathlon hadde jeg egentlig lyst med en gang. Jeg måtte bare tenke litt over at jeg da ville «tape» noen km med løpesko i forhold til André 🙂
Men lysten til å gjøre noe morsomt vant gitt!

Så lørdag morgen syklet jeg ganske fornøyd opp til Sognsvann og gledet meg til å ha det gøy i noen timer. Prestasjon og sånt tenkte jeg nada på. jeg skulle ikke delta fordi jeg måtte prestere. jeg skulle delta fordi triathlon er moro.
Jeg hadde ikke svømt ute i år, ei heller syklet mer enn 2 turer på landeveissykkel heller. Ergo som vanlig stoler jeg på at min kondisjon drar meg greit gjennom – det gjør den alltid!
Også var jeg litt lysten på å se om all styrke / core trening jeg nå gjør ville merkes på svømmingen. Det var nesten det jeg var mest keen på å finne ut av !

Starten gikk kl 0900, det var 16 grader i vannet, ikke veldig varmt – men helt greit. Jeg var såpass dårlig forberedt at jeg ikke hadde strammet brillene ordentlig heller, så det kom vann inn på det ene øyet jevnt og trutt…Kanskje burde jeg bare ha stoppet og fikset det – men den tanken tenkte jeg faktisk aldri !!!
Svømmingen gikk bra – til meg å være. Jeg følte jeg lå bedre i vannet og at jeg hadde en mer stabil kropp. Samtidig som armene mine var sterkere enn noensinne. Ikke så rart egentlig for nå tar jeg jo 25 push ups hver dag, etter å ha startet på 7 stk for noen måneder siden. Det positive sånn sett er at jeg har ganske mye å gå på…

svøm
Tim the swimmer. Ganske alene som vanlig 🙂

jeg brukte 44 min i vannet, det er ikke fort – men allikevel raskere enn før og det med null turer ute i åpent vann. I skiftesonen har jeg som vanlig god tid – så god tid at jeg satte meg ned på bakken for å ta på sokker og sko. Hvorfor skal jeg stresse og mase stående, når jeg kan gjøre alt like fort sittende uansett?
Syklingen hadde jeg også gledet meg til. For sykling er ganske gøy faktisk. Så det å sette seg på jernhesten i retning Maridalen var helt kanon. Dalen var full av syklister i alle fasonger. Og jeg tenkte at sånn sett så må triathlon være en ypperlig breddeidrett. For alle er som regel god i en av grenene slik at det hele jevner seg ut. Samtidig så er kampen egentlig bare mot deg selv.
Ofte så føler jeg at jeg teknisk sett er like god på sykkel som med løpesko. Og tror at jeg kunne ha syklet ganske så bra hvis jeg hadde gått inn for det.  Sykling er også veldig i gøy  forhold til det å planlegge hvordan jeg skal sykle flatt vs bakker osv. Fart er også et aspekt som jeg liker.

Sykkeltiden ble 1.11 på 40 km, utifra forutsetningene er jeg fornøyd med det.

sportograf-85496258_lowres

Den avsluttende løpingen ble sånn akkurat passe. Selvsagt var det en liten prøvelse å gå rett fra sykkel. Beina var også ganske slitne løpsmessig fordi jeg har løpt sånn ca drøye 700 km siden 4 juli. Da trenger beina litt tid til å bli varme….Smerten i rumpa var også ganske påtagelig etter syklingen – den trengte jeg også litt tid på å løpe av meg…Så de siste 5 km gikk mye bedre enn de første 5. Igjen så koste jeg meg allikevel. For igjen så er det jo folk og røvere i alle fasonger. Og det syns jeg er fantastisk kult å se på!!!

Jeg avsluttet bra og hadde en egen heiagjeng i familien Heimbeck, som ga meg MYE feedback hele dagen.
Jeg kom på side 3 av 4, på resultatlisten. Det spiller ingen trille. Jeg fikk en super dag på Sognsvann med massevis av andre folk, som hadde det minst like gøy som meg. Og jeg var enda blidere når jeg etterhvert syklet hjem…

sportograf-85499178_lowres
Den rosa mannen  – med dekknavn…

Og med det var triathlon sesongen over, den ble kort og hektisk kan man jo si!

Nå blir det å se mot New York maraton. Det er i dag 12 uker dit….Og den første økten mot New York ble en rolig langtur på 10,5 km i 5.26 fart. Jeg skal prøve å trene på det jeg er dårligst på de neste 12 ukene : nemlig det å gjøre kvalitetsøkter over tid i riktig fart. Jeg kan lett løpe intervaller i maratonfart eller bedre – men de lengre tempoøktene i samme fart, er jeg dårlig på….
Og med litt hjelp fra kyndig hold – blir de neste 12 ukene spennende….

TCS New York City Marathon_2016-08-15_21-19-44
Nedtelling. Det gjelder å gjøre noe riktig de neste 82 dagene!

Fysisk sett er jeg altså bedre trent enn noensinne, Jeg er sterkere i hele kroppen og løper mer stabilt riktig. Det kjennes også når jeg løper – dermed blir selvtilliten også bedre.
Også kan man jo spørre seg selv om hva som er viktigst : løpe maraton fort eller generelt være i fysisk bra form. I min alder er den fysiske formen klart viktigst 🙂

Konkurranse instinktet føles sånn sett litt borte. Øktene med Lars Erik på Elixia Røa er morsomst. De gjør vondt, men de gjør meg sterkere….Sist tirsdag knelte jeg etter å ha stått i 90 grader på bosuball opp ned med 15 kg på lårene i 40 sek…..Da vet du at du gjør noe som gjør deg sterk….Og igjen så er Lars Erik verdens beste innpisker.
Jeg skal helt sikkert løpe noen løp før New York, men de løpes nok mest for moro skyld – for leken er nå viktigst…

The only way is OPP…

Opptur har jeg hørt om mange ganger…Kanskje er det noe Martin Johnsrud Sundbye trenger nå også?
Ikke vet jeg altså, men opptur ble i hvertfall tema denne uka. For hva gjør en når en har tid til overs, en 10 års gammel Volvo UTEN United Bakeries på panseret som fortsatt går som en kule..Da kjører man til Bøverdalen onsdag kveld fra Oslo!

Men altså, etter å ha løpt Rallarvegsløpet forrige helg, fikk jeg litt blod på tann og ville gjøre noe annet jeg ikke er så god på , nemlig å sprette opp fjelltopper…
Så torsdag formiddag står jeg altså på Spiterstulen ( 1104), med planen om å løpe opp til Galdhøpiggen(2469). Jeg fant tilogmed ut at rekorden opp var på småpene 1.08 – uten at jeg visste hvordan terrenget var. Men skjønte vel raskt at det var en tid jeg skulle slite med.. Alle rundt meg stilte i førsteklasses fjellutstyr og sekker store som hus…Jeg trengte jo ikke det, jeg skulle jo bare dundre opp fjellet og snu…

Etter å ha blitt en sterkere og bedre trent dude etter alle øktene med Lars Erik, så ville jeg se om det virkelig stemte og om mestringsfølelsen ble deretter. Så med blikket rettet sånn ca 1 meter foran meg satte jeg avgårde. Opp går det med engang og folk lurte veldig på hva jeg skulle, der jeg kom halsende og egentlig hadde dårlig tid…Planen var ikke å se på utsikten heller…Jeg jogget lett i starten. Ganske raskt ble den fine stien en steinrøys. Og jeg pustet allerede bra.
Jeg kjente meg allikevel sterk og syns det var lidderlig gøy – jeg satte beina stort sett på de riktige stedene og prøvde å tenke som en geit….Det er søren ikke enkelt, for jeg har jo aldri sittet inne i hode på en geit liksom 🙂

I utgangspunktet er jeg høyderedd, men oppover rekker jeg ikke å tenke på det – men skjønte at NED kunne jo bli interessant…Det var masse folk på vei oppover – og alle med disse store sekkene på. Jeg hadde en liten Salomon sekk, med en drikke flaske oppi, en buff og hansker. Jeg skulle jo for faen bare raskt opp og ned….Og tenkte litt på en film jeg hadde sett for mange år siden : An englishman who went up a hill, and came down a mountain .
Og følte at det var det min «ekspedisjon» handlet om egentlig! Dette var jo bare for å utfordre meg selv, få luftet tankene litt og kanskje få litt fred inni meg.
Tanker fikk jeg aldri tid til, jeg hadde mer enn nok med å fokusere på å komme meg opp som en geit!

