En slags status liksom…

2016 ble kanskje ikke helt det jeg hadde tenkt, hvis jeg tenker 1 år tilbake. for å bruke litt fotball terminologi – så har jeg vunnet 3 ganger, løpt 1 uavgjort og hatt mange tap. 2 av tapene har vært stygge : Manchester maraton og New York maraton. I begge de løpene burde jeg ha byttet ut meg selv, sånn ca halvveis…

Men det er noe med å la «laget» stå kampen(e) ut da – for liksom å holde på tillit til nye kamper. For nye kamper kommer ganske sikkert.
Jeg har slitt med udefinert vondt i rumpa, setet,hofta og hamstring i hele år og hatt veldig mye smerte tidvis. Så det med å tåle smerte er jeg definitivt god til. Om det er så bra er en helt annen ting. Legger jeg til litt annet grums også – så er jeg egentlig ganske tilfreds med å sitte med beina på bordet akkurat nå – og si at jeg som menneske har lært mye i år.

All læring er ikke nødvendigvis like gøy, men all læring gjør at jeg stadig vekk kommer nærmere det jeg selv vil være.
Det å ha løping som limet i mitt liv – har reddet meg fra mye. Og selvom 90 % av mine løpeturer har vært vonde fysisk, så har de vært veldig viktige psykisk. For der mange av de samme turene har startet med en selvtillit langt nede i potetkjelleren, så har jeg i andre ende av de turene – kommet meg opp, gjort meg ferdig med ting og heller lagt til noe i erfarings lageret mitt.

Kanskje hadde jeg løpt bedre med mindre trening,ganske sikkert hadde jeg hatt mindre vondt også – men der er altså ikke jeg. Jeg vil løpe, for løping gjør noe med sinnet mitt. Løpingen er gøyet som gjør at jeg sover godt om natten, samtidig som det altså tømmer hodet for tanker som ofte har vært ganske mørke…
Jeg har lært mye om løping også – det gjør jeg hele tiden. Jeg vet hvordan jeg skal få det beste ut av måten jeg gjør ting på.

Prestasjon for meg er ikke resultat utad, prestasjon for meg er det som skjer inne i hodet mitt. Det er meg selv jeg skal leve med resten av livet mitt, da er det greit å være glad i seg selv . Sånn sett har jeg kommet langt i 2016. Derfor dveler ikke jeg veldig lenge ved resultater. Resultatene vil alltid være det som utad forteller noe – men for min del så betyr det altså ganske lite.
Og jeg kan gi av meg selv uten å være redd for konsekvenser…Konsekvenser vil det altid være – men hvis jeg ikke prøver der jeg aldri før liksom helt turde – så blir konsekvensene egentlig bare verre 🙂

Det er også viktig å ha bra folk rundt seg, jeg er såpass heldig at jeg har ganske mange av den sorten. Alle disse som lar Tim være Tim – på godt og vondt. Ikke merkelig – så er dette folk jeg løper en del med. Løping er det mest sosiale som finnes og burde være en del av alle mennesker sitt liv. Det hjelper å le – og jeg har ledd masse på mine løpeturer i år – kanskje enda mer enn før – det syns jeg er fint!
Rallarvegsløpet og Zermatt, var hver på sin måte ganske unike sånn sett.

img_20161126_132022
Dagens blodferske. Christian og jeg løp langt – og lenge. Vi snakket om Belinda carlisle. 80 tallet, motocross, vonde legger og mye annet gøy. Derfor smiler man etter 36 km uansett 🙂

Utenlandsturene har vært bra opplevelser, selvom altså Manchester og New York ikke løpsmessig var all verden. Igjen så er det noe med å ha de rette folkene rundt seg som gjør at livet ikke er så verst uansett !

itrappa
I utlandet er det ingen som kjenner deg – det utnyttes alltid….

2017 blir for meg noe helt nytt.

Jeg vet nå sånn ca hva som feiler meg fysisk – og må kanskje ta tak i det på en måte som jeg egentlig ikke vil..Det gjenstår å gjøre MR – men jeg har altså en hamstrings som er sliten, som vil kreve at jeg gjør noen grep. Det kan gå ut over løpingen…
Men – jeg velger å være optimistisk og satser på at jeg kan løpe noe – om enn ikke så mye som nå.
Kan jeg ikke løpe, så blir det andre ting jeg skal gjøre …

Så langt vet jeg at juni 2017 blir en prøvelse, for da skal jeg løpe 80 km i fjellene rundt Chamonix. Jeg gruer meg – for der må jeg jobbe med noen demoner….Det blir langt, det blir bratt, det vil være mørkt og jeg kommer til å være vanvittig utålmodig. Heldigvis skal jeg løpe med Claes – og Claes er en dude som jeg vet vil være bra å ha med i den krigen.

I alder er jeg nok på andre halvdel, fysisk er jeg sterkere enn før og psykisk det samme.
Det er gode forutsetninger. Ganske sikkert er jeg litt mer arrete enn før ( senest de 2 siste dagene har jeg tryna i mørten feks =skrubbsår) – både der inne og utapå,
Jeg vet at 2017 vil gi meg noen prøvelser, men det gjelder å holde øynene oppe, ta livet for det – det er. Ikke bekymre meg så mye over det som skjer. Men heller bruke det til noe bra. Det viktige er å leve NÅ. Det som skjedde i går – og det som skjer i morgen er sånn sett uinteressant…

29

 

The mother of all marathons – New York maraton

Jeg har egentlig aldri tenkt på å løpe maraton i New York og prøvde å få plass, helt uten å tenke noe særlig over det i starten av 2016. Det var mest fordi Morten sa at nå var påmeldinga åpen…
Og når jeg faktisk fikk plass – så var ikke iveren sånn helt i taket da heller..

Men tiden går og treninga passes den – og plutselig var det faktisk dags for å reise.  Jeg er ikke overdrevent glad i å fly – hvertfall ikke langt, derfor har jeg aldri stresset med å dra over dammen. Heldigvis hadde jeg med meg Christian – som kom inn som pratmaker/guide/tolk/muntrasjonsråd og kaffelager!
Christian underholdt meg på flyet med ørten forskjellige måter å sove på, mens jeg satt og ristet under turbulensen og håpet flyet kunne lande FORT.
Flyreisa gikk bra, kontrollen for å komme inn i unaiten også – selvom jeg måtte ta fingeravtrykk ganske mange ganger før jeg ble «godkjent»

Formen var bra, jeg hadde jo løpt over all forventning på Hytteplan og følte at jeg hadde trappet ned nok. Vi var på hotellet sent torsdag kveld, USA tid – og planen var å løpe med Aktiv Mot Kreft gjengen fredag morgen kl.7. Med Christian som levende vekkerklokke OG kaffelager var det ikke noe problem å stå opp…
Selvsagt skulle vi løpe i Central Park og med Jack Waitz som følge også, var det en bra morgen tur. Forholdene er litt større der borte skjønte jeg fort, når jeg så rigginga som foregikk i parken.. Oslo maraton blir et ganske lite løp i den sammenhengen gitt.
Jeg kjørte 1 drag rundt et lite vann i parken og tenkte at – joda, beina tålte flyturen de!

Der og da bestemte jeg meg også for å prøve å åpne hardt søndag…

aktivmotkreft
Lagbilde med Aktiv Mot Kreft gjengen 2 dager før

Kanskje gjorde jeg den største tabben denne dagen. For etter å ha hentet startnummer ogsånn, valset vi rundt i byen i ganske mange timer. Kanskje burde jeg heller ha ligget på rommet og sett i taket…Men der er altså ikke jeg. Og gjort er gjort liksom.

Lørdag derimot ble ganske rolig, eneste gåinga – var etter mat og lunsj med Morten rett rundt kvartalet.

