Maraton

”Maraton er et løp som går over 42 195 m. Løpet er regnet som svært krevende, og betegnelsen «maraton» brukes ofte for å beskrive noe som krever stor utholdenhet.

Navnet maraton kommer fra en gresk legende som forteller hvordan soldaten Pheidippides løp fra byen Marathon i Hellas til Athen for å forkynne at perserne hadde blitt beseiret i slaget ved Marathon. Legenden forteller videre at Pheidippides døde like etter han hadde forkynt grekernes seier.”

Det over er det som beskriver Maraton i Wikipedia…

Min egen beskrivelse av maraton er litt mer nyansert. Jeg syns maraton er langt, alt for langt for min tålmodighet…Og spesielt når det skal løpes på tid. For det å løpe 42 km i seg selv – syns jeg er ganske greit. Men å løpe det fort er en helt annen sak. Maraton krever tålmodighet og fokus, over tid. Der sliter jeg litt gitt.
Min maraton karriere startet på slutten av 80 tallet – i Oslo maraton selvsagt. Den gangen var Oslo maraton ganske tøff og enda litt tøffere enn den jeg laget til årets Oslo maraton. Med blant annet Markveien og Bjerregårdsgt som 2 av stigningene….
Den gangen løp jeg også med knebeskytter og brukte kulltabletter. Men selv ikke kull tablettene klarte å holde magen i sjakk. Så i beste sendetid måtte jeg innom en restaurant i Markveien…Og nei ikke for å spise!

Selve løpet og evnt smerte husker jeg lite av, ikke tiden for den sakens skyld heller..Men tenker at jeg nok løp mer uanstrengt den gangen enn nå for tiden. Ganske sikkert fordi jeg ikke tenkte verken maraton fart elller noe som helst da. Da skulle jeg jo bare løpe liksom….

i 2001 løp jeg mitt første «ordentlige» maraton – nemlig London maraton. Da var jeg på kanten til å bli en slags «seriøs» løper – men hadde en tung last : jeg røyket….
Og da snakker vi ikke om å røyke løpesokker og diverse. Vi snakker Prince Mild – og mer enn 5 om dagen. Jeg tror faktisk jeg røyket 5 allerede før start!


16 år yngre, 8 kg lettere og med knebeskytter. TID: 3.04.19. Princ’en lå i sekken og ventet…

London var suksess, selv med Prince Mild…Og jeg løp på 3.04.19. Selv den gangen ante jeg lite om maraton fart og var mest forvirret over at det IKKE var km skilter, men miles!
At jeg løp så bra mente jeg i etterkant skyldtes at det bare var 26  – skilter og ikke 42. Altså fordi det var miles skilter… Vel , jeg har aldri utgitt meg for å være rakettforsker heller da…

Og siden har jeg løpt maraton sånn ca en del ganger, sånn at jeg per i dag har 82 eller noe  totalt. Jeg har aldri holdt sånn helt 100% telling, men ligger nok ganske sikkert rundt der.
Ganske mange av de gangene har jeg hatt ambisjoner om å bryte lydmuren – det vil si, løpe UNDER 3 timer. Og like mange av gangene har jeg ganske enkelt mislykkes…Maraton har liksom blitt den akilleshælen for meg. Og jeg er vel ganske nære hver gang på å tisse på meg før start…

Andre ganger har jeg gjort mer enn å tisse på meg også. Som det året rundt midten av 2000 tallet, hvor jeg spiste indisk mat dagen før….Jeg spiste for sikkerhets skyld ganske mye indisk mat også…Det var jo digg må vite 🙂
Det skal også sies at jeg aldri hadde spist indisk mat før – og derfor ikke visste noe om hvordan magen ville reagere…Det fant jeg ut dagen etter….


Indisk mat…..før maraton, ikke alltid det lureste….dette er etter 8 dobesøk…

Og som årene gikk, kom jeg aldri nærmere enn de 3.04.19 i 2001. Men så fyller man jo 50 – og må gjøre noe for å vise at man ikke er 50 fysisk….Jeg ble 50 i  april 2015, faktisk rett før London maraton – og vendte tilbake til London for å løpe. Uten Prince Mild, men med viten om hva maratonfart egentlig er…
Og ut av ingenting, så løp jeg nesten under 3 timer….på 3.02.42! Etterpå var jeg litt usikker på hvordan jeg egentlig klarte det …..Kanskje var det bare en bra dag, kanskje hadde jeg disponert riktig og hatt fokus nok, eller var det bare ren flaks ?


London 2015. 50 år, røykfri og uten knebeskytter. TID :3.02.42

Det var allikevel ganske moro å få det til da, særlig med Knoll og Tott ( Alexander og Ole Arne) – med på turen. Kanskje det tilogmed var på grunn av de, jeg fikset det ?
Only God knows that…
Kanskje var det der borte i Londons gater at toget gikk for SUB 3 timer…
Men så kom Ole Arne opp med ideen – Manchester maraton i april 2016…Smart tenkte jeg, England er tydeligvis stedet jeg løper fort…Manchester er også flat og dermed lettløpt.

Men good old England i 2016 funka dårlig. Jeg husker ikke engang tiden min jeg – men det var lysår unna SUB 3 – og de siste 10-15 km ble det rusling på landsbygda i Manchester. Ganske vakkert, men lukta vondt. Masse hester og sånn greier…Jeg hadde noen samtaler med meg selv der gitt. Og skulle aldri mer løpe maraton..

I fjor skulle jeg endelig til New York for å løpe alle maratoners mor. Nev York har aldri liksom stått på listen min – men jeg ble altså «lurt» til  å slenge inn en søknad….Og plass fikk jeg selvsagt…
New York var ikke stedet for å løpe fort ble jeg fortalt. Til det sa man jo at New York er for tøff. Og nettopp derfor tenkte jeg at det skulle jeg gjøre noe med.

Vel, de som kjenner historien vet at den satsingen fikk seg en knekk, sånn ca etter 21 km . hvor jeg rett og slett måtte gå. Og Hadde ikke Janicke dukket opp etterhvert, så hadde jeg vel gått ennå….

Og etter det skulle jeg hvertfall aldri løpe maraton mer 🙂

det er 1 år siden – og nå skal jeg jaggu over igjen! Jeg har ikke blitt noe klokere siden i fjor, men starter allikevel i 3.00 feltet.
New York er ikke blitt flatere heller og jeg har ikke begynt å trene med smartness heller. Jeg er jo ikke der. Jeg vil jo bare løpe å ha det gøy liksom….Og gjøre ting på min måte!
Derfor har jeg de siste 3 månedene løpt mer mengde enn noensinne – og har en teori på det. Om den teorien har rot i virkeligheten vet jeg om 1 uke, på denne tiden faktisk….

Jeg har også lest at Eliud Kipchoge – han som nesten har vært UNDER 2 timer på maraton, omtrent ikke slipper opp i det hele tatt før maraton. Og før Berlin løp han 40 km 10 dager før løpet. Ergo løp jeg i dag 30 km, 7 dager før New York….
Igjen så er jeg ikke rakettforsker – men kan de beste, så kan vel jeg også ?

Så – hva som skjer neste søndag i New York vet jeg ikke. Jeg vet dog at jeg kommer til å være preget av stundens alvor under løpet. Kanskje tilogmed både redd og engstelig. Samtidig vet jeg også – at den dagen alle stjernene på himmelen er på min side, så er jeg en gudebenådet løper . Da kan jeg faktisk løpe fort….


Fra gårsdagens siste fartstest, 5 km Parkrun i Tøyenparken. Faktisk i 4.04 fart – som er laaangt under 3.00 skjema. 42 sånne og jeg er presidenten av New York…FOTO : Ole Brastad

 

Last man running

Jeg har løpt mye de siste 3 månedene.Egentlig mer enn før også – men bare mengde. Fart og sånn har jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Og har egentlig bare løpt akkurat slik som jeg har hatt lyst til. Da blir det ekstra spennende å løpe løp også. For jeg har jo ikke hatt peiling i det hele tatt på hvor jeg har stått sånn fartsmessig.
Tidligere i år har jeg også løpt ganske ”dårlig” på løp, særlig på 10 km. Ergo har jeg tenkt at nivået mitt nå ikke er bedre enn ca 40 min på mila.

Men så gjør jeg noen bakkeløp og kjenner jo at om ikke farten er der – så er i hvertfall stayer og arbeidsøkonomi der.  De greiene der skal man heller ikke kimse av !
Også er det nok slik at jeg fort løper meg i form gjennom å konkurrere – selv om det ikke gikk like bra i mai og juni. Sikkert fordi jeg da kjørte for MANGE løp – og hadde for lite mengde.

Derfor har jeg bevisst trent mye mengde, bare sånn for å teste ut mine egne teorier. For jeg er god på teorier…
Egentlig hadde jeg ikke tenkt å løpe løp i det hele tatt i høst, men jeg tar som regel ting på sparket og ser hva som skjer. Det er liksom alltid sånn jeg gjør ting!
Også hadde det seg slik at det var noen gullsko for årets veteranløpere 2016, som skulle deles ut også – på vegne av Kondis.