Folk heiet på meg og lurte på hvor fort dette skulle gå liksom…Jeg svarte at planen var sånn ca 1.30, som jo var litt bak rekorden – men det var jo jomfruturen min opp her da..
Innimellom var det partier med våt og tung snø – der kom syra gitt, men jeg spratt jo forbi alle her også – så jeg hadde jo en viss fart 🙂
Og jeg er jo en som elsker å kjenne litt på det å ha det vondt i aktivitet – jeg lever jo liksom best da. Og når blodsmaken kom, så var lykken gjort. Jeg hadde fått blodsmak!!! Det har jeg jo ikke hatt siden jeg var dårlig trent og røyka tilbake på starten av 2000 tallet.
De snaue 6 km opp til toppen tok tid…Det begynte å snø også – ganske mye en bitte liten stund også – men siden det gikk oppover så frøs jeg ikke. Jeg pustet som en evighetsmaskin og hadde det supergøy og var rimelig fokusert…Det er også sånn at jeg blir mer gira når folk heier også – jeg er jo ganske enkel sånn og lever meg litt inn i det å være en slags «helt». I den grad en kan være helt ved å løpe opp et fjell…

Jeg var på den meste folksomme toppen i Norge etter 1time og 53 min…Og ble raskt satt på plass av en eldre lokal herremann som hadde løpt på 1.13 i 1963…Han hadde helt sikkert løpt opp der 700 ganger etter det også..
Sånt prellet av meg fort, jeg var såre happy med min egen bedrift og syntes jeg hadde vært ganske nære å løpe som en geit.
På toppen var det kaldt og snødde….Og fort skjønte jeg hvorfor folk hadde disse store sekkene…Jeg hadde altså bare en buff og hansker som «ekstra utstyr»..Heldigvis løp jeg i tights…planen var egentlig å bruke shorts..

13717340_10153580011992163_5589564030071173951_o
Frosne Fritz på Norges tak….

Ned igjen kom som et sjokk. Jeg hadde jo snaut tenkt på hvor vanskelig det ville bli å dundre ned på stive, skjelvne bein – samtidig som jeg frøs…Drikkeflaska hadde jeg heller ikke brukt på vei opp – så egentlig var jeg kjørt…Og steinene som stort sett lå riktig til OPP, hadde noen nå helt klart flyttet på…
Men etter opptur, så kommer som regel en nedtur…
Og der jeg var ganske spretten og grasiøs oppover, var jeg nå høyst dødelig. Jeg brukte mye lenger tid ned gitt, men hadde det gøy på de snøpartiene hvor jeg løp som en dust nedover…Snørra ordentlig 2 ganger på snøen – det betydde lite og var bare moro.   Jeg følte jo at jeg levde ordentlig der jeg lå på ryggen og så på himmelen. Selvsagt kom jeg meg ned uten å brekke hverken det ene eller andre OG ble tilogmed kjent med en kar fra Steinkjer – som nok syns jeg var en snåling, til vi ble bedre kjent 🙂

Vel nede  – og i bilen var jeg fornøyd. Ekspedisjonen var vellykket den. Jeg hadde fått utfordret meg og fått bevist at jeg ER sterkere, smidigere og mer «modig» enn før. Da kan rekorden på 1.08 få leve sitt eget liv og jeg dundre videre til nye fjell…

Som ble Fanaråken dagen etter.  Jeg kom meg opp der også jeg greit. Den dagen hadde jeg litt mer i den lille sekken min : en tynn treningsbukse og en tynn treningsjakke. Men løp i shorts!
Ergo så frøs jeg ikke på vei ned igjen da..Ned hadde jeg litt den derre høydeskrekkfølelsen og snakket litt med meg selv nedover, bare sånn for å psykiatere meg selv greit ned liksom. Selvsagt gikk det jo bra – og jeg la på noen ekstra km på grusveien – før jeg satte nesa tilbake til Turtagrø.
fanaraaken
Fanaråken, sliten her også – men ikke like kald.

Egentlig ville jeg bare ruse avgårde til neste fjell med en gang..Og hadde Glittertind som en mulig 3. topp på blokka før dro hjem til Oslo…Det ble bare med tanken heldigvis, for beina var ganske møre når jeg på lørdagen løp 20 km i Oslo…

Men 2 dager i fjellene med 2 topper var vellykket altså. Og i bilen hjem var jeg ganske høy på det jeg hadde opplevd oppe i høyden. Normalt blir jeg trøtt og sliten etter noen timer i bil – på fredagen var jeg lys våken hele veien hjem fra Turtagrø ( 6 timer)…Det sier egentlig sitt.

Noen ganger så må man bare brette opp arma å se oppover. Oppover blir det samme som fremover. Selvsagt kommer nedturene også – de vil alltid være vanskeligere på mange måter – men det ligger mye i å takle de på en bra måte også. Og jeg lærer hvertfall ganske mye om mine egne selvpålagte begrensninger nedover…Men selv geita må lære seg å gå nedover – så det så !

thedude
Høy og mørk i sola, etter 2 fjell 🙂

Live to learn

Hele livet har jeg vært redd. redd for å falle å slå meg, redd for å mislykkes overfor andre og kanskje aldri gjort noe 100 %. Fordi jeg i utgangspunktet aldri har trodd på meg selv. Jeg har skrevet mye om både det ene og det andre – og sånn sett utlevert meg selv. Også kan man jo mene hva man vil om det egentlig.
Problemet mitt er at jeg nok aldri har fulgt opp mine «råd» selv. Mulig fordi jeg altså ikke har trodd på det for meg selv.

Det skyldes sikkert litt arv og miljø og sikkert andre greier også. Uansett så har jeg aldri vært sterk nok i meg selv – og altså aldri trodd…En sånn tankegang fører ofte til en del indre stridigheter. som har ført til en del greier opp gjennom.
Løpingen har sånn sett vært «trøsten» for en med lite tro på seg selv. Fordi løping er så enkelt at selv jeg fikset det….Men når man i voksen alder blir tvunget til å tenke gjennom gjøren og laden, så innser jeg at løpingen bare har vært en greie som jeg har trengt. Jeg har aldri tatt løpingen så seriøst som jeg selv trodde – for jeg har egentlig bare løpt….Og det trenger man ikke tenke så mye for. Løping er heller ikke veldig utfordende, sånn sett – hvis man bare løper liksom!
Og trygghet for meg har vært å gjøre det som ikke er utfordrende / «farlig»

Men løping er bra på den måten at du får et frikvarter fra deg selv, hver gang det gjøres. Og alle disse frikvarterene har på en måte gjort at jeg har kommet meg sånn noenlunde gjennom livet .

2016 har vært tøft. Ingenting har fungert veldig bra og det å løpe med konstant smerte i rumpa er slitsomt. Slitsomt fordi jeg vet at jeg hadde løpt så uendelig mye fortere hvis jeg ikke hadde hatt vondt..Og kanskje burde jeg droppet løping helt for en periode – men da hadde jeg altså ikke hatt frikvarterene mine…Men det har slitt meg ut psykisk fordi det er belastende å ha vondt hele tiden. Og tilslutt så tviler man på seg selv enda mer : for hva hvis det ender opp med at jeg IKKE kan løpe mer?
Tanken er tenkt!

