En hund etter løping

Jeg så et klipp på Youtube for noen dager siden, den handlet om ørna som vokste opp med kyllingene og dermed aldri ble den ørna, som stolt fløy oppe på himmelen, majestetisk og med en ro mange kan misunne. I stedenfor ble han rotende rundt på marka og agere kylling…Det var mange ord og fraser i den videoen, men den tok meg litt…

Ikke at jeg noensinne kommer til å bli en ørn altså – jeg er for det første redd for høyder og heller ikke et rovdyr.
Meningen med det som blir sagt går på å ikke være kyllingen som poker rundt i jorda, men tørre å være ørna.

Kanskje er jeg sentimental og litt brent, men jeg er uansett halvveis i livet – uten veldig mye å fare med. Bortsett fra en skopark jeg vet minst en person vil ha :). Jeg sier jo ikke at jeg MÅ oppnå så veldig mye da – men kanskje jeg vil oppnå noe annet. Men jeg kjenner meg igjen i den kylling greia altså. Og har vært alt for mye kylling på den måten at jeg har poka rundt i jorda på leting etter noe og dermed ødelagt noe annet. Det er i hvertfall min tolkning av saka.

Jeg syns livet er komplisert og jeg skjønner ikke alt som foregår i livet. jeg kan velge å bare poke rundt i jorda fortsatt og finne en slags mening med det – eller jeg kan gjøre noe annet. Heldigvis er det mitt valg og langtifra så alvorlig at det er farlig liksom, men jo mer jeg tenker på det – så tenker jeg at det er på tide å være meg  – og ikke en «kylling».
«Fortune favours the bold» er et uttrykk som blir brukt – den liker jeg og den kan jeg nok prøve å følge på min måte.

Og igjen er vi tilbake til løpingen. Der er jeg den som tør. Jeg bryr meg lite om hvordan andre gjør sine greier der og jeg stoler på det jeg selv driver med. Det er veldig mye fordi jeg stoler på meg selv i den delen av livet. Løpingen er ukomplisert faktisk – og kan gjøres veldig enkelt. Prestasjon er ikke noe annet enn bekreftelse for meg selv , på at mine ideer funker – for meg.
Pr skrivende stund er jeg mer tilfreds med løping, enn noensinne. For på grunn av alt som har skjedd så har jeg skjønt hvor viktig løping er.

Skal det fortsatt være sånn, så må jeg tenke litt filosofisk om det. Passe på det, kjæle med det og bruke løpingen som den er tenkt fra grunnen av.
Løping er bevegelse, løping er instinkt basert på følelser. Det er hele tiden mitt instinkt som forteller meg hvordan jeg skal løpe.
Veldig ofte når jeg går ut døra, starter klokka og løper nedover gata – så blir jeg nærmest fortalt hvordan løpeturen skal foregå. De dagene instinktet mitt sier at det er dagen for å jakte – så ender jeg med å løpe fort. Og det behøver ikke presses – det kommer av seg selv faktisk. De dagene er jeg hverken ørn eller kylling, men en hund på løpetur. Jeg bruker hele registeret og løper fra A til Å. Kropp, hode og hjerte vet hva som skal skje og jeg blir bare en enda mer logrende hund når jeg kjenner at jeg lever. Ikke gjennom smerte, men gjennom de følelsene jeg får underveis.

11649112_10153454465782139_139900191_o
Nordmarka halvmaraton i 2015. Jeg startet rolig – men løp etterhvert seriøst all out. Hele tiden ville jeg bare videre….Det løpet er på mange måter der jeg har vært nærmest min egen fasit!
FOTO : Bjørn Hytjanstorp

Som regel smiler jeg til meg selv, når det er på det «verste» – for da vet jeg at jeg er i den riktige sonen. Jeg passer veldig dårlig til å ligge i felt under løp og trening. Fordi det begrenser min frihet. Det høres ut som om jeg har røyket mer enn jeg burde – men det er jo sånn det er!
For jeg i denne delen av livet passer ikke jeg til å være kyllingen. Jeg må løpe etter hva mine instinkter sier..
På Bislett, starter jeg gjerne bak i klynga, men sakte tar instinktet over – og jeg ligger foran….For friheten ligger der foran hvor jeg kan styre selv. Jeg tar næmest løpeskoene i egne hender og har det moro.

Selvsagt går det noen ganger ikke bra da, men det har jeg aldri brydd meg om – det jeg alltid husker best er de sekvensene hvor jeg opplevde full frihet og bare løp som jeg kan.
Det samme skjer i løp også….Instinktet mitt jager meg hele tiden videre – det er alltid noe som kan oppleves der fremme foran meg. Det er alltid en ny følelse å jakte på – som sikkert noen ganger også gjør meg grådig 🙂 . Så grådig at jeg omtrent med hodet under armen fortsetter….Det viktige er dog at jeg aldri angrer. Igjen er fokuset de sekvensene hvor jeg var der JEG ville være.
Det hender nok at jeg noen ganger gir meg på slutten og liksom lar meg løpe fra. Klart jeg er sliten også, men jeg trenger ikke fullføre alltid. Som kanskje gjør meg litt arrogant noen ganger,jeg kan leve med det jeg – litt arroganse er helt greit, så lenge det går utover meg selv.

Sånn som det er nå, løper jeg ikke intervall veldig mye, jeg stoler på det jeg gjør og løper altså fort når jeg føler for det. Kanskje er det min egen måte å tilnærme meg noe enda bedre, gjennom å lære mine instinkter bedre!
Og kanskje kan jeg en dag faktisk gjøre den perfekte løpeturen jeg alltid har drømt om. Om det skjer i konkurranse eller på trening spiller liten trille. Opplevelsen vil være den samme uansett.
Kanskje gjør jeg da som Forrest Gump – jeg slutter å løpe…..

runhappy_stranden
I do it my way – med velsignelse 🙂 FOTO : Janicke Ekelberg

Æ løp i bekmørtnan

Siden jeg løp i Rotterdam i desember, har jeg følt at formen liksom bare har blitt bedre og bedre, som igjen har gjort at det å trene har vært ekstra GØY 🙂 . Kanskje fordi formen rett og slett ER så bra, eller at ting og tang begynner å falle på plass. Fysisk har jeg nok aldri vært bedre rustet enn nå. styrketrening 3g i uka har nok sånn sett gjort underverker for en voksen kropp.

Og når jeg kjenner at jeg er bedre fysisk rustet, samtidig som jeg også ser det med egne øyne, så blir jeg sånn akkurat passe fornøyd med det jeg ser. Det skaper litt selvtillit, samtidig som kroppsholdningen blir bedre og jeg ser liksom ikke sånn «liten» og puslete ut. Psyken får også en ganske bra boost av det…

2016 var det året jeg løp mest : 5878 km ble det. 2016 var også det året jeg ble voksen og lærte meg at det eneste som hjelper er å være seg selv tro. Stå for det jeg mener og stå opp for meg selv. Det funker dårlig og synes synd på seg selv liksom, er bedre å stikke fingern i jorda å erkjenne hvordan greiene faktisk er.
Så da når jeg sånn ca litt småfull på portvin, dundrer inn i 2017 – er det med en visshet om at jeg kan få til akkurat det jeg vil!

Da er veien kort til Tromsø og mørketidsløpet. Et løp jeg meldte meg på med veldig høy grad av effektivitet! Det tok ca 5 min fra Cato – the superrønner, sa at jeg måtte bli med, til jeg hadde ordnet ALT…Lenge leve de med kort tenketid!
Og plutselig er det fredag og YR melder kuling på den flyplassen jeg skal lande. Jeg innrømmer at jeg ikke likte det helt…

Flyturen ble som fryktet, veldig humpete og på slutten føltes det som om flyet gikk alle veier, men vi kom da ned uten at jeg gjorde i benklærne..

Løpet heter Mørketidsløpet – og skjer i bekmørtnan, som jeg tror de sier der oppe…Og bekmørt var det når starten på halvmaraton skulle gå kl 1500 lørdag, i hovedgata i Tromsø…
Jeg valgte å ikke løpe med piggsko – og på oppvarmingen kjentes det riktig ut. Været i sentrum var ganske ok. Det var noen små plussgrader, lett sludd og nada vind…Det virket nesten for godt til å være sant liksom, bortsett fra alt slapset da.