Så da ble det Furumomila ene helgen og Hytteplanmila, helgen etter.  Furumomila hadde jeg faktisk ikke løpt siden 2009. Mye fordi det løpet stort sett kræsjet med Nøklevann Rundt.  Og Nøklevann er litt nærmere heimen.
Men jeg vet jo at Furumo er fint, at underlaget er bra, det er trivelig og massevis av løpere der også. Og Jeg liker også den type terrengløp, på fine stier med variasjon hele veien.

Jeg ladet ikke opp til Furumo – og løp full uke, med 20 km dagen før. For øvrig ganske slitsomme og tunge 20 km. Så ambisjonen på lørdagen var bare å dele ut gullskoen til Kristen Aaby – og å løpe en grei 10 km etterpå. Begge deler gikk greit det altså. Og Kristen Aaby er liksom ikke hvemsohelst i løpefaget.
Løpet gikk bedre enn jeg hadde trodd faktisk. Target var å være i nærheten av det jeg løp for 8 år siden.
Starten var seig den og jeg lå langt bak i køen opp første bakken. Men fra 2 km og inn hadde jeg bra flyt og løp ganske ok. Og de tunge beina fra dagen før var nesten borte gitt. Noe som også kan ha med å gjøre at jeg nok har et konkurranse instinkt langt der inne et sted.
Faktum er at den eneste som løp forbi meg fra 2 km og inn til mål – var Kristen Aaby!

Tiden ble 40.49 – 9 sekunder bedre enn for 8 år siden. Jeg vil si at det er godkjent jeg !


Gir alt mot mål…på Furumo løp jeg med første versjon av Adidas Takumi Sen. Ganske bra de også. FOTO : Siw Denné

Furumomila er et lett løp i den forstand at underlaget er så bra. Derfor var jeg ikke spesielt sliten etterpå. Og kunne løpe min ”vanlige” 3 mils søndagstur.  Med en liten catch : 3 x 1000 m i flytfart som avslutning.
Litt usikker på hvorfor jeg kom på det da, men erfaringen var udelt positiv den.

Lørdagen etter var det så Hytteplanmila. Heller ikke til den ladet jeg opp – og tenkte vel at jeg ville havne rundt 40 min der også. Beina var litt bedre enn for 1 uke siden, men 100 % var de ikke. Ikke var det viktig heller, løp med de beina jeg har liksom. Dog stilte jeg i splitter nye Adidas Takumi Sen da. Fordi jeg vet jeg elsker å løpe gateløp med den modellen. Punktum!
Det jeg var mest redd for på Hytteplan, var egentlig starten. Det er blitt veldig trangt der og for meg som er blitt gammel og alltid har vært starttreg – er det en utfordring. Og jeg er livredd for å falle faktisk!

Heldigvis gikk starten uten plett og lyte. Jeg hadde egentlig en perfekt start uten hindringer av noe slag.
Det å løpe 10 km fort – eller prøve å løpe fort, krever at du er ”på” – hele tiden. På en sånn distanse i en så rask løype kan du ikke sove underveis.
Jeg kjenner at det er krevende å hele tiden være sånn ”på” – men vet jo innerst inne at jeg fikser det ganske ok. Tross alt er det jo bare gøy…Og hva er det verste som kan skje liksom?

Ved 8 km…løper greit men ser jo at jeg ser litt preget ut…..FOTO : Hans Edgard Rakeie

Underveis tenker jeg på det å være ”på”, ikke hvile, se fremover å holde beina i gang. Det funker bra og jeg løper mer økonomisk og lettere enn før. Jeg mener fortsatt det er fordi jeg har så mange km i beina de siste 3 månedene, slik at jeg faktisk føler meg litt ovenpå!  Jeg faller ikke sammen heller og løper begge halvdelene sånn ca likt, hvis jeg dropper den dumme bakken på slutten. I den bakken er jeg ikke med uansett – selv om Cato skrek så mye at jeg skjerpet meg – litt.
Tiden blir 38.30 – det er egentlig bedre enn tenkt – og helt greit. Jeg løper saktere enn både i fjor og 2015, men i år har jeg ikke gjort noe somhelst for å komme 100% fit til start.  Dessuten er det jo bare min egen udødelighet jeg sloss mot …

Og etterpå delte jeg ut gullsko til Synøve Brox. Hun har 2 sånne nå – begge har jeg delt ut. En fantastisk bra løper og verdens hyggeligste. FOTO : KJell Vigestad / Kondis

Dagen etter løp jeg 30 km igjen – denne gangen med 4 x 1000 i flytfart på slutten. Det kommer til å bli en gjenganger føler jeg på meg. Beina responderer hvertfall bra på den fartsøkningen mot slutten – og de blir faktisk litt freshere!

Nå er det 10 dager til New York maraton. Jeg har start helt forrest i feltet og burde vel egentlig prøve å løpe det jeg kan. Nå blir det kanskje ikke sånn, for jeg er litt usikker på om maraton er noe som passer meg ….Men det skal løpes først osv. Jeg kommer heller ikke nå til å trappe ned – og planen er en ny 13 mils uke. Om det straffer seg eller ikke – vet jeg først neste søndag….Uansett så blir jeg ikke last man running 🙂

Running up that hill

Tittelen over er fra Kate Bush sin nydelige sang fra den andre siden av 2000 tallet og passer veldig bra inn her faktisk. De første linjene går som følger :

It doesn’t hurt me
Do you wanna feel how it feels?
Do you wanna know, know that it doesn’t hurt me?
Do you wanna hear about the deal that I’m making?
You
It’s you and me
And if I only could
I’d make a deal with God
And I’d get him to swap our places
Be running up that road
Be running up that hill
Be running up that building
See if I only could, oh

Teksten er kanskje ikke helt akkurat som jeg tenker, når jeg løper opp bakkene da, men at det ikke smerter meg tenker jeg litt på. Forøvrig er jeg blodfan av Kate Bush – og hadde lett løpt opp bakkene for henne…

Jeg liker egentlig ikke bakker, hvertfall ikke på løp. På sykkel er bakker derimot det beste jeg vet. Der kan jeg liksom ikke få nok av de. Når jeg løper på trening så hater jeg alltid siste bakken hjem og innrømmer at jeg noen ganger sørger for å ha nok distanse inne , slik at jeg kan stoppe litt lenger ned i veien – og GÅ resten….Så lat er jeg liksom 🙂

Men noen bakkeløp har jeg da løpt opp gjennom årene. Og noen av de er sånn ca rett i nærheten også.
Oslos Bratteste er et sånt løp. Kort og bratt opp Wyllerløypa ( jeg vil ikke bruke ordet brutalt) – brutalt i mine ører lyder som noe som bare er vondt….Og det å løpe opp en bakke er da ikke så vondt, eller?


Mitt første Oslos Bratteste – i 2009.. Astrid Uhrenholdt Jacobsen tok meg på slutten gitt..Men bare fordi jeg tråkket over litt lenger ned i bakken….KUN derfor 🙂 

Jeg har løpt Oslos Bratteste 5 ganger før, tidene har ligget mellom 21.12 og 21.02 de siste 4 gangene. Så jeg er ganske jevn opp der.
Årets løp ble tatt på sparket, jeg meldte meg på samme uka og tenkte å ta det som en ren hardøkt. Det er greit å si det sånn – i tilfelle det går dårlig osv…

Det å bo i nabolaget til Wyller er noen ganger dumt. Og gjør sitt til at jeg ikke er veldig effektiv. Dermed kommer jeg ofte skjevt ut å må stresse for å rekke…
I år ble det nesten for seint gitt. Planen var å jogge opp, nice and easy – men etter å løpt nesten 3 km skjønte jeg at dette faktisk ikke gikk opp. Så jeg måtte sette meg på trikken fra Midtstuen og opp.
Som betydde at jeg måtte løpe NED først. De som har sett meg løpe ned skråninger vet at det ikke er veldig elegant – i hvertfall ikke når jeg har dårlig tid.
Jeg kom meg da ned og hadde 3 min til start….fikk skiftet og levert tøyet, før jeg stilte til start…

Å legge en plan hadde jeg ikke rukket, uansett så skal en jo bare komme seg opp liksom. Så hadde vel ikke tenkt mye uansett på det da! Starten gikk og jeg var nesten bakerst ut fra start. Hadde også glemt den  første kneika – som er smal og bratt. Så for ikke å stoppe helt opp brukte jeg yttersiden opp der. Litt mer gress, tuster og annet – men ikke stopp.
I motsetning til de andre så ønsker jeg å løpe mest mulig, så jeg går minimalt. Tilsynelatende funker det bra -for jeg tar hele tiden folk opp kneikene. Beina kjennes ok, men selvsagt svir det litt – og jeg løper litt «rart» når det blir flatt…


I nærheten av toppen…..gjør sånn akkurat passe vondt

Tidsmessig har jeg ikke peiling og tenker bare på å holde jevn fart opp. Og regnet med at formen var dårligere enn i fjor, så jeg jeg trodde ikke at jeg ville løpe raskere enn 21.02 fra i fjor.
Men jeg syns det gikk fairly ok, ble liksom ikke sånn dødstiv og holdt den jevne farten hele veien.
og når jeg vel ser den siste steile kneiken til mål, viser klokka at jeg faktisk er i nærheten av 2016 tiden. Og i mål er jeg faktisk ETT sekund foran 🙂 21.01 faktisk!
Litt surt å være 2 sek unna å se 20 tallet da, men det kommer jo et 2018 løp – så jeg får ta det da. Joggingen hjem etterpå var digg – på veldig ok bein. Tross alt hadde det vært en bra dag, running up that hill.