Mine løpsrelaterte issues skyldes en kropp og et hode, som aldri beveget seg som jeg burde allerede som barn. Motorikken og ikke minst hodet – har aldri fått den erfaringen og læringen den burde. Derfor har jeg alltid vært treg, klossete og lite motorisk…Det har selvsagt satt sine spor på løpingen som jeg har gjort i alle år – og belastningen har sånn sett blitt for mye for de stakkars beina!
Jeg har alltid vært livredd for å falle, fordi jeg ikke har visst hvordan jeg skulle takle det. derfor har jeg alltid vært ekstremt nølende i alle fysiske utskeielser….Selv på sykkel har det begrenset meg fordi jeg ikke har kontroll over egen kropp. Det har vært veldig frustrerende.

Så utifra mine egne tanker og følelser – så har jeg prestert over evne – i alt jeg har prøvd innen løping, triathlon, sykkel og ski…..Selvom jeg stort sett har gjort de farlige greiene med hjertet i halsen. Sånn sett har jeg vært strålende fornøyd bare med å klare tingene..

Jeg har visst mine begrensinger og tenkt at jeg burde gjøre noe med det, men det har aldri blitt noe av liksom, for det kjente er alltid enklest..
Men så dukker det opp noen innimellom som setter deg litt til veggs – og utfordrer deg…
Mitt mønster har alltid vært å gjøre greiene innenfor de rammene jeg kjenner og har erfaring fra – men det gir meg begrensninger! Som jeg har trodd jeg har kunnet kompensere på andre måter – som feks å løpe – og tilogmed egentlig kunne løpe ganske bra…

Og de siste 6-7 månedene har en viss herremann , la oss bare kalle han Lars Erik – utfordret meg grusomt.  Han er et oppkomme av øvelser på styrketrening. Og også ekstrem til å finne de øvelsene jeg sårt har trengt i snart 40 år…Så iløpet av den samme tiden så har han fått meg til å bli litt tøffere , litt mere modig og fått meg til innse at jeg faktisk KAN….
Det er sånn at jeg har gledet meg til alle øktene våre – selvom jeg vet at det alltid kommer en surprise…

Etterhvert har Lars Erik skjønt hvordan jeg reagerer, men han har stått på sitt og liksom dyttet meg ut i det.  Til dags dato har jeg vel prøvd på alt han har bedt meg om – men noen ganger med hjertet i halsen – det inrømmer jeg!
I dag – skulle han ha meg til å stå opp på en bosu balanse greie oppå en kasse…Høyden er et moment, et annet er balanse. Jeg er ikke spesielt god på noen av de 2.
I tilleg skulle den øvelse inngå i en sirkeltrenings greie med 9 andre øvelser for kjernemuskulatur…

kassebosu
Kassen og bosu’n, mine beste venner i dag!

Ergo kommer også inn i bildet at jeg er sliten når jeg skal oppå den kassen…Jeg har aldri vært redd for å vise følelser, men tenker jo litt på at jeg som 51 åring ikke akkurat viser verken selvsikkerhet, livserfaring eller noe som helst annet, for alle de som evnt får med seg våre diskusjoner.. For diskusjon ble det – og Lars Erik nærmest lurer meg utpå..Jeg merket at jeg ble ekstremt pushet både fysisk og psykisk…Og det kostet vanvittig mye å gå opp på den kassen 4 ganger. Jeg gjorde det ikke 100 %, jeg måtte bruke både en stokk OG Lars Erik…Og var egentlig litt redd.
Sliten fysisk + påkjenningen psykisk gjør noe med deg. Du må være enda mer skjerpet og du må bruke alle sansene du har. Samtidig skal altså kroppen forsøke å lære noe som er forsømt i sikkert 40 år…Hele tiden vil jeg egentlig bare be om timeout og gå videre. Men et eller annet langt inne i meg skjønner at dette faktisk er bra for meg – så jeg prøver. Og driter egentlig veldig i at Lars Erik får se hvor redd jeg egentlig er…

For at jeg skal komme videre i mitt liv og bedre forstå og utvikle meg selv – så er altså type øvelser på en dum kasse med en bosu på, faktisk en ganske viktig vei…
Rom ble ikke bygd på en dag – jeg blir heller ikke det , men kanskje blir jeg en litt bedre person, som ser litt flere muligheter og tror litt mer på seg selv. Da står jeg gjerne på en kasse og er litt redd.

Resten av løps sesongen er helt uviss. Jeg har ingen store ønsker / planer bortsett fra å løpe New York maraton. Kanskje blir New York den siste «ordentlige» konkurransen jeg gjør tilogmed. Det får tiden vise – live to learn liksom !

turkameratene
Og tidligere i dag hadde turkameratene en 4 timer lang løpetur opp og ned i Nordmarka.
Pr i dag er de turene viktigere enn å løpe løp  – og mer givende 🙂

Om radiobiler, japanere og ultramaraton

Zermatt er kanskje verdens fineste sted – det syns i hvertfall halve Japan, i tillegg til meg selv..Japanerne er overalt og de kommer i flokk. Alle har kamera, sekk, hansker og drikkeflaske..Og egentlig lurer jeg litt på om Zermatt hadde overlevd uten de japanske turistene!
IMG_20160701_101019
Toblerone fjellet!

Zermatt har også elektriske biler, eller radiobiler som jeg liker å kalle de. Og en ting skal du ikke gjøre, when in Zermatt – nemlig å kjøre radiobil taxi…For det er hinsides dyrt og nærmere en følelse av å bli ranet på høylys dag kommer du ikke!
Zermatt har også busser – i radiobilversjon. Det er helt overlegent og bussen kommer alltid frem. Det er nemlig sånn at med de små gatene her, så må folk passe seg når bussen kommer, så trangt er det! Og du skal være ganske god for å kjøre de bussene altså, for det er mye svinger og hushjørner + mennesker, sykler, dyr og andre radiobiler!
So when in Zermatt, do the bus!

zermattbuss
T
he bus! Og sangen om bussjåføren kan trygt synges her. For de gutta her kjenner alle og er like blide uansett!

Jeg kom også hit for å løpe da : Zermatt Ultramaraton (45,6 km), for 3.året på rad. Å løpe løp her er helt nydelig. Været er som regel bra og å løpe mot Matterhorn er bare fint!
Mine forhåpninger om 3.plass og ost, som jeg greide i fjor – var ikke store…For rumpa mi ( dette høres ut som en klisje på DDE sangen) – bortsett fra at jeg ikke er like glad i rumpa mi! For den er bare vond og ikke noe annet.
Så allerede på toget ned til start i St.Niklaus har jeg vondt. Heldigvis slapp jeg å gruble mye på den siden Jan også var med. Så vi skravlet egentlig om alt annet enn rumpa mi!

Zermat Ultramaraton starter på 1116 moh og ender på 3089 moh. De riktige stigningene starter etter passering 22 km ( Zermatt sentrum). Ergo blir de første 22 ganske enkle, selvom det er noen kneiker der også. Før start møtte jeg også Vidar og tenkte å følge han…
Godt tenkt, men ikke praktisk gjennomførbart. For når starten gikk så danset han seg raskt fremover gitt. Og jeg klarte å følge han i 356 meter….
Med de smertene jeg har i rumpa ( venstre side) – så klarer jeg ikke å gjøre et fullverdig steg med venstre beinet, det gjør bare vondt og all kraft blir egentlig borte..
Varmt var det også – og allerede etter 2 km var jeg klissvåt av svette.

Jeg vet hva jeg går til og syns ikke noe synd i meg selv og trives egentlig greit langs løypa. Silja skulle starte på halvmaraton i Zermatt, sånn ca rundt den tiden jeg ville passere der, så jeg tenkte mest på at jeg skulle hilse på henne og se hvordan hun hadde det.
Beina mine kjentes ok ut, men farten var for lav pga det steg greiene..
etter 1 time og 51 min var jeg i Zermatt sentrum og regnet ut at Silja hadde startet allerede. Og tenkte at da ser jeg henne sikkert etterhvert i den første bakken utfra byen. Etter ca 27 km og litt oppe i bakken mot Sunnegga så jeg henne. Hun så veldig energisk ut bakfra, med en kroppsholdning som viste at hun var offensiv.