Evigblide Cato – og like evigblide Ingulf, traff jeg rett før start. Begge 2 like optimistiske som vanlig, mens litt mer beskjedne meg liksom bare skulle ha en ok tur – i bekmørtnan!

Når starten går, så blir de begge 2 ganske fort borte, mens jeg tar det litt roligere og lar folk løpe fra seg. Beina kjentes veldig gode ut og hamstring var ganske «snill». Underlaget var bare slaps, men det gikk ganske greit å løpe sånn ca normalt. Løypa var enkel : ut til flyplassen og samme vei tilbake. De første km inne i sentrum var trivelige, masse folk, mye lys – og helt ok vær. Nesten sånn at jeg tenkte at jeg hadde på meg for mye…

Men etter ca 3 km og en venstresving, kom sjøen, vinden og været x 14! Det blåste, det sluddet og det haglet. Og haglet var tidvis vondt også. Men denne dagen så beit ikke dette på meg gitt. Marsjfarten var inne og jeg brydde meg nada om været – jeg skulle bare gjøre det jeg liker best her i verden : LØPE!
Rett før 5 km tok jeg igjen Ingulf, fortsatt var han blid han og heiet på meg når jeg løp forbi.

Løpsutviklingen begynte å ligne på det jeg gjorde i Rotterdam. Hele tiden løp jeg forbi folk og ingen passerte meg…Jeg liker å løpe sånn tror jeg – og blir som vanlig veldig gira på å ta igjen alt jeg ser foran meg. Fortsatt er det folk ute i griseværet og heier, fantastisk moro å se og alle er like blide uansett om været suger ordentlig .

Ved passering halvveis prøver jeg å telle hvor mange som ligger foran meg. Jeg kommer frem til sånn ca et sted mellom 30 og 40. Nå ser jeg også Cato i sin orange vest der foran. Og tenker at jeg må prøve å ta han igjen også…Rett etter vending heier også Thomas på meg, på  vei til sin vending. Og som vanlig blir jeg litt gira av heiing – og prøver å løpe enda litt fortere…
Fortsatt er Cato litt foran meg…

Rundt 11-12 km tenker jeg, ser jeg en gruppe på 6-7 mann rett foran meg. Minst 2 av de har på seg løpejakke med «Tromsø løpeklubb » på….Og helt ut av det blå og litt sånn høy på meg sjæl, tar jeg igjen gruppen, løper opp på siden av de . I det jeg passerer skriker jeg ut noe om at nå må dere passe på, for nå løper søringen fra dere….

Og med engang angrer jeg – og tenker at nå blir jeg fraløpt så det holder…Ergo kikket jeg meg ikke tilbake, men bare løp….Ingen av de sa noe – og ingen av de fulgte meg…
Bortsett fra 1 kar som litt etterhvert kom seg opp i ryggen min – og ble liggende der.
Nå var det også Cato sin tur , til å bli tatt igjen….Det kunne se ut som om han skjønte at det var jeg som kom dundrende…Cato heiet masse når jeg passerte og han pisket meg videre. Jeg ble enda mer gira da og løp fortere.

Som gikk ut over Cato gitt! Jeg elsker å ligge i front å jage og med han ene karen på ryggen fortsatte vi videre. Jeg snudde meg og sa at han bare kunne ligge bak meg, så skulle jeg plukke løpere. Der og da kunne liksom ingenting bite på meg. Selv ikke været som jeg bare ignorerte fullstendig. Og tro meg – været var IKKE bra!
Selvsagt begynte jeg også å kjenne det litt og stemmene i hodet mitt, gikk begge veier. Den ene stemmen messet bare om å løpe som faen videre, mens den andre ville jeg bare skulle roe ned, slappe av – og kose meg inn til mål.

Sånn ble det jo selvsagt ikke. Jeg fortsatte kjøret til rundt 18 km, da løp «ryggsekken» forbi meg – og jeg lot han faktisk løpe…De neste 2 km løp jeg sånn passe bare – da hadde liksom den ene stemmen tatt over…Men med 1 km igjen tok jeg meg sammen og løp bra igjen. Inne i sentrum var det nå enda finere enn i stad. Enda mere levende lys og folk som heiet når jeg ga det jeg hadde mot mål. Fantastisk stilig med alt det lyset i bekmørtnan, dundret jeg inn på 1.29.00.
Jeg ble nr 22 totalt – og nr 3 i min klasse.

Selvsagt var jeg kjempefornøyd med det. Jeg løp første 10,5 km på 44.41, siste 10,5 på 44.19 – og kun han ene som lå i ryggen var den eneste som etter ca 4 km og resten av veien løp forbi meg…Så jeg løp nok ganske bra 🙂

passerings
Skjemaet viser ganske klart at jeg løp helt ok 🙂

nilshaetta
Happy rønner i mål ! FOTO : Nils Hætta

Polar Night halfmarathon var utrolig moro. Det hjelper selvsagt å løpe bra, men minst like viktig er det å treffe så mye bra folk overalt. Og dette er det som jeg liker med løpsmiljøet – uansett hvor jeg løper, så er det alltid bare bra folk å møte. For meg så er det hovedpremien altså.
Og Tromsø var så bra – at jeg garantert også stiller på halvmaraton i juni samme sted.
Da blir det ikke i bekmørtnan . men i midnattssol 🙂

premiepallen
På pallen..Kan se ut som jeg ikke er helt vant med å være der oppe….Artig læll – og neste år går jeg for den store….FOTO : Nils Hætta

Danse med ulver

Jeg har sett mange filmer i min tid, noen av de har vært nokså meningsløse – men de har fått meg til å le. Latter har alltid vært viktig for meg, for latter er totalt det motsatte av hva jeg husker fra min barndom. Derfor har jeg alltid ment at det å få andre til å smile, gjør dagene mine verdt noe.
Mitt mål har aldri vært å få andre til å være fornøyd med meg, det viktige har alltid vært å se andre smile. Kanskje er det noe av grunnen til at jeg aldri har hatt ambisjoner på egne vegne – jeg vet ikke og det betyr ikke mye heller. Tanken bak det hele bygger på det at de rundt meg ikke skal være nødt til å ha det trist  pga meg, for det hjelper jo lite. Smil til verden og verden smiler til deg liksom.

Men in the real life, blir det ikke alltid sånn. Det finnes alltid noe i veien – enten det er snakk om levende eller – døde ting. Som feks i Nederland hvor jeg måtte hoppe over ganske mange døde trær der ute i skogen. Og for hvert tre jeg hoppet over, ble jeg litt mer sliten. For det koster ganske mye mer med ting i veien – også med løpesko på. Det samme med oppoverbakker….De suger ordentlig noen ganger.
Allikevel klarer jeg alltid å løpe noen av bakkene bedre enn andre, fordi jeg klarer å fokusere på at bakken ikke skal bestemme over meg. Det er jeg som skal eie bakken, vise bakken at jeg med et smil om munnen viser den fingern og spretter opp!

Jeg tror jeg er flinkest til det på sykkel faktisk…Sånn sett har jeg fortsatt potensiale i løping!

På mine løpeturer er jeg ganske bevisst på å smile til folk jeg møter, eller i hvertfall forsøke på det. Noen ser jeg på lang avstand – ikke er klar til å bli møtt av et smil, så da løper jeg ganske ubemerket forbi. Andre smiler tilbake, som den største selvfølge – det føles alltid godt 🙂
Jeg kan leve lenge med sånne smil – det føles i hvertfall som en hel evighet noen ganger.
Sånn sett har hver løpetur sin sjarm.

Løpingen har gjort meg tryggere på at jeg kan bidra med noe, derfor har jeg vokst i takt med antall løpte km, for hvert år som har gått. Selvsagt har voksingen stoppet noen ganger – og jeg har kjørt meg fast…
Ganske enkelt fordi jeg aldri skal gi meg, uansett hvor dumt det faktisk er å fortsette noen ganger. Men i steden for å stoppe opp – så tar jeg heller en omvei, som en slags greie på at det uansett til slutt går bra – det tar bare lenger tid!
Sånn gjør jeg med løpingen også – jeg tar omveien når det er nødvendig…Slutten blir kanskje ikke like gjev , eller resultatet ikke like bra, men til en form for mål kommer jeg jo alltid.