Neste bakkeløp – Skjennungstua Opp, var litt mer planlagt. Der var jeg tross alt meldt på minst 7 dager før. Selvom det bare var 3 dager etter Oslos Bratteste tenkte jeg at det ikke ville bety så mye. Å løpe oppover er ikke så belastende mener jeg da. Og denne dagen var jeg faktisk på plass 15 min før start! Jeg kan hvis jeg vil ….

Skjennungstua Opp er litt lenger og litt enklere. Den krever bare mer over tid og er i prinsipp opp hele veien. I wyller er det en nedoverbakke…
Jeg hadde ikke verdensmester bein, så det ble 5 min jogging før start. Og når starten gikk – stod jeg igjen gitt. Reaksjon vareheis og hvor var Tim når starten gikk?
Men jeg kom meg i gang da, sakte men sikkert. Kanskje var ikke hodet helt på plass denne kvelden, for jeg hadde ikke helt lyst til å starte opp motoren….Men våknet ganske brått når de fleste ganske raskt lå foran meg.

Minste motstandsvei ble da å løpe på teknikk og flyt. Det gjør mindre vondt og går bare litt saktere…Og fokuserte mest på å ta igjen så mange som mulig. Tid betyr sånn sett lite, skalpene er viktigere 🙂


Passering Ullevålseter. akkurat passe fokusert liksom 🙂 FOTO : Stian S.Møller

Og jobbet meg metodisk oppover mot stua. Været var nydelig og det ble ganske gøy egentlig. Jeg løp på 29.01 – litt dårligere enn i fjor, men sikret klasseseier for 2.året på rad åkke som.
I den grad det betyr noe da 🙂

Mye viktigere å få til en ok økt som endte i fantastisk høstsol på Skjennungstua!

Jeg rakk ikke «festen» der oppe, da jeg hadde en ny løpeavtale i Frognerparken 60 min senere….Så det var bare å snu å løpe ned igjen. Om mulig var høstkvelden enda finere ned igjen også.. Økten i Frognerparken etterpå viste at det hadde kostet litt å løpe opp /ned Skjennungstua…

So if I only could
Be running up that hill
With no problems
If I only could, I’d be running up that hill
If I only could, I’d be running up that hill

Jeg lurer litt på om jeg ikke hadde løpt både opp og ned for Kate Bush…..

Mitt Oslo maraton

Noen ganger er det ensomt å være en slags «sjef» ….særlig for noe så vanskelig som et maraton. Og attpåtil være den som er med på å designe løypa..
Jeg har opp gjennom årene løpt veldig mye rundt i Oslo, både på dagtid og nattestid. Helt klart triveligere på dagtid, men definitivt like bratt noen steder om natten.

Oslo er en fin by å løpe i, jeg elsker faktisk at det er så variert som det er i byen MIN. Det er liksom hele tiden noe å bryne seg på!
Og husker også tilbake til 80 – og 90 tallet hvor det også ble løpt ganske så bratt under Oslo maraton. Ikke at jeg direkte husker hver meter de gangene jeg løp – men jeg har noen bilder liggende som viser at det nok kostet.

I tankene mine har det uansett vært en liten drøm å få til et lignende veivalg igjen da. Samtidig som jeg har hatt lyst til å komme bort i fra det innestengte løpet med massevis av gjerder, hvor det løpes trangt og i kø. Ingen fortjener å løpe som kveg liksom !
Jeg har løpt gjennom årets løype mange ganger – og ingen av gangene tvilte jeg egentlig på det jeg sammen med politiet hadde fått til. Jeg likte variasjonen av opp og ned, samt at det er ganske mye å se på.

Å løpe lange løp er ofte en historie med innlagte opp – og nedturer. Noen perioder løper du lett og kanskje så lett at du liksom øker farten litt ekstra. Det koster som regel når de litt tyngre partiene kommer. Den fellen har jeg gått i 8 av 10 ganger på maraton – garantert.
En maraton kan ofte sammenlignes med livet også, hvis jeg skal være veldig filosofisk.
Selvsagt er det moro å løpe fort, men like selvsagt er det å komme seg gjennom prøvelsene, selv om det har vært både bratt og kjipt.
Det er jo seieren over deg selv som er hjertet i det å løpe! Punktum!

Og ganske sannsynlig hadde nok jeg også kjent litt på det opp St.Hanshaugen på runde 2. Jeg hadde nok ikke bannet så mye, men heller bitt tenna sammen og krabbet meg over toppen. Og latt beina løpe fritt nedover igjen. Det er jo belønningen 🙂

Dagen før løp jeg forresten sammen med Yuki Kawauchi ( han som vant maraton). Vi løp de siste 8 km , bla opp til St.Hanshaugen. Og jeg skjønner  hvorfor han løper under 2.20 hver gang…Han var dårlig på engelsk, sa stort sett «hai», men smilte uansett når jeg via tolken forklarte om løypa. Virker jo litt tullete at jeg med pers på 3.02 skal fortelle at det å disponere er viktig…..Så jeg skjønner at han smilte!
Uansett – han løp lett opp bakkene. Fordi han er bedre trent, men også fordi han nok utifra hva jeg så – ikke tenker problemer, men heller utfordringer. Jeg likte hans måte å gjøre løping på liksom. Uanstrengt med et godt positivt hjerte og selvsagt – sterke bein. Den løpeturen ble avsluttet med omtrent full spurt ned til Rådhusplassen på begge. Jeg måtte jo prøve meg….


Før løpeturen vår, jeg var nok litt spent på hvordan dette skulle gå…..

Selve løpsdagen ble en mektig dag. Mye jobbing selvsagt, men også vanvittig moro. Jeg trives merkelig nok med å være litt  i vinden, selv om jeg har gruet meg veldig til denne dagen. For mye kan gå galt.
Men når starten på maraton gikk og jeg satt i lederbilen, så var jeg ganske trygg. Jeg visste jo at alle som bidrar – hadde gjort sitt og at med solen oppe, kunne det bare gå bra.
Man ser mye fra lederbilen – mye jeg ikke skjønner noe av også . Bla det at folk rundt omkring er fantastisk lite velvillige overfor de med løpesko. Selv politiet gir enkelte blaffen i! Og tenker med meg selv – at den dagen jeg blir så gretten og vanskelig, da er det på tide å gå seg en laaaaaang tur i skogen.
Yuki prøvde seg på det han skulle han, men lå nok de små sekundene på feil side, som hele tiden akkumulerer seg litt. Been there, done that!
Men han løp jo et fremragende løp uansett da og jeg er ganske sikker på at han trivdes i Oslo sine gater!

Fra «kommandobilen». Jeg har det ganske bra der egentlig :). FOTO : BJørn Johannessen /KONDIS 

Jeg elsker å se på andre løpe, kan gjøre det lenge faktisk. Det finnes ikke noe som er så fascinerende som akkurat det. Løping er der og da – og du kan ikke skjule noe. For løping ER som livet det : lett for noen, variabelt for andre og egentlig ganske tøft for enda noen. Men alle kommer vi i mål liksom, på hver sin måte.
Alle ansiktene, alle bevegelsene forteller en historie som er gøy å få med seg.
Det er også ganske moro å se hvordan folk reagerer på å bli heiet på av en totalt «ukjent» dude som står og skriker….
På 10 km gjorde jeg det til hele feltet hadde passert, ved rundt 9 km. Og igjen så opplever jeg den totale mangelen på respekt fra forbipasserende….Vi mennesker er forskjellige, helt klart. Men fra mitt ståsted så vil jeg alltid ha respekt for de som har guts nok til å løpe, uansett!

Sånn sett koster det meg veldig lite å stå på samme sted i over 1 time å heie. Det er faktisk bærre lekkert!

Dagen etter løp jeg 30 km i marka. Det var en fin tur. Ganske mye stillere enn lørdagen og ganske nødvendig for å få hele arrangementet ut av verden..
Der bestemte jeg meg også for å løpe Bergen City maraton til våren…..De som er tilskuere der vil nok klart se en sliten mann opp de verste bakkene. Trøsten er at det alltid finnes en nedoverbakke etterpå!