Fortsatt hadde jeg en viss mulighet til å klare å løpe under 5 timer, men selvsagt veldig teoretisk. Samtidig syns jeg jo at det er gøy å løpe med henne, så vi tok følge oppover bakken. Sunnegga ble første delmål. Det gikk greit for oss begge. Fortsatt var hun veldig blid og fornøyd – og jeg tenkte at jeg likegodt kunne løpe sammen med henne videre også.
Etter Sunnegga kom en sti som går over og ned langs en åsrygg, der tok Silja raskt føringen og jeg måtte jobbe litt for å holde følge.På sti kjenner jeg smertene VELDIG godt og det endte selvsagt med at jeg tryna – men ikke på stien – det skjedde rett etter at jeg kom ut på grusveien….Løfte beina gutt!

Jeg slo meg litt og fikk noen fine skrubbsår. Kom meg opp igjen og løp videre. Silja lå vel ca 200 meter foran meg. Smerten i rumpa ble gradvis mindre nå -uten at jeg helt skjønner hvorfor.
På Riffelalp tog stasjon, klarte Silja å komme seg over før toget kom. Jeg måtte dermed vente til toget hadde passert….
Fra Riffelalp er det 3 km til mål for Silja – og det går bare oppover…ca 300 høydemetre. Hun var litt preget selvsagt, men fortsatt hadde hun smilet og humøret. Og egentlig har jeg vel aldri sett henne så positiv i kroppsspråket før. Jeg snakket og Silja gikk. Og vips så var vi oppe på Riffelberg ( 2585 moh). Her tok Silja tll venstre mot mål, mens jeg dro til høyre for mine siste 3,5 km. Jeg så Silja løpe elegant mot mål og jeg fikk litt energi av det.
Beina mine var nå veldige gode og smertene HELT borte, så de siste 3,5 km ble bare fine. Jeg småjogget der det var mulig og gikk fort ellers. Jeg  tok igjen 12 stk og tenkte hele tiden på de styrkeøktene med Lars Erik. For de har gjort meg sterke i beina, så takk Lars Erik 🙂

Og jeg var overhodet ikke sliten når jeg passerte mål på tiden 5.37, som var 36 min dårligere enn i fjor. Det betydde nada, jeg visste jo at å løpe like fort omtrent var umulig. Kanskje kunne jeg løpt litt fortere hvis jeg bare hadde sagt hei til Silja og fortsatt, eller kanskje ikke. Det får jeg aldri vite og det spiller liten rolle. Noen ganger er det faktisk viktigere å gjøre greiene på en annen måte. Silja satte dessuten ny pers i løypa – så da var det absolutt verdt å følge henne.
Når jeg etterpå ser resultatene – så hadde jeg med tiden i fjor blitt nr 2….Heldigvis kommer det en ny sjanse i 2017.
20160702_173359
Tross alt, jeg var fornøyd med løpet jeg 🙂

I dag er beina gode, smertene i rumpa BORTE….Det er sikkert for godt til å være sant – vi får se.
Uansett skal jeg bli flinkere til å få massasje jevnlig – det kalles vedlikehold av rusten kropp!
Jeg tenkte å jogge en tur siden beina var så gode….etter 2 min skjønte jeg at det bare var tull…For beina ER nok slitne ja..
Så det blir nok flere bussturer med radiobilen….

Og jeg sier det igjen, Zermatt anbefales, bare vær forberedt på mange japanere og kule radiobiler…

Tålmodighet

Å løpe løp var i fjor rasende festlig. Hvert eneste løp var en fest og jeg var alltid blant de som danset på bordet lenge etter stengetid. Da er det bare moro og du tror at du er udødelig, usårbar og egentlig guddommelig. Strengt tatt trodde jeg vel at jeg var mer gresk gud enn de faktiske greske guder!

Hittil i år har jeg vært mere lik bilen min : gammel, sliten,bulkete, sulten på olje og ujevn på fart.
Og når jeg står på startstreken, så tror jeg ikke veldig på det som skal skje. Idrett har mye med selvtillit å gjøre. Selvtillit til å tro på egne ferdigheter, eller guts til å bare gi gass.
Nå er jeg bare defensiv og litt sånn umotivert og blir stående litt med lua i handa å håpe på et mirakel. Men mirakler skjer svært sjelden – eller kanskje hadde jeg alle miraklene i 2015?

Jeg har konkurrert mye i det siste, stor sett hver eneste helg og i utgangspunktet vært like blåøyd og sånn litt nykristen i forhold til å tro at det snur.
Sist lørdag løp jeg skogsmaraton for 12.gang. Det var en helt ok , lang treningstur. Og fant ut at neste gang jeg løper maraton skal jeg løpe med større sko. Prøvde det på skogsmaraton – og beina var mye bedre 🙂
Nå fredag løp jeg St.hansgaloppen ( kort løype, 8,6 km) uten å kjøre i nærheten av hardt liksom.
For – jeg skulle jo løpe Nordmarka halvmaraton denne lørdagen. Det var løpet jeg i fjor løp ordentlig hardt og ordentlig BRA. Egentlig burde jeg bare bli hjemme for jeg visste jo at å løpe like fort som i fjor, rett og slett var naturstridig..

Kanskje prøvde kroppen å si fra, for jeg kom meg veldig sent avgårde.. Og var i startområdet 15 min før start. Måtte også hente startnr, samtidig som jeg måtte på do. Do rakk jeg aldri og takket være Christian som hentet startnummeret mitt, stilte jeg meg i startfeltet 30 sek før start – uten oppvarming..Om det egentlig spiller noen rolle vet jeg ikke da, uansett lite å gjøre med .
Nordmarka halv er tøff, varmt var det også og Christian var mer ivrig enn noen gang før…Så når starten gikk, tok det ikke lang tid før Vålerenga trøya med nr 9 på ryggen , lå foran meg…

Litt sånn lettsindig tenkte jeg at han bare var litt ivrig og at han ville få det underveis…Jeg tok han igjen 1 gang, men Christian løp mye lettere enn meg.
NM1
Her gir Christian fotograf Siw beskjed om å si hvor jeg er….Dud’en så meg ikke 🙂
Ellers viser jo bildet klart hvem som har den beste dagen ..

Etter ca 8 km kom også den lange tøffe utforbakken. Tanken var jo å parkere de fleste ned der…
Jeg hadde jo tilogmed øvd på nedoverbakkeløping  dagen før!
Taktikken slo fullstendig feil! Jeg startet bra ned bakken og tenkte at dette var jo satans enkelt og greit..
Men hovmod står for fall – og jaggu fikk jeg på pukkelen selv gitt !

Og ble grundig fraløpt..I bånn av bakken var det landesorg i Team Bennett og fiaskoen var maksimal..Alt gikk i sakte film, smertene i rumpa var grusomme og hvert løpesteg var bare vondt. Jeg tenkte ikke på å bryte, mere å bare jogge til mål liksom. Halvveis kom Vålerenga trøya løpende i mot og bablet om at han skulle vente på meg ved drikkestasjonen. Haha! Så jeg virkelig så ille ut ?
Greia var bare at jeg løp så sakte at Christian ikke kunne vente så veldig lenge…Så heldigvis hadde han løpt når jeg kom til drikkestasjonen.