Det som er litt interessant er at jeg på mange måter gjør løpingen som jeg opplever livet mitt…
Jeg har kanonbra oppturer gjennom å være sammen med mennesker jeg er trygge med, mennesker som gir MEG noe. Og akkurat sånn er det med løpingen også , som noen dager bare føles som å fly. Selvom jeg faktisk ikke er spesielt glad i verken høyder – eller å fly. Men jeg flyr inni meg, tar looper og har det egentlig bare moro – og smiler MYE.
Også har jeg de dagene hvor verden hele tiden er noe jeg kræsjer med, uansett hvordan jeg prøver å løse det, så ender det faktisk med kræsj…

slit
En typisk dårlig dag….

På de dagene er løpingen redningen – det er da jeg faktisk danser med ulvene. Helt til løpeturen er over og ulvene er borte. Da har jeg danset meg gjennom de og lagt de bak meg.
Og kan gå tilbake å være som jeg egentlig vil være – han som danser og smiler.
Ulver finnes i løping også, de fleste er ganske ok – sikkert fordi vi i den sammenhengen er innenfor det samme fellesskapet – og der har en respekt for hverandre. Vi er samme ulla, bare fra forskjellige flokker.

Og kanskje er det litt slik at de gangene jeg kan ligge foran, enten det er på Bislett eller andre steder å lede an, så føler jeg meg som den ulven som tar ansvaret og sørger for fremdrift i flokken. Jeg liker den oppgaven faktisk – den gjør meg mer observant, fokusert og resultatorientert.
Kanskje er det her jeg misser i det «vanlige» livet – for der har jeg ikke alltid den samme litt naive troen på at jeg kan fikse greiene. Så istedenfor å gjøre noe glassklart, blir jeg litt usikker…
Så igjen må jeg prøve å ta det beste fra det ene å overføre  til det andre.

I dag løp jeg 30 km med Christian. Ingen av oss hadde verdens beste dag, det var glatt og begge hadde litt vondt – som gamle menn ofte har 🙂
Uansett er jeg ganske sikker på at tidvis så hadde vi 2 det GØYEST i hele verden. Ganske enkelt fordi vi begge gjør noe som gir oss noe, litt mere enn bare kondisjon faktisk. Og som vi begge 2 kan le av uten å legge noe mer i det. Lange løpeturer bør ha visse perioder med totalt meningsløs konversasjon, for lange løpeturer kan faktisk noen ganger være meningsløse….
I de periodene hadde jeg i dag en ganske meningsløs teori om Bigfoot og Loch Ness, ikke basert på faglig kunnskap, mere fantasi liksom.
Men jeg fikk Christian til å le – og det var faktisk viktigst, case closed  🙂

langer
Michelin mannen smiler alltid….

c5b724eca4705a88bafa110c1f63710f

When in Nederland

Løping er kanongøy, det vet jeg. Og akkurat nå er det seriøst moro å være meg med løpesko. Selv det faktum at jeg har tidvis veldig vondt i hamstring – kan ødelegge den gleden.  Det hjelper nok sikkert også at jeg nå har startet klatringen fra den sumpa jeg har ligget og vaket i dette året. Jeg har det bedre med meg selv og vet at jeg har mye bra i meg, som skal brukes på beste måte!

Ergo satt jeg på flyet til Amsterdam sist fredag med null stress og bare gledet meg til å løpe løp.
Planen var å løpe 21 km terrengløp lørdag og 15 km gateløp Søndag. Heller ikke snakk om å lade opp, men ta det hele som trening med kvalitet. Hamstringen er ikke veldig fornøyd med trange flyseter – og damen ved siden av trodde sikkert jeg hadde et seriøst problem med orm i buksa, for jeg satt ikke veldig stille…Fordi smertene var ganske store…

Lørdagens løp gikk på et sted som heter Doorwerth, i følge Jorun Astrid ( som bor i Rotterdam) i nærheten av Tyskland. Jeg hadde ikke peiling for jeg bare satt på i bilen hennes uten å fokusere på HVOR i verden jeg var! Egentlig gledet jeg meg bare til å løpe jeg !
Løpet het Stuwwaltrail Winter og skulle ha ca 500 høydemetre. Vi lurte litt på hvor de metrene skulle hentes ,siden Nederland jo er ganske så flatt.
Været var skikkelig terrengsløpvær, grått og halvkaldt med antydning til litt regn.
Start og mål var på et tennisanlegg i Doorwerth. Stedet var proppfullt av blide nederlendere så det var helt umulig å være sur liksom…
Tanken var å løpe de 21 km på lav puls og relativt rolig fart, det skulle bare være en grei gjennomkjøring foran søndagen.

Når starten gikk 1030, forsvant teten ganske raskt avgårde, jeg ble liggende litt bak , litt sånn halvveis avventende og litt skeptisk til underlaget. For i starten så ble løping på en seng av løv faktisk! Ikke sånn helt klart hvor stien gikk pga løvet, men det var godt merket, så ingen problemer der.
Løypa gikk på kryss og tvers, det var rett opp skråninger og rett ned skråninger. Det ble nesten som å løpe Flandern Rundt – sykkelrittet med alle hellingene. Jeg husker jeg tenkte på det hvertfall. Vi løp gjennom et slott også. Løpet ble nok hardere enn jeg trodde, på bakgrunn av alle skråninger / hellinger som kom i tide og utide. Løypa var rett og slett ganske tøff den!
Innimellom var det også fine, rette strekninger på fint underlag, der løp jeg ganske så lett og ubesværet.

kasteel-doorwerth_slide-home-desktop
Slottet vi løp gjennom, med ordentlig vollgrav og alt. Dog ingen krokodiller der!

Jeg løper de 21 km på 1.51, ingen kanontid akkurat, men terrenget var ganske så hardt – og jeg løp ikke helt i kjelleren heller – bare nesten! Jeg ble nr 51 av 341 stk på distansen og var ganske fornøyd egentlig. Jorun Astrid fikk etterhvert vondt i kneet sitt, men kom seg til mål greit hun også.
Det visste seg også at det faktisk var med 1 til fra Norge.

mudsweat
Jeg rakk å få en nederlandsk dame til å ta bilde før jeg løp i dusjen 🙂

Etter løpet var jeg rask med å drikke fiske proteinet mitt og å dusje. Var stemningen god FØR løpet, så var den ennå bedre i garderoben etterpå. Alle fikk øl og latteren var høy, selvom jeg skjønte omtrent nada av hva som ble sagt 🙂

Den kvelden spiste jeg godt, kanskje bedre enn på lenge og var ordentlig mett når jeg skulle legge meg!

Søndag var det 15 km i Rotterdam. Den løypa var VELDIG flat, med omtrent bare 1 stigning, over 1 bro. Bruggenloop Rotterdam var fullt med 12000 startende. Start og mål var ved Feyenoord stadion.  Været var slightly bedre enn lørdagen. Beina mine kjentes helt ok ut på oppvarmingen og igjen så var stemningen god. Fordi løpet startet så sent som 1530, fikk alle en lysgreie til å ha på armen. Litt skuffet måtte jeg innse at min lysgreie var for stor for min overarm, så den ble liggende i sekken gitt!

lys
Lysgreia – det så veldig stilig ut når tusenvis av løpere etterhvert kom mot mål, med en sånn blinkende på armen

Jeg stod i første pulje, jogget ca 5 min før start – før jeg stilte meg opp omtrent helt foran i startfeltet. Jorun A, stod litt lenger bak. Når starten gikk hadde jeg litt sånn angst følelse som jeg noen ganger har når jeg er litt spent,tok det hele derfor litt med ro i starten og lot kroppen bestemme litt.
Beina var veldig gode, hamstringen litt vond – men ikke direkte plagsom. Målet var enkelt : under 60 min! Først etter ca 3 km følte jeg at jeg var i gang liksom. Vinden var veldig ok, det var flatt og faktisk ganske mange tilskuere på en litt kald søndag.

bruuge
Konsentrert liksom ….

broa
Den siste broa. Her løp jeg ganske bra og hadde los på tetfeltet…

Etterhvert begynte jeg også å passere folk, faktisk løp jeg nå forbi folk hele veien og skjønte at jeg faktisk nærmet meg det absolutte tetfeltet. Jeg kunne helt sikkert løpt fortere hvis om atte dersom atte – men jeg syns jeg løp helt ok. Særlig siden jeg hele tiden passerte folk! Ingen hadde så langt passert meg heller. Den eneste stigningen kom på den siste broa, etter ca 10-11 km, selv her tok jeg folk. På slutten ble jeg nok litt sliten og måtte dessverre se 5 stk løpe forbi meg rett før mål – uten at det gjorde sånn veldig vondt ( bare litt liksom )….
Tiden blir 59.39 ( netto) og jeg blir nr 150 av 11589 fullførende!

uitslagen-_-dsw-bruggenloop-rotterdam_2016-12-14_22-14-54
Fasit!