OG – Oslo maraton 2018 – #jegermed


Lørdag kveld etter løpet. Humøret er på topp både på Bodil og meg . 2018, here we come 🙂

løpe er å leve – og det å ikke rekke starten er ok !

Sist denne bloggen ble oppdatert satt jeg med brudd i ribbein og en kropp som var nokså sliten. Jeg hadde rett og slett kjørt for hardt, løpt for mye fjell, spist for lite og tryna i Zermatt. Og vurderte nesten å legge meg inn på hospitalet for de utbrukte løpere..Heldigvis valgte jeg en litt annen løsning – jeg valgte å løpe – mer!
De første ukene gikk det rolig, veldig rolig. Kroppen måtte liksom restartes en smule, jeg sov ganske mye og egentlig mer enn normalt og tenkte mest på bevegelse og ikke primært løping. Det å være ute var viktigst. Og hele prosessen gikk ut på å restarte en kropp som absolutt ikke hadde lyst til å bevege seg. Ganske slitsomt egentlig og medførte ganske mye tanker om hvordan det hele skulle være. Gikk på en liten mine på Rallarvegsløpet ( dag 1), hvor jeg snublet og traff ribbeinet som allerede var litt kjørt…Igjen fikk jeg samme reaksjon som i Zermatt, men faktisk litt verre….

I etterkant tolker jeg det som at kroppen fortsatt ikke var der den skulle liksom.

Men dagene går de – og jeg løp hver dag. Langt ja, men bare rolig. Mengde ble det primære, så jeg satte grensen ved 13 mil pr uke. Og sakte men sikkert reagerte kroppen litt bedre. Løpeturene var fortsatt rolige, men kroppen føltes bedre.
Redselen nå ble mer om jeg noensinne kunne løpe fort igjen….Haha…En gammel mann og hans litt nevrotiske tanker om at det å løpe «fort» var historie og at jeg var over the top..
Litt skremmende, men mest dumt – det viktige for meg er at jeg KAN løpe. Det er faktisk sånn. Også får resten bare bli bonus.


De siste 5 ukene med løping. legger jeg til de 4 ukene før dette også, så har jeg siden 10 juli løpt 1167 km. og kun hatt en dag uten løping. Siden det bare er rolig, så er det egentlig ganske greit å løpe mye.

Og jeg tenkte at jeg egentlig bare slår en strek over løpeplaner resten av året, kose meg med løping og ser hva som dukker opp i 2018. Jeg er fortsatt litt der – så derfor fortsetter jeg med å løpe mye, men bare rolig. Det fine med de lange rolige turene, er at det skjer noe i kroppen allikevel. Jeg føler meg bedre, mer utholdende og mer ivrig igjen. så gjennom det å løpe rolig har jeg fått en slags selvtillit tilbake – bortsett fra det å løpe fort da…

Sjansen til å løpe litt fort, kom da jeg ble minnet på at jeg skulle være fartsholder på Skiløpet 2.9. Jeg hadde faktisk glemt det…
Farten jeg skulle holde var 50 min – det virket som noe helt umulig og jeg var faktisk skeptisk…
Så med litt mixed feelings satte jeg meg i bilen på vei til Ski den dagen. Biltur til Ski er normalt ganske fort gjort, men denne dagen var alle veier til Ski av den trege sorten, type KØ….
og jo lenger jeg satt i bilen, jo mer vurderte jeg bare å snu…

Til slutt sendte jeg Janicke beskjed om at jeg ikke rakk det..Hennes svar var noe om at de hadde funnet en «reserve», men at jeg måtte komme allikvel…Hennes ord ble lov, så jeg kjørte ut dit. Jeg var i Ski 1507. Starten gikk 1500.
Jeg bestemte meg for å løpe uansett på vei ut dit – og skulle faktisk teste det å komme for sent til start. Noe som jeg har hatt mareritt om mange ganger!
2 timer i bil betydde at jeg måtte tisse også….hadde egentlig ikke tid, men måtte…Og har du dårlig tid, så må du ta de kjappe løsningene….Så jeg stilte meg inntil en busk på parkeringsplassen….

Da kom det en dame kjørende gitt, som mente noe om at DET DER ikke var særlig lekkert…Selvsagt var jeg enig i det og bare ristet litt oppgitt på skuldrene – men altså, hun tok meg ikke med buksene nede….Kun glidelåsen var nede 🙂

Jeg skiftet, tok på meg nye Adidas sko og løp til start. 1513 startet jeg ,med en såkalt flying start….5 km folket startet noen minutter før og jeg tok opp jakten. Litt rådvill om løypa måtte jeg skrike litt om veivalg i starten og ble pekt i riktig retning…Pulsen gikk fra hvilepuls til innbytterpuls på null komma niks og jeg var relativt stresset…Selvsagt løp jeg litt feil, selvsagt hadde også en løypevakt en kommentar om at jeg faktisk var for seint ute….
Jeg svarte vel noe om at – ja, det vet jeg faktisk, men hvor går løypa?

De tankene jeg hadde om at jeg ikke turte å løpe fort lenger, var helt borte – for nå var det bare om å gjøre å ta igjen noen. Det tok søren meg tid – først etter ca 3 km tok jeg igjen de bakerste.
Og tenkte at det å heie på de var lurt. Men de fleste som løper litt der bak – er litt i sin egen verden, så de fleste skvatt når jeg kom hoiende forbi….Så etterhvert sluttet jeg med det gitt.

Løpingen ble veldig hektisk, beina var over alt og jeg løp egentlig bare masete. Blir kanskje sånn når du med harahjerte og alene – skal prøve å ta igjen folk.
Det beste var allikevel at jeg hadde det moro der jeg bokstavelig talt jaget folk. Selvsagt ble det tungt etterhvert, jeg hadde jo ikke løpt «fort» siden Birkebeinerløpet i juni…Pluss at jeg hadde ganske mange mil i beina de siste ukene.
Så jeg var dyktig sliten da jeg etter en seig spurt i nedoverbakke valset i mål. Sliten de luxe ja, men veldig fornøyd med at jeg startet og fikk en ganske drøy gjennomkjøring.


Uten fartsholder flagg, men med en liten rakett i rumpa på Skiløpet. Jeg var ganske sliten her, men prøvde å pushe videre. FOTO : Frode Monsen/Sportsmanden.no  

Skal innrømme at jeg trodde jeg løp fortere enn tiden jeg faktisk fikk – jeg var ordentlig sliten liksom. Men etter å ha summet meg litt – så var 41.20 på egen klokke helt ok 🙂

Så i bilen på vei hjem – UTEN kø, var jeg happy. Det var godt å kjenne litt sagmugg igjen og at beina tålte belastningen. At det ikke går raskere enn 41.20 (ca), betydde sånn sett lite.
Og etter det løpet har jeg fortsatt i samme spor som før Ski – 13 mil i uka, alt rolig og med litt fartsøkning på slutten av de lange turene. Og pr nå – så fortsetter jeg nok med det. Kanskje stiller jeg på løp, kanskje ikke – det viktige er at jeg løper og at løpingen er bra for meg.

Kan jo være at min tilnærming til løping nå, med litt oppladning til et eller annet løp – kan slå positivt ut. Jeg har faktisk litt trua på det gitt. Men skal sørge for å rekke starten altså, for det er mye morsommere og sloss med andre enn å jage som en tulling der bak.!

Helt på stålet..

Jeg var sliten etter strabasene i fjellene rundt Chamonix, men hadde liksom ingen planer om å skippe Zermatt Ultra maraton av den grunn. Først og fremst var det lårene som var merkbart vonde og slitne.
Men det stoppet meg ikke fra å løpe, så 2 dager etter den lange fredagen løp jeg igjen. Og mandagen etter var jeg i fjellet med Marie,Lars, Runar og Bjørn. Dog måtte jeg ta den letteste veien ned, for lårene hylte av smerte når det ble bratt nedoverløping …Litt betenkt ble jeg jo, men det gjelder å tenke positivt….

Tirsdag dro jeg til Zermatt. Fra Chamonix til Zermatt tar det ca 4t med tog. Togturen gikk fort for jeg gledet meg til Zermatt. Zermatt er liksom blitt mitt feriested, hvor jeg trives enormt bra. Og selvsagt gledet jeg meg til løpet på lørdag. Jeg tenkte jo aldri at det ville bli noe problem liksom…Onsdag løp jeg også en del av løypa – nemlig stigningen som starter rett etter å ha  vært gjennom Zermatt sentrum. Det er en ganske hard stigning ( 7,5km med 8 % stigning i snitt). Jeg løp den «bare» 5 min bak persen på samme strekket.

Den løpeturen viser også hvor fort været skifter i fjellet, for været var fint når jeg dro ut, men det endte i tordenvær og griseregn oppe i fjellet…Heldigvis var jeg ganske nær en togstasjon når torden gikk over i regn..Men det var en bra tur – og beina kjentes veldig gode ut, bortsett fra at i en del små kneiker ble jeg raskt sliten…Kanskje burde jeg ha tatt de signalene..