Løpsdagen startet tidlig, kl 0600 skulle vi dra fra hotellet ( Aktiv Mot Kreft gruppen ) – Christian var selvsagt oppe han og laget kaffe, selvom han ikke skulle løpe!
Vi skulle ta ferje over til Staten Island, været så ut til å bli helt nydelig – og båtturen med ganske mange 1000 andre gikk rolig for seg. Frihetsgudinnen fikk jeg også sett. Litt styr ble det før jeg gikk på bussen fra ferjestoppet til start – jeg hadde nemlig ganske mange ting i en ikke godkjent pose….Som jeg selvsagt måtte tømme osv 🙂
Klokka var rundt 0800, når jeg fikk spist frokost på bussen. Frokosten hadde jeg selvsagt hatt med fra Norge. Jeg gjorde jo akkurat det samme før London i fjor – og alle vet jo hvordan det gikk. Never change av winning plan liksom!

Kjetil og jeg skulle starte i samme wave, så vi tok følge gjennom sikkerhetskontroller, kaffe køen og gikk ganske lenge for å komme til blå start område. Tiden gikk veldig fort den – og det ble aldri tid til å sette seg ned å slappe av heller.
Ikke hadde jeg fått med meg at jeg måtte være i startbåsen 1 time før start heller…Heldigvis kom jeg meg inn i rett startfelt takket være en veldig grei funksjonær. Den første funksjonæren jeg snakket med var ikke like hjelpsom…

boms
Før start – påkledd i alt jeg skulle kaste av klær…..Så en eller annen i NY går nå rundt i United Bakeries lue OG Norseman hettejakke !

20 min før start stod jeg klar. Jeg så 3 timers fartsholder rett foran meg – lite visste jeg da om at jeg aldri skulle se den igjen !
Mye amerikansk nasjonalisme og NYPD før start, som samtidig gjør det hele litt høytidlig og faktisk ganske kult. Frank Sinatra kom selvsagt også – og vips så var vi i gang!

Planen var 1.26 halvveis…

Om den var reell vet jeg faktisk ikke, men heller åpne hardt og dø som en helt var tankespillet bak det. Verrazano Bridge var akkurat så drøy som fortalt, med utrolig mange løpere overalt. Det gikk forsåvidt fint og beina var ok de. De neste par km etter broa var også helt greie. Allerede her ute var det massevis av tilskuere overalt, været var supert og det hele kunne bare bli bra.
Men hele tiden så sitter det en liten dust på den ene skuldern og mumler «fiasko»….Jeg syns ikke beina funket helt 100 %, jeg løp litt keitete og fant aldri den fine rytmen og steget fra Hytteplanmila..Men km tidene viste foreløpig at jeg lå an til å komme under / på 3.00 t.
Sakte men sikkert begynte det allikevel å murre i rumpa på venstre side. Den rumpa er som  en høyst uberegnelig greie som enten er av eller på …De første 10 ble passert på ca 43. min – det var absolutt ikke krise, 3.10 var fortsatt langt innafor og en tid jeg kunne være fornøyd med.

Etter 12 km var det over og ut med alle ambisjoner om 3.00. Rumpa gjorde nå så vondt at hvert løpesteg var alvorlig vondt. Jeg bet tenna sammen og prøvde å se lyst på det. Stemningen langs løypa var jo helt magisk – selvom det til tider nesten var for mye støy!
traseen likte jeg også, med lange rette strekninger og egentlig ganske lett – syns jeg da!

Halvmaraton passering var oppe på en bro, der var det stille – og de bro overgangene var sånn sett litt deilige.
Rumpa mi var kanskje deilig å se på, i den elegante shortsen jeg alltid bruker – men rumpa var nå så vond at min smerteterskel var nådd – og jeg stoppet helt opp….jeg passerte 21,1 km på 1.34. Idiotisk sulten var jeg også…
De neste 14 km var bare ille, jeg ble «trøstet» av en gal mann fra Australia, som bare snakket om sine vonde groins, han fikk faktisk sagt utrolig mye på noen minutter – før han sa god tur og løp videre.. Kjetil tok meg igjen og ville ha med meg – jeg tror Kaja snakket om det samme også litt senere – men jeg hadde så vondt at det å løpe var nærmest umulig. Og skjemaet ble justert ettersom alle fartsholderne løp forbi! Egentlig løp nå alle forbi meg!
eneste gleden var all heiinga, livet og alle de fantastisk morsomme plakatene.

Rundt 35 km var jeg forberedt på å gå resten…Da kom redningen i form av Janicke 🙂 Som sa hun skulle løpe sammen med meg resten av veien! Jeg tvilte vel litt for jeg måtte presse ganske mye for å holde følge – i 5.25 fart. Janicke var fartsholder, jeg hang for det meste bakpå, vi snakket litt og km gikk. I Central Park var det helt fantastisk mye folk og liv! Det er nesten så jeg er glad for at jeg løp «sakte», slik at jeg fikk med meg stemningen.
timjanicke
Ganske lett å se hvem som er mest plaget….

på de siste metrene løp Janicke ganske lett fra meg, så hun hadde nok bremset ganske mye for å få med seg den skadede rumpa mi…
Tiden ble 3.40. Uten Janicke hadde jeg sikkert brukt 10 – 15 min MER…Så tusen takk Janicke 🙂

New York maraton ble allikevel en fantastisk fin dag. at jeg løp og hadde vondt, betydde lite når jeg fikk medaljen rundt halsen. Den medaljen hadde jeg gått i døden for den dagen uansett!
Skuffelsen gjorde jeg meg ferdig med på 21,4 km den – Etter det tenkte jeg lite på fiasko.

medaljeny
Ja – jeg er akkurat like fornøyd som bildet viser faktisk !

Resten av dagen sammen med Jack W og Aktiv Mot Kreft – var bare bra. Og resten av New York turen var en højdare. Med Christian som følgesvenn – gjorde vi en liten Dudes On Tour i New York. Vi så mye, løp endel, JEG handlet mye og jeg fikk sett NEW YORK RANGERS spille ishockey!!! At Trump vant valget var vel eneste nedtur!
Christian skal også ha mye skryt for at han orket å holde ut med alt jeg sa og foretok meg de dagene vi var der borte. Gode kompiser vokser ikke på trær – det er helt sikkert!

dudesontour
Dudes On Tour. Takk for at du ble med Christian 🙂

Rumpa mi? vel – den lever fortsatt den….Også får jeg se hvordan det løses! En ting er sikkert – jeg skal løpe New York igjen, uansett hvilken fart det måtte bli på.
fredlebow
Fred har rett han !

Gutten i vinduet

Løpe maraton..
Det er faktisk ganske skremmende! Og om 6 dager skal jeg løpe min maraton nr 80. Da skulle man jo tro at frykten forlengst var borte og at det hele bokstavelig talt er en walk in the park.. Nå er forsåvidt målet på søndag i Central Park – men jeg håper jeg ikke GÅR dit.

Når jeg var mindre og satt på rommet mitt, kikket jeg ofte ut av vinduet – for å se på hva de andre barna gjorde. Som regel spiste jeg potetgull og drakk cola…Det var trøsten i en hverdag jeg ikke likte egentlig. Jeg likte å se ut av vinduet, selvom det bare gjorde lengselen enda større i forhold til å ønske at jeg kunne være med…
Men siden da har jeg alltid likt å se på folk – og det gjør meg alltid av en eller annen grunn rolig!

Jeg skjønner det ikke helt, for det var jo litt sårt å sitte der å trøste meg selv med snop og ønske at jeg var som alle de andre. En ting er sikkert – jeg tenkte like mye da – som jeg gjør i dag. Og tankene var omtrent ca like smarte også, hvertfall tidvis.
Heldigvis gikk jeg via litt selvdisiplin mot bedre tider gjennom lavere vekt.
Og enda mer heldigvis så oppdaget jeg etterhvert løping, spesielt gjennom Lasse.