Etter målpassering var beina veldig fine og jeg ruslet glad og fornøyd inn i garderoben. Igjen var det rett ned med fiskeproteinet. Forskjellen fra dagen før var at det var rolig i garderoben, for jeg var jo blant de første der ! Moro de luxe faktisk !
Jorun A kom seg greit til mål i dag også, med litt mindre kne vondt enn dagen før.

Helgen i Rotterdam ble veldig bra, særlig med det gode løpet søndag og en såpass bra plassering. Kanskje kunne det vært med enda bedre løpere, men det gjelder jo faktisk å komme til start da, så jeg ser dette løpet som en bra prestasjon uansett!
Jeg fikk testet 2 løp på 2 dager – og det gikk egentlig som jeg trodde. Hvilket betyr at jeg nok nå begynner å kjenne kroppen min bra. Også kommer man ganske langt med en positiv innstilling, det skal jeg også ta med meg i andre sammenhenger. Begge helgens løp anbefales og det å løpe i Nederland er veldig moro !
Jeg løp 10 km rolig mandag morgen også – på gode bein 🙂 Ganske så deilig å løpe langs kanalen faktisk, mens jeg koste meg over helgens bravader.

Kanskje er løpssesongen på hell nå, selvom jeg har lyst til å løpe løp igjen. Løpe løp er det morsomste jeg kan gjøre faktisk. Så jeg legger meg ikke på latsiden ennå – egentlig gjør jeg vel ikke det uansett, med mindre legen sier jeg MÅ, for å at hamstringen skal bli bra. Det får jeg vite i neste uke når han skal tegne og forklare MR bildene av hamstring…

En slags status liksom…

2016 ble kanskje ikke helt det jeg hadde tenkt, hvis jeg tenker 1 år tilbake. for å bruke litt fotball terminologi – så har jeg vunnet 3 ganger, løpt 1 uavgjort og hatt mange tap. 2 av tapene har vært stygge : Manchester maraton og New York maraton. I begge de løpene burde jeg ha byttet ut meg selv, sånn ca halvveis…

Men det er noe med å la «laget» stå kampen(e) ut da – for liksom å holde på tillit til nye kamper. For nye kamper kommer ganske sikkert.
Jeg har slitt med udefinert vondt i rumpa, setet,hofta og hamstring i hele år og hatt veldig mye smerte tidvis. Så det med å tåle smerte er jeg definitivt god til. Om det er så bra er en helt annen ting. Legger jeg til litt annet grums også – så er jeg egentlig ganske tilfreds med å sitte med beina på bordet akkurat nå – og si at jeg som menneske har lært mye i år.

All læring er ikke nødvendigvis like gøy, men all læring gjør at jeg stadig vekk kommer nærmere det jeg selv vil være.
Det å ha løping som limet i mitt liv – har reddet meg fra mye. Og selvom 90 % av mine løpeturer har vært vonde fysisk, så har de vært veldig viktige psykisk. For der mange av de samme turene har startet med en selvtillit langt nede i potetkjelleren, så har jeg i andre ende av de turene – kommet meg opp, gjort meg ferdig med ting og heller lagt til noe i erfarings lageret mitt.

Kanskje hadde jeg løpt bedre med mindre trening,ganske sikkert hadde jeg hatt mindre vondt også – men der er altså ikke jeg. Jeg vil løpe, for løping gjør noe med sinnet mitt. Løpingen er gøyet som gjør at jeg sover godt om natten, samtidig som det altså tømmer hodet for tanker som ofte har vært ganske mørke…
Jeg har lært mye om løping også – det gjør jeg hele tiden. Jeg vet hvordan jeg skal få det beste ut av måten jeg gjør ting på.

Prestasjon for meg er ikke resultat utad, prestasjon for meg er det som skjer inne i hodet mitt. Det er meg selv jeg skal leve med resten av livet mitt, da er det greit å være glad i seg selv . Sånn sett har jeg kommet langt i 2016. Derfor dveler ikke jeg veldig lenge ved resultater. Resultatene vil alltid være det som utad forteller noe – men for min del så betyr det altså ganske lite.
Og jeg kan gi av meg selv uten å være redd for konsekvenser…Konsekvenser vil det altid være – men hvis jeg ikke prøver der jeg aldri før liksom helt turde – så blir konsekvensene egentlig bare verre 🙂

Det er også viktig å ha bra folk rundt seg, jeg er såpass heldig at jeg har ganske mange av den sorten. Alle disse som lar Tim være Tim – på godt og vondt. Ikke merkelig – så er dette folk jeg løper en del med. Løping er det mest sosiale som finnes og burde være en del av alle mennesker sitt liv. Det hjelper å le – og jeg har ledd masse på mine løpeturer i år – kanskje enda mer enn før – det syns jeg er fint!
Rallarvegsløpet og Zermatt, var hver på sin måte ganske unike sånn sett.

img_20161126_132022
Dagens blodferske. Christian og jeg løp langt – og lenge. Vi snakket om Belinda carlisle. 80 tallet, motocross, vonde legger og mye annet gøy. Derfor smiler man etter 36 km uansett 🙂

Utenlandsturene har vært bra opplevelser, selvom altså Manchester og New York ikke løpsmessig var all verden. Igjen så er det noe med å ha de rette folkene rundt seg som gjør at livet ikke er så verst uansett !

itrappa
I utlandet er det ingen som kjenner deg – det utnyttes alltid….

2017 blir for meg noe helt nytt.

Jeg vet nå sånn ca hva som feiler meg fysisk – og må kanskje ta tak i det på en måte som jeg egentlig ikke vil..Det gjenstår å gjøre MR – men jeg har altså en hamstrings som er sliten, som vil kreve at jeg gjør noen grep. Det kan gå ut over løpingen…
Men – jeg velger å være optimistisk og satser på at jeg kan løpe noe – om enn ikke så mye som nå.
Kan jeg ikke løpe, så blir det andre ting jeg skal gjøre …

Så langt vet jeg at juni 2017 blir en prøvelse, for da skal jeg løpe 80 km i fjellene rundt Chamonix. Jeg gruer meg – for der må jeg jobbe med noen demoner….Det blir langt, det blir bratt, det vil være mørkt og jeg kommer til å være vanvittig utålmodig. Heldigvis skal jeg løpe med Claes – og Claes er en dude som jeg vet vil være bra å ha med i den krigen.

I alder er jeg nok på andre halvdel, fysisk er jeg sterkere enn før og psykisk det samme.
Det er gode forutsetninger. Ganske sikkert er jeg litt mer arrete enn før ( senest de 2 siste dagene har jeg tryna i mørten feks =skrubbsår) – både der inne og utapå,
Jeg vet at 2017 vil gi meg noen prøvelser, men det gjelder å holde øynene oppe, ta livet for det – det er. Ikke bekymre meg så mye over det som skjer. Men heller bruke det til noe bra. Det viktige er å leve NÅ. Det som skjedde i går – og det som skjer i morgen er sånn sett uinteressant…

29

 

The mother of all marathons – New York maraton

Jeg har egentlig aldri tenkt på å løpe maraton i New York og prøvde å få plass, helt uten å tenke noe særlig over det i starten av 2016. Det var mest fordi Morten sa at nå var påmeldinga åpen…
Og når jeg faktisk fikk plass – så var ikke iveren sånn helt i taket da heller..