Jeg løp en tur til, nemlig dagen før løpet, så fasit ble 5 løpeturer mellom Mont blanc 80 k og Zermatt Ultra. Det kjentes ikke ut som om jeg hadde overdrevet heller. Men det er noe helt annet å løpe rolig, max 15 km – ennå å løpe 45,6 km i en høyere fart!

Så – når jeg sitter på toget til start i St.Niklaus lørdag morgen, er jeg ganske overbevist om at jeg skal løpe fort..

På toget til start, med nye løpesko og alt er bare kos

Været så ut til å bli helt ok også – overskyet og 10-12 grader men det kom nok til å bli kaldere, jo nærmere toppen vi kom. Møtte Lars S og gjengen hans før start også.
I dag skulle jeg være offensiv – så jeg stilte meg helt foran i startfeltet. Foran meg lå altså 45,6 km, med ganske mange høydemetre…St.Niklaus ligger på 1116 moh, mens Gornergrat ( MÅL) ligger på 3089moh. Og stigningene starter på ordentlig først etter Zermatt sentrum ( 1616 moh).

Starten gikk nøyaktig 0838, litt usikker på hvorfor akkurat 0838 da, men hadde jo en ganske lang løpetur foran meg, til å tenke på det da!
Maraton og ultra startet samtidig også, så når starten gikk hadde jeg ikke helt oversikt over hvem som løp hva. Eliten startet litt før, så de aller beste var avgårde allerede.
Uansett – det ble en gruppe som tok ledelsen med engang. Jeg tipper vi var rundt 20 stk som lå i den gruppen.
Og jeg hadde ingen problemer med å henge med de. De første km er litt småkuperte, men det hele kjentes ok ut. Målet mitt ( wishful thinking?), var å løpe ned i nærheten av tiden fra 2015. Da løp jeg på 5.01.

De første 10 km gikk helt greit, vi tok igjen stafettløpere hele tiden, så jeg mistet litt oversiketn over hvor alle var. Lårene var der, men det var ikke noe hinder liksom. Første tegnet til litt problemer kom i de små kneikene som nå kom….Magen sa liksom fra til hodet i hver kneik nå – om at sorry Tim, men lageret ditt er nesten tomt og vi må rasjonere…Ergo ble kneikene etterhvert verre. Det var faktisk ingenting å hente på lageret! Rett før Zermatt kommer det noen ordentlige knekkere, som jeg glemmer hvert år gitt.
I år ble de ganske ille. Så ille at i den siste kneika før byen, måtte jeg GÅ…

Jeg passerer i Zematt ( 21 km ), på 1.50 – ca 6 min bak rekordåret 2015. Ikke veldig galt sånn i forhold til målsetning. Problemet var bare at jeg var dønn ferdig og seriøst sliten når jeg «løp» gjennom hovedgata i Zermatt. Og skjønte at den stigningen som nå kom – ville bli nokså kjip.
Det ble den gitt…For der jeg jogget lett og ledig opp onsdag, stabbet jeg meg nå oppover på en kropp som var forferdelig sliten…

Jeg smilte ikke like bra her dagen før…

Frank tok meg igjen etter 26 km . I Zermatt var han 5 min bak meg….Jeg ønsket han bare lykke til videre.

Hodet forsøkte hele tiden å få litt hjelp fra kroppen, men det var lite respons gitt. Og det begynte å gå opp for meg – at de 12 timene i Chamonix, nok satt i kroppen ennå. Det var rett og slett ingenting der.
Mellom Sunnegga og Riffelalp er det litt småteknisk og kupert. Jeg prøvde å holde en viss fart – men ble fraløpt av de fleste. Og holdt på å tryne på nøyaktig samme sted som i fjor…
Der gikk det bra med nød og neppe – men snaue 2 km senere ( 36-37’ish) var det på tide å snuble…
I en liten nedoverbakke gikk det galt gitt. Og med reaksjon som en vareheis, greide jeg aldri å ta meg for og vips, så fikk jeg albuen inn i ribbeina….Jeg har tatt ribbein ganske mange ganger og skjønte fort at DER gikk det galt. I tillegg var albuen helt grusomt vond…Kommer meg opp igjen og stabber videre på ustøe bein. i løpet av de neste 15 min, må jeg stoppe flere ganger.. Verden går trill rundt og albuen er grisevond..Nå passerer Lars meg også.

Mens jeg sitter der på siden og svimler, passerer mange. Flere lurer på om de skal tilkalle lege osv. jeg sier nei. Tilslutt kommer et tysk ektepar på tur gående. De stopper og gir meg vann og en sjokoladekaramell! Det vannet og den karamellen må ha inneholdt noe ulovlig….Eller så var det bare deres omsorg som var bra 🙂 for plutselig er svimmelheten borte og den generelle tilstanden bedre. Nå er det 9 km igjen til mål. Det å bryte er faktisk noe jeg aldri tenker på gitt – men fort går det ikke da. Fra Riffelalp ,39 km og opp til mål er det ca 800 høydemetre, det betyr at det å løpe er ganske vanskelig – for det er bratt liksom.

Men kroppen føles merkelig nok litt bedre og jeg får opp «farten» faktisk. Lars ser jeg hele tiden foran meg og har litt fokus på å ha kontroll på han. Jeg tror det hjelper gitt. Fra målgang maraton, er det 3,5 km opp til toppen – og det er ca 550 høydemetre. Skyene ligger tungt over toppen, men jeg merker lite til at det blir kaldere . Jeg ser bare Lars jeg 🙂
Og bestemmer meg for å gi det jeg ikke har igjen den siste biten opp. Når jeg ser hvor mange som ligger rett foran meg – så våkner konkurranseinstinktet også 🙂


Med ca 3,5 km igjen til mål…

På den siste km tar jeg igjen 21 stk – ja, jeg telte de! Lars var en av de – men han slet med strekk det siste stykket, så han teller ikke..
Jeg klarer å karre meg inn rett under 6 t i SNØVÆR!

Pulsen er skyhøy og jeg har hjertebank de luxe, så jeg tok nok ut det lille ekstra jeg ikke hadde opp på slutten. Jeg henter finishertrøyen og setter meg ned på gulvet inne på hotellet..Hver gang jeg prøver å reise meg – så skriker beina KRAMPE…Det tar 30 min før jeg kommer meg opp…

Vel nede på Riffelberg med medaljen rundt halsen. Jeg har fullført mitt 4. Zermatt Ultramaraton – og er fornøyd med det. 

Jeg løp bra til Zermatt, der hadde jeg 6.beste tid i klassen. Og fra Riffelalp til mål har jeg 8.beste tid i klassen. Så det er mellom 21 og 39 km jeg taper. Og det skjønner jeg jo, for det er DER jeg kunne ha løpt mye hvis kroppen hadde orket + fallet da…
Resten av dagen spiser jeg…

I ettertid så innser jeg at Chamonix hadde brutt ned mer enn jeg trodde. Ikke har jeg hvilt nok og heller ikke spist nok i mellom de løpene. Ergo har ikke kroppen nok energi – og jeg var nok i underskudd allerede før start. Da var det egentlig bare snakk om når kroppen ville si fra. Det gjorde den gitt!
Selvom jeg spiser det jeg får tak i lørdag ettermiddag / kveld, så våkner jeg søndag morgen fordi jeg er sulten… _ OG _ hadde jeg fullført Mont Blanc 80k, så hadde Zermatt ultramaraton vært rimelig dustete å gjøre…

Fortsatt er jeg sliten, ribbeinet er vondt – men heldigvis så har det bristet/brukket på et greit sted – så det plager meg ikke så veldig mye. En ting er sikkert , etter 8 konkurranser på 6 uker – så blir neste helg KONKURRANSEFRI, det garanterer jeg ( nesten )…

Mont Blanc 80 km – the war with the lårs….

I passet mitt står det ingenting om at jeg er autorisert fjellgeit….Jeg burde muligens ha sett i passet før jeg meldte meg på Mont Blanc 80 km….Eller så burde jeg grisebanke han svensken som mente at det å løpe 80 km i Chamonix var en fantastisk ide…
At starten går 0400 på morningen er jo heller ikke akkurat et normalt starttidspunkt….Men heldigvis så var den samme svensken ( Vi kan kalle han «Claes») – så smart at han valgte det hotellet som lå nærmest start. Så nære at 3 verdensrekorder i lengde var nok til å stå på startstrek.
Det er helt feil å si at jeg hadde sovet nok de siste nettene, for hotellrommet var en badstue 24/7 + at vi dro veldig tidlig fra Norge.

Anyway, 0345 står vi nå der da : Synne, Jacob, Alistair, svensken og jeg. Jeg hadde helt nye fine staver som jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med og kåla litt med det. Ellers var hodet bare tomt og trøtt…Det var mørkt, men ok temperatur – så alt lå til rette for en bra dag ( om enn litt lang). På forhånd tenkte jeg 16 – 18 timer….I ettertid vil jeg bare si : hva tenkte jeg egentlig på når jeg så for meg 16 timer ?