Løpingen var det jeg var flinkest til, fordi løping var enklest. Løping er jo tross alt bare snakk om å flytte 2 bein i en retning, fortrinnsvis fremover…Også kunne man snakke når man løp – om alt mulig rart egentlig. Og sånn sett ble løping en ventil for å få lettet trykket psykisk, samtidig som det hadde en fysisk effekt også.
Selvsagt husker jeg ikke alt hva feks Lasse og jeg snakket om på diverse løpeturer opp gjennom, men jeg er ganske sikker på at det har vært i aller høyeste grad seriøst og minst like mye som har vært helt borti natta useriøst…Lasse er flink på å være useriøs 🙂
Det fine er at løpingen da alltid har vært det stedet jeg har kunnet glemme det mørke…
Og bare le – MYE og høyt. Også har man det bra veldig lenge etterpå.

Men som årene går så blir løpingen enda mer viktig, fordi det blir fristedet. Fristedet for å finne meg selv gjennom å ha det GØY. Gjennom å kjenne at man gjør noe for kropp og sjel på en måte som er bra.
Jeg innrømmer veldig at jeg ikke alltid har de beste tankene om livet. Sånn har det blitt når usikkerhet har en veldig stor plass i meg. En usikkerhet som jeg aldri blir 100 % kvitt..Her skal det sies at litt usikkerhet er bra – mener jeg!

Gjennom løpingen har jeg truffet fantastisk mange folk. Folk som jeg garantert ikke hadde truffet hvis jeg hadde blitt sittende i vinduet med colaen og potetgull . Ikke sikkert jeg hadde truffet så mange heller…
Selvsagt kjenner jeg jo at jeg ikke er like trygg på alle jeg har møtt på min løpevei, men det igjen har gitt meg livserfaring jeg ikke hadde fått ellers. Læren om å takle alle typer folk og samtidig kunne stå der oppreist uten å bli en liten fjott har hele tiden gjort meg bedre – som person.
Så når jeg står på Elixia Røa som instruktør – og sier at du skal være høy og mørk når du løper – så er det selvopplevd 🙂
Og det funker!

For jeg blir ofte høy og mørk når jeg løper. Fordi det er på min hjemmebane – og der er jeg ikke usikker. Der tør jeg i veldig stor grad gjøre egne vurderinger og å gjennomføre de, uten å tenke på de fordømte konsekvenser som finnes i alt annet her i livet.
Ved løping så er verste konsekvens at du ikke løper så fort som ønsket, det er hvertfall en konsekvens jeg kan leve med.
Det jeg dog alltid opplever – er at de første 2-3 minuttene av en løpetur / konkurranse, alltid er litt in the twilight zone. Jeg må liksom få av meg den usikre Tim og komme opp som den høye og mørke Tim…

hoy
Høy og mørk FØR løpetur….

De minuttene er ganske merkelige og jeg opplever de hver eneste gang. Det blir som om jeg må liste meg i gang så ingen ser meg. Det blir reneste evolusjonsteorien, hvor jeg går fra krabbende til løpende.
Den prosessen er det samme hver gang – men uansett om resten av løpeturen ikke alltid føles sånn 100 % perfekt – så har jeg allikevel reist meg ! Og det er faktisk viktigst!

Det er 6 dager til jeg skal stå på startstrek i New York og høre Frank Sinatra synge. Han er visst alltid på høytaler før start med sangen sin om New York. Jeg har aldri forresten likt han . Så den sangen hører nok ikke jeg mest på.
Jeg vet jeg vil ha samme følelse som over der jeg står og venter. Jeg vet det vil være kaos i hodet og følelser. Jeg vet jeg vil være usikker også. Jeg vil tilogmed kanskje også bare løpe å gjemme meg.
Samtidig så tenker jeg at jeg må være den jeg er – uansett. Og at hver løpetur lever sitt eget liv. Kanskje burde jeg bare se på hele maratonen som en løpetur – og ikke noe annet?
Eller kanskje burde jeg bare se for meg han som satt i vinduet for lenge siden – og innse at jeg har kommet langt siden den gang. Da har jeg egentlig ikke så mye å tape…

Det er 6 dager til start, mine 2 siste løpeturer har vært de tregeste av alle i år. Jeg har fått den siste omgangen med ordentlig massasje i dag. Beina verker forsåvidt litt av massasjen ennå men jeg føler meg ganske klar…
Og tenker at jeg uten løpingen aldri hadde fått oppleve New York heller. Sånn sett så vant gutten i vinduet tilslutt – uansett.
Hvem bryr seg om 2.59.59 da ?

motivational-message-for-marathon-runners-to-wish-good-luck-640x480

God som faen

Jeg skal ikke finne meg en skrivestue i Lommedalen å begynne skrive noveller om løping – i hvertfall ikke ennå…Men kanskje senere når jeg ikke har så mye annet å fordrive tiden med.  Uansett så noterte jeg meg følgende bak øret i går kveld, mens jeg så på en sann film om løping fra USA :
latter forlenger livet. Løping forlenger mitt liv. Løpingen er solen. Aldri gi opp. Bare fortsette.

Ganske usammenhengende, men til sammen helt riktig – for meg !

Humor er selvsagt bra altså, så jeg ler ganske mye egentlig – og prøver nok å le mest mulig og mye av meg selv. Jeg har aldri hatt problemer med å le av meg selv, heldigvis – men om latter alene forlenger livet mitt er jeg usikker på. At løping derimot gjør det – vet jeg. For løpingen gjør at jeg kommer nærmere min måte å takle livet på. Å løpe blir aldri for meg et utstillingsvindu hvor jeg skal nærmest uten stans skal vise hele verden at  Tim Bennett , se det er en fantastisk bra løper det!  Løpingen er mer en greie hvor jeg aldri gir opp. Fordi løpingen gir meg bensin til å tørre å vise verden at jeg er god som faen!

Da blir løping solen min, som gjør at jeg selv på dårlige dager hvor jeg ligger i sengen og egentlig ikke vil stå opp, fordi jeg kjenner at jeg har en indre uro – faktisk står opp!
Det gjelder å aldri snu rumpa til – for da har jeg gitt opp….
Noen ganger er det lett å tenke sånn, det er faktisk ganske lett å gi opp. Og noen ganger BURDE jeg faktisk gi opp….Men da snakker vi spesifikke greier. Løping kan jeg ikke gi opp, for det er fristedet – hvor jeg jeg kan være fri fra meg selv å bare være til.
For meg er hver dag en liten kamp – som avhenger av hvor mye indre uro jeg har. Noen dager går det helt fint ( de fleste) – men andre dager er uroen større…Da er det godt å ta på seg løpeskoene å bare fly avsted.

Selvsagt er jeg ikke god som faen hver dag, med løpesko på. Men gleden av å bare gjøre, se på alt som foregår og kjenne at uroen sakte forsvinner er godt.
Det er også veldig godt å løpe sammen med folk jeg liker å være med . Folk som tåler at jeg er litt opp og ned. Folk som egentlig også ikke lar meg gakke avgårde og bare synes synd på meg. De er ærlige og sier alltid sin mening. Selvsagt trenger jeg å høre at alt er ikke ræva og at jeg ikke kan være god som faen i alt. Det kalles lynavledere….Alle trenger en lynavleder.

Men i går – på selveste Hytteplanmila dagen hadde jeg ingen  tanker om å være kjempegod. Tid var ikke det viktigste. Det viktigste var å kjempe på en måte som jeg kunne være stolt av etterpå – for meg selv. Også kan man jo si at det bare er tull liksom – men sånn er det jo ikke.
Så i bilen ut dit tenkte ikke jeg på km tider, heller ikke på at jeg måtte slå han eller henne. Jeg tenkte mest på å treffe bra folk, løpe en tur og dra fornøyd hjem igjen. Og at jeg faktisk måtte rekke starten….Og at jeg kanskje måtte på do før start.