Men tiden går og treninga passes den – og plutselig var det faktisk dags for å reise.  Jeg er ikke overdrevent glad i å fly – hvertfall ikke langt, derfor har jeg aldri stresset med å dra over dammen. Heldigvis hadde jeg med meg Christian – som kom inn som pratmaker/guide/tolk/muntrasjonsråd og kaffelager!
Christian underholdt meg på flyet med ørten forskjellige måter å sove på, mens jeg satt og ristet under turbulensen og håpet flyet kunne lande FORT.
Flyreisa gikk bra, kontrollen for å komme inn i unaiten også – selvom jeg måtte ta fingeravtrykk ganske mange ganger før jeg ble «godkjent»

Formen var bra, jeg hadde jo løpt over all forventning på Hytteplan og følte at jeg hadde trappet ned nok. Vi var på hotellet sent torsdag kveld, USA tid – og planen var å løpe med Aktiv Mot Kreft gjengen fredag morgen kl.7. Med Christian som levende vekkerklokke OG kaffelager var det ikke noe problem å stå opp…
Selvsagt skulle vi løpe i Central Park og med Jack Waitz som følge også, var det en bra morgen tur. Forholdene er litt større der borte skjønte jeg fort, når jeg så rigginga som foregikk i parken.. Oslo maraton blir et ganske lite løp i den sammenhengen gitt.
Jeg kjørte 1 drag rundt et lite vann i parken og tenkte at – joda, beina tålte flyturen de!

Der og da bestemte jeg meg også for å prøve å åpne hardt søndag…

aktivmotkreft
Lagbilde med Aktiv Mot Kreft gjengen 2 dager før

Kanskje gjorde jeg den største tabben denne dagen. For etter å ha hentet startnummer ogsånn, valset vi rundt i byen i ganske mange timer. Kanskje burde jeg heller ha ligget på rommet og sett i taket…Men der er altså ikke jeg. Og gjort er gjort liksom.

Lørdag derimot ble ganske rolig, eneste gåinga – var etter mat og lunsj med Morten rett rundt kvartalet.

Løpsdagen startet tidlig, kl 0600 skulle vi dra fra hotellet ( Aktiv Mot Kreft gruppen ) – Christian var selvsagt oppe han og laget kaffe, selvom han ikke skulle løpe!
Vi skulle ta ferje over til Staten Island, været så ut til å bli helt nydelig – og båtturen med ganske mange 1000 andre gikk rolig for seg. Frihetsgudinnen fikk jeg også sett. Litt styr ble det før jeg gikk på bussen fra ferjestoppet til start – jeg hadde nemlig ganske mange ting i en ikke godkjent pose….Som jeg selvsagt måtte tømme osv 🙂
Klokka var rundt 0800, når jeg fikk spist frokost på bussen. Frokosten hadde jeg selvsagt hatt med fra Norge. Jeg gjorde jo akkurat det samme før London i fjor – og alle vet jo hvordan det gikk. Never change av winning plan liksom!

Kjetil og jeg skulle starte i samme wave, så vi tok følge gjennom sikkerhetskontroller, kaffe køen og gikk ganske lenge for å komme til blå start område. Tiden gikk veldig fort den – og det ble aldri tid til å sette seg ned å slappe av heller.
Ikke hadde jeg fått med meg at jeg måtte være i startbåsen 1 time før start heller…Heldigvis kom jeg meg inn i rett startfelt takket være en veldig grei funksjonær. Den første funksjonæren jeg snakket med var ikke like hjelpsom…

boms
Før start – påkledd i alt jeg skulle kaste av klær…..Så en eller annen i NY går nå rundt i United Bakeries lue OG Norseman hettejakke !

20 min før start stod jeg klar. Jeg så 3 timers fartsholder rett foran meg – lite visste jeg da om at jeg aldri skulle se den igjen !
Mye amerikansk nasjonalisme og NYPD før start, som samtidig gjør det hele litt høytidlig og faktisk ganske kult. Frank Sinatra kom selvsagt også – og vips så var vi i gang!

Planen var 1.26 halvveis…

Om den var reell vet jeg faktisk ikke, men heller åpne hardt og dø som en helt var tankespillet bak det. Verrazano Bridge var akkurat så drøy som fortalt, med utrolig mange løpere overalt. Det gikk forsåvidt fint og beina var ok de. De neste par km etter broa var også helt greie. Allerede her ute var det massevis av tilskuere overalt, været var supert og det hele kunne bare bli bra.
Men hele tiden så sitter det en liten dust på den ene skuldern og mumler «fiasko»….Jeg syns ikke beina funket helt 100 %, jeg løp litt keitete og fant aldri den fine rytmen og steget fra Hytteplanmila..Men km tidene viste foreløpig at jeg lå an til å komme under / på 3.00 t.
Sakte men sikkert begynte det allikevel å murre i rumpa på venstre side. Den rumpa er som  en høyst uberegnelig greie som enten er av eller på …De første 10 ble passert på ca 43. min – det var absolutt ikke krise, 3.10 var fortsatt langt innafor og en tid jeg kunne være fornøyd med.

Etter 12 km var det over og ut med alle ambisjoner om 3.00. Rumpa gjorde nå så vondt at hvert løpesteg var alvorlig vondt. Jeg bet tenna sammen og prøvde å se lyst på det. Stemningen langs løypa var jo helt magisk – selvom det til tider nesten var for mye støy!
traseen likte jeg også, med lange rette strekninger og egentlig ganske lett – syns jeg da!

Halvmaraton passering var oppe på en bro, der var det stille – og de bro overgangene var sånn sett litt deilige.
Rumpa mi var kanskje deilig å se på, i den elegante shortsen jeg alltid bruker – men rumpa var nå så vond at min smerteterskel var nådd – og jeg stoppet helt opp….jeg passerte 21,1 km på 1.34. Idiotisk sulten var jeg også…
De neste 14 km var bare ille, jeg ble «trøstet» av en gal mann fra Australia, som bare snakket om sine vonde groins, han fikk faktisk sagt utrolig mye på noen minutter – før han sa god tur og løp videre.. Kjetil tok meg igjen og ville ha med meg – jeg tror Kaja snakket om det samme også litt senere – men jeg hadde så vondt at det å løpe var nærmest umulig. Og skjemaet ble justert ettersom alle fartsholderne løp forbi! Egentlig løp nå alle forbi meg!
eneste gleden var all heiinga, livet og alle de fantastisk morsomme plakatene.

Rundt 35 km var jeg forberedt på å gå resten…Da kom redningen i form av Janicke 🙂 Som sa hun skulle løpe sammen med meg resten av veien! Jeg tvilte vel litt for jeg måtte presse ganske mye for å holde følge – i 5.25 fart. Janicke var fartsholder, jeg hang for det meste bakpå, vi snakket litt og km gikk. I Central Park var det helt fantastisk mye folk og liv! Det er nesten så jeg er glad for at jeg løp «sakte», slik at jeg fikk med meg stemningen.
timjanicke
Ganske lett å se hvem som er mest plaget….

på de siste metrene løp Janicke ganske lett fra meg, så hun hadde nok bremset ganske mye for å få med seg den skadede rumpa mi…
Tiden ble 3.40. Uten Janicke hadde jeg sikkert brukt 10 – 15 min MER…Så tusen takk Janicke 🙂

New York maraton ble allikevel en fantastisk fin dag. at jeg løp og hadde vondt, betydde lite når jeg fikk medaljen rundt halsen. Den medaljen hadde jeg gått i døden for den dagen uansett!
Skuffelsen gjorde jeg meg ferdig med på 21,4 km den – Etter det tenkte jeg lite på fiasko.

medaljeny
Ja – jeg er akkurat like fornøyd som bildet viser faktisk !