Løypa skulle være 82 km og 6000 høydemetre..Og som den matematikeren jeg er, la jeg bare sammen tidl tider på maraton her nede – and then added some…


Før start : Alistair, svensken, meg, Synne og Jacob – en bra gjeng 🙂

sånn ca 30 sek før 0400 ljomet «Hells Bells» med AC/DC over høytaleren og vips var vi i gang.
De første 2 km gikk på asfalt gjennom hovedgata i Chamonix + noen sidegater for å komme til stien. Svensken tassade frem i feltet, jeg fulgte han som en skygge…Han løp lett og jeg husker var litt imponert over hvordan de tynne beina hoppet seg fremover. Så takket være han kom vi sånn rimelig bra fremme i køen når stien begynte. Det var mørkt og bare  å begynne gåingen.
Å løpe var mulig da, med en ganske stor risiko for å treffe galt – og vips så lå du i steinrøysa nedenfor.

Jeg var faktisk deprimert opp her. jeg likte ikke stien, jeg syns det var skummelt og hadde en lang prat med meg selv om hvorfor i all verden var jeg HER…Og tenkte at hvorfor gjøre noe jeg egentlig ikke vil ?
Det var ca 9 km opp til første topp ( Brevent), som lå på 2454 moh. Svensken lå bak meg og jeg var ivrig på å prate for liksom å fortrenge min egen usikkerhet…Det var nesten så jeg ikke fikk med meg at lyset ble slått og Mont Blanc dukket opp på andre siden. Det var ganske fint faktisk 🙂 Etterhvert kom vi opp på eggen som skulle løpes litt bort og opp mot Brevent. Nå var det lyst og helt ok å  løpe.

og vips sa var de kjipe tankene borte. Egentlig tror jeg det var en kombinasjon av trøtthet, mørket og litt sånn angst. Men når lyset kom ble alt så mye bedre.
Vel på toppen var det en ganske bratt grusvei ned til første matstopp. Alle spratt forbi meg ned her, for jeg hadde jo ikke akkurat løpt mye i sånne bratte nedover greier. Så lårene fikk juling med engang de. Og å løpe med DE lårene ble ganske interessant….De første 10,5 km gikk på 2t og 26 min….


På toppen av den første bakken, sola har kommet opp og svensken måtte tisse 🙂

Svensken stakk fra meg også, så nå var jeg på egenhånd. Det kjentes ok, det var bare disse lårene da…Og å bruke staver viste seg å være ganske bra, I motbakkene var de veldig fine å bruke aktivt – og jeg fikk hengt litt på de for hvert tak. Fra Brevent til Tete Aux Vents ( 22,5 km) – var det helt ok å hete Tim. Folk løp som regel forbi meg fordi jeg er dårlig på sti nedover, jeg brydde meg ganske lite om det egentlig. For på denne type løp vet jeg at det eneste jeg kan vinne på – er å være tålmodig, finne min fart og bare akseptere at folk tar meg nedover.

Fra Tete Aux Vents og ned til Buet ( 28,5 km), var det ganske teknisk..her fikk lårene virkelig juling og jeg hadde det ganske vondt ned der…Og det gikk sakte, for jeg bremset jo hele veien ned…Det eneste positive jeg fikk med meg, var en fjellbukk – som flere menn faktisk stoppet og tok bilder av! Og jeg skriver menn – fordi de damene som passerte meg hadde ikke planer om å stoppe å se på attraksjonene liksom..

men jeg kom ned til Buet da, med helsa i behold – bortsett fra lårene som nå var helt dustete. Av en merkelig grunn tenkte jeg veldig på lårene til Jan Åge Fjørtoft da. De var store som hus, og må jo ha vært tunge, jeg hadde de låra nå! Så var det ca 2 km med løping sånn ca flatt, interessant det også, for beina klarer ikke å løpe ordentlig for låra var bare i veien.
På neste matstopp møtte jeg Alistair. Alistair var en kul type som svensken kjente. Og vi fant tonen bra og bestemte oss for å holde litt sammen.

Så neste stigning gikk bra – og sammen pratet vi oss oppover og forbi ganske mange. Det ble veldig mye «excuse me» opp den bakken gitt. Vi løp sammen ned fra neste topp også , den var lett og lite teknisk. Ved 38,2 km Le Molard, så jeg for første gangen Emosson – en demning vi skulle over på sveitsisk side. Alistair snakket om at den var ganske exposed for sol og at folk hadde kollapset der i fjor.
Demningen lå veldig nære, det så sånn ut – men å komme seg OPP dit – var alt annet enn en søndagstur…Vi snakker her 5,1 km og 769 høydemetre…Og stien – vel den gikk rett opp skråningen! Jeg tok mange opp her, selvom jeg også slet bra i varmen…Jeg drakk med begge hender og holdt det gående.
Det jeg husker best opp her var lidelsen i øynene til de jeg passerte. De så ut som zoombier, som alle sammen egentlig nok bare ville hjem til den trygge sofaen…Noen lå halvveis på stien og bare så apatisk rett frem. Lett intelligente meg presterte å spørre flere om de syns det var hardt…

Med kanskje 1500 meter opp til demningen tar jeg igjen en gruppe. Han bakerst sliter big time og griner HØYT, mens de andre trøster han…Jeg tenker at her bør jeg bare komme meg forbi før han tilter fullstendig og evnt faller bakover…Da hadde JEG også fått en ganske vond tur ned skråningen..
Belønningen – hvis man kan bruke et sånt ord, var å komme opp ved siden av demningen. Det var et gigantisk vannreservoar, blått vann og litt sånn hysterisk vakkert. Jeg var rimelig kjørt av den siste stigningen og gledet meg til matstasjonen på andre siden av demningen…


Vannet ved demningen. jeg kunne fint ha sittet der og bare glodd – lenge !

Klokken viste at jeg var i tidsnød….Så det gikk mange tanker i hodet mitt mens jeg fylte flasker og drikkesekk..Snakket sågar med en kar om det, men vi ble enige om å prøve…
Selvsagt var denne nedstgningen teknisk….Litt for teknisk! Så han duden forsvant fort foran meg…
Så ser jeg et helikopter fly bort fra området med en kar og tenker litt..Lårene mine var helt knust, så jeg hadde ingenting å bremse med ned der, de var bare ekstremt vonde – men det var det eneste stedet jeg hadde vondt. Ellers var kroppen og hodet helt fint…Men – klart, det koster ganske mye å bevege seg med lår som er totalt ødelagt..Så det går veldig smått…
Da hører jeg et ordentlig hyl – av den typen du egentlig ikke vil høre…Og dumper rett inn i en ulykke hvor han karen jeg snakket med, var han som skrek…
Han hadde snublet ordentlig og beinet hadde definitivt ikke en bra vinkel….

her stod det faktisk medisinsk personell, så dette var nok et ulykkespunkt…..Han duden fortsatte å skrike og det hele ble litt kaotisk. Vi som kom nedover, fikk beskjed om å vente…
Attpåtil holdt de på å miste han ned skråningen også…
Det var her mitt løp stoppet. Jeg hadde 30 min på meg til neste tidssjekk og skjønte at jeg måtte ta sjanser for å rekke det..
Med mine lår hadde det blitt risiko de luxe. Og jeg hadde ingen planer om å utfordre skjebnen der gitt. Så jeg gikk OPP igjen til Emosson, meldte meg brutt og satte meg i brytebussen…
Jeg fikk altså 46 km på 12 timer…..

I bilen nedover var jeg helt happy med avgjørelsen min. Jeg hadde gjort noe jeg aldri før hadde gjort og beveget meg i terreng som hadde fått meg til å pisse på meg for noen år siden…Jeg kom meg opp 4 fjell og ned 3,5 av de. Og det var «bare» 2 fjell igjen.
Selvsagt hadde det vært gildt og gjort det samme som Claes ( svensken), Synne og Jacob – nemlig å fullføre, som de også skal ha MYE skryt for. For dette løpet er ikke for kyllinger !
Men – jeg hadde definitivt utsatt meg for ganske mye HVIS jeg hadde kommet videre, for lårene kom ikke til å bli bedre…
Og psykisk var jeg helt «fin» bortsett fra de første km i mørten…
Jeg løp med SKIGO compress tights, GORE teknisk trøye, SALOMON Sense Ultra sko, SALOMON skin pro sekk og Zensah Leggings.  Utstyret var innertier, rett og slett !


DNF – men like glad. Det er helt ok å kjenne sin egen begrensning og ta en rett avgjørelse !

Det skal sies at litt sånn revansjelysten, prøvde jeg å få plass på maratonen som gikk i går…Ikke sikkert det hadde vært noen høidare heller, lår messig…For lårene er fortsatt vonde 🙂
Uansett – jeg har bestemt meg for å gjøre et forsøk til neste år – og da SKAL jeg ha løpt endel i bratte terreng nedoverbakker…For lårene mine skal ikke vinne en gang til…
Neste løp – i Zermatt lørdag, er heldigvis bare oppover – og ned igjen går det tog….