Et eller annet skjedde allikevel – og jeg tok meg litt sammen. Jeg var lei av alle de negative tankene i hodet og tenkte at for egen sjelefred skulle jeg løpe solid de siste 9 km.  Smertene i rumpa fikk bare være der og tankene i hodet ble snudd. Tiden tenkte jeg ikke på, nå var det mer mann mot mann /kvinne – som gjaldt.
Varmt og fint var det jo også, så jeg kunne jo egentlig ikke klage.
Jeg løp ikke veldig fort siste 9, men mere realt og tok igjen 12 stk på veien. Beina er blitt sterkere, jeg er bedre fysisk trent ( Takk Lars Erik 🙂 ) – og tenkte at fysisk var jeg godt rustet. Spurten de siste 9 var bra, men jeg endte tilslutt 1 min bak Vålerenga trøya til Christian. Han slo meg for første gang ever og jeg løp 8 min dårligere enn i fjor…Men Christian fortjente å slå meg – for han ER bedre enn han selv tror !
nm2
Slitet er over. Heldigvis tok ikke Siw bilde når jeg prøver å legge meg ned…  
NM4
Mysulf og presidenten… Mysulf var best i dag 🙂 

Jeg hadde så vondt i rumpa at jeg såvidt klarer å legge meg ned på bakken…Smertene er faktisk helt jævelige og det å bare ligge helt stille var deilig…

Hjemturen i bilen var ikke sånn super festlig…Jeg grubler mye og ønsker vel at det skal skje noe positivt. Uansett så er jeg ikke bedre pr i dag. Jeg har seriøse issues med rumpa! Og må faktisk finne på noe lurt. For så vondt som jeg har, er det omtrent umulig å løpe fort over lengre tid. Fordi smerten bare blir verre og fordi det også setter seg i hamstrings over tid. Løping er pustehullet i min hverdag – og når ikke det heller funker sånn veldig bra så blir det hele en litt negativ spiral. Og jeg innrømmer veldig at det går inn på meg…
Rise and shine liksom 🙂 Jeg skal prøve – det gjør jeg alltid 🙂


Og neste helg er det nytt løp….

19 av 19 birkebeinerløp…

Birkebeinerløpet er blitt en årlig tradisjon. Slik må det bare være når man har løpt alle utgavene.
Og veldig mye har endret seg siden utgave nr 1 i 1998. Da var startnummmerutdeling på Sjusjøen. Der var det heller ikke akkurat en stor sport1 butikk. Det hele var ganske enkelt og været var kaldt og tåkete, sånn ordentlig høstvær og egentlig perfekt for terrengløping.

Jeg var ingen stor terrengløper da heller og sleit veldig oppe på fjellet og etter hvert nede i skogen. I utgangspunktet trodde jeg merket skulle være ”grei” skuring, siden det er løping det snakkes om.
Men terrenget var verre enn jeg trodde og jeg bannet mye etter hvert. Og merket klarte jeg altså ikke på første forsøket. Egentlig kunne hele min birken karriere ha endt der, men året etter lanserte arrangøren trippelen.
Dermed var jeg på plass igjen i 1999 også.

Tims_hoener_paa_startnummerutdeling_AZ3T6482
3 voksne damer og 1 eldre herremann dagen før. Til sammen hadde vi 54 birkebeinerløp FØR årets utgave ! Og disse damene fullførte med stor stil. FOTO : Kjell Vigestad /KONDIS

Da gikk det også meget bedre – og endelig klarte jeg å ta mitt første merke noensinne i birken sammenheng. Jeg hadde jo fusket litt på ski og sykkel tidligere, uten noe særlig suksess.
De første årene som løypa gikk over lunkefjell, syns jeg var fine – selv om terrenget ikke egentlig var for meg. Men det er noe å løpe på fjellet i ordentlig hustrig høstvær. Kaldt ja, men akk så fint!
Et år var det vel nesten snøvær på start også.

i 2004 kunne det blitt et hull i antall løp…På den tiden gikk jo Birkebeinerrittet noen uker før løpet.
og det året gikk jeg mildt sagt på snørra på rittet. I en av de første utforbakkene ble jeg påkjørt bakfra – og gjorde et svalestup over sykkelen og landet på knærne i grøfta. Knærne fikk faktisk bare noen skrubbsår. Det var ribbeina som tok støyten – og det ble konstatert 2 brudd.
på grunn av trippelen gjennomførte jeg rittet allikevel. Legen som sjekket meg, sa jo at det bare var smerten som ville bli ille..Det ble 75 vonde km. Best husker jeg nok allikevel hun Røde Kors damen som liksom skulle hjelpe meg…Hun kom løpende ned til meg, nokså overvektig og egentlig mer nære døden enn det jeg var!

så jeg stilte også på løpet noen uker senere – og målet var bare å overleve. Det gikk greit det, men jeg var ganske langt unna merket det året. Men trippelen var jo en helt ok erstatning.
Merket i Birkebeinerløpet var egentlig aldri noe jeg trodde på, så lenge det var bare terreng. Etter hvert ble jo løypa litt lettere og merket lettere å klare.
Men , først og fremst var det trippelen som var viktig. Jeg tok trippelen 10 år på rad, siste gang i 2010.

Fra og med 2009 har jeg tatt merket på løpet hvert år, ganske mye fordi løypa har blitt lettere – men også litt fordi jeg har blitt en bedre løper. Det foreløpige høydepunktet var i fjor – hvor jeg løp bedre enn noensinne og hadde et vakkert og djevelsk bra Birkebeinerløp. Pr i dag kan det godt være at det løpet er blant mine alltime high løp.

Og da er vi kommet fram til årets utgave…Jeg har hatt en dårlig sesong og var absolutt ikke optimist. Sovet dårlig hadde jeg også og beina var alt annet enn gode. Men som jeg sa til Kjell Vigestad : ” jeg må jo prøve å løpe fortere enn i fjor”.
Nå for tiden er starten på Birkebeinern skistadion, det er et helt greit startsted. I dag var været strålende FØR start også. Da er det greit å ligge litt på gresset å se an konkurrentene. Når du har løpt alle løpene og kjenner ganske mange ellers også, så blir det å kartlegge hvem av konkurrentene som er på plass. Og ALLE de jeg både elsker og hater – i konkurranser er der…

Før start fikk jeg også høre at det var kommet på 2 km med terreng, istedenfor da 2km grusvei. Ikke noe sånn gladmelding egentlig, men lite jeg kan gjøre med gitt.
Jeg startet i pulje 1, der stod flere av elskede og hatede…Alle er gode løpere, så jeg må ha klaff. Jeg vet det godt. Jeg vet også at de første 7-8 km er opp og ned og stort sett på sti. Der skal jeg egentlig bare holde en viss fart, for så å øke kraftig nå løypa snur – og vi er på vei tilbake til Lillehammer.
Dessverre husket jeg passeringstider fra i fjor…Så ganske tidlig skjønte jeg at å løpe som i fjor, ikke var særlig realistisk.
Heldigvis hadde jeg en slags hare i Ingulf, så jeg klarte å holde følge med han lenge – men etter hvert så blir han langsomt borte der foran. Min moral synker og der jeg i fjor formelig fløy ned bakkene – var det nå mer tripping og jogging. Nesten litt rart å vite at jeg faktisk løp fort på samme sted i fjor.
Ikke hjelper det at smertene i setet bare blir verre heller…Jeg hadde 2 gode km på vei nedover, men det blir allikevel slow motion fart. Pulsen går heller ikke veldig i taket – og det løpes egentlig på halv maskin..

i fjor brukte jeg 1.28.26. I år passerte jeg den tiden, når jeg hadde 2 km igjen…Jeg var helt enkelt 2 km for seint ute!
Jeg prøver å gasse på litt, men beina svarer ikke  – og tilslutt blir det 1.36.28. Altså 8 min dårligere enn i fjor..
Men jeg hadde fullført mitt 19 av 19 mulige løp – det er faktisk  viktigst! Og jeg fikk pokal også – det er jo alltids noe. Selvsagt var jeg skuffet, jeg er jo bedre enn dette – men løping er dønn ærlig. Og når jeg løper på nølende ben i terrenget, så blir det som å se hinderløpern som er sliten, som tripper foran hvert hinder.