Heldigvis rakk jeg begge deler, jeg rakk tilogmed å varme opp med 2 km jogg til start. Og å hilse på enda noen bra folk. Joggingen kjentes ok ut – også denne lørdagen valgte jeg riktig sko.
I starten er jeg mest redd for å tryne, for jeg syns det er trangt og er veldig oppmerksom. Heldigvis klarer jeg å styre unna ett fall og kommer greit avgårde.
Det fine med sånne løp som Hytteplanmila – er at jeg kjenner veldig mange, da er det gøy å løpe løp. Og noen snakker alltid til meg og løper forbi. Morten gjorde det, men bare det at han faktisk tar seg tid til det opplever jeg som fint.  For meg betyr det faktisk noe!

I går hadde jeg en sånn dag hvor jeg er uredd. Jeg kunne bare løpe med lette steg å kjenne at alt funka. Det var som å fly liksom og egentlig vil jeg «leke» at jeg fløy – ta flyvern liksom 🙂
Men da hadde nok flere tenkt at nå har det rabla fullstendig, så jeg fløy inni meg jeg !
Det er lett å løpe når det er DU som er den offensive, da flyter det meste. Og stedenfor å vente på saker og ting – så jager jeg  videre. Og jeg er god som faen til å jage på dager som i går. Den gruppa som ligger 100 meter foran er ikke uoppnåelig – det er en utfordring jeg tar på strak arm. Konsekvenser teller ikke, det som teller er å løpe som en geopard etter den hjelpeløse flokken som ennå ikke har oppdaget meg.

I dagliglivet er nok jeg stort sett den føyelige som ikke alltid tar opp hansken. I går tok jeg opp alle de hanskene og noen til.
Selvsagt kjenner jeg også etterhvert at geoparder også kan bli slitne – men geoparder flest har bra kondis og en bra stayer. Det hadde jeg i går..
Så etter smått utrolige 37.45 er jeg i mål…Jeg har løpt et løp som nok er det beste jeg har gjort på en god stund. Og jeg har gjort det ved å bare fortsette. Ikke stoppe opp underveis å kjenne på at det koster å løpe fort – men bare fortsette…

hytteplanmila_bjorn_hytjanstorp_foto
Litt vondt har man jo, men det er fantastisk å jobbe med hodet der og da . FOTO : BJørn Hytjanstorp

Tiden betyr igjen ganske lite – egentlig. Det som er viktig er altså måten den ble oppnådd på.
Også snakker man igjen med masse bra folk og er like stolte av de som – av meg selv. Løping er universiell glede det og alle viser det på sine måter. Sånn sett er det en fryd å sitte inne i den stappfulle hallen  med tidenes dårligste sveis å bare se på !

heisveis
Christian, han som tok dette bildet er en fantastisk god kamerat. Men noen ganger Christian bør du si fra om hvordan jeg ser ut…..Hei sveis liksom 🙂

Nå er det 14 dager til New York maraton. Og jeg har lagt min egen list ganske høyt med Hytteplanmila i går. I teorien er jeg elegant under 3 timer. Men praksis sier meg at jeg ikke kan tenke sånn. Fortsatt skal jeg forberede meg godt.
Jeg er god som faen, uansett som jeg løper under eller over 3 timer der borte. Det er viktigst for meg !

Nøklevann Rundt

Jeg har bodd i Nærheten av Nøklevann – så jeg har løpt rundt det vannet ganske mange ganger før i tiden. Ergo så vet jeg at det er kupert og ganske hardt å løpe rundt der…Men for å bruke litt fine ord, så er det ordentlig vakkert å løpe der. Og særlig om høsten med fine farger og kaldt, rått vær.
Tror egentlig jeg liker å løpe sånn type løp på høsten også. Du må jobbe for å holde varmen + at det ikke kommer av seg selv å løpe der. Nøklevann Rundt er et sånt løp hvor det å ha en bra grunn kondisjon ofte er det som gir godt resultat, for bakkene kommer jevnt og trutt de – bratte er de også. Den siste bakken går også under navnet «Drepern»…

I og med at jeg fortsatt skal til New York, så er det fortsatt grunntrening som teller, så det var ikke noe snakk om topping før Nøklevann rundt. Nøklevann skulle bare være en hard treningsøkt det. Dermed løp jeg 20 km rolig dagen før. Kroppen kjennes ganske god ut for tiden, så det å løpe 20 km dagen før er sånn sett ikke noen særlig fare.

Det eneste jeg kanskje ikke er så glad i – er at starten går ganske langt ut på dagen, som gjør at jeg burde ha god tid på å rekke frem til start…Men som vanlig bruker jeg fantastisk lang tid på å komme meg avgårde..Og stresser litt i bilen. Og har du dårlig tid, så kjennes det som om alle rundt deg kjører i 30 HELE tiden 🙂 . Jeg sier til meg selv hver eneste gang at neste gang, skal jeg dra tidligere…
Men jeg gidder ikke vedde på at jeg klarer det gitt!

Det var kaldt på Haraløkka, høstkaldt de luxe og folk var godt kledd. Jeg hadde for anledningen nye Hagio på beina, Ganske enkelt fordi det var de som fristet meg mest når jeg tittet inn i skoskapet mitt. Jeg tror jeg gjorde et riktig valg. Som vanlig stilte jeg meg ganske langt foran – og som vanlig når starten går, så løper omtrent alle forbi meg.
Det er nesten ille hvor treg jeg er i starten. Umiddelbart kommer første bakke også.Litt trangt og det blir litt slalom for å komme seg forbi folk.

Beina kjennes ok, skoene sitter og det er bare kos faktisk. Jeg stresser ikke veldig med å løpe forbi folk, men tenker mer på å løpe slik at jeg stort sett har fri passasje – det funker bra. Klokka seiler sin egen sjø og jeg fokuserer mest på å løpe med bra kontroll. Bakken opp til Sarabråten går også bra og det neste stykket omtrent bort til neste brattbakke er lettløpt. Jeg liker variasjonen som er rundt Nøklevann, det er opp eller ned stort sett hele tiden. Da gjelder det å løpe lett i nedoverbakkene.
Men ganske mange er bedre enn meg nedover. Tenker litt på det og prøver å la beina løpe litt lettere nedover.

kondis_2016-10-15-syl_5512
Ikke sliten altså, mere konsentrert og fokusert…FOTO : Sylvain Cavatz /kondis.no

Litt sånn paradoksalt det der altså, for jeg sier ofte til folk at de bare skal slippe opp nedover og la beina løpe – men jeg klarer det ikke helt selv gitt! Sikkert fordi jeg er gammel og beina rett og slett ikke går fortere nedover! Heldigvis er de ganske gode oppover 🙂
Den siste bakken – Drepern – er den verste! Den er bare bratt! Legg til at det kommer en liten kneik etter den også ganske med en gang – og den siste lille trøkken er egentlig verre…

Men derifra og inn, er det bare å løpe på.

Jeg bruker 39.57 på Nøklevann Rundt i år. Ut i fra forutsetninger og alt, så er jeg ganske godt fornøyd med det. jeg kommer under 40 min i en løype som ikke er lett. Og hadde jeg kanskje kikket litt på klokken underveis, så hadde jeg kanskje kunnet stjele noen sekunder til.
Dette var mitt 13 Nøklevann Rundt – og min 4.beste tid. I fjor løp jeg på 39.24 – så at jeg «bare» er 33 sekunder dårligere i år – er veldig bra.
Det beste med lørdagen er uansett alle de jeg treffer før, under og etterpå. Det å slå av en prat med sånn og slik er alltid bra.
Det er også en del eldre herremenn, som holder til på den siden av byen – som jeg da ikke ser så ofte, som heier på meg. Det er kjempemoro – for de gutta er jo de jeg så opp til på 80 og 90 tallet, når jeg trente med de! Jeg blir faktisk litt stolt av at de heier !