 

 

 

Som julekvelden på kjerringa…

Dette innlegget har veldig lite med jul å gjøre da. Men tankegangen blir litt den samme. Som «liten» gikk jeg jo hele året og ventet på julaften – og vips så var den der. I år er det ikke julekvelden jeg har ventet på heller – det er mere 0400 på torget i Chamonix fredag morgen. Og nå er det snart bare 2 dager dit…..
Om jeg gleder meg ? Ja – jeg gjør jo det, det finnes lite som kan slå det å røre rundt i alpene i ca 82 km. Bakke opp, bakke ned, bakke opp, bakke ned osv….Over en demning skal jeg også faktisk! Naturen blir helt sikkert fantastisk – eller den er det. Hvertfall såvidt jeg kan huske fra de andre gangene jeg har løpt løp i det samme området. Det jeg husker fra de løpene var at jeg alltid ble grådig sliten – og da løp jeg bare halve distansen i tillegg. Men da trøster jeg meg selv med at jeg er voksen og mer rutinert blitt…Jeg vet at det å gå ut å løpe som om målet er rundt neste sving – er dumt. Jeg vet også at sol og varmt vær er deilig, men at det også sliter på deg.
Enda en ting jeg vet,  er at jeg absolutt ikke har knirkefrie bein som tåler alt…

For 2017 har jo vært året hvor jeg har satt flere nåler enn ever og vært både tapet og behandlet i hytt og pine…Og følelsen av å være den topptrente super duden som jeg var i mars,  i Portugal er helt borte…
Jeg føler mest at jeg har løpt gal vei og ikke helt funnet tilbake til den gode tiden, hvor alt gikk på skinner…Det er nesten sånn at jeg tenker at utviklingen har stoppet opp. Det er ikke mer å hente, nå er det bare om å gjøre å komme seg helskinnet gjennom løpene….På en måte er det ok, for det er fortsatt vakkert og deilig å løpe lange turer i marka, rolig mens jeg funderer på hvorfor trikkeskinner er paralelle…Hva er greia der liksom ?

Egentlig er det et luksus problem da , for det er jo ikke noe galt med meg – jeg er bare på et sidespor….Og kanskje er det bra det – for det er jo ikke gitt at jeg løper som en gud HVER gang jeg er ute og løper…De siste løpene har jeg vært veldig menneskelig faktisk 🙂 Så menneskelig at jeg tilogmed måtte ut i skogen på Nordmarka Skogsmaraton ( halv)….Ikke fordi jeg hadde så lyst til å plukke bær eller se på kongler, mere fordi magen valgte dønn riktig dag å ha hangover på…
Birkebeinerløpet var heller ikke strålende, det var pent å se på, men det gikk i sakte film…

Og veldig liten vits i å være pent å se på i skogen – hvor det ikke er tilskuere, bare trær.


Og etter turen i skogen, gikk halvmaratonen bedre. Jeg er ikke sliten, bare innbitt og tom…
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Da er det litt sånn bakvendt å sitte her å tenke på at jeg skal løpe 80 km + på fredag…Nå blir det jo ikke bare løping da, selvom jeg kommer til å prøve å løpe overalt. Såpass godt kjenner jeg meg selv 🙂 Og vet at jeg kommer til å stange i alle som gjør det riktige, nemlig å gå i de kjipeste bakkene. Jeg har aldri helt skjønt det der – og lærer det hver eneste gang på verst mulig måte…
Senest sist sommer hvor jeg skulle løpe opp Galdhøpiggen – det gikk lett og fint en stund, helt til jeg bare ble dønn sliten…

At jeg blir sliten fredag er glassklart. Kanskje tilogmed så sliten at Claes må bære meg til mål…Ikke sikker på om Claes er forberedt på det, så det får bli en overraskelse. Jeg kommer helt sikkert til å være litt redd også…For høyder er jo ikke min force, særlig når det er steinete, bratt og ulendt. Som gjør at jeg kommer til å synge for meg selv – jeg gjør alltid det når jeg er litt engstelig…

Chamonix sliten…..Fra Mont Blanc maraton i 2013, 1 km før mål, jeg var nede i det mørkeste akkurat der….FOTO : Runar Gilberg

Men på alle sånne lange greier jeg har gjort, så har jeg alltid lært noe nytt. Liksom alltid bygget på en kloss eller 2 på min egen mur av læring. Det er noe av det fine – og helt klart det som gjør det så fascinerende å gjøre sånne konkurranser.
Så – kl0400 fredag morgen på torget i chamonix, har jeg nok mange sommerfugler i magen og er litt spent – og føler meg nok ganske så liten der jeg står…
Men som julekvelden på kjerringa – så ble det alltid julaften…..Min julaften kan tilogmed bli ganske lang 🙂

Genialt Tim, genialt

Jeg kommer stadig vekk opp med gode ideer for meg selv. Det er faktisk noe av det jeg er best på….Om de gode ideene alltid er like gode – er en helt annen sak…Som feks det jeg skal gjøre om noen uker i Chamonix. Allerede nå tisser jeg på meg når jeg tenker på det 🙂
Men før jeg kommer dit er det et par andre planer som skal gjøres.
Min siste plan startet på Hamar forrige lørdag, Del 2 var Fornebuløpet onsdag.

Etter Hamarløpet var jeg egentlig ikke veldig sliten, så jeg løp 30 gode km på søndag med Ole Arne. Etter det skulle jeg bare «jogge» mandag og tirsdag -og så løpe Fornebuløpet onsdag kveld. Beina er selvsagt ikke sånn topp notch, når jeg ikke helt lader opp 100 %…Bare litt såre liksom. Nå stiller ikke jeg opp på alle løp for å dra gjennom lydmuren da. For meg er mange løp bare «trening» med startnummer på. Ganske tungt å løpe med startnummer på – ergo må det trenes på det….

40.25 på Hamar var litt sånn aha opplevelse i forhold til at jeg omtrent alltid kunne snuble meg inn til sub40 på mila. Det var rett og slett et skudd for baugen!
Så når folk før Fornebu sier de skal slå meg, så tenker jeg mest på sub40 – og ikke så mye på hvem som slår meg.
Fornebuløpet er en utfordring fordi jeg ikke får spist som jeg vil ….Og var på Telenor Arena 45 min før start…Jeg somler bare mer og mer for tiden – og må nok snart ha hjelp skal jeg rekke ting. Jeg er rett og slett for laidback og tror jeg rekker alt – uansett. So far, so good liksom 🙂

Vel altså, jeg hadde ikke spist siden lunsj kl 12, litt stresset pga det og litt stressa for å rekke alt. Jeg rakk å jogge 1 km før start. Beina var ikke helt ille, men sef litt såre.. Sub40 lå i bakhodet – helt klart. Men jeg hadde en dårlig start syns jeg – og ble liggende i køen…Allikevel går første km på 3.42! Ok – da ligger jeg 18 sekunder foran skjema! Når neste går på 3.48 – slapper jeg litt av , for nå har jeg 30 sek «forsprang»..
Jeg løper ikke lett, men holder meg på rundt 4.00 etterhvert. Og sovner kanskje litt. Eller blir kanskje litt sliten…Etter 6 km begynner energinivået å bli lavt. Lite mat begynner å virke – og jeg må jobbe mer…Etter 7 er jeg ganske nære ved å bryte rett og slett. Jeg er helt tom og har ingenting å gå på.


Bildet lyver ikke, jeg lider bigtime 🙂 FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

Ingrid Kristiansen skriker noe om å holde på stilen og jeg tenker at det ser kanskje ikke så verst ut da, det hjelper vel i ca 37 sek.. Før kroppen igjen sier fra at MAT MÅ INN SNART…
De siste 2 km blir bare en lang utmattende, slitsom greie. Spurte er bare helt umulig og jeg «dør» litt. Og jogger vel nærmest helt umotivert inn – på 40.02….
Jeg taper alt på de siste 2 km …..Men løper allikevel ikke dårligere enn 4.09 på siste km.
Så med alt tatt i betraktning, var jeg egentlig happy med løpet jeg. Og 40.02  ER strengt tatt ganske nære sub40 🙂
Jeg var hjemme 2030 – akkurat passe sulten..