Resten av dagen sammen med Jack W og Aktiv Mot Kreft – var bare bra. Og resten av New York turen var en højdare. Med Christian som følgesvenn – gjorde vi en liten Dudes On Tour i New York. Vi så mye, løp endel, JEG handlet mye og jeg fikk sett NEW YORK RANGERS spille ishockey!!! At Trump vant valget var vel eneste nedtur!
Christian skal også ha mye skryt for at han orket å holde ut med alt jeg sa og foretok meg de dagene vi var der borte. Gode kompiser vokser ikke på trær – det er helt sikkert!

dudesontour
Dudes On Tour. Takk for at du ble med Christian 🙂

Rumpa mi? vel – den lever fortsatt den….Også får jeg se hvordan det løses! En ting er sikkert – jeg skal løpe New York igjen, uansett hvilken fart det måtte bli på.
fredlebow
Fred har rett han !

Gutten i vinduet

Løpe maraton..
Det er faktisk ganske skremmende! Og om 6 dager skal jeg løpe min maraton nr 80. Da skulle man jo tro at frykten forlengst var borte og at det hele bokstavelig talt er en walk in the park.. Nå er forsåvidt målet på søndag i Central Park – men jeg håper jeg ikke GÅR dit.

Når jeg var mindre og satt på rommet mitt, kikket jeg ofte ut av vinduet – for å se på hva de andre barna gjorde. Som regel spiste jeg potetgull og drakk cola…Det var trøsten i en hverdag jeg ikke likte egentlig. Jeg likte å se ut av vinduet, selvom det bare gjorde lengselen enda større i forhold til å ønske at jeg kunne være med…
Men siden da har jeg alltid likt å se på folk – og det gjør meg alltid av en eller annen grunn rolig!

Jeg skjønner det ikke helt, for det var jo litt sårt å sitte der å trøste meg selv med snop og ønske at jeg var som alle de andre. En ting er sikkert – jeg tenkte like mye da – som jeg gjør i dag. Og tankene var omtrent ca like smarte også, hvertfall tidvis.
Heldigvis gikk jeg via litt selvdisiplin mot bedre tider gjennom lavere vekt.
Og enda mer heldigvis så oppdaget jeg etterhvert løping, spesielt gjennom Lasse.

Løpingen var det jeg var flinkest til, fordi løping var enklest. Løping er jo tross alt bare snakk om å flytte 2 bein i en retning, fortrinnsvis fremover…Også kunne man snakke når man løp – om alt mulig rart egentlig. Og sånn sett ble løping en ventil for å få lettet trykket psykisk, samtidig som det hadde en fysisk effekt også.
Selvsagt husker jeg ikke alt hva feks Lasse og jeg snakket om på diverse løpeturer opp gjennom, men jeg er ganske sikker på at det har vært i aller høyeste grad seriøst og minst like mye som har vært helt borti natta useriøst…Lasse er flink på å være useriøs 🙂
Det fine er at løpingen da alltid har vært det stedet jeg har kunnet glemme det mørke…
Og bare le – MYE og høyt. Også har man det bra veldig lenge etterpå.

Men som årene går så blir løpingen enda mer viktig, fordi det blir fristedet. Fristedet for å finne meg selv gjennom å ha det GØY. Gjennom å kjenne at man gjør noe for kropp og sjel på en måte som er bra.
Jeg innrømmer veldig at jeg ikke alltid har de beste tankene om livet. Sånn har det blitt når usikkerhet har en veldig stor plass i meg. En usikkerhet som jeg aldri blir 100 % kvitt..Her skal det sies at litt usikkerhet er bra – mener jeg!

Gjennom løpingen har jeg truffet fantastisk mange folk. Folk som jeg garantert ikke hadde truffet hvis jeg hadde blitt sittende i vinduet med colaen og potetgull . Ikke sikkert jeg hadde truffet så mange heller…
Selvsagt kjenner jeg jo at jeg ikke er like trygg på alle jeg har møtt på min løpevei, men det igjen har gitt meg livserfaring jeg ikke hadde fått ellers. Læren om å takle alle typer folk og samtidig kunne stå der oppreist uten å bli en liten fjott har hele tiden gjort meg bedre – som person.
Så når jeg står på Elixia Røa som instruktør – og sier at du skal være høy og mørk når du løper – så er det selvopplevd 🙂
Og det funker!

For jeg blir ofte høy og mørk når jeg løper. Fordi det er på min hjemmebane – og der er jeg ikke usikker. Der tør jeg i veldig stor grad gjøre egne vurderinger og å gjennomføre de, uten å tenke på de fordømte konsekvenser som finnes i alt annet her i livet.
Ved løping så er verste konsekvens at du ikke løper så fort som ønsket, det er hvertfall en konsekvens jeg kan leve med.
Det jeg dog alltid opplever – er at de første 2-3 minuttene av en løpetur / konkurranse, alltid er litt in the twilight zone. Jeg må liksom få av meg den usikre Tim og komme opp som den høye og mørke Tim…

hoy
Høy og mørk FØR løpetur….

De minuttene er ganske merkelige og jeg opplever de hver eneste gang. Det blir som om jeg må liste meg i gang så ingen ser meg. Det blir reneste evolusjonsteorien, hvor jeg går fra krabbende til løpende.
Den prosessen er det samme hver gang – men uansett om resten av løpeturen ikke alltid føles sånn 100 % perfekt – så har jeg allikevel reist meg ! Og det er faktisk viktigst!

Det er 6 dager til jeg skal stå på startstrek i New York og høre Frank Sinatra synge. Han er visst alltid på høytaler før start med sangen sin om New York. Jeg har aldri forresten likt han . Så den sangen hører nok ikke jeg mest på.
Jeg vet jeg vil ha samme følelse som over der jeg står og venter. Jeg vet det vil være kaos i hodet og følelser. Jeg vet jeg vil være usikker også. Jeg vil tilogmed kanskje også bare løpe å gjemme meg.
Samtidig så tenker jeg at jeg må være den jeg er – uansett. Og at hver løpetur lever sitt eget liv. Kanskje burde jeg bare se på hele maratonen som en løpetur – og ikke noe annet?
Eller kanskje burde jeg bare se for meg han som satt i vinduet for lenge siden – og innse at jeg har kommet langt siden den gang. Da har jeg egentlig ikke så mye å tape…

Det er 6 dager til start, mine 2 siste løpeturer har vært de tregeste av alle i år. Jeg har fått den siste omgangen med ordentlig massasje i dag. Beina verker forsåvidt litt av massasjen ennå men jeg føler meg ganske klar…
Og tenker at jeg uten løpingen aldri hadde fått oppleve New York heller. Sånn sett så vant gutten i vinduet tilslutt – uansett.
Hvem bryr seg om 2.59.59 da ?

motivational-message-for-marathon-runners-to-wish-good-luck-640x480

God som faen

Jeg skal ikke finne meg en skrivestue i Lommedalen å begynne skrive noveller om løping – i hvertfall ikke ennå…Men kanskje senere når jeg ikke har så mye annet å fordrive tiden med.  Uansett så noterte jeg meg følgende bak øret i går kveld, mens jeg så på en sann film om løping fra USA :
latter forlenger livet. Løping forlenger mitt liv. Løpingen er solen. Aldri gi opp. Bare fortsette.

Ganske usammenhengende, men til sammen helt riktig – for meg !

Humor er selvsagt bra altså, så jeg ler ganske mye egentlig – og prøver nok å le mest mulig og mye av meg selv. Jeg har aldri hatt problemer med å le av meg selv, heldigvis – men om latter alene forlenger livet mitt er jeg usikker på. At løping derimot gjør det – vet jeg. For løpingen gjør at jeg kommer nærmere min måte å takle livet på. Å løpe blir aldri for meg et utstillingsvindu hvor jeg skal nærmest uten stans skal vise hele verden at  Tim Bennett , se det er en fantastisk bra løper det!  Løpingen er mer en greie hvor jeg aldri gir opp. Fordi løpingen gir meg bensin til å tørre å vise verden at jeg er god som faen!

Da blir løping solen min, som gjør at jeg selv på dårlige dager hvor jeg ligger i sengen og egentlig ikke vil stå opp, fordi jeg kjenner at jeg har en indre uro – faktisk står opp!
Det gjelder å aldri snu rumpa til – for da har jeg gitt opp….
Noen ganger er det lett å tenke sånn, det er faktisk ganske lett å gi opp. Og noen ganger BURDE jeg faktisk gi opp….Men da snakker vi spesifikke greier. Løping kan jeg ikke gi opp, for det er fristedet – hvor jeg jeg kan være fri fra meg selv å bare være til.
For meg er hver dag en liten kamp – som avhenger av hvor mye indre uro jeg har. Noen dager går det helt fint ( de fleste) – men andre dager er uroen større…Da er det godt å ta på seg løpeskoene å bare fly avsted.