Rett etter målgang, det verste slevet er borte – sliten og godt fornøyd. FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

Formen er nok bra, jeg løper ganske ok nå hele tiden og føler meg lett og fin i kroppen. De siste 3 ukene har jeg løpt 490 km – og har tålt det bra. Jeg har ingen skavanker av noe slag og burde kanskje vært lagt på is – helt frem til løpsdagen i New York. Men samtidig er det jo gøy å løpe når ting funker sånn som det gjør akkurat nå.
Også er det jo slik at maratonen om snaue 3 uker – skal være lystbetont og uten noe press…

Til lørdag er det Hytteplanmila. Jeg satte pers der i fjor med 38.02. Jeg er ikke helt der i år – tror jeg. Men skal gjøre et skikkelig løp uansett. Heller ikke denne uka kommer jeg til å lade veldig opp til konkurranse. Løper kanskje noen færre km, men i utgangspunktet er dette en helt «vanlig» treningsuke !
Det er de neste 2 ukene, det virkelige overskuddet skal komme….

quote

The truth about dogs and cats…

Er tittel på en film som absolutt ikke handler om katter og hunder.
Den handler derimot om mennesker…Og hvordan takle livet. Jeg trenger ikke verken en hund eller katt for å takle mitt liv – men jeg trenger nok et par løpesko ( eller 40 til ….). for når ting ikke går helt som man vil og man sitter der inne i hjørnet og egentlig ikke vet veien ut – så er det altså løpeskoene som er redningen.
Kanskje er det utleverende å skrive så mye om egne tanker som jeg noen ganger gjør, men jeg gjør det mye for å forklare hvorfor jeg løper så mye – og at det faktisk hjelper mot helt andre ting enn å se bra  ut – eller være i god form.

Psykisk helse er minst like viktig. Min psykiske helse trenger løpeskoene…For alle sammen trenger en plattform hvor de regjerer og kan gjøre alt uten konsekvenser. Den plattformen er for meg løping. Ganske ofte tenker jeg for mye – for lenge. Det funker faktisk ganske dårlig og fører noen ganger til mindre heldige hendelser..Jeg har hatt noen av de gjennom de siste årene og når jeg nå skal prøve å manne meg opp til å være en bedre utgave av meg selv – så er det viktig å se fakta.
Og det handler for meg om å stole på meg selv, godta at jeg er bra nok , puste nok – og lenge nok til å gjøre ting uten å handle i ren panikk. For å gjøre saker i panikk er nok ikke en bra greie.

Fysisk aktivitet – og for meg løping, har en beroligende effekt og en oppbyggende. Alle trenger å kjenne på mestring og særlig de av oss som ikke har katter og hunder rundt oss – men heller noen demoner på skuldern :). Sånn sett burde fysisk aktivitet være definert som medisin. En medisin som i tillegg har en bra bieffekt : du blir i bra fysisk form også !

Skal man trekke min egen paralell litt lenger og pense det inn mot det eneste som står i hodet mitt nå : nemlig maraton  i New York – så ser jeg jo et mønster…For jo lenger det blir, desto dårligere takler jeg det..Jeg løper klart bedre på kortere distanser og har en mye større ro når jeg løper de korte løpene..På maraton blir jeg utålmodig og når tankene da går litt for langt, så sprekker det. Akkurat som i mange episoder i livet mitt, jeg takler det ikke og faller sammen ( på maraton), eller går helt i vranglås ( i livet).
Da tenker man jo at det hele ligger i forberedelser, men så enkelt er det jo ikke…For jo lenger tid jeg får til å tenke på at jeg ikke duger – jo mer sier det BOOM..Og står jeg på startstrek i New York med det i bakhodet ligger jeg litt dårlig an…Sånn er det å løpe maraton en dårlig greie, siden løping liksom er min redning.

Heldigvis er jeg mer bevisst på disse tingene nå enn før, for jeg måtte jo stikke fingern i jorden å spørre meg selv om hva som er galt med meg…
Det er nok ikke så mye galt med meg, men selvtillit er nok et  stikkord.

I går skulle jeg løpe Skjennungstua Opp, et lite lokalt løp funnet opp av Heming Leira. Alle løpene som han står bak, står for det jeg ønsker med aktivitet for alle. Det er inkluderende, det er enkelt, det er harmløst og du kan gjøre akkurat hva du selv vil ut av det. Jeg elsker de løpene!
Og dermed kunne jo ikke Skjennungstua Opp gå galt!
Motbakke er noe jeg kun liker i konkurranse, på trening er bakker bare vondt, tungt og innebærer å løpe med betongbein.
I konkurranse derimot så endres tankegangen sånn sett ganske mye. Da ser jeg bakkene som en utfordring og vet nøyaktig hvordan jeg skal gjøre det.

skjennungstua
Litt over halvveis. Bak meg har jeg en meget bra løper i sånn ca samme alder , Lars Sverdrup-Thygeson. I går slo jeg han, det skjer ikke ofte, for Lars løper alltid bra !
FOTO : Stian Schløsser Møller/stiansmollerfoto.no

Så akkurat som på lørdag opp Wyller – lar jeg folk løpe når starten går og bruker den tiden jeg trenger for å finne rytmen og å la kroppen bestemme når kjøret skal begynne. Sakte men sikkert roer den lett anstrengte pusten seg og jeg kan begynne den nøysommelige jobben med å spise deltagere.
For det er faktisk sånn jeg tenker : jeg skal spise deltagere! Ikke ta alle i en jafs, men jobbe meg gjennom spisinga – på en metodisk måte.
Jobben er ikke ferdig når en er tatt, da venter neste og sånn går løpet liksom. På sånne korte løp har jeg en tålmodighet og tro på det jeg gjør slik at hele det scenarioet virker. Selvsagt hjelper det å være godt trent og ha en bra kondisjon, jeg vet jeg har det…Ergo blir det ganske «lett».
Jeg hadde definitivt høyere puls i går enn lørdag – helt naturlig siden stigningen er lettere og det å løpe med større fart er mulig.

I går hadde jeg en bra dag opp de 5,7 km. Jeg fant mitt tempo, kom riktig i gang og kunne hele veien justere tempoet. Selvsagt merker jeg også kjøret men gjennom fokuset jeg har, så klarer jeg hele tiden å løpe med samme presisjon. Mekanikken funker liksom 🙂
Og vel på toppen – er det både vondt og deilig. Deilig fordi jeg har klart å følge planen min. Vondt fordi det er over….For når jeg løper bra og presterer vil jeg jo ikke at det skal slutte..
Tenk om det kunne være slik at jeg hadde samme tanker i hodet etter målgang i New York…Da er jeg hvertfall kurert i maraton…

Abby: I have to tell you something.
Brian: What?
Abby: The other night on the phone…I’m pregnant.
Brian: Oh darling…are you sure it was me?
Abby: I don’t know. I made a lot of phone calls that night.

( Fra filmen the truth about dogs and cats )

 

 

Unaiten states of amerka

Det er under 5 uker til den gamle mannen skal danse i gatene i New York.
Her jeg sitter og skriver – så tror jeg det faktisk kan bli en artig dans. Jeg er nærmere samba enn slow fox  akkurat nå , kjennes det som.
Men i min verden, som i de fleste andres så går livet opp og ned – og garantien for suksess opp Central Park er i høyeste grad 50/50.

Sist uke fikk jeg 130,2 km – det er en helt grei uke egentlig. det beste med uka er at beina ble bedre jo lenger ut i uka jeg kom, så det der med å starte uka med rolige turer på rundt timen – ser ut til å være en ok plan.
Den første hardøkten skulle bli Sognsvann Rundt Medsols forrige onsdag. Jeg ruslet glad og fornøyd ned til vannet og tenkte at det skulle bli ok å varme opp med en rolig runde rundt vannet.
Men noen ganger så er det ikke alltid jeg får med meg alt som skjer i verden. Denne gangen hadde jeg ikke fått med meg at jeg skulle være tidtager på SRM…

Så istedenfor å få en rolig runde for å bli litt varm, ble jeg sittende på en kald stol, i shorts og tskjorte og legge inn folk som skulle løpe.. Jeg frøs ordentlig der jeg satt – men hadde jo bare meg selv å takke da…
Etter å ha vist mine dådyrøyne og spurt pent, fikk jeg allikevel lov til å løpe mine 3 planlagte runder.
Etter å ha sittet stille og fryst i 15 min før start, så var all muskulatur iskald…Nesten hele første runde gikk med til å tine muskulaturen. Hver eneste kroppsdel var bare kald og ingenting var lett. Det kjentes mer som om ting og tang kunne brekke nårsomhelst og løpsfølelsen var mer som usmurt sykkelkjede i en forgjeves jakt etter olje.
Det eneste positive var at jeg på tross av kulde og alt – løp sånn ca slik jeg skulle, litt raskere enn maratonfart.