Birkebeinerlopet-KD-55074
I mål…Som bildet viser klart – jeg er IKKE happy! FOTO : Finn Olsen /Kondis

pokal
Men berget i hvertfall en pokal da, med et nødskrik 🙂

Birkebeinerløpet er fortsatt et veldig fint arrangement og jeg håper de klarer å snu trenden med deltakere. For arrangementet er bra det, området er fint og løypa er ikke bare autostrada og grusveier . Det er faktisk noen kneiker hele veien også.
Jeg kommer uansett tilbake til neste år – det er nemlig fortsatt 31 stk + meg som fortsatt har løpt alle løpene…Jeg kommer ganske enkelt tilbake hvert år, helt til jeg er alene om å ha løpt alle løpene…

Aarets_loeper_Kristen_Aaby_Tim_Bennett_AZ3T8962
Kristen Aaby, mannen som bare blir bedre og bedre. Jeg fikk æren etter løpe å dele ut Gullskoen for årets mannlige veteranløper i 2015. Han løp Birken på 1.16.26 – og blir nr 24 totalt, som 55 åring! FOTO : KJell Vigestad / KONDIS

Close, but no cigar

Hele våren har vært en lang og seig historie. Med bein som absolutt har egnet seg til alt annet enn løping. Men jeg har allikevel bare løpt…Bortsett fra at jeg har begynt å bygge litt muskulatur på en kropp som burde ha begynt med det for 25 år siden – minst …
Så derfor har det kanskje gått enda tråere, enn bare at jeg har blitt treg liksom.

Og bein som aldri har trent styrke før , vil nødvendigvis kreve litt tilvenning. Så foreløpig er beina tunge og jeg litt tyngre.
Resultatene i løp har derfor blitt litt dårligere enn i fjor på samme tid..
Gøteborgsvarvet : 1.29.04 – mot 1.24.40 i fjor, Fornebuløpet : 39.39 mot 38.46 i fjor.
Selv ikke på mitt elskede Sognsvann rundt medsols har det funka. Der har det vært så ille at sist onsdag hadde de til og med pakket sammen når jeg kom til mål…

Da må jo bunnen være nådd, eller?

så når jeg i dag , sammen med Silja drar til Drammen for å løpe + dekke Elveløpet for KONDIS, er selvtilliten jeg hadde i fjor ganske langt unna. Tankegangen går mer på unngå å komme OVER 40 minutter på mila.
Drammen er et fint sted å løpe, været var varmt og egentlig følte jeg jo meg ganske ok – men sigaren lå igjen hjemme, for jeg visste jo at det ville bli hardt å komme under 40 min..
Ikke fikk jeg varmet opp heller. For så vidt var det jo varmt nok ute da – men jeg ble sittende på ymse toalett istedenfor å telle fliser..Heldigvis rakk jeg starten!

Når du løper uten selvtillit, så starter du rolig – for du tør ikke peise på. For jeg vet at da ryker strikken innmari tidlig og mesteparten av løpet blir bare lidelse. Ergo startet jeg rolig. Beina mine har mindre spenst enn de noen gang har hatt, de som kjenner meg vet også at jeg ikke akkurat har hatt bra spenst heller noen gang …
Jeg legger merke til at de rundt meg har raskere og hyppigere skritt enn meg, Mine skritt er seige, bare seige. Teknisk sett ikke så galt, for jeg har blitt sterkere i beina – og kroppen generelt. Men det går seigt..
Hele tiden så kverner også hodet på regnestykket for å komme under 40 minutter. De 3 første km går alle på 3.56. Det hjelper litt, men på den 4. som går på 4.06 er jeg ute i trøbbel..Jeg prøver å få litt fart på larveføttene men det hjelper lite – de svarer ikke og er bare dovne.
Den 5.går på 3.59 – ok, da ”vant” jeg 1 sek igjen…
Varmen plager meg egentlig ikke, tror jeg og det går for så vidt helt greit da.
Km nr 6 går på 3.57 – også det godt nok..Men så blir det verre gitt 4.03, 4.08 og 4.08….Klokka sier at snittfart er 4.01 og ”krisen” er et faktum : for første gang i moderne tid ligger jeg an til å bruke MER enn 40 min…

Her burde jeg egentlig bare simulere akutt magevondt, brekt kne, snøblindhet, heteslag eller andre sære greier for å slippe å løpe i mål..Istedenfor gjør jeg et siste forsøk på å slå tilbake – og ber om svar fra beina. De svarer de – og gir meg en siste km på 3.52!
Tilslutt gir det en sluttid offisielt på 39.59,2. Jepp trettinifemtinikommato!
Close, but no cigar ! Og jeg overlevde giljotinen denne gangen også …

Tim Bennett
SK 550 inn for landing….

Jeg har sagt mange ganger at man ikke er noe bedre enn det man gjør der og da – og det er jo sant. Det hjelper lite å referere til svunne tider og gammel storhet, for beina gjør alltid så godt de kan de.
I dag tar jeg med meg den siste km på 3.52 – den viser potensiale. Videre tar jeg med meg at følelsen jeg hadde underveis var bedre enn mine siste 2 løp. Beina gikk litt bedre, de trenger bare litt mer tid på seg. Og det skal de få altså.
Det er 6 dager til neste løp – ikke sikkert det går sånn kanonbra da heller, men tålmodighet er en dyd og jeg lover meg selv hele tiden å være tålmodig….NY maraton er veldig lenge til og tenk hvor sterk jeg er i beina til da a ! jeg kommer jo til å fly !!!!

muhammad_ali_quote_only_a_man_who_knows_what_it_is_like_to_be_defeated_can_reach_down_to_the_bottom_of_his_soul_and_come_up_with_the_extra_ounce_of_power_it_takes_to_win_when_the_match_is_ev

 

29 sentrumsløp

Før lørdag hadde jeg løpt Sentrumsløpet 28 ganger, med pers på 36.41 fra 8 år tilbake.
Og resultatene de siste årene har vært som følger :

2010 : 39.52
20.11 :39.10
2012 : 38.46
20.13 : 40.30
2014 : 37.55
2015 : London maraton

sentrumsløpet
Fra et av mine første Sentrumsløp, på 80 tallet engang – jeg husker ikke tid, men det ser ikke så gale ut det der:)

I år hadde jeg faktisk ikke tenkt til å løpe heller, men fikk ordnet startnr sånn helt på slutten. Jeg har slitt bigtime siden Manchester maraton – med stive og ganske kjipe hamstrings på begge bein + seriøse smerter i rumpa på venstre side. Så fort jeg prøvde å løpe fort, så sa hamstring i fra og det gjorde vondt i rumpa….Og nei, det er IKKE hemorrider…!
Derfor måtte jeg gjøre en «test» på Sognsvann Rundt Medsols forrige onsdag. Med et helt klart mål : løpe 3 runder på 40 blank….Det var ikke en morsom test, det blir akkurat som å røske å rive i gang en kropp som egentlig burde ligge hjemme på sofaen å drikke paraplydrinker. hvert steg var bare vondt, men jeg klarte testen og løp på 39.49.

Og da var det egentlig ingen vei tilbake. For i min alder så er forsåvidt det viktige å løpe UNDER 40 min på 10 km 🙂
Men jeg måtte gjøre noe med hamstrings – så dagen før fikk jeg massasje de luxe på Olympiatoppen hos en dude som kan sine saker.
I forhold til løpet på lørdag, hadde jeg ingen ambisjoner uten det å karre meg inn under 40 min..Så derfor hadde jeg egentlig ganske lave skuldre og var ute på en gåtur / jogg i motbakke lørdag morgen med Silja. Løpet begynte kl 4, jeg var i sentrum 35 min før start.
Bagasjeleveringen var på høyde med kaoset i Manchester, så jeg endte opp i teltet til «Right To Play» . Der ble det mye latter og prat med Jimmy Vika, sjefen for Right To Play i Norge , Thomas og Rune.
jimmyogjeg
JImmy Vika, MR Right To Play og jeg før start. JImmy er alltid blid og like trivelig hver gang jeg ser han! FOTO : Thomas Stordalen / Sportsmanden.no

Fortsatt var skuldrene ganske lave, så lave at oppvarmingen ble 400 meter jogg. Først når jeg stod i startfeltet og så ulvene rundt meg, begynte det å boble litt…Jeg hadde visst nerver allikevel! Så når starten gikk hadde jeg puls i taket og faktisk vondt for å puste. Det kjentes ut som om jeg stod helt stille og «alle» løp forbi meg opp til slottet. For puls og pust var ubehagelig og jeg var nødt til å ta det pent og liksom puste ordentlig med magen.