Selvsagt er jeg ikke god som faen hver dag, med løpesko på. Men gleden av å bare gjøre, se på alt som foregår og kjenne at uroen sakte forsvinner er godt.
Det er også veldig godt å løpe sammen med folk jeg liker å være med . Folk som tåler at jeg er litt opp og ned. Folk som egentlig også ikke lar meg gakke avgårde og bare synes synd på meg. De er ærlige og sier alltid sin mening. Selvsagt trenger jeg å høre at alt er ikke ræva og at jeg ikke kan være god som faen i alt. Det kalles lynavledere….Alle trenger en lynavleder.

Men i går – på selveste Hytteplanmila dagen hadde jeg ingen  tanker om å være kjempegod. Tid var ikke det viktigste. Det viktigste var å kjempe på en måte som jeg kunne være stolt av etterpå – for meg selv. Også kan man jo si at det bare er tull liksom – men sånn er det jo ikke.
Så i bilen ut dit tenkte ikke jeg på km tider, heller ikke på at jeg måtte slå han eller henne. Jeg tenkte mest på å treffe bra folk, løpe en tur og dra fornøyd hjem igjen. Og at jeg faktisk måtte rekke starten….Og at jeg kanskje måtte på do før start.

Heldigvis rakk jeg begge deler, jeg rakk tilogmed å varme opp med 2 km jogg til start. Og å hilse på enda noen bra folk. Joggingen kjentes ok ut – også denne lørdagen valgte jeg riktig sko.
I starten er jeg mest redd for å tryne, for jeg syns det er trangt og er veldig oppmerksom. Heldigvis klarer jeg å styre unna ett fall og kommer greit avgårde.
Det fine med sånne løp som Hytteplanmila – er at jeg kjenner veldig mange, da er det gøy å løpe løp. Og noen snakker alltid til meg og løper forbi. Morten gjorde det, men bare det at han faktisk tar seg tid til det opplever jeg som fint.  For meg betyr det faktisk noe!

I går hadde jeg en sånn dag hvor jeg er uredd. Jeg kunne bare løpe med lette steg å kjenne at alt funka. Det var som å fly liksom og egentlig vil jeg «leke» at jeg fløy – ta flyvern liksom 🙂
Men da hadde nok flere tenkt at nå har det rabla fullstendig, så jeg fløy inni meg jeg !
Det er lett å løpe når det er DU som er den offensive, da flyter det meste. Og stedenfor å vente på saker og ting – så jager jeg  videre. Og jeg er god som faen til å jage på dager som i går. Den gruppa som ligger 100 meter foran er ikke uoppnåelig – det er en utfordring jeg tar på strak arm. Konsekvenser teller ikke, det som teller er å løpe som en geopard etter den hjelpeløse flokken som ennå ikke har oppdaget meg.

I dagliglivet er nok jeg stort sett den føyelige som ikke alltid tar opp hansken. I går tok jeg opp alle de hanskene og noen til.
Selvsagt kjenner jeg også etterhvert at geoparder også kan bli slitne – men geoparder flest har bra kondis og en bra stayer. Det hadde jeg i går..
Så etter smått utrolige 37.45 er jeg i mål…Jeg har løpt et løp som nok er det beste jeg har gjort på en god stund. Og jeg har gjort det ved å bare fortsette. Ikke stoppe opp underveis å kjenne på at det koster å løpe fort – men bare fortsette…

hytteplanmila_bjorn_hytjanstorp_foto
Litt vondt har man jo, men det er fantastisk å jobbe med hodet der og da . FOTO : BJørn Hytjanstorp

Tiden betyr igjen ganske lite – egentlig. Det som er viktig er altså måten den ble oppnådd på.
Også snakker man igjen med masse bra folk og er like stolte av de som – av meg selv. Løping er universiell glede det og alle viser det på sine måter. Sånn sett er det en fryd å sitte inne i den stappfulle hallen  med tidenes dårligste sveis å bare se på !

heisveis
Christian, han som tok dette bildet er en fantastisk god kamerat. Men noen ganger Christian bør du si fra om hvordan jeg ser ut…..Hei sveis liksom 🙂

Nå er det 14 dager til New York maraton. Og jeg har lagt min egen list ganske høyt med Hytteplanmila i går. I teorien er jeg elegant under 3 timer. Men praksis sier meg at jeg ikke kan tenke sånn. Fortsatt skal jeg forberede meg godt.
Jeg er god som faen, uansett som jeg løper under eller over 3 timer der borte. Det er viktigst for meg !

Nøklevann Rundt

Jeg har bodd i Nærheten av Nøklevann – så jeg har løpt rundt det vannet ganske mange ganger før i tiden. Ergo så vet jeg at det er kupert og ganske hardt å løpe rundt der…Men for å bruke litt fine ord, så er det ordentlig vakkert å løpe der. Og særlig om høsten med fine farger og kaldt, rått vær.
Tror egentlig jeg liker å løpe sånn type løp på høsten også. Du må jobbe for å holde varmen + at det ikke kommer av seg selv å løpe der. Nøklevann Rundt er et sånt løp hvor det å ha en bra grunn kondisjon ofte er det som gir godt resultat, for bakkene kommer jevnt og trutt de – bratte er de også. Den siste bakken går også under navnet «Drepern»…

I og med at jeg fortsatt skal til New York, så er det fortsatt grunntrening som teller, så det var ikke noe snakk om topping før Nøklevann rundt. Nøklevann skulle bare være en hard treningsøkt det. Dermed løp jeg 20 km rolig dagen før. Kroppen kjennes ganske god ut for tiden, så det å løpe 20 km dagen før er sånn sett ikke noen særlig fare.

Det eneste jeg kanskje ikke er så glad i – er at starten går ganske langt ut på dagen, som gjør at jeg burde ha god tid på å rekke frem til start…Men som vanlig bruker jeg fantastisk lang tid på å komme meg avgårde..Og stresser litt i bilen. Og har du dårlig tid, så kjennes det som om alle rundt deg kjører i 30 HELE tiden 🙂 . Jeg sier til meg selv hver eneste gang at neste gang, skal jeg dra tidligere…
Men jeg gidder ikke vedde på at jeg klarer det gitt!

Det var kaldt på Haraløkka, høstkaldt de luxe og folk var godt kledd. Jeg hadde for anledningen nye Hagio på beina, Ganske enkelt fordi det var de som fristet meg mest når jeg tittet inn i skoskapet mitt. Jeg tror jeg gjorde et riktig valg. Som vanlig stilte jeg meg ganske langt foran – og som vanlig når starten går, så løper omtrent alle forbi meg.
Det er nesten ille hvor treg jeg er i starten. Umiddelbart kommer første bakke også.Litt trangt og det blir litt slalom for å komme seg forbi folk.

Beina kjennes ok, skoene sitter og det er bare kos faktisk. Jeg stresser ikke veldig med å løpe forbi folk, men tenker mer på å løpe slik at jeg stort sett har fri passasje – det funker bra. Klokka seiler sin egen sjø og jeg fokuserer mest på å løpe med bra kontroll. Bakken opp til Sarabråten går også bra og det neste stykket omtrent bort til neste brattbakke er lettløpt. Jeg liker variasjonen som er rundt Nøklevann, det er opp eller ned stort sett hele tiden. Da gjelder det å løpe lett i nedoverbakkene.
Men ganske mange er bedre enn meg nedover. Tenker litt på det og prøver å la beina løpe litt lettere nedover.

kondis_2016-10-15-syl_5512
Ikke sliten altså, mere konsentrert og fokusert…FOTO : Sylvain Cavatz /kondis.no

Litt sånn paradoksalt det der altså, for jeg sier ofte til folk at de bare skal slippe opp nedover og la beina løpe – men jeg klarer det ikke helt selv gitt! Sikkert fordi jeg er gammel og beina rett og slett ikke går fortere nedover! Heldigvis er de ganske gode oppover 🙂
Den siste bakken – Drepern – er den verste! Den er bare bratt! Legg til at det kommer en liten kneik etter den også ganske med en gang – og den siste lille trøkken er egentlig verre…

Men derifra og inn, er det bare å løpe på.