All good liksom 🙂

Planen var også å løpe «Oslos Bratteste» lørdag – men uten å lade opp. Den bakken skulle bare være en treningsøkt, uansett hvor slitne beina evnt var. Det er forsåvidt sånn jeg også liker å løpe egentlig. Da er liksom presset på meg selv bort og forutsetningene litt enklere.
Jeg løp 10 km på morran sammen med Ole Arne – de var ikke sånn veldig lette og det gjorde vondt i setet…
Planen var  å jogge til start ( ca 5 km). Men jeg måtte tilslutt ta trikken for å i det hele tatt rekke starten…Jeg var i startområdet 4 min før start…Og rakk akkurat å kle av meg å komme meg til start.
Jeg hadde ingen planer om å sette pers ,jeg trodde at jeg ikke var i god nok shape til det. Så klokka tenkte jeg ikke å se så mye på. Jeg skulle i utgangspunktet bare pådra meg syre jeg !
Når starten går, lar jeg de fleste bare løpe og legger meg pent bak. Den første bratte kneika( ny av året) – kom fort – den var bratt de luxe!
Setet likte ikke motbakkeløpingen gitt og det gjorde ganske vondt.  Men jeg skulle bare jobbe metodisk å vente på at syra kom.
Litt lenger oppe i bakken så jeg en tskjorte det stod RUTER på – og straks kjente jeg igjen duden innafor trøya : Erik.
Jeg passerte og hilste, hvorpå han sporenstreks økte farten og løp forbi igjen…Jaja, tenkte jeg – la han løpe…

Men bittelitt lenger oppe hadde Erik fått det litt og jeg passerte han igjen. Denne gangen kom han ikke tilbake. Løpingen gikk jevnt, tempoet var det samme hele veien og jeg passerte folk i bakkene ganske greit. Før de siste 900 m kom det en bitte liten gutt opp på siden av meg og jeg heiet på han og tenkte at det hadde vært stilig og vært like gammel som han…
Første gang jeg kikket på klokken var etter 18 min ca.
Og hadde vel noen 100 meter igjen. Hoderegning har aldri vært min styrke, så jeg fant ut at jeg hadde 5 min på meg til å komme opp på ca 21 min…
50 meter lenger opp slo fasit meg i hodet : jeg hadde 3 min, ikke 5 min 🙂

Jeg løp på 21.02. 7 sekunder raskere enn tidligere pers. Jeg fikk aldri syra og hadde egentlig løpt ganske enkelt opp bakken. Ikke var jeg sliten heller, heller litt mer sånn : var dette alt? Og følte meg litt snytt…
Joggeturen hjem etterpå var som å løpe med nye bein!

14572075_10207625254571354_2147152281_o
På bildet ser jeg faktisk ganske sliten ut, men jeg følte meg ikke sånn…Ser du godt etter så står det en kjent kar og heier…FOTO : Hanne Winje

Søndag skulle jeg løpe med Ole Arne – vår vanlige langtur på grusveiene i marka. De turene er ukas beste egentlig, for praten går lett om alt mulig og vi ler mye, selvom vi til tider ser ut som 2 gamle herremenn på blåbærtur.
Men denne morningen ville jeg prøve noe nytt…Først ta frem splitter nye løpesko som test til NYC, deretter åpne løpeturen med 4 x 1000 meter i maratonfart, for så å løpe med Ole Arne – og tilslutt løpe 2 x 1000 på veien hjem.
Hvordan jeg resonnerte rundt denne planen vet jeg ikke – det bare ble sånn! Som det ofte gjør når jeg lar tankene slippe fri!
Jeg løp 4.18, 4.08, 4.03 og 4.06. Det positive var at de alle gikk under terskel og at jeg fikk røska litt i muskulaturen før Ole Arne dukket opp. Så langturen føltes for min del enkel. Og de nye skoene satt også perfekt.

Jeg var mer spent på de 2 x 1000 etter å ha løpt til sammen 30 km. Og ganske riktig – den første gikk «tregt» ( 4.23) . Jeg tenker at det satt mest i hodet fordi jeg ikke trodde jeg skulle klare å løpe fort! På den siste var det derfor full skjerpings – og vips, så løp jeg på 4.14!
Hva jeg fikk ut av den økta ? Aner ikke….
Men jeg fikk løpt noen 1000 metere da – er jo ikke fy skam det heller.

Fortsatt er det massevis av tid til å tulle bort greiene på. Av erfaring så er det ofte de siste ukene jeg er dårligst på. Det derre med å slippe opp – har aldri vært min beste gren. Jeg vil jo løpe! Det er jo det å løpe hver dag som er stilig..Samtidig vet jeg jo at alle lærebøkene sier noe om å slippe opp..
En ting jeg gjør annerledes da, er at jeg nå går til massør jevnlig. Psykisk så hjelper det veldig og de neste ukene blir det mer av det. Det gjør noe så inn i granskauen vondt når hun jobber med sete / hamstring – men jeg føler meg alltid som et nytt menneske når jeg går ut derifra. Og i min alder er det gull verdt  ….

When you run the marathon, you run against the distance, not against the other runners and not against the time.

Haile Gebrselassie

Zlatan og jeg

Mens Oslo maraton uka var på sitt verste tenkte jeg på turen til Manchester helgen etter. Og den turen holdt meg liksom oppe…
Jeg skulle på tur med Lasse og Aleksander ( far og sønn) – begge 2 like lange som skyskrapere, med humor enda lavere enn mitt nivå ( det sier en del) + upåklagelig blide hele tiden. I tillegg skulle  vi se se Manchester United spille fotball…Jeg HATER egentlig United, men Aleksander digger jo United, så det var enkelt sånn sett. Tross alt har jeg kjent guttungen siden han var 60 cm lang!

Selvsagt hadde jeg med løpesko!
Planen var å løpe hver dag – noe jeg selvfølgelig klarte..Løping og meg er sånn – uansett hvor død jeg er om morran. Etter litt research hadde jeg funnet ut at det var et såkalt «Parkrun» i en park 3 miles unna hotellet – som startet 9 om morran.
Egentlig en ganske dårlig kombo at jeg er trøtt og treg, samtidig som jeg er distre og bare vet at jeg skal til en park – i en eller annen retning. Og ja – jeg løp feil..
Heldigvis rakk jeg løpet. Parkrun er løp på 5 km i diverse parker året rundt. Konseptet er engelsk og det er gratis. Jeg tenkte at det sikkert dukka opp 100 stk max. Ditto mer overrasket ble jeg når så hvor mange som faktisk dukket opp for å løpe 5 km kl 0900.

For hele 322 stk stilte opp. Race director var en pratsom, men hyggelig dame på min alder. Hun spurte tilogmed om det var noen visitors from abroad i plenum. En mann rakk opp handa : MEG. Og alle sa hei til duden fra Norway 🙂
5 km er absolutt ikke min distanse, det er for kort og det går for fort…Og igjen – klokkeslettet..
Men kanskje gjorde miss race director det hele veldig «koselig». Hun fikk frem smilet i alle og det smittet. Ergo ble stemningen ved start veldig fin og uhøytidelig.
Jeg visste ingenting om løypa, så det var bare å følge strømmen. Stort sett var det asfalt, med noen grusvei strekk i mellom.