Første km gikk på 4.09, ikke akkurat en start i verdensklasse – men jeg hadde ikke klart å løpe fortere heller. Heldigvis ble pust og sånn litt bedre, så jeg fikk i hvertfall opp farten. men den teknikken jeg tidvis har hatt i vinter var gone with the wind – eller forsvant i Manchester. For jeg løp dårlig teknisk, sikkert fordi rumpa også gjorde vondt. Det blir som å løpe med tannverk hele tiden og hvert eneste steg kjennes ordentlig vondt ut.
Ved passering langs Vigelandsparken ble jeg nesten sjokkert over hvor mange som lå foran meg – men skjønner jo etterhvert at det er ganske mange som kan løpe fort!
Og kanskje begynner jeg å lulle meg litt inn på det negative sporet med alder og sånne håpløse saker. Heldigvis hadde jeg Synøve Brox i nærheten. Hun er eldre enn meg og løper veldig fort – så alt håp er absolutt ikke ute. Dessuten har jeg jo vondt!

Men det er jo sånn at det viktigste ikke er å vinne, men å gjøre det jeg tross alt liker best å gjøre, så det ble bare å følge etter Synøve det og ta tingene som det kommer. Farten ble noe bedre og utifra ståa dagene før – så gikk det ganske greit.
Halvveis passerte jeg på 19.15 i følge resultatene. Jeg hadde nemlig klokka stående i snittfart modus, så jeg visste egentlig aldri hva jeg hadde brukt av tid totalt underveis.
Fra Rådhusplassen og inn måtte jeg jobbe hardt og ble rimelig sliten. Synøve var i ferd med å løpe fra meg og jeg måtte seriøst anstrenge meg for å holde følge med henne.
jeg visste også at opp Karl Johan gjenstod…

Så når jeg svingte inn i Karl Johan ble det å løpe oppover på nokså stive bein. Og det var særdeles lite spenst igjen.
Jeg passerte Synøve sånn ca i bånn av Karl Johan og forsøkte å holde en viss fart. Vel oppe på Egertorget var jeg dønn stiv og den siste biten ned mot mål var alt annet enn moro.
Tiden ble 38.15, jeg løp de siste 5 , 15 sek raskere enn første fem og hadde absolutt ingen grunn til å klage. Egentlig hadde jeg gjort et helt ok løp og var fornøyd jeg.
Synøve hadde jeg også slått 🙂

I ettertid skjønner jeg at jeg er inne i en litt negativ gate. Jeg har vondt og syns litt synd på meg selv. Men noen ganger så man ta seg selv litt i nakken, godta at ting er som det er og være glad for at jeg tross alt er ute og løper hver dag! Ikke alle kan gjøre det heller!
Men jeg må nok finne på noe lurt med rumpa – for den er ikke bra!

Også får vi se om det blir Sentrumsløp nr 30 neste år, det er vel ikke helt umulig – og kanskje karrer jeg meg under 40 min da også 🙂

 

78/3.39.17

Å løpe maraton har aldri vært en walk in the park for meg. Og kanskje har det hele vokst seg til et stort uhyre som jeg ikke klarer å bekjempe. Men, jeg lærer tydeligvis aldri og satt dermed på Ryanair flyet til Manchester fredag kveld, sammen med Ole Arne.
Utifra støynivået og dialekt, så var hele Østfold på samme flyet – og ca 97 % skulle nok på fotballkamp i Liverpool.
Jeg hadde også planer om det…

Etter en ganske bråkete flyreise hvor vi satt omtrent oppa utgangsdøra foran i flyet, var det bare å finne seg en taxi inn til Manchester. Taxisjåføren var en pratsom dude som IKKE likte Manchester City, så når jeg lurte på hvor Ethiad Stadium lå, fikk jeg en kjapp korreks. Det heter Emptiad Stadium….For det var aldri fullt der og kjøpte du billett, så fikk du en gratis! Rett og slett et møkkalag! Også lurte han litt på løping da – og skulle vel kanskje begynne med det. Kanskje når han ble lei Manchester United, i don’t know 🙂

Ole Arne og jeg snakket litt om maratonen vi skulle løpe. Ole Arne mente vel ganske klart at jeg selvsagt skulle løpe under 3 timer. Jeg derimot – var nok ikke like sikker på det. For med erfaringer fra de jeg har gjort før – så er jeg ikke så høy og mørk når det gjelder maraton.
Faktisk er jeg egentlig litt redd for og mislykkes…Det er MYE lettere å gå allin på halvmaraton, uten noe som helst angst for å havne på defensiven underveis..
Jeg merker det selv på den måten at jeg ikke har noen plan – jeg skal bare løpe å ta tingene som de kommer er tankegangen. Det er aldri offensiv tenkning liksom.

Jeg har sovet dårlig hele uka og det fortsatte natt til søndag.
Starten var kl 0900, rett i nærheten av drømmenes teater ( Old Trafford) – jeg drømte om suksess kanskje, men trodde ikke veldig på det.
Taxituren ut dit var litt annerledes enn fra flyplassen, denne taximannen hadde ingen interesse av å være tilstede og snakket hele veien i telefon. At han i det hele tatt hadde tid til å spørre etter penger syns jeg var utrolig.
Men vi ble dumpet på rett sted og gikk rett i dokø. Det var smart – for med kun EN do der vi stod ble køen lang gitt. Vi hadde i utgangspunktet god tid, men med mange engelskmenn som skulle bli kvitt både Yorkshire pudding og andre greier – tok det tid.

Sånn ca 0845 løp vi til bagasje innleveringen, der var køen enda lengere! Så da ble det 100 % sniking og inn på siden. Bagasjen ble levert og det var bare å løpe til start – som var ca 1 km unna. Litt småstresset ble vi nok, men vi rakk faktisk starten greit.
det var i underkant av 10000 som skule løpe maraton.
Og vi stilte oss omtrent foran – jeg hadde litt lyst til å ta starten, men droppet heldigvis det.
Været var helt glimrende : blå himmel, ingen vind og 8 grader. Alt lå klart til en feiende bra dag for maraton!

Starten gikk og det var helt ok å løpe, beina var som de skulle og jeg visste så altfor godt hvordan jeg skulle løpe. 4.15 i snittfart og 2.59 var i box. Egentlig veldig enkelt, bortsett fra at jeg innerst inne ikke tror særlig på det.
Samtidig tenkte jeg også at det kanskje kunne være greit å bare ta det hele som en «tur». Løypa er flat de luxe, det er store brede veier å løpe på og det ble aldri kø. Masse tilskuere var det også og jeg holdt sånn ca den farten jeg skulle.  Kanskje tilogmed noen sekunder raskere. Altså lå jeg FORAN skjemaet.

Etter 10 km var snittfart 4.12 – og etter da begynte nedturen….Det begynte å murre i sete / hamstring på venstre side. Ikke unormalt for jeg har til og fra ganske vondt der. Det som var verre var at det murret i høyre side også. Og etter 12 km hadde jeg rimelig vondt. Farten gikk naturlig ned selvom jeg etter 15 km fortsatt var on target til 2.59. Etter nesten 16 km kom 3 timers ballongen dundrende. Jeg gjorde et forsøk på å følge den, men beina sa i fra gitt – og det å løpe fort var faktisk ikke mulig! For baksiden på begge lårene var dønn stive…
Like etterpå gikk jeg for første gang.

6_m-100716179-DIGITAL_HIGHRES-1276_012618-770313Mens beina enda funket som de skulle

Jeg tenkte aldri på å bryte ordentlig, ikke var jeg særlig deppet heller – for det nytter jo ikke å løpe fort hvis jeg ikke får dratt ut steget ordentlig. Heldigvis var det massevis av folk som heiet og solen skinte. Flere løpere kommenterte selvsagt sokkene mine, jeg antar at rosa sokker på en mann kanskje ikke er helt vanlig midt inne i good old England 🙂
Det fikk meg i hvertfall til å smile.
Halvmaraton ble passert på 1.33.43 – joggende…
Det gikk sakte og ganske mange dundret forbi meg. Det gjorde veldig vondt hver gang jeg prøvde å få opp farten – som regel endte det med at jeg måtte gå litt igjen.