Jeg bruker 39.57 på Nøklevann Rundt i år. Ut i fra forutsetninger og alt, så er jeg ganske godt fornøyd med det. jeg kommer under 40 min i en løype som ikke er lett. Og hadde jeg kanskje kikket litt på klokken underveis, så hadde jeg kanskje kunnet stjele noen sekunder til.
Dette var mitt 13 Nøklevann Rundt – og min 4.beste tid. I fjor løp jeg på 39.24 – så at jeg «bare» er 33 sekunder dårligere i år – er veldig bra.
Det beste med lørdagen er uansett alle de jeg treffer før, under og etterpå. Det å slå av en prat med sånn og slik er alltid bra.
Det er også en del eldre herremenn, som holder til på den siden av byen – som jeg da ikke ser så ofte, som heier på meg. Det er kjempemoro – for de gutta er jo de jeg så opp til på 80 og 90 tallet, når jeg trente med de! Jeg blir faktisk litt stolt av at de heier !


Rett etter målgang, det verste slevet er borte – sliten og godt fornøyd. FOTO : Frode Monsen / sportsmanden.no

Formen er nok bra, jeg løper ganske ok nå hele tiden og føler meg lett og fin i kroppen. De siste 3 ukene har jeg løpt 490 km – og har tålt det bra. Jeg har ingen skavanker av noe slag og burde kanskje vært lagt på is – helt frem til løpsdagen i New York. Men samtidig er det jo gøy å løpe når ting funker sånn som det gjør akkurat nå.
Også er det jo slik at maratonen om snaue 3 uker – skal være lystbetont og uten noe press…

Til lørdag er det Hytteplanmila. Jeg satte pers der i fjor med 38.02. Jeg er ikke helt der i år – tror jeg. Men skal gjøre et skikkelig løp uansett. Heller ikke denne uka kommer jeg til å lade veldig opp til konkurranse. Løper kanskje noen færre km, men i utgangspunktet er dette en helt «vanlig» treningsuke !
Det er de neste 2 ukene, det virkelige overskuddet skal komme….

quote

The truth about dogs and cats…

Er tittel på en film som absolutt ikke handler om katter og hunder.
Den handler derimot om mennesker…Og hvordan takle livet. Jeg trenger ikke verken en hund eller katt for å takle mitt liv – men jeg trenger nok et par løpesko ( eller 40 til ….). for når ting ikke går helt som man vil og man sitter der inne i hjørnet og egentlig ikke vet veien ut – så er det altså løpeskoene som er redningen.
Kanskje er det utleverende å skrive så mye om egne tanker som jeg noen ganger gjør, men jeg gjør det mye for å forklare hvorfor jeg løper så mye – og at det faktisk hjelper mot helt andre ting enn å se bra  ut – eller være i god form.

Psykisk helse er minst like viktig. Min psykiske helse trenger løpeskoene…For alle sammen trenger en plattform hvor de regjerer og kan gjøre alt uten konsekvenser. Den plattformen er for meg løping. Ganske ofte tenker jeg for mye – for lenge. Det funker faktisk ganske dårlig og fører noen ganger til mindre heldige hendelser..Jeg har hatt noen av de gjennom de siste årene og når jeg nå skal prøve å manne meg opp til å være en bedre utgave av meg selv – så er det viktig å se fakta.
Og det handler for meg om å stole på meg selv, godta at jeg er bra nok , puste nok – og lenge nok til å gjøre ting uten å handle i ren panikk. For å gjøre saker i panikk er nok ikke en bra greie.

Fysisk aktivitet – og for meg løping, har en beroligende effekt og en oppbyggende. Alle trenger å kjenne på mestring og særlig de av oss som ikke har katter og hunder rundt oss – men heller noen demoner på skuldern :). Sånn sett burde fysisk aktivitet være definert som medisin. En medisin som i tillegg har en bra bieffekt : du blir i bra fysisk form også !

Skal man trekke min egen paralell litt lenger og pense det inn mot det eneste som står i hodet mitt nå : nemlig maraton  i New York – så ser jeg jo et mønster…For jo lenger det blir, desto dårligere takler jeg det..Jeg løper klart bedre på kortere distanser og har en mye større ro når jeg løper de korte løpene..På maraton blir jeg utålmodig og når tankene da går litt for langt, så sprekker det. Akkurat som i mange episoder i livet mitt, jeg takler det ikke og faller sammen ( på maraton), eller går helt i vranglås ( i livet).
Da tenker man jo at det hele ligger i forberedelser, men så enkelt er det jo ikke…For jo lenger tid jeg får til å tenke på at jeg ikke duger – jo mer sier det BOOM..Og står jeg på startstrek i New York med det i bakhodet ligger jeg litt dårlig an…Sånn er det å løpe maraton en dårlig greie, siden løping liksom er min redning.

Heldigvis er jeg mer bevisst på disse tingene nå enn før, for jeg måtte jo stikke fingern i jorden å spørre meg selv om hva som er galt med meg…
Det er nok ikke så mye galt med meg, men selvtillit er nok et  stikkord.

I går skulle jeg løpe Skjennungstua Opp, et lite lokalt løp funnet opp av Heming Leira. Alle løpene som han står bak, står for det jeg ønsker med aktivitet for alle. Det er inkluderende, det er enkelt, det er harmløst og du kan gjøre akkurat hva du selv vil ut av det. Jeg elsker de løpene!
Og dermed kunne jo ikke Skjennungstua Opp gå galt!
Motbakke er noe jeg kun liker i konkurranse, på trening er bakker bare vondt, tungt og innebærer å løpe med betongbein.
I konkurranse derimot så endres tankegangen sånn sett ganske mye. Da ser jeg bakkene som en utfordring og vet nøyaktig hvordan jeg skal gjøre det.

skjennungstua
Litt over halvveis. Bak meg har jeg en meget bra løper i sånn ca samme alder , Lars Sverdrup-Thygeson. I går slo jeg han, det skjer ikke ofte, for Lars løper alltid bra !
FOTO : Stian Schløsser Møller/stiansmollerfoto.no

Så akkurat som på lørdag opp Wyller – lar jeg folk løpe når starten går og bruker den tiden jeg trenger for å finne rytmen og å la kroppen bestemme når kjøret skal begynne. Sakte men sikkert roer den lett anstrengte pusten seg og jeg kan begynne den nøysommelige jobben med å spise deltagere.
For det er faktisk sånn jeg tenker : jeg skal spise deltagere! Ikke ta alle i en jafs, men jobbe meg gjennom spisinga – på en metodisk måte.
Jobben er ikke ferdig når en er tatt, da venter neste og sånn går løpet liksom. På sånne korte løp har jeg en tålmodighet og tro på det jeg gjør slik at hele det scenarioet virker. Selvsagt hjelper det å være godt trent og ha en bra kondisjon, jeg vet jeg har det…Ergo blir det ganske «lett».
Jeg hadde definitivt høyere puls i går enn lørdag – helt naturlig siden stigningen er lettere og det å løpe med større fart er mulig.

I går hadde jeg en bra dag opp de 5,7 km. Jeg fant mitt tempo, kom riktig i gang og kunne hele veien justere tempoet. Selvsagt merker jeg også kjøret men gjennom fokuset jeg har, så klarer jeg hele tiden å løpe med samme presisjon. Mekanikken funker liksom 🙂
Og vel på toppen – er det både vondt og deilig. Deilig fordi jeg har klart å følge planen min. Vondt fordi det er over….For når jeg løper bra og presterer vil jeg jo ikke at det skal slutte..
Tenk om det kunne være slik at jeg hadde samme tanker i hodet etter målgang i New York…Da er jeg hvertfall kurert i maraton…

Abby: I have to tell you something.
Brian: What?
Abby: The other night on the phone…I’m pregnant.
Brian: Oh darling…are you sure it was me?
Abby: I don’t know. I made a lot of phone calls that night.

( Fra filmen the truth about dogs and cats )