Beina kjentes ut som de hadde sovet for lite – de hadde de også…Men kanskje var hamburgeren og pommes frites på Hard Rock cafe en bra oppladning. Jeg spiser jo aldri sånn mat – men gamlingen ( Lasse) – ville jo dit for å se gamle menn spelle gamle hits fra 80 tallet…

Km 1 gikk på 3.57 – jeg trodde selv jeg løp på nærmere 4.30…Det kjentes jo ut som om jeg «jogget». km 2 og 3 gikk litt roligere, men jeg jobbet meg hele tiden gjennom feltet. Etter ca 3 km passerte jeg også en kar som sa noe om the fast norwegian guy 🙂
Egentlig er det lenge siden jeg har løpt så fort som jeg gjorde denne morran i en park i Manchester. Jeg løp på 20.15 og ble nr 30 av 322 stk. Tid og plassering har null betydning altså – det viktige var å få litt fart i beina.

parkrun
«the fast guy from Norway»

Joggeturen tilbake til hotellet etterpå var lystig, for jeg hadde jo løpt helt ok. Og snart skulle jeg jo se Zlatan!
Zlatan er egentlig ikke en type jeg liker, litt arrogant og kanskje en smule overlegen i væremåte – men samtidig veldig kul i måten å være på. Og at han kan bruke en fotball visste jeg jo.
Lasse hadde fikset gode plasser – og sammen med 75000 andre satt vi og ventet på «the red devils». Det morsomme med fotball på dette nivået , er at selv voksne menn blir som barn. Foran meg satt en gammel mann på sikkert 70 – han tok bilder i hytt og pine og var relativt ivrig . Og mange hadde selvsagt #9 IBRAHIMOVIC på ryggen.

At Zlatan kunne spille ball, fikk vi se fort. Jeg satt egentlig og bare fulgte med på hva han gjorde. Ikke alt var like bra, noen ganger blir det for elegant, selv for han. Og ingenting av det han gjør, skal gjøres enkelt. Det skal hele tiden se vakkert ut….
Stort sett gjør det også det. Han løp ikke mest, men alt han gjorde ble gjort med 100% trygghet på egne ferdigheter. Kampen var vel aldri spennende, til det var United et par 3 hakk bedre enn Leicester.
Men kampen, stemningen og atmosfæren på drømmenes teater var verdt alt sammen. Og noen ganger går tiden bare for fort.
Og kanskje lærte en litt usikker 51 åring noe om hvordan livet skal være – på den måten at du må tørre å være deg selv – uansett. Sånn sett liker jeg Zlatan – han er 100%.
«you don’t get chances, you take them » – som han også sier.

Det samme er de fleste taxi sjåførene der borte også…De snakker mye og har relativt ofte rett i det meste – according to themselves!
Utelivet i Manchester kan sammenfattes i et ord : HUD, mye HUD!

Søndag morgen skulle jeg løpe 20 km. Jeg hadde ingen peiling på retning og slikt, så jeg bare løp til venstre for hotellet – og så fikk jeg bare se hvor jeg havnet.
Det er digg å løpe på nye steder og du lærer ganske mye om byen på den måten. Jeg havnet litt utenfor bykjernen hvor leilighetene ikke akkurat er top notch. De er rett og slett ganske så slitne og enkle – det samme kan nok også sies om menneskene jeg så der..Men når det er så mye å se på og ikke minst tenke på, så går tiden ganske fort den. Jeg løp langtifra fort – til det har jeg konstant for slitne bein…Det løsner liksom ikke og farten er bare «treig»

Jeg har lært meg å leve med det. Tålmodighet er alltid en dyd osv. Og så lenge tåka letter i New York om noen uker spiller det ingen trille. Hvis tåka da IKKE letter….Vel, vi lar den henge i lufta:)

Mandag morgen løp jeg også – langs kanalen. Veldig mye søppel…Engelskmenn griser ordentlig! Men samtidig veldig fint , i rå engelsk morgenluft. Jeg tenkte på at jeg hadde hatt en bra tur – akkurat så bra som jeg hadde trodd : jeg hadde sett fotball, drukket øl og ledd vanvittig mye sammen med skyskraperne fra Stovner. Kanskje var den eldste skyskrapern litt lei av kjeften som stort sett aldri var stille – men har man det moro, så man jo vise det!
Løpeturen mandag morgen var egentlig finest. Den siste turen på nye steder er alltid det – for da gjelder det å suge til seg så mye som mulig. Slik at noe lagres på harddisken for alltid .

kanal2
Kanal løping – best there is !

Nå er det ca 5 uker til NY. Jeg er ikke der jeg ønsker å være – det er det bare å innse…Jeg løper harddøkter i maratonfart, men beina vil liksom ikke gi meg noe gratis. Det er slitsomt – samtidig vet jeg at New York blir stort for en som aldri har vært i USA før…Sånn sett får bare maratonen gå som den vil. Jeg skal fortsatt ha troa på at det er mulig å løpe fort – også får vi se..

zlatans-beste-gullkorn-united-no_2016-09-28_23-07-57

Ja, jeg trener!

Det er 6 uker til New York maraton.
Jeg er 51 , men det føles som om jeg er 78 og at beina er av et kaliber som ikke egner seg til noe annet enn å spille bingo med… Jeg er evig trøtt og det å stå opp om morran er som å kjempe mot noe umulig. Hver eneste morgen går tanken bare på å snu rumpa til verden å sove videre…Før om åra kunne jeg klare meg lenge med 4-5 timer søvn – nå er det omtrent umulig….

Mye skyldes nok Oslo maraton jobbingen i hele forrige uke. Det var mye jobbing, lite trening og lite søvn. Jeg hadde faktisk hele 3 dager UTEN løping…Det er ganske lenge siden det har skjedd. Kanskje trengte jeg det og hadde garantert godt av det, heldigvis aksepterte jeg det også. Egentlig hadde jeg vel ikke noe valg heller – for det å tvinge seg selv til å trene når kropp og hode ikke er i nærheten av å ville, er sånn sett ganske meningsløst. Oslo maraton jobbingen var ikke det. Det var en lærerik uke – kanskje enda mer lærerik enn i fjor.

Det er noe med å jobbe sammen med bra folk og å gjøre det beste ut av det man har å jobbe med.  Ikke at jeg nødvendigvis passer som sjef heller, men det er noe ganske pirrende med å måtte ta avgjørelser basert på egne vurderinger – og å se at det faktisk fungerer.
Så lørdagen med alle løperne og DET været – var egentlig bare moro.

først på kvelden når jeg skulle hjem – kom nedturen..Da ble det stille og den trøttheten du har holdt på avstand hele uka kommer kastende over deg. Natt til søndag sov jeg 9 timer…
Søndag skulle jeg selvsagt ta igjen for tapte løpeturer og endte opp med 34 km i marka.. Lurt eller ikke – gjort er gjort!

sliten
Sliten…

Denne uka måtte jeg jo også prøve å løpe litt fort igjen også…Mandag og tirsdag var det ganske umulig…Så da ble det å prøve på SRM onsdag..Tanken var 3 runder, med økende fart pr runde. Konkret skulle det være 4.15, 4.10 og 4.05 fart.
Joggeturen bort til Sognsvann var ikke av det oppløftende slaget – beina var alt annet enn freshe og jeg funderte jo på om det hadde noe for seg å følge planen.
Samtidig er 4.15 – som er min maratonfart egentlig ikke så «fort». I hvertfall ikke på drøye 3 km.

Det ble 3 runder på 4.15, 4.10 og 4.11 – fart. 2 av 3 er godkjent, men jeg måtte jaggu jobbe for det. Det føltes som om å sykle med firkanta hjul…Hvor hver eneste meter måtte jobbes for – og jeg fikk egentlig ikke betalt for det heller.
I dag var planen å løpe til jobb – det ble det aldri noe av gitt. Søvn var mye deiligere..
Løpeturen ble utsatt til etter jobb. Det ble 10 km rolig rundt Sognsvann – Og var det ille i går på høy fart, var det faktisk enda verre på rolig fart i dag..
Beina var såre og kroppen litt i ulage.