Men hele tiden pushet folk meg videre. Det slo meg veldig at makan til heiing hadde jeg aldri før opplevd i løp. Folk hoiet og pushet alle hele tiden – en fantastisk bra greie å oppleve.
Etter ca 24 km kom Ole Arne også. Jeg regnet med at han ville komme før eller senere. Vi vekslet noen ord før han fortsatte videre. Å prøve å følge han var nytteløst, for beina ville jo ikke.
Ettersom det ble mye gåing, så begynte jeg å fryse også – heldigvis hadde jeg de lange armene og hansker til hjelp.

3.15 ballongen kom og forsvant. En stund etterpå kom 3.30 ballongen også…Eneste trøsten var at nå var det ikke så mange som løp forbi meg – for nå begynte andre å slite. Jeg var ikke sliten, bare stiv…
den siste kilometer’n var heftig, med enda flere mennesker og et vanvittig støynivå. En dame med mannen sin som følge den siste biten ble det som fanget oppmerksomheten. Hun løp omtrent som en robot og virket veldig fokusert, mens mannen kun snakket om hvor great hun løp. Og om hvor fantastic she was 🙂
Jeg kjente jeg ble litt rørt av da – så sippete er jeg liksom 🙂

målstrek ble passert på 3.39.17 – kun 41 min etter målet mitt. Jeg hadde brukt 2t og 5 min på de siste 21 km!
Og tenkte at jeg hadde fått en bra langtur i hvertfall! Og at maraton nr 78 var i boks!
Manchester maraton var veldig bra – bortsett fra den bagasjekøen jeg så rundt svingen – den var lang og enda lenger skulle den bli!
Så da ble det å jukse igjen ved å finne Ole Arne. Ole Arne løp 16 min raskere enn meg og stod ganske langt fremme i køen når jeg fant han. Ole Arne var fornøyd nok han og jeg gratulerte han selvsagt. Han hadde jo slått «storebror» i samløp 🙂
Jeg syns veldig synd på de som måtte stå sikkert over 2 timer i kø…I ettertid har arrangør også beklaget den fiaskoen, som gjør at jeg er ganske sikker på at det blir bedre neste år!

IMG_20160410_160719
Etter at vi hadde fått tak i bagasje og sånn. 2 herremenn fornøyde med å være ferdig….

Manchester er en rask løype, veldig rask – så den anbefales. London er fortsatt storebror, men fartsmessig ogsånn så er Manchester nok enda litt raskere. Kanskje løper jeg den igjen – hvis jeg ikke engang for alle rett og slett dropper å løpe maraton.
New York skal jeg selvsagt løpe, men det kan fort bli min siste gitt. Kanskje går jeg allin der og gjør et siste forsøk på noe stort. Men da må jeg forberede meg helt annerledes enn før – jeg er litt i tankeboksen på det….Uansett så har jeg alltid Ole Arne, som hele tiden kommer med nye forslag på maratons….

Og 100 maraton er jo ikke så langt unna…

 

Utfordringer

Noen ganger skal man bare tre ut av den enkle, kjente og ganske trygge verden man ellers roter rundt i. Man har godt av å gjøre ting som ikke akkurat er det man helst gjør..Jeg er en sånn dude egentlig. Og har noen ganger større begrensninger enn jeg burde ha.  Selvsagt blir personlighet og sånne ting støpt gjennom miljø, oppvekst og slike greier.

Og mange ganger tenker jeg at jeg burde / kunne ha gjort ting annerledes når jeg var yngre. Men det er vanskelig å endre på alt nå – det har jeg forsåvidt skjønt  – og aksepetert.
Samtidig vil jeg fortsatt lære saker og ting jeg gikk glipp av som liten. Da er det greit å ha folk rundt seg som «lokker» meg ut i uløkka…
Dette skjedde senest i kveld på Elixia Røa. Så i kveld prøvde jeg å klatre i tau….
Selvsagt gikk det ganske dårlig og jeg kom ikke opp i tauet ordentlig en eneste gang. Og hele tiden ville jeg egentlig bare gå rett på neste øvelse. Men så finnes det altså  en og annen dude, som ikke gir deg den muligheten -til å stikke av…Jeg prøvde jo hele tiden å argumentere meg ut av situasjonen, men han lar meg ikke slippe unna så lett gitt 🙂

Jeg gjorde ganske mange forsøk, det så sikkert ganske hjelpeløst ut, litt ufokusert var jeg sikkert også, fordi jeg har jo ikke noe tro på at jeg skal klare det. Egentlig har jeg vel gitt opp før jeg prøver også. Men det jeg egentlig trenger er at noen viser litt sånn genuin interesse at jeg skal prøve – og kommer man dit så er mye mulig.
Som sagt – jeg kom aldri opp i tauet. Men jeg var allikevel nærmere enn noen gang før – fordi jeg aldri har turt å prøve!

Da blir det en slags seier uansett. Jeg bryr meg lite om hvordan de rundt meg ser meg. Jeg kan  bare forsøke på min måte uansett, for meg er det altså uansett en seier bare å prøve.

Samtidig tror jeg også at det å gjøre sånne type øvelser som klatring, balansering, fleksibilitet og mobilitet kan gjøre meg til en bedre løper. Fordi jeg stryker ganske bra på allmen styrke.
Styrkemessig er jeg svak, derfor er det mye å hente på å bli sterkere i HELE kroppen og mere mobil. Steget mitt kan bli bedre med mer spenst og snert i beina. Holdning, kraft og balanse vil også kunne gjøre meg bedre til å løpe med riktig bruk av muskulatur.
Kondisjon og o2, er nok der jeg har minst å hente – derfor må jeg se utenfor den boksen for å kunne ta ut litt til.

Jeg tror fullt og fast på at jeg kan løpe enda litt bedre rett og slett. Jeg tror ikke på at jeg er over toppen heller. Men jeg må trene smartere og bedre.
Derfor er det viktig å utfordre seg selv på de områdene jeg er dårlig. Det gjør noe med selvtilliten og det holder meg våken i hodet. Et hode som vil noe mer enn bare å safe inn til de evige jaktmarker, har mer liv i seg.
Det er absolutt ikke snakk om at jeg skal klatre i fjell, padle ned fossefall, hoppe i fallskjerm og sånne greier. For det skjer bare ikke – ikke trenger jeg det heller. Jeg trenger å lære meg de helt små tingene som å hoppe opp trapper feks, bli mer smidig å kjenne at jeg ikke er som en stor urørlig masse som bare er stiv og helt uten bevegelse.

altermulig
Alt er mulig liksom ….

I dag visste jeg at det kom til å bli hardt på Elixia, fordi jeg vet at kompisen alltid har noen øvelser på lager, som han VET jeg egentlig ikke vil prøve. Men jeg var allikevel som en liten unge som ikke kunne vente på å lære noe nytt og kult.
Med en sånn følelse kan ting egentlig aldri bli feil – og klarer jeg å tenke sånn i noen år til – så ser jeg faktisk lyst på fremtiden jeg 🙂

Forøvrig klarer jeg såvidt nå å løfte armene…..Egentlig ganske digg følelse, så får jeg heller ta det at onsdagen kan bli ganske morsom med stive armer……
Det viktige er at jeg turde å utfordre meg selv 🙂

Løping driver jeg også fortsatt med, men det har vært tungt etter Cardiff. Dog hadde jeg en god intervall økt lørdag med Ole Arne : 15 x 1000 m på Bislett. 11 av de gikk i maratonfart, de 4 siste i halvmaratonfart. Det blir litt sånn som alt over – man kommer langt med progresjon……

funny-minion-dog-activity-turtle