Siste steg i denne planen var å løpe konkurranse lørdag. Hvor jeg skulle løpe bestemte jeg først fredag – og det ble Oppegårdmila som vant gitt!
Torsdag og fredag løp jeg rolig – og gjorde en interessant betraktning : de rolige turene som føltes veldig slitsomme på daue bein, gikk allikevel raskere enn vanlig.
Jeg hadde også en begynnende smerte i høyre legg…

Lørdagen kom den – og som vanlig var jeg ordentlig ute å kjøre på tid. Oppegård er heller ikke rett rundt svingen + at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle….Legg til MYE trafikk i retning Sverige også, så hadde jeg egentlig ganske dårlig tid…
Jeg roter rundt i Oppegård området og kjører omtrent på Hanne og Frode. Hadde jeg ikke sett de, hadde jeg nok ikke rukket det gitt…
Vi var vel på start 25 min før start…Igjen ble det en veeeeldig kort oppvarming ( 1 km).Men beina kjentes egentlig ganske bra faktisk !
Oppegårdmila er ca 10,3 km, kupert og går stort sett på grusveier. Så sub40 var egentlig aldri i tankene.
Rekker en liten passiar med kjentfolk før start tilogmed! Starten går 1245 og det er rett inn i en bakke. Ganske raskt begynner det å murre i høyre legg…Foreløpig går det allikevel greit. Det går opp og ned hele tiden – etterhvert finner jeg en ok rytme og syns det funker bra! Og i dag hadde jeg tilogmed spist ganske nære start..Og koste meg i den fine løypa.
Ut på runde begynner jeg å løpe hardere, motoren er i gang ordentlig liksom. Gi gass !
Helt til høyre legg virkelig begynner å skrike…Jeg justerer litt på steget ved å ikke løpe fullt så mye forfot, for jeg vet hvorfor smerten er der….Det er for mye hard løping i det siste og et høyrebein som alltid må jobbe mest.

Etter 6,71 km ganske nøyaktig er det slutt. Smerten er intens – og jeg må bare stoppe…Helt greit tenker jeg – Birkebeinerløpet er jo 1 uke unna, så ikke nødvendig å risikere noe.
Så jeg begynner å gå tilbake til start. Løpere kommer og lurer på hvorfor jeg GÅR i feil retning…
Tilslutt kommer Frode joggende ( han er bare fotograf i dag). Og av en eller annen grunn så bestemmer jeg meg for å jogge med han faktisk ! Og starter klokka – igjen.
Leggen er blitt litt bedre av å gå…
Frode og jeg jogger avgårde og prater om løst og fast. Beina blir hele tiden litt bedre, så det ender med at jeg løper fra Frode. Jeg kommer ikke helt tilbake i 4.00 fart da, men det går greit.
Og etter en liten spurt ned den siste bakken løper jeg elegant inn til 48.39 – med gåpause i feil retning, jogging og litt høyere fart i RIKTIG retning:)

Etter restarten. Og løper forbi Terje og sønnen hans for andre gang 🙂 FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

I bilen hjem kjenner jeg jo at det gjør vondt i leggen, men er ikke veldig bekymret for Birkebeinerløpet. jeg skulle uansett bare jogge meg gjennom uka og stille med historiens feteste bein neste lørdag. Det er fortsatt planen det altså, selvom leggen er «litt vond» da.
Den som intet tror , intet vinner osv

Eksperimentet med 3 harde løp på 7 dager mener jeg funka som planlagt…Jeg burde bare ha tøyd litt og sånn…så fortsatt var planen genial den 🙂

På Hamar i sola

Jeg digger å løpe, det vet alle liksom.
Og jeg digger å konkurrere, det er litt mer utrolig – for når jeg står på start, så har jeg både gåsehud og et ganske høyt stressnivå i kroppen. Litt sånn som at hva i huleste gjør jeg egentlig HER! Jeg burde vært hjemme under dynen og med bamsen min for der er det trygt!

Men etter å ha vært på sykkelveien noen uker, så blir det jo helt tilt – når jeg kan løpe igjen. Og helst vil jeg løpe fra morgen til kveld. Men det kan jeg jo heldigvis ikke – for da hadde hamstringen virkelig sagt fra, tror jeg 🙂
Jeg har løpt hver dag denne uka. Gøteborgsvarvet satt i lenger enn løp normalt gjør, helt sikkert fordi jeg har løpt mindre i ukene før, slik at belastningen ble hardere på varvet. Derfor har løpingen vært ganske tung de siste 5 dagene. Selv 10 km i går UTEN smerte i hamstring var sånn halvseigt og dødt..
Beina var bare råtne….

Nå vet jeg at det er sånn noen ganger da, så jeg bare gjør det jeg planlegger og vet at det løsner – til slutt.
Derfor satte jeg meg i Volvo’n sånn ca kl 1034, med retning Hamar – og Hamarløpet. Alt var som det burde : sol, motorvei og rask bil…Fant frem gjorde jeg også, tilogmed i tide 🙂
Evigunge Eiksund ( Ole Arne) -skulle også løpe, så etter å ha hentet startnummeret skulle vi varme opp.
Jeg valgte å løpe Hamarløpet fordi det er en flat løype – og fordi løpet står for mye av det jeg ivrer for : fokus på folkehelse og aktivitetsglede.
At løypa er flat skulle ikke hjelpe så mye, for oppvarmingen viste at beina ikke var det dritt bedre enn i går…Kunne like gjerne ha løpt i tresko, hadde ikke merket forskjell uansett.  Varmt var det også. Men jeg trodde ikke at det skulle plage meg da…
Noen ganger er jeg mer blåøyd enn brunøyd..


Før start og før de superraske skoa er på. Bildet lyver ikke – det var ekte idyll! Og unge Eiksund sin fete Austin Healy, skjemmer heller ikke bildet:)

Heldigvis hjalp det litt å få på seg racingskoa da, så jogget jeg i hvertfall lettere til start med Ole Arne. Skibladnerbrygga var full av løpere og stranda enda fullere, som vanlig mye bra folk på løp, både kjente og ukjente. Det er litt av det fine med å være en sånn bitte liten «kjendis» i KONDIS miljøet.
kl 1300 skulle starten gå, jeg hadde de vanlige «riene» og var spent…Starten gikk når den skulle og jeg kom greit i gang da. Men kjente med en gang at det perfekte steget var laaaaangt unna. Der jeg helst vil løpe teknisk og lekent med lette bein var jeg klart ikke. Jeg løper absolutt ikke bra når jeg må bruke kraft. Steget sitter ikke og jeg må jobbe…Der er jeg dårlig gitt. Sikkert fordi jeg liker mer å leke enn å jobbe.

Vi løp i nærheten av stranda med blanding av fin grus og asfalt. Og jeg fant et slags tempo. Klokka viste fort at jeg nok ikke kom til å løpe under 40 min – hashtagg skuffa…Det skyldtes IKKE løypa, for den var bare nydelig.Problemet var beina OG varmen. For det veldig varmt gitt og jeg kjente det ganske godt…Halvveis så jeg unge Eiksund og heiet på han. Han ser alltid like rolig ut og tenkte at jeg kanskje burde ha mer av hans ro under huden:)
På veien tilbake heiet jeg på mange som løp motsatt retning. jeg digger å heie på andre, samtidig som det får mine egne tanker over på noe annet.
For klokka lyver ikke…

Jeg klarte aldri å øke farten gitt og etter 8 km kom dustebakke de luxe, opp til Domkirkeodden ( tror jeg,..). Ikke at den var så bratt, mere det at jeg ga faen og løp som en dust opp den. Det straffer serru. og ble dønn potte stiv i varmen. Så de siste 2 km som var lette, hvor jeg skulle sette inn støtet og berge SUB40( jeg håper jo alltid) – gikk rett vest.
På slutten langs stranda ble jeg liggende å sloss litt med en jypling på typ 15 år. han var minst like sliten som meg, så jeg tok han lett igjen da. Men på de siste metrene før mål, kom sniken faen meg tilbake – og slo meg ! Haha
Kona til Ole Arne stod rett før mål og heiet. Etterpå kommenterte hun tørt at jeg så litt sliten ut….


Noen ganger er det greit å ha en benk rett etter mål. det burde faktisk være påkrevet! Jeg satte meg ned med engang gitt. Og fikk besøk av KONDIS sin utsendte – Rolf Bakken. Begge 2 passe slitne, men ingen skal ta oss på humøret 🙂
FOTO : Pål-Erik Langøigjelten

De nakne tall sier 40.24. 20.03 første 5 – og 20.21 siste 5.
At det ble over 40 min spiller liten rolle. jeg hadde tunge bein + at det nok var i varmeste laget, selv for meg som liker varme. Solbrent ble jeg også !
Og når jeg ser tidene til en del av de som løper løp like ofte som meg – så er avstanden sånn ca det samme.
Det beste er uansett at hamstring forholdt seg veldig passiv og ingen smerte. Det å løpe uten smerte, er i seg selv det viktigste.Det er søren ikke mange løpeturer de siste 6 månedene det har skjedd.

Jeg gjør ingenting for å få bedre bein nå – og kjører hardt 1 uke til. Så ikke se bort i fra at jeg stiller med startnr noen ganger i neste uke heller….Det kan fort skje. Men det viktigste skjer om 14 dager på Birkebeinerløpet. Det er der beina SKAL være gode…..

Og btw – Hamarløpet anbefales, du kan få bra tider der + at løpet er et hyggelig og bra arrangement!