Så når jeg etterpå sitter i bilen på vei til Elixia Røa, for å ha triathlon timen min – så er ikke optimismen veldig stor. Svømmingen stod jeg over – jeg har rett og slett ikke lyst til å svømme…
Kanskje glente jeg alt siden det var så mange med,kanskje gjorde 30 min sykkel at beina fikk noe annet å jobbe med  – eller så er jeg nå så generelt sliten at det svinger ganske mye. spinningen med 10 x 2 min gikk greit. Jeg blir nok «litt» gira når salen omtrent er full og glemmer at jeg er sliten.. Løpingen etterpå med 10 x 2  gikk enda bedre. når mølla stod på 5.00 fart, så gikk det for sakte og jeg var nødt til å øke farten.

De vonde beina jeg hadde rundt Sognsvann litt tidligere var helt borte. Og løpingen gikk utrolig nok bra. Igjen er det nok slik at jeg «glemmer» når det er mange i salen. Fokuset blir mere å motivere så DE fikser og svaret ligger nok der : flytte fokuset!

Kvelden var ikke over med det. For etterpå skulle Lars Erik og jeg trene overkropp og mage.

Styrketrening er nå fantastisk moro. Og særlig når du ser at kroppen forandrer seg. Med Lars Erik som kyndig og motiverende trener – er det ganske enkelt, Selvom han sørger for at jeg tilslutt ikke er i stand til å bruke armene fordi han har kjørt de helt ned..
Jeg skjønner at styrketrening gir et kick! Ganske enkelt fordi det er så vanvittig synlig når tingene gjøres riktig. Det å mestre det gir meg også en selvtillit jeg nok sårt trenger. Ikke for at jeg nødvendigvis skal bli Hulk å fly rundt å brife, men mere fordi mestringsfølelsen er så enorm fordi jeg aldri har vært særlig sterk.

Lars Erik korrigerer meg så fort jeg løfter galt. Det skal ikke rives og røskes – det skal fokuseres på å løfte riktig slik at riktige muskler blir trigget. Den tilnærmingen er gull verdt!
Så da blir det som før i tiden egentlig bare var tidtrøyte, nå førsteklasses trening – med en trener som tar meg ganske langt avgårde.

Gulroten ligger litt foran meg – til den dagen jeg kjører Pull ups ordentlig…Det er i såfall noe jeg aldri har klart før i hele mitt liv…Den dagen vil jorden stå stille….
pullups
Foreløpig pullups med strikk – men snart, snart UTEN 🙂

Kan godt være at all styrke og core trening er med på å gjøre meg sliten på en helt annen måte enn før. Siden alt nå gjøres med kvalitet. Så balansegangen er ganske tynn. Heldigvis har jeg en plan på det i forhold til  New York maraton..

Og som Zlatan sier : «you don’t get chances, you take them «

Livredd

Livet blir hva man gjør det til , har jeg lest flere steder.
Og det stemmer faktisk veldig godt har jeg funnet ut. Ikke alt du gjør i livet blir som det er tenkt, massevis av ting er sagt, minst like mange ting er gjort – og mye av det kom bare helt ut av det blå.
Også kan man sitte å se ut av vinduet å tenke : hva hvis jeg hadde gjort det annerledes?
Det fine med livet – er at det får jeg aldri svar på….
Jeg er ikke en sånn filosof av legning, som konstant sitter og tenker på livets forunderlige verden. Men mange ganger kjenner jeg at jeg er litt livredd…

Livredd for å den ene feilen som liksom snur opp ned på alt. Kanskje burde jeg bare slutte å være livredd, kanskje burde jeg bare leve akkurat NÅ – og kjenne på at akkurat i det ene nanosekundet som er NÅ – så er alt bra.
Og kanskje burde jeg begynne å tenke litt sånn, da hadde jeg sluppet ganske mange sider i boka mi – under kapittelet – livredd.

Livredd er aldri bra, da gjør du feil i neste scenario. Eller feil er ikke riktig ord heller – mer sånn at du presterer litt sånn galt bare.
Livredd kan også være ”litt” bra – jeg er jo alltid livredd de gangene jeg har svømt i Hardangerfjorden på Norseman. Og særlig første gangen. Jeg husker jo godt panikken som kom i det jeg traff vannet og kjente instant at NÅ er jeg virkelig nære den endelige slutten…Ikke noen god følelse i et element du absolutt ikke takler – eller i hvertfall tror du ikke takler! Og den hendelsen kan ganske lett gjenkjennes i andre kapitler av mitt liv.
Det er mye jeg tror jeg ikke takler – og da handler man gjerne urasjonelt under press. For istedenfor å tenke – så gjør man bare.

Så også på svømmingen i Norseman første gangen : jeg tenkte ikke, jeg bare gjorde…Og etter en ganske lang stund i vannet kommer man opp og er bare lykkelig for å være i live.
Så lykkelig at resten av Norseman er nødt til å bli en suksess, ganske enkelt fordi jeg overlevde fjorden!
Jeg sammenligner ofte livet med idrett – det er mange nedturer og mange oppturer som er sammenlignbare. Men det meste løses når man får et startnummer på brystet – da blir jeg en helt annen person, omtrent som Clark Kent når han har fått på seg kostymet sitt…Jeg blir absolutt ikke uovervinnelig og kryptonitt har jeg ikke – men tydeligvis så funker ting bedre da.
Ergo har jeg tenkt mange ganger at jeg burde ha et startnummer i baklomma hele tiden – for så å ta det på når alarmen i toppetasjen går…

halvmaraton_tim_bennett_img_1570
Stor og sterk – med startnummer på ! FOTO : Heming Leira /kondis.no

På samme måte kan jeg sitte å gruble før en løpetur også. Og være redd, livredd for at jeg ikke får til det jeg har tenkt å gjøre på dagens løpetur. Sånn er det ofte. Noen ganger er løsningen å løpe med andre, for da slipper jeg å tenke så mye. Da kan jeg leve i nuet og ha det moro. Sikkert mange som har tenkt at jeg både har diagnose sånn og slik fordi skravla går ustanselig og mye av det som kommer ut er ganske lavt i iq verdi. Men sånn blir det når jeg lever akkurat der og da – når verden utenfor x antall løpesko ikke finnes – da har jeg en luftlomme til å bare være. Være meg selv uten å være livredd…

I dag skulle jeg løpe intervaller : 10 x 1000 m…Alle signaler sa meg at det kom til å bli slitsomt – og at det kunne ende som ren katastrofe.. Oppvarmingen til og rundt Sognsvann var tung og treg. Alene var jeg også, noe som ikke er optimalt for da er tankene ganske tilstede. Jeg er redd for og mislykkes og redd for at jeg ikke klarer å få det til. Litt nølende starter jeg på første intervall og redselen for å feile er der. Det blir som å liste seg frem slik at ingen skal se at det går sakte.
Jeg løp alle 10 intervallene, jeg løp de med kortere pauser enn tenkt – og de gikk fortere enn tenkt.
Og når jeg etterpå jogget hjem så var jeg oppriktig GLAD på egne veier. Jeg hadde ikke feilet!

Mye mulig setter jeg hele tiden mine evner opp til tiltale, ingen god plan egentlig. Hverdagen er heller ikke som en intervall hvor du hele tiden har muligheten til å gjøre det bedre. I hverdagen er det ofte det du gjør der og da som kan velte hele lasset..
Sånn sett er løpingen lettere. Ofte tenker jeg derfor at jeg kanskje burde opptre som når jeg løper – i dagliglivet. Kanskje , eller ganske sikkert så hadde jeg sluppet mye dumt – og vondt.

Men blitt en dårligere løper…

Nå er det 8 uker til New York maraton – jeg er ikke redd for den. For jeg klarer fint å komme gjennom den. Jeg er heller ikke redd for at jeg ikke klarer å løpe under 3 timer. Tiden blir hva den blir, men jeg fortsetter å jobbe for å kunne være i  stand til å klare det. Men jeg kommer uansett til å være livredd de 4 -5 siste sekundene før start. Sånn er det bare!